Høyre vil “avskaffe TV-lisensen og la NRKs allmennkringkasterrolle finansieres over statsbudsjettet”.
Venstre vil “avvikle NRK-lisensen til fordel for annen offentlig finansiering”.
Fremskrittspartiet vil “fjerne lisensavgiften og privatisere NRK”.
Hva KrF mener vet jeg ikke, men Knut Arild Hareide har i alle fall uttalt at KrF “sier takk og farvel til hele kringkastingsavgiften” , og at skattefinansering av NRK bl.a. vil være mer rettferdig og mindre byråkratisk.
Jeg er uenig med alle disse partiene og mener at vi bør beholde lisensen, eller “kringskastingsavgiften”, som den egentlig heter.
Det kan nok argumenteres prinsipielt for at det er mest ryddig å finansiere NRK direkte over statsbudsjettet, slik det stort sett skjer med andre institusjoner som er eid av staten eller som mottar betydelig støtte fra staten.
Men det finnes også gode grunner til å beholde lisensen.
I Norge har staten altfor mye makt over viktige institusjoner som skal og må være uavhengige. Forskningen og akademia, pressen og partiene, kirken og kulturen, næringslivet og de frivillige organisasjonene – alle er de i stor grad avhengige av staten som eier og/eller som kilde til finansiering. Denne ensidigheten er uheldig.
Det er mange grunner til at staten har så stor innflytelse i Norge.
Én grunn er at staten er rik, og at skattesystemet er innrettet slik at det nesten bare er staten som sparer i Norge, og at det er få incentiver for å få private til å investere på de områdene jeg har nevnt.
En annen grunn er en utbredt tro på at staten er god og snill, og at det ikke er farlig å være avhengig av staten – mens private er skumle, og at det er veldig farlig å være avhengige av private. Mediene er veldig raske til å problematisere mulige uheldige virkninger av at f.eks. partiene eller forskningen blir finansiert privat, mens man sjelden ser noen problematisere de potensielt uheldige virkningene av å være finansiert av staten. Noen unntak er det dog – som f.eks. da Aftenposten satte søkelyset på oppdragsforskningen som departementene betaler.
Da Torbjørn Røe Isaksen og Anniken Huitfeldt forleden diskuterte pressestøtten og lisensen på Dagsnytt 18, hevdet Huitfeldt at pressestøtten skapte mer mangfold. Men at det er mye av noe, betyr ikke at det samtidig er mye mangfold. Mitt inntrykk er riktig nok at vi har mange aviser i Norge, men rent meningsmessig er de vel mer preget av enfold enn mangfold.
Jeg er imidlertid enig med Huitfeldt, og uenig med Røe Isaksen, når det gjelder lisensen – i hovedsak av to grunner:
Lisensen skaper avstand mellom staten og politikerne og NRK. Som jeg har vært inne på på bloggen min før: Hvis først staten bør eller må finansiere f.eks. kultur, er det ikke likegyldig hvordan det skjer. Det er om å gjøre hindre at f.eks. politikere eller embetsverket griper direkte inn i det som må være redaktørenes eller kunstnernes domene. At nettopp slike ting kan skje, vet vi – og derfor trenger vi “handlingsregler” som kan beskytte politikerne mot dem selv. Lisensen skaper en automatikk, forutsigbarhet og avstand i finansieringen av NRK som slik sett er gunstig.
Den andre grunnen er mer praktisk. NRKs budsjett er i dag på ca. 4,5 milliarder kroner eller ca. halvparten av kulturbudsjettet. At partier, som ønsker seg regjeringsmakt, frivillig tilbyr seg å finansiere dette over statsbudsjettet, virker rett og slett litt dumt. Et skattefinansiert NRK vil nemlig komme på bekostning av noe annet, som f.eks. skattelettelser, fjerning av formuesskatten eller økte bevilgninger til vei og helse.
Det kan nok være at det er sider ved lisens-systemet som kan revideres. Det kan også være at teknologien vil tvinge frem nye løsninger. Men at systemet er gammelt og prinsipielt litt vanskelig å forsvare, bør ikke hindre oss i å beholde det.
Det burde i hvert fall ikke hindre en ung mann som nettopp har skrevet en bok om konservatismen.