I NRK Debatten sist torsdag ble flere temaer diskutert samtidig.
Ett av temaene var læreres ytringsfrihet i lys av Malkenes-saken, som jeg skrev om på fredag.
Et annet tema, som ikke har vært like mye diskutert, er hvilket ansvar byrådet har for Osloskolen og på hvilken måte byråd Inge Marte Thorkildsen utøver sitt politiske ansvar. Etter min mening demonstrerte hun en oppsiktsvekkende svak rolleforståelse vis à vis den etaten hun de facto er leder og har ansvaret for, noe jeg skrev om i går.
Det som har vært minst diskutert, er det temaet Simon Malkenes forsøkte å få en debatt om, nemlig inntakssystemet til videregående opplæring, primært i Oslo. Grunnen til at vi ikke har fått en debatt om dette, er dels det forløpet saken har fått som en følge av at Malkenes’ elever reagerte på hans omtale av dem. Men det skyldes nok også at de politikerne som er mest kritiske til inntakssystemet, byrådet inkludert, ikke synes å ha noe forslag til et alternativt inntakssystem. Dette skal utredes av et utvalg som, såvidt jeg forstår, ikke skal være ferdig med arbeidet sitt før etter kommunevalget i 2019.
Spørsmålet om hvor fritt elever, og elevers foreldre, skal få lov til å velge skole, har vært et tema i mange land i hvert fall siden 1960-tallet. Årsaken er, enkelt sagt, at mange mener at skolene ikke får en optimal og tilstrekkelig variert sammensetning av elever, dersom alle går på nærmeste skole. I USA var man for eksempel bekymret for at svarte og hvite elever i for stor grad gikk på forskjellige skoler, og det ble startet bussing av elever til skoler lenger unna hjemmet. Bussing har også vært forsøkt i Århus.
Litt lenger ut i utdanningsløpet blir det nødvendig å tillate mer valg, rett og slett fordi valgmulighetene blir flere. I grunnskolen tilbyr alle skoler omtrent det samme. I videregående kan ikke alle skoler tilby det samme, og elevene må derfor få lov til søke seg til de studieretninger og programområder som de er mest interessert i. I høyere utdanning blir dette enda mer uttalt, for da kan alle søke helt fritt, både i Norge og andre land.
Et tema som også diskuteres, er hvem som skal bestemme hva slags inntakssystem skolene skal ha. I Sverige er dette besluttet nasjonalt, mens det i Norge er overlatt til kommunene (grunnskolen) og fylkene (videregående opplæring) innenfor visse nasjonale rammer. For grunnskolen er det for eksempel lovbestemt at alle har rett til å gå på nærskolen, og ingen kommuner kan overprøve dette. Det vanlige er da også at de aller fleste foreldre velger nærskolen for de minste barna. Det gjelder også i land som ikke har noen slik lovfestet rett til å gå på nærskolen. For øvrig kan alle elever i alle land søke seg til offentlig finansierte eller privat finansierte privatskoler, dersom de ønsker det, men i denne bloggen skal jeg konsentrere meg om valg mellom offentlige skoler.
“Fritt skolevalg” betyr at man kan søke den skolen man vil. I Oslo kan altså foreldre søke en annen grunnskole enn nærskolen, hvis de ønsker det – og i videregående kan elevene søke seg til den skolen (og det programområdet) de vil. Grunnen til at det oppstår så mye diskusjon om dette, er at det ikke alltid er plass til alle som søker. Da må man ha et system, som klargjør på hvilke kriterier køen av elever skal ordnes . Skal det for eksempel være bosted, etnisitet, karakterer, loddtrekning eller hjelpebehov – eller en blanding?
I grunnskolen i Oslo rangeres elevene på bakgrunn av følgende kriterier, dersom de søker seg til en annen skole enn nærskolen, og dersom det ikke er plass til alle som søker: Bosted i nærheten av skolen, søsken ved skolen, trafikk- og sikkerhetsmessige forhold, sosiale og/eller medisinske forhold, en oppfatning av at skolen er bedre tilpasset barnets behov enn nærskolen er, og/eller andre praktiske hensyn, som f.eks. foreldrenes arbeidssted.
I videregående skole er det i hovedsak karakterene som avgjør hvordan køen av elever ordnes. Det virker bra for veldig mange. Cirka 70 prosent av elevene får sitt førsteønske oppfylt når det gjelder skole og programområde, mens omlag 90 prosent får oppfylt sitt primærønske når det gjelder programområde. Men noen blir altså skuffet: Cirka 10 prosent kommer ikke inn på sitt førsteønske når det gjelder programområde – og ca. 30 prosent kommer ikke inn på den skolen de ønsket seg mest, selv om de får plass på det programområdet de vil. (På Twitter har noen med rette påpekt at jeg kunne vært mer presis om dette i en tidligere blogg.)
En mulig ulempe ved systemet er altså at ikke alle får oppfylt sitt primære ønske. Jeg skriver “mulig”, fordi jeg ikke er sikker på at vi bør ha et system der alle får førsteønsket sitt oppfylt. Det vil rett og slett være vanskelig, og neppe heller tilrådelig, å ha et skolesystem som for eksempel har kapasitet til å tilpasse seg enhver popularitetsbølge blant elevene. Elevene bør også venne seg til at mulighetene gradvis snevres inn, og at ikke alle kan “kreve” å bli ballettdansere, rørleggere eller professorer i filosofi.
Andre mulige ulemper av inntakssystemet er de Simon Malkenes peker på, nemlig at det blir en opphopning av spesielt svake elever på noen skoler som få søker seg til. Det er ikke slik at dette nødvendigvis er en varig situasjon, for det er flere eksempler på skoler som har greid å snu en negativ trend. Og selv skoler som får inn faglig svake elever, kan gjøre en formidabel innsats. Selv husker jeg både Elvebakken, Stovner og Ullern videregående skoler som skoler som har snudd en svært negativ utvikling til noe veldig positivt. I senere år har Hellerud videregående skole gjort det samme.
Men selv om det er mulig å snu en negativ utvikling, er det ikke vanskelig å se at det kan finnes ulemper ved et karakterbasert inntakssystem. Jeg har ikke hørt om noe inntakssystem som er perfekt. Spørsmålet blir derfor om det finnes et annet inntakssystem som kan fungere bedre, der ulempene er mindre og fordelene større, og som elevene opplever som mer rettferdig?
Det er vanskelig å si noe sikkert om det. De politikerne som er mest kritiske til dagens inntakssystem, har ingen alternative forslag. Og Elevorganisasjonen i Oslo har senest denne helgen bestemt at de ikke ser gode alternativer til det frie (eller karakterbaserte) skolevalget i Oslo.
Inntakssystemet i Oslo kommune er evaluert, og det finnes en del forskning om ulike typer og grader av fritt skolevalg. Det er også lett å se fordelene med fritt skolevalg og et karakterbasert inntakssystem. Jeg kommer ikke nærmere inn på det her, men tror jeg uten videre kan slå fast at det ikke finnes perfekte systemer som ikke skaper noen problemer. Det er dessuten også riktig og viktig at inntakssystemet må sees i sammenheng med andre rammebetingelser, som for eksempel finansieringssystemet.
Man bør aldri utelukke at et system kan justeres til det bedre. Alt i alt tror jeg nok likevel at Osloskolen fungerer så bra at det er kritikerne som har bevisbyrden: De må godtgjøre at et annet system vil kunne virke bedre og mer rettferdig for elevene i Oslo.
Det hadde vært interessant om de kunne gjøre det før valget i 2019 – og ikke etterpå.
