I år skal regjeringen legge frem en stortingsmelding om økonomisk ulikhet og sosial bærekraft.

Stortingsmeldinger får ikke alltid så stor betydning for den faktiske politikken som føres. Men de kan likevel ha en viktig misjon. De kan frembringe et kunnskapsgrunnlag for viktige debatter som føres, og de kan angi retning for politikken. De gir også opposisjonen anledning til å vise frem sin politikk.

I ulikhetsdebatten trengs det kunnskap. Det fikk vi en illustrasjon på da SSB forleden la frem tall som viser hvordan den økonomiske ulikheten i Norge har utviklet seg det siste året. 

Tallene ble kommentert av mange, og kommentarene viser at det er bred enighet i Norge om at relativt lav økonomisk ulikhet er et gode. Samtlige partier mener at det er viktig å bevare små forskjeller.

Samtidig er det ingen partier som har makt til å bestemme over alt som påvirker den økonomiske ulikheten, og det er heller ingen partier som fører en politikk hvis eneste mål er å redusere den økonomiske ulikheten. Samtlige partier støter på dilemmaer når de vil ivareta ulike verdier og mål for samfunnsutviklingen og når de skal velge virkemidler for å nå målene.

For å ta noen eksempler: Innvandring øker ulikheten i Norge, men reduserer den globalt. Fjerning av kontantstøtte vil øke ulikheten på kort sikt, men kan kanskje redusere den på sikt. En gitt skattereduksjon kan øke ulikheten, men kan virke motsatt på sikt, for eksempel fordi den fører til at flere investerer og flere kommer i arbeid. Økt skatt på bolig vil kunne redusere ulikheten på kort sikt, men vil kanskje svekke integreringen av innvandrere, noe som vil bidra til å øke ulikheten. Økte trygder kan redusere ulikheten på kort sikt, men kanskje svekke den høye arbeidsdeltakelsen, som gir oss høy likhet, på sikt. Med pensjonsreformen var det kanskje motsatt, ved at den isolert sett økte ulikheten, men styrket arbeidsdeltakelsen. Noe av det som virker mest likhetfremmende, nemlig gratis eller svært billige offentlige tjenester, som vi har mange av i Norge, regnes ikke engang med i SSB-tallene og gir derfor ikke “uttelling” i en ofte forenklet politisk debatt. En skattereform, som virker likhetsfremmende, kan gi kortsiktige negative utslag på ulikhetsstatistikken uten at de underliggende forholdene er endret. Og det mest effektive virkemiddelet mot økt ulikhet, nemlig kvalitativt god utdanning, virker bare på svært lang sikt. 

Norge ligger helt i verdenstoppen når det gjelder høy grad av økonomisk likhet. Og det er den samlede politikken som føres over tid, som avgjør om Norge greier å bevare de små forskjellene. At de politiske partiene vektlegger litt forskjellig i møte med de nevnte dilemmaene – for eksempel i avveiningen mellom økt likhet og økt verdiskaping – er både riktig og naturlig. At det er veldig store forskjeller på partienes avveininger er likevel litt vanskelig å tro når vi ser på ulikhetsutviklingen de siste tiårene.

En forutsetning for å greie å bevare relativt små forskjeller, er at vi har kunnskap om hva som forårsaker og motvirker økonomisk ulikhet. At de politiske partiene faller for fristelsen til å fremføre lettvinte argumenter og analyser, er ikke så rart. At også mediene gjør det, er mer tankevekkende. De skal jo tross alt opplyse oss.

Jeg kan la Dagbladet tjene som eksempel. I den siste podcasten til Marie Simonsen blir det sagt at Dagbladet legger spesielt stor vekt på fakta og forskning. Hvis det er sant, er den lederartikkelen avisen skrev om de nye SSB-tallene under overskriften “Farlige forskjeller”, ikke et godt eksempel.

I denne artikkelen skriver Dagbladet at “ulikhetene i Norge har økt merkbart de siste ti åra”, at “ulikhetene har økt dramatisk i andre europeiske land de seinere tiåra”, og at vi nå ser “den samme tendensen i Norge”. Dagbladet skriver videre at de rikeste i Norge har økt sin andel av den samlede formuen, og at “Erna Solberg mener formuesveksten for de rikeste skyldes børsoppgang, ikke skattelette”, noe avisen ikke ser ut til å ta stilling til – annet enn ved å påpeke “at det er en økende gruppe som verken har råd til å delta i oppgangen, eller arver store verdier”. Avisen etterlater inntrykk av at det, av hensyn til denne gruppen, er ufint av statsministeren å oppfordre flere til å satse på aksjer og fond. Aviser skriver at ulikhetsutviklingen “har vært synlig sida 1980-tallet, men er blitt forsterket under Erna Solberg, som har ført en aktiv politikk for å frigjøre privat kapital, eller gi mer til dem som har mest fra før, som venstresida kaller det”. Til sist skriver Dagbladet et avsnitt om “ulikhetens onde”, der avisen peker på at “vanlige lønnsmottakere må tåle dramatiske omstillinger”, mens en “voksende gruppe nordmenn” er “uberørt av velferdskutt og omstilling” – og at viljen til å bidra til fellesskapet “minskes”. Avisen ser ut til å mene at regjeringen legger “skylda for økende politisk uro og polarisering” på “innvandring og internasjonale institusjoner som EU og FN”, men at det er “en ansvarsfraskrivelse regjeringen ikke kan slippe unna med”.

Hva er galt med denne lederartikkelen?

Etter min mening: Nesten alt.

Den inneholder feil, er lite opplysende, holder et lavt presisjonsnivå og er sterkt vinklet – om enn på en litt uklar måte. Det fremkommer i liten grad hva Dagbladet selv egentlig mener om årsakene til (økt) ulikhet eller hva man kan og bør gjøre med det.

Her er noe av det Dagbladet velger ikke å fortelle oss, eller som presenteres på en lite presis og  nyansert måte:

Det vanligste og antatt mest presise målet på økonomisk ulikhet, er den såkalte Gini-koeffisienten (jo høyere tall, jo høyere ulikhet). Målt på denne måten var det ingen økning i den økonomiske ulikheten det siste året, slik mange har påstått og spådd.

Påstanden om at ulikhetene i Norge har økt merkbart de siste ti årene, kunne med fordel vært nyansert. I 2007 var Gini 0,244, mens den i 2017 var på 0,252. Men i mellomtiden har Gini vært både 0,231 og 0,263. Også i årene 2000, 2002, 2003, 2004 og 2005 var Gini høyere enn Gini er nå.

Med en slik nyansering ser man også hvordan Dagbladet overdriver når avisen påstår at vi akkurat nå ser den samme tendensen til “dramatisk” økning i ulikheten som vi har sett i enkelte andre land.

Dagbladet har rett i at den langsiktige trenden siden 1980-tallet har vært en viss økning i ulikheten, men den har vært moderat og fra et svært lavt nivå. Men det er ikke riktig at denne utviklingen er “forsterket under Erna Solberg”. At noe utvikler seg i en bestemt retning under en gitt regjering forteller for øvrig i seg selv lite om årsaksforholdene. En økning eller reduksjon i ulikheten kan skyldes forhold som skjedde og/eller politikk som ble ført under tidligere regjeringer.

Det Dagbladet velger å skrive om, er formuesulikheten. Dette er et mye vanskeligere mål å forholde seg til, blant annet fordi mange mennesker både har boligformue og gjeld.

Når det gjelder formuen til de rikeste, som Dagbladet er opptatt av, består den selvsagt at mer enn bolig. De rikeste bruker nærmere 90 prosent av ligningsformuen sin på næringsvirksomhet, altså små og store eierandeler i bedrifter som skaper verdier og gir mennesker arbeid. Hvis verdien av disse eierandelene, altså aksjene, øker, blir de rikere på papiret – akkurat som de blir mindre rike (og i verste fall fattige), dersom verdien blir redusert. Neste år kan papirverdiene utvikle seg slik at vi får en stor reduksjon i formuesulikheten. Men ikke i noen av tilfellene berører dette de underliggende forholdene, som er at dette for de fleste er helt teoretiske endringer, siden verdiene ligger i bedriftene.

Spørsmålet som Dagbladet kunne ha drøftet, er om det – i en situasjon der papirverdiene øker, fordi det er børsoppgang – ville være klokt å skattlegge de rikeste mer. Det ville jo selvsagt på kort sikt bidra til å redusere ulikhetene i formue.

Før dette spørsmålet blir besvart, er det kanskje greit å minne om at de rikeste betaler skatt som alle andre: De betaler inntektsskatt, hvis de har inntekt – og bedriftene de er (med)eiere av, betaler selskapsskatt, hvis de går med overskudd. I tillegg betaler de skatt qua eiere og da på to måter: De betaler skatt når de tar ut utbytte av bedriften (altså avkastning på den kapitalen de har stilt til rådighet), og de betaler formuesskatt beregnet av den formuen de har. Samlet sett er eierbeskatningen omlag tidoblet det siste tiåret, som en følge av at man innførte en utbytteskatt i 2005/06, som er økt flere ganger siden. Samtidig ble løftet om at formuesskatten skulle fjernes, brutt.

Jeg har aldri hørt noen næringsdrivende klage på at de de siste årene har måttet betale stadig mer skatt. Det er stor forståelse for at det er riktig å betale utbytteskatt, og de fleste er nok også helt innforstått med at det bør betales skatt av formue som består av private luksusgoder, f.eks. spesielt fine boliger. Men man er mot å betale formuesskatt av næringskapital, altså bedriftenes verdi, blant annet fordi formuesskatten virker konkurransevridende, siden det bare er norske eiere som må betale den – og fordi den må betales, enten bedriften går med overskudd eller underskudd. Mange eiere må derfor tappe bedriftene for urimelig store utbytter for å greie å betale formuesskatten.

Så for å vende tilbake til spørsmålet: Dersom formuesskatten nå skulle økes, fordi børsverdiene går opp, vil dette gjøre situasjonen for svært mange bedrifter mye dårligere. Eierne vil måtte ta ut enda større utbytter for å greie å betale formuesskatten, hvilket vil si at det blir mindre reelle verdier igjen i bedriften til å utvikle den videre.

Dagbladet etterlater inntrykk av at avisen tror at skattelettene som er gitt, er årsaken til den økte formuesulikheten. Det virker usannsynlig – av flere grunner:

• Skattesystemet betyr ganske lite for omfordelingen i Norge sammenlignet med velferdsordningene. Mens skattesystemet står for cirka en fjerdedel av omfordelingen, står velferdstaten for cirka tre fjerdedeler.
• De samlede skattelettene har bare lagt beslag på en brøkdel av det handlingsrommet politikerne har hatt til rådighet. 80 – 90 prosent har vært brukt på å øke de offentlige utgiftene.
• En fullstendig fjerning av formuesskatten (som ingen går inn for) gir knapt noe utslag på Gini-koeffisienten overhodet.
• Måten regjeringen har gjennomført lettelser i formuesskatten på og de økte børsverdiene har ført til at mange betaler mer formuesskatt enn de gjorde før, og at inntektene til staten fra formuesskatten er “all time high”. 
• Det evig tilbakevendende spørsmålet om hvorvidt formuesskatt fremmer eller hemmer evnen og lysten til å investere i Norge, er et empirisk spørsmål som det ikke kan gis et endelig svar på før noen eventuelt gjennomfører slik empirisk forskning. Men etter min mening har det formodningen for seg at en avvikling av formuesskatten på næringskapital ville ført til at litt flere ville investert litt mer i Norge. Og det er dette eierne av bedriftene sier selv.

Dagbladets beskrivelse av “ulikhetens onde” har mye for seg – men virker litt utenlandsk. I Norge har vi til nå håndtert “dramatiske omstillinger” på en svært god måte, og det er ikke gjennomført noen “velferdskutt”, slik avisen skriver. De offentlige utgiftene har, tvert om, bare fortsatt å vokse, enda mange, i teorien i hvert fall, mener at veksten bør dempes. Jeg kan heller ikke se at Dagbladet har rett i at regjeringen “skylder” på for eksempel EU eller FN når det gjelder ulikhetsutviklingen. Men den peker selvsagt på fakta som alle må forholde seg til, nemlig at innvandring med nødvendighet øker ulikheten, og at den “økende gruppe(n) som verken har råd til å delta i oppgangen, eller arver store verdier” i all hovedsak er innvandrerfamilier som har mange barn, og der de voksne arbeider mindre enn andre voksne gjør.

Dagbladet skriver til slutt av viljen til å bidra til fellesskapet, blir redusert. Teksten er såpass uklart skrevet at det er vanskelig å forstå om dette er en beskrivelse av et internasjonalt fenomen, en spådom om hva som kan eller vil skje, eller noe som faktisk skjer.

Sannheten er uansett at det ikke er mulig å finne noen dokumentasjon som tyder på at viljen til å bidra til fellesskapet i Norge er redusert. Vi bør absolutt være på vakt mot en slik utvikling, men hvis skatteviljen virkelig blir redusert, må vi også se mer fordomsfritt på årsakene enn Dagbladet synes å gjøre.

Helt til slutt: I debatter om hva man skal gjøre for å motvirke økende forskjeller på lang sikt, er det to typer løsninger som ofte går igjen: Det ene er en form for borgerlønn – og det andre er en form for selveierdemokrati. 

At statsministeren nevner det siste som en mulighet som bør utforskes av flere, er ikke upassende, men interessant.