Jeg har alltid vært motstander av lovfestet kjønnskvotering til ASA-styrene.
Mine argumenter er primært prinsipelle, og de kommer jeg ikke nærmere inn på her.
Jeg har imidlertid også enkelte andre argumenter.
Ett slikt argument er at jeg syns det er feigt av politikere å konsentrere likestillingsarbeidet om et så lettvint og, etter min mening, lite viktig tiltak – fremfor å gjøre noe med det som virkelig er vanskelig og betyr noe.
Det er lettvint bare å vedta en lov om hva som skal gjelde for andre (les: ASA-selskapene og privat sektor) – fremfor å gjøre noe med det som er vanskelig, og som gjelder politikernes “eget” domene, nemlig den skjeve kjønnsfordelingen i store deler av offentlig sektor.
Det er feigt, også fordi ASA-styrene sannsynligvis er mye mindre viktige for å fremme likestilling på lang sikt enn store deler av offentlig sektor er. Sagt på en annen måte: Det hjelper neppe så mye på likestillingen at noen “direktør-kvinner” får flere styreverv i ASA-selskapene, hvis andelen kvinner blant ansatte i barnehagene og skolene stiger mot 100 prosent. Et barn som bare ser ett kjønn i omsorg og skole i hele oppveksten, blir sannsynligvis mer påvirket av dette enn det blir – når det omsider er voksent – og oppdager at begge kjønn er godt representert i ASA-styrene.
Debatten om kjønnskvotering til ASA-styrene i Norge har vært så politisk korrekt at hverken journalister eller forskere har greid å holde seg nøytrale. Sannheten er imidlertid at resultatene så langt ikke er mye å skryte av.
Det er riktig nok – og det skulle bare mangle – kommet flere kvinner inn i ASA-styrene (men mange ASA’er er også omgjort til AS’er for å slippe unna kvoteringskravet) – men ellers er det ingen spesielle resultater å spore. Mange påsto at kvoteringsloven ville føre til at flere kvinner fikk ledende stillinger, og – ikke minst – at selskapene ville bli mer lønnsomme, fordi kvinnene ville bringe inn en annen og viktig kompetanse og erfaringsbakgrunn, som visstnok skal være veldig “i tiden”. Torger Reve skrev om dette spesielle kvinnelige konkurransefortrinnet i boken sin “Duften av kvinne”.
Men så langt, altså, er det ingen økt lønnsomhet å spore. Noen kjetterske forskere påstår at det snarere er tvert om, dvs. at lønnsomheten har gått ned, men det har fått tilhenger-forskerne til å slå tilbake: Riktignok kan det ikke spores noen økning i lønnsomheten, men det er heller ikke motsatt: Kvinner reduserer ikke lønnsomheten.
Forskningsresultatene så langt virker helt entydige: Det er ikke mulig å spore noen positive effekter av kvotering til ASA-styrene – annet enn at det er blitt flere kvinner i styrene. Likevel fortsetter politkere og andre fortalere for kvoteringsloven å hevde at de egentlig er helt sikre på at det er slik: Selskapene blir bedre og mer lønnsomme av at kvinner kvoteres inn i styrene.
Jeg skriver alt dette fordi jeg syns det er påfallende hvordan denne argumentasjonen er helt fraværende når vi – bl.a. i dag – diskuterer de begredelige resultatene i matematikk blant lærerstudenter. Nok en gang er det demonstrert at det står svært dårlig til, og diskusjonen er igang (igjen) om årsaker og mulige tiltak for å forbedre situasjonen.
Men ingen nevner dette:
Det er store kjønnsforskjeller i matematikkfaget og i realfag generelt.
Jenter er ikke nødvendigvis mindre flinke enn guttene i grunnskolen – men motivasjonen, selvoppfatningen og holdningene er langt dårligere. Jenter er simpelthen – av en eller annen grunn – mye mindre motivert for matematikk enn gutter er.
Kjønnsforskjellene manifesterer seg også i rekrutteringen til realfag lenger opp i utdanningssystemet: Det er en klar overvekt av gutter og menn som velger (krevende) matematikk og realfag, bl.a. i videregående og i høyere utdanning.
Samtidig finnes det noen andre, veldig tydelige kjønnsforskjeller, bl.a. i rekrutteringen til skolen: Det er en klar overvekt av kvinner blant lærerne i skolen, og det blir stadig skjevere. I 2006/07 var 92 prosent av lærerne i småskolen kvinner, mens det var 69 prosent på mellomtrinnet og 51 prosent på ungdomstrinnet – sistnevnte omtrent som i videregående skole. Men ser man samtidig på aldersfordelingen blant lærerne, ser man at det bare går en vei: Det kommer til å bli stadig flere kvinner på alle trinn, mens mennene – slik det ser ut nå – langsomt, men sikkert, forsvinner ut av skolen.
Til sammen blir altså mønsteret, slik det ser ut nå, som følger: Skolen befolkes, i stadig større grad, av lærere som er lite motivert for matematikk og derfor, sannsynligvis, også kan mindre matematikk – fordi de, i størst mulig grad, har valgt det bort i skolegangen.
Derfor må man spørre:
Hvis det er så viktig med kjønnsbalanse i ASA-styrene – hvorfor er det ikke like viktig i skolen?
Hvis bedre kjønnsbalanse i ASA-styrene fører til bedre beslutninger, slik mange tror – hvorfor tror de ikke at bedre kjønnsbalanse i skolen vil føre til bedre læring?
Og hvis kvinners antatte kompetanse og erfaringsbakgrunn virker positivt for ASA-styrene – hvorfor virker ikke kvinners dokumenterte lave motivasjon og dårlige holdninger til matematikkfaget negativt på elevenes læring i matematikk?
Jeg bare spør – og syns det hadde vært fint med en reaksjon og en diskusjon 🙂