Politiske ledere har mye å lære av Mette Frederiksen

En utbredt forklaring på de sosialdemokratiske partienes problemer i Europa, er at partiene lenge beveget seg til høyre i den økonomiske politikken og til venstre i den såkalte verdipolitikken og innvandringspolitikken – og at partiene på den måten forlot sine egne velgere, som ønsket en stikk motsatt kurs.

Det danske sosialdemokratiets leder, Mette Frederiksen, har tatt konsekvensen av dette og, i den tiden hun har vært leder, beveget partiet i motsatt retning. Hun har flyttet partiet tydelig mot høyre i verdi- og innvandringspolitikken og til venstre i den økonomiske politikken og i velferdspolitikken.

Frederiksens norske venner i Arbeiderpartiet har tidligere gjort det klart at de ikke vil gjøre som hun har gjort, og noen har også ment at hun begikk et historisk feilsteg.

Om det er et feilsteg eller ikke, kan sikkert diskuteres.

Det er i hvert fall et steg som ser ut til å kunne gjøre Frederiksen til statsminister og partiet hennes til et av de mest vellykkede sosialdemokratiske partiene i Europa. Det ligger for tiden an til å styrke stillingen i forhold til forrige Folketingsvalg i 2015 og få en oppslutning på 27 – 28 prosent. Slik meningsmålingene er nå, er partiet klart større enn det nest største partiet i Danmark.

Jeg er ganske imponert av hva Mette Frederiksen har fått til etter at hun overtok som leder for Socialdemokraterne i 2015. Og jeg snakker ikke da om standpunktene hun har inntatt, men om måten hun har gjennomført snuoperasjonen på. Det har vært gjennomtenkt, langsiktig og vedholdende, og det er gjort på en måte som hele tiden har holdt partiet samlet.

Det kan alltids diskuteres hvor mye hun har vært drevet av egen overbevisning og hvor mye som er drevet av taktikk. Hun hevder selv at hun på en rekke områder har endret oppfatning, blant annet om innvandringspolitikken. Men det er også klart at partiet hennes har gjort utstrakt bruk av ulike verktøy, som for eksempel såkalte fokusgrupper, for å finne ut hva som rører seg av holdninger i befolkningen.

Uansett hva hun og partiet har vært drevet av, har de lyktes på en ganske imponerende måte ved at de praktisk talt har nullet ut innvandringspolitikken som en viktig årsak til å velge bort sosialdemokratiet til fordel for Dansk Folkeparti, slik tilfellet har vært i flere tidligere valg.

I mai 2015 var det Dansk Folkeparti som hadde det soleklare sakseierskapet til innvandringspolitikken. På spørsmålet “Hvilket partis udlændingepolitik er du mest enig i?” svarte 34 prosent Dansk Folkeparti, mens bare 13 prosent svarte Socialdemokraterne og 10 prosent Venstre.

I tiden etterpå har sosialdemokratene gradvis nærmest seg Dansk Folkeparti. Men når Dansk Folkeparti og Socialdemokraterne i mai 2019 skårer omtrent likt, nemlig 17 og 16 prosent, har det også andre forklaringer. Nå er det nemlig kommet til to nye innvandringskritiske partier, Stram Kurs og Nye Borgerlige, som i samme måling skårer henholdsvis 5 prosent og 4 prosent. Men denne fragmenteringen er først og fremst et problem for den blå blokken.

Jeg har hørt forskere si at partienes sakseierskap ofte er så sementert at dersom et parti greier å “stjele” (litt av) sakseierskapet fra et annet parti, er det ofte kortvarig. Det kan selvsagt også tenkes i Socialdemokraternes tilfelle, for eksempel dersom Frederiksen, slik velgerne ser det, bryter løftet om ikke å lempe på innvandringspolitikken. Men planen om å “stjele” sakseierskapet fra Dansk Folkeparti – og nå faktisk dele det med Dansk Folkeparti – har i hvert fall så langt lyktes svært godt.

Hva er det andre partier kan lære av dette?

Jeg tror at det de kan lære, er at store og viktige veivalg, snuoperasjoner og bygging av troverdighet på saksfelt der den i utgangspunktet er lav, ikke kan gjøres med lettvinte utspill, en kortvarig innsats eller et parti som ikke iler langsomt og er samlet. Danske velgere ville ikke belønnet Mette Frederiksen med såpass høy troverdighet i innvandringspolitikken, hvis hun vinglet, var usikker, kom med svakt funderte utspill eller ledet et splittet parti.

Danskene går til valg 5. juni.

Hvis det ikke skjer noe helt uforutsett, vil Socialdemokraterne gjøre et godt valg, og den røde blokken kan få flertall.

Men spenningen er ikke over med det.

En vanskelig parlamentarisk situasjon kan gjøre det svært vanskelig, uansett om det er rød eller blå blokk som får flertall.

Men det får være tema for en annen blogg!

 

 

Siv Jensens bragd

5.juni er det valg i Danmark.

Hele tre innvandringskritiske partier stiller til valg.

Dansk Folkeparti har fått selskap av to andre partier som kan komme over sperregrensen, nemlig Nye Borgerlige og Stram kurs.

Til sammen er det nå 13 partier som stiller til valg i Danmark, hvilket skaper en til dels kaotisk valgkamp og risiko for at det blir problemer med å danne en styringsdyktig regjering etter valget.

Danske velgere prioriterer ikke innvandring like høyt som de gjorde før. Gjennomsnittet av målingene viser per i dag at Dansk Folkeparti, Nye Borgerlige og Stram kurs til sammen får 17 prosent av stemmene og 28 mandater, mens Dansk Folkeparti ved siste valg alene fikk 21,1 prosent av stemmene og 37 mandater. Men dette må også forstås i lys av at også de andre partiene nå garanterer at det vil bli ført en stram innvandringspolitikk. Socialdemokratiet vil videreføre den innvandrings- og integreringspolitikken som den borgerlige regjeringen og Dansk Folkeparti har ført.

Men selv om innvandringssaken betyr mindre for velgerne, og selv om velgerne får omtrent den samme innvandringspolitikken enten det blir en fortsatt borgerlig regjering eller en sosialdemokratisk regjering, er innvandringspolitikken blitt svært sentral i starten av den danske valgkampen. Årsaken er den fragmenteringen av partibildet som nå skjer, og at flere partier har innvandringspolitikken som eneste og viktigste sak. Det skyldes også at forslagene som fremmes og retorikken som brukes, blir stadig mer ekstrem og rabiat. Lederen for Stram kurs har en retorikk og politikk som betegnes som rasistisk og nazistisk – og han har åpenbart lært mye av Trump. Han snakker usant, gir sine meningsmotstandere økenavn og beskylder mediene for å lyve.

Resultatet av det som nå skjer i Danmark, er økt populisme og polarisering, et hardere samfunnsklima og potensielt større problemer med å skape levedyktige flertall og stabil styring.Og som jeg skrev i Aftenposten for en uke siden: Tilliten til politikerne kollapser.

Jeg syns det er grunn til å tenke over dette når vi ser på situasjonen i Norge.

Også vi har et parti som profilerer seg som innvandringskritisk, og som har politikere som fører en populistisk retorikk som kan virke splittende, og som ofte kommer med radikale forslag. Fremskrittspartiet vil dessuten, nærmest per definisjon, tiltrekke seg de velgerne som har de mest ekstreme meningene på innvandringsfeltet. Slik er det med alle ytterpartier og ensakspartier: Rødt (og SV før Rødt ble et parti av av betydning) tiltrekker seg de mest rabiate kommunistene, og MDG tiltrekker seg lett de mest ekstreme og kanskje autoritære stemmene på klimafeltet.

Men samtidig som Frp tiltrekker seg de som deler oppfatningene til Nye Borgerlige og Stram kurs, er partiet en bred koalisjon. Jeg tror nesten ikke noe annet parti ideologisk sett spenner så bredt som Fremskrittspartiet gjør nå. De rommer enkelte nasjonalkonservative (som Christian Tybring-Gjedde), enkelte høyrepopulister (som Per Willy Amundsen), enkelte kristen-konservative (som Sylvi Listhaug i hvert fall delvis er) og mange liberale (som Jon Georg Dale og Ketil Solvik-Olsen). De merkelappene, som her er nevnt, er sikkert ikke dekkende for alt disse politikerne står for, og det er ikke sikkert de er enig selv – men jeg tror de gir en indikasjon på den ideologiske bredden i partiet.

Det er, såvidt jeg kan bedømme, ikke tegn til partisplittelse i Frp – og det er heller ingen seriøse tegn til at det dukker opp nye innvandringskritiske partier til høyre for Frp. Nå kan det sies at det også er litt vanskeligere enn i Danmark, siden vi har en høyere sperregrense, men i Norge har det knapt nok vært gjort forsøk på å etablere et seriøst innvandringskritisk alternativ til Frp.

At det er slik, må i stor grad være Siv Jensens fortjeneste. Hun greier, nesten på mirakuløst vis, å holde dette partiet samlet, og hun står svært sterkt i partiet.

Det er et problem for dem som ser Fremskrittspartiet utenfra, at det ikke er så lett å forstå hva slags parti dette egentlig er. Den liberale fløyen, som blant annet står sterkt i FpU, er mer disiplinert og lavmælt enn den mer høyrepopulistiske fløyen. Det er også naturlig at mediene dekker den populistiske fløyen mer enn den fløyen som er mer “mainstream”. Men det betyr ikke nødvendigvis at det er de mest ytterliggående som alltid får eller har flertall i partiet. Det viste også landsmøtet.

Spørsmålet mange har reist, er hva som skjer den dagen Siv Jensen går av som partileder.

Jeg tror det blir lenge til, blant annet fordi hun selvsagt ser at valg av ny leder også kan bli et viktig retningsvalg for partiet. Men før eller siden må det jo skje.

Mitt inntrykk er at de liberale forstår at det må være plass også til de mer nasjonalkonservative og høyrepopulistiske i partiet – men at de ikke uten videre kan være med på at partiet ledes i den retningen. Jeg tror med andre ord at det er svært tvilsomt om for eksempel Sylvi Listhaug kan være en like samlende lederskikkelse som Siv Jensen er.

Det er vanskelig å forestille seg noe land i Europa nå uten innvandringskritiske og grønne partier. Men hva slags partier dette er, varierer veldig. Noen av dem er mer seriøse, moderate og liberale enn andre.

Det er lett og riktig å reagere på en del av de utspillene og uttalelsene som av og til kommer fra Frp. Mine kolleger og jeg har gjort det ofte.

Når man følger valgkampen i Danmark, er det samtidig lett og riktig å huske at Fremskrittspartiet skiller seg positivt ut. Det er et av de mest moderat og liberale innvandringskritiske partiene i Europa.

Det er bra for Fremskrittspartiet, fordi det gjør det mulig for partiet å få innflytelse.

Og det er bra for Norge.

 

 

Debattkulturen i sosiale medier – sprer den seg til tradisjonelle medier? Eller i hvert fall til Dagsavisen?

I sosiale medier ser vi dessverre en tendens til at mange latterliggjør og utdefinerer meningsmotstandere fremfor å forsøke å forstå og diskutere substans.

Det finnes folk som ikke er interessert i meningsbrytning, og som ikke vil høre eller se argumentene fra noen de er uenig med. De foretrekker ekko-kammeret, der ingen stiller spørsmål ved vedtatte “sannheter”.

Dette er en ødeleggende debattkultur som alle som deltar i samfunnsdebatten, og som har et minimum av evne til etisk refleksjon, må forsøke å motvirke. Vi bør føle det som et personlig ansvar, men det er også et ansvar for de organisasjonene og institusjonene vi måtte representere. Uten å bli altfor høystemt kan jeg si at det å bidra til en saklig, åpen og respektfull debattkultur er et viktig mål for Civita.

Stor ble derfor min forundring da jeg forleden leste en lederartikkel i Dagsavisen, og jeg skal forklare hvorfor:

For cirka tre uker siden publiserte Civita et notat skrevet av Steinar Juel om formuesfordelingen i Norge.

Notatet har skapt debatt.

Kalle Moene og Rolf Aaberge er uenig med Juel, noe de skrev om i Aftenposten, og Moene senere i DN. Steinar Juel har svart dem både i Aftenposten og DN, og debatten er nok ikke slutt. Jeg kommer imidlertid ikke nærmere inn på substansen i debatten her.

Også Dagsavisen har fått svar fra Steinar Juel, riktig nok i en sterkt forkortet versjon av det innlegget han opprinnelig sendte til avisen.

Det som overrasket meg med Dagsavisens lederartikkel, var igrunnen tre ting:

Det minst overraskende var at lederskribenten ikke etterlater noe inntrykk av å ha lest Juels notat eller satt seg inn i saken selv. Det kan jo selvsagt være et feil inntrykk, men jeg tror det ikke. Jeg tror Dagsavisen  velger å tro på den ene debattanten fremfor den andre. Hvorfor Dagsavisen gjør det, kan vi bare spekulere i. Det kan selvsagt skyldes at den ene har mer overbevisende argumenter enn den andre, men det kan nok også skyldes at den ene sier at formuesfordelingen er svært skjev, mens den andre sier at den ikke er så skjev som vi kan få inntrykk ut fra de tradisjonelle beregningene som gjøres. En siste mulighet er at Dagsavisen velger å tro på Moene fremfor Juel, fordi Moene tilhører venstresiden, mens Dagsavisen mener at Juel er “Høyre-mann”.

Noe mer overraskende er den harselerende tonen Dagsavisens lederskribent velger. Steinar Juel er en meget erfaren og respektert økonom og svært seriøs samfunnsdebattant, som for tiden blant annet er medlem av Norges Banks hovedstyre, og hvis sist kjente politiske ståsted var Senterpartiet, da han deltok i Willoch-regjeringen som politisk rådgiver. Han har vært tilknyttet Civita på deltid i cirka tre og et halvt år.

Hva Steinar Juel stemmer i dag, vet jeg ikke, men han har, meg bekjent, aldri omtalt seg selv som “Høyre-mann”. Men det er slik Dagsavisen fremstiller han: Som en “Høyre-mann” og “bankmann” som er et slags nytt “stjerneskudd” i Civita. “Ikke så god Juel”, skriver den kreative lederskribenten, som mener at Civita-notatet “ikke henger på greip”.

Det verste og mest overraskende med lederartikkelen er imidlertid avslutningen. Der skriver avisen: “Vi venter spent på svaret nå som Juel er lagt flat. Kanskje var det best om han ble liggende flat.”

Hvordan skal man egentlig forstå dette?

At Dagsavisens lederskribent er hellig overbevist om at Juel må strekke hendene i været og si at han tok feil, får så være. Det er neppe annet å vente, dersom avisen egentlig ikke har satt seg inn i saken, men bare stoler blindt på Juels meningsmotstandere.

Verre er den siste setningen, for der står det da vitterlig at det aller beste er at Steinar Juel stopper å debattere og holder kjeft?

Det ligner mistenkelig på mye av det vi kan se i sosiale medier.

Det Dagsavisen gjør i denne lederen, er i virkeligheten å krympe det offentlige ordskiftet.

Avisen er ikke egentlig opptatt av hva debattantene sier – den er mer opptatt av hvem som sier det eller hvor vedkommende (tilsynelatende) kommer fra.

Avisen tegner et opphøyd og positivt bilde av dem som avisen er enig med – og et karikert, falskt og negativt bilde av han som avisen er uenig med.

Og til slutt ber altså avisen, på lederplass, om at debatten stoppes, og at Steinar Juel holder munn.

Dette er en avis som hvert år mottar over 30 millioner kroner i statsstøtte.

Det kan være mange gode grunner til å gi statsstøtte til Dagsavisen.

At avisen kommer med oppfordringer til seriøse samfunnsdebattanter om å slutte å debattere bør ikke være en av dem.

 

Hvorfor diskuterer ikke venstresiden med venstresiden?

Forleden begynte et innlegg å sirkulere på sosiale medier.

Det var Fredrik Mellem, daværende leder av Oslo Arbeidersamfunn, som er det største lokallaget i Arbeiderpartiet, som hadde skrevet innlegget.

Innlegget var et oppgjør med Rødt og ytre venstre, og det var ikke første gang han skrev. Mellem har også tidligere tatt tydelig avstand fra “de gammelkommunistiske tvangstankene” i Rødts program, og han har advart mot autoritære, anti-demokratiske og illiberale krefter på ytterste venstre side av politikken.

Da jeg kom over innlegget på Facebook, trodde jeg det var et nytt innlegg, som jeg derfor delte – og jeg var ikke alene. Flere gjorde det samme inntil det gikk opp for oss at innlegget var fra desember i fjor. Og Mellem selv kommenterte det hele på følgende vis: “Siden flere andre resirkulerer denne om dagen, kan jeg vel gjøre det sjøl også. Nå kan vi forresten si at en ting er avklart: De lot det bli med nyord og nytale.”

Oppfordringen fra Mellem til Rødt om å revidere programmet sitt og “en gang for alle ta aktivt og tydelig avstand fra kommunismen og Rødt/RV/AKPs egen makabre partihistorie”  hadde altså ikke ført frem.

En grunn til at innlegget ble delt så mye, er antagelig at det representerer noe sjelden – nemlig en kritikk av venstresiden som kommer fra venstresiden.

Hvorfor er dette så sjelden? Eller tar jeg feil når mitt inntrykk er at det skjer veldig sjelden?

Jeg tror ikke at vi som tilhører den moderate høyresiden – eller den “anstendige høyresiden” som enkelte på venstresiden pleier å si – ville fått ørens lyd, hvis vi ikke også kritiserte ytterliggående politikk og retorikk på høyresiden. Og det skulle også bare mangle. Vi har selvsagt et like stort ansvar som venstresiden har, for å belyse og kritisere den radikale og autoritære høyrepopulismen eller, enda verre, høyreradikale og høyreekstreme tanker og handlinger. Noen vil til og med si at vi har et større ansvar enn venstresiden har. I Civita har vi da også gjort rikelig av dette – gjennom artikler, publikasjoner og møter. Ett nylig eksempel er Bård Larsens bok Demokrati i trøbbel, og det finnes flere eksempler her.

Vi har også et ansvar for å belyse andre spørsmål, som ikke kan karakteriseres som ytterliggående, men der det er uenighet innad på høyresiden i saker som er svært viktige for Norge. Ett eksempel er EØS. Vi som er tilhengere av at Norge skal være med i EU eller EØS, må argumentere for dette, selv om det finnes krefter på borgerlig side som vil reforhandle EØS-avtalen eller melde Norge ut av EØS. Saken er rett og slett for viktig til at man kan feie slike uenigheter under teppet.

Men hva skjer på venstresiden?

Jeg kan ikke erindre at noen på venstresiden, bortsett fra Mellem, har tatt et oppgjør med Rødts program.

Jonas Gahr Støre svarte riktig nok, og prisverdig nok, at han politisk står nærmere Erna Solberg enn Bjørnar Moxnes, da han fikk et direkte spørsmål om dette fra NRK – men utover det har vi hørt lite eller ingenting.

Lederen for tankesmien Agenda, Trygve Svensson, har kanskje satt en slags rekord. Han er opptatt av å ta vare på EØS-avtalen, men vil tydeligvis ikke kritisere noen av alle dem på venstresiden som gjerne vil skrote avtalen. Så han snur det hele på hodet og påstår at det kun  er venstresiden som stiller opp for EØS-avtalen. Påstanden er absurd, og han har fått svar fra blant andre Jan Erik Grindheim her.

Forklaringen på at nesten ingen på venstresiden kritiserer Rødt, har lenge vært at partiet har hatt så lav oppslutning. Men det er en forklaring som ikke holder lenger nå.

Det holder heller ikke å blåse av det hele fordi det virker utenkelig at Rødts program blir gjennomført. Hadde vi hatt et høyreparti i Norge med et like autoritært program som Rødt har, gjerne med en karismatisk leder, ville det vært umulig for den øvrige høyresiden å overse det, uansett hvor lite partiet hadde vært.

Forleden uttalte tidligere redaktør i Vårt Land, Helge Simonnes, som nå har skrevet bok om KrF, at Sylvi Listhaug har klart å splitte KrF. Den påstanden kan nok diskuteres, men hvis det bare delvis er sant, er det tankevekkende. Det betyr at én enkeltpolitikers uttalelser skaper større rystelser i norsk politikk enn at et helt parti holder seg med et revolusjonært og anti-demokratisk politisk program.

Jeg har også undret meg over hvorfor Arbeiderpartiet ikke deltar i debatten når samfunnsdebattanter og politikere på ytterste venstre side tar Einar Gerhardsen til inntekt for sitt syn. Både Moxnes, Mímir Kristjánsson og Magnus Marsdal, som alle tilhører Rødt, bruker (og misbruker, vil nok mange si) Einar Gerhardsen for sine egne politiske formål. Men hvor er Gerhardsens eget parti? Er Arbeiderpartiet enig i Moxnes’, Kristjánssons og Marsdals utlegninger av hva Gerhardsen sto for og hva han ville ment i dag? Og hvorfor skal disse tre, som står i en politisk tradisjon som hele tiden har villet velte det samfunnet Gerhardsen var med på å bygge opp, få definere Gerhardsen i ettertid? Det finnes de som tar til motmæle, som for eksempel Hanne Skartveit i VG, men fra Arbeiderpartiets side er det taust.

Om to dager er det 1. mai. Jeg har kikket på parolene som LO i Oslo skal gå under. Jeg vil anta at Rødt og kanskje SV kan støtte samtlige paroler, men at det umulig kan være tilfellet for Arbeiderpartiet. Men vil Arbeiderpartiet ta til motmæle mot paroler som “Ut av EØS”?

På Youngstorget i Oslo skal både Raymond Johansen fra Arbeiderpartiet, Marianne Borgen fra SV og Eivor Evenrud fra Rødt tale – altså de tre partiene som samarbeider i Oslo bystyre. Det kunne vært interessant å høre mer om hvilket verdifellesskap de egentlig har.

Fredrik Mellems innlegg og 1.mai-parolene minnet meg om at det er merkelig stille innad på venstresiden, enda det populistiske ytre venstre er i sterk vekst, særlig i Oslo.

Hvorfor det er slik, forstår jeg rett og slett ikke.

Om cirka halvannen uke har Rødt landsmøte. Da får vi vite mer om hvilke politiske veivalg Rødt nå vil gjøre. Lite tyder på at partiet vil følge Fredrik Mellems oppfordring, hvis vi skal tro Oddvar Nygård i Nordlys. Han har gått gjennom forslaget til nytt prinsipprogram som landsmøtet skal behandle.

Hvis det blir vedtatt, skriver Nygård, “fremstår Rødt som et ektefødt barn av AKP (m-l) og Bjørnar Moxnes kan avlyse alle bortforklaringer om at partiet han leder er noe helt annet. Rødt er et revolusjonært kommunistparti. De nye klærne er intet annet enn et forsøk på bedrag.”

Spørsmålet er om også den moderate venstresiden gjennomskuer bedraget.

Abortloven i Politisk kvarter: Er Mark Evans og de norske fagmiljøene enige?

Jeg er ikke i tvil om at abortsaken har kostet Høyre, og kanskje Venstre, en viss oppslutning. Saken er antagelig god for KrF, men den er neppe god for Høyre.

Jeg er heller ikke i tvil om at dette i stor grad skyldes debatten mer enn substansen i saken, og at mange medier og kommentatorer har spilt en lite balansert rolle.

Substansen i saken er at lovgiver endelig tar stilling til hvordan man skal få utført fosterreduksjoner i Norge – noe ingen visste ville bli mulig den gangen abortloven ble vedtatt. Nå blir det slått fast i loven at fosterreduksjon er å anse som abort. Stridsspørsmålet er om slike aborter skal nemndbehandles, fordi de, ifølge det norske fagmiljøet som utfører disse abortene, bør skje etter uke 12 – eller om de ikke bør nemndbehandles, dersom kvinnene har begjært en slik abort før uke 12, altså i den perioden det er selvbestemt abort. Det kan alt i alt være snakk om cirka fem aborter i året.

Regjeringen går inn for nemndbehandling – opposisjonen er mot. I praksis er det nokså sikkert at antallet fosterreduksjoner blir det samme, uansett ordning.

Om dette er et stort eller lite spørsmål, kan diskuteres, og det avhenger nok av øynene som ser. Men det dominerende bildet i mediene er at det er et stort og viktig spørsmål, og at de kritiske spørsmålene som stilles, stort sett er på opposisjonens premisser.

Et godt eksempel var dagens Politisk kvarter. Programlederen var så opptatt av sitt eget prosjekt (eller “vinkling” som noen ville sagt) at det nesten virket som hun ikke hørte på de svarene som kom, og som kunne “forstyrre” det bildet hun ville tegne.

Utgangspunktet var et oppslag i Dagsavisen forleden, der en av verdens fremste eksperter på fosterreduksjon, Mark I. Evans, slakter det norske fagmiljøet. Det skjer på en temmelig respektløs måte, ettersom han blant annet beskylder de norske legene for ikke å ha satt seg inn i forskningslitteraturen. Poenget hans er at det er tull at det er tryggere for kvinnen og det gjenværende fosteret å utføre inngrepet etter uke 12, slik det norske fagmiljøet mener, enn det er å utføre inngrepet tidligere.

Det var tydelig at dette var nytt for programlederen i Politisk kvarter, som syntes at dette var en stor sak, og en illustrasjon på at ekspertene “krangler”, og at fag og politikk kan blandes sammen. Eller som det ble sagt: Det norske fagmiljøet får “ramsalt kritikk” av en av verdens fremste eksperter. Og poenget til programlederen var som følger: Hvis det er sant at det er like trygt eller tryggere å utføre inngrepet før uke 12, så faller hele diskusjonen om nemndbehandling bort.

Men Torbjørn Moe Eggebø, som tilhører det fagmiljøet som utfører disse abortene i Norge, svarte meget godt for seg.

  • Han sa at det norske fagmiljøet, altså Nasjonalt senter for fostermedisin ved St. Olavs hospital, er uenig med Mark Evans. Og det er faktisk både legitimt og vanlig: Forskning og fag kan ikke alltid tilby oss en endelig fasit, men ulike “fasiter” som må veies mot hverandre.
  • Han gjorde oppmerksom på at Mark Evans har synspunkter og en praksis som ikke er aktuell for Norge, som at han for eksempel mener at fosterreduksjon ikke er abort, men medisinsk behandling; at han går inn for rutinemessig innsetting av to egg ved prøverørsbehandling for deretter å fjerne ett foster, dersom begge egg blir befruktet; og at han bedriver seleksjon på grunnlag av kjønn. Det ble også opplyst at Evans har gjennomført et enormt antall fosterreduksjoner i forhold til hva som er aktuelt i Norge, men at heller ikke Evans gjennomfører tidlige fosterreduksjoner rutinemessig.
  • Eggebø forklarte også at det ikke bare er Evans som har publisert studier. Det foreligger også studier fra Nederland fra 2015, som kom frem til helt andre resultater. Evans mener at risikoen for gjenværende foster er svært liten dersom man gjennomfører en tidlig fosterreduksjon, mens den nederlandske studien viser at den er meget høy. Det norske fagmiljøet har lagt seg mellom disse to ytterpunktene og mener at det er mest relevant for dem.

Programlederen vendte stadig tilbake til spørsmålet om hvorfor ikke Norge kunne gjøre som Evans og utføre fosterreduksjoner tidligere i svangerskapet. Argumentet som ble brukt, var at Evans har mer erfaring enn det norske fagmiljløet har, og at vi i Norge bør legge denne erfaringen til grunn. Men her ble begrepet “erfaring” brukt på en unyansert måte. Begrepet erfaring må nemlig også forstås som “trening”, slik også Eggebø sa:

  • De som utfører inngrepene, må være trygge på at de kan utføre dem på en så sikker måte som overhodet mulig. Og dette er jo også kjent fra mange andre diskusjoner: Hvis leger skal kunne gjennomføre krevende inngrep og kirurgi, må de rett og slett trene. De fleste vil foretrekke en lege som er rutinert, og det må være vanskelig å pålegge leger å gjennomføre inngrep på en måte som de anser som mindre trygge enn den måten de selv anser som best.

Men som Eggebø sa:

  • Også i det norske fagmiljøet er man enig i at fosterreduksjoner i noen tilfeller kan utføres like trygt før uke 12. Det er for eksempel lettere på slanke enn på overvektige kvinner. Men man kan ikke ha ulike regler for overvektige og slanke – man må ha en regel som kan gjelde alle.

Helseminister Bent Høie ble i programmet konfrontert med at det blant de helsefaglige miljøene kun er Nasjonalt senter for fostermedisin ved St. Olavs hospital og Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo, som deler regjeringens oppfatning om å legge til grunn at de angjeldende abortene bør skje etter uke 12 og derfor nemndbehandles – mens alle andre helsefaglige miljøer er uenig.

Men stemmer det? Er de andre helsefaglige miljøene uenig i de medisinske vurderingene som Nasjonalt senter for fostermedisin gjør – og for eksempel enig med Mark Evans i at det som St. Olav-senteret mener, bare er medisinsk “bullshit”? Eller er de uenige i regjeringens forslag av helt andre, ikke-medisinske grunner?

Såvidt jeg kunne forstå Bent Høie, er de andre fagmiljøene ikke uenig i de medisinsk-faglige vurderingene som det nasjonale senteret gjør, og det var nytt for meg. Det er nemlig en helt vesentlig opplysning som jeg ikke har sett at noen medier har fått ordentlig frem. Jeg leste for eksempel denne lederen i Dagbladet og en artikkel i Dagsavisen og trodde faktisk at de andre helsefaglige miljøene var uenig i de medisinsk-faglige vurderingene som Nasjonalt senter for fostermedisin har gjort. Men det er ikke tilfellet.

Når jeg nå selv har gått igjennom en del av høringssvarene, tegner det seg nemlig et helt annet bilde. Hverken Den norske Jordmorforening, Den norske legeforening, Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet, Norsk Gynekologisk Forening, Norsk Sykepleierforbund, Rådet for legeetikk eller Statens helsetilsyn er uenig med det nasjonale fagmiljøet i de medisinske vurderingene som gjøres. Noen påpeker riktig nok at det er det er delte meninger mellom fagmiljøet i Norge og fagmiljøer utenfor Norge, og noen peker på at de medisinske mulighetene kan bli annerledes i fremtiden – men såvidt jeg kan se, er det ingen som går mot regjeringens lovforslag fordi de har andre vurderinger enn det nasjonale senteret har med hensyn til når og hvordan en fosterreduksjon bør gjennomføres. Det de er uenig i, er at det skal kreves nemndbehandling, eller de er bekymret for at saken ikke er grundig nok belyst. De fleste understreker at spørsmålet reiser svært krevende etiske spørsmål.

Man skulle tro at dette var ganske vesentlige opplysninger, særlig hvis temaet er om Mark Evans eller det norske fagmiljøet som utfører fosterreduksjoner, har rett.

Det blir nemlig grensende til villedende å etterlate inntrykk av at Mark Evans og de andre norske fagmiljøene er enige.

Likevel var det dette inntrykket jeg fikk, hvis det ikke hadde vært for en liten kommentar fra Bent Høies side, som fikk meg til å undersøke saken nærmere selv.

.

 

 

Tilliten til Stortinget som institusjon

Jeg er veldig interessert i politikk.

Jeg tilhører den relativt eksklusive gruppen på cirka 100.000 mennesker som bare  høre Politisk kvarter hver dag. Selv når jeg er på den andre siden av jordkloden hører jeg Politisk kvarter og Dagsnytt 18, hvis jeg kan.

Kombinasjonen sterke meninger og veldig interessert må med nødvendighet føre til at det også er en del politikere jeg er uenig med, og det gjelder selvsagt også politikere i det partiet jeg stemmer på selv.

Samtidig føler jeg ikke alltid avstand bare på grunn av saklig uenighet. Jeg må innrømme at jeg også kan bli irritert, fordi noen argumenterer dårlig eller «sleipt» eller forvalter vervet sitt på en lite verdig måte.

Men er det noe jeg blir virkelig nedstemt av, er det å se hvor negativt vanlige, hardt arbeidende politikere kan bli omtalt i mediene og særlig i sosiale medier. Jeg føler trang til å forsvare dem og forklare hva det vil si å være folkevalgt. Jeg tror nemlig at det er bra for demokratiet og samfunnet vårt at folk flest har respekt for dem som er valgt av folket.

Ifølge en stor europeisk undersøkelse fra 2014 har seks av 10 nordmenn høy tillit til Stortinget. Tilliten er ikke like høy til politikere og partier, men det er ikke så rart. Vi har ulikt politisk ståsted, og det kan påvirke tilliten til partiene. Men den høye tilliten til Stortinget bidrar antagelig til at vi har relativt høy valgdeltakelse, og det tjener også partiene på. Høy tillit til institusjonene er også et adelsmerke ved vårt demokrati og en viktig forklaring på at de nordiske samfunnene er så vellykkede som de er.

Selv tror jeg at det er fornuftig at Stortinget fornyer seg, både når gjelder arbeids- og møteformer. Men jeg tror også det hadde vært fornuftig å legge større vekt på å forklare hva slags institusjon Stortinget er, hvis vi vil at Stortinget skal bevare tilliten.

Det er, etter min mening, altfor mange som betrakter Stortinget som en arbeidsplass, og som omtaler stortingsrepresentantene som arbeidstakere.

Det er de ikke.

Hverken arbeidsmiljøloven eller ferieloven gjelder for stortingsrepresentanter. De er ombud, det vil si at de har et tillitsverv. Og siden de er valgt, kan de ikke avsettes av noen andre enn velgerne selv. Det kan virke rart at en stortingsrepresentant som har forgått seg, og som kanskje har mistet mye tillit, likevel må eller får lov til å være stortingsrepresentant ut den perioden han eller hun er valgt for. Men dette systemet er også en forsikring mot at det motsatte skjer, nemlig at stortingsrepresentanter som er valgt av folket, blir presset ut av Stortinget, fordi partiet syns det er bekvemt.

Stortinget er heller ikke en arbeidsplass som regulerer sin virksomhet i henhold til et vanlig arbeidsår. Stortinget samles og har møter når det er nødvendig. I gamle dager var det bare noen få uker i året – men i den moderne reguleringsstaten, når «alt» er blitt politikk, har det blitt nødvendig å møtes nesten hele året.

Når Stortinget ikke er samlet, er det meningen at stortingsrepresentantene skal kunne utøve sitt sivile yrke. Men dette har blitt stadig mindre vanlig, fordi det lett blir kritisert. Det er fortsatt greit å være bonde, men neppe like greit å være megler eller advokat.

Stortingets arbeidsordning blir ofte kritisert, blant annet fordi mediene jevnlig fremstiller Stortinget som en arbeidsplass der “arbeidstakerne”, altså stortingsrepresentantene, angivelig har privilegier som andre arbeidstakere ikke har. Dette så vi et eksempel på da Aftenposten nylig laget en reportasje om stortingsrepresentantenes reisevirksomhet

Vi så det også da Dagsavisen forleden brukte to sider på å fortelle oss at “våre folkevalgte har sikret seg frynsegoder helt inn i døden”.

Og vi så det i Dagbladet, da det ble skrevet om stortingsrepresentantenes «gullordninger».

En klassiker er å fremstille sommeren som en eneste lang ferie. Det etterlater inntrykk av at stortingsrepresentantene er late og bevilger seg selv mye mer ferie enn vanlige folk har. Men at Stortinget har møtefri, er ikke det samme som at stortingsrepresentantene har ferie. Da arbeider de for partiene sine, og de skal holde kontakten med hjemstedet og velgerne som har valgt dem. Særlig det siste krever at Stortinget ikke er samlet hele tiden. En representant fra Finnmark kan ikke være i Finnmark hvis hun hele tiden må være i Oslo.

Når Stortinget er samlet, må stortingsrepresentantene ofte jobbe både kveld, netter og helger. I 2018 var det 96 dager med møter i plenum på Stortinget. Men dette er bare en del av en meget omfattende møtevirksomhet på Stortinget. Stortingsrepresentantene har også komitemøter, komitereiser, fraksjonsmøter og gruppemøter – og en lang rekke møter med mennesker, bedrifter og organisasjoner som gjerne vil mene noe om de sakene representantene arbeider med eller høre hva stortingsrepresentantene selv mener. Mange av dem representerer også Norge i internasjonale organer og møter.

Og fordi det er så mye å gjøre, kommer det også kritikk fra motsatt hold: Bjørnar Moxnes fra Rødt syns han må være så mye på Stortinget at han ikke rekker å treffe velgere eller å være sammen med familien, enda han, i motsetning til de aller fleste representanter, bor og har familien sin i Oslo. Moxnes har derfor sagt at han skal begynne å skulke møter på Stortinget.

Noen stortingsrepresentanter, som for eksempel Jonas Gahr Støre, uteblir fra samtlige komitemøter, det vil si 30 – 40 møter i året. Han forsvarer det selv ved å vise til at det er andre fra Arbeiderpartiet som deltar på møtene, mens blant andre Moxnes har forsvart Støre ved å fortelle oss at det ikke skjer noe viktig på disse møtene.

Hva slags økonomisk kompensasjon stortingsrepresentantene skal ha, slutter aldri å interessere. Stortingsrepresentantene vil helst slippe å måtte fastsette sin egen lønn, men de har ingen arbeidsgiver som kan gjøre det for dem. Derfor er dette nå i praksis overlatt til en kommisjon som (merkelig nok, etter min oppfatning) har valgt å legge den på statssekretærnivå. Lønnen er lik for alle stortingsrepresentanter, hvilket betyr at den er svært høy for noen representanter og mer normal for andre. Og siden det tross alt er ganske mange mennesker i Norge som tjener eller kan tjene mer enn stortingsrepresentanter gjør, er lønnen også lav for noen – i betydningen lavere enn den lønnen de ellers kunne fått.

I det siste har mediene også satt søkelyset på stortingsrepresentantenes reiseregninger, og det er tragisk nok avdekket tilfeller som synes å være ren svindel. Men det blir feil når det etterlates inntrykk av at reiseregninger ikke kontrolleres. Som det fremkommer av blant annet podcasten Stortingsrestauranten, er kontrollen svært grundig. Det er for eksempel ikke slik, som noen kanskje kan få inntrykk av, at stortingsrepresentantene ikke må legge frem kvitteringer.

Problemet er todelt, hvorav det ene tør være kjent også fra det vanlige arbeidslivet: Når det skal ytes kjøregodtgjørelse, er man avhengig av å kunne stole på den som oppgir hvor og hvor mye det er kjørt.

Det andre problemet, som er spesielt for Stortinget, er at det ikke fins noen som kan overprøve stortingsrepresentantenes vurdering av om formålet med reisevirksomheten er ok. Det er og må være opp til den enkelte representant å bedømme hvordan han eller hun skal skjøtte sitt verv: Hvilke steder, miljøer, mennesker og møter skal han eller hun oppsøke for å treffe velgere og/eller sette seg inn i temaer og saker som Stortinget skal behandle? Svaret er ikke gitt og vil med nødvendighet variere fra representant til representant.

Så hva kan vi lære av alt dette?

Det ene vi kan lære, takket være Aftenpostens avsløringer, er at det finnes stortingsrepresentanter som høyst sannsynlig  jukser, og at alvorlighetsgraden er så stor at Stortingets administrasjon så langt har funnet grunn til å politianmelde to tilfeller. Stortingsrepresentanter som jukser på denne måten, bidrar til å bryte ned tilliten til Stortinget som institusjon.

Det andre vi kan lære, er at enkelte medier – i tillegg til å omtale reelt alvorlige saker – gjerne også spiller rollen som opportunister ved å fremstille stortingsrepresentantene som late og grådige. Medier som gjør det, bidrar til å bryte ned tilliten til Stortinget som institusjon. 

Det tredje vi kan lære, er at det finnes stortingsrepresentanter som i praksis og i sin omtale av Stortingets arbeid, mer eller mindre bevisst, “snakker ned” Stortinget. Jeg har forståelse for at de parlamentariske lederne har dårlig tid. Men hvis det er så travelt at man i praksis ikke har tid til å møte i noen møter, burde man ta opp spørsmålet om å endre arbeidsform. Det ville være bedre enn å «snakke ned» det arbeidet som skjer i komiteene, som om alle de stortingsrepresentantene som tar komitearbeidet på alvor, tilhører et slags B-lag som driver med mindre viktige ting. Stortingsrepresentanter som snakker nedsettende om det arbeidet kollegene deres gjør, bidrar til å bryte ned tilliten til Stortinget som institusjon. 

Jeg ønsker meg ikke stortingsrepresentanter som begynner å oppføre seg som om de var statsansatte arbeidstakere; som kanskje skal organisere seg, forhandle sine egne lønns- og arbeidsvilkår, ha streikerett (sic!), tvinges til å gå av med pensjon ved en gitt alder eller gå hjem klokken fire.

Jeg ønsker at de skal være det de er, nemlig ombud, altså mennesker som har fått vår tillit til å styre landet og ta svært viktige beslutninger på våre vegne. Det krever uavhengighet, fleksibilitet og oppofrelse – og kontakt med det virkelige liv og arbeidsliv. Stortingsrepresentanter har det både “verre” og “bedre” enn vanlige arbeidstakere, men sammenligninger gir ingen mening.

Stortingsrepresentantene er valgt av folket, ikke ansatt i staten.

Det aller viktigste vi kan lære av disse sakene er likevel dette:

Stortingsrepresentanter må ha stor frihet og være uavhengige. Men hvis vi skal bevare den høye tilliten og respekten for Stortinget som institusjon, fordrer det at vervet som stortingsrepresentant bekles av mennesker med høy integritet og god rolleforståelse.

Det er viktig at mediene driver undersøkende journalistikk.

Men vi kunne også trenge en mer prinsipiell debatt om parlamentets og stortingsrepresentantenes viktige rolle i demokratiet vårt.

Min tillit til VG har ikke blitt mindre

I en meningsmåling som er gjennomført for Medier24 svarer 41,5 prosent at de i svært liten eller liten grad stoler på VGs politiske journalistikk.

61,3 prosent av de spurte mener avisens dekning av videoen av Trond Giske på Bar Vulkan har redusert tilliten til VG, mens hele 76 prosent har redusert tillit til VGs politiske journalistikk.

I dag skriver Medier24 at det som nå omtales som “VG-skandalen”, også har en klar smitteeffekt, fordi den påvirker tilliten til andre medier. 45 prosent av de spurte mener at den reduserte tilliten til VG påvirker tilliten til andre mediers politiske journalistikk.

VG har lagt seg flat og beklaget dekningen av videoen og blir nå utsatt for massiv oppmerksomhet og kritikk, fordi det tar så lang tid å gjennomføre en intern granskning av saken. Hva som har skjedd internt i VG, hvilke feil VG har gjort og hva årsakene er til at VG har gjort feil, vet vi altså foreløpig lite om.

Andre medier bruker nå sterke ord og uttrykk om VG.

“Hvis leseren er bevisst villedet, er det en journalistisk dødssynd det ikke finnes tilgivelse for i vårt yrke”, skriver Vårt Land.

“Selve kjernen i journalistikken er at den er sannhetssøkende”, skriver Aftenposten, som mener at det er “alvorlig”, hvis VG har brukt et sitat som kvinnen som danset med Trond Giske, “ikke vedstår seg”.

Frøy Gudbrandsen, som er politisk redaktør i Bergens Tidende, mente i Politisk kvarter, at hvis folk begynner å tvile på journalistenes interesse av “å formidle det som skjer, så presist som mulig”, så har alle i pressen et problem.

Selv er jeg ikke forbauset over avsløringene i TV2. Det mest oppsiktsvekkende med TV2s reportasje, er at det overhodet ble laget en slik reportasje. Innholdet i den forbauser meg ikke.

Det som er mer forbausende, er måten mange mediefolk reagerer på. Det virker nesten som om de mener at pressen alltid formidler det som skjer “så presist som mulig”. I så fall lever de med en livsløgn.

Jeg kan være enig med dem som sier at det er oppsiktsvekkende, hvis VG virkelig har fabrikkert et sitat, altså rett og slett konstruert et utsagn som den unge kvinnen aldri har kommet med, og som har et meningsinnhold som er det motsatte av det hun har sagt til VG. Men det gjenstår vel, såvidt jeg forstår, å se om dette er tilfellet – eller om VG-journalisten hun møtte, mener at hun sa det. Lekkasjer fra VG-granskningen kan muligens tyde på det.

Hvis vi ser bort fra ren fabrikkering av sitater, er det lite som kan overraske mindre enn at et intervjuobjekt føler seg feilaktig gjengitt. Mange journalister er veldig flinke til å spisse og vinkle, vri og vrenge på utsagn, ta dem ut av kontekst og plukke ut de delene av et intervju, som passer best inn i den historien som journalisten på forhånd har bestemt seg for å lage. En dyktig journalist kan til og med lyve uten å lyve: Hvert ord er sant, men til sammen er det løgn. Når det gjelder anonyme utsagn, der avsenderen ikke kan identifiseres, kan vi vel heller ikke være sikre på at det ikke forekommer ren fabrikasjon.

Dette er gammelt nytt for oss som har hatt nærkontakt med pressen og/eller nærkontakt med noen som har hatt mye kontakt med pressen. Jeg kom på at jeg allerede i 1990, altså for nesten 30 år siden, skrev en stor artikkel om det i VG:

“Pressen er alltid på (…) nådeløs jakt etter fiffige vinkler, ‘avsløringer’, uheldige uttalelser eller en interessant ‘politisk situasjon’. Og en politisk situasjon kan skapes….,” skrev jeg – og rettet også søkelyset mot pressens selvjustis. For er “pressen kritisk overfor seg selv om sin egen rolle? Hvorfor ser vi så sjelden at en avis kritiserer en annen avis’ journalistikk? Det finnes vel ikke noen “gentlemens’ agreement” som sier at sånt gjør man ikke?”

Jeg var statsråd for Høyre den gangen, og husker jeg ikke feil, fikk jeg støtte for kritikken fra blant andre sentrale politikere i Arbeiderpartiet.

La meg legge til at det selvsagt aldri er riktig å skjære alle over en kam. Det er forskjell på medier og journalister. Noen er mer pågående, uetterrettelige, upresise og villige til å vinkle saker enn andre er. Og det finnes selvsagt mange svært dyktige journalister med en høy etisk bevissthet. En liten fun fact sett fra Civitas side er for eksempel at vi ofte har ment oss omtalt på en upresis og lite etterrettelig måte av Vårt Land, mens Klassekampen stort sett alltid behandler oss fair.

Det skal også sies at de som er vant til å omgås mediene, for eksempel politikere, fint kan leve med de “triksene” som mediene bruker. De er vant til det, og de har sine egne triks. De vet også hvordan de skal tolke og forstå oppslag i mediene. Og i parentes bemerket: Det er også slik de sammen bidrar til å skape et marked for stadig flere kommunikasjonsbyråer.

I det angjeldende tilfellet er det pressen selv som har avslørt VG, og TV2 har fått mye ros for å gjøre det. Mange ser ut til å mene at dette kanskje kan bety at mediene nå vil drive like mye undersøkende journalistikk på mediene som de driver på alle andre bransjer. Men jeg er litt i tvil. Saken ser ut til å ha kommet seilende på en fjøl helt uten at TV2 hadde igangsatt noe arbeid på eget initiativ.

Det gjenstår å se hva som har skjedd i VG.

Uansett hva VGs granskning viser, er det sikkert nyttig at alle redaksjoner nå spør seg selv om de virkelig lever opp til de journalistiske idealene som de selv forfekter – eller om selvbildet de har, kanskje er litt lite balansert.

Jeg skjønner at mange, som aldri er i befatning med mediene, blir skuffet over VG og mister tillit, slik meningsmålingen viser.

Men mitt tips er at mange av de som har mye med mediene å gjøre, ikke er så veldig overrasket – og det i seg selv kan gi grunnlag for refleksjon og debatt.

Det hender at illusjoner brister.

Akkurat i dette tilfellet har jeg ikke hatt så mange illusjoner som kunne briste.

 

Ensidig og unyansert om ytringsfrihet og kunst i Desse dagar

I dag var det premiere på et nytt søndagsmagasin på NRK radio – et program med tittelen Desse dagar

Programmet har satt seg fore “å ta et steg tilbake fra nyhetsbildet og se etter de lange linjene”.

Hypotesen (eller skal vi si den forhåndsbestemte vinklingen) i dette første programmet var at vi nå – etter Black Box- og Wara-sakene – befinner oss på et slags skråplan, der vi er “i ferd med å gli bort fra de demokratiske prinsippene som dette landet er tuftet på”, der ytringsfriheten og den frie kunsten er satt under økende press av våre politiske myndigheter – med statsministeren i spissen.

Dette er et tema som det både er viktig og interessant å diskutere. Problemet er måten det skjedde på, som var oppsiktsvekkende ensidig. De som hørte programmet, fikk nok et inntrykk av at det kunne være noe i programmets hypotese om at vi nå befinner oss på et slags farlig skråplan.

Men er det egentlig grunnlag for å si det?

Jeg tviler sterkt på det.

Det er to spørsmål som har gjort dette temaet aktuelt for Desse dagar.

Det ene er statsministerens svar på et spørsmål fra journalist Lars Joakim Skarvøy i VG, da hun hadde pressekonferanse i forbindelse med Høyres landsmøte 13.mars. Der ga hun uttrykk for at hun mente at ingen burde spekulere i hvem som sto bak angrepene på Waras eiendom så lenge saken var under etterforskning, og at det kunne være belastende for politikere og deres familier, og i verste fall svekke rekrutteringen til politikk, dersom mediene blir for nærgående og nærmer seg politikeres privatliv og private hjem. Dette, mente hun, også gjelder “selv om man putter det inn i en kunstnerisk ramme, eller i et satirisk program”, og hun mente at dette er noe som “de som har laget stykket, bør tenke over”.

Det andre er politiets etterforskning og siktelse av tre personer knyttet til Black Box-teatret for å ha krenket privatlivets fred. Saken ble senere henlagt, og den får også et etterspill ved at de tre personenes advokat, Jon Wessel-Aas, har fremsatt en klage på påtalemyndighetens etterforskning, men denne går jeg ikke nærmere inn på her.

Spørsmålet er: Er disse to hendelsene, altså statsministerens uttalelse om at det kan være problematisk, dersom journalister, komikere og kunstnere blir for nærgående overfor politikerne, og politiets etterforskning av folkene bak Black Box-oppsetningen, et tegn på at vi befinner oss på et skråplan, og at det skjer noe som er helt nytt, hvis vi “ser etter de lange linjene”?

Etter min mening er det ingenting i Erna Solbergs uttalelser som innebærer noe nytt. Hun er ikke den første politikeren eller statsministeren som berører ytringsfriheten eller kunstens frihet på en måte som kan kritiseres. Og man behøver ikke å ty til lokale Frp’ere for å finne eksempler.

Er man opptatt av kunstens frihet, mener jeg det burde være langt mer interessant å diskutere konkrete pålegg som kommer fra politisk hold når det skal bevilges penger til kunsten. Det er ikke så mange år siden vi hadde heftige debatter om nettopp dette, altså om våre politiske myndigheter skal kunne stille betingelser til kunsten og kulturen for at de skal kunne få bevilgninger, og om det er riktig å anlegge et instrumentelt syn på kunst, eller om kunsten skal være – ja, fri. Skal kunsten tjene andre formål enn seg selv?

Selv oppsummerte jeg noen av disse debattene blant annet i en blogg jeg skrev i 2010, da Anniken Huitfeldt (Ap) var kulturminister:

Kulturminister Anniken Huitfeldt har gitt flere større intervjuer i det siste. Det er interessant lesning.

Trond Giske ble kritisert, av de som turte å kritisere, for å styre kulturlivet gjennom milde gaver og trusler om straff. Slik kunne han bl.a. “kjøpe” og true seg til mer likestilling og større mangfold i kulturlivet.

Med Anniken Huitfeldt er det mer eksplisitt. Hun ønsker å drive både likestillingspolitikk, fordelingspolitikk og næringspolitikk fra Kulturdepartementet. Kunsten og kulturen er tydeligvis ikke til for seg selv, de er nyttige redskaper for å nå andre mål. Hun mener bl.a. at kulturfeltet blir viktig når “framtidas arbeidsplasser skal bygges”, hun vil se på “hvilke politiske virkemidler vi har til rådighet” for å vedta at kvinneandelen i norsk film skal økes, og hun vil utjevne forskjellene i kulturbruk mellom fylkene.

Hvis man er opptatt av kunstnerisk frihet, skulle man tro at et slikt instrumentelt kultursyn, som blant annet kommer i form av pålegg i tildelingsbrev, er mye mer bekymringsfullt enn at en statsminister faller for fristelsen til å mane til litt forsiktighet når man nærmer seg politikernes private hjem.

Jeg kan heller ikke se at Erna Solberg er spesielt ustø når det gjelder ytringsfriheten – målt mot sine forgjengere eller konkurrenter. Jonas Gahr Støre er godt kjent for å kunne trå feil, noe jeg skrev om i en artikkel i Dagsavisen i 2015. Men Gro Harlem Brundtland er vel antagelig en av dem som i nyere tid har drevet det aller lengst, da hun i 1996 var ute av stand til å beklage eller si unnskyld til den tibetanske munken Palden Gyatso, som hadde sittet i fengsel i 33 år, og som ønsket å bruke sin ytringsfrihet til en fredelig demonstrasjon mot et kinesisk statsbesøk i Norge – men som i stedet ble tauet inn av politiet.

Hva så med politiets siktelse av tre av dem som sto bak Black Box-forestillingen?

Det kan godt hende at politiet har utøvd dårlig skjønn eller gjort et dårlig arbeid i forbindelse med etterforskningen, slik Wessel-Aas har påpekt, men det berører i liten grad det prinsipielle spørsmålet – nemlig om det skal være mulig for politi og domstol å blande seg inn i kunst og kultur, eller om det som nå skjedde, representerer noe helt nytt?

At kunsten skal være fri, betyr ikke at den er fritatt for å følge norsk lov. I dette tilfellet gjaldt det, såvidt jeg har skjønt, både om selve forestillingen hadde et innhold som krenket privatlivets fred, og om privatlivets fred var krenket i forbindelse med forberedelsene til forestillingen.

Det er, som sagt, absolutt mulig at politiet i denne saken burde utøvd et bedre skjønn, men prinsipielt sett har selvsagt ikke påtalemyndigheten gjort noe galt ved å etterforske om det har vært begått lovbrudd.

I dagens radioprogram ble det vist til dommen mot Jens Bjørneboe og boken Uten en tråd fra 1960-tallet for å illustrere at slikt ikke skjer i dag, men også det blir litt feil. Bjørneboe ble dømt etter datidens lover og moralske standarder, og det samme kunne skjedd i dag – ut fra nåtidens lover og standarder. Politi og påtalemyndighet vil og bør etter min mening helt selvsagt være ytterst varsomme med å gå til slike skritt. Mitt poeng her er bare å få frem at kunsten prinsipielt sett ikke står i noen annen stilling i dag enn den gjorde på 1960-tallet. Også i dag er ytringsfriheten rammet inn av lover, og kunsten som ytring står ikke i noen juridisk særstilling. Det er ikke riktig, som Morten Wold (Frp) sa i programmet, at ytringsfriheten er “total”.

En annen interessant dom, som ikke ble nevnt i Desse dagar, dreier seg om filmen To mistenkelige personer, som på 1950-tallet ble nektet vist av hensyn til personvernet til en av de to personene som filmen handlet om. Her utøvet altså domstolen forhåndssensur av kunst. Dommen har selvsagt vært sterkt omdiskutert, både ut fra ytringsfrihets- og personvernhensyn – men den er uansett en viktig del av vår historie, dersom man vil “se etter de lange linjene”.

Det må være en skjebnens ironi at den som i dag ble invitert til å gi en slags fasit på diskusjonen, var Rødts Mímir Kristjánsson. Han personlig er ofte god i debatter om ytringsfrihet, men han stiller til valg for Rødt, som er det eneste partiet på Stortinget som har et uklart forhold til ytringsfriheten. Det står riktig nok pene og opplagte ting om ytringsfrihet i Rødts prinsipprogram, men et parti som har et uklart forhold til demokratiet og ikke helhjertet stiller seg bak det liberale demokratiet, har per definisjon også et uklart forhold til ytringsfrihet.

Men at Kristjánsson ble invitert, er nok mer av et tegn i tiden enn noen av deltakerne i programmet var inne på. Ellen Horn pekte på at høyrepopulismen vokser, noe hun syns er skremmende – og det ble flere ganger vist til Frp’ere som har kritisert mediene eller ønsket å kutte støtten til Black Box.

Men høyrepopulismen har ikke noen entydig fremvekst nå. Situasjonen varierer i ulike land, men mange steder har oppslutningen om de høyrepopulistiske partiene stagnert eller gått tilbake, mens de venstrepopulistiske partiene vokser. I Norge er det Fremskrittspartiet som tar opp i seg de høyrepopulistiske strømningene – og her er det Rødt og SV, og ikke Frp, som vokser. Så kanskje er det vel så viktig å interessere seg for Rødt og Rødts program som for en lokal Frp’er som vil kutte støtten til Black Box?

Noen vil sikkert innvende mot denne bloggen at jeg bare nevner eksempler på mulige tvilsomme holdninger til ytringsfrihet og kunstnerisk frihet på den politiske venstresiden. Men det skyldes at Desse dagar fikk frem alle eksempler fra høyresiden. Mitt poeng med denne bloggen er uansett ikke å skifte vær og vind mellom høyre og venstre, men å påpeke at den underliggende påstanden i programmet, om at vi er på et skråplan, må nyanseres.

Generalsekretær i Presseforbundet, Elin Floberghagen, ble i programmet i dag spurt om mediene alltid er seg sitt ansvar bevisst når de skal veie ytringsfriheten mot personvernet.

Hun svarte at det “ikke er lette avveininger”.

Det har hun helt rett i.

Det er ikke alltid lett å veie hensynet til ytringsfriheten mot hensynet til andre grunnleggende rettigheter vi har – eller til lovens grenser.

Av og til trår vi feil – enten vi er journalister, politikere eller kanskje til og med politi. Det hender nok at politikeres rolleforståelse er for dårlig. Men det kreves også mye av politikere når de møter medier som meget gjerne ser at de faller ut av rollen.

Uansett er det ingenting som tyder på at Norge er “i ferd med å gli bort fra de demokratiske prinsippene som dette landet er tuftet på”.

Det hadde kommet godt frem i programmet, dersom ikke programskaperne hadde vært så opptatt av å underbygge den vinklingen de hadde bestemt seg for på forhånd.

Noen på Oslo Symposium må skjerpe seg

I dag holdt jeg taleOslo Symposium.

Jeg følte at jeg ble godt mottatt, og at forsamlingen syntes budskapet mitt var viktig.

Jeg snakket om toleranse, altså om evnen til å tåle noe eller noen som vi ikke liker eller er enig med.

Jeg gjorde et ganske stort poeng av at det å tolerere noe ikke er det samme som å være enig, at toleranse er fullt ut forenelig med kritikk, og at det er lov å ta til motmæle mot kritikk.

En grunn til at et slikt budskap vanligvis faller i god jord blant konservative kristne, er at de ofte føler seg sjikanert, latterliggjort og lite akseptert. Og jeg tror de har rett. For 50 år siden representerte de et flertall. I dag er de en ofte uglesett minoritet.

Jeg tror at jeg ble invitert til Oslo Symposium i år fordi jeg ifjor skrev en blogg, som tok symposiet i forsvar etter at mange, blant andre representanter for Den norske kirke, hadde kritisert symposiet på en usaklig måte. Også konservative kristne er, etter min mening, verdt å lytte til.

I år valgte jeg å utdype standpunktet mitt om at meningsmangfold er et gode, så lenge vi greier å håndtere mangfoldet på en god måte. Som jeg uttrykte det i talen min: Det er måten vi er uenige på, som avgjør om fellesskapet blir et levelig sted å være.

Og her kommer jeg til poenget.

Jeg ble nemlig skuffet i dag.

Som mange kanskje har lagt merke til, ble det  buet  mot Knut Arild Hareide i dag. Han snakket om Donald Trump og sa ting jeg og de aller fleste andre er helt enig i. Men mange i forsamlingen på Oslo Symposium likte det ikke. Hvorfor de ikke likte det, vet jeg ikke, men én grunn er nok at mange av dem er mer positive til Trump enn Hareide er.

Det er helt ok.

Det som ikke er ok, er at mange i forsamlingen begynte å bue og komme med høylytte mishagsytringer mens Hareide talte. Det er svært uvanlig på politiske møter og dessuten veldig lite høflig. Det er umulig å få til en sivilisert samtale, hvis noen buer fremfor å lytte og diskutere.

Måten mange som var på Oslo Symposium i dag, oppførte seg på da Knut Arild Hareide talte, er skuffende.

Hvis de ønsker respekt for det de selv står for, må de vise respekt for det andre står for.

De bør rett og slett vise andre den samme toleransen som de selv ønsker å bli vist.

Noen må være rike

Norge har den laveste økonomiske ulikheten i Europa.

 

Dermed har vi også den laveste ulikheten sammenlignet med alle land som vi kan tenke oss å sammenligne oss med.

 

Likevel har ulikheten økt gradvis siden midt på 1980-tallet, da den var historisk lav. Det er ikke bokstavelig talt en gradvis økning, for ulikheten, målt ved Gini-koeffisienten, svinger fra ett år til et annet og var allerede på 1990-tallet på samme nivå som i dag. Store svingninger har blant annet kommet som et resultat av to skattereformer som har skjerpet skatten på kapital, altså de rike.

 

Ser vi perioden under ett er det likevel riktig å si at årsaken til at ulikheten har økt, er at de rike har blitt rikere, og at det er blitt flere fattige.

 

Årsakene til at det er blitt flere fattige, er ganske godt belyst. Det skyldes blant annet at det er flere enslige forsørgere og flere innvandrerfamilier med vedvarende lavinntekt. «Vedvarende lavinntekt» er et relativt fattigdomsbegrep, som betyr at familiene har en inntekt som er lavere enn 60 prosent av medianinntekten i Norge i minst tre år.

 

Cirka 85 prosent av veksten i antall barn i familier med vedvarende lavinntekt i perioden 2006 – 2016 kom blant innvandrerfamilier. Årsaken er at disse familiene i gjennomsnitt får flere barn og jobber mindre enn befolkningen for øvrig. Grunnen til at nyankomne innvandrere jobber mindre enn befolkningen for øvrig er blant annet at de ofte har manglende kompetanse og dårlige språkferdigheter.

 

Det blir satt inn en lang rekke tiltak for å avhjelpe situasjonen for dem som har vedvarende lavinntekt.

 

Det er delvis tiltak som skal avhjelpe situasjonen her og nå, som for eksempel språkopplæring for de voksne og gratis eller billig barnehage og SFO for barna. I tillegg er det mer langsiktige tiltak som skal forebygge at fattigdommen går i arv, som for eksempel sterk satsing på grunnleggende ferdigheter i skolen. At langsiktige tiltak kan virke, vet vi: Barn av innvandrere, som nå er voksne, er bedre representert i høyere utdanning enn befolkningen generelt.

 

Men – problemet med at noen har vedvarende lavinntekt vil ikke bli borte. Så lenge det kommer nye innvandrere til Norge, vil vi hele tiden «fylle på» med ny ulikhet. Det aller viktigste som politikken kan bidra med, er derfor å sørge for at den ikke går i arv.

 

Årsakene til at «de rike er blitt rikere» er ikke like godt belyst. De rike er blitt rikere både fordi veksten i inntektene til de rikeste har vært sterkere enn for andre grupper, og fordi formuene til de rikeste har blitt større. I tillegg er det flere som har blitt rike.

 

At de som tjener mest, også har hatt sterkest lønnsvekst, betyr blant annet at lederlønningene, både i offentlig og privat sektor, i en periode har økt mer enn andre lønninger. Lønnsdannelsen er overlatt til partene i arbeidslivet, så dette er ikke noe politikerne har direkte innvirkning på. Men de kan selvsagt gjøre mer i offentlig enn i privat sektor, siden det er politikerne, nasjonalt og lokalt, som forvalter arbeidsgiveransvaret i stat og kommuner.

 

Å si noe om årsakene til at formuene øker, er langt vanskeligere. Det er nemlig en lang rekke forhold som påvirker formuesfordelingen.

 

Noen viktige grunner til at formuesfordelingen er skjevere enn inntektsfordelingen, som er tilfellet i de aller fleste land, og dessuten vanskelig å analysere, er blant annet at mange har både formue og gjeld, og at vi har et system med fradrag for gjeldsrenter som favoriserer de som eier bolig. Det spiller også inn at det er ulike verdsettelser av og markedspriser på boliger, hytter, aksjer og næringseiendom. For land som Norge kommer dessuten at vi har overlatt nesten all sparing til staten, slik at verdien av blant annet pensjonsrettigheter ikke fordeles på den enkelte innbygger. Hvis vi hadde privatisert pensjonssystemet, slik at alle måtte spare til sine egne pensjoner, ville ulikheten gått ned. Formuesulikheten går også opp og ned på grunn av konjunkturendringer og svingninger på børsen.

 

Norge skiller seg også kraftig ut ved at offentlig forvaltning har en skyhøy formue sammenlignet med andre land, som ofte har gjeld. Denne formuen tilhører i virkeligheten hver enkelt av oss. Vi eier dessuten, i langt høyere grad enn befolkningen i våre naboland, våre egne boliger, noe som antagelig påvirker ulikheten på flere måter. Ulikheten øker, fordi det er mer lønnsomt å eie fremfor å leie, og fordi boliger har hatt sterk verdiøkning. Men samtidig bidrar nok også eierskapet til å redusere ulikhet, fordi blant andre innvandrere eier sine egne boliger og dermed tar del i velstandsutviklingen.

 

For øvrig er det helt naturlig at formuesulikheten er større inntektsulikheten. En gjennomsnittsperson som for eksempel tar høyere utdanning, vil typisk ikke ha noen formue som student, gjeld som nyetablert og kanskje netto formue når hun er blitt bestemor. Når demografien endrer seg, og det blir flere eldre, slik det gjør nå, vil derfor formuesulikheten øke.

Det er forståelig at journalister i Norge stiller mange kritiske spørsmål når ulikheten øker. Men det må kunne forventes at temaet belyses fra flere kanter, og at man forsøker å forklare hva det vil si, ikke bare å være fattig i Norge, men også hva det betyr å være rik.

 

Jo rikere folk er i Norge, jo mer av formuen brukes nemlig på arbeidsplasser og bedrifter. Blant dem som betaler formuesskatt, er det et helt tydelig mønster: Jo større formue, jo større del av formuen går til å investere i bedrifter: For den som har inntil én million kroner i formue, står eierskap i bedrifter for i underkant av 10 prosent . Den som har over 100 millioner kroner i formue, har cirka 90 prosent av formuen investert i bedrifter.

 

Lønnsomme bedrifter skaper arbeidsplasser, som bidrar til vekst og velferd og holder ulikheten nede. Når disse formuene skattlegges, bør det derfor skje på en måte som i minst mulig grad rammer arbeidsplassene eller evnen til å skape nye arbeidsplasser.

 

De som eier bedrifter, betaler skatt på flere måter: De betaler inntektsskatt hvis de har inntekt. Bedriftene betaler selskapsskatt hvis de går med overskudd. Eierne betaler utbytteskatt, hvis de tar ut deler av overskuddet til egen bruk. Og de betaler formuesskatt av verdien av bedriften, enten den går med overskudd eller underskudd. Utenlandske eiere av bedrifter i Norge betaler ikke formuesskatt.

 

Samlet sett er eierbeskatningen – altså utbytteskatten og formuesskatten – tidoblet siden 2005. Den er også, antagelig overraskende for mange, økt siden den borgerlige regjeringen overtok i 2013. Årsaken til at det har skjedd, og hvorfor det har skjedd, har jeg forklart her.

 

Norske politikere er stort sett enige om skattesystemet, og det er bra. Men de er uenige om formuesskatten. Venstresiden vil øke den, mens regjeringen og regjeringspartiene ønsker å fjerne den delen av formuesskatten som rammer bedriftene. Dersom det skjer, vil altså de aller rikeste fortsatt betale formuesskatt for de cirka 10 prosent av formuen som ikke er investert i arbeidsplasser og bedrifter, og eierne vil selvsagt fortsatt betale utbytteskatt.

 

Det er viktig og riktig at høyresiden får kritiske spørsmål om hvorfor de vil redusere formuesskatten på næringskapital.

 

Men det er også viktig og riktig at mediene greier å stille kritiske spørsmål til dem som vil skattlegge de rikeste hardere.

 

Kan de dokumentere at dette ikke går utover muligheten og evnen til å opprettholde og skape flere arbeidsplasser?  Man kan vel ikke skape bedrifter og arbeidsplasser uten at noen stiller kapital til rådighet?

 

Jeg kjenner ikke til noe land som har oppnådd vekst og en god sosial utvikling uten en lønnsom og konkurransedyktig privat sektor. Jeg kjenner heller ikke til noe land som har greid dette uten at det finnes noen som er villige til å satse egne  og lånte penger, og som er villig til å tape alt. «Ulempen» er at vi også må akseptere at vi risikerer at noen av dem lykkes og blir rike.

 

I Norge kan dette skje både med og uten formuesskatt. Men hvis vi skal tro bedriftene selv, er den særnorske formuesskatten en ulempe som gjør at mange av de bedriftene som rammes av denne skatten, investerer mindre i fremtiden og skaper færre arbeidsplasser enn de ellers ville gjort.

Deler av venstresiden har sluppet for lett unna i denne debatten. De krever at høyresiden skal kunne dokumentere at det er skapt flere arbeidsplasser som følge de lettelsene som er gitt i formuesskatten. Men det er selvsagt umulig uten svært grundig empirisk forskning. Og argumentet kan like gjerne snus: Kan partiene på venstresiden dokumentere at de skatteøkningene de vil gjennomføre, ikke vil føre til at bedriftene vil skape færre arbeidsplasser enn de ellers ville gjort?

Venstresiden slipper også for lett unna med en retorikk som etterlater inntrykk av at formuene til de rikeste er penger som bare brukes på luksus, mens de i virkeligheten er investert i bedrifter. Venstresiden bør blant annet få spørsmål om hvordan de ser for seg at vi skal skape alle de lønnsomme arbeidsplassene som trengs i årene som kommer uten at noen er rike.

Så spørsmålet er: Finnes det  noen journalister som greier å stille kritiske og gode spørsmål også om venstresidens syn på ulikhet?