hits

Kristelig Folkepartis veivalg

  • 03.10.2018 kl.15:34 i Blogg

2.november skal Kristelig Folkeparti foreta et historisk veivalg. P et ekstraordinrt landsmte skal delegatene ta stilling til om partiet skal sondere og eventuelt starte forhandlinger med Hyre, Venstre og Frp med sikte p g inn i Erna Solbergs regjering - eller om de skal sondere mulighetene for danne regjering med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Partiets parlamentariske nestleder, Hans Fredrik Grvan, har ogs skissert en tredje mulighet, nemlig at partiet forblir i opposisjon, men det er uklart om landsmtet vil ta stilling til et slikt alternativ. Hvis ikke, vil Grvan velge g inn i Solberg-regjeringen.

Uansett hva utfallet blir, ligger det an til at KrF treffer en historisk beslutning. Dersom landsmtet gir tilslutning til Knut Arild Hareides forslag om g til venstre, innebrer det at KrF for frste gang i sin historie innleder et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet og venstresiden i norsk politikk. Dersom landsmtet i stedet velger Solberg-regjeringen, vil det vre en bekreftelse p at partiet hrer mest hjemme p ikke-sosialistisk side. 

Mange av delegatene som skal delta p landsmtet, vet allerede hva de mener. For de som enn ikke har gjort seg opp en mening, er det mange hensyn ta: Hvor str KrF ideologisk, og hvor br partiet st? Hvor kan KrF regne med f mest gjennomslag? Hvordan vil den parlamentariske situasjonen virke inn p de to regjeringsalternativene? Hva mener KrFs medlemmer og velgere? Og hvordan pvirker valget som landsmtet gjr, KrFs fremtid? 

Knut Arild Hareide har i sin bok Det som betyr noe argumentert for at KrF str nrmere venstresiden enn hyresiden, og at gjennomslaget for KrF vil bli strre i et samarbeid med Ap, Sp og SV enn i et samarbeid med Hyre, Venstre og Frp. Etter min mening kan det argumenteres like godt eller bedre for det motsatte, nemlig at KrF str nrmere hyresiden enn venstresiden, og at partiet er sikret strre gjennomslag med Hyre, Venstre og Frp enn med Ap, Sp og SV. 

Hareides bok er interessant p mange mter, men den har ogs noen litt oppsiktsvekkende svakheter: Den er for det frste svrt selektiv i valg av saker og illustrasjoner som skal underbygge Hareides politiske veivalg. Han sammenligner for eksempel ett partis primrstandpunkter eller bakenforliggende ideologi med praktisk politikk og kompromisser som er inngtt med andre partier. Men det mest pfallende "trikset" som brukes i boken, som ogs andre har vrt inne p, er at det tegnes et meget positivt bilde av KrFs holdninger og verdier, mens meningsmotstandere blir karikert p en svrt negativ mte. Dette gr mest utover hyresiden, alts de nvrende regjeringspartiene, som iflge Hareide blant annet str for sterk individualisme og markedsliberalisme p bekostning av fellesskapene, og et samfunn der enhver er sin egen lykkes smed og flere str alene - mens han selv tror p et "varmere samfunn" med "solidaritet" og "nestekjrlighet", der vi tar vare p hverandre. 

Personlig tror jeg ikke dette er en god mte forske vinne nye velgere p. Det gjr et sterkt, men ikke positivt inntrykk f vite at man er en selvopptatt egoist, bare fordi man har valgt et annet parti enn KrF. Selv tror jeg at de aller fleste som har valgt engasjere seg i politikk, gjr det fordi de nsker det beste for samfunnet og for sine medmennesker, selv om de har litt ulike ml for samfunnsutviklingen og velger litt ulike virkemidler for n mlet.

Det er dessuten ikke lett vite hvordan Hareide mener at vi fr et varmere samfunn. Satt p spissen kan bde for lite stat og for mye stat bidra til fremmedgjring, mindre fellesskap og ensomhet. Dette er det antagelig ogs delte meninger om i KrF. Men hvis Hareide tenker p hva offentlig sektor kan gjre for oss, virker resonnementet underlig. Norge har cirka verdens strste offentlige sektor. De offentlige utgiftene har aldri noen sinne vokst s mye som de har gjort de senere r. Forskjellen mellom partiene i den konomiske politikken er dessuten forsvinnende sm

Mlt i pengebruk, og antagelig ogs p andre mter, er denne regjeringen - med Frp -  antagelig mer sentrumsorientert enn Bondevik II-regjeringen var. 

Hvis Hareide i stedet tenker p behovet for sterke sivilsamfunn og valgfrihet for familiene, er dette verdier som hyresiden tradisjonelt alltid har vrt mer opptatt av enn venstresiden.

I debatten om KrFs veivalg blir det ogs diskutert hvor mye gjennomslag KrF kan f. Og for enkelthets skyld kan vi kanskje dele KrFs viktigste saker i tre: Det er de store budsjettsakene, som f.eks. bistand eller kampen mot barnefattigdom, det er de sm budsjettpostene som er hjertesaker for KrF, og det er de andre sakene - ofte verdisaker - som ikke har med penger gjre.

I boken til Hareide argumenteres det for at KrF ikke har ftt s mye gjennomslag under den nvrende regjering. Dette str i skarp kontrast til praktisk talt alt som har vrt sagt og skrevet om dette til n. KrF har ftt historisk hye bistandsbudsjetter, og det har - sammen med Venstre - ofte skrytt av at de har ftt betydelig gjennomslag bde nr det gjelder tiltak mot barnefattigdom og nr det gjelder klima. Og senest i vr presenterte KrF opposisjonens lengste liste med 40 gjennomslag for KrF. 

KrF har ogs ftt betydelig gjennomslag i de ikke-konomiske sakene. Den skalte reservasjonssaken illustrerte det godt: KrF har flere venner i Hyre enn det har i Arbeiderpartiet. Det skyldes dels at det er flere i Hyre som er enig med KrF, og dels at Hyre har lang tradisjon for akseptere og respektere mange av de mindretallsposisjonene KrF har. Det ligger ogs i den borgerlige ideologien et nske om verne om retten og muligheten til vre og velge annerledes.

En viktig grunn til at KrF har ftt s mye gjennomslag, er at  Erna Solberg hele tiden har vrt klar p at hun nsker ta hensyn til alle de fire ikke-sosialistiske partiene. Og det har hun gjort - bde nr regjeringen lager budsjetter og fremmer saker - og nr de forhandler om endringer i Stortinget.

Nr KrF skal vurdere hvilke gjennomslag partiet kan f i fremtiden, m partiet ogs ta hensyn til en svrt avgjrende forskjell mellom de to regjeringsalternativene som de n skal ta stilling til:

Dersom KrF gr inn i Solberg-regjeringen, blir det en flertallsregjering. Det KrF fr gjennomslag for i en slik regjering, vil ogs bli vedtatt politikk, og det er ingen risiko for at KrF m gi fra seg seire som partiet allerede har oppndd gjennom fem rs samarbeid.

Dersom KrF gr inn i en Ap-, Sp- og KrF-regjering, med en form for relasjon til SV, blir dette en mindretallsregjering. KrF risikerer mtte gi fra seg seire som er oppndd, og det kan ikke vre sikker p f igjennom saker i Stortinget. 

La meg ta ett eksempel:

Det er flertall p Stortinget for tillate eggdonasjon. I en forhandling med potensielle regjeringspartnere er det ikke utenkelig at KrF kan f gjennomslag for at regjeringen (uansett om den ledes av Solberg eller Stre) skal g inn for fortsatt forbud mot eggdonasjon. Dersom det er Solberg-regjeringen som gr inn for fortsatt forbud, er det et standpunkt som ogs har flertall i Stortinget. Er det en Stre-regjering som gjr det, vil opposisjonen likevel ha flertall for tillate eggdonasjon.

Det vil ogs vre usikkerhet knyttet til andre, typiske KrF-saker, som for eksempel friskolepolitikken. Den er basert p et kompromiss mellom de fire ikke-sosialistiske partiene, mens Arbeiderpartiet har programfestet en slags veto-rett for kommuner og fylker.

Kjell Magne Bondevik har prvd forklare oss at en mindretallsregjering av Ap, Sp og KrF ikke behver ha noe spesielt forhold til SV, fordi den for eksempel kan samarbeide med Hyre, Venstre og/eller Fremskrittspartiet i stedet. Og selvsagt har han rett i at det kan finnes enkeltsaker der en slik regjering kan sttte seg p et hvilket som helst parti i Stortinget - akkurat som det kan finnes saker der hele opposisjonen, fra Rdt til Frp, gr mot regjeringen.

Men en Ap-, Sp- og KrF-regjering kommer ikke unna at den m ha en relasjon til det eller de partiene som skal hjelpe dem med felle Erna Solbergs regjering. Vi kan nemlig bare f et regjeringsskifte, dersom det oppstr et nytt flertall i Stortinget, og et slikt flertall m minst best av Ap, Sp, KrF og SV, i tillegg til MDG og Rdt. Og dersom SV ikke blir med i den nye regjeringen, vil partiet p mange mter bli det nye KrF: For akkurat som Erna Solbergs regjering har levd p KrFs nde, vil en Stre-regjering leve p SVs nde. Det betyr blant annet at regjeringen m inng budsjettforlik med SV (og eventuelt Rdt og MDG) og srge for at SV fr tilstrekkelig med gjennomslag til at partiet er villig til sikre regjeringens liv. KrF har ftt enormt mye gjennomslag. Det vil antagelig ogs SV kreve og finne rimelig. Det er tross alt SV og Sp som str Arbeiderpartiet nrmest.

forestille seg at en ny regjering skal inng budsjettforlik med for eksempel Hyre, er ren nsketenkning. Hyre, Frp og n ogs Venstre har i fem r invitert KrF inn i regjering. Hvis KrF n snur ryggen til sine samarbeidspartnere og feller regjeringen og en svrt populr statsminister (som er spesielt populr blant KrFs velgere), kan ikke partiet samtidig regne med at Hyre vil komme den nye regjeringen til unnsetning. Hyre har dessuten ingen tradisjon for inng budsjettforlik med Arbeiderpartiet. Det har, meg bekjent, bare skjedd n gang siden annen verdenskrig.

Det er en kjent sak at flertallet av KrFs velgere er borgerlig innstilt og foretrekker en blgrnn fremfor en rdgrnn regjering. Det er ogs en kjent sak at Erna Solberg er svrt populr som statsminister.  Det er ogs slik at det i 2017 var frre KrF-velgere enn Venstre-velgere som mislikte Frp ,mens Arbeiderpartiets velgere foretrekker Rdt fremfor KrF. I tillegg er det flertall i stortingsgruppen, sentralstyret, partiledelsen, KrFU og KrF Kvinner for ske nrmere samarbeid med dagens regjering. Risikoen for at det skjer en avskalling, dersom KrF gr til venstre, er derfor stor. Noen sier at det er en strategi for bygge kt oppslutning rundt grunnfjellet. Men det kan like gjerne vre ensbetydende med sprenge grunnfjellet i stykker og forske bygge noe p ruinene av det.

De som ivrer mest for et samarbeid med venstresiden - som p sentralt hold i hvert fall er Einar Steensns, Kjell Magne Bondevik, Hilde Frafjord Johnson, Emil Erstad og Knut Arild Hareide selv - har nok som strategi at de skal erstatte frafalne stttespillere med nye velgere og kanskje ogs forvandle partiet til et mindre kristenkonservativt parti. Hvorvidt det kan lykkes, vet ingen - men det er et dristig prosjekt. Flytter KrF over til venstresiden, vil det til sammen finnes seks partier der. Det kan jo sies vre noe for nesten enhver smak, men det gir samtidig et noks fragmentert bilde, der det lett oppstr skarp konkurranse innenfor blokken. Man m for eksempel regne med at Arbeiderpartiet vil bli presset fra ytre venstre, dersom partiet gr i regjering med Sp og KrF.

Civita er en liberal tankesmie, og det vil alltid vre delte meninger blant de som er ansatt her, om hva som tjener landet best. Personlig hper jeg at KrF velger borgerlig side, og at vi kan f en borgerlig flertallsregjering. Jeg tror det tjener landet best n, srlig nr ytre venstre er i s sterk vekst. Jeg er samtidig fullstendig klar over at dette ikke uten videre betyr at regjeringen alltid vil fre god borgerlig eller liberal politikk. Men jeg tror den vil fre en bedre politikk enn den vi n ser utkrystallisere seg p venstresiden i norsk politikk.

Det virker som det er et noks samstemt KrF som n nsker komme i regjering. Det har sine ulemper st 13 r utenfor regjeringskontorene. KrF ble aldri invitert inn i regjering i de tte rdgrnne rene, men partiet har hatt en stende invitasjon fra Erna Solberg de siste fem rene. Det er alts ikke slik, som noen sier, at Erna Solberg har valgt bort KrF eller Hareide. Solberg har ikke valgt bort noen p ikke-sosialistisk side. 

Det kan vre litt vanskelig tolke noe av det Knut Arild Hareide sier om veien videre, men i VG i dag bekrefter han flere ting: 

Han mener at SV er en naturlig og nsket samarbeidspartner for en Ap-, Sp- og KrF-regjering.

Han har ingen  problemer - heller ingen prinsipielle problemer - med selv sitte i en regjering med Frp. 

Han legger ikke selv opp til noen lederdebatt i partiet, selv om hans primre standpunkt skulle bli stemt ned.

Disse avklaringene br gjre det lettere ta stilling for de KrF'erne som er i tvil.

De kan stemme p det regjeringsalternativet som de mener er best.