I et intervju i Dagsavisen lørdag filosoferer arbeidsministeren over den norske rikdommen og hva den gjør med oss.
“Etter hvert som vi er blitt rikere, er tida vår blitt veldig dyrebar. Vi kjøper tjenester i stadig større skala. Men hvem vasker for vaskehjelpen”, spør arbeidsminister Hanne Bjørstrøm.
Etter Bjurstrøms oppfatning må vi “passe oss for at det vi ikke gidder å gjøre selv, gjøres av folk fra fattige land til en veldig dårlig lønn. Det kan vi ikke akseptere”, sier arbeidsministeren.
Bjurstrøm har visstnok “alltid lurt på hvem som vasker for vaskehjelpen”. Men hvorfor lurer hun ikke på hvem som lager skoene til skomakeren og osten til bonden? Før lagde vi jo våre egne sko og vår egen ost selv, men nå “gidder” vi altså ikke det lenger – og overlater i stedet disse jobbene til andre.
Det er flere ting å si om Bjurstrøms underlige resonnementer.
For det første er det merkelig at ikke Bjurstrøm har bedre forståelse av den spesialisering og arbeidsdeling som er en helt naturlig del av velstandsutviklingen og alltid har vært det i alle land – og som gjør oss mer produktive totalt sett. For eksempel syr vi heller ikke våre egne klær lenger, nettopp fordi det er mer fornuftig at noen spesialiserer seg på dette, mens vi spesialiserer oss på noe annet.
Mer beklagelig er den holdningen hun avslører at hun har til de som vasker. Det er tydelig at Bjurstrøm ser på arbeidsmarkedet som et hierarki, der den “laveste” jobben er vaskehjelpens, hvilket gjør at vaskehjelpen heller ikke har noen “under seg” som kan vaske for ham.
Men en vaskehjelp er ikke en slave eller en som pr definisjon blir utnyttet på arbeidsmarkedet. En vaskehjelp er en helt ordinær arbeidstaker (eller kanskje selvstendig næringsdrivende) som gjør en veldig viktig jobb – og som selvsagt er helt likeverdig alle andre arbeidstakere. Av og til virker det som om venstresiden “ser ned” på en del yrker, og derfor også har store problemer med å akseptere deres eksistens.
Bjurstrøms utsagn om at hun ikke kan akseptere at folk fra fattige land gjør jobber vi ikke gidder å gjøre til en veldig dårlig lønn, er også problematisk. Jeg vet ikke hva hun mener med “veldig dårlig lønn”, men hvis det er en lovlig og ikke tariffstridig lønn, kan vel ikke dette være problematisk?
I globalt perspektiv er det veldig positivt at mennesker fra fattige land får anledning til å jobbe og få en høyere inntekt enn de ellers ville fått. Det er dette som fører til at vi kan bekjempe fattigdom og oppnå utvikling. Det finnes neppe noe mer effektivt utviklingspolitisk tiltak enn innvandring til rike land, selv om innvandrere gjør jobber vi ikke “gidder” å gjøre lenger.