Norge har den laveste økonomiske ulikheten i Europa.

 

Dermed har vi også den laveste ulikheten sammenlignet med alle land som vi kan tenke oss å sammenligne oss med.

 

Likevel har ulikheten økt gradvis siden midt på 1980-tallet, da den var historisk lav. Det er ikke bokstavelig talt en gradvis økning, for ulikheten, målt ved Gini-koeffisienten, svinger fra ett år til et annet og var allerede på 1990-tallet på samme nivå som i dag. Store svingninger har blant annet kommet som et resultat av to skattereformer som har skjerpet skatten på kapital, altså de rike.

 

Ser vi perioden under ett er det likevel riktig å si at årsaken til at ulikheten har økt, er at de rike har blitt rikere, og at det er blitt flere fattige.

 

Årsakene til at det er blitt flere fattige, er ganske godt belyst. Det skyldes blant annet at det er flere enslige forsørgere og flere innvandrerfamilier med vedvarende lavinntekt. «Vedvarende lavinntekt» er et relativt fattigdomsbegrep, som betyr at familiene har en inntekt som er lavere enn 60 prosent av medianinntekten i Norge i minst tre år.

 

Cirka 85 prosent av veksten i antall barn i familier med vedvarende lavinntekt i perioden 2006 – 2016 kom blant innvandrerfamilier. Årsaken er at disse familiene i gjennomsnitt får flere barn og jobber mindre enn befolkningen for øvrig. Grunnen til at nyankomne innvandrere jobber mindre enn befolkningen for øvrig er blant annet at de ofte har manglende kompetanse og dårlige språkferdigheter.

 

Det blir satt inn en lang rekke tiltak for å avhjelpe situasjonen for dem som har vedvarende lavinntekt.

 

Det er delvis tiltak som skal avhjelpe situasjonen her og nå, som for eksempel språkopplæring for de voksne og gratis eller billig barnehage og SFO for barna. I tillegg er det mer langsiktige tiltak som skal forebygge at fattigdommen går i arv, som for eksempel sterk satsing på grunnleggende ferdigheter i skolen. At langsiktige tiltak kan virke, vet vi: Barn av innvandrere, som nå er voksne, er bedre representert i høyere utdanning enn befolkningen generelt.

 

Men – problemet med at noen har vedvarende lavinntekt vil ikke bli borte. Så lenge det kommer nye innvandrere til Norge, vil vi hele tiden «fylle på» med ny ulikhet. Det aller viktigste som politikken kan bidra med, er derfor å sørge for at den ikke går i arv.

 

Årsakene til at «de rike er blitt rikere» er ikke like godt belyst. De rike er blitt rikere både fordi veksten i inntektene til de rikeste har vært sterkere enn for andre grupper, og fordi formuene til de rikeste har blitt større. I tillegg er det flere som har blitt rike.

 

At de som tjener mest, også har hatt sterkest lønnsvekst, betyr blant annet at lederlønningene, både i offentlig og privat sektor, i en periode har økt mer enn andre lønninger. Lønnsdannelsen er overlatt til partene i arbeidslivet, så dette er ikke noe politikerne har direkte innvirkning på. Men de kan selvsagt gjøre mer i offentlig enn i privat sektor, siden det er politikerne, nasjonalt og lokalt, som forvalter arbeidsgiveransvaret i stat og kommuner.

 

Å si noe om årsakene til at formuene øker, er langt vanskeligere. Det er nemlig en lang rekke forhold som påvirker formuesfordelingen.

 

Noen viktige grunner til at formuesfordelingen er skjevere enn inntektsfordelingen, som er tilfellet i de aller fleste land, og dessuten vanskelig å analysere, er blant annet at mange har både formue og gjeld, og at vi har et system med fradrag for gjeldsrenter som favoriserer de som eier bolig. Det spiller også inn at det er ulike verdsettelser av og markedspriser på boliger, hytter, aksjer og næringseiendom. For land som Norge kommer dessuten at vi har overlatt nesten all sparing til staten, slik at verdien av blant annet pensjonsrettigheter ikke fordeles på den enkelte innbygger. Hvis vi hadde privatisert pensjonssystemet, slik at alle måtte spare til sine egne pensjoner, ville ulikheten gått ned. Formuesulikheten går også opp og ned på grunn av konjunkturendringer og svingninger på børsen.

 

Norge skiller seg også kraftig ut ved at offentlig forvaltning har en skyhøy formue sammenlignet med andre land, som ofte har gjeld. Denne formuen tilhører i virkeligheten hver enkelt av oss. Vi eier dessuten, i langt høyere grad enn befolkningen i våre naboland, våre egne boliger, noe som antagelig påvirker ulikheten på flere måter. Ulikheten øker, fordi det er mer lønnsomt å eie fremfor å leie, og fordi boliger har hatt sterk verdiøkning. Men samtidig bidrar nok også eierskapet til å redusere ulikhet, fordi blant andre innvandrere eier sine egne boliger og dermed tar del i velstandsutviklingen.

 

For øvrig er det helt naturlig at formuesulikheten er større inntektsulikheten. En gjennomsnittsperson som for eksempel tar høyere utdanning, vil typisk ikke ha noen formue som student, gjeld som nyetablert og kanskje netto formue når hun er blitt bestemor. Når demografien endrer seg, og det blir flere eldre, slik det gjør nå, vil derfor formuesulikheten øke.

Det er forståelig at journalister i Norge stiller mange kritiske spørsmål når ulikheten øker. Men det må kunne forventes at temaet belyses fra flere kanter, og at man forsøker å forklare hva det vil si, ikke bare å være fattig i Norge, men også hva det betyr å være rik.

 

Jo rikere folk er i Norge, jo mer av formuen brukes nemlig på arbeidsplasser og bedrifter. Blant dem som betaler formuesskatt, er det et helt tydelig mønster: Jo større formue, jo større del av formuen går til å investere i bedrifter: For den som har inntil én million kroner i formue, står eierskap i bedrifter for i underkant av 10 prosent . Den som har over 100 millioner kroner i formue, har cirka 90 prosent av formuen investert i bedrifter.

 

Lønnsomme bedrifter skaper arbeidsplasser, som bidrar til vekst og velferd og holder ulikheten nede. Når disse formuene skattlegges, bør det derfor skje på en måte som i minst mulig grad rammer arbeidsplassene eller evnen til å skape nye arbeidsplasser.

 

De som eier bedrifter, betaler skatt på flere måter: De betaler inntektsskatt hvis de har inntekt. Bedriftene betaler selskapsskatt hvis de går med overskudd. Eierne betaler utbytteskatt, hvis de tar ut deler av overskuddet til egen bruk. Og de betaler formuesskatt av verdien av bedriften, enten den går med overskudd eller underskudd. Utenlandske eiere av bedrifter i Norge betaler ikke formuesskatt.

 

Samlet sett er eierbeskatningen – altså utbytteskatten og formuesskatten – tidoblet siden 2005. Den er også, antagelig overraskende for mange, økt siden den borgerlige regjeringen overtok i 2013. Årsaken til at det har skjedd, og hvorfor det har skjedd, har jeg forklart her.

 

Norske politikere er stort sett enige om skattesystemet, og det er bra. Men de er uenige om formuesskatten. Venstresiden vil øke den, mens regjeringen og regjeringspartiene ønsker å fjerne den delen av formuesskatten som rammer bedriftene. Dersom det skjer, vil altså de aller rikeste fortsatt betale formuesskatt for de cirka 10 prosent av formuen som ikke er investert i arbeidsplasser og bedrifter, og eierne vil selvsagt fortsatt betale utbytteskatt.

 

Det er viktig og riktig at høyresiden får kritiske spørsmål om hvorfor de vil redusere formuesskatten på næringskapital.

 

Men det er også viktig og riktig at mediene greier å stille kritiske spørsmål til dem som vil skattlegge de rikeste hardere.

 

Kan de dokumentere at dette ikke går utover muligheten og evnen til å opprettholde og skape flere arbeidsplasser?  Man kan vel ikke skape bedrifter og arbeidsplasser uten at noen stiller kapital til rådighet?

 

Jeg kjenner ikke til noe land som har oppnådd vekst og en god sosial utvikling uten en lønnsom og konkurransedyktig privat sektor. Jeg kjenner heller ikke til noe land som har greid dette uten at det finnes noen som er villige til å satse egne  og lånte penger, og som er villig til å tape alt. «Ulempen» er at vi også må akseptere at vi risikerer at noen av dem lykkes og blir rike.

 

I Norge kan dette skje både med og uten formuesskatt. Men hvis vi skal tro bedriftene selv, er den særnorske formuesskatten en ulempe som gjør at mange av de bedriftene som rammes av denne skatten, investerer mindre i fremtiden og skaper færre arbeidsplasser enn de ellers ville gjort.

Deler av venstresiden har sluppet for lett unna i denne debatten. De krever at høyresiden skal kunne dokumentere at det er skapt flere arbeidsplasser som følge de lettelsene som er gitt i formuesskatten. Men det er selvsagt umulig uten svært grundig empirisk forskning. Og argumentet kan like gjerne snus: Kan partiene på venstresiden dokumentere at de skatteøkningene de vil gjennomføre, ikke vil føre til at bedriftene vil skape færre arbeidsplasser enn de ellers ville gjort?

Venstresiden slipper også for lett unna med en retorikk som etterlater inntrykk av at formuene til de rikeste er penger som bare brukes på luksus, mens de i virkeligheten er investert i bedrifter. Venstresiden bør blant annet få spørsmål om hvordan de ser for seg at vi skal skape alle de lønnsomme arbeidsplassene som trengs i årene som kommer uten at noen er rike.

Så spørsmålet er: Finnes det  noen journalister som greier å stille kritiske og gode spørsmål også om venstresidens syn på ulikhet?