En fanesak for store deler av venstresiden er at vi skal ha et godt, trygt og velfungerende arbeidsliv.
Også høyresiden er enig i det, men tradisjonelt er det nok venstresiden som “eier” denne saken. Det er i hvert fall en sak som både Rødt, SV og Arbeiderpartiet gjerne vil profilere seg sterkere på. Dersom saksfeltet oppfattes som viktig av velgerne, og disse partiene har høyest troverdighet når det gjelder å skape et trygt og godt arbeidsliv, vil det være en fordel når det er valg.
At venstresiden muligens har et visst overtak i denne debatten, skyldes, etter min mening, den retorikken som brukes, og som ofte gjør det vanskelig for høyresiden.
For det første males det ofte med svært bred pensel, det vil si at det tegnes et dystert bilde av norsk arbeidsliv. Sannheten om det norske arbeidslivet er jo at det antagelig er omtrent verdens beste, at godt over 90 prosent er fast ansatt, at trivselen er svært høy, at samarbeidet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere er meget godt, og at arbeidstakerne er godt beskyttet gjennom lover, regler og avtaler. Men det er ikke helt comme il faut å påpeke dette nå, fordi det kan høres ut som om man bagatelliserer problemer knyttet til sosial dumping, mobbing på arbeidsplassen eller løse ansettelsesforhold.
For det andre bruker de som vil tegne et negativt bilde, ofte en anekdotisk debattform. Man vil gjerne fremheve skandaløse enkelteksempler på hva som skjer i arbeidslivet. Den mest flittig brukte saken nå, er Aleris-saken, enda den overhodet ikke er ferdig behandlet eller konkludert. Denne debattformen skaper en slags asymmetri i diskusjonen, noe som kommer godt frem når man for eksempel studerer de debattene jeg har hatt med Magnus Marsdal og Audun Lysbakken i det siste.
Men det er noe mystisk med venstresidens engasjement – og også det mystiske er knyttet til minst to forhold.
For det første virker venstresiden nesten bare opptatt av skandaler i privat sektor. Brudd på arbeidsmiljøloven, brudd på andre lover og regler, sløsing, høyt sykefravær eller mange løse og midlertidige ansettelser i offentlig sektor får påfallende lite oppmerksomhet målt mot den oppmerksomheten venstresiden er villig til å gi (potensielle) skandaler i privat sektor. Og i den grad noen er opptatt av skandaler i offentlig sektor, får vi ofte høre at det skyldes New Public Management, altså at staten er blitt for lik det private.
For det andre virker det også som venstresiden ser en annen vei når det dukker opp en potensiell skandale blant deres egne. Det som nå utfolder seg i forbindelse med varselet mot byråd Inga Marte Thorkildsen er, etter min mening, oppsiktsvekkende. Det foreligger et formelt varsel, men fremfor å ta dette alvorlig, slik mediene har for vane, velger Dagsavisen i stedet å sitere en “sentralt plassert kilde”, som kan fortelle oss at dette egentlig bare er en maktkamp og en “drittpakke”. Også Klassekampen (merk navnet) går langt i å tolke dette inn i en maktkamp og antyder at varselet er kommet fordi etaten nekter å gjennomføre ny politikk. Andre aviser slår det stort opp, uten noen form for problematisering, når Inga Marte Thorkildsen prosederer sin egen sak offentlig, og når hennes kollega i byrådet, Tone Tellevik Dahl, forsvarer henne. Det er ikke like stor oppmerksomhet om det tidligere byråder har sagt.
Selv syns jeg dekningen så langt er skandaløs og avslørende både for venstresidens politikere og medier. De tar rett og slett ikke varselet på alvor. De, som i andre sammenhenger er ekstremt opptatt av å beskytte varslere og følge strengt opptrukne prosedyrer for hvordan et varsel skal behandles, bryr seg rett og slett ikke om det nå. I Klassekampen lar de Simon Malkenes, som er én av ca. 15.000 lærere i Osloskolen, og som for tiden visstnok er bosatt i Florø, fortelle oss at dette bare er en maktkamp.
Det er ikke lett å bedømme en varslersak fra utsiden når varslerne er anonyme (som de er i sin fulle rett til å være) og når man ikke har innsyn i hele varselet. Men det normale for pressen og venstresiden, og prinsippet i hele varslerinstituttet, er at man legger til grunn at varslerne er troverdige. Vi vet at det forekommer falske varsler, og at det finnes “bråkmakere” som varsler om forhold som det ikke er grunn til å varsle om, men man kan ikke konkludere med at det er tilfellet før en sak er undersøkt. Selv syns jeg det virker usannsynlig at flere svært erfarne ledere (jeg vet ikke hvor mange, men hele ledergruppen består av 20 personer), som har full innsikt i varslingsinstituttet, og som derfor vet hva de gjør, skulle produsere et falskt varsel mot en byråd. Hva i all verden skulle de oppnå med det?
Noen ser ut til å mene at det dreier seg om hvorvidt Astrid Søgnen skal bli sittende i sin stilling eller ikke. Men det virker helt søkt. Et falskt varsel vil selvsagt ikke kunne hjelpe Søgnen. Hun kan sitte i stillingen til hun blir minst 70 år, hvis hun ønsker det. Dersom utdanningsbyråden, som er hennes arbeidsgiver, mener at hun bør slutte før, må hun ta dette opp med Søgnen og følge vanlige arbeidsrettslige regler. Og spørsmålet er: Har Thorkildsen tatt opp dette med Søgnen? Har noen i mediene spurt Thorkildsen om det?
Dagsavisen, Klassekampen og deres kilder vil også ha oss til å tro at det saken dreier seg om, er en maktkamp mellom politisk ledelse og byråkratiet, det vil si det vi i staten kaller embetsverket. De etterlater inntrykk av at ledelsen i Utdanningsetaten ikke vil innrette seg etter demokratiske spilleregler og “gjennomføre ny politikk”, slik Klassekampen formulerer det. Men også dette burde det være svært lett å finne ut av: Er det gitt noen styringssignaler til Utdanningsetaten, som den ikke har fulgt opp? Inga Marte Thorkildsen etterlater inntrykket av det, men det bør være lett å dokumentere. I vårt system sender man ikke styringssignaler gjennom mediene eller i tilfeldige samtaler. De kommer i lover, vedtak, tildelingsbrev, budsjetter osv. Dermed bør det være en svært smal sak for Thorkildsen og hennes støttespillere å dokumentere sine påstander, noe jeg for øvrig skrev om for lenge siden, da Thorkildsen kom med den samme typen påstander i Morgenbladet.
Jeg vet av erfaring at man som politiker av og til syns at ting går saktere enn man skulle ønske, men det tror jeg vi alt i alt skal være glade for. Det hender for eksempel at politikere gjerne vil gjøre noe som viser seg å stride mot vedtatte lover og regler, og det kan man selvsagt ikke. Det er på mange måter derfor vi har et uavhengig embetsverk. Det er en del av de berømte institusjonene som skal beskytte oss mot tilfeldige innfall som enhver politiker kan få i sin iver etter å oppnå resultater. Det minner meg om SVs stortingsrepresentant Heikki Holmås, som en gang besværet seg over at UNE ikke tok “politiske signaler”. Men UNEs direktør, Terje Sjeggestad, repliserte helt korrekt at det bare finnes to typer signaler som UNE skal ta, nemlig de som er nedfelt i lov og forskrift. Da Sjeggestad gikk av, ga han oss en leksjon i betydningen av å ha et embetsverk med ryggrad.
For folk som er interessert i forvaltningen, forholdet mellom politisk ledelse og embetsverk og hva som er god ledelse, kommer ikke varselet mot Inga Marte Thorkildsen som noe sjokk – selv om det er ekstremt uvanlig og derfor også svært oppsiktsvekkende. Det har kommet advarsler før, og det er flere som har reagert på hennes arbeidsstil. Fra utsiden har det dessuten vært lett å se at Thorkildsen gang på gang bryter med helt elementære prinsipper for god ledelse. Jeg skrev om det etter at hun deltok i NRK Debatten, og jeg skrev om det etter at hun hadde gitt et intervju til Morgenbladet. Alle jeg snakker med, som arbeider med ledelse og organisasjon, ser det samme, men det har likevel ikke blitt noen sak. Jeg syns det er veldig merkelig.
Og hvor er forresten Raymond Johansen? Hva syns han om den jobben Utdanningsetaten og Osloskolen gjør? Har han tillit til ledelsen i etaten, og har han gitt uttrykk for det? Eller har han tatt noe initiativ til å få avsatt Søgnen?
I den senere tid har det vært en viss debatt om sykelønnsordningen. Venstresiden ønsker ikke å stramme den inn, og viser i stedet til at bedre ledelse kan bidra til å få ned fraværet. Og det er det selvsagt mye i. God ledelse kan lede til veldig mye bra. Dårlig ledelse kan være en katastrofe, både for menneskene i organisasjonen og for ressursbruken. Og hvis det er dårlig lederskap på toppen, kan det ødelegge en hel organisasjon.
Et av de verste scenariene man kan se for seg nå, er at varslerne har en god sak, men at de ikke får en fair behandling, fordi den det er varslet om og hennes (delvis anonyme) støttespillere prosederer saken i full offentlighet og setter igang et spinn som deler av pressen lydig presenterer.
I en tidligere blogg skrev jeg at jeg fryktet at Inge Marte Thorkildsen med sitt helt spesielle lederskap risikerer å rive ned mye mer enn hun greier å bygge opp i Osloskolen.
I verste fall er det det som skjer nå.
