I Norge er det i praksis ingen diskusjon om å røre ved kvinners rett til selvbestemt abort frem til utgangen av 12.svangerskapsuke.
Noen ønsker riktig nok å sette grensen ved 16., 18. eller 20. uke, men ingen foreslår å sette grensen tidligere enn ved utgangen av 12. uke. KrF ønsker primært en annen abortlov, der avgjørelser om abort tas i en dialog mellom pasient og lege, men heller ikke KrF snakker særlig mye om dette. Partiet har, som det også står i partiprogrammet, i stedet valgt å legge vekt på endringer som kan gjøres innenfor dagens abortlov.
Det som er viktigst for KrF, er å unngå at abortloven virker diskriminerende, eller at den tydelig graderer menneskers verdi ut fra deres iboende egenskaper. For KrF er mennesket et mål, ikke et middel.
KrF er ikke det eneste partiet som snakker fint om menneskeverd, likeverd og likestilling, og som er motstander av at mennesker blir diskriminert, fordi de for eksempel er syke, har funksjonsutfordringer, “feil” kjønn eller hudfarge. Alle partier er opptatt av dette, og vi betrakter det vel nærmest som felles verdier i Norge. Men nettopp derfor er det merkelig at det kan utløse så enormt mye aggresjon at KrF også mener at disse prinsippene må gjelde i abortloven.
Det er selvsagt helt legitimt å argumentere mot KrFs syn. Men jeg forundres over den totale mangelen på vilje til dialog og forståelse – sammen med en utstrakt vilje til å fortegne og nærmest snakke løgnaktig om KrFs hensikter. Mange kaller ønsket om å fjerne eller endre abortlovens paragraf 2c et angrep på kvinners rett til selvbestemt abort, men det er det ikke. VGs Frithjof Jacobsen fikk seg forleden til å snakke om “det abortfiendtlige Høyre”, antagelig fordi Erna Solberg personlig deler KrFs oppfatning og har antydet at hun er villig til å snakke med KrF om denne paragrafen i loven.
Diskusjonen om eugenikk, altså ønsket om og forsøkene på å endre og forbedre sammensetningen av arvelige egenskaper i befolkningen for å hindre at det man betraktet som dårlige arveegenskaper føres videre, har en lang historie i Norge. Ikke alle deler av denne historien er like ærefull, for å si det forsiktig. Virkemidler som har blitt brukt, er blant annet tvangssterilisering og forbud mot å inngå ekteskap. Man ønsket altså å hindre at “mindreverdige” mennesker overhodet ble unnfanget. Under annen verdenskrig fikk dette også følger for abortloven, da det ble tillatt (eller kanskje i virkeligheten anbefalt eller pålagt) å avbryte svangerskap, hvis foreldrene f.eks. var blinde, døve, evnesvake eller led av alkoholisme. Den gangen var det logisk nok egenskaper ved foreldrene som skulle føre til en abort, ikke egenskaper ved barnet. Man hadde ikke teknologi til å undersøke barnet i mors mage, og mente derfor at abort var fornuftig for å unngå at dårlige egenskaper ble videreført ved arv.
Men denne loven var heldigvis i virksomhet bare i kort tid. Og deretter forsvant gradvis debatten om eugenikk og abort.
Årsaken til at debatten gradvis forsvant var dels at staten ikke lenger ga uttrykk for et like eksplisitt ønske om at kvinner burde ta abort på barn med “dårlige” egenskaper – dels at kvinner etter hvert fikk adgang til å ta abort når de selv ønsket det. Fra rundt 1960 skjedde det på visse kriterier – og fra slutten av 1970-tallet fikk vi selvbestemt abort, det vil si at det ikke kreves noen offentlig begrunnelse for å ta abort. Det var dette kvinner hadde kjempet for.
Abortloven inneholdt fortsatt en paragraf som sa at man kunne få en senabort, dersom “det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet”. Men den var neppe mye i bruk, så lenge man ikke kunne finne ut noe om barnet i mors liv.
Det er introduksjonen av stadig mer avansert fosterdiagnostikk som gjør at vi kan finne ut stadig mer om barnets aktuelle og fremtidige egenskaper, som gjør at diskusjonen har blusset opp igjen. Og selv om KrF, meg bekjent, alltid har vært motstander av en “eugenisk” paragraf i abortloven, har ikke KrF alltid vært helt alene. Ifølge Berge Solberg ved NTNU var det gjennom 1980- og 90-tallet slik at både Høyre, SV, KrF, Venstre og Senterpartiet sto sammen – mens Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet utgjorde en mer “teknologioptimistisk allianse”. Slik husker jeg det selv også, selv om jeg nok foretrakk å omtale Ap og Frp som “teknokratiske” fremfor “teknologioptimister”. Selv deltok jeg også i en meget interessant og reflekterende abortdebatt om farene ved sorteringssamfunnet sammen med Kristin Halvorsen (SV) og Kristin Aase (KrF) på 1990-tallet. Den ble kalt “den nye abortdebatten”.
Nå er klimaet igjen endret. Jeg er glad, og faktisk litt overrasket, over lederen i Aftenposten i dag, som mener at abortloven “tåler debatt”. Det skulle bare mangle, men det virker ikke som det er en selvfølge.
Diskusjonen om abortlovens paragraf 2c er egentlig ganske enkel: Skal egenskaper ved barnet, for eksempel at det er fare for at det har Downs syndrom eller leppe- og ganespalte, være et selvstendig abortkriterium ganske langt ut i svangerskapet – eller skal det å innvilge en abort når du nærmer deg levedyktighetsgrensen kreve noe mer enn at barnet ikke er “perfekt”? Bent Høie og Erna Solberg har sagt at de fortsatt vil at sykdommer som ikke er forenelige med liv skal være et selvstendig kriterium, og at de vil at vi for fremtiden skal legge større vekt på kvinnens syn på sin egen situasjon. Man kan altså si at graden av selvbestemmelse øker med den loven Solberg ønsker seg, men at egenskaper ved fosteret (unntatt sykdommer som ikke er forenelig med liv) fjernes som et helt selvstendig kriterium. Hun vil, slik hun ser det, fjerne en diskriminerende bestemmelse i loven, og hun gjør det for å forebygge: Hva som i fremtiden vil bli betraktet som sykdommer eller lite ønskverdige egenskaper, er det ingen som vet.
Det er, som sagt, helt ok å argumentere mot Erna Solberg og KrF. Men argumentene må henge sammen. Dette er ikke et angrep på kvinners rett til selvbestemt abort, for det er ikke selvbestemt abort etter utgangen av 12. uke i Norge. Det er heller ikke et angrep på kvinner som ikke er i stand til å ta imot et barn med f.eks. Downs syndrom, fordi det, etter Erna Solbergs oppfatning, skal legges større vekt på kvinnens syn på egen situasjon.
Men: Det er et moralsk og prinsipielt veldig viktig standpunkt om at vi ikke bør ha lover i Norge som gjør at noen mennesker anses som mer eller mindre verdifulle enn andre.
