I en NTB-melding som blant annet er gjengitt i Klassekampen i dag, gjør journalistene et poeng av at Trine Skei Grande liksom har gitt opp å ønske seg en “mer sosialliberal” regjering ved at Venstre går inn i regjeringen.
Det vises til at Grandes mantra lenge har vært en “grønnere, rausere og mer sosialliberal” regjering, mens hun visstnok “unnlot å nevne “liberal” rett før hun gikk i regjeringsforhandlinger” på Jeløya. Eller som Klassekampen slo fast om Grande i sin overskrift: “La bort “liberal” ved forhandlingsstart”.
Ordet liberal er tydeligvis vanskelig å forstå for mange journalister. Civita, som er en “liberal tankesmie”, og har vært det i henhold til vårt formål i cirka 13 år , blir nesten daglig utstyrt med andre merkelapper. Eller som en journalist forleden uttrykte det: “Den konservative – eller liberale som de selv foretrekker (å kalle seg) – tankesmien Civita…”
Det er riktig at det finnes mange varianter av liberalismen – akkurat som det finnes ulike former for konservatisme og sosialisme. Det er også riktig at liberalismen og konservatismen har ideologiske trekk som overlapper hverandre. Men hverken liberalismen eller konservatismen er sosialisme.
For borgerlig innstilte mennesker er det naturlig å plassere liberalismen inn i en borgerlig idétradisjon. Ideene om et liberalt demokrati, for eksempel, lar seg ikke forene med tradisjonelt sosialistisk tankegods. Men etter hvert som sosialismen har spilt fallitt, og stadig flere har sluttet seg til det liberale demokratiet, har også flere på venstresiden tatt i bruk ordet “liberal” for å understreke at de er demokrater som mener at staten må være begrenset, og at makten må være delt. (At vi i de senere år, høyst beklagelig, har sett at mange igjen forlater dette tankegodset til fordel for mer autoritære ideer, eller simpelthen forestillingen om et enkelt flertallsstyre, skal jeg la ligge her.)
Konsekvensen er at mange nå smykker seg med ordet “liberal”, slik Trine Skei Grande nylig pekte på da hun skulle forklare hvorfor Venstre har gjenopptatt bruken av begrepet “sosialliberal” for å beskrive Venstres politikk, fremfor bare å bruke begrepet “liberal”. Det er en måte å markere seg på når så mange gjerne vil være “liberale”.
Skal jeg spekulere litt, er dette kanskje likevel ikke den eneste årsaken til at Grande sier at hun ønsker seg en “mer sosialliberal” regjering. Jeg tror hun selv mener det som står i Venstres prinsipprogram, nemlig at “Venstre bruker begrepene liberal og sosial liberal om hverandre”, og at det er to grunner til at de i programmet bruker betegnelsen liberal mest: De “ser den sosiale liberalismen som den fullverdige form for liberalisme. Dessuten har en rekke nye konflikter de siste årene vist at kampen for ytringsfrihet og andre grunnleggende rettigheter, som nettopp var liberalismens historiske begynnelse, slett ikke er over.” At liberalismen ikke er usosial, er et syn også filosof og kjenner av liberalismen, Lars Fr. Svendsen, deler.
Men Trine Skei Grande leser nok også Vårt Land og vet at mange i Norge ofte tegner et karikert bilde av liberalismen og av hva det vil si å være liberal, og at dette er forestillinger som også påvirker folk i hennes eget parti. Noen tar heldigvis til motmæle, men samtidig kan man selvsagt ikke forvente at alle som engasjerer seg i et politisk parti, er ideologisk godt skolert. Jeg har selv, mens jeg var politisk aktiv, bidratt til å tegne et forenklet bilde av liberalismen.
Uansett behøver ikke Trine Skei Grande å “legge bort “liberal”” når hun skal forhandle med Høyre og Frp. Ser man på partienes prinsipp- eller verdiprogrammer – eller de delene av stortingsvalgprogrammene som redegjør for partienes verdigrunnlag – ser vi at det kun er Høyre, Frp og Venstre som skriver at de bygger sin politikk på liberalismen eller på liberale verdier. Frp åpner sitt prinsipprogram med å si at partiets ideologiske grunnlag er “liberalismen“. Venstre står for en “sosial og kjempende liberalisme” og forteller altså at programmet bruker begrepene “sosialliberal” og “liberal” om hverandre. Og Høyre, som vanligvis omtaler seg som et liberal-konservativt parti, sier at det bygger sin politikk på “et konservativt samfunnssyn og liberale verdier”.
Et søk etter begrepet liberal, eller varianter av dette begrepet, i KrFs og Arbeiderpartiets programmer gir null treff. I SVs og Rødts programmer forekommer begrepet, men da som noe negativt – typisk som i “markedsliberalisme” og “nyliberalisme”. I SVs program er det likevel ett unntak, for SV “ønsker en liberal og regulert innvandring til Norge”, og det er nok positivt ment. Senterpartiet er prisverdig nok opptatt av å forsvare “menneskerettighetene og den liberale rettsstaten”, mens MDGs prinsipprogram ikke nevner ordet overhodet.
Den klassiske liberalismen vektlegger etter min mening verdier som er helt grunnleggende for et godt, demokratisk samfunn: Det er borgerne som bestemmer over staten. Samtidig må statens makt være begrenset. Makten må være delt. Mennesket må ha frihet til å velge hvordan det vil leve sitt eget liv og ha frihet til å ta ansvar. Derfor må demokrati være noe mer enn flertallsstyre. Demokratiet må også inneholde en rett til å være, mene og leve annerledes enn flertallet gjør.
Den som slutter seg til de liberale verdiene, er opptatt av frihet som den helt grunnleggende verdien. Det er på mange måter liberalismen som “eier” friheten i ideologisk forstand – akkurat som sosialismen “eier” ideen om materiell likhet. Men akkurat som det er tåpelig å påstå at Arbeiderpartiet, Senterpartiet eller SV i dag mener at alle bør tjene akkurat det samme, er det tåpelig å påstå at Frp, Høyre eller Venstre mener at friheten skal være en absolutt frihet som kan realiseres uten hensyn til noe annet eller andre. I praksis er liberalere og konservative også opptatt av likhet – mens norske sosialdemokrater og sosialister også er opptatt av frihet. Men man vektlegger kanskje litt forskjellig – og det er bra. Ettersom full likhet betyr null frihet, og full frihet betyr null likhet, må det foretas avveininger og finnes en balanse. At partiene av og til finner et litt ulikt balansepunkt, er bra for demokratiet og for borgernes muligheter til å velge.
I Norge er det uansett ingen partier som fører en outrert politikk (selv om Rødt fortsatt har et ganske ekstremt program). Våre mest liberale eller liberalistiske partier, Venstre og Frp, forsvarer verdens største offentlige sektor og verdens høyeste skattenivå. Og vårt sosialdemokratiske og vårt sosialistiske parti har i virkeligheten akseptert en av verdens mest velfungerende og åpne markedsøkonomier. Samtlige partier som har vært i regjering, praktiserer ideen om “kapitalistiske velferdsstater”, slik en svensk forsker har uttrykt det. Eller for å si det med Lars Fr. Svendsen: “Det er ikke et nødvendig sammenfall mellom en liberal stat og en velferdsstat. En velferdsstat behøver slett ikke være liberal, og en liberal stat behøver ikke ha særlig omfattende velferdsordninger. Men den norske eller nordiske modellen er i det vesentlige oppskrift på en liberal velferdsstat.”
Noen ser det som sin oppgave å advare mot meningsmotstanderes ytterliggående standpunkter – enten det er “den røde fare” eller “høyrepopulismen”. Slikt hører med i den politiske debatten, og jeg har vært med på den selv.
Andre fremhever at det ikke er noen forskjell på partiene, og at det derfor ikke spiller noen rolle hvem som regjerer.
Sannheten ligger midt imellom.
Det er ikke store forskjeller i norsk politikk, men det er fortsatt forskjeller. Og med en Venstre/Høyre/Frp-regjering får vi en litt mer liberal regjering enn vi ville ha fått med andre partier i regjering.