Ensidig og unyansert i Desse dagar

I dag var det premiere på et nytt søndagsmagasin på NRK radio – et program med tittelen Desse dagar

Programmet har satt seg fore “å ta et steg tilbake fra nyhetsbildet og se etter de lange linjene”.

Hypotesen (eller skal vi si den forhåndsbestemte vinklingen) i dette første programmet var at vi nå – etter Black Box- og Wara-sakene – befinner oss på et slags skråplan, der vi er “i ferd med å gli bort fra de demokratiske prinsippene som dette landet er tuftet på”, der ytringsfriheten og den frie kunsten er satt under økende press av våre politiske myndigheter – med statsministeren i spissen.

Dette er et tema som det både er viktig og interessant å diskutere. Problemet er måten det skjedde på, som var oppsiktsvekkende ensidig. De som hørte programmet, fikk nok et inntrykk av at det kunne være noe i programmets hypotese om at vi nå befinner oss på et slags farlig skråplan.

Men er det egentlig grunnlag for å si det?

Jeg tviler sterkt på det.

Det er to spørsmål som har gjort dette temaet aktuelt for Desse dagar.

Det ene er statsministerens svar på et spørsmål fra journalist Lars Joakim Skarvøy i VG, da hun hadde pressekonferanse i forbindelse med Høyres landsmøte 13.mars. Der ga hun uttrykk for at hun mente at ingen burde spekulere i hvem som sto bak angrepene på Waras eiendom så lenge saken var under etterforskning, og at det kunne være belastende for politikere og deres familier, og i verste fall svekke rekrutteringen til politikk, dersom mediene blir for nærgående og nærmer seg politikeres privatliv og private hjem. Dette, mente hun, også gjelder “selv om man putter det inn i en kunstnerisk ramme, eller i et satirisk program”, og hun mente at dette er noe som “de som har laget stykket, bør tenke over”.

Det andre er politiets etterforskning og siktelse av tre personer knyttet til Black Box-teatret for å ha krenket privatlivets fred. Saken ble senere henlagt, og den får også et etterspill ved at de tre personenes advokat, Jon Wessel-Aas, har fremsatt en klage på påtalemyndighetens etterforskning, men denne går jeg ikke nærmere inn på her.

Spørsmålet er: Er disse to hendelsene, altså statsministerens uttalelse om at det kan være problematisk, dersom journalister, komikere og kunstnere blir for nærgående overfor politikerne, og politiets etterforskning av folkene bak Black Box-oppsetningen, et tegn på at vi befinner oss på et skråplan, og at det skjer noe som er helt nytt, hvis vi “ser etter de lange linjene”?

Etter min mening er det ingenting i Erna Solbergs uttalelser som innebærer noe nytt. Hun er ikke den første politikeren eller statsministeren som berører ytringsfriheten eller kunstens frihet på en måte som kan kritiseres. Og man behøver ikke å ty til lokale Frp’ere for å finne eksempler.

Er man opptatt av kunstens frihet, mener jeg det burde være langt mer interessant å diskutere konkrete pålegg som kommer fra politisk hold når det skal bevilges penger til kunsten. Det er ikke så mange år siden vi hadde heftige debatter om nettopp dette, altså om våre politiske myndigheter skal kunne stille betingelser til kunsten og kulturen for at de skal kunne få bevilgninger, og om det er riktig å anlegge et instrumentelt syn på kunst, eller om kunsten skal være – ja, fri. Skal kunsten tjene andre formål enn seg selv?

Selv oppsummerte jeg noen av disse debattene blant annet i en blogg jeg skrev i 2010, da Anniken Huitfeldt (Ap) var kulturminister:

Kulturminister Anniken Huitfeldt har gitt flere større intervjuer i det siste. Det er interessant lesning.

Trond Giske ble kritisert, av de som turte å kritisere, for å styre kulturlivet gjennom milde gaver og trusler om straff. Slik kunne han bl.a. “kjøpe” og true seg til mer likestilling og større mangfold i kulturlivet.

Med Anniken Huitfeldt er det mer eksplisitt. Hun ønsker å drive både likestillingspolitikk, fordelingspolitikk og næringspolitikk fra Kulturdepartementet. Kunsten og kulturen er tydeligvis ikke til for seg selv, de er nyttige redskaper for å nå andre mål. Hun mener bl.a. at kulturfeltet blir viktig når “framtidas arbeidsplasser skal bygges”, hun vil se på “hvilke politiske virkemidler vi har til rådighet” for å vedta at kvinneandelen i norsk film skal økes, og hun vil utjevne forskjellene i kulturbruk mellom fylkene.

Hvis man er opptatt av kunstnerisk frihet, skulle man tro at et slikt instrumentelt kultursyn, som blant annet kommer i form av pålegg i tildelingsbrev, er mye mer bekymringsfullt enn at en statsminister faller for fristelsen til å mane til litt forsiktighet når man nærmer seg politikernes private hjem.

Jeg kan heller ikke se at Erna Solberg er spesielt ustø når det gjelder ytringsfriheten – målt mot sine forgjengere eller konkurrenter. Jonas Gahr Støre er godt kjent for å kunne trå feil, noe jeg skrev om i en artikkel i Dagsavisen i 2015. Men Gro Harlem Brundtland er vel antagelig en av dem som i nyere tid har drevet det aller lengst, da hun i 1996 var ute av stand til å beklage eller si unnskyld til den tibetanske munken Palden Gyatso, som hadde sittet i fengsel i 33 år, og som ønsket å bruke sin ytringsfrihet til en fredelig demonstrasjon mot et kinesisk statsbesøk i Norge – men som i stedet ble tauet inn av politiet.

Hva så med politiets siktelse av tre av dem som sto bak Black Box-forestillingen?

Det kan godt hende at politiet har utøvd dårlig skjønn eller gjort et dårlig arbeid i forbindelse med etterforskningen, slik Wessel-Aas har påpekt, men det berører i liten grad det prinsipielle spørsmålet – nemlig om det skal være mulig for politi og domstol å blande seg inn i kunst og kultur, eller om det som nå skjedde, representerer noe helt nytt?

At kunsten skal være fri, betyr ikke at den er fritatt for å følge norsk lov. I dette tilfellet gjaldt det, såvidt jeg har skjønt, både om selve forestillingen hadde et innhold som krenket privatlivets fred, og om privatlivets fred var krenket i forbindelse med forberedelsene til forestillingen.

Det er, som sagt, absolutt mulig at politiet i denne saken burde utøvd et bedre skjønn, men prinsipielt sett har selvsagt ikke påtalemyndigheten gjort noe galt ved å etterforske om det har vært begått lovbrudd.

I dagens radioprogram ble det vist til dommen mot Jens Bjørneboe og boken Uten en tråd fra 1960-tallet for å illustrere at slikt ikke skjer i dag, men også det blir litt feil. Bjørneboe ble dømt etter datidens lover og moralske standarder, og det samme kunne skjedd i dag – ut fra nåtidens lover og standarder. Politi og påtalemyndighet vil og bør etter min mening helt selvsagt være ytterst varsomme med å gå til slike skritt. Mitt poeng her er bare å få frem at kunsten prinsipielt sett ikke står i noen annen stilling i dag enn den gjorde på 1960-tallet. Også i dag er ytringsfriheten rammet inn av lover, og kunsten som ytring står ikke i noen juridisk særstilling. Det er ikke riktig, som Morten Wold (Frp) sa i programmet, at ytringsfriheten er “total”.

En annen interessant dom, som ikke ble nevnt i Desse dagar, dreier seg om filmen To mistenkelige personer, som på 1950-tallet ble nektet vist av hensyn til personvernet til en av de to personene som filmen handlet om. Her utøvet altså domstolen forhåndssensur av kunst. Dommen har selvsagt vært sterkt omdiskutert, både ut fra ytringsfrihets- og personvernhensyn – men den er uansett en viktig del av vår historie, dersom man vil “se etter de lange linjene”.

Det må være en skjebnens ironi at den som i dag ble invitert til å gi en slags fasit på diskusjonen, var Rødts Mímir Kristjánsson. Han personlig er ofte god i debatter om ytringsfrihet, men han stiller til valg for Rødt, som er det eneste partiet på Stortinget som har et uklart forhold til ytringsfriheten. Det står riktig nok pene og opplagte ting om ytringsfrihet i Rødts prinsipprogram, men et parti som har et uklart forhold til demokratiet og ikke helhjertet stiller seg bak det liberale demokratiet, har per definisjon også et uklart forhold til ytringsfrihet.

Men at Kristjánsson ble invitert, er nok mer av et tegn i tiden enn noen av deltakerne i programmet var inne på. Ellen Horn pekte på at høyrepopulismen vokser, noe hun syns er skremmende – og det ble flere ganger vist til Frp’ere som har kritisert mediene eller ønsket å kutte støtten til Black Box.

Men høyrepopulismen har ikke noen entydig fremvekst nå. Situasjonen varierer i ulike land, men mange steder har oppslutningen om de høyrepopulistiske partiene stagnert eller gått tilbake, mens de venstrepopulistiske partiene vokser. I Norge er det Fremskrittspartiet som tar opp i seg de høyrepopulistiske strømningene – og her er det Rødt og SV, og ikke Frp, som vokser. Så kanskje er det vel så viktig å interessere seg for Rødt og Rødts program som for en lokal Frp’er som vil kutte støtten til Black Box?

Noen vil sikkert innvende mot denne bloggen at jeg bare nevner eksempler på mulige tvilsomme holdninger til ytringsfrihet og kunstnerisk frihet på den politiske venstresiden. Men det skyldes at Desse dagar fikk frem alle eksempler fra høyresiden. Mitt poeng med denne bloggen er uansett ikke å skifte vær og vind mellom høyre og venstre, men å påpeke at den underliggende påstanden i programmet, om at vi er på et skråplan, må nyanseres.

Generalsekretær i Presseforbundet, Elin Floberghagen, ble i programmet i dag spurt om mediene alltid er seg sitt ansvar bevisst når de skal veie ytringsfriheten mot personvernet.

Hun svarte at det “ikke er lette avveininger”.

Det har hun helt rett i.

Det er ikke alltid lett å veie hensynet til ytringsfriheten mot hensynet til andre grunnleggende rettigheter vi har – eller til lovens grenser.

Av og til trår vi feil – enten vi er journalister, politikere eller kanskje til og med politi. Det hender nok at politikeres rolleforståelse er for dårlig. Men det kreves også mye av politikere når de møter medier som meget gjerne ser at de faller ut av rollen.

Uansett er det ingenting som tyder på at Norge er “i ferd med å gli bort fra de demokratiske prinsippene som dette landet er tuftet på”.

Det hadde kommet godt frem i programmet, dersom ikke programskaperne hadde vært så opptatt av å underbygge den vinklingen de hadde bestemt seg for på forhånd.

Noen på Oslo Symposium må skjerpe seg

I dag holdt jeg taleOslo Symposium.

Jeg følte at jeg ble godt mottatt, og at forsamlingen syntes budskapet mitt var viktig.

Jeg snakket om toleranse, altså om evnen til å tåle noe eller noen som vi ikke liker eller er enig med.

Jeg gjorde et ganske stort poeng av at det å tolerere noe ikke er det samme som å være enig, at toleranse er fullt ut forenelig med kritikk, og at det er lov å ta til motmæle mot kritikk.

En grunn til at et slikt budskap vanligvis faller i god jord blant konservative kristne, er at de ofte føler seg sjikanert, latterliggjort og lite akseptert. Og jeg tror de har rett. For 50 år siden representerte de et flertall. I dag er de en ofte uglesett minoritet.

Jeg tror at jeg ble invitert til Oslo Symposium i år fordi jeg ifjor skrev en blogg, som tok symposiet i forsvar etter at mange, blant andre representanter for Den norske kirke, hadde kritisert symposiet på en usaklig måte. Også konservative kristne er, etter min mening, verdt å lytte til.

I år valgte jeg å utdype standpunktet mitt om at meningsmangfold er et gode, så lenge vi greier å håndtere mangfoldet på en god måte. Som jeg uttrykte det i talen min: Det er måten vi er uenige på, som avgjør om fellesskapet blir et levelig sted å være.

Og her kommer jeg til poenget.

Jeg ble nemlig skuffet i dag.

Som mange kanskje har lagt merke til, ble det  buet  mot Knut Arild Hareide i dag. Han snakket om Donald Trump og sa ting jeg og de aller fleste andre er helt enig i. Men mange i forsamlingen på Oslo Symposium likte det ikke. Hvorfor de ikke likte det, vet jeg ikke, men én grunn er nok at mange av dem er mer positive til Trump enn Hareide er.

Det er helt ok.

Det som ikke er ok, er at mange i forsamlingen begynte å bue og komme med høylytte mishagsytringer mens Hareide talte. Det er svært uvanlig på politiske møter og dessuten veldig lite høflig. Det er umulig å få til en sivilisert samtale, hvis noen buer fremfor å lytte og diskutere.

Måten mange som var på Oslo Symposium i dag, oppførte seg på da Knut Arild Hareide talte, er skuffende.

Hvis de ønsker respekt for det de selv står for, må de vise respekt for det andre står for.

De bør rett og slett vise andre den samme toleransen som de selv ønsker å bli vist.

Noen må være rike

Norge har den laveste økonomiske ulikheten i Europa.

 

Dermed har vi også den laveste ulikheten sammenlignet med alle land som vi kan tenke oss å sammenligne oss med.

 

Likevel har ulikheten økt gradvis siden midt på 1980-tallet, da den var historisk lav. Det er ikke bokstavelig talt en gradvis økning, for ulikheten, målt ved Gini-koeffisienten, svinger fra ett år til et annet og var allerede på 1990-tallet på samme nivå som i dag. Store svingninger har blant annet kommet som et resultat av to skattereformer som har skjerpet skatten på kapital, altså de rike.

 

Ser vi perioden under ett er det likevel riktig å si at årsaken til at ulikheten har økt, er at de rike har blitt rikere, og at det er blitt flere fattige.

 

Årsakene til at det er blitt flere fattige, er ganske godt belyst. Det skyldes blant annet at det er flere enslige forsørgere og flere innvandrerfamilier med vedvarende lavinntekt. «Vedvarende lavinntekt» er et relativt fattigdomsbegrep, som betyr at familiene har en inntekt som er lavere enn 60 prosent av medianinntekten i Norge i minst tre år.

 

Cirka 85 prosent av veksten i antall barn i familier med vedvarende lavinntekt i perioden 2006 – 2016 kom blant innvandrerfamilier. Årsaken er at disse familiene i gjennomsnitt får flere barn og jobber mindre enn befolkningen for øvrig. Grunnen til at nyankomne innvandrere jobber mindre enn befolkningen for øvrig er blant annet at de ofte har manglende kompetanse og dårlige språkferdigheter.

 

Det blir satt inn en lang rekke tiltak for å avhjelpe situasjonen for dem som har vedvarende lavinntekt.

 

Det er delvis tiltak som skal avhjelpe situasjonen her og nå, som for eksempel språkopplæring for de voksne og gratis eller billig barnehage og SFO for barna. I tillegg er det mer langsiktige tiltak som skal forebygge at fattigdommen går i arv, som for eksempel sterk satsing på grunnleggende ferdigheter i skolen. At langsiktige tiltak kan virke, vet vi: Barn av innvandrere, som nå er voksne, er bedre representert i høyere utdanning enn befolkningen generelt.

 

Men – problemet med at noen har vedvarende lavinntekt vil ikke bli borte. Så lenge det kommer nye innvandrere til Norge, vil vi hele tiden «fylle på» med ny ulikhet. Det aller viktigste som politikken kan bidra med, er derfor å sørge for at den ikke går i arv.

 

Årsakene til at «de rike er blitt rikere» er ikke like godt belyst. De rike er blitt rikere både fordi veksten i inntektene til de rikeste har vært sterkere enn for andre grupper, og fordi formuene til de rikeste har blitt større. I tillegg er det flere som har blitt rike.

 

At de som tjener mest, også har hatt sterkest lønnsvekst, betyr blant annet at lederlønningene, både i offentlig og privat sektor, i en periode har økt mer enn andre lønninger. Lønnsdannelsen er overlatt til partene i arbeidslivet, så dette er ikke noe politikerne har direkte innvirkning på. Men de kan selvsagt gjøre mer i offentlig enn i privat sektor, siden det er politikerne, nasjonalt og lokalt, som forvalter arbeidsgiveransvaret i stat og kommuner.

 

Å si noe om årsakene til at formuene øker, er langt vanskeligere. Det er nemlig en lang rekke forhold som påvirker formuesfordelingen.

 

Noen viktige grunner til at formuesfordelingen er skjevere enn inntektsfordelingen, som er tilfellet i de aller fleste land, og dessuten vanskelig å analysere, er blant annet at mange har både formue og gjeld, og at vi har et system med fradrag for gjeldsrenter som favoriserer de som eier bolig. Det spiller også inn at det er ulike verdsettelser av og markedspriser på boliger, hytter, aksjer og næringseiendom. For land som Norge kommer dessuten at vi har overlatt nesten all sparing til staten, slik at verdien av blant annet pensjonsrettigheter ikke fordeles på den enkelte innbygger. Hvis vi hadde privatisert pensjonssystemet, slik at alle måtte spare til sine egne pensjoner, ville ulikheten gått ned. Formuesulikheten går også opp og ned på grunn av konjunkturendringer og svingninger på børsen.

 

Norge skiller seg også kraftig ut ved at offentlig forvaltning har en skyhøy formue sammenlignet med andre land, som ofte har gjeld. Denne formuen tilhører i virkeligheten hver enkelt av oss. Vi eier dessuten, i langt høyere grad enn befolkningen i våre naboland, våre egne boliger, noe som antagelig påvirker ulikheten på flere måter. Ulikheten øker, fordi det er mer lønnsomt å eie fremfor å leie, og fordi boliger har hatt sterk verdiøkning. Men samtidig bidrar nok også eierskapet til å redusere ulikhet, fordi blant andre innvandrere eier sine egne boliger og dermed tar del i velstandsutviklingen.

 

For øvrig er det helt naturlig at formuesulikheten er større inntektsulikheten. En gjennomsnittsperson som for eksempel tar høyere utdanning, vil typisk ikke ha noen formue som student, gjeld som nyetablert og kanskje netto formue når hun er blitt bestemor. Når demografien endrer seg, og det blir flere eldre, slik det gjør nå, vil derfor formuesulikheten øke.

Det er forståelig at journalister i Norge stiller mange kritiske spørsmål når ulikheten øker. Men det må kunne forventes at temaet belyses fra flere kanter, og at man forsøker å forklare hva det vil si, ikke bare å være fattig i Norge, men også hva det betyr å være rik.

 

Jo rikere folk er i Norge, jo mer av formuen brukes nemlig på arbeidsplasser og bedrifter. Blant dem som betaler formuesskatt, er det et helt tydelig mønster: Jo større formue, jo større del av formuen går til å investere i bedrifter: For den som har inntil én million kroner i formue, står eierskap i bedrifter for i underkant av 10 prosent . Den som har over 100 millioner kroner i formue, har cirka 90 prosent av formuen investert i bedrifter.

 

Lønnsomme bedrifter skaper arbeidsplasser, som bidrar til vekst og velferd og holder ulikheten nede. Når disse formuene skattlegges, bør det derfor skje på en måte som i minst mulig grad rammer arbeidsplassene eller evnen til å skape nye arbeidsplasser.

 

De som eier bedrifter, betaler skatt på flere måter: De betaler inntektsskatt hvis de har inntekt. Bedriftene betaler selskapsskatt hvis de går med overskudd. Eierne betaler utbytteskatt, hvis de tar ut deler av overskuddet til egen bruk. Og de betaler formuesskatt av verdien av bedriften, enten den går med overskudd eller underskudd. Utenlandske eiere av bedrifter i Norge betaler ikke formuesskatt.

 

Samlet sett er eierbeskatningen – altså utbytteskatten og formuesskatten – tidoblet siden 2005. Den er også, antagelig overraskende for mange, økt siden den borgerlige regjeringen overtok i 2013. Årsaken til at det har skjedd, og hvorfor det har skjedd, har jeg forklart her.

 

Norske politikere er stort sett enige om skattesystemet, og det er bra. Men de er uenige om formuesskatten. Venstresiden vil øke den, mens regjeringen og regjeringspartiene ønsker å fjerne den delen av formuesskatten som rammer bedriftene. Dersom det skjer, vil altså de aller rikeste fortsatt betale formuesskatt for de cirka 10 prosent av formuen som ikke er investert i arbeidsplasser og bedrifter, og eierne vil selvsagt fortsatt betale utbytteskatt.

 

Det er viktig og riktig at høyresiden får kritiske spørsmål om hvorfor de vil redusere formuesskatten på næringskapital.

 

Men det er også viktig og riktig at mediene greier å stille kritiske spørsmål til dem som vil skattlegge de rikeste hardere.

 

Kan de dokumentere at dette ikke går utover muligheten og evnen til å opprettholde og skape flere arbeidsplasser?  Man kan vel ikke skape bedrifter og arbeidsplasser uten at noen stiller kapital til rådighet?

 

Jeg kjenner ikke til noe land som har oppnådd vekst og en god sosial utvikling uten en lønnsom og konkurransedyktig privat sektor. Jeg kjenner heller ikke til noe land som har greid dette uten at det finnes noen som er villige til å satse egne  og lånte penger, og som er villig til å tape alt. «Ulempen» er at vi også må akseptere at vi risikerer at noen av dem lykkes og blir rike.

 

I Norge kan dette skje både med og uten formuesskatt. Men hvis vi skal tro bedriftene selv, er den særnorske formuesskatten en ulempe som gjør at mange av de bedriftene som rammes av denne skatten, investerer mindre i fremtiden og skaper færre arbeidsplasser enn de ellers ville gjort.

Deler av venstresiden har sluppet for lett unna i denne debatten. De krever at høyresiden skal kunne dokumentere at det er skapt flere arbeidsplasser som følge de lettelsene som er gitt i formuesskatten. Men det er selvsagt umulig uten svært grundig empirisk forskning. Og argumentet kan like gjerne snus: Kan partiene på venstresiden dokumentere at de skatteøkningene de vil gjennomføre, ikke vil føre til at bedriftene vil skape færre arbeidsplasser enn de ellers ville gjort?

Venstresiden slipper også for lett unna med en retorikk som etterlater inntrykk av at formuene til de rikeste er penger som bare brukes på luksus, mens de i virkeligheten er investert i bedrifter. Venstresiden bør blant annet få spørsmål om hvordan de ser for seg at vi skal skape alle de lønnsomme arbeidsplassene som trengs i årene som kommer uten at noen er rike.

Så spørsmålet er: Finnes det  noen journalister som greier å stille kritiske og gode spørsmål også om venstresidens syn på ulikhet?

 

Fremskrittspartiet lærer av Socialdemokratiet i innvandringspolitikken

I morges klokken 06.30 var hovednyheten på NRKs Nyhetsmorgen at Sylvi Listhaug og Jon Helgheim i Frp skal besøke København for, ifølge reporteren, å bli “inspirert av den tøffe innvandringspolitikken” som Danmark fører.

Danmark har akkurat vedtatt flere innstramninger, som blant annet, i enda større grad, skal gjøre oppholdstillatelser midlertidige, noe Frp, ifølge Listhaug, er interessert i å vurdere når partiet skal lage nytt stortingsvalgprogram før 2021.

NRK kunne også fortelle at integreringsstøtten skal kuttes i Danmark, noe Helgheim kommenterte ved å vise til at innvandrerforeldre i Norge ikke kan regne med å få gratis barnehageplasser, hvis ikke de selv går ut i arbeid eller prøver å lære seg norsk.

NRK avsluttet reportasjen med en kommentar fra Pernille Skipper fra Enhedslisten, som er det “mest venstreorienterte” partiet i Danmark. Hun mente at Frp ikke har noe å lære av Danmark, fordi innvandrere der møtes med “straff og tvang”. Hun anbefalte i stedet Norge å sørge for at innvandrere får jobb og utdanning.

Men hva var det NRK ikke fortalte?

NRK fortalte ikke at det danske arbeiderpartiet, altså Socialdemokratiet, stemte for disse innstramningene i innvandringspolitikken.

Innstramningene er blitt kalt et “paradigmeskifte” i Danmark, hvilket er betegnelsen på en lang rekke lovendringer som til sammen blant annet skal sørge for at færre flyktninger og famliegjenforente skal  bli i Danmark etter at det er blitt trygt å reise hjem. Socialdemokratiet var skeptisk til særlig én del av “paradigmeskiftet”, men endte likevel med å stemme for sammen med Dansk Folkeparti og de tre borgerlige regjeringspartiene. Ifølge Socialdemokratiets talsmann, Mattias Tesfaye, er det om å gjøre å endre de holdninger som samfunnet møter nyankomne flyktninger med: Folk må bli møtt med en ærlig beskjed om at det de får, er midlertidig opphold i Danmark.

Så hvorfor utelater NRK en så vesentlig opplysning som at det danske arbeiderpartiet har stemt for de siste innstramningene, mens Enhedslisten – som er det danske Rødt (dog med et noe mer “moderne” prinsipprogram) – får gi en slags oppsummerende kommentar til hva slags innvandringspolitikk Danmark nå fører? Blir saken mindre interessant, og Fremskrittspartiet for ufarlig, dersom det fremkommer at Frp egentlig bare reiser for å lære av det danske Socialdemokratiet?

Alle journalister, som tenker seg om, vil antagelig være enig i at et tenkt høyresideparti med et like autoritært program som Rødt og Enhedslisten har, ikke ville blitt behandlet med like mye godvilje som disse venstreradikale partiene blir.

Jeg tror nok også at en del vil være enig i at enkelte medier av og til faller for fristelsen til å forsøke å gjøre Frp mer ytterliggående enn partiet er.

For meg virker det hverken balansert eller tilfeldig at NRK unnlater å ta med en så vesentlig opplysning som at sosialdemokratene i Danmark i det store og hele er enig med Dansk Folkeparti i innvandringspolitikken, og at de stemte for den siste pakken med lovendringer.

Det kan nok være at Fremskrittspartiet selv ser seg tjent med å bli fremstilt slik NRK fremstilte partiet i dag.

Men det er ikke medienes oppgave å løpe hverken Frp’s eller andres ærend.

 

Historisk utvidelse av abortloven

I dag har regjeringen sendt ut et høringsnotat, der den foreslår å liberalisere loven om svangerskapsavbrudd, altså abortloven.

Regjeringen foreslår å utvide loven med en ny paragraf 2a, som gjør at også “fosterreduksjon regnes som svangerskapsavbrudd”.

Det er nytt.

Dersom forslaget legges frem for Stortinget og får flertall der, vil lovgiver altså ha slått fast at noe som hverken var mulig, tenkelig eller lovlig da loven ble vedtatt, blir lovlig.

Og det som blir lovlig, er at svangerskapet for ett eller flere fostre i et flerlingesvangerskap kan avbrytes, samtidig som svangerskapet for ett eller flere fostre fortsetter. Ønsker om slik fosterreduksjon skal avgjøres av en nemnd, og nemnda kan legge en rekke ulike kriterier til grunn for å innvilge svangerskapsavbruddet. Kriteriene er såpass mange og lite strenge at det er vanskelig å se for seg at ikke alle som ønsker det (før levedyktighetsgrensen), vil få innvilget abort.

Årsaken til at abortloven nå også skal omfatte fosterreduksjon, som hittil ikke har vært å anse som et svangerskapsavbrudd, er at fosterreduksjon er blitt teknisk og medisinsk mulig, og at det rent faktisk skjer. Da bør det, i likhet med vanlig abort, også lovreguleres.

Årsaken til at slik fosterreduksjon etter regjeringens oppfatning bør behandles av en nemnd, er at det reiser andre etiske spørsmål enn en vanlig abort, at selve inngrepet er teknisk og medisinsk meget avansert og ressurskrevende og potensielt også mer belastende for kvinnen enn andre aborter, og at fagfolkene som utfører disse abortene, har bedt om både lovregulering og nemndbehandling. Det kan også være et argument at inngrepet (foreløpig) ikke kan skje før etter utgangen av 12. svangerskapsuke.

Deler av opposisjonen har varslet at de vil reversere forslaget, straks de får sjansen. Men det vil de neppe. Det eneste de vil gjøre, er å fjerne kravet til nemndbehandling når svangerskapsavbruddet gjelder friske fostre, og når ønsket om å få fjerne ett eller flere friske fostre, er fremsatt før utgangen av 12. svangerskapsuke. I treårsperioden 2016 – 2018 ble det, ifølge høringsutkastet, utført til sammen 14 fosterreduksjoner ved tvillingsvangerskap uten påvist alvorlig sykdom hos fosteret.

Arbeiderpartiets fremstilling av lovendringen som en “historisk innskrenkning av abortloven” er, etter min mening, ikke riktig. Jeg mener det er en historisk utvidelse av loven. Grunnen til at Arbeiderpartiet snakker om “innskrenkning” er at Lovavdelingen i Justisdepartementet i 2016 kom til at abortloven, slik den nå er, åpner for å abortere friske fostre ved flerlingesvangerskap. Men denne saken og tolkningen har aldri vært politisk utredet eller behandlet.

Det er for øvrig verdt å merke seg at fagmiljøene allerede 2009 henvendte seg til Helsedirektoratet med spørsmål knyttet til reguleringen av fosterreduksjon. Direktoratet tok det opp med departementet i 2010, men først i februar 2016 kom Lovavdelingen med sin uttalelse. Jeg antar det betyr at departementet ga oppdraget til Lovavdelingen i 2015, hvilket betyr at både den rødgrønne regjeringen og Høyre/Frp-regjeringen brukte tid på å besvare fagmiljøenes henvendelse. Men den rødgrønne regjeringen, med blant andre Jonas Gahr Støre som helseminister, brukte lengst tid – kanskje fordi Senterpartiet ikke er enig med Arbeidepartiet i denne saken. Senterpartiet har, tvert om, fremmet et eget forslag om å forby selvbestemt fosterreduksjon. Jeg antar at Senterpartiet vil ha samme oppfatning, dersom det igjen skal dannes en Ap-ledet regjering der også Senterpartiet er med.

Personlig syns jeg det er litt forbausende at ikke regjeringen i høringsuttalelsen foreslår å lovfeste at valget av foster ved fosterreduksjon skal være tilfeldig, det vil si at et ikke skal skje noen seleksjon utover det som abortloven allerede legger til rette for. Jeg vet at dette er praksis i dag, men det kan bli en vanskelig skanse å holde. I andre land foretas det allerede svangerskapsavbrudd på grunnlag av kjønn, for eksempel fordi foreldre ønsker seg en “kjønnsbalansert” søskenflokk. Man kan også tenke seg mange andre forhold som vil gjøre det fristende å fjerne ett foster fremfor et annet.

Da vi fikk abortloven på 1970-tallet, ville all snakk om fosterreduksjon vært å anse som science fiction.

Det er bare et spørsmål om tid før det oppstår nye muligheter, som vi i dag vil betrakte som science fiction.

Det er rart at våre lovgivere, uansett hvilket ståsted de har, syns det er greit at det er Lovavdelingen og ikke Stortinget, som er vår folkevalgte og lovgivende forsamling, skal ta stilling til og gi oss lover om bruken av disse mulighetene.

 

Oppdatert: Mange har reagert på denne teksten, og noen av reaksjonene skyldes at min ordbruk ikke er tilstrekkelig presis. La meg derfor presisere dette: 1) Forslaget fra regjeringen innebærer en innstramning i gjeldende rett, dvs. i den praksis som er etablert etter at Lovavdelingen kom med sin uttalelse i 2016. 2) Denne uttalelsen gjaldt fosterreduksjon på friske fostre etter abortlovens paragraf 2 (senabort) og fosterreduksjon før utgangen av 12. uke på grunnlag av selvbestemmelse. Innstramningen i nåværende praksis vil bare gjelde den siste gruppen. 3) Høringsforslaget som regjeringen har lagt frem, innebærer en historisk utvidelse av lovteksten, blant annet ved at det føres inn i loven at fosterreduksjon skal være å anse som svangerskapsavbrudd og dermed omfattes av loven. En slik historisk endring, og den praksis som er etablert både etter 2016 og tidligere, bør være gjenstand for politisk diskusjon og behandles av lovgiver.

KrFs fremtid

Det er mange som har lest bloggen jeg skrev på fredag om arven etter Knut Arild Hareide.

Ifølge Berit Aalborg i Vårt Land ble den også mye lest og diskutert på konferansen til nettverket Drivkraft i går.

Av en liten twitterdialog jeg hadde med Kjell Magne Bondevik i går, og i teksten til Berit Aalborg, fremgår det at flere i KrF oppfattet mitt blogginnlegg som en anbefaling til KrF om hva slags parti KrF bør være, og at det jeg anbefaler, er å gjøre partiet til et lite og smalt verdikonservativt parti. Motivet mitt skal visstnok være å styrke Høyre, hvis vi skal tro det Berit Aalborg skriver: “Flere av de «røde» KrFerne ønsker seg noe annet enn et lite verdikonservativt parti, som har som oppgave å supplere Høyre, slik de oppfattet Clemet. I gangene pekte flere på at dette er en strategi fra høyresiden, slik at Høyre slipper å forholde seg til et stort KrF, slik som på slutten av 90-tallet.”

Men min blogg var ingen anbefaling til KrF om hva KrF skal være. Den var min politiske analyse av hva som har skjedd og ikke skjedd med KrF i Knut Arild Hareides tid som leder.

Hva slags parti KrF bør være, er selvsagt noe KrF må finne ut selv. Men siden jeg en gang har vært invitert til å skrive hva jeg mener om dette – av KrF’ere – kan jeg jo kort gjengi det jeg der tok til orde for, nemlig at KrF burde bli et bredt og moderne kristendemokratisk parti på borgerlig side og dermed en farlig konkurrent til Høyre. Jeg argumenterte mot at KrF skulle avfinne seg med å måtte være et lite parti.

Innlegget mitt, som sto i en bok som ble laget til minne om Jon Lilletun, ble for øvrig skrevet våren 2015 som en kommentar til en artikkel Berit Aalborg hadde skrevet. Det er interessant å lese det den dag i dag i lys av alt som er skjedd i og med KrF siden.Jeg har dessverre ikke tilgang til Aalborgs innlegg.

Så hvorfor nevnte jeg da abort- og bioteknologi – og barne- og familiepolitikken i min forrige blogg?

Grunnen er selvsagt ikke at jeg mener at dette er det eneste KrF skal mene noe om eller profilere seg på.

Jeg nevnte det fordi jeg tror dette er viktige saker for KrF, uansett hvor bredt partiet profilerer seg:

* KrF er og vil være det åpenbare partivalget for dem som har et restriktivt syn på abort og bioteknologi og mener at dette er saker som er viktigere enn (alle) andre saker.

* Alle partier, som vil tiltrekke seg velgere, bør ha en sak som velgerne forbinder partiet med, som skiller partiet fra andre partier, og som er viktig for velgerne. Og her er en litt alternativ barne- og familiepolitikk en helt åpenbar kandidat for KrF. Det er i hvert fall vanskelig å se andre saker som velgerne syns er viktige, og der KrF kan få en tydeligere profil eller høyere troverdighet enn andre partier.

Jeg har stor forståelse for mange av de “røde” KrF’ernes ønske om å bredde ut partiet. Men jeg tror ikke at en nødvendig konsekvens av å ville bredde ut partiet er at det må gå til venstre. Jeg tror heller ikke det er klokt å gjemme bort det som er partiets hjertesaker og fortrinn – eller ikke å erkjenne at alle partier trenger noen tydelige profilsaker.

Både barne- og familiepolitikken og bistandspolitikken er slike saker for KrF, men av disse to er nok til syvende og sist familiepolitikken viktigst for mange velgere når de skal avlegge stemme.

 

Arven etter Hareide

Skal Knut Arild Hareide huskes for de resultatene han aldri oppnådde?

Det virker nesten slik.

Hareide har fått en slags heltestatus på norsk venstreside og i store deler av pressen, og selvsagt blant mange såkalte røde i KrF. Simen Bondevik, som er leder i Viken KrFU, mener Hareide vil “gå ned i KrF-historien som en martyr”.

Knut Arild Hareide ble leder av Kristelig Folkeparti i april 2011. Han har vært godt likt både i og langt utenfor partiet, og han har ofte gjort det svært godt i politiske debatter, blant annet fordi han har vært humørfylt og selvironisk, både på vegne av seg selv og partiet.

Men resultatene har uteblitt.

Det har gått jevnt og trutt nedover, både i kommunevalg og stortingsvalg. I 2015 fikk KrF sitt dårligste kommunevalgresultat siden krigen, og det samme skjedde i 2017, da partiet bare såvidt havnet over sperregrensen.

Det har altså ikke vært tegn til fremgang for partiet i de nesten åtte årene som Knut Arild Hareide har ledet partiet.

Kunne det gått annerledes, hvis Hareide hadde ledet partiet på en annen måte?

Det er det ingen som vet. Men jeg syns det er interessant å registrere at partiet i denne perioden heller ikke har hatt noen tydelig profil. Jeg tror Aslak Eriksrud i TV2 var inne på noe vesentlig da han under KrFs veivalgprosess ble spurt om KrF burde gå til venstre eller høyre for å øke oppslutningen. Eriksrud svarte at det antagelig ikke spilte noen rolle, fordi KrFs største problem ikke var mangelen på veivalg, men mangelen på et politisk prosjekt: Hvorfor skal folk stemme på Kristelig Folkeparti?

Det finnes et par åpenbare grunner til å stemme på Kristelig Folkeparti.

Alle som er spesielt opptatt av de kristne verdienes plass i samfunnet, og alle som er opptatt av å føre en restriktiv politikk når det gjelder abort og bioteknologi – og som mener at disse spørsmålene er viktigere enn andre spørsmål – vil ha en god grunn til å stemme på KrF. Det ville ikke gjøre KrF til et stort parti, men det ville kunne gjøre KrF til et litt større parti, dersom KrF profilerte seg mer på disse sakene. Meningsmålinger viser stort sett at det store flertallet er uenig med KrF i slike spørsmål. Men mindretallene, som til dels er betydelige, fortjener også en tydelig stemme i debatten.

Men selv om dette er saker som KrF kan tjene på, er det ikke saker som Knut Arild Hareide har profilert spesielt sterkt. Jeg vet ikke hvorfor, men det kan ha sammenheng med at Hareide gjerne vil distansere KrF fra denne typen saker, fordi det er saker som gjør at partiet blir mer mislikt av flere, og fordi sakene kan lede til ubehagelige konfrontasjoner i den politiske debatten. I den såkalte reservasjonssaken virket det som KrF og Hareide hadde større problemer med å tåle den motstanden som kom, enn Solberg og Høie hadde. Samtidig skal det, i rettferdighetens navn, sies  at det ikke bare er lett å lede KrF. Enkelte i partiet har problemer med forholdet mellom religion og politikk. Det bidrar til å gjøre det vanskelig for alle å lede partiet.

Blant mer alminnelige saksfelt som KrF kan profilere seg på, er det som nå er blitt et satsingsområde for partiet, nemlig barn og familie og “trygg oppvekst”.

I løpet av de siste tiårene har det skjedd enorme endringer barne-, familie- og likestillingspolitikken i Norge, noe jeg har skrevet om blant annet her, der jeg innleder med å spørre: Hvor langt kan staten gå i å overta ansvaret for våre barn før foreldrenes rett og ansvar forvitrer? Og hvor langt må staten gå for å få oppfylt sitt ønske om en lik og rettferdig barndom for alle?

Svaret er at staten etter hvert har gått svært langt i å gripe inn i familielivet og bestemme hvordan barndommen skal være. En modell der staten i stor grad bestemmer hvordan familien skal fordele permisjonen i barnets første leveår, og deretter forventer at barnet begynner i barnehage mens foreldrene jobber mest mulig, har også svært stor politisk oppslutning. Det er etter hvert vanskelig å se forskjell på det høyre- og venstresiden står for.

Men hvor er KrF?

Det burde være rom for et parti som skilte seg litt ut på dette området. Mange mennesker er uenig i at staten skal gripe så sterkt inn i familienes valg. Mange syns det er for tidlig for små barn å begynne i barnehagen allerede når de er ett år. Noen syns det er viktig å jobbe litt mindre mens barna er små, slik at de kan være mer sammen med dem enn de kan hvis de jobber fulltid. Og det gryende permisjonsopprøret burde jo være en tydelig indikasjon på at det fins et velgermarked også for KrF.

KrF har allerede mye på programmet som gjelder barn og familie, og nå er mye av det også blitt regjeringens politikk. Men selv ikke KrF tør for eksempel helt og fullt å overlate fordelingen av fødselspermisjonen til familiene selv. Hensynet til likestilling trumfer hensynet til familienes valgfrihet, også i KrF. Men dermed viskes også profilen ut, fordi KrF blir som alle andre partier. Og hva skal vi med KrF da?

Så for å oppsummere dette poenget: KrFs begredelige resultater under Knut Arild Hareides ledelse kan kanskje ha sammenheng med at KrF ikke lenger har en tilstrekkelig særegen profil. Jeg kan tenke meg at mange, særlig på den røde siden i KrF, syns at “KrF classic” virker for lite moderne, og at det er om å gjøre å bli kvitt stemplet som bakstreversk. Men jeg tror at en slik analyse er feil. Det er i hvert fall ingen grunn til å kjøpe premisset om at det er spesielt fremtidsrettet å være minst mulig sammen med barna sine eller å la staten detaljregulere hvordan familiene skal innrette seg i barnets første leveår. Ingen lever helt like liv.

Det er dessuten generelt altfor enkelt å dele KrF’ere inn i “kristensosialister” og “mørkemenn”. Akkurat som det på den blå siden er mange som ønsker seg et åpent og moderne KrF, fins det mange på den røde siden som ikke akkurat fremstår hypermoderne rent politisk.

Hyllesten av Hareide som partileder kan altså umulig skyldes resultatene KrF har oppnådd eller veldig tydelige saker som KrF har profilert seg på. Det er vel snarere forestillingen om det han kunne ha oppnådd, dersom han hadde vunnet kampen om veivalget, som nå skaper sorg både i og utenfor partiet. Han tente en gnist, ifølge Kjell Magne Bondevik, som mange nå vil bevare. I morgen møtes et hundretalls mennesker i regi av et nettverk som heter Drivkraft, som visstnok skal være et slags rødt nettverk for folk som er eller nylig har vært medlemmer av KrF. Også dette nettverket skal ta vare på det engasjementet Hareide skapte gjennom sin tale til landsstyremøtet i september, da han innledet veivalgprosessen i partiet.

At man kan skape seg et positivt ettermæle som leder ved bare å få folk til å tenke på noe som kunne ha skjedd, er i grunnen godt gjort.

Det som virkelig bør ha betydning for Knut Arild Hareides ettermæle, er, etter min mening, hvordan han nå bidrar eller ikke bidrar til å få et ryddig lederskifte i partiet, og til å gi den nye ledelsen best mulige vilkår for ledelse og for å samle partiet etter den opprivende prosessen det har vært igjennom. Hverken Olaug Bollestad, som nå er leder, eller Kjell Ingolf Ropstad, som kanskje blir leder, har hatt noe ønske om å bli ledere nå. De blir det kun som følge av de beslutningene Knut Arild Hareide selv har truffet, og da fortjener de også hans fulle støtte.

Mange har vært opptatt av hvordan den “blå” siden håndterte veivalgprosessen i KrF sist høst. Jeg syns det har vært oppsiktsvekkende liten interesse for hvordan Knut Arild Hareide håndterte den.

Jeg syns for eksempel at det er rart at ikke flere har ettergått prosessen forut for talen som Hareide holdt til landsstyret i slutten av september. Han hadde tross alt skrevet en bok, og han holdt en svært godt forberedt tale – og alt ble lansert og kommunisert på en godt planlagt måte. Det som ble Hareides veivalg, var til og med presentert av Einar Steensnæs i Vårt Land et par uker før, og var det helt tilfeldig? Mange sentrale partifolk i KrF ble overrasket og overrumplet av veivalget, men hvem ble ikke overrasket, og hvem var involvert på forhånd? Sett utenfra virker det som om både partiledere i andre partier, tidligere KrF-ledere og ansatte i partiet var mer involvert enn mange sentrale tillitsvalgte var.

Fra starten av var Hareide helt klar på at veivalget ikke skulle dreie seg om han som leder, men slik ble det likevel. Først bare lekket det ut, neppe helt tilfeldig – og deretter slo han det fast under selve landsmøtet. Veivalget ble altså også et spørsmål om å beholde Knut Arild Hareide som leder. Det hele minner meg om Gro Harlem Brundtland, som, i forbindelse med EU-avstemningen, valgte den helt motsatte tilnærming: Hun sa at EU-avstemningen ikke dreide seg om henne, hverken som partileder eller statsminister. Og det var et løfte hun holdt, høyst sannsynlig til det beste for både landet og partiet.

Men også etter at Hareide hadde tapt avstemningen og dermed skulle gå av, ble det mye rot: Først ville han vente med å fratre til et eventuelt forhandlingsresultat var godkjent av partiets landsstyre. Samtidig ville han ikke forhandle selv, men overlot dette til andre, som dermed fikk en svært vanskelig oppgave, fordi Hareide hele tiden holdt det åpent om resultatet kunne bli godt nok. Til slutt overrasket og overrumplet han alle igjen ved å stemme mot den fremforhandlede plattformen, enda han syns innholdet var godt. Det veivalget landsmøtet hadde gjort, var altså uten betydning for Hareide når det kom til stykket. Og på toppen av det hele: Mens alt dette skjer, lar han hele partiet og det politiske Norge bruke uker og dager på å spekulere i om han vil fortsette som parlamentarisk leder.

Denne typen lederskap inviterer hverken til ro eller forsoning – eller til noen mulighet for å brette opp ermene og begynne å gjøre en god jobb. Når en leder opptrer så uforutsigbart og uryddig, vil det forplante seg til resten av organisasjonen. Derfor er det ikke så rart at splittelsen mellom “rød” og “blå” side i KrF fortsatt er tydelig, også for oss som ser det utenfra. De “blå” har strukket ut mange hender til de “røde”, blant annet ved å ta inn dyktige Dag Inge Ulstein i regjeringen og andre “røde” i regjeringsapparatet – men det er vanskelig å se at de “røde” strekker ut så mange hender til de “blå”.

Knut Arild Hareide er hovedtaler på Drivkrafts arrangement i morgen. Arrangøren sier at de vil fortsette å la seg inspirere av det Hareide sa til KrFs landsstyre i september.

Det Hareide sier i morgen, vil ha stor betydning for KrFs fremtid og dermed for hvordan KrF vil lykkes i regjering.

Derfor kan Knut Arild Hareide  for eksempel forklare at svært mye av det han ønsket seg og etterlyste i talen sin til landsstyret i september, nå er blitt regjeringens politikk. Det er det blitt fordi Hareide, Ropstad og Bollestad har vært enige om politikken, og fordi Ropstad, Bollestad og Erik Lunde gjorde en så god jobb i forhandlingene. Forsamlingen kan dermed la seg inspirere, ikke bare av det som kunne ha skjedd – men også av det som faktisk skjer.

Det skal bli spennende å høre om Hareide vil appellere til samling i partiet – og om han i handling vil vise at han mener alvor.

 

 

 

 

 

 

 

Hets og sjikane på nettet

I dag tok Politisk kvarter opp et viktig tema, nemlig netthets. 

Partisekretær i Arbeiderpartiet, Kjersti Stenseng, og Aina Stenersen fra Fremskrittspartiet i Oslo, fortalte hvordan trusler og sjikane på nettet skremmer mennesker, og kanskje særlig kvinner, bort fra politikken. De fortalte også at partiene nå må iverksette tiltak for å beskytte politikere mot mye av det som skrives i kommentarfelt og på sosiale medier.  Og selv om Aina Stenersen, slik jeg forsto det, ikke lenger orker å være på Twitter, mente nok begge at det er viktig at politikere er til stede på sosiale medier. Problemet er bare at det er blitt stadig vanskeligere for mange. Som Kjersti Stenseng sa: Folk må få slippe å komme hjem etter en lang dag i lokalpolitikkens tjeneste for så å måtte lese på sosiale medier at de er dumme, udugelige eller stygge – eller det som verre er. Ifølge Stenseng bør de også skånes for å gå inn i noen av de vanskeligste diskusjonene som trekkes opp i kommentarfelt og på sosiale medier.

I ytterste konsekvens kan denne utviklingen være en fare for demokratiet. Hvis flere vegrer seg mot å påta seg verv, hvis flere folkevalgte trekker seg tilbake fra samfunnsdebatten eller gjør seg mindre tilgjengelig for folk flest i frykt for å møte hets, sjikane og trusler, er det selvsagt en sterkt beklagelig utvikling. Det er heller ikke positivt, dersom det må settes opp enda flere “murer” av profesjonelle kommunikasjonsfolk mellom politikerne og folket.

Noen spør om det egentlig er blitt verre enn det var før – om det for eksempel er mindre folkeskikk i dag enn det var før i tiden, slik blant andre Fredrik Solvang har vært inne på. 

Jeg antar at det er umulig å svare sikkert på det. Tonen kunne være svært hard før også – det vet vi som blant annet opplevde EU-kampen i 1994. Det er 30 år siden jeg første gang hadde “æren” av å motta trusler og sjikane, og det er 25 år siden jeg hadde mine, til dags dato, verste opplevelser som følge av at jeg var politiker og deltar i samfunnsdebatten.

Det er altså viktig ikke å overdrive hvor mye hets det er eller hvor mye verre det er blitt. Jeg kan likevel ikke skjønne annet enn at den teknologiske utviklingen må ha gjort at opplevelsen i dag må være mye verre for mange, fordi tempoet og omfanget av hets, trusler og sjikane er så mye større. Og jeg vil legge til: Selv om man ikke akkurat dør av iskald ironi og ondsinnet sarkasme, så gjør heller ikke slike “uskyldige” kommentarer livet så lett for dem som blir utsatt for det. Bare tanken på at voksne, ofte anonyme mennesker syns det er greit å utsette unge samfunnsengasjerte mennesker for denslags, gjør meg nedstemt og forbannet.

Det de snakket om på Politisk kvarter i dag, gjelder både ulike kommentarfelt, Twitter og Facebook, om enn i varierende grad, avhengig av hvem og hva det gjelder. En del av dem som bedriver hets og sjikane, opererer nok dessuten både i kommentarfeltene på Facebook og i ulike medier, og på Twitter. Og siden jeg også har sett rikelig med sjikane og stygge kommentarer på Twitter selv, twitret jeg i dag en link til Politisk kvarter, der jeg skrev at jeg “tror mange her på Twitter kan ha nytte av å høre #polkvart i dag”.

Det var ikke så mange som brød seg, men reaksjonene som kom, var dessverre helt som forventet. 

Noen få vennlige sjeler likte tweeten eller tok meg litt spørrende i forsvar, men de fleste som kommenterte og ble retwitret, var negative og, ja, ironiske eller sarkastiske: Civita og Clemet tåler ikke kritikk. Politisk kvarter handlet om netthets, ikke “erting” på Twitter. Clemet burde ha rettet “kanonen” sitt et annet sted, det er mye som er verre enn Twitter. Stakkars Clemet, som har opplevd så  mye vondt på Twitter. Twitter er som en barnehage i forhold til Resett og enkelte i Frp, så Clemet burde gått dit først. Skjønner ikke hva Clemet mener med tweeten sin, Politisk kvarter handlet først og fremst om grove trusler, og dét fins ikke på Twitter.

Den som ikke hørte at Politisk kvarter også handlet om Twitter og om “vanlig” sjikane og ikke bare om grove trusler, bør høre om igjen. Men ellers er det dette å si om reaksjonene:

Jeg tror ingen av dem som reagerer på denne måten, er utsatt for det Stenseng og Stenersen i dag snakket om på Politisk kvarter. I verste fall er de snarere blant dem som gjør det vanskelig for mange å være på sosiale medier. Og vi vil aldri få gjort noe med dette problemet, dersom ikke hver og en starter med seg selv – helst ikke ved å trekke seg tilbake, men ved å forsøke å oppføre seg ordentlig. En god test kan være å prøve tenke over om den kommentaren du sender av gårde, er noe du skulle ønske at noen av dine nærmeste ble utsatt for. En annen test kan være å forsøke å ta andre debattanter seriøst eller å behandle andre med respekt. Hvordan vi kan bekjempe netthets ble for øvrig diskutert av Mathilde Tybring-Gjedde fra Høyre og Hulda Holtvedt fra Grønn Ungdom i Civitas podkast Liberal halvtime forleden.

Mange av dem som oppfører seg mest ubehøvlet på sosiale medier og i kommentarfelt, gjør det anonymt. Det virker ynkelig, men er på sett og vis forståelig. Det kan ikke være lett å være stygg mot andre i full offentlighet. Desto mer oppsiktsvekkende er det når noen gjør det under fullt navn. At det også finnes stortingsrepresentanter som er villige til å gjøre samfunnsdebatten om til et gjørmebad, slik Per-Willy Amundsen gjorde forleden, er sjokkerende.

Det er vanskelig å si hvor mange politikere som allerede har trukket seg tilbake fra sosiale medier, fordi ubehaget blir for stort. Men jeg tok en liten sjekk på noe, som jeg syns er interessant, før jeg skrev denne bloggen. 

Vi har åtte partier på Stortinget, og alle disse partiene har sine egne ungdomsorganisasjoner. Av de åtte lederne for disse organisasjonene, er det, så langt jeg har greid å finne ut, bare tre som er på Twitter, mens alle er på Facebook. (Oppdatert: Det skal være ni organisasjoner, hvorav fem er på Twitter. Takk til Svein Tore Marthinsen for det!)

Steenseng sa på Politisk kvarter at det er viktig at politikere er til stede på sosiale medier. Man skulle kanskje tro at det var aller mest naturlig og lett for de som er unge. 

Så hvorfor velger fem av åtte ledere for partienes ungdomsorganisasjoner å holde seg borte fra Twitter?

Holder det med Facebook, eller er det noe med Twitter som gjør denne plattformen mindre attraktiv og interessant?

 

For mye respektløs retorikk i debatten om tvillingabort

Første gang jeg hørte om «tvillingabort», fikk jeg nærmest sjokk.

Jeg ante ikke at det var mulig å få abortere bare ett av to friske fostre, jeg visste ikke at det var lov, og jeg hadde ikke tenkt over at noen ville be om å få en slik abort.

Dette var i 2015.

I begynnelsen av 2016 skrev jeg en artikkel der jeg innledet med å spørre «hvordan det kan ha seg at mennesker, som er sterke tilhengere av loven om selvbestemt abort, blir opprørt over adgangen til å få foretatt fosterreduksjon?» I artikkelen reflekterte jeg over årsakene til dette, og jeg kan ikke huske at jeg mottok en eneste sint eller hatsk kommentar.

Mindre enn fire år senere er stemningen en helt annen. Debattklimaet er knallhardt, og det brukes ekstremt sterke negative ord og uttrykk om dem som fortsatt er skeptiske til såkalt tvillingabort. Det er som vanlig verst i sosiale medier, men det er ikke mange som holder seg tilbake. Arbeiderpartiets ledelse har varslet «massiv motstand» mot innstramninger og mener visstnok at en endret praksis er noe som vil vekke oppsikt utenfor landets grenser. Dagbladets politiske kommentator Marie Simonsen mener at KrF er «kvinnefiendtlig» og ikke engang skjønner det selv, og at Kjell Ingolf Ropstad vil bli en statsråd “av den verste sorten”, fordi han ikke vet “hva han ikke kan”.  Bjørnar Moxnes fra Rødt sier at Ropstad «bør grue seg» til 8.mars, mens NRK melder at Moxnes «varsler» tidenes største protesttog.

Hva er det egentlig som fører til så sterke reaksjoner og ordbruk og til så liten interesse hos mange journalister for å utforske nyansene?

I Norge har vi selvbestemt abort frem til utgangen av 12.svangerskapsuke. For å få en abort etter utgangen av 12.uke, må visse kriterier være oppfylt, og saken må avgjøres av en nemnd. I praksis innvilges nesten alle ønsker om å få en sen abort, blant annet fordi det legges stor vekt på hva kvinnen selv mener.

På hele 2000-tallet har det, i henhold til abortlovens paragraf 2, vært utført fosterreduksjon når ett av fostrene er alvorlig sykt eller skadet. Det spørsmålet som kom opp i 2015, var om det også skulle være tillatt å abortere friske fostre ved flerlingesvangerskap.  De legene som utfører slike aborter, visste ikke hva som var lov og mente at det var et hull i loven: Fordi fosterreduksjon, av medisinske grunner, bare kan gjennomføres etter utgangen av 12.uke, mente legene at det burde behandles av en nemnd.

Legene ble ikke hørt.

Lovavdelingen i Justisdepartementet mente nemlig at loven måtte forstås slik at en kvinne kan be om å få fjernet ett eller flere friske fostre ved et flerlingesvangerskap, selv om det må skje etter utgangen av 12.uke, uten å gå veien om en nemnd.  Siden den gang er det gjennomført 14 slike aborter i Norge, hvorav én i 2016, fem i 2017 og åtte i 2018.

Det som nå vekker så sterke reaksjoner, er at den nye firepartiregjeringen vil endre loven eller praktiseringen av den, slik at disse abortene for fremtiden skal behandles av en nemnd. Det blir neppe færre aborter av den grunn, men det blir en likebehandling av alle aborter som må skje etter utgangen av 12.uke. 

Vi som er enige med legene og den nye regjeringen, beskyldes for å være bakstreverske, illiberale og kvinnefiendtlige. Men kan det tenkes at det også finnes noen aktverdige grunner til å være skeptisk til selvbestemt fosterreduksjon?

Etter min mening kan det finnes flere slike grunner.

* Grunnen til at vi har en abortlov, er at kvinner kan ha svært tungtveiende grunner til å ønske en abort, og at alternativet til abort er mye verre. Men det er nok vanskeligere for mange å se at grunnene til ikke å ville få to barn, når man ønsker seg ett, kan være like tungtveiende.

* Det er medisinsk risiko knyttet til slike aborter. Det er blant annet en risiko for at også det andre barnet dør.

* Abortmetoden er spesiell og antagelig ekstra belastende for kvinnen. For å sitere en av gynekologene som har engasjert seg i debatten: «Kvinnen er ved bevissthet, og vi står over henne og ser på to ultralydskjermer mens vi stikker nålen inn i hjertet til det ene barnet. Så må vi vente mange minutter til hjertet slutter å slå. Det er annerledes enn en vanlig abort.»

* Det er fare for seleksjon eller sortering. I dag er det legene som velger hvilke fostre som skal aborteres og hvilke som får leve, og regelen er at de skal ta det fosteret som ligger lettest tilgjengelig. Men hva hvis teknologien blir enda bedre, og det er forskjell på fostrene? Man behøver ikke å være rakettforsker for å forstå at det kan oppstå situasjoner hvor det, av ulike grunner, kan bli fristende å velge ett foster fremfor et annet. I så fall blir det en selektiv abort på ett av flere friske fostre.

* Det kan være en risiko for at vi får en form for «abortturisme» til Norge. Norge er, ifølge de legene som utfører disse abortene, det eneste landet som nå praktiserer selvbestemt fosterreduksjon på friske fostre. Og siden abort er å betrakte som helsehjelp, vil alle kvinner som befinner seg i Norge, ha rett til å få tatt en abort på lik linje med kvinner som er bosatt i Norge. Så lenge man ikke trenger å gå veien om en nemnd, vil dette lettere kunne bli en mulighet også for kvinner fra andre land, som ikke tillater selvbestemt fosterreduksjon. (Selv skrev jeg feilaktig om dette i min artikkel i 2016, da jeg trodde selvbestemt fosterreduksjon på friske fostre var tillatt i Danmark. Det er det ikke.)

* Til sist er det vanskelig ikke å ha respekt for det emosjonelle. Foreldrene, og kanskje de som fødes, vil hele sitt liv vite at barnet hadde en bror eller søster, som skulle vært født samtidig og delt livsveien med dem. Jordmorforeningen har tatt avstand fra abort av friske tvillinger av slike grunner. De setter «et stort etisk spørsmålstegn ved dette», blant annet fordi vi ikke vet hvilke langtidsvirkninger det vil ha.

Det var ingen som tenkte på muligheten for fosterreduksjon da abortloven ble laget for cirka 40 år siden. Loven heter «Lov om svangerskapsavbrudd», men får man utført en fosterreduksjon, avbrytes ikke svangerskapet. Enten vi tillater fosterreduksjon med eller uten nemnd, viser dette hvor utdatert loven er, og at den trenger en revisjon. Men akkurat det vil ikke skje, siden den nye regjeringen har bestemt at det ikke skal skje noen andre endringer i (praktiseringen av) loven.

Alle argumenter som taler mot selvbestemt fosterreduksjon, må naturligvis veies mot argumenter som taler for. At man så kan komme til ulike konklusjoner burde egentlig ikke forbause noen.

Så for å oppsummere:

Det spørsmålet som diskuteres, er altså om de ekstremt få kvinnene som ønsker å abortere en frisk tvilling, skal måtte gå veien om en nemnd eller ikke. Noen mener at spørsmålet er så lite at det er en fillesak.  Andre argumenterer som om hele abortloven er i fare, fordi vi har en kvinnefiendtlig og reaksjonær regjering.

Selv mener jeg at spørsmålet i praksis er lite, fordi det gjelder få kvinner som antagelig får abort likevel, men at det på sikt kan være viktig for å forebygge «abortturisme» til Norge. 

Men selv et spørsmål som er lite i praksis, kan være prinsipielt viktig, og det mener jeg at dette spørsmålet er. Det er blant annet viktig å forebygge en utvikling der vi i praksis ender med å tillate selektiv fosterreduksjon på friske tvillinger.

Det er trist og tankevekkende at ikke de som nå roper høyest, kan diskutere spørsmålet med litt større respekt for andres syn.

 

 

 

Mange i Utdanningsetaten opplever at de “rakkes ned på av den politiske ledelsen og media”

Torsdag skal det være en åpen høring i Oslo bystyre om politisk styring og faglig samarbeid i Osloskolen.

Bakgrunnen er byråd Inga Marte Thorkildsens gjentatte uttalelser om at Utdanningsetaten ikke har fulgt opp de styringssignalene som er gitt fra bystyret og byrådet. Høyres og Venstres medlemmer av komiteen har derfor bedt om å få svar på en rekke spørsmål som de også har stilt tidligere, men uten å få tilfredsstillende svar. De vil blant annet ha svar på hvilke formelt gitte politiske føringer og beslutninger som ikke er fulgt opp av etaten.

Mange vil sikkert mene at høringen kommer litt på overtid, siden etatens mangeårige direktør, Astrid Søgnen, nå har gått av. Men byrådet har nå sørget for å gjenoppfriske konflikten med Søgnen ved å legge frem resultatet av en arbeidsmiljøundersøkelse rett før høringen skal finne sted. 

Det kan virke litt påfallende. Men enda mer påfallende er det å se hvordan mediene dekker denne arbeidsmiljøundersøkelsen, og hvor lite viktig det åpenbart må være for byrådet at dekningen er balansert. 

VG er antagelig verst, det vil si sterkest vinklet, men også Dagsavisen og Aftenposten bidrar med sitt. Og Thorkildsen selv avviser ikke en gang et spørsmål om at Søgnen måtte ha gått av, dersom rapporten hadde blitt kjent mens hun fortsatt sto i stilling.

Jeg vet ikke hva eksperter på organisasjon, ledelse og arbeidsmiljø ville sagt, hvis de hadde lest hele denne rapporten. Det eneste som er helt sikkert, er at de ikke ville konkludert slik mediene har gjort. De ville antagelig konkludert med at det er et ganske godt arbeidsmiljø i Utdanningsetaten, men at etaten også har enkelte misfornøyde medarbeidere, og at organisasjonen har et forbedringspotensiale.

Så la meg komplettere bildet som mediene bringer ved å sitere litt fra rapporten: 

“En tydelig styrke i organisasjonskulturen i UDA er det sterke fokuset på samfunnsoppdraget. Mange ansatte uttrykker at det oppleves som meningsfullt for dem å jobbe for at elevene i Oslo skal få en best mulig skole og at dette gir motivasjon.” 

“De ansatte oppfatter organisasjonen som profesjonelt drevet. Dette er de stolte av og opptatt av å videreføre.” 

“Det kom også tydelig frem at UDA-ansatte har stort engasjement for arbeidet sitt. Dette gjelder på tvers av avdelinger og stillingsnivåer.” 

“De ansatte i de fleste avdelinger la også vekt på at de har gode og støttende kolleger, med mye humor og god trivsel, og at de har et godt forhold til nærmeste leder.”

Men: “Mange opplever at arbeidsplassen er under angrep, at jobben de gjør underkjennes og rakkes ned på av den politiske ledelsen og media.”

Fra de individuelle intervjuene finner vi blant annet følgende: 

“Jeg også er stolt for å kunne bidra til å oppfylle vårt samfunnsansvar, å sikre at elevene kommer seg gjennom skoleløpet. Dette gjør at jeg er motivert til å gå på jobb hver dag.”

“Hun er en tydelig og god leder. Tydelig på mål og våre oppdrag, og at vi er en etat underlagt politisk styring.” 

“Det er et høyt ambisjonsnivå i etaten. Det liker jeg. Det er gøy å være med i et såpass drivende team. Jeg opplever at man får til ting sammen. Kunden vår er elevene og det er den gruppen vi jobber sammen for.”

“Opplever veldig støtte og mulighet for å utvikle seg faglig. Får brukt kompetansen min og opplever god tilbakemelding. Jeg opplever at det er en arbeidsplass med stor takhøyde og oppmuntring for å bli faglig bedre.”

“Det er store utviklingsmuligheter. Da kan vi melde inn hvilke prosjekter vi vil delta på. Alle får ett prosjekt. Vi kan også melde oss på kurs. Alle får kurs.”

“Vi er opptatt å være en sterk fagetat. Vi er opptatt av å levere kvalitet i aIle ledd… [Leder] er kravstor, men det liker jeg. Jeg har jobbet med ledere som ikke har skapt endring. [Leder] står på og motiverer. Denne høsten har hun klart å motivere oss på tross av alt hun står oppi.”

“For meg har er det viktigste for arbeidsmiljøet at jeg får gjort jobben min og ivareta faglighet, herunder anledning til å kunne si fra når jeg er uenig i noe. Da er det viktig med tydelig rammer og at fag blir tatt på alvor. Aldri opplevd underliggende agendaer her.”

“Føler meg lyttet til og at min kompetanse blir brukt. …Opplever at jeg har fått et veldig stort faglig spillerom.”

“Jeg trives godt i denne jobben.”

“I avdelingen er det et grunnleggende godt arbeidsmiljø. Jeg opplever at vi stort sett samarbeider godt med alle avdelingene.”

“Jeg mener vi har det veldig bra.”

“Jeg trives godt på jobb, har ikke noe å utsette på arbeidsmiljøet. Gleder meg til å gå på jobb hver dag.”

“Jeg opplever at min avdeling er helt fantastisk. Jeg synes det er en absurd situasjon vi er i nå, som jeg ikke kjenner meg igjen i. Jeg udelt positiv til UDA.”  

“Personlig opplever jeg at arbeidsmiljøet er veldig godt. Jeg trives godt med de jeg jobber sammen med. Jeg opplever at jeg får anerkjennelse for mitt arbeid og min kompetanse. Jeg opplever at det er tillit til at jeg løser mine arbeidsoppgaver på en god måte. Kan ta kontakt med mine ledere for støtte og råd.”

Noen vil mene at jeg her bare viser frem deler av bildet som tegnes i PwCs arbeidsmiljøundersøkelse, og at jeg har vært veldig selektiv når jeg har valgt overskrift på denne bloggen.

Det er riktig – men bildet som tegnes her, er antagelig mindre skjevt enn det bildet mediene tegner. 

Det er merkelig at ikke PwC selv eller den ansvarlige byråden føler trang til å nyansere det bildet mediene tegner. Et tydelig funn er tross alt at organisasjonen er sliten, blant annet på grunn av det “mange opplever som et ensidig negativt fokus i media”.  De mener at “arbeidsplassen er under angrep, at jobben de gjør underkjennes og rakkes ned på av den politiske ledelsen og media”.

Så kanskje byrådet rett og slett kunne starte forbedringsarbeidet ved å bidra til å tegne et litt mer positivt og sannferdig bilde av etaten i mediene?