I Aftenposten i dag skriver Håvard Narum om "vågale (ideologiske) eksperimenter" i Høyre. Den som leser det, kan jo selv gjøre seg opp en oppfatning av hvor "vågale" eksperimentene er.

Av en eller annen grunn avlegger Narum også meg en visitt – enda mitt "eksperiment" gjelder en debatt mellom Aftenposten og meg om en sak som forlengst er avgjort. Den dreide seg om kvotering til private bedrifters styrer. Jeg var, og er, blant dem som er motstandere av denne loven, fordi jeg mener at den – på flere ulike måter – er prinsipielt betenkelig. Som jeg skrev i Aftenposten: At et tiltak virker, er ikke i seg selv en god nok grunn til å ta det i bruk.

Narum virker litt forundret over dette synet. Han mener det skiller meg fra politikere som er pragmatiske og tar i bruk de tiltak som virker og "gir resultater". Det skinner vel også igjennom at det er denne pragmatiske linjen han har mest sansen for.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg vil bare anbefale Narum å lese den neste lederen Aftenposten skriver om personvern eller datalagringsdirektivet. På dette området er nemlig Aftenposten stort sett helt patent. Avisen har skjønt det helt elementære: I et liberalt demokrati kan man nettopp ikke ta i bruk hvilke virkemidler som helst, selv om målet er godt. Veien til helvete kan også være brolagt med gode intensjoner. Det som er illiberalt, må bekjempes med liberale metoder.

Både prinsippløse pragmatikere og enøyde ideologer er farlige. Derfor bør all politikk være en avveining av prinsipper i møte med virkelighetens verden. Og hvis Narum leser mine innlegg om kvotering litt grundigere, vil han se at det nettopp er det jeg gjør – akkurat slik Aftenposten gjør det i personvernsaker: At man ved hjelp av overvåking kanskje kan bekjempe noe kriminalitet, er ikke alene god nok grunn til å ta virkemiddelet i bruk.

Hensikten helliger ikke alltid middelet. Det tror jeg heldigvis de fleste politikere er enig i.

I Aftenposten i dag skriver Håvard Narum om "vågale (ideologiske) eksperimenter" i Høyre. Den som leser det, kan jo selv gjøre seg opp en oppfatning av hvor "vågale" eksperimentene er.

Av en eller annen grunn avlegger Narum også meg en visitt – enda mitt "eksperiment" gjelder en debatt mellom Aftenposten og meg om en sak som forlengst er avgjort. Den dreide seg om kvotering til private bedrifters styrer. Jeg var, og er, blant dem som er motstandere av denne loven, fordi jeg mener at den – på flere ulike måter – er prinsipielt betenkelig. Som jeg skrev i Aftenposten: At et tiltak virker, er ikke i seg selv en god nok grunn til å ta det i bruk.

Narum virker litt forundret over dette synet. Han mener det skiller meg fra politikere som er pragmatiske og tar i bruk de tiltak som virker og "gir resultater". Det skinner vel også igjennom at det er denne pragmatiske linjen han har mest sansen for.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg vil bare anbefale Narum å lese den neste lederen Aftenposten skriver om personvern eller datalagringsdirektivet. På dette området er nemlig Aftenposten stort sett helt patent. Avisen har skjønt det helt elementære: I et liberalt demokrati kan man nettopp ikke ta i bruk hvilke virkemidler som helst, selv om målet er godt. Veien til helvete kan også være brolagt med gode intensjoner. Det som er illiberalt, må bekjempes med liberale metoder.

Både prinsippløse pragmatikere og enøyde ideologer er farlige. Derfor bør all politikk være en avveining av prinsipper i møte med virkelighetens verden. Og hvis Narum leser mine innlegg om kvotering litt grundigere, vil han se at det nettopp er det jeg gjør – akkurat slik Aftenposten gjør det i personvernsaker: At man ved hjelp av overvåking kanskje kan bekjempe noe kriminalitet, er ikke alene god nok grunn til å ta virkemiddelet i bruk.

Hensikten helliger ikke alltid middelet. Det tror jeg heldigvis de fleste politikere er enig i.

Kulturminister Anniken Huitfeldt har gitt flere større intervjuer i det siste. Det er interessant lesning.

Trond Giske ble kritisert, av de som turte å kritisere, for å styre kulturlivet gjennom milde gaver og trusler om straff. Slik kunne han bl.a. "kjøpe" og true seg til mer likestilling og større mangfold i kulturlivet.

Med Anniken Huitfeldt er det mer eksplisitt. Hun ønsker å drive både likestillingspolitikk, fordelingspolitikk og næringspolitikk fra Kulturdepartementet. Kunsten og kulturen er tydeligvis ikke til for seg selv, de er nyttige redskaper for å nå andre mål. Hun mener bl.a. at kulturfeltet blir viktig når "framtidas arbeidsplasser skal bygges", hun vil se på "hvilke politiske virkemidler vi har til rådighet" for å vedta at kvinneandelen i norsk film skal økes, og hun vil utjevne forskjellene i kulturbruk mellom fylkene.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Professor Kjell Lars Berge sier til Klassekampen i dag at han syns det er "komplett uforståelig" at dette kommer fra Arbeiderpartiet, ettersom hele premisset for denne tenkningen – etter hans mening – er en markedsliberalistisk tenkning.

Nå er det ikke sikkert at det vi tror er en markedsliberalistisk tilnærming, er så ille som mange mener. Den franske sosiologen Frédéric Martel har skrevet bok om dette og uttaler bl.a. at  "for en franskmann er det en helt uutholdelig tanke at kunsten ikke blir støttet av staten, med offentlige midler. Sånn var det også for meg, inntil jeg kom til USA…." Som kulturattaché i Boston oppdaget han imidlertid at det slett ikke sto så ille til i amerikansk kulturliv som han trodde. Poenget var bare at "de fleste amerikanske teatre, orkestre, museer etc er non-profit organisasjoner, som staten indirekte finansierer via skattefradrag for giveren. (….) Så den amerikanske stat støtter, men beslutningen om hva man skal støtte, kommer ikke fra staten. På den måten har hver donor, hvert universitet, hvert minoritetssamfunn en sjanse, og det gir tusenvis av forskjellige aktører en mulighet for å agere". USA har hverken et kulturdepartement eller en offentlig kulturpolitikk, men de har altså kultur og et kulturliv der "mangfoldet har virkelig gode kår".

Så alternativet er altså ikke, selv ikke i markedsliberalismens høyborg, bare å overlate alt til markedet. Dét er heller ikke riktig, og spesielt ikke i Norge, der markedet og språkområdet er så lite. Her har staten en viktig oppgave i å støtte den kulturelle infrastrukturen og det som er såkalt smalt og ufordrende.

Men måten staten støtter på, kan gjøre staten altfor dominerende, og det er et problem i Norge. Staten har nærmest monopol og er altså i tillegg villig til å (mis)bruke monopolmakten ved bl.a. å knytte politiske betingelser til støtte.

Kulturen burde i større grad føres tilbake til både det stats- og markedsfrie rom, nemlig sivilsamfunnet. Dermed ikke sagt at kulturen ikke skal kunne tjene penger eller motta støtte fra staten eller private. Det gjør den både i Norge og USA.  Men den ensidige avhengigheten bør reduseres og avstanden til de som har makten, bør bli  større. Og der har vi kanskje noe å lære av USA.

Arbeiderpartiet står ikke, etter min mening, for en grunnleggende markedsliberalistisk retning i kulturpolitikken, slik Kjell Lars Berge mener. Det Arbeiderpartiet står for, er en grunnleggende teknokratisk tenkning og en tenkning som innebærer at samfunnet er underlagt staten snarere enn omvendt.

Kanskje det er på tide å reise på studietur til USA.

Har mediene dårlig arbeidsmoral? Ja, noen medier har dårlig arbeidsmoral. Det går nesten ikke en dag nå uten at jeg og andre får spørsmål fra mediene om nordmenns arbeidsmoral. Har vi dårlig arbeidsmoral i Norge? Er vi blitt late?

Hvis svaret er et klart nei, har man bestått prøven, og det kommer ingen oppslag. Hvis man derimot forsøker å gi et mer nyansert svar, risikerer man voldsomme oppslag om at man "slakter arbeidsmoralen" og mener at vi er et folk av kyniske unna- sluntrere. Deretter skriver kanskje avisen en leder, hvor det advares mot å stigmatisere syke mennesker og gjøre dårlig arbeidsmoral til et "avgjørende argument i sykefraværsdebatten", slik f.eks. Aftenposten gjør i dag.

Jeg våger å påstå at det er svært få som har gjort latskap og dårlig arbeidsmoral til selve hovedproblemet i denne debatten – unntatt mediene selv. De er ekstremt opptatt av å stille nettopp dette spørsmålet, fordi det gir mulighet for store og dramatiske oppslag. Så hvis mediene vil advare mot en debatt som er for lite nyansert, så bør de kanskje advare mot seg selv?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men i en mer nyansert debatt kunne man kanskje også legge vekt på dette:

Det er forhåpentligvis ikke mange som jukser og bevisst utnytter sykelønnsordningen. Men noen er det – det vet vi. NAV avslører stadig mer trygdejuks og er bekymret for det – og de har i en undersøkelse også avdekket at nærmere 40 prosent av de spurte synes det er greit å være borte fra jobben uten å være syk. I forrige uke ga A-magasinet en bred dekning av boken Svindel uten grenser , som dreier seg om svart drosjeøkonomi, skatte- unndragelser og trygdejuks i stort omfang.

I befolkningen er det dessuten mange som tror at sykefraværet har med arbeidsmoral å gjøre. I en undersøkelse utført for arbeidsgiverorganisasjonen Spekter, svarer 56 prosent av topp- lederne i offentlige og private bedrifter med over 50 ansatte at den viktigste årsaken til det høye sykefraværet er sviktende arbeidsmoral. I en undersøkelse gjengitt i Aftenposten i dag, sier nesten 50 prosent av de spurte at arbeidsmoralen har blitt dårligere de siste ti år.

I andre undersøkelser ser man at arbeidet er blitt mindre viktig for nordmenn. For eksempel har andelen som mener at "arbeid er veldig viktig" sunket fra 73 prosent i 1990 til 53 prosent i 2007.

Det er helt omforent i norsk politikk, og også en del av den såkalte arbeidslinjen, at trygdeytelsenes omfang påvirker tilbudet av arbeid. Alle partier, fra Frp til SV, mener derfor at ytelsene skal være høye nok til at alle som ikke kan arbeide, likevel kan leve et godt og verdig liv – men at de ikke skal være så høye at de frister til ikke å søke seg arbeid, hvis man kan arbeide. Sagt på en annen måte: Det bør ikke være oppsiktsvekkende for noen som følger norsk politikk, at økonomiske incentiver påvirker tilbudet av arbeid.

Holdningene i et samfunn påvirker regelutviklingen  – akkurat som reglene påvirker holdningene. Slik må det nødvendigvis også være med sykelønnsordningen.

La meg til slutt anbefale sosiologen Ivar Frønes' innlegg på NHOs årskonferanse, som man kan se og lytte til på NHOs hjemmesider. Han viste til at det er mange trekk ved det norske samfunn som kan tyde på at vi kanskje har litt dårligere arbeidsmoral, er litt mindre ambisiøse og anstrenger oss litt mindre enn mange andre – fordi vi har oljeinnktene og er så rike. Rikdom som "kommer fra himmelen"  gir en sterk lengsel etter fritid, sa Frønes, som mente at rikdommen har noen kulturelle effekter som ikke kan sees isolert fra hverandre. Eksemplene han trakk frem, var bl.a. at vi arbeider mindre, har høyere sykefravær og flere uføretrygdede enn andre, og at vi ikke er så opptatt av karriere, vanskelige realfag eller en god skole. Han nevnte også, som et eksempel, hvor vanlig det er blitt å ta barna ut av skolen for å reise på ferie – noe som ville vært utenkelig før i tiden og i mange andre og mindre rike land.

Så tilbake til hovedspørsmålet: Har nordmenn dårlig arbeids- moral? Har sykefraværet noe med nordmenns arbeidsmoral å gjøre?

Svaret på det første spørsmålet er nei.

Svaret på det andre spørsmålet er ja.

Sykefraværet har nok noe med nordmenns arbeidsmoral å gjøre.

Har mediene dårlig arbeidsmoral? Ja, noen medier har dårlig arbeidsmoral. Det går nesten ikke en dag nå uten at jeg og andre får spørsmål fra mediene om nordmenns arbeidsmoral. Har vi dårlig arbeidsmoral i Norge? Er vi blitt late?

Hvis svaret er et klart nei, har man bestått prøven, og det kommer ingen oppslag. Hvis man derimot forsøker å gi et mer nyansert svar, risikerer man voldsomme oppslag om at man "slakter arbeidsmoralen" og mener at vi er et folk av kyniske unna- sluntrere. Deretter skriver kanskje avisen en leder, hvor det advares mot å stigmatisere syke mennesker og gjøre dårlig arbeidsmoral til et "avgjørende argument i sykefraværsdebatten", slik f.eks. Aftenposten gjør i dag.

Jeg våger å påstå at det er svært få som har gjort latskap og dårlig arbeidsmoral til selve hovedproblemet i denne debatten – unntatt mediene selv. De er ekstremt opptatt av å stille nettopp dette spørsmålet, fordi det gir mulighet for store og dramatiske oppslag. Så hvis mediene vil advare mot en debatt som er for lite nyansert, så bør de kanskje advare mot seg selv?

Men i en mer nyansert debatt kunne man kanskje også legge vekt på dette:

Det er forhåpentligvis ikke mange som jukser og bevisst utnytter sykelønnsordningen. Men noen er det – det vet vi. NAV avslører stadig mer trygdejuks og er bekymret for det – og de har i en undersøkelse også avdekket at nærmere 40 prosent av de spurte synes det er greit å være borte fra jobben uten å være syk. I forrige uke ga A-magasinet en bred dekning av boken Svindel uten grenser , som dreier seg om svart drosjeøkonomi, skatte- unndragelser og trygdejuks i stort omfang.

I befolkningen er det dessuten mange som tror at sykefraværet har med arbeidsmoral å gjøre. I en undersøkelse utført for arbeidsgiverorganisasjonen Spekter, svarer 56 prosent av topp- lederne i offentlige og private bedrifter med over 50 ansatte at den viktigste årsaken til det høye sykefraværet er sviktende arbeidsmoral. I en undersøkelse gjengitt i Aftenposten i dag, sier nesten 50 prosent av de spurte at arbeidsmoralen har blitt dårligere de siste ti år.

I andre undersøkelser ser man at arbeidet er blitt mindre viktig for nordmenn. For eksempel har andelen som mener at "arbeid er veldig viktig" sunket fra 73 prosent i 1990 til 53 prosent i 2007.

Det er helt omforent i norsk politikk, og også en del av den såkalte arbeidslinjen, at trygdeytelsenes omfang påvirker tilbudet av arbeid. Alle partier, fra Frp til SV, mener derfor at ytelsene skal være høye nok til at alle som ikke kan arbeide, likevel kan leve et godt og verdig liv – men at de ikke skal være så høye at de frister til ikke å søke seg arbeid, hvis man kan arbeide. Sagt på en annen måte: Det bør ikke være oppsiktsvekkende for noen som følger norsk politikk, at økonomiske incentiver påvirker tilbudet av arbeid.

Holdningene i et samfunn påvirker regelutviklingen  – akkurat som reglene påvirker holdningene. Slik må det nødvendigvis også være med sykelønnsordningen.

La meg til slutt anbefale sosiologen Ivar Frønes' innlegg på NHOs årskonferanse, som man kan se og lytte til på NHOs hjemmesider. Han viste til at det er mange trekk ved det norske samfunn som kan tyde på at vi kanskje har litt dårligere arbeidsmoral, er litt mindre ambisiøse og anstrenger oss litt mindre enn mange andre – fordi vi har oljeinnktene og er så rike. Rikdom som "kommer fra himmelen"  gir en sterk lengsel etter fritid, sa Frønes, som mente at rikdommen har noen kulturelle effekter som ikke kan sees isolert fra hverandre. Eksemplene han trakk frem, var bl.a. at vi arbeider mindre, har høyere sykefravær og flere uføretrygdede enn andre, og at vi ikke er så opptatt av karriere, vanskelige realfag eller en god skole. Han nevnte også, som et eksempel, hvor vanlig det er blitt å ta barna ut av skolen for å reise på ferie – noe som ville vært utenkelig før i tiden og i mange andre og mindre rike land.

Så tilbake til hovedspørsmålet: Har nordmenn dårlig arbeids- moral? Har sykefraværet noe med nordmenns arbeidsmoral å gjøre?

Svaret på det første spørsmålet er nei.

Svaret på det andre spørsmålet er ja.

Sykefraværet har nok noe med nordmenns arbeidsmoral å gjøre.

Tirsdag hadde jeg et innlegg i Aftenposten om Aftenposten og kvotering. Bakgrunnen var, sett med borgerlige øyne, en veldig dårlig lederartikkel i Aftenposten 3. januar, der avisen argumenterte for kjønnskvotering ut fra rene hensiktsmessighetsbetraktninger og uten en eneste prinsipiell refleksjon. Noen på den politiske høyresiden argumenterer dessverre også slik, men det er først og fremst venstresiden som utmerker seg med denne typen argumentasjon: Skal man lage omelett, må man knuse egg.  

Argumentasjonen ble enda en påminnelse om Aftenpostens politiske profil – eller snarere mangel på politisk profil, hvilket jeg også skrev om. Aftenposten har mange kvaliteter, men så mange meninger har avisen ikke. De fleste lederartiklene er uten noen mening overhodet eller så konsensusorientert at ingen kan være uenig. Og der Aftenposten har en mening, som i lederen om kvotering, er det svært vanskelig å øyne en tydelig borgerlig profil. Alt i alt fremstår Aftenposten, på leder- og kommentarplass, mer som en sosialdemokrati light-avis, eller det jeg har kalt en sentrum-venstre avis.

Dagene etter at jeg skrev innlegget har vært interessante. Jeg har fått masse reaksjoner, og alle er positive. Mitt inntrykk er at svært mange borgerlige mennesker (også innad i Aftenposten) er ganske frustrerte over Aftenposten og mangelen på alternative borgerlige aviser. Dagens Næringsliv er riktig nok en avis med en tydelig borgerlig profil, men den er som kjent "bare" en næringslivsavis og ikke en allmennkulturell avis.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det er morsomt å lese intervjuet med medieforskeren Jo Bech-Karlsen i Dagbladet i dag. Han er enig med meg i at Aftenposten ikke lenger er en borgerlig avis, men er uenig i at avisen heller mot venstre. Etter hans mening er Aftenposten en konsensusorientert sentrumsavis, og det mener han er en fordel for samfunnsdebatten.

Jeg vet ikke hvor Jo Bech-Karlsen står politisk. Mitt tips er at han ikke betrakter seg selv som så veldig borgerlig. Det er til og med noen som mener å vite at han en gang tilhørte den samme politiske bevegelsen som Hilde Haugsgjerd i sin tid gjorde.

Det gjør han sikkert ikke i dag, men likevel: Det føles alltid merkelig å høre folk på venstresiden fortelle oss på høyresiden hvor "sunt" det er for samfunnsdebatten at det ikke lenger finnes borgerlige aviser. For hva er egentlig så sunt med det?  Ifølge Bech-Karlsen er det "klokt" og "avbalansert" ikke å ha standpunkter – mens det er "ytterliggående tabloid" å ta et standpunkt.

Jeg syns dette er en merkelig analyse.Jeg syns det virker ganske flott at det er et mangfold av seriøse meninger i omløp i et demokrati.  I forhold til mitt innlegg er det dessuten irrelevant. Utgangspunktet der var jo en lederartikkel der Aftenposten i høyeste grad tok standpunkt – og der den inntok et standpunkt som heller mer mot venstre enn mot høyre.
De færreste ønsker seg tilbake til partiavisene. Jeg gjør det i hvert fall ikke. Men det kunne vært interessant med i hvert fall én avis som greide å provosere til refleksjon og debatt "fra høyre". Det tror jeg, helt i motsetning til Jo Bech-Karlsen, hadde vært ganske sunt for den offentlige debatten, den partipolitiske debatten og for norsk demokrati.

Tirsdag hadde jeg et innlegg i Aftenposten om Aftenposten og kvotering. Bakgrunnen var, sett med borgerlige øyne, en veldig dårlig lederartikkel i Aftenposten 3. januar, der avisen argumenterte for kjønnskvotering ut fra rene hensiktsmessighetsbetraktninger og uten en eneste prinsipiell refleksjon. Noen på den politiske høyresiden argumenterer dessverre også slik, men det er først og fremst venstresiden som utmerker seg med denne typen argumentasjon: Skal man lage omelett, må man knuse egg.  

Argumentasjonen ble enda en påminnelse om Aftenpostens politiske profil – eller snarere mangel på politisk profil, hvilket jeg også skrev om. Aftenposten har mange kvaliteter, men så mange meninger har avisen ikke. De fleste lederartiklene er uten noen mening overhodet eller så konsensusorientert at ingen kan være uenig. Og der Aftenposten har en mening, som i lederen om kvotering, er det svært vanskelig å øyne en tydelig borgerlig profil. Alt i alt fremstår Aftenposten, på leder- og kommentarplass, mer som en sosialdemokrati light-avis, eller det jeg har kalt en sentrum-venstre avis.

Dagene etter at jeg skrev innlegget har vært interessante. Jeg har fått masse reaksjoner, og alle er positive. Mitt inntrykk er at svært mange borgerlige mennesker (også innad i Aftenposten) er ganske frustrerte over Aftenposten og mangelen på alternative borgerlige aviser. Dagens Næringsliv er riktig nok en avis med en tydelig borgerlig profil, men den er som kjent "bare" en næringslivsavis og ikke en allmennkulturell avis.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Det er morsomt å lese intervjuet med medieforskeren Jo Bech-Karlsen i Dagbladet i dag. Han er enig med meg i at Aftenposten ikke lenger er en borgerlig avis, men er uenig i at avisen heller mot venstre. Etter hans mening er Aftenposten en konsensusorientert sentrumsavis, og det mener han er en fordel for samfunnsdebatten.

Jeg vet ikke hvor Jo Bech-Karlsen står politisk. Mitt tips er at han ikke betrakter seg selv som så veldig borgerlig. Det er til og med noen som mener å vite at han en gang tilhørte den samme politiske bevegelsen som Hilde Haugsgjerd i sin tid gjorde.

Det gjør han sikkert ikke i dag, men likevel: Det føles alltid merkelig å høre folk på venstresiden fortelle oss på høyresiden hvor "sunt" det er for samfunnsdebatten at det ikke lenger finnes borgerlige aviser. For hva er egentlig så sunt med det?  Ifølge Bech-Karlsen er det "klokt" og "avbalansert" ikke å ha standpunkter – mens det er "ytterliggående tabloid" å ta et standpunkt.

Jeg syns dette er en merkelig analyse.Jeg syns det virker ganske flott at det er et mangfold av seriøse meninger i omløp i et demokrati.  I forhold til mitt innlegg er det dessuten irrelevant. Utgangspunktet der var jo en lederartikkel der Aftenposten i høyeste grad tok standpunkt – og der den inntok et standpunkt som heller mer mot venstre enn mot høyre.
De færreste ønsker seg tilbake til partiavisene. Jeg gjør det i hvert fall ikke. Men det kunne vært interessant med i hvert fall én avis som greide å provosere til refleksjon og debatt "fra høyre". Det tror jeg, helt i motsetning til Jo Bech-Karlsen, hadde vært ganske sunt for den offentlige debatten, den partipolitiske debatten og for norsk demokrati.

Søndag hadde Dagbladet en reportasje om stortings- representantenes sykefravær. Det viser seg nemlig at det ikke er noen som fører kontroll med representantenes fravær. Reportasjen inngår i serien "Janteloven i superformat", der vi i ulike medier og med jevne mellomrom blir presentert for dobbeltmoralen som preger våre folkevalgte: Samtidig som de krever mye av vanlige folk, bevilger de seg selv høyere lønn, lenger ferier, bedre pensjonsordninger, flere frynsegoder og, altså, bedre sykelønns- ordninger enn andre har. Og det er, som alle vet, veldig urettferdig. Og siden det alltid er en eller flere stortings- representanter som ser seg tjent med å spille med i serien om Janteloven, er det selvsagt ytterst få som tar til motmæle mot det mediene skriver.

Så la meg gjøre det nå. Selvsagt er det slik at Stortinget har hatt, og kanskje også har, ordninger som er gått ut på dato, og som kan virke urimelige. Men dette er ikke det generelle bildet, som snarere er preget av at folkets representanter i Norge både er ganske alminnelige og har ganske alminnelige vilkår.

Det prinsipielt viktige er imidlertid at stortingsrepresentantene ikke er arbeidstakere. De er ombud, som har et verv de er betrodd så lenge de har folkets tillit. Som ombud har de hverken de samme rettigheter eller plikter som arbeidstakere har. De er f.eks. ikke omfattet av arbeidstidsbestemmelsene, hvilket er grunnen til at de har lov til å arbeide mye mer overtid enn andre arbeidstakere har lov til.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Debatten får ofte absurde uttrykk: Mediene skriver f.eks. ofte om stortingsrepresentantenes lange ferier. Men det at Stortinget ikke har møter i plenum, er ikke det samme som at det tar ferie. For det første gjør stortingsrepresentantene svært mye annet stortingsarbeid enn å delta i Stortingets møter. Men viktigere er det at representantene faktisk forutsettes å ha kontakt med velgerne sine. I gamle dager var de i mesteparten av tiden sammen med velgerne sine. Gradvis har imidlertid Stortingets virke blitt mer omfattende, hvoretter representantene nå bare tilbringer noen uker hvert år sammen med velgerne sine. Hvis Stortinget skulle snevre inn den møtefrie tiden enda mer og f.eks. bare ha møtefri i fire – fem uker i året, slik at det lignet på en normal ferie, ville altså ikke stortingsrepresentantene lenger kunne ha skikkelig kontakt med egne velgere i sitt eget fylke overhodet. Er det et fremskritt?

Jeg syns ikke det. Å bli valgt til Stortinget, kan ikke være å anse som et yrke, en jobb eller en karrierevei. Det er og blir et verv, eller et ombud, som man har en periode av livet.  Det er en tillit man bør forvalte med ydmykhet, men ikke underdanighet.

Stortinget og stortingsrepresentantene burde være mye flinkere til å forklare  at de faktisk ikke har en "jobb" eller er arbeidstakere som oss andre. Derfor kan de heller ikke sammenlignes med oss andre.

Søndag hadde Dagbladet en reportasje om stortings- representantenes sykefravær. Det viser seg nemlig at det ikke er noen som fører kontroll med representantenes fravær. Reportasjen inngår i serien "Janteloven i superformat", der vi i ulike medier og med jevne mellomrom blir presentert for dobbeltmoralen som preger våre folkevalgte: Samtidig som de krever mye av vanlige folk, bevilger de seg selv høyere lønn, lenger ferier, bedre pensjonsordninger, flere frynsegoder og, altså, bedre sykelønns- ordninger enn andre har. Og det er, som alle vet, veldig urettferdig. Og siden det alltid er en eller flere stortings- representanter som ser seg tjent med å spille med i serien om Janteloven, er det selvsagt ytterst få som tar til motmæle mot det mediene skriver.

Så la meg gjøre det nå. Selvsagt er det slik at Stortinget har hatt, og kanskje også har, ordninger som er gått ut på dato, og som kan virke urimelige. Men dette er ikke det generelle bildet, som snarere er preget av at folkets representanter i Norge både er ganske alminnelige og har ganske alminnelige vilkår.

Det prinsipielt viktige er imidlertid at stortingsrepresentantene ikke er arbeidstakere. De er ombud, som har et verv de er betrodd så lenge de har folkets tillit. Som ombud har de hverken de samme rettigheter eller plikter som arbeidstakere har. De er f.eks. ikke omfattet av arbeidstidsbestemmelsene, hvilket er grunnen til at de har lov til å arbeide mye mer overtid enn andre arbeidstakere har lov til.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Debatten får ofte absurde uttrykk: Mediene skriver f.eks. ofte om stortingsrepresentantenes lange ferier. Men det at Stortinget ikke har møter i plenum, er ikke det samme som at det tar ferie. For det første gjør stortingsrepresentantene svært mye annet stortingsarbeid enn å delta i Stortingets møter. Men viktigere er det at representantene faktisk forutsettes å ha kontakt med velgerne sine. I gamle dager var de i mesteparten av tiden sammen med velgerne sine. Gradvis har imidlertid Stortingets virke blitt mer omfattende, hvoretter representantene nå bare tilbringer noen uker hvert år sammen med velgerne sine. Hvis Stortinget skulle snevre inn den møtefrie tiden enda mer og f.eks. bare ha møtefri i fire – fem uker i året, slik at det lignet på en normal ferie, ville altså ikke stortingsrepresentantene lenger kunne ha skikkelig kontakt med egne velgere i sitt eget fylke overhodet. Er det et fremskritt?

Jeg syns ikke det. Å bli valgt til Stortinget, kan ikke være å anse som et yrke, en jobb eller en karrierevei. Det er og blir et verv, eller et ombud, som man har en periode av livet.  Det er en tillit man bør forvalte med ydmykhet, men ikke underdanighet.

Stortinget og stortingsrepresentantene burde være mye flinkere til å forklare  at de faktisk ikke har en "jobb" eller er arbeidstakere som oss andre. Derfor kan de heller ikke sammenlignes med oss andre.

I dag avholder NHO sin årskonferanse i Operaen. Over 1000 mennesker er samlet for å høre foredrag og diskusjoner om behovet for "smartere vekst". Et utsagn som statsministeren kom med i sitt foredrag, var kanskje spesielt minneverdig: "Nå er Sigbjørn Johnsen blitt finansminister for å holde igjen."

Konferansen kan følges direkte på www.nho.no – men det blir sikkert også mulig å se og høre foredragene i ettertid. I så fall vil jeg spesielt anbefale foredraget til John Mickelthwait, redaktør i the Economist – som snakket om hvordan verden så ut før finanskrisen, hva som skjer nå og hva vi kan vente oss i fremtiden. Han karakteriserte seg som "paranoid optimist". Optimist fordi det går mye bedre enn mange fryktet, men paranoid bl.a. fordi kapitalismen fortsatt er truet.

Jeg vil også anbefale foredraget til politisk redaktør i DN, Sofie Mathiassen. Hun snakker bl.a. om konsekvensene av at medianvelgeren i Norge ikke lenger er en person med tilknytning til privat sektor, slik det var frem til 1980-tallet – men en person som identifiserer seg med offentlig sektor, og som er tjent med at offentlig sektor fortsetter å vokse – enten fordi han/hun er ansatt i offentlig sektor eller lever av offentlig støtte. Hva gjør dette med politikken?

En av figurene som Mathiassen brukte, stammer fra dette Civita-notatet: http://www.civita.no/civita-notatet/2008/sektortilhorighet-og-politikk-968 – så den som er interessert, kan lese mer om temaet her.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

For øvrig står hele konferansen i skarp kontrast til det budskapet som kom fra en professor i trygdemedisin i dag morges – om at sykefraværet ikke er noe problem. Han har muligens ikke fått med seg de enorme utfordringene vi står overfor fremover, fordi vi arbeider mindre og skal forsørge flere. Da er det i prinsippet bare tre muligheter: Vi kan øke skattene. Vi kan kutte i utgiftene. Eller vi kan jobbe smartere og skape mer vekst.

Det siste er naturligvis det beste. Hvis vi får det til.