Agenda, Piketty og norske medier

Tankesmien Agenda bør kunne notere seg for i hvert fall én stor suksess: Den har antagelig medvirket til at norske medier nesten ikke stiller spørsmål ved noe av det den franske økonomen Thomas Piketty står for.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest og hørt i norske medier at noe er slått fast som en slags endelig sannhet, fordi Piketty har påvist at det er slik. Som jeg skrev i Morgenbladet for noen år siden, fremstår han tidvis som en popstjerne som forblinder fansen. Enkelte journalister og kommentatorer har vært helt euforiske. Marie Simonsen i Dagbladet, for eksempel, mente at økonomifaget nå kanskje hadde fått sitt klimapanel, og at skeptikerne ville slite med å tilbakevise Pikettys funn.

Fortsatt er det svært sjelden å se at noen norske medier skriver om eller gjengir kritikk av Pikettys analyser – medmindre det fremkommer i leserinnlegg skrevet av for eksempel noen i Civita. Jeg er generelt stolt av det omfattende arbeidet mine medarbeidere i Civita har gjort når det gjelder ulikhet generelt og Piketty spesielt. Vi har i høy grad tatt han og forskningen hans seriøst, men vi har ikke vært servile.

Det er nå noen få uker siden den siste boken hans – Capital and Ideology – kom på engelsk. Det er en murstein av en bok, så jeg blir ikke forundret om vi også denne gangen vil se at andre forfattere skriver kortversjoner av boken. Agenda har allerede gitt ut en kortversjon. Forfatteren, Kjetil Ansgar Jakobsen, er også blitt intervjuet om boken i NRKs Ekko. (Oppdatert: Sigrun Aasland i Agenda har minnet meg om at hun også har skrevet kritisk om Pikettys siste bok i denne artikkelen.)

Slik var det også da den forrige boken kom. Jesper Roine, som skrev denne populære boken, var gjest på et frokostmøte  som Civita hadde om Piketty i 2014.

Men selv om Piketty denne gangen har skrevet en enda mer voluminøs bok, er det flere som har rukket å lese den.

En av dem er økonomen Raghuram Rajan, som skriver om den i en lang artikkel i dagens Financial Times. Og kritikken er ikke akkurat nådig. Rajan nærmest slakter Pikettys forslag til løsninger og mener at et forsøk på å implementere dem, vil føre helt galt av sted.

En annen som har lest boken, er økonomen Tyler Cowen, og han er også veldig kritisk til store deler av boken. Slik Piketty ser verden, skriver Cowen, er det umulig å si noe fornuftig eller pålitelig om ulikhetsproblemene i vår tid. Piketty er rett og slett for negativ til de rike og for glad i konsentrert statsmakt til å ha et tilstrekkelig balansert syn.

I The Economists podcast The Economist asks er Thomas Piketty intervjuet  av økonomiredaktørene Anne McElvoy and Henry Curr, og også den er vel verdt å høre på.

Når man vurderer Piketty og hans innflytelse på debatten om ulikhet, er det viktig å skille mellom funnene han har gjort – og de forslagene til løsninger som han fremmer. Han har fått kritikk for begge deler, men kritikken mot løsningene er klart sterkest. Mange internasjonale medier og kommentatorer er flinke til å skille, mens de norske for ofte ikke gjør det. Marius Doksheim i Civita har tidligere oppsummert dette godt i et eget notat, og også i enkelte omtaler av den siste boken, som her i Dag og Tid, kommer dette klart frem.

Piketty står åpenbart ganske langt til venstre politisk. Økonomene som nå kritiserer han – eller som stiller kritiske spørsmål til han – er mer høyrevridde enn Piketty, og det kan hende at de preges av det. Andre, som kanskje står nærmere Piketty politisk, er også mindre kritiske, men heller ikke de omfavner boken. Et par eksempler kan leses her og her.

Dette berører noe av det som var mitt poeng, da jeg for en tid tilbake påpekte at enkelte norske ulikhetsforskere nok også var preget av sine holdninger, og at det kan gi seg utslag i måten man velger eller vektlegger argumenter på. I et av mine innlegg pekte jeg blant annet på at vi sjelden får høre eller lese om internasjonal forskning eller debatt om forhold som trekker i motsatt retning av de mest populære oppfatningene om økonomisk ulikhet og det Piketty står for. Mediene skriver lite eller ingenting om det – og norske forskere sier heller ikke så mye om det, selv om det er unntak.

Dette betyr ikke at vi ikke skal lytte til forskere som kanskje har et annet politisk ståsted enn vi har selv. Men det betyr at vi må forstå at også forskere farges av sine holdninger og verdier – og at vi bør studere større og ulike deler av et forskningsfelt før vi skyver forskningen foran oss når vi konkluderer.

Men det ville hjulpet om også norske medier følte et ansvar for å gi et mer balansert bilde av den internasjonale debatten om ulikhet og Piketty.

 

KrF bør ikke kunne hindre en god debatt om bistand

I 2020 bruker Norge nesten 40 milliarder kroner på bistand til fattige land.

Det betyr at Norge er helt i verdenstoppen når det gjelder å bruke mye penger på bistand.

Kristelig Folkeparti skal ha mye av æren for at vi bruker så mye.

Så lenge KrF er en maktfaktor i norsk politikk, er det antagelig umulig for en hvilken som helst regjering å bevilge mindre enn én prosent av BNI til bistand. Vi ligger etter hvert godt over det som er FNs mål for bistand, og vi ligger selvsagt langt foran de aller fleste andre land – ja, kanskje foran alle andre land.

Undersøkelser viser at oppslutningen om bistanden er høy, mens kunnskapen er lav. Og det er kanskje ikke så rart: Det virker intuitivt riktig å ville hjelpe dem som er veldig fattige. Samtidig er informasjonen vi får, ofte overfladisk, slik den for eksempel kan være i forbindelse med NRKs innsamlingsaksjoner. Og den politiske interessen er liten. Bistands- og utviklingspolitikk er på mange måter venstrehåndsarbeid for våre politikere, enda budsjettet er enormt. Selv den som måtte tro at all bistand er god bistand, vil ha problemer med å bruke opp midlene på en fornuftig måte.

Jeg vet ikke om noe annet område der det brukes så mye penger over offentlige budsjetter, hvor det samtidig er så lite kritisk og nysgjerrig debatt. Og det kan virke paradoksalt, siden dette også må være eneste felt som mottar betydelige midler over statsbudsjettet for å drive opplysning og debatt.  Organisasjoner, som i praksis vil si bistandsorganisasjoner, kan søke om betydelige midler for å “bidra til kunnskap, engasjement og debatt i Norge om globale miljø- og utviklingsspørsmål”. Når det i praksis likevel ikke er så paradoksalt at en så høy ressursbruk leder til så lite debatt, så har nok det sammenheng med at de angjeldende organisasjonene langt på vei har samme mål: De ønsker et størst mulig bistandsbudsjett og mest mulig penger til egen organisasjon. Også i Norge er det mange som er avhengige av bistand.

Bladet Bistandsaktuelt, som er en uavhengig avis som utgis av Norad, skal også bidra til opplysning og debatt. Her publiseres det også kritiske reportasjer, men likevel: Det er, slik bladet selv uttrykker det, «bistandsbransjens eget fagblad», og det når derfor sjelden utover bransjen selv.

Interessen for kritisk forskning eller forsøk på kritisk debatt andre steder møtes altfor ofte med flyktig og forbigående interesse – og ofte med mengder av det vi på godt norsk må kunne kalle unnskyldninger. Hvis bistanden ikke virker slik den skal, så skyldes det at forutsetningene ikke ligger til rette. Hvis det bare var mindre korrupsjon, bedre styresett, bedre forvaltning osv. – så ville bistanden ha virket. Men er det rimelig å forvente at alle disse, helt grunnleggende forutsetningene noen gang vil være til stede?

Men det verste er når forsøk på å skape debatt om en mer fornuftig bruk av bistandsmidlene rett og slett møtes med en kald skulder og uvilje mot overhodet å diskutere forslagene.

Det har vært et par eksempler i det siste.

For noen uker siden luftet Høyres programkomité en tanke om å omprioritere deler av bistandsbudsjettet til fornybar energi i utviklingsland.

En av de  største utfordringene verden har i dag, er det store behovet for energi i fattige land. I verste fall vil behovet bli dekket med en storstilt utbygging av kullkraft. Å bygge ut fornybar energi i fattige land kan derfor være svært god bistand, fordi det kan ha en vinn-vinn-effekt. Det kan redusere fattigdom, bidra til utvikling og vekst og bidra til å løse klimaproblemene.

Et hovedproblem i bistanden er at man stadig hopper på nye ideer uten god utredning. Derfor må selvsagt forslaget fra Høyre programkomité utredes nærmere. Men selv med en god utredning er det nok tvilsomt at det blir noe av.

Forslaget ble nemlig blankt avvist, både av utviklingsministeren fra KrF og av bistandsbransjen. Ikke fordi de mener at det er feil å bygge ut fornybar energi i fattige land, men fordi de ikke engang vil diskutere en omprioritering av midler. De 12 milliardene som Høyres programkomite ville omprioritere, må, ifølge dem, eventuelt komme på toppen av et allerede stort og voksende bistandsbudsjett. Det er i realiteten det samme som å si at det ikke blir noe av.

Et annet eksempel gjaldt NHO, som foreslo å omprioritere 1 – én – milliard kroner av bistandsmidlene til mer næringsrettede tiltak. NHO fikk så hatten passet av generalsekretæren i Kirkens Nødhjelp, Dagfinn Høybråten, som “filleristet” NHO og mente at forslaget ville “ramme de svakeste”. Utviklingsministeren mente at NHO satte svake grupper opp mot næringslivets behov og hadde ikke én krone å avse til NHOs forslag.  I Dagsnytt 18 måtte NHO stå skolerett i debatt med tankesmien Agenda, fordi NHO ikke kunne dokumentere at forslaget deres ville virke positivt på fattigdomsbekjempelse og utvikling.

Men ingen kom på å spørre Agenda, utviklingsministeren, Høybråten eller noen andre om hvordan de kan vite at de 39 andre milliardene virker.

Sannheten er nemlig at de vet veldig lite om det.

Det kommer stadig rapporter og forskning som viser at bistanden ikke virker etter formålet, og at den ofte har direkte skadelige virkninger ved blant annet å bidra til korrupsjon og/eller til å holde mennesker og land nede i fattigdom. Mange mottakerland vil dessuten ikke lenger ha tradisjonell bistand. De ser at den er styrt av giverlandenes interesser og veldig arbeidskrevende å ta imot. De ønsker investeringer, fordi det som trengs, er jobber til en voksende befolkning.

Men slike rapporter og budskap passerer ofte hus forbi i norsk offentlig debatt. Da den siste rapporten om utilsiktede bivirkninger av bistanden nærmest ved en feil nådde offentligheten, passerte også den med noen korte kommentarer. Som professor Kalle Moene uttrykte det: Det er “sterkt kritikkverdig”, men “vi må bare ikke av den grunn konkludere med at vi må slutte med bistand. Vi må heller være mer kritisk til hvordan vi utøver den.”

Og det har jo Moene rett i. Men hvilke ideer har han til hva vi bør gjøre? Hvilken vekt skal vi legge på den forskningen som viser at bistanden i grunnen ikke har hatt noen positiv virkning på makronivå – og hvilken forskning skal vi stole på? Hvordan skal vi unngå at de som har størst interesse av status quo, bare kan stoppe debatter og forslag uten overhodet å vurdere dem nærmere? Og hvordan skal vi greie å lære og ta konsekvensene av alt det vi tross alt vet? Det foreligger tusenvis av evalueringer (også de av sterkt varierende kvalitet) av både norsk og internasjonal bistand og utviklingspolitikk. Men mange av dem frister tilværelsen i en skuff.

Likevel: Det går heldigvis fremover med mange fattige land. Men det er vanskelig å påstå at det skyldes bistand. Det finnes gode eksempler på at bistand kan virke bra og samspille godt med landenes egen politikk, men vi vet for lite om det. Bistanden lider nemlig under det såkalte mikro-makro-paradokset: Bistanden virker “på bakken” på kort sikt. Men den løfter ikke nødvendigvis landene på lang sikt. Meningen er at bistanden skal bringe de fattige landene inn i en god sirkel slik at de selv kan bringe seg ut av fattigdom. I verste fall gjør den det motsatte og bringer dem inn en avhengighetssirkel som de ikke kommer ut av.

I 2018 ble Civita kontaktet av Svein Dale, som nesten fremsto som en varsler. Han hadde hatt sitt virke som fagdirektør for utviklingspolitikk i UD i mange år og var etter hvert blitt nokså desillusjonert.

Han skrev et notat for Civita om alt han hadde på hjertet, og jeg skal innrømme at vi var i tvil. Vi hadde over lang tid publisert en lang rekke veldig gode notater om hvordan bistands- og utviklingspolitikken var og kunne bli bedre – og det stemte ikke helt med vår profil at vi skulle publisere et så pessimistisk notat. Men forfatteren var svært seriøs, og hadde meget omfattende kunnskap og erfaring.

Så vi publiserte notatet og arrangerte et frokostmøte – som igrunnen viste at han hadde rett. Det var ikke mulig å bortforklare det han skrev.

Men hadde det noen virkning på den politiske debatten, eller på debatten om hvor mye vi bør bruke på bistand og hvordan vi bør bruke pengene?

Ikke såvidt jeg kan bedømme.

Det er generelt ingen mangel på debatt om bistand og utvikling. På Arendalsuka, for eksempel, er det hvert år et stort antall møter og debatter om utvikling og bistand, og Civita har selv arrangert noen av dem. Men det virker som om deltakere og publikum er de samme, altså bistandsbransjen selv – og at alle tilløp til grunnleggende og kritisk debatt har en tendens til å visne veldig raskt. Og går det ikke å tie slike debatter ihjel, kan man bruke storslegga, slik Dagfinn Høybråten nylig gjorde overfor NHO. Mitt tips er at det er lenge til vi hører fra NHO igjen, enda det de gjorde, altså var å reise spørsmål om bruken av cirka to og en halv prosent av bistandsbudsjettet.

Jeg innledet med å si at KrF skal ha mye av æren for at Norge er en stormakt når det gjelder bistand. Men dermed har også KrF et stort ansvar for å bidra til en mer grunnleggende og åpen debatt også om de problemene som knytter seg til Norges og verdens bistands- og utviklingspolitikk. Det ansvaret tar ikke KrF på alvor så lenge partiet bare avviser forslag, fordi det ikke samtidig følger med enda mer penger.

Alle vet at KrF vil godt, men at man vil godt, betyr ikke automatisk at man gjør godt.

I verste fall er det helt motsatt, og den debatten må vi ta.

 

 

Uklart om arveavgift i Politisk kvarter

SV vil gjeninnføre arveavgiften som Solberg-regjeringen fjernet i 2014.

SV ønsker ikke å innføre nøyaktig den samme avgiften, men vil utrede alternative måter å gjøre det på. Såvidt jeg har forstått, har SV fremmet flere ulike forslag i Stortinget, og det siste forslaget, som ble fremmet sammen med Rødt, hadde følgende ordlyd:

«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan en progressiv arveskatt med høyt bunnfradrag kan utformes. Resultatene av utredningen skal presenteres sammen med forslaget til statsbudsjett for 2021.»  (Forslaget ble nedstemt.)

Ifølge Kari Elisabeth Kaski (SV) har SV vurdert bunnfradrag på alt fra fem til 50 millioner kroner.

Arbeiderpartiet har så langt avvist at partiet har planer om å gjeninnføre arveavgiften. Men avvisningen skurrer litt. Det virker som at Arbeiderpartiet er mest opptatt av å kritisere SVs forslag, og at partiet ikke kan garantere at det selv ikke kommer med et forslag, for eksempel i forbindelse med programprosessen foran 2021. Arbeiderpartiet vurderte å gjeninnføre arveavgift før 2017, men droppet det.

Saken ble diskutert i Politisk kvarter forleden – uten at vi kom noe nærmere en konklusjon om hva de rødgrønne partiene vil gå til valg på i 2021. Det eneste vi vet, er at SV og Rødt vil gjeninnføre en arveavgift, mens Arbeiderpartiet foreløpig ikke har noen planer om det. Hva Arbeiderpartiet til slutt vedtar som sitt program for 2021 – 25, får vi vite først våren 2021.

Dermed var ikke Politisk kvarter så veldig opplysende for de lytterne som måtte være interessert i å vite – eller i det minste få noen signaler om – hva som vil skje etter valget i 2021, dersom det blir et regjeringsskifte.

Men det var også andre grunner til at Politisk kvarter kunne virke villedende:

For det første ble det etterlatt et inntrykk av at regjeringen kun fjernet arveavgiften uten å gjøre noe annet. Men det stemmer ikke. For samtidig med at arveavgiften ble fjernet, innførte regjeringen et nytt skatteprinsipp, nemlig kontinuitetsprinsippet, som også sikrer skatt på arv. For dem som ikke er eksperter på skatt (hvilket inkluderer meg selv), er det litt komplisert, men jeg skal forsøke å illustrere det enkelt:

Hvis man før arvet en liten familiebedrift, måtte man umiddelbart betale avgift på denne arven. For noen kunne det være så vanskelig at de ble tvunget til å selge hele eller deler av bedriften – eller legge den ned – for å få råd til å betale avgift. I praksis var det nok mer vanlig at systemet førte til “konstruerte” generasjonsskifter der man planla seg ut av problemet ved å overføre verdiene til barna mens verdiene fremdeles var lave.

Dersom de som arvet, valgte å selge hele eller deler av bedriften, måtte de også betale skatt på gevinsten, det vil si den verdiøkningen som hadde skjedd fra arvetidspunktet til salgstidspunktet.

Hvis man i dag arver en slik familiebedrift, kan det skje på et mer naturlig tidspunkt, og man behøver ikke å betale noe idet man mottar arven. Bedriften kan altså drives videre uten at det skaper store likviditetsutfordringer for den som mottar arven. Men når eller hvis bedriften likevel selges helt eller delvis og verdier tas ut til privat forbruk, for eksempel fordi den som har mottatt arven, heller vil ha frie midler enn å drive bedriften videre, må gevinsten beskattes. Det nye er at gevinsten, og dermed skatten, nå normalt vil bli (mye) høyere enn under det gamle regimet – fordi det som beskattes, er verdiøkningen fra “tidenes morgen”, altså fra bedriften ble kjøpt eller etablert av arvelater, til salgstidspunktet.

Mange mener at det nye prinsippet over tid vil gi (mye) større skatteinntekter til staten enn det gamle systemet. Den gamle arveavgiften ga bare et lite proveny til staten.

Jon Hustad har skrevet mer utførlig om det nye skatteprinsippet her.

Regjeringen selv forklarer det her.

Og som sagt: Denne omleggingen av skattesystemet, som viderefører beskatning av arv på en annen måte, ble overhodet ikke nevnt i Politisk kvarter.

For det andre ble det sagt at OECD har anbefalt Norge å gjeninnføre en arveavgift. Det er riktig, men det er en opplysning som må sees i sammenheng med at OECD er skeptisk til formuesskatt og klart i favør av å fjerne formuesskatt på arbeidende kapital. Det er for øvrig interessant at Kari Elisabeth Kaski argumenterer for en gjeninnføring av arveavgift fordi Norge ikke bør være eneste land (eller egentlig et av få land) som ikke har det – mens hun også argumenterer for å opprettholde og øke formuesskatten, selv om Norge er nesten eneste land som har formuesskatt.

For det tredje ble det argumentert med at arveavgift bør gjeninnføres fordi det såkalte Arveavgiftsutvalget har anbefalt det. Men det ble ikke nevnt at utvalget var delt, og at mindretallet blant annet advarte mot kontinuitetsprinsippet, fordi det kunne føre til en skatteskjerpelse. Det ble heller ikke nevnt at utvalget ikke hadde til oppgave å vurdere formuesskatten, men likevel uttalte at det ut fra fordelingshensyn var bedre å beskatte arv enn formue. Men viktigere enn dette er at utvalgsinnstillingen er fra 2000, hvilket gjør den lite relevant: Den gangen betød formuesskatten lite, og utbytteskatten som vi har i dag, var knapt påtenkt. Dagens utbytteskatt ble innført i 2005/06 – samtidig som det ble lovet at formuesskatten skulle trappes ned og fases ut. Det siste skjedde ikke, og dermed har den samlede eierbeskatningen økt kraftig i årene siden. Eierbeskatningen (det vil formuesskatten på arbeidende kapital og utbytteskatten) er omlag 15-doblet siden 2005/06 og utgjør i dag over 30 milliarder kroner.

Og for det fjerde: I programmet ble det hevdet at professor Jarle Møen mener at det er “uten rot i forskning” når noen påstår at en gjeninnføring av arveavgiften vil være problematisk for norske eiere. Men det er ikke dette Møen har sagt. Det han har sagt, er at det er “uten rot i forskning” å mene at en gjeninnføring av arveavgiften – samtidig som det nye skatteprinsippet og formuesskatten blir opprettholdt – vil være svært skadelig for norske bedrifter. Møen har rett i at det ikke fins forskning som beviser at en slik “skattecoctail” vil være et problem. Men han har heller ingen forskning som dokumenterer det motsatte. Det mangler rett og slett mye forskning, særlig empirisk forskning, på formuesskatten.

Jeg tror alle partier (kanskje unntatt Rødt) er enige om at den gamle arveavgiften hadde uheldige utslag for helt vanlige mennesker som arvet hus og hytter. Ingen vil derfor ha tilbake arveavgiften akkurat slik den var.

Nå snakkes det derfor mer om “de rike” og “de rikeste”, det vil si næringsformue.

Og nettopp her er vi ved poenget: Dersom det skal innføres en ny arveavgift, må denne sees i sammenheng med 1) det nye skatteprinsippet som ble innført da den gamle arveavgiften ble fjernet, 2) formuesskatten, som norske eiere er temmelig alene om å betale og 3) den kraftige økningen i eierbeskatningen som har funnet sted de senere år. Jeg tror nesten ingen land har både arveavgift og formuesskatt. Sverige, for eksempel, har ingen av delene.

Det norske politikere må spørre seg om, er hvor mye ekstra skatt norskeide bedrifter, lokale eiere og familiebedrifter kan tåle i forhold til sine offentlige og utenlandske konkurrenter. En slik særnorsk skattemiks vil ha en kostnad i form av tapte investeringer, spesielt i nye bedrifter og i små og mellomstore bedrifter, som er helt avhengig av privat norsk risikokapital for å bli etablert og vokse.

Det finnes argumenter både for og mot gjeninnføring av en arveavgift. Men dette kan ikke diskuteres isolert – uten å se all bedrifts- og eierbeskatning i sammenheng.

Det vi snakker om, er tross alt bedrifter og arbeidsplasser landet rundt.