Kvinner og matematikk

Jeg har alltid vært motstander av lovfestet kjønnskvotering til ASA-styrene.

Mine argumenter er primært prinsipelle, og de kommer jeg ikke nærmere inn på her.

Jeg har imidlertid også enkelte andre argumenter.

Ett slikt argument er at jeg syns det er feigt av politikere å konsentrere likestillingsarbeidet om et så lettvint og, etter min mening, lite viktig tiltak – fremfor å gjøre noe med det som virkelig er vanskelig og betyr noe.

Det er lettvint bare å vedta en lov om hva som skal gjelde for andre (les: ASA-selskapene og privat sektor) – fremfor å gjøre noe med det som er vanskelig, og som gjelder politikernes “eget” domene, nemlig den skjeve kjønnsfordelingen i store deler av offentlig sektor.

Det er feigt, også fordi ASA-styrene sannsynligvis er mye mindre viktige for å fremme likestilling på lang sikt enn store deler av offentlig sektor er. Sagt på en annen måte: Det hjelper neppe så mye på likestillingen at noen “direktør-kvinner” får flere styreverv i ASA-selskapene, hvis andelen kvinner blant ansatte i barnehagene og skolene stiger mot 100 prosent. Et barn som bare ser ett kjønn i omsorg og skole i hele oppveksten, blir sannsynligvis mer påvirket av dette enn det blir – når det omsider er voksent – og oppdager at begge kjønn er godt representert i ASA-styrene.

Debatten om kjønnskvotering til ASA-styrene i Norge har vært så politisk korrekt at hverken journalister eller forskere har greid å holde seg nøytrale. Sannheten er imidlertid at resultatene så langt ikke er mye å skryte av.

Det er riktig nok – og det skulle bare mangle – kommet flere kvinner inn i ASA-styrene (men mange ASA’er er også omgjort til AS’er for å slippe unna kvoteringskravet) – men ellers er det ingen spesielle resultater å spore. Mange påsto at kvoteringsloven ville føre til at flere kvinner fikk ledende stillinger, og – ikke minst – at selskapene ville bli mer lønnsomme, fordi kvinnene ville bringe inn en annen og viktig kompetanse og erfaringsbakgrunn, som visstnok skal være veldig “i tiden”. Torger Reve skrev om dette spesielle kvinnelige konkurransefortrinnet i boken sin “Duften av kvinne”.

Men så langt, altså, er det ingen økt lønnsomhet å spore. Noen kjetterske forskere påstår at det snarere er tvert om, dvs. at lønnsomheten har gått ned, men det har fått tilhenger-forskerne til å slå tilbake: Riktignok kan det ikke spores noen økning i lønnsomheten, men det er heller ikke motsatt: Kvinner reduserer ikke lønnsomheten.

Forskningsresultatene så langt virker helt entydige: Det er ikke mulig å spore noen positive effekter av kvotering til ASA-styrene – annet enn at det er blitt flere kvinner i styrene. Likevel fortsetter politkere og andre fortalere for kvoteringsloven å hevde at de egentlig er helt sikre på at det er slik: Selskapene blir bedre og mer lønnsomme av at kvinner kvoteres inn i styrene.

Jeg skriver alt dette fordi jeg syns det er påfallende hvordan denne argumentasjonen er helt fraværende når vi – bl.a. i dag – diskuterer de begredelige resultatene i matematikk blant lærerstudenter. Nok en gang er det demonstrert at det står svært dårlig til, og diskusjonen er igang (igjen) om årsaker og mulige tiltak for å forbedre situasjonen.

Men ingen nevner dette:

Det er store kjønnsforskjeller i matematikkfaget og i realfag generelt.

Jenter er ikke nødvendigvis mindre flinke enn guttene i grunnskolen – men motivasjonen, selvoppfatningen og holdningene er langt dårligere. Jenter er simpelthen – av en eller annen grunn – mye mindre motivert for matematikk enn gutter er.

Kjønnsforskjellene manifesterer seg også i rekrutteringen til realfag lenger opp i utdanningssystemet: Det er en klar overvekt av gutter og menn som velger (krevende) matematikk og realfag, bl.a. i videregående og i høyere utdanning.

Samtidig finnes det noen andre, veldig tydelige kjønnsforskjeller, bl.a. i rekrutteringen til skolen: Det er en klar overvekt av kvinner blant lærerne i skolen, og det blir stadig skjevere. I 2006/07 var 92 prosent av lærerne i småskolen kvinner, mens det var 69 prosent på mellomtrinnet og 51 prosent på ungdomstrinnet – sistnevnte omtrent som i videregående skole. Men ser man samtidig på aldersfordelingen blant lærerne, ser man at det bare går en vei: Det kommer til å bli stadig flere kvinner på alle trinn, mens mennene – slik det ser ut nå – langsomt, men sikkert, forsvinner ut av skolen.

Til sammen blir altså mønsteret, slik det ser ut nå, som følger: Skolen befolkes, i stadig større grad, av lærere som er lite motivert for matematikk og derfor, sannsynligvis, også kan mindre matematikk – fordi de, i størst mulig grad, har valgt det bort i skolegangen.

Derfor må man spørre:

Hvis det er så viktig med kjønnsbalanse i ASA-styrene – hvorfor er det ikke like viktig i skolen?

Hvis bedre kjønnsbalanse i ASA-styrene fører til bedre beslutninger, slik mange tror – hvorfor tror de ikke at bedre kjønnsbalanse i skolen vil føre til bedre læring?

Og hvis kvinners antatte kompetanse og erfaringsbakgrunn virker positivt for ASA-styrene – hvorfor virker ikke kvinners dokumenterte lave motivasjon og dårlige holdninger til matematikkfaget negativt på elevenes læring i matematikk?

Jeg bare spør – og syns det hadde vært fint med en reaksjon og en diskusjon 🙂

 

Aktiv dødshjelp

På Civita og Skaperkrafts siste frokostmøte, der vi stilte spørsmål om hvorvidt fastleger fortsatt bør kunne ha muligheten til å reservere seg mot å henvise til abort, ble også aktiv dødshjelp et tema.

Det var president i Legeforeningen, Hege Gjessing, som kom inn på temaet da hun skulle fortelle hvordan foreningen resonnerer rundt slike spørsmål. De behandler spørsmålene ett for ett – etter hvert som utfordringene melder seg – bl.a. fordi det er vanskelig i dag å overskue alle de spørsmål som kan komme opp i fremtiden.

Legeforeningen vil ta stilling til fastlegers mulighet til å reservere seg mot å henvise til abort i juni neste år. Gjessing kunne dermed ikke i dag si hva som blir foreningens konklusjon. Men hun gikk langt i å konkludere på to andre punkter:

For det første sa hun at det nok er mulig å sammenligne det å avslutte et spirende liv i mors mage, altså abort – med det å avslutte et hvilket som helst annet liv, altså aktiv dødshjelp.

I tillegg sa hun at hun anså det for sikkert at Legeforeningen vil være imot legalisering av aktiv dødshjelp, dersom det blir aktuelt – og at den derfor også vil gå inn for at leger må få reservere seg mot å utføre og henvise til slik dødshjelp.

Gjessing kaller det “legeassistert selvmord”, hvilket kanskje er en mer presis beskrivelse av hva dette dreier seg om.

Selvmord er ikke forbudt i vårt land. Spørsmålet er om det skal bli tillatt å hjelpe noen med å begå selvmord, hvis de ikke klarer det selv? Er ikke det å hjelpe en som lider, og som gjerne vil avslutte livet, egentlig en barmhjertig handling?

Spørsmålet er interessant, fordi det berører en viktig problemstilling knyttet til debatten om å legalisere aktiv dødshjelp.

Det er ikke så vanskelig å forstå at det å hjelpe et menneske som som man er veldig glad i, som har store smerter, og som oppriktig ønsker å avslutte livet, kan være en barmhjertig handling.

Det som er vanskeligere å forstå, er at legeassisterte selvmord, som altså skjer i regi av et “sterilt” helsevesen, utført av leger eller annet personell på en pasient man ikke kjenner eller er glad i, kan være en barmhjertighetshandling. Det er vel snarere behandling – og en behandling som strider mot legegjerningens raison d’être, som er å redde – og ikke ta – liv.

Passiv dødshjelp, som betyr at man unnlater å gi livsforlengende behandling, er tillatt i Norge. Det er imidlertid både prinsipielle og mer praktiske grunner til at vi ikke bør legalisere aktiv dødshjelp. De praktiske grunnene er bl.a. knyttet til faren for utglidning i kriteriene, slik man bl.a. ser i Nederland – der man også har tatt livet av mennesker som ikke har kunnet uttrykke ønske om det selv.

At aktiv dødshjelp er ulovlig er et viktig signal fra samfunnet: Vi ønsker ikke å gjøre aktiv dødshjelp til en del av legegjerningen. Vi ønsker ikke å fortelle mennesker at de er til bry, fordi de lider eller trenger omfattende behandling. Vi ønsker ikke å presse noen ut av livet.

Dette betyr likevel ikke at samfunnet behøver å slå hardt ned på dødshjelp som er avtalt mellom mennesker som er glad i hverandre og står hverandre nær, og som gis av ekte barmhjertighetsgrunner.

Selv det som er ulovlig, kan dømmes og bedømmes mildt.

 

 

 

 

Om å si det man mener om Europa

I dag er det lett å snakke seg varm om Europas og EUs problemer: Det er økonomisk krise, eurokrise og samarbeidsproblemer i EU. Stadig flere sier nei til norsk medlemsskap i EU, og Nei til EU smir mens jernet er varmt. Nei til EU er nemlig ikke bare en nei til EU-organisasjon – det er også en nei til EØS-organisasjon, som vil gjøre sitt beste for å undergrave EØS-avtalen som Norge har med EU. Uroen i LO, som kan forplante seg inn i LO-kongressen og til Arbeiderpartiets nominasjonsprosess, understreker alvoret i situasjonen. Saken er i seg selv alvorlig – men den kan også bli en “game changer” i valgkampen: Den skaper splittelse på rødgrønn side og utfordrer Ap-ledelsens autoritet, men den kan kanskje også hjelpe de to små nei-partiene SV og Sp.

Høyres Ine Eriksen Søreide har pekt på at statsministeren og Jonas Gahr Støre selv er skyld i EØS-bråket i egne kretser – fordi de ikke har lagt nok vekt på å diskutere og synliggjøre betydningen av EU og EØS for Norge.

Hun har rett. Selv da den store EØS-utredningen ble lagt frem, var det taust. Og da Regjeringen for et par år siden la frem sin store utenrikspolitiske melding – Interesser, ansvar, muligheter – ble den ledsaget av en beskjed om at EU ikke sto på dagsordenen, og at det dermed ikke var noe stort poeng å diskutere EU.

Høyre kan nok skryte av å være det partiet som, tross alt, snakker mest og mest positivt om EU. Nikolai Astrup har tidvis fremstått som en enslig svale. Likevel må vel også Høyre innrømme at heller ikke dette partiet alltid har ofret EU og EØS den oppmerksomhet de fortjener.

Det Regjeringen og våre folkevalgte mener om EU, EØS og vår tilknytningsform er for mange en dypt bevart hemmelighet. Men sannheten er at det er en voldsom diskrepans mellom det positive syn politikerne har og det inntrykk man kan få i den offentlige debatten. Jeg skriver “politikerne” i bestemt form flertall her, fordi det – utrolig nok – gjelder alle.

For hva sto egentlig i den stortingsmeldingen den rødgrønne regjeringen la frem?

Jo – meldingen var oppsiktsvekkende positiv i sin omtale av EU.

Regjeringen, som altså også består av nei-partiene Sp og SV, tror på et sterkt EU, både av hensyn til verden, Europa og Norge.

Meldingen var full av lovord:

EU “har vist evne til å handle der FN har hatt begrensninger.”

“EU spiller en sentral rolle i mange internasjonale spørsmål, som klima, Georgia-konflikten, Balkan, Iran/atomsaken, Somalia og Midt-Østen, og en viktig sikkerhetspolitisk rolle”

EU “har bidratt til å fremme stabilitet og solidaritet i Europa. (..) Også Norge nyter godt av at EU gjennom utvidelser til 27 land har bidratt til demokrati, politisk stabilitet og økonomisk utvikling i stadig større deler av Europa,” skrev Regjeringen.

Man måtte bruke lupe for å finne argumenter som talte for Norges utenforskap i meldingen, og selv med lupe fant jeg bare ett argument: Norge “har kunnet være en nøytral tilrettelegger på Sri Lanka og anerkjenne den palestinske samlingsregjeringen”.

I stortingsmeldingen listet Regjeringen opp Norges seks viktigste interesser i utenrikspolitikken. Og som tidligere statssekretær i UD, Vidar Helgesen, påviste på et Civita-møte etter at meldingen ble lagt frem: EU ble omtalt svært positivt og som helt avgjørende for Norge innenfor samtlige seks områder.

I sikkerhetspolitikken ble EU omtalt som et av Norges “ankerfester”. “EUs sikkerhetspolitiske relevans for Norge er stor, og vil sannsynligvis bli større”. Regjeringen tar derfor til orde for en “bred og dyp deltagelse i EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk”.

I engasjementspolitikken ble det fremhevet at EU og Norge står hverandre nær. Det gjelder i utviklingspolitikken, men også på de fleste områder som dreier seg om fred og forsoning. Norge “opptrer svært sjelden alene”, skrev Regjeringen, vi er avhengig av samarbeid med andre.

For å ivareta Norges økonomiske interesser mente Regjeringen at EØS-avtalen var “den kanskje viktigste oppgaven norsk utenrikspolitikk har”. WTO-forhandlingene ble fremhevet som en av de to viktigste sakene der EU kan gjøre en forskjell overfor USA og BRIC-landene. Klima er den andre viktige saken, og derfor er det “helt sentralt for Norge å delta i utviklingen av EUs miljøpolitikk”. I energipolitikken er EU av “særlig stor betydning for Norge”.

Norge har en “særlig dyp avhengighet” av den internasjonale rettsorden. Men Regjeringen festet sin lit til EU, for som den skrev: EU er “den viktigste internasjonale støttespilleren for en global rettsorden og global styring” som Norge kan ha.

Ingen tok dissens i Regjeringen da denne meldingen ble fremmet. Dette er altså det Ap, SV og Sp mener om EU og EØS.

Og hva mente Stortinget? Jo, Stortinget sluttet seg stort sett enstemmig til Regjeringens melding. I Innstillingen heter det bl.a.:

“Komiteen slutter seg til meldingens påpekning av at Norge har interesse av å ha en velfungerende tilknytningsform til EU som sikrer samarbeid med europeiske institusjoner og medlemsland. Meldingen fastslår at EØS-avtalen har bidratt til et intensivert samarbeid med EU de siste femten årene, og viser også til at Norge har fått en rekke samarbeidsordninger utover EØS-avtalen. Komiteen deler denne vurderingen, og påpeker at dette har bidratt til muligheter for norsk næringsliv og for norske borgere til å reise, studere og jobbe i andre europeiske land.

Meldingen argumenterer klart for at Norge nyter godt av og har interesse av det tette samarbeidet mellom EU-landene. Som eksempler kan nevnes demokratibygging og økonomisk utvikling i Øst- og Sentral-Europa, samarbeid om miljøutfordringer og det indre marked. Komiteen deler denne vurderingen.”

Alt oppsummert: Ine Eriksen Søreide har nok et poeng. Politikerne mener at EU er veldig viktig – og at EØS-avtalen er veldig viktig.

Men de har ikke sagt det tydelig nok.

 

Permisjon fra politikk

Det har oppstått en debatt i mediene om hvorvidt det er riktig av Audun Lysbakken å ta pappapermisjon mens han er leder i SV og partiet har store problemer. Blant dem som ser ut til å mene at det er litt underlig, er Elin Ørjasæter , mens Lysbakken selv, naturlig nok, er uenig.

Etter min mening omhandler denne debatten så ulike forhold at man må presisere:

At Audun Lysbakken tar permisjon fra vervet som partileder i SV er egentlig ingen sak for offentligheten. Selvsagt står det enhver fritt å si hva man mener om det, men det er synsing. Han har rett til å ta permisjon. Hvorvidt det er klokt og fornuftig, er en sak mellom han og partiet som har valgt ham. Lysbakken sier selv at han har ønsket å ta permisjon, og at dette har vært klartgjort for partiet. Samtidig har han nok rett i at han i praksis ikke hadde så mye valg: Reaksjonene hadde nok vært enda sterkere, dersom nettopp SV-lederen, som har så sterke meninger om hvordan andre fedre bør leve sine liv, ikke selv levde opp til sin egen lære.

Jeg syns heller ikke det er noe problem at stortingsrepresentanter tar persmisjon – enten de er mødre eller fedre. Det er 169 representanter på Stortinget, og man har et vel innarbeidet system med vararepresentanter, dersom noen må ha et langt fravær – og det er det mange som må ha, av ulike og helt legitime grunner. En stortingsrepresentant er selvsagt viktig, men han eller hun er ikke leder for en organisasjon og er altså, formelt og prinsipielt, fullt ut erstattbar under sitt fravær.

Det som derimot, etter min mening, er problematisk, er at så mange statsråder etter hvert tar ut lange permisjoner.

Som jeg har skrevet mange ganger før: En statsråd har ikke en jobb, men et ombud. Det finnes mindre enn tyve slik ombud i Norge. Det er et ombud de færreste innehar mer enn noen få år av sitt liv. Det er et ombud du har døgnet rundt 365 dager i året. Ombudet er unntatt fra svært mange av de lover og regler som gjelder for arbeidslivet generelt – som f.eks. reglene om arbeidstid. Riktig nok er det et (etter min mening ugjennomtenkt) press i samfunnet for å alminneliggjøre ombudene og gjøre dem til vanlige jobber – med de regler som ellers gjelder i arbeidslivet – men slik kan det aldri fullt ut bli. En statsråd er nemlig ikke ansatt i en organisasjon. Han eller hun er (reelt) utpekt av statsministeren til å sitte i Kongens råd – så lenge dette rådet ikke blir møtt med mistillit i Stortinget.

Innimellom er selvsagt statsråder fysisk borte fra “jobb”. De må ha litt fri, og de må ha litt ferie. De blir syke. En gang iblant skjer det noe, som gjør at de trenger en kort permisjon. I tillegg er de av og til inhabile, slik at de må fratre behandlingen av en sak.

Også i slike tilfeller har man et vel innarbeidet system for å ivareta oppgavene i statsrådens fravær: Man utnevner en sette-statsråd, dvs. at en av de andre statsrådene ivaretar den fraværende statsråds oppgaver mens han eller hun er borte.

Denne ordningen kan imidlertid ikke sammenlignes med den ordningen man har i Stortinget. En fraværende statsråd blir ikke erstattet fullt ut. Det er ingen i departementet som kan tre inn i statsrådens sted. Den nærmeste, nemlig statssekretæren, møter hverken i regjeringen, i statsråd eller på Stortingets talerstol. Det er dermed heller ingen som, fullt ut, kan overta de store og krevende lederoppgavene en statsråd har i et departement. En sette-statsråd kan ta seg av det rent formelle; lese opp saker i statsråd, fremme noen saker i regjeringen og kanskje delta i en og annen stortingsdebatt på vegne av sin kollega. Men det blir lett venstrehåndsarbeid, fordi sette-statsråden som regel har mer enn nok med sin egen statsrådsgjerning. En sette-statsråd er dessuten fysisk sjelden eller aldri til stede i det departementet han eller hun midlertidig er statsråd for.

Audun Lysbakken skriver dette på bloggen sin: “Det som ligger bak budskapet om at en leder ikke kan ta pappapermisjon er at menn egentlig kan velge bort barna sine.” 

Jeg er uenig. Poenget mitt er nærmest motsatt: Hverken menn eller kvinner behøver å velge bort barna sine. Men man bør kanskje av og til velge bort en jobb eller et verv, dersom det er vanskelig å kombinere barn og jobb på en forsvarlig måte. Det kan ikke være en menneskerett å kunne ha en hvilken som helst jobb uansett livssituasjon.

Vi kan ikke forlange at det skal være mulig å gjøre alt hele tiden. Livet består av valg. Velger man å få mange barn, velger man samtidig å jobbe litt mindre eller kanskje i litt andre jobber enn man behøvde å gjøre, dersom man valgte ikke å få barn.  Mange politikere er “supermennesker”; men ingen kan være to steder samtidig.

Med alt som er skjedd det siste året knyttet til styring av og ledelse i forvaltningen, kan det virke som om ordet ansvar har fått en ny betydning. På den ene side mener mange politikere at det ikke er viktig om en statsråd eller en politidirektør er på post når det brenner. På den annen side mener de samme politikerne at det er riktig å bli på post, selv når det avdekkes en katastrofal svikt under deres (kanskje fraværende) ledelse.

Jeg spør meg selv: Hva ville man ment, dersom konsernsjef Helge Lund i Statoil startet sin karriere i selskapet med noen måneders permisjon, samtidig som selskapet var involvert i korrupsjon og rot med økonomien? Og hva ville man ment, dersom sjefen for sikkerhet og beredskap i Statoil, hadde tatt ut permisjon rett etter at det hadde inntruffet en stor katastrofe i Nordsjøen – og konsernsjefen og styrelederen mente at det ikke var noe problem, fordi permisjonen var avtalt på forhånd?  Og hva hvis det etter ulykken ble klarlagt at beredskapsarbeidet i Statoil var preget av rot og ansvarsfraskrivelse og alt i alt så ille at katastrofen fikk langt større konsekvenser enn den ellers ville fått?

Ville noen krevd Helge Lunds avgang – og hva ville de sagt, hvis han sa at han ville ta ansvaret ved å bli sittende?