Har skolereformer i Singapore noen relevans for den norske skolen?

Forleden skrev Gudmund Hernes en twittermelding der det sto:

Wow! Nå sier også Singapore at @kristinclemet linje ikke er den man bør følge… @Hoyre

Hernes hadde lenket til en twittermelding fra World Economic Forum som lød:
#Education is about progress, not exam results. Read more: wef.ch/2NAXqNz
Artikkelen som WEF lenket til, er fra WEFs egen hjemmeside og handler om en reform av skolesystemet i Singapore.
Jeg leste artikkelen, som jeg rent innholdsmessig hadde lest før. Saken var nemlig omtalt mange steder høsten 2018, også i norske aviser – og den stammet fra en pressemelding som kom fra Utdanningsdepartementet i Singapore i september 2018.
Innholdet i reformen i Singapore er av en art som gjør påstanden til Hernes – om at Singapore ikke lenger vil følge “Kristin Clemets linje” – så absurd at det fremstår som rent tøv. Jeg tillot meg derfor å svare med følgende twittermelding:
Det er hyggelig at du twitrer så mye om meg, @gudmundh, men du twitrer mye tull. Dette har ingen relevans overhodet, hverken til norske forhold eller til den skolepolitikken jeg førte. @Hoyre
Og la meg legge til: Gudmund Hernes og jeg kjenner hverandre godt og har et både utmerket og hyggelig forhold. Vi er enige om mye og uenige om noe i skolepolitikken, og vi har – når vi har møttes til debatt – alltid hatt seriøse og respektfulle diskusjoner. Men av og til skriver han ting som jeg ikke forstår at han skriver, og som jeg derfor må svare på.
Mange retwitret Hernes, men mer enn det: Enkelte mente at jeg, med mitt svar, tok mannen i stedet for ballen, og at det var “hersketeknikk” fra min side ikke å argumentere skikkelig.
Jeg syns det er å snu ting fullstendig på hodet. Det må være den som starter en debatt, som må argumentere. Men Hernes har ikke argumentert. Han har bare kommet med en påstand. Og det kan jo tross alt ikke være slik at hvem som helst skal kunne slenge ut de påstandene de vil om andre – hvoretter det blir denne eller de andres plikt å dokumentere at det ikke er riktig. Det er vel å innføre en slags omvendt bevisbyrde i den offentlige debatten?
Min påstand var uansett at innholdet i den reformen Singapore er i ferd med å gjennomføre, ikke har noen relevans  for norske forhold eller for den skolepolitikken jeg førte – annet enn at man kanskje kan si det motsatte av hva Hernes påsto: Singapore velger å ta et lite skritt i europeisk eller nordisk retning i skolepolitikken.
Skolesystemet og skolefilosofien i Singapore (og en del andre asiatiske land) er svært forskjellig fra det systemet og den filosofien vi har i Norge. De legger ekstremt stor vekt på det faglige og bruker i stor grad “pisk” (og ikke gulrot) for å fremme prestasjoner. De har, sammenlignet med Norge og mange andre land i Europa, vært lite opptatt av livslang læring, av at elevene skal bli “gangs mennesker”, at elevene skal trives på skolen, og at det er en positiv sammenheng mellom trivsel og læring – for å nevne noe. I noen land går det så langt at det får katastrofale konsekvenser.
Dette betyr ikke at vi ikke har noe å lære av Singapore eller andre lignende land. Alle kan ha noe å lære av hverandre, slik to norske forskere er inne på i denne artikkelen. Men dermed er det også motsatt: Singapore kan ha noe å lære av oss.
Til syvende og sist er det likevel slik at nasjonale skolesystemer nettopp er nasjonale, det vil si at de også er produkter av egen nasjonal historie og kultur, – ja, av hele samfunnsmodellen – som ikke er den samme i Norge og Singapore.
Så hva handlet reformen i Singapore om?
Det er alltid vanskelig å “oversette” slike reformer på en helt presis måte, men kort oppsummert ønsker utdanningsmyndighetene i Singapore å legge større vekt på livslang læring og på betydningen av indre motivasjon for elevenes læring.
Helt konkret skal Singapore slutte med eksamen og karakterer på 1. og 2. trinn og i stedet gå over til at lærerne gir mer kvalitative tilbakemeldinger til elever og foreldre, blant annet basert på tester, presentasjoner og prosjektarbeid.
Og fra og med 3. trinn skal det ikke lenger være to eksamener i året – kun én.
Elevene skal fortsatt få karakterer fra 3. trinn, men man skal slutte med desimaler. Karakterene skal heretter bare gis med hele tall. I tillegg skal skolene og klassene i mindre grad rangere individuelle elever i det de kaller en “report book”.
Spørsmålet er: Hvilken relevans har dette for Norge eller for den skolepolitikken jeg gikk inn for å føre? Stemmer det at Singapore med dette gir uttrykk for at de ikke vil følge “Kristin Clemets linje”?
Jeg mener fortsatt at en slik påstand ikke kan karakteriseres som annet enn tull.
I Norge gis det ikke karakterer til noen elever før de begynner i ungdomsskolen, altså 8. klasse. Jeg foreslo ingen endring i dette.
Når det ikke gis karakterer, ligger det i sakens natur at man heller ikke kan lage noen liste som rangerer elevene i klassen i en “report book”. Det ville antagelig også være i strid med norske personvernregler.
I Norge har elevene sin første eksamen i 10. klasse. Da har de én skriftlig og én muntlig eksamen. Hvis de trekkes ut til skriftlig eksamen i norsk, blir det to skriftlige eksamener, fordi man må ta eksamen i både bokmål og sidemål. Jeg foreslo at det bare skulle være én eksamen også i norsk.
I forbindelse med Kunnskapsløftet foreslo jeg også at man gradvis burde se på muligheten for avvikle eksamen (avgangsprøve) i 10. klasse, ettersom de nasjonale prøvene – som kunne fungere mer læringsstøttende – ble utviklet videre.
Jeg foreslo også forsøk med mappevurdering som alternativ til vanlig eksamen.
Trivsel og motivasjon har alltid stått svært høyt på dagsorden i norsk skole sammenlignet med mange andre land. Det gjaldt selvsagt også da jeg var utdanningsminister.
Og når det gjelder livslang læring var Norge den gangen helt i front internasjonalt (jeg vet ikke så mye om denne situasjonen i dag). Det er ikke noen quick fix å etablere gode systemer for å sikre livslang læring, men Norge hadde i hvert fall ingenting å skamme seg over tidlig på 2000-tallet. Begrepet “realkompetanse”, som den gangen ble brukt stadig mer internasjonalt, stammet i mangt og mye fra Norge og norske forsøk med å utvikle gode systemer for livslang læring, blant annet i tett samarbeid med partene i arbeidslivet.
Så for å oppsummere:
Hvis reformen i Singapore har noen relevans for Norge eller meg, må det eventuelt være fordi Singapore nå endrer systemet sitt til å bli litt likere det norske systemet – slik det var og er både før og etter Kunnskapsløftet.

Svar til Klassekampen om forskning og politikk

I går sendte jeg dette innlegget til Klassekampen. Det var for langt, så da publiseres det som blogginnlegg i stedet. God jul!

I Klassekampens leder 21. desember skriver Mari Skurdal at jeg «går langt i å diskreditere» forskere, fordi forskere har politiske holdninger og verdier.

Det er feil.

Hun kan umulig ha lest det blogginnlegget hun kommenterer, skikkelig, for der skriver jeg tvert om: Det er helt uproblematisk at forskere har politiske holdninger og meninger.

Det jeg skriver om, er at det er viktig å være klar over at også forskere har meninger som de påvirkes av, at det ikke finnes noen normfrie rom, og at dette kan være et problem. Det kan for eksempel være et problem hvis det som åpenbart er politisk, blir forsøkt fremstilt som nøytralt, eller det kan være et problem, hvis hele forskningsfelt er for ensidig, fordi forskerne på feltet stort sett deler de samme politiske holdningene.

Dette betyr ikke at jeg stiller spørsmål ved kvaliteten på forskningen. Den er selvsagt variabel, uansett hvilke politiske holdninger forskerne har, men det er et annet spørsmål, som jeg ikke har berørt.

Det jeg har berørt, er hvordan forskeres holdninger og verdier kan påvirke dem. Det kan for eksempel påvirke hvilke spørsmål de stiller, hvilke temaer de forsker på, hvordan de tolker forskningsresultater, hvordan de velger å delta i den offentlige debatten osv.

For å ta et overtydelig eksempel: Da kronprinsparet for en tid tilbake valgte en privatskole og en friskole for sine barn, vakte det oppsikt og debatt. En forsker som skulle kommentere en undersøkelse vedrørende dette skolevalget, la samtidig til at han selv var «sterkt kritisk» til valget de hadde gjort, fordi de valgte «bort det som skaper et likere Norge». Dette er et politisk utsagn, som det ikke kan gis noe forskningsmessig belegg for, men det gjør ikke nødvendigvis forskningen til vedkommende forsker uinteressant.

Et mindre tydelig eksempel så vi over to sider i Dagens Næringsliv 21. desember, der mitt poeng blir veldig godt illustrert.

DN tar utgangspunkt i det faktum at Gini-koeffisienten, som måler ulikhet, gikk ned i 2018, ifølge SSB. Dette har Siv Jensen brukt til å skryte av regjeringens politikk.

Både Rolf Aaberge, som er en av Norges fremste ulikhetsforskere, og Siv Jensen uttaler seg om dette i DN. Aaberge legger vekt på flere forhold som taler for at ulikheten i realiteten er større enn statistikken viser, mens Siv Jensen også legger vekt på forhold som taler for at ulikheten i realiteten er mindre enn statistikken viser. Og poenget er: Begge har rett, og derfor er det ingen som vet hva ulikheten ville ha vært, dersom alle de forholdene som de nevner, hadde vært tatt med. Og hadde vi visst det, ville vi fortsatt ikke visst hvordan ulikheten i Norge da hadde vært i forhold til ulikheten i andre land, siden vi ikke vet om våre tall da ville vært sammenlignbare med ulikhetstall fra andre land.

Aaberge og Jensen velger begge hvilke momenter de vil trekke frem, og slik skapes en debatt som går rett inn i den politiske debatten, noe Aaberge selvsagt vet. Men dette har ingenting med kvaliteten på Aaberges forskning å gjøre.

Det samme skjedde i Klassekampens oppslag. Tre forskere uttalte seg, og alle valgte å kommentere den lille nedgangen i ulikhet med argumenter som kom «fra venstre», enda bildet selvsagt også kunne vært nyansert «fra høyre». Og dette er, når sant skal sies, det mest vanlige i Norge, selv om det finnes unntak: Rolf Aaberge har for eksempel, i likhet med Civita, slått ned på sterkt overdrevne advarsler fra blant andre tankesmien Agenda, om at Norge kan være på full fart mot et Downton Abbey-samfunn.

Ingen mennesker er nøytrale, men vi kan, når vi mener det er riktig og viktig, forsøke å se og drøfte ting objektivt. Det gjør gode forskere når de forsker.

I en debatt kan det være vanskeligere. Skurdal skriver for eksempel at de tre forskerne alle pekte på «at Gini-koeffisienten er et internasjonalt og anerkjent mål på ulikhet, men at det er mye den ikke fanger opp. Dessuten påpeker de (altså forskerne – min anm.) at selv ved bruk av Gini-koeffisienten, så har ulikheten steget fra 23,1 til 25,1 de siste ti årene».

Og det har de tre forskerne rett i. I 2009 var Gini 23,1, mens den altså var 25,1 i 2018. Men hadde de vært Siv Jensen, så hadde de kanskje i stedet tatt utgangspunkt i 2008, som vel også kan sies å være ti år før 2018. Da var nemlig Gini 24,0.

Klassekampen skriver at jeg i mitt blogginnlegg ikke går inn på hva som er unøyaktig eller feil i oppslaget til avisen. Men det gjør jeg, og poenget mitt er helt klart: Det er lite eller ingenting som er feil. Men det er et valg av argumenter og momenter som til sammen gjør oppslaget lite nyansert.

Og slik kan det altså bli, selv om det er forskere som deltar i debatten. Å si det trodde jeg ærlig talt var å slå inn åpne dører.

Røde forskere er et problem, også i ulikhetsdebatten

Norske forskere er, i likhet med journalister, langt mer venstrevridde enn befolkningen generelt.

Forskerforbundet undersøker med jevne mellomrom hva forbundets medlemmer har stemt eller vil stemme, og bildet som tegnes, er veldig tydelig: Både i 2009, i 2013 og i 2017 var Forskerforbundets medlemmer langt mer venstrevridde enn befolkningen generelt.

Jeg vet ikke hvor representative Forskerforbundets medlemmer er for forskerne i Norge. Men det er antagelig liten grunn til å tro at bildet ville sett veldig annerledes ut, dersom man hadde gjennomført en undersøkelse blant alle forskere.

Da Forskerforbundet gjennomførte den siste medlemsundersøkelsen sin – i januar 2017 – svarte over 56 prosent at de ville stemme Rødt, SV eller Arbeiderpartiet – mot i underkant av 36 prosent i befolkningen som helhet som stemte på disse tre partiene i selve valget. Hvis vi tar med Senterpartiet og MDG, blir tallene i overkant av 68 og 49 prosent.

Nå kan det jo tenkes at Forskerforbundets medlemmer stemte annerledes ved selve valget – det får vi vite mer om neste gang forbundet lager en slik undersøkelse og spør hva de faktisk stemte. Men sannsynligheten er liten. Når vi ser på faktisk stemmegivning i både 2009 og 2013 ser vi det samme mønsteret: Både de røde partiene Rødt, SV og Ap, og de rødgrønne partiene Rødt, SV, Ap, Sp og MDG, ligger 15 – 20 prosentpoeng høyere blant forskerne enn de gjør i befolkningen generelt.

At forskere har politiske holdninger og meninger er selvsagt helt uproblematisk. Alle mennesker har det.

Men det kan være problematisk, dersom disse holdningene og meningene holdes eller forsøkes holdt skjult, samtidig som man er uvillig til å erkjenne og diskutere hvordan de, på ulike måter, påvirker forskernes arbeid.

Det finnes ingen normfrie rom. Vi påvirkes alle av vår overbevisning, våre holdninger og meninger. Derfor er det viktig å være seg dette bevisst, for eksempel når man deltar i offentlig debatt. Prøver han eller hun, etter beste evne, å være objektiv? Hadde det, for god ordens skyld, likevel vært riktig å redegjøre for eget politisk ståsted?

I Norge vil vi gjerne føre kunnskapsbasert politikk, og mye ligger til rette for at vi kan gjøre det. Samtidig er ikke forholdet mellom fag og politikk uproblematisk. For akkurat som forskningen og forskerne kan være politiserte, har mange politikere en tendens til å velge den forskningen som passer deres politiske syn best. Begge deler er lite fruktbart.

Dette behøvde heller ikke å være noe problem, hvis det var et stort og balansert mangfold av politiske holdninger blant forskere. Men det er altså ikke tilfellet. Hele fagfelt domineres av forskere med nokså like politiske holdninger.

Politiske holdninger blant forskere kan komme til uttrykk på mange måter – for eksempel i hvilke spørsmål som blir stilt, hva det forskes på, hvordan forskningsresultatene blir brukt og tolket og hvilket bidrag de gir til den offentlige debatt.

Innenfor velferds- og skoleforskningen, for eksempel, er det svært mye ideologisk forskning. Ofte er den  lett å få øye på for den som kan noe om disse feltene. Andre ganger er det politiske elementet ikke like lett å se, fordi det på overflaten og isolert sett ser ganske nøytralt ut, eller fordi man ikke selv har kunnskap nok til å gjennomskue det.

Et eksempel på det siste kan hentes fra dagens Klassekampen.

Der får vi vite at “økonomar kritiserer ulikskapsskrytet til regjeringa”. Økonomene det siktes til, er tre forskere: Eric Nævdal fra Frisch-senteret, Rolf Aaberge fra SSB og Kalle Moene fra UiO.

Kalle Moene er åpen om sitt politiske ståsted på venstresiden, og at han har stemt eller stemmer SV. Eric Nævdal er medlem av Rødt. Hva Aaberge stemmer vet ikke jeg, men la meg si det slik: Sannsynligheten for at han stemmer det samme som hun de kritiserer, nemlig Siv Jensen, må betraktes som noe nær null. Og sannsynligheten for at han stemmer på et parti på venstresiden, er altså ganske stor.

Det påfallende med dette oppslaget er ikke det som sies, for nesten alt som står der, er i grunnen riktig: Gini-koeffisienten måler ikke alt. En liten endring i Gini-koeffisienten sier i grunnen lite. En grunn til at Gini ikke forteller alt, er at vi ikke har regnet med tilbakeholdte overskudd i holdingselskap, og tar vi med det, blir ulikheten større. Ulikhet er så komplisert at det nesten ikke nytter å måle det – vi må se på helheten og for eksempel se på Moenes “gnier-indeks”, som viser hvor gjerrig blant andre Norge er overfor de fattige i verden.

Grunnen til at jeg sier at dette bare “nesten” er ok, er at veldig mye av det som sies, kan problematiseres, både faglig og politisk. Det er for eksempel rart, som Nævdal påpeker, at enhver økning i Gini viser at ulikheten går opp, mens en nedgang ikke viser at den går ned. Og det er unyansert av Aaberge ikke å nevne om en eventuell inkludering av tilbakeholdte overskudd (og tap, antar jeg) endrer Norges relative posisjon i ulikhetsstatistikken, siden det er helt uklart for oss lesere om andre land regner med dette. Og: Det er selvsagt mange ulike og helt legitime syn på hvordan rike land best kan bidra til å redusere fattigdommen i fattige land, og som “gnier-indeksen” til Moene ikke forteller noen ting om. At den sier noe om gjerrighet er dessuten høyst tvilsomt.

Og hvorfor er ingen av dem interessert i forhold som kan trekke i retning av mindre ulikhet, slik The Economist skrev om forleden?

Men når dette er sagt, så mener jeg altså likevel at disse tre forskerne kommer med helt greie advarsler til regjeringen når den og andre skryter av at ulikheten – målt ved Gini-koeffisienten – gikk ned siste år.

Det som gjør oppslaget påfallende og politisk, er at det virker utenkelig at disse tre forskerne ville kommet den borgerlige regjeringen til unnsetning ved å nyansere bildet, dersom tallene hadde pekt en annen vei.

La oss tenke oss at Gini-koeffisienten hadde vist at ulikheten gikk litt opp siste år, og at det var regjeringen som forsøkte å nyansere bildet ved å fortelle oss at Gini-koeffisienten måler ikke alt. En liten endring i Gini-koeffisienten sier i grunnen lite. En grunn til at Gini ikke forteller alt, er at vi ikke har regnet med gratis offentlige tjenester, og tar vi med det, blir ulikheten lavere. Ulikhet er så komplisert at det nesten ikke nytter å måle det – vi må se på helheten og for eksempel legge vekt på at Norge er et av verdens mest vellykkede land med verdens største offentlige sektor og verdens mest sjenerøse velferdsstat – og med verdens største bistandsbudsjett.

Hva hadde de tre forskerne sagt da?

Hadde de sluttet seg til regjeringens vurdering – eller hadde de kalt det “ulikhetsskryt”?

 

 

 

Veldig bra av Støre og min søster

Ifølge Nettavisen har Jonas Gahr Støre gjort noe veldig uvanlig. Han har klaget på en regning han har fått fra Oslo kommune.

Det som er uvanlig med dette, er at det er en topp-politiker som gjør det. Jeg er klar over at mediebildet og spesielt sosiale medier av og til kan etterlate inntrykk av at politikere er mennesker som jukser og lyver og forsøker å skaffe seg selv egne fordeler. Men sannheten er at de aller fleste politikere er alminnelige, hederlige og hardt arbeidende mennesker. Som Hanne Skartveit skrev forleden: Politikere flest er bra folk.

Politikere er så bra folk at mange av dem unnlater å klage, selv om det er berettiget – eller unnlater å gjør bruk av goder som de vitterlig har betalt for. Trygve Slagsvold Vedum har gjort det til en dyd og fortalt det til allverden, men også andre politikere er svært forsiktige. Det er rett og slett dristig å klage på servicen på en restaurant, klage på skatten eller være med i en protestaksjon, for eksempel mot utbygging i nabolaget. Alt som kan oppfattes som “egoistisk”; som noe man bare er opptatt av for å fremme sin egen person, posisjon, økonomi eller velvære, blir oppfattet som negativt. Man skal tross alt ikke tro at man er noe i Norge. Og risikoen for at noe blir slått opp i VG eller Nettavisen, ligger alltid i bakhodet hos slike personer.

Det kan selvsagt være noe godt i dette. Vi skal prise oss lykkelige over at vi ikke har politikere som forlanger å bli særbehandlet og få urimelige fordeler og fortrinnsrett overalt.

Men er det egentlig et gode at det er omvendt? At ikke politikere, som også er borgere, tør å klage på noe av det de oppfatter som uforståelig eller urimelig?

Jeg tror ikke det.

Forleden skrev jeg et blogginnlegg om hvordan trygde- og skatteskandalen kan komme til å ramme tilliten i Norge. Men jeg skrev også at det kan komme noe godt ut av disse skandalene: Kanskje vi kan utvise litt mindre blind tillit og lære oss å stille spørsmål, også til myndighetene, når vi opplever noe som virker uforståelig eller urimelig?

At en politiker av Jonas Gahr Støres kaliber undrer seg over et gebyr han får fra Oslo kommune og gidder å gjøre noe med det, er faktisk viktig. Han er, mer enn mange andre, i stand til å vurdere og reflektere over om det er rimelig at han skal betale 6000 kroner for å ha fått tillatelse til selv å betale for å få felt et dødt tre som også representerte en sikkerhetsrisiko. Det virker jo i utgangspunktet helt urimelig, men det fine er at Støre neppe har handlet i affekt, og at han også har tenkt over “risikoen” ved å klage: Han risikerte å bli hengt ut i mediene som en rik mann fra Oslo vest som syter og ber om spesialbehandling. Mange politikere ville, bare ved å tenke tanken, droppet å klage.

Det Støre gjør her, er å gå foran og vise oss at vi som borgere er i vår fulle rett til å stille spørsmål ved de vedtak og krav vi møtes med fra offentlige myndigheter. Det er forståelig at det kan bli vanskelig for forvaltningen, dersom “alle” klager, maser og spør. Men det er mer skadelig at alle bare “bøyer hodet” og unnlater å spørre om det de lurer på. Da kan det bli feil på feil, slik vi nå ser i den såkalte trygdeskandalen.

Jeg skal gi ett annet eksempel:

Min søster lever i partnerskap.

Hun skjønner seg, mer enn vanlig, på selvangivelser og denslags, fordi hun er regnskapsfører.

Folk som lever i partnerskap, skal lignes på samme måte som folk som lever i ekteskap. Det vil blant annet si at formuen skal utlignes mellom dem.

For ligningsåret 2018 oppdaget min søster at dette ikke hadde skjedd i hennes tilfelle, noe som betød at min søster og hennes partner hadde betalt for mye i skatt.

Hun klaget på selvangivelsen på ordinært vis, men fikk ingen respons.

Gradvis får hun mistanke om at dette kan gjelde flere enn dem. Hun fikk mistanke om at det for eksempel kunne ha skjedd en datateknisk feil i forbindelse med ligningsåret 2018, da skatteklasse 2 forsvant. Feilen kunne for eksempel bestå i at folk i partnerskap etter dette ikke ble behandlet som ektefolk, men som enslige.

Hun ringer gjentatte ganger til skatteetaten, men blir ikke tatt på alvor. Flere ganger sier hun at hun har mistanke om at dette kan være en systemfeil, men hun får ingen respons.

Etter hvert sjekker hun ligningen til en klient som også lever i partnerskap og finner ut at den samme feilen har rammet dem.

Da har det gått cirka et halvt år og hun tar kontakt igjen, men nå som regskapsfører – på en egen linje for regnskapsførere og revisorer.

Det førte frem: Ligningen ble rettet, både for min søster og hennes klient.

Men hun vet fortsatt ikke hva som har skjedd med alle de andre som lever i partnerskap i Norge.

Så moralen er:

Det er viktig og riktig at man sier fra.

Støre fikk ikke rett, men han viste at det er mulig å sette søkelyset på det som for svært mange vil virke både uforståelig og urimelig – selv om han er kjent og har råd til å betale.

Min søster hadde rett og fikk også til slutt rett, og viste hvor viktig det er at man spør om det som virker uforståelig og urimelig.

Fortsatt er det ikke sikkert at alle andre som lever i partnerskap, har fått rett.

Men hvis skatteetaten leser dette blogginnlegget, kan den jo sjekke.

Og hvis noen i Oslo kommune leser det, kan de jo vurdere om 6000 kroner er et rimelig gebyr for den tjenesten de gjorde Støre.

Venstre til venstre?

Det var nok en del som satte kaffen i halsen da de hørte Politisk kvarter i dag. For andre må det ha vært som musikk i ørene.

Lederen i Unge Venstre, Sondre Hansmark, vil gjeninnføre en form for arveavgift og skjerpe formuesskatten.

Forslagene kommer som ledd i Venstres programarbeid, der Hansmark har ledet et bolig- og finansutvalg. Jeg finner ikke akkurat dette utvalget på Venstres hjemmeside, men det kan være én av mange arbeidsgrupper som nå er i arbeid under programkomiteen.

Det er nesten halvannet år til Venstre skal vedta sitt program og eventuelt slutte seg til Hansmarks forslag, og det vil helt sikkert ikke passere uten diskusjon, hverken i eller utenfor Venstre. En av dem som tok til motmæle i Politisk kvarter i dag, var Fremskrittspartiets finanspolitiske talsperson Sivert Bjørnstad.

Selv er jeg svært positivt innstilt til at det tenkes nytt og dristig når partiene skal lage programmer, og jeg syns også det er fint at diskusjonene foregår i åpenhet.

Men jeg ble forbauset over argumentasjonen som Hansmark brukte i dag, ettersom den bare fremsto som en kopi av venstresidens argumentasjon. Hvis dette blir Venstres nye posisjon, må vi regne med at det presser Arbeiderpartiet og de øvrige venstresidepartiene enda lenger til venstre.

Det er mye som burde vært nyansert i Hansmarks budskap i dag. Her er noe av det:

  • Det er riktig at både Høyre, Frp og Venstre har lovet å fjerne formuesskatten helt på sikt. Men i Granavolden-plattformen har de fire partiene bare lovet å “fortsette nedtrapping i formuesskatten for arbeidende kapital”. Og fjernes formuesskatten bare på arbeidende kapital, er det ingenting i veien for at øvrig formue, for eksempel knyttet til spesielt luksuriøse hytter og hus, kan beskattes hardere.
  • Det er riktig at selskapsskatten er redusert for at vi skal kunne tiltrekke oss utenlandske investeringer til Norge. Det har altså vært viktig for norske myndigheter at utenlandske investorer ikke blir diskriminert skattemessig, dersom de velger Norge  fremfor et annet land som investeringsland. Men poenget med å fjerne formuesskatten på arbeidende kapital er igrunnen det samme, bare med motsatt fortegn: Vi bør unngå å diskriminere norske eiere i Norge, ved gi utenlandske eiere, som ikke betaler formuesskatt, et  konkurransefortrinn.
  • Det er riktig at de rikeste ville blitt mindre rike, dersom formuesskatten ble skjerpet. Men de aller rikeste bruker nesten 100 prosent av formuen sin på bedrifter og arbeidsplasser. De litt mindre rike, har 80 – 95 prosent av formuen sin i næringskapital. Grunnen til at den omfordelende virkningen av å fjerne formuesskatten, slik SSB har beregnet det, er så liten at den er neglisjerbar, er at den betales av mennesker i alle inntektsklasser.  Programlederen i Politisk kvarter i dag hadde derfor rett i at redusert selskapsskatt skaper mer ulikhet enn redusert formuesskatt.
  • Det er riktig at det er mulig å bli nullskatteyter i Norge, hvis vi fjerner formuesskatten, selv hvis man i utgangspunktet ikke er fattig – hvis bedriften man eier, går med tap, og  hvis man samtidig er uten noen inntekter. Men det er svært vanskelig over tid. Dette er godt dokumentert i denne rapporten, som kollega Mathilde Fasting har skrevet. Den viser at det samlede skattebidraget fra de som er i formuesskatteposisjon, er betydelig.
  • Det er riktig at formuesskatten ikke er et problem for alle som betaler den. Men den er uomtvistelig et problem for mange. 11 næringsorganisasjoner har i årevis bedt om at formuesskatten på arbeidende kapital blir fjernet, fordi den skader bedriftene. Man må nesten kunne si at de har vært holdt for narr av flere partier, men de har ikke gitt opp. Da de besøkte finanskomiteen tidligere i høst, ga de beskjed om at “formuesskatten på arbeidende kapital rammer omstilling og investeringer i næringslivet og stiller norsk eierskap i en svakere konkurranseposisjon enn utenlandsk. Regjeringen har siden 2016 redusert formuesskatt på arbeidende kapital ved å innføre en verdsettelsesrabatt på aksjer og driftsmidler, som i 2019 er satt til 25 prosent. Dette innebærer en skattelette på 3,2 milliarder kroner for norske eiere. Likevel betaler norske private eiere i 2019 mer formuesskatt på sine investeringer i næringsvirksomhet enn noensinne. Dette har flere årsaker, bl.a. skjerpet verdsetting av næringseiendom, økte børsverdier og det lave rentenivået, som gir økte verdier på realaktiva. Virke og Alliansen for privat norsk eierskap anslår at norske eiere i 2019 betaler ca. 9,5 mrd. kr i formuesskatt på sin arbeidende kapital, en økning på 1,5 mrd kroner fra 2018.” Og de kunne lagt til: Norske eiere betaler også milliarder av kroner i utbytteskatt, blant annet fordi de må ta ut utbytte for å betale formuesskatten. Mange betaler derfor en betydelig ekstraskatt. Den som vil se hvor absurd denne skatten kan virke, bør ta seg tid til å se denne lille filmen.
  • Det er riktig at regjeringen har fjernet arveavgiften. Men man kan ikke vurdere å gjeninnføre en arveavgift uten å ta i betraktning at det fortsatt er skatt på arv.  Skatt på arv ble nemlig ikke avskaffet, men lagt om til en gevinstbeskatning. Skal man gjeninnføre en arveavgift, så må man altså vurdere å reversere også den nye måten å beskatte arv på – en måte som på sikt antagelig kan gi et høyere proveny til staten.
  • Det er riktig at det fins land som har arveavgift, og det fins land som har (en meget lav) formuesskatt, som f.eks. Sveits. Men jeg vet ikke om noe land som har begge deler, og våre nærmeste naboland, som for eksempel Sverige, har ingen av delene.
  • Det er riktig at vi har et skattesystem i Norge som ikke er perfekt. Men det er ganske godt, fordi vi har hatt gode politikere som hele tre ganger siden tidlig på 1990-tallet har greid å bli enige om viktige skattereformer. Men fortsatt er det uenighet om formuesskatten, som utgjør ca én prosent av statsbudsjettet eller ca. en halv prosent, hvis vi bare regner med skatten på arbeidende kapital. Venstresiden vil øke den, mens de borgerlige partiene av flere grunner har lovet  å trappe den ned. Det er argumenter som fortsatt holder, og som faktisk er blitt mer gyldige med tiden:
    • Formuesskatten virker diskriminerende og konkurransevridende, fordi den bare betales av norske eiere i Norge og ikke av norske eiere i utlandet eller av utenlandske og offentlige eiere i Norge.
    • Formuesskatten er en skatt som også må betales når bedriftene går med tap eller før den begynner å tjene penger.
    • Formuesskatten tapper bedriftene for kapital, fordi mange eiere må ta ut store utbytter for å betale formuesskatt. Og de må ta ut mye mer enn de skal betale i formuesskatt, fordi også utbyttet skal beskattes.
    • Fjerning av formuesskatt på arbeidende kapital prioriteres svært høyt av bedriftene selv.
    • Formuesskatten svekker tilgangen på kapital til nye prosjekter og bedrifter.
    • Norske eiere flytter ut for å unngå formuesskatt.

Skal man tenke nytt og dristig om skattesystemet i Norge, bør det først og fremst dreie seg om å dempe incentivene til å overinvestere i eiendom på bekostning av næringsvirksomhet.

Det kan være ulike måter å gjøre det på.

Min tidligere kollega Villeman Vinje la frem forslag til dristige grep i en Civitarapport fra 2016.

Den kan fortsatt anbefales, også til Venstres bolig- og finansutvalg!

 

Resetts og Lurås’ arbeidsmetoder

Resetts hjemmeside står det at Resett “følger Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten”.

Selv har jeg dessverre liten tillit til at Resett virkelig gjør det, og derfor er jeg heller ingen fast leser av denne mediekanalen.

De siste dagene har imidlertid navnet mitt dukket opp på Resetts hjemmeside i forbindelse med at redaktøren, Helge Lurås, har skrevet en bok.

I noe som minner om en slags omtale av høydepunktene i  boken, skriver Lars Akerhaug i går følgende:

«I Grande-saken – det som etter hvert ble omtalt som Åker-saken – var det oppstått en slags brytekamp mellom Resett og de andre mediene, og en annen mellom Resett, Erna Solberg og Trine Skei Grande. Solberg så åpenbart lite positivt på Resetts skriverier fordi det kunne velte regjeringsutvidelsen. Hun trengte Grande,» skriver Lurås.

Og Resett ble satt under press fra øverste hold. Ifølge Lurås tok Kristin Clemet, Solbergs nære fortrolige og rådgiver, kontakt med daværende styreleder Mikkel Dobloug med det han beskriver som «dårlig skjult forsøk på å få ham til å påvirke meg som redaktør».

Dobloug skal ha svart Clemet tilbake at styret «ikke kunne blande seg i redaksjonelle avgjørelser.»

Her gjøres det altså en slags kobling mellom noe som foregir å være et behov eller ønske fra Erna Solberg til at jeg, som visstnok kommer fra “øverste hold”, setter Resett “under press”. Jeg, som aldri har snakket med Erna Solberg om denne saken, blir fremstilt som noe jeg ikke er, nemlig hennes “nære og fortrolige rådgiver” – hvoretter det påstås at jeg tok kontakt med Lurås sin styreleder, Mikkel Dobloug, for å påvirke og presse Lurås.

Her er sannheten:

Jeg kjenner Mikkel Dobloug. Han er en hyggelig fyr, som tidligere var en aktiv Venstre-mann, som også deltok på Civita-arrangementer. En periode var han også en økonomisk støttespiller for Civita.

Jeg har gjennom mediene fått med meg at han både var involvert i det som ble fremstilt som et forsøk på å danne et nytt parti og i oppstarten av Resett. Jeg visste ikke før i dag at han er eller har vært styreleder i Resett.

Kontakten min med Dobloug er ytterst sporadisk, det vil si at vi veksler noen ord hvis vi tilfeldigvis treffer hverandre. Vi har også hatt kontakt i forbindelse med at han har vært aktiv for å få etablert Gunnar Sønstebys minnepris, som han har invitert meg til utdelingen av.

Kontakten vi hadde om Grande-saken, som er grunnlaget for Lurås’ og Akerhaugs påstander, foregikk på SMS og forløp sånn:

4. januar 2018:

Kristin til Mikkel: Hei Mikkel! Hva mener du/dere egentlig med at det kommer “mer” om Trine? Syns saken er ytterst spesiell, så jeg spør av nysgjerrighet. Hilsen Kristin

Mikkel til Kristin: I følge Lurås så jobbes med md mer. Jeg holdes i mørket men ble orientert 15 min før saken ble sluppet. Det er etter det jeg er orientert om flere kilder og etter det jeg skjønner gjort et grundig arbeid over lengre tid.

Kristin til Mikkel: Det er jo presseetisk helt vanvittig.

Mikkel til Kristin: Er det det?

Kristin til Mikkel: Absolutt. Det er nok en god grunn til at ikke andre medier plukker det opp.

23. januar 2018:

Kristin til Mikkel: Jeg vet ikke om du støtter Resett. Jeg håper ikke det. Ser Lurås på VGTV. Sjeldent lite tillitvekkende og ekstremt lite etisk. Hilsen Kristin

Mikkel til Kristin: Ja, hva syns du jeg bør gjøre?

Kristin til Mikkel: Er i Bangkok. Langt på natt. Kan ta en prat hjemme, hvis du vil.

Mikkel til Kristin: Ok, det er fint, bare si ifra når du er tilbake i Norge. Sov godt.

Denne praten ble aldri noe av. Hverken Mikkel Dobloug eller jeg tok noe initiativ til det.

Neste gang vi hadde kontakt, var sent i mars 2018, da Dobloug tok kontakt på SMS om noe helt annet. Etter dette har det ikke vært noen kontakt som jeg kan erindre, annet enn at vi nok kan ha hilst på hverandre på arrangementer som begge har vært på.

Jeg syns som sagt at Mikkel Dobloug er en hyggelig fyr, og jeg har vært veldig forundret over at han har valgt å støtte Resett. Men det er selvfølgelig opp til han selv.

Jeg kommer til å fortsette å hilse hyggelig på han, og jeg føler ikke at jeg har noen plikt til ikke å si det jeg mener om Resett, hvis jeg skulle føle behov for det.

Men når Lurås og Akerhaug – formodentlig med Doblougs hjelp, dessverre – lager en konspiratorisk og feilaktig historie ut av det jeg har ytret til Dobloug, for øvrig uten å kontakte meg – og formidler den videre både i bokform og på Resetts hjemmeside, viser det med all tydelighet at Resett hverken følger Vær Varsom-plakaten eller Redaktørplakaten.

Bud én for enhver journalist og redaktør bør være at man bestreber seg på å formidle sannheten og ikke lyver eller etterlater et løgnaktig inntrykk.

Den prøven består ikke Lurås og Resett i denne saken.

 

 

En wake up-call for tillitssamfunnet

Jeg tror jeg har holdt noen hundre foredrag om den norske og nordiske samfunnsmodellen; om hvordan den kan beskrives og hva som er årsakene til at vi er et av de rikeste, likeste, frieste, tryggeste og lykkeligste landene i verden.

I alle foredrag står tilliten helt sentralt.

I likhet med mange andre mener jeg at de høye tillitsnivåene i Norge har vært en viktig forutsetning og betingelse for at vi har kunnet bygge opp et så godt og velfungerende samfunn.

Jeg pleier å peke på tre samfunnskontrakter, som er avhengig av høy tillit, og som derfor fungerer mye bedre i samfunn med høy tillit enn i samfunn med lav tillit, nemlig markedsøkonomien, velferdsstaten og trepartssamarbeidet.

Markedsøkonomien er i grunnen bare en enorm mengde kontrakter, som fungerer mye mer behagelig, effektivt og godt, dersom de som handler med hverandre, har tillit til hverandre.

Velferdsstaten fungerer også best, hvis vi har tillit til at staten forvalter den store fellesformuen og skattepengene våre godt og til at vi får de tjenestene som vi er lovet, når vi har krav på dem eller trenger dem.

Det samme gjelder for trepartssamarbeidet, som heller ikke kan fungere uten at partene i arbeidslivet og myndighetene har høy grad av tillit til hverandre.

Når vi snakker om høye tillitsnivåer i et samfunn, tenker vi gjerne på to ting – nemlig at vi har høy tillit til institusjonene og høy tillit til mennesker vi ikke kjenner. Vi stoler på at staten, SSB, regjeringen og Oljefondet stort sett oppfører seg ordentlig, og vi stoler på at de fremmede menneskene som vi møter på trikken, er ordentlige folk. Og jo mer vi får bekreftet at det faktisk også er slik, jo mer vil tilliten bevares og styrkes.

De senere år er det mange, særlig politikere, som har fryktet eller truet med at tilliten i Norge er under press.

Fra venstresiden hører vi typisk at tilliten vil svekkes fordi den økonomiske ulikheten øker.

Fra deler av høyresiden får vi høre at tilliten svekkes på grunn av høy innvandring fra land der kulturen er annerledes og tilliten, for eksempel til myndighetene, er svært lav. Vi vil med andre ord påvirkes av at innvandrere fra land med svake og korrupte statsinstitusjoner tar med seg de lave tillitsnivåene til Norge.

Begge sider har et poeng, men når det gjelder Norge, er det så langt mest av prinsipiell interesse.

Den økonomiske ulikheten har ikke økt så mye, og den er ikke så høy, at det har påvirket tilliten i Norge. Det har tvert om vært slik de siste cirka 30 årene at tilliten har økt samtidig som ulikheten har økt litt.

På nasjonalt nivå har heller ikke innvandringen påvirket tilliten. Men det er samtidig riktig å si at enkelte lokalsamfunn med en høy andel innvandrere, kanskje opplever litt lavere lokal tillit. God integrering er altså viktig. Det dreier seg om utdanning, arbeid og språk og om integrering i de verdiene vi forbinder med det liberale demokratiet.

Jeg har alltid ment at det er én ting som er farligere for tilliten i Norge enn litt økt økonomisk eller litt kulturell og sosial ulikhet – og det er at staten og myndighetene svikter.

Hvis vi ikke kan stole på staten, kan alt rakne.

Det så vi i de gamle kommunistiske landene, der staten ble en fiende og var overalt. Tilliten sank til et lavmål, og den er fortsatt lav. Da hjalp det ikke med null innvandrere og høy grad av økonomisk likhet. Svikter staten, ødelegges også samfunnet.

Vi fikk en liten indikasjon på det samme i Norge i forbindelse med 22. juli-tragedien.

Rett etter terrorhandlingen steg tilliten til politiet. Vi hadde og ønsket å ha tillit til dem som skal redde oss når noen er utsatt for stor fare.

Rett etter at 22. juli-kommisjonen la frem sin rapport, derimot, sank tilliten til politiet kraftig. Da det ble avslørt at de ikke hadde gjort jobben så godt som vi burde kunne forvente, fikk det altså betydning for tilliten til denne viktige institusjonen.

Det er dette som bør skremme oss litt når vi nå er vitne til både en trygdeskandale og en skatteskandale. Vi har ikke den endelige konklusjonen ennå, men alt tyder på at staten har sviktet kapitalt.

I verste fall fører dette til at den tilliten vi er så glad i i Norge, svekkes eller forvitrer.

I beste fall kan det kanskje få oss til å diskutere tillit på en ny og mer realistisk måte. Tillit er bra, men blind tillit er ikke så bra, for det sløver oss ned – enten vi bare er borgere eller også arbeider i staten. I samfunn og systemer med mye tillit, trengs det også en sunn skepsis og kontroll. Vi trenger dessuten nå diskutere om vi har en god nok ansvarskultur i offentlig sektor.

For en stund siden ble det slått stort opp at Difi’s innbyggerundersøkelse viste redusert tillit til politikerne og de politiske institusjonene.

Jeg tror vi skal være varsomme med å trekke altfor bastante konklusjoner.

En annen undersøkelse som gjennomføres jevnlig i svært mange land, viser et annet bilde. Riktig nok er det en meget svak reduksjon i tilliten fra 2016 til 2018, men det litt større bildet viser at tilliten går opp. For å ta ett eksempel: Mens det, ifølge denne undersøkelsen, var 40 prosent som hadde høy tillit til Stortinget i 2002, var det hele 60 prosent som hadde høy tillit til Stortinget i 2018.

Mye tyder altså på at tilliten i Norge fortsatt er svært høy.

Måten myndighetene, regjeringen og Stortinget håndterer trygde- og skatteskandalen på nå, kan bli avgjørende for om vi fortsatt kan ha det sånn.

 

Dagsavisen omskriver skolehistorien

I dag skrev jeg et lite innlegg til Dagsavisen. Men siden avisen ikke har plass til å trykke det, kommer innlegget her som en liten blogg i stedet:

Fagfornyelsen, som regjeringen nylig har lansert, bygger videre på reformen Kunnskapsløftet som kom i 2006. Den ble, som Dagsavisen skriver 19.11., utviklet og vedtatt da jeg var utdanningsminister.

Det ville være merkelig om det ikke var behov for justeringer etter nesten 15 år med de samme læreplanene. De kan bli bedre ved at det innføres færre kompetansemål, og de kan bli mer tilpasset vår tid. Som kunnskapsministeren selv har påpekt: Hverken Facebook eller smart-telefoner fantes da Kunnskapsløftet ble innført. Jeg mener derfor at deler av den fornyelsen som nå skal skje, er fornuftig.

Dagsavisens fremstilling av historien mener jeg er direkte feil.

Avisen mener at Kunnskapsløftet var starten på en betent og svært politisert periode, og at det gjorde skolen til et «ideologisk slagfelt». Avisen viser i den forbindelse til det såkalte kvalitetsutvalget som ble ledet av tidligere statssekretær for Arbeiderpartiet og senere skoledirektør i Oslo, Astrid Søgnen.

Men her er det åpenbart mye som er glemt. Skolen og den skolepolitiske debatten har i lange perioder vært sterkt politisert. For å sitere fra et essay av professor Kaare Skagen:

Det var en «bølge av skolekritikk i 70- og 80-årene rettet mot den akademiske læringstradisjonen og særlig gymnasene. Reiulf Steen støttet (Einar) Førde i kampen for å avvikle karaktersystemet. Eva Nordland ville ha mer satsning på «sosiale ferdigheter» og regnet med at det kunne føre til «noe mindre innsats på det teoretiske […] felt». I 1984 gikk Kirsti Grøndahl fra Arbeiderpartiet sterkt ut mot det hun kalte «tvangstrøyen i skolen», nemlig «sterke faggrenser, sentralgitt kjernestoff, skriftlig eksamen basert på kjernestoffet, kompetansegivende valgfag og målrelaterte karakterer. (…)  Når skolepolitiske talspersoner fra Arbeiderpartiet og Norsk Lærerlag tok ordet i 1980-årene, var det i realiteten én og samme stemme som hørtes: venstresidens stemme fra den politiske og profesjonelle eliten i fagforeningen.

Sosialpedagogikken var ikke utgangspunktet for fagpersonen Gudmund Hernes da han tok kontroll over skolepolitikken i 90-årene, men da tok SV over rollen som megafon for korstoget mot den klassiske skolen og alt dens vesen.»

På 1990-tallet var det stor strid om sider ved Reform 94 og Reform 97, og de to skolepartiene SV og Høyre var nesten kontinuerlig i klinsj med hverandre. Noen karikerte dem til å være for henholdsvis «fotformskolen» og «puggeskolen».

Også på begynnelsen av 2000-tallet var uenigheten stor, blant annet da den første PISA-undersøkelsen kom.

Men utover på 2000-tallet ble det gradvis godt dokumentert at norsk skole ikke var så god som vi hadde trodd og håpet, og det ble etter hvert bred enighet om at noe måtte gjøres.

Da stortingsmeldingen om Kunnskapsløftet ble lagt frem våren 2004, fikk den meget positiv mottakelse, både av lærerorganisasjonene og i mediene. Så vidt jeg husker, skrev også Dagsavisen rosende ord om meldingen.

Selv om det var en mindretallsregjering som la frem meldingen, fikk den bred oppslutning i Stortinget. Og selv om SV før valget i 2005 truet med å ville skrote reformen, gikk det ikke slik. Mine tre etterfølgere, som alle var fra SV, kom til at SV hadde tatt feil, og at reformen skulle gjennomføres.

Kvalitetsutvalget, ledet av Astrid Søgnen, var bare ett av mange innspill som kom i arbeidet med reformen. Det er derfor urimelig å etterlate inntrykk av at Søgnen, fordi hun senere, av noen, har vært betraktet som en omstridt skoledirektør i Oslo, bidro til å gjøre norsk skole til et «ideologisk slagfelt». Medlemmene i utvalget var stort sett enige om forslagene de fremmet og i hvilken retning norsk skole burde gå. En av dem som var enig med Søgnen i nesten alt, var Arbeiderpartiets tidligere skolepolitiske talsperson, Anniken Huitfeldt.

I dag oppnår norske elever bedre resultater på svært mange områder: De leser bedre, de har bedre matematikkferdigheter, de opplever å ha et bedre læringsmiljø, og de gjennomfører i større grad videregående opplæring. Det skyldes en formidabel innsats fra alle som arbeider i og virker for norsk skole. Men forhåpentligvis har de også hatt hjelp av den reformen som kom i 2006.

Det er ikke bra, hvis skolen er en ideologisk slagmark.

Men man må ikke forveksle tidvise ordkriger i Dagsavisens spalter med det som skjer ute på landets over 3000 skoler.

Politisk uenighet om skolepolitikken er dessuten også sunt i et demokrati og for utviklingen av skolen.

 

Slendrian om skole i Dagbladet

I Dagbladet i går skrev avisens kommentator Inger Merete Hobbelstad om Kunnskapsdepartementet som klageinstans for friskolene i Norge. Å diskutere hvilken institusjon som bør være klageinstans, om skjønnsrommet er for stort og hvordan det utøves av klageinstansens jurister, er selvsagt greit. Departementet er vant til å bli mistenkt og få kritikk, både fordi skjønnsrommet i loven har vært for stort (som for eksempel da Trond Giske og Jon Lilletun var utdanningsministre) og for at det har vært for lite (som for eksempel da jeg var minister).

Men Hobbelstad gjør seg raskt ferdig med denne siden av saken og resonnerer videre. Og da går det galt, slik det så ofte gjør når Dagbladet og enkelte andre medier skriver om private skoler.

Hobbelstad synes ikke å vite hva som er forskjellen på private skoler og friskoler og kommer derfor med flere påstander uten rot i virkeligheten: «Private aktører kommer inn og plukker opp de ressurssterke elevene…». Hun mener at det norske systemet har hatt «et romslig syn på alternative læremåter», siden vi har tillatt steinerskoler og montessoriskoler. Problemet er, ifølge Hobbelstad, at vi fra andre deler av verden, som for eksempel Chile, Storbritannia og USA, kan se hvordan det går, hvis vi tillater flere private aktører: Derfra «kommer historier om foreldre som må begynne å spare til barnets skolegang» i det de blir gravide, og «om de som ikke har penger eller karakterer til å slippe inn på de mest populære skolene», må nøye seg med «et redusert tilbud fra det offentlige, der de møter de andre som aldri kom seg noe annet sted». Deretter skriver hun noe om Sverige, mens hun avslutter med en forsikring om at Norge tross alt ikke er som Chile, USA eller Sverige.

Det er kanskje forståelig at mange, uten egen erfaring, ikke vet forskjellen på en privatskole og en friskole. Men en journalist bør vite bedre.

En privatskole, som vi har ytterst få av i Norge, trenger knapt nok noen godkjenning av norsk myndigheter, og den får ingen offentlig støtte. Den kan ta inn de elevene den vil, ta de skolepengene den vil og ta ut de utbyttene den vil. En slik skole, som det naturlig nok er svært dyrt å gå på, vil helt klart virke segregerende. Og blir det mange av dem, vil vi ikke lenger kunne rose oss av at det er like skolemuligheter for alle i Norge. Men slike skoler kan ikke forbys.

En frittstående skole (friskole) er også eid av andre enn kommunen eller fylket, men den er i all hovedsak finansiert av det offentlige. Og med offentlig finansiering følger en lang rekke krav: Skolene kan ikke ta inn de elevene den vil, men må ta dem inn i den rekkefølgen de melder seg. Blir det oversøkning, må inntakskriteriene være saklige og godkjent av myndighetene. Skolene kan bare ta meget begrenset med skolepenger, og eierne kan ikke ta ut utbytte.

Det finnes ingen dokumentasjon som tilsier at elevene på friskoler kommer fra rikere eller «hvitere» hjem enn elever i den offentlige skolen. Det er nok svært mange eksempler på det motsatte; at elever som ikke finner seg tilpass i den offentlige skolen, kan finne seg bedre til rette i en frittstående skole. Og karakterer, som Hobbelstad nevner, er selvsagt bare et saklig inntakskriterium i videregående, slik det også er i den offentlige skolen.

Norge har absolutt ikke vært spesielt sjenerøs når det gjelder å slippe til offentlig finansierte alternativer til den offentlige skolen. Vi ligger godt over OECD-snittet når det gjelder andelen elever i offentlige skoler, godt under snittet når det gjelder friskoler og, heldigvis, langt under snittet også når det gjelder privatskoler.

Det er vanskelig å se hvilken felles relevans USA, UK, Chile og Sverige har for å bedømme hvor galt det kan gå i Norge, dersom Jan Tore Sanner ikke strammer inn klagebehandlingen for friskoler i det norske Kunnskapsdepartementet.

UK og USA har en mindre andel elever i offentlige skoler enn Norge har, men ligger likevel over 90 prosent. De har praktisk talt ingen elever i friskoler, men ligger godt over snittet når det gjelder private skoler. Fra UK kjenner vi også til det nokså særegne fenomenet med private kostskoler. Både i USA og UK er det mange politikere, særlig på venstresiden, som har beklaget at de tidligere i for stor grad har strammet inn muligheten for å etablere offentlig finansierte privatskoler, altså det vi kaller friskoler, fordi det har ført til at flere elever går på rene private skoler.

Sverige har omtrent like mange elever i offentlige skoler som UK og USA har, men har motsatt profil når det gjelder friskoler og private skoler. I Sverige går ganske mange i friskoler, men, som i Norge, er det praktisk talt ingen som går i private skoler.

Chile har langt færre elever i offentlige skoler og svært mange elever i friskoler (men ikke like mange som for eksempel Nederland og Irland), og omtrent like mange som UK i private skoler.

Tallene jeg har funnet, er noen år gamle, men dette er tall som endrer seg lite og svært langsomt. Skolemønsteret er som regel svært stabilt. En grunn til at det kan være vanskelig å finne tall, er at mange land mener at forskjellen mellom offentlige skoler og offentlig finansierte private skoler (altså friskoler), er så liten at begge skoleslag betraktes som offentlige.

Sammenligninger mellom land er for øvrig vanskelig også av andre grunner: Styringssystemet som rammer inn de ulike skoleslagene, som for eksempel friskolene, er svært forskjellige – også mellom så like land Norge, Danmark og Sverige.

Så moralen er: Man kan ikke skrive om private skoler uten å skille mellom offentlig finansierte og regulerte private skoler – og private skoler som hverken er offentlig finansiert eller regulert. Og man kan slett ikke påstå at de norske friskolene skaper skiller etter sosioøkonomiske kriterier. En friskoleplass koster mindre enn en barnehageplass koster, og det fins ingen dokumentasjon som tyder på at foreldre velger friskoler for sine barn fordi de vil at de skal gå på spesielt gode skoler, mens de andre «må nøye seg med et redusert tilbud fra det offentlige». Det vi vet, er at foreldres motivasjon ofte er at de ønsker en skole med en mer mangfoldig elevgruppe enn de får på den offentlige nærskolen. Det er også godt dokumentert at friskolene gjennomgående har dårligere økonomi enn de offentlige skolene.

Hobbelstad skriver ingenting om hvorvidt elevene lærer mer eller trives bedre i ett skoleslag fremfor et annet – noe man kanskje skulle tro var det aller viktigste når man skal bedømme om et gitt skolemønster er bra eller ikke. Hun ser bare ut til å anta at private skoler i en eller annen forstand er å foretrekke for de ressurssterke.

Det er, til slutt, interessant å se at Hobbelstad er bekymret for at foreldre kan komme til å se de private skolene som eneste alternativ. Jeg deler hennes bekymring, men skjønner ikke helt hvorfor ikke bekymringen også går den andre veien? Bare å ha ett tilbud er ikke uten videre greit – men i et land med veldig spredt bosetting mener vel antagelig mange at det er bedre med ett skoletilbud enn ingen tilbud.

Hobbelstad skriver for øvrig feilaktig at den nåværende loven ble vedtatt i 2007, men det stemmer ikke. Sist loven ble endret av Stortinget, var i 2015.

 

Skal regjeringen vinne valget i 2021, trenger den venner

Kan Høyre, Venstre, Frp og KrF vinne valget i 2021?

Normalt skulle det være umulig.

Allerede i 2017 var det egentlig “mot normalt” at de borgerlige partiene vant valget. Det vanlige i Europa er at regjeringer taper valg. Ifølge valgforskningen fra 2017 brøt gjenvalget av Solberg-regjeringen med et mønster i europeisk politikk, der regjeringspartier lider store velgertap og mister regjeringsansvaret.

Hadde 2019-valget vært stortingsvalg, ville de fire regjeringspartiene tapt stort. Slik meningsmålingene ser ut i dag, ville de rødgrønne partiene slått knock-out på de fire regjeringspartiene.

Likevel vet vi at Erna Solberg og de fire regjeringspartiene ikke har gitt opp kampen. Skulle de lykkes, vil det være historisk og sensasjonelt. Og de vil nok ikke bare være avhengige av å være dyktige selv – de trenger også en god porsjon flaks.

Så hva skal til for at det umulige blir mulig?

Det vil være ganske mye.

For det første:

Regjeringspartiene og regjeringen må forsøke å formidle hva som er deres felles mål og mening med å sitte i regjering og lede landet. Det er selvsagt ikke lett å tegne en himmel over så enormt mye politikk som en norsk regjering driver med. Men samtidig må det være noe som driver de fire partiene, og som peker i en litt annen retning eller gir andre assosiasjoner enn en rødgrønn regjering ville gjort. Får vi litt mer frihet med en borgerlig regjering? Står de sosialliberale verdiene litt sterkere? Blir privat sektor og et fritt sivilsamfunn litt høyere prioritert? Får vi en mer effektiv offentlig sektor eller et mer bærekraftig velferdssamfunn? Får vi en tryggere tilknytning til Europa? Hvis det er umulig, i noen få setninger, å svare på hva som er forskjellen på en blågrønn og en rødgrønn regjering, så har kanskje regjeringen et problem?

For det andre:

Regjeringspartiene, og dermed regjeringen, må greie å fremstå som ett lag. Alt som fremstår som eller blir fremstilt som krangling, bryter ned entusiasmen for regjeringen og skygger for viktige politiske saker og debatter. Det betyr ikke at det ikke er mulig for regjeringspartiene å ha ulike meninger og diskutere med hverandre – det er måten de gjør det på, som avgjør hvilket inntrykk folk sitter igjen med. Samtidig holder det ikke for regjeringspartienes politikere bare å oppføre seg ordentlig selv. De må også ta høyde for at mediene og opposisjonen vil gjøre maksimalt for å splitte dem mer enn det saklig sett er grunnlag for. Selv NRK foretrekker å omtale normale politiske diskusjoner som “krangling”.

For det tredje:

Før 2021 må regjeringen  fornye laget og politikken. En regjering vinner sjelden valg på det den har gjort, og etter seks år er regjeringsslitasje umulig å unngå. Sitter man lenge i regjering, begynner man kanskje å “snu bunken”. De som skal gå til valg i 2021, bør derfor være interessert i å vinne valget og stå på videre, og de bør ha en politikk som peker fremover. Hvilke problemer og muligheter har Norge, og hva skal til for at vi skal kunne løse problemene og utnytte mulighetene? Og hva blir den konservative, liberale og/eller kristendemokratiske vrien på de løsningene som velges? Alle partier må ha en klimapolitikk i 2021, men hva er forskjellen på Høyres og Arbeiderpartiets klimapolitikk? Og fins det deler av egen politikk som bør justeres? En regjering som har sittet i åtte år, kan ikke lenger bare peke på feil som tidligere regjeringer har gjort. Den må også tørre å pirke i sitt eget skaperverk.

For det fjerde:

Regjeringen må vise at den greier å møte uventede problemer og hendelser på en tillitvekkende og kompetent måte. Jeg tror dette har stadig mer å si for velgernes oppfatning av regjeringene i Europa: Hvordan håndterer de en finanskrise, en oljekrise, en tilspisset flyktningsituasjon eller en skandale i NAV? Slike hendelser er jo ikke akkurat noe partiene har gått til valg på og er forberedt på. Men måten regjeringen takler det på, har mye å si for oss som er velgere. Blir landet ledet på en trygg og kompetent måte?

For det femte:

Regjeringen må interessere seg mer for sine nærmeste venner og velgere. Mitt inntrykk er at både regjeringen og apparatet rundt regjeringen, lett blir for opptatt av seg selv. Det er for mange kommunikasjonsrådgivere som er satt til å pønske ut hva som til enhver tid “lønner seg” å gjøre på kort sikt. Men skal regjeringen være interessant for velgerne, må den selv være oppriktig interessert i andre. Under Stoltenberg-regjeringen(e) var det mange LO-medlemmer som valgte å stemme på borgerlige partier. Et av Solberg-regjeringens største problemer nå, er den frustrasjonen og skuffelsen den har skapt i store deler av næringslivet – fordi den ikke holder løfter eller står ordentlig opp for privat sektor og privat lokalt eierskap, enten det gjelder de private barnehagene eller familiebedrifter på Vestlandet. Og dette skjer antagelig, fordi regjeringen og partiene regner med å ha mange av disse velgerne uansett – de har ikke noe bedre sted å gå. Men manglende entusiasme blant “egne” velgere er problematisk for partier som vil vinne valg. Den grusomme salven som en representant for laksenæringen kommer med i Dagens Næringsliv i dag, er nok ikke representativ. Men jeg tror regjeringen gjør klokt i se på den som en indikasjon på det mange i næringslivet spør seg om: Hva skal vi med en borgerlig regjering hvis den ikke kan føre borgerlig politikk?  Norge har verdens største offentlige sektor blant demokratiske land. Regjeringen har hatt enormt mye penger til disposisjon de siste seks årene. Nesten 90 prosent har gått til å øke de offentlige utgiftene. Private bedrifter angripes nesten daglig av noen på venstresiden. Men hvor tydelig taler de borgerlige partiene om betydningen av verdiskaping i privat sektor, om privat eierskap og om behovet for private velferdstilbydere?

For det sjette:

Partier som vil vinne valg, må ha høy troverdighet i saker som er viktige for velgerne. Det svært spesielle i 2017 var at det var regjeringspartiene – altså Høyre og Frp – som hadde sakseierskapet i alle de viktigste sakene, mens Arbeiderpartiet, mens det var i opposisjon, hadde svekket og mistet sakseierskap. Men hvordan vil dette se ut i 2021? Hva blir viktig for velgerne da, og hvilke partier vil ha størst tillit? Dette er ikke noe partiene passivt bare avventer – de prøver selvsagt også å sette dagsorden og vinne tillit i de sakene som de selv mener er viktigst. I noen tilfeller betyr det at de må forsøke å bygge opp tillit – i andre tilfeller er det om å gjøre å ta vare på den tilliten de allerede har. Solbergs parti, for eksempel, bør høyst sannsynlig bygge opp tillit til egen klimapolitikk – mens det er om å gjøre å ta vare på tilliten for eksempel når det gjelder verdiskaping, privat næringsliv og i skolepolitikken.

Selv om alt dette skulle klaffe, er det ikke sikkert at det er nok.

Velgernes preferanser avhenger også av hvilke alternativer de har. Står de overfor et klart og tydelig rødgrønt alternativ – eller blir det rødgrønt kaos? Det gjenstår å se. Det er under alle omstendigheter en risikabel og dårlig strategi å basere seg på at motstanderen ikke skal lykkes.

Skal de borgerlige partiene vinne valget i 2021, må de gjøre jobben selv.

Et godt sted å starte, er å ta bedre vare på de gode vennene og de gode sakene de allerede har.