Behold NRK-lisensen

Høyre vil “avskaffe TV-lisensen og la NRKs allmennkringkasterrolle finansieres over statsbudsjettet”.

Venstre vil “avvikle NRK-lisensen til fordel for annen offentlig finansiering”.

Fremskrittspartiet vil “fjerne lisensavgiften og privatisere NRK”.

Hva KrF mener vet jeg ikke, men Knut Arild Hareide har i alle fall uttalt at KrF “sier takk og farvel til hele kringkastingsavgiften” , og at skattefinansering av NRK bl.a. vil være mer rettferdig og mindre byråkratisk.

Jeg er uenig med alle disse partiene og mener at vi bør beholde lisensen, eller “kringskastingsavgiften”, som den egentlig heter.

Det kan nok argumenteres prinsipielt for at det er mest ryddig å finansiere NRK direkte over statsbudsjettet, slik det stort sett skjer med andre institusjoner som er eid av staten eller som mottar betydelig støtte fra staten.

Men det finnes også gode grunner til å beholde lisensen.

I Norge har staten altfor mye makt over viktige institusjoner som skal og må være uavhengige. Forskningen og akademia, pressen og partiene, kirken og kulturen, næringslivet og de frivillige organisasjonene – alle er de i stor grad avhengige av staten som eier og/eller som kilde til finansiering. Denne ensidigheten er uheldig.

Det er mange grunner til at staten har så stor innflytelse i Norge.

Én grunn er at staten er rik, og at skattesystemet er innrettet slik at det nesten bare er staten som sparer i Norge, og at det er få incentiver for å få private til å investere på de områdene jeg har nevnt.

En annen grunn er en utbredt tro på at staten er god og snill, og at det ikke er farlig å være avhengig av staten – mens private er skumle, og at det er veldig farlig å være avhengige av private. Mediene er veldig raske til å problematisere mulige uheldige virkninger av at f.eks. partiene eller forskningen blir finansiert privat, mens man sjelden ser noen problematisere de potensielt uheldige virkningene av å være finansiert av staten. Noen unntak er det dog – som f.eks. da Aftenposten satte søkelyset på oppdragsforskningen som departementene betaler.

Da Torbjørn Røe Isaksen og Anniken Huitfeldt forleden diskuterte pressestøtten og lisensen på Dagsnytt 18, hevdet Huitfeldt at pressestøtten skapte mer mangfold. Men at det er mye av noe, betyr ikke at det samtidig er mye mangfold. Mitt inntrykk er riktig nok at vi har mange aviser i Norge, men rent meningsmessig er de vel mer preget av enfold enn mangfold.

Jeg er imidlertid enig med Huitfeldt, og uenig med Røe Isaksen, når det gjelder lisensen – i hovedsak av to grunner:

Lisensen skaper avstand mellom staten og politikerne og NRK. Som jeg har vært inne på på bloggen min før: Hvis først staten bør eller må finansiere f.eks. kultur, er det ikke likegyldig hvordan det skjer. Det er om å gjøre hindre at f.eks. politikere eller embetsverket griper direkte inn i det som må være redaktørenes eller kunstnernes domene. At nettopp slike ting kan skje, vet vi – og derfor trenger vi “handlingsregler” som kan beskytte politikerne mot dem selv. Lisensen skaper en automatikk, forutsigbarhet og avstand i finansieringen av NRK som slik sett er gunstig.

Den andre grunnen er mer praktisk. NRKs budsjett er i dag på ca. 4,5 milliarder kroner eller ca. halvparten av kulturbudsjettet. At partier, som ønsker seg regjeringsmakt, frivillig tilbyr seg å finansiere dette over statsbudsjettet, virker rett og slett litt dumt. Et skattefinansiert NRK vil nemlig komme på bekostning av noe annet, som f.eks. skattelettelser, fjerning av formuesskatten eller økte bevilgninger til vei og helse.

Det kan nok være at det er sider ved lisens-systemet som kan revideres. Det kan også være at teknologien vil tvinge frem nye løsninger. Men at systemet er gammelt og prinsipielt litt vanskelig å forsvare, bør ikke hindre oss i å beholde det.

Det burde i hvert fall ikke hindre en ung mann som nettopp har skrevet en bok om konservatismen.

Konservatisme

frokostmøte i morgen lanserer Civita boken Konservatisme. Boken er bygget opp etter samme mal som boken Liberalisme, som vi lanserte for et par år siden. Liberalisme-boken var redigert av professor og prosjektleder i Civita, Lars Fr Svendsen. Konservatisme-boken er redigert av Torbjørn Røe Isaksen og Henrik Syse. Sistnevnte er medlem av Civitas fagråd. Førstnevnte er medredaktør i Minerva og har vært tilknyttet Civita en periode før han ble stortingsrepresentant. Bøkene blir utgitt på Universitetsforlaget, og de har fått støtte fra Fritt Ord.

Slike bokutgivelser er et stort løft for Civita, men det er også bøker vi er stolte av. Det er ikke bøker som noen tjener noe på, hverken når det gjelder penger, stemmer eller kortsiktig innflytelse. Skulle vi bare tenkt på å vinne debatten her og nå, burde vi gjort noe helt annet.

Men det er kanskje nettopp i slike stunder at en tankesmie kan vise at den har en funksjon i samfunnsdebatten utover det dagsaktuelle og matnyttige. En tankesmie er selvsagt ikke avskåret fra å delta i dagsaktuell debatt – det gjør vi bl.a. i et innlegg om Brochmann-utvalget i DN i dag – men vi skal også engasjere oss i det som ligger forut for politikken – i det blant annet Lars Roar Langslet har kalt det prepolitiske – i ideer, verdier og mer grunnleggende og langsiktige spørsmål.

“Et samfunn som ikke har slike miljøer (som Civita), blir et fattigere samfunn”, sa Torbjørn Røe Isaksen til DN i helgen. Oppslutningen om aktivitetene våre kan tyde på at han har rett. Det er nemlig ikke bare en liten krets av politiske og enige nerder som deltar på arrangementene våre eller oppsøker våre publikasjoner. I skrivende stund har et par hundre mennesker med vidt forskjellig bakgrunn meldt seg på til et frokostmøte som i veldig stor grad handler om “hvite døde menn” – men som i virkeligheten altså handler om mye mer.

Spørsmål som vil bli stilt, er bl.a. hva konservatismen har å gjøre med dagens politiske stridsspørsmål? Og om hva det betyr i 2011 å ville “reformere for å bevare”? Hva skal reformeres, hva skal bevares? Og hvorfor trenger vi ideene i praktisk politikk?

At en liberal tankesmie som Civita, som er grunnlagt av næringslivet, befatter seg med slike spørsmål er i pakt med tradisjonen.

 

I Europa var det en næringslivsleder som la grunnlaget for den første liberale tankesmien. Den tidligere jagerpiloten Anthony Fisher leste en forkortet versjon av Hayeks Veien til trelldom i 1945 (en versjon trykket i Reader`s Digest). Han ble så inspirert at han oppsøkte Hayek, som underviste på LSE. Fisher ville gjerne bidra til større interesse for Hayeks budskap om begrenset statsmakt og fri økonomi. Derfor ville han bli politiker. Men Hayek frarådet han å bli politiker.  Hans råd var å heller starte en liberal tankesmie som kunne nå ut til de intellektuelle “for å påvirke de som påvirker”. Og i 1955 hadde Fisher midlene som skulle til for å starte den nå nærmest legendariske tankesmien i London: Institute of Economic Affairs (IEA). Fishers inspirasjon var Hayek og den amerikanske tankesmien Foundation for Economic Education.

 

Institute of Economic Affairs inspirerte senere en rekke tankesmier i hele Europa. Fisher bidro selv til opprettelsen av paraplyorganisasjonen Atlas Foundation i USA, som støtter liberale tankesmier over hele verden. (De senere årene har de også jobbet mye med å støtte liberale intellektuelle miljøer i Øst-Europa og Midt-Østen.) Gjennom 60- og 70-tallet var IEA den ledende leverandøren av det politiske tankegodset som ble de konservatives politikk under Thatcher og dermed høyrebølgen på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet.

 

I Washington DC er det et vell av tankesmier som konkurrerer om å ha størst mulig politisk innflytelse. Respekterte og veldig store Brookings Institution har eksistert siden 1916. Brookings kan plasseres i USAs politiske sentrum. Tydelig plassert på høyresiden finnes blant annet Heritage Foundation, som hadde veldig stor innflytelse på Ronald Reagans politikk. Enkelte intellektuelle i USA, som Anne Applebaum og Ayan Hirsii Ali, har tilknytning til konservative American Enterprise Institute, en tankesmie som hadde innflytelse på George W. Bush i de første årene ( her fant man mange av de såkalte “neo-konservative”). En spennende tankesmie med innflytelse Obama-administrasjonen er Center for American Progress, som ble startet i 2003 av den tidligere stabssjefen til Bill Clinton, John Podesta. Og en annen, etter norske forhold liberalistisk tankesmie, er Cato Institute, der Civita’s Marius Gustavson for tiden har et forskningsopphold. 

 

I Civita er vi stolte av at vi har mange av Norges ledende intellektuelle “på laget”, og at intellektuelle, som kanskje ikke er enige med oss, syns det er verdt å bruke vår arena til debatt. I morgen kan vi se frem til å høre flere av dem fortelle hva de mener om konservatismen og den nye boken Konservatisme.