LO har laget en høyreordliste som, liksom, skal forklare oss hva de nye politiske “høyreordene” egentlig betyr.Gjort med kompetanse og vidd kan slike analyser av språket være veldig interessante, slik som f.eks. Eirik Vatnøys retorikkanalyse av velferdsdebatten var.

Jeg ville lyve, hvis jeg sa at jeg syns LO-lederens “analyse” er like interessant. Men noen syns kanskje den er morsom.

Uansett har den fått utviklingsredaktør Åshild Mathisen i Vårt Land til å skrive en kommentar om hvordan nye politiske vinder og regjeringsskiftet også har ført til – eller skjedd som følge av – endringene i det politiske språket. Hun skriver:

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

“Folket har talt. De valgte de nye ordene. De som høres optimistiske, nyskapende og energiske ut. Nå har de fått nyordene “oppmykning”, “valgfrihet” og “mangfold” i regjering. De gamle ordene “fellesskap”, “solidaritet”, “likestilling” er kastet ut av regjeringskontorene”.

Jeg tror ikke dette er positivt ment.

Men jeg syns heller ikke at det er så godt tenkt.

Studerer man Sundvollen-plattformen og Soria Moria 2, vil man bl.a. finne ut dette:

Dokumentene er like lange – ca. 75 sider.

Ordet oppmyking er nevnt en gang i Sundvollen-plattformen – og null ganger i Soria Moria 2.

Ordet valgfrihet er nevnt seks ganger i Sundvollen-plattformen – og to ganger i Soria Moria 2.

Ordet mangfold er, i ulike sammensetninger, nevnt 28 ganger i Sundvollen-plattformen – og 20 ganger i Soria Moria 2 (men her må det sies at begrepet naturmangfold dekker flere av tilfellene i Soria Moria 2 enn i Sundvollen-plattformen).

Ordet fellesskap er nevnt 15 ganger i Sundvollen-plattformen – og 14 ganger i Soria Moria 2.

Ordet solidaritet er nevnt to ganger i Sundvollen-plattformen – og to ganger i Soria Moria 2.

Ordet likestilling er nevnt seks ganger i Sundvollen-plattformen – og sju ganger i Soria Moria 2.

Noen språklig revolusjon kan det altså umulig være snakk om – og neppe heller noen språklig nytale i orwellsk forstand.

Mathisen er muligens blant dem som leter etter bevis på at solidariteten forsvant da vi fikk en blå regjering.

Men beviset finnes ikke.

Heller ikke i språket.

I Sundvollen-plattformen heter det at Regjeringen vil “kartlegge læringsresultatene gjennom hele skoleløpet og sikre full åpenhet om resultater på skolenivå”. 

I Politisk kvarter mandag sådde kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen tvil om hvorvidt dette er et løfte han ønsker å holde. Han ønsket å vurdere det nærmere, fordi han ikke ønsker at mediene skal presentere “meningsløse” sammenligninger og rangeringer av skoler.

Debatten om åpenhet om skolen er interessant. Jeg husker en radiodebatt for noen år siden – mellom én fra SV og én fra Høyre – der man diskuterte åpenhet om skattelistene og om skolen. SV-politikeren ønsket mest mulig åpenhet om skattelistene, men ønsket ikke åpenhet om skolen – mens Høyre-politikeren ville ha det omvendt: Mer åpenhet om skolen og mindre om skatten. Og som vi vet: Pressen er mest enig med SV-politikeren. Pressen ønsker full åpenhet om skatten, men er – i hvert fall i de meningsbærende spalter – mer skeptisk til åpenhet om skolen.

Jeg syns åpenhet er bra, spesielt om offentlig sektor, siden dette er vår felles eiendom. Men det finnes selvsagt grenser. Én slik grense går der man angriper enkeltmenneskers integritet, privatliv og personvern. Det er tilfellet når det gjelder skattelistene, som er knyttet til person – men det har aldri vært tilfellet når det gjelder skolen. Åpenhet om skolen har alltid vært begrenset av personvernet. Derfor er en offentliggjøring av skoleresultater alltid betinget av at det er tilstrekkelig mange elever og store nok skoler til at enkeltelever ikke kan identifiseres.

Dette var likevel ikke kunnskapsministerens anliggende. Han var opptatt av det meningsløse i å sammenligne ulike skolers resultater – fordi det kan få folk til å tro at enkeltskoler er dårligere eller bedre enn de i virkeligheten er.

Han har litt rett – men han tar også feil.

Det som er riktig, er at det er vanskelig å finne gode indikatorer på skolekvalitet, og at det derfor også kan være vanskelig å foreta sammenligninger. Et eksempel: Det er ikke lett å sammenligne karakterene som elevene får på to forskjellige skoler. Dels kan det være at vurderingspraksisen er forskjellig, dvs. at lærerne har en strengere praksis på den ene skolen enn på den andre. Og dels er det umulig å vite hva som har vært skolens bidrag til de karakterene elevene har fått. Bak en 3’er på én skole kan det ligge et mye mer imponerende arbeid enn det ligger bak en 5’er på en annen skole, f.eks. fordi elevene på den første skolen har et mindre heldig utgangspunkt. De kan f.eks. ha minoritetsspråklig bakgrunn.

Det som er feil, er at vi aldri kan eller bør sammenligne resultater på skolenivå. Selve poenget med å måle kvalitet er at vi skal kunne sammenligne med andre eller over tid – ettersom det er den eneste måten å bedømme kvaliteten på. Om et gitt resultat er et bra resultat, kan vi bare vite, hvis vi kan sammenligne med andre og/eller over tid.  

Kunsten er altså å finne gode indikatorer – eller å utvikle vurderingspraksisen slik at f.eks. karakterer blir bedre indikatorer. Gode indikatorer kan f.eks. være såkalte skolebidragsindikatorer, som forsøker å si noe om skolenes bidrag til læringen – uansett på hvilket nivå elevene i utgangspunktet befant seg. Det er ikke lett, men det er mulig – noe man kan se et eksempel på her. 

Dessuten bør måling av og åpenhet om læringsresultater kombineres med måling av og åpenhet om andre typer resultater og input-faktorer – slik at man samlet sett får et bredt bilde av skolen: Hvilke ressurser har skolen? Hvordan er lærertettheten? Og hvordan er trivselen blant elever, lærere og foreldre?

Det var dette som var hensikten med Skoleporten, som ble etablert under den forrige borgerlige regjering. Den eksisterer fortsatt, men mange av resultatene på skolenivå holdes nå hemmelig etter at den rødgrønne regjeringen delvis har lukket portalen for innsyn fra allmennheten, det vil i praksis også si elever og foreldre.

Jeg mener det er flere gode grunner til at Røe Isaksen bør se positivt på Sundvollen-plattformens krav til større åpenhet:

For det første tror jeg det er umulig å unngå at pressen lager rangeringer. Pressen bruker de resultatene den har tilgang til, uansett hvor vanskelig det er å få tak i dem (f.eks. fordi den må be om innsyn i offentlige dokumenter) – og den bruker, om nødvendig, utenlandsk kompetanse til å lage rangeringer, slik bl.a. VG har gjort.

For det andre blir det stadig mer vanlig at også andre private aktører lager slike rangeringer. Den danske tankesmien Cepos, for eksempel, lager sine egne rangeringer – og disse får hvert år store oppslag i dansk presse.

For det tredje, og det er viktig: Hvis det er slik at allmennheten, foreldre og pressen risikerer å misforstå resultatene, fordi de tror at f.eks. karakterer betyr noe de ikke betyr – ja, så syns jeg kunnskapsministeren, fremfor å ty til hemmelighold, heller bør forklare oss hvorfor karakterene ikke betyr det vi tror de betyr. Det er jo helt urimelig at vi – folket – skal gå rundt å tro at en elev som får karakteren 5  har nådd et høyere kompetanse- eller kunnskapsnivå enn en elev som får karakteren 4, eller at det er skolen som skal ha æren for at en elev får 5, mens den bør få skylden for at en elev får 2 – hvis det ikke forholder seg slik. Da bør vi få vite hvordan det egentlig forholder seg.

Kunnskapsministeren kunne f.eks. starte med å invitere pressen til et seminar, der han forklarer hvordan resultatene bør og ikke bør tolkes.

Spørsmålet om åpenhet eller hemmelighold har også en demokratisk side. For hvem skal egentlig ha krav på å vite?

Selv resultater som er hemmeligholdt, vil jo være kjent for noen – bl.a. for skolen og skoleeieren, dvs. kommunen. Politikerne i kommunen vil altså kunne vite, men de vil ikke kunne diskutere det de vet, i et åpent kommunstyremøte. Foreldrene, som også er velgere, vet heller ikke – så de kan ikke stille politikerne til ansvar og sjekke hva som gjøres, dersom resultatene er dårligere enn de er i andre kommuner eller enn de var ifjor. Det kan hende det finnes en god og plausibel forklaring på det, men det er ikke sikkert. For å få vite noe om det, må det kunne diskuteres i åpenhet.

Sundvollen-plattformen bør ikke avlyses. Det er bedre å spørre seg selv hvordan åpenheten kan forvaltes på en bedre måte – både gjennom utvikling av bedre indikatorer og gjennom åpen debatt om indikatorenes begrensning – enn å holde noe hemmelig.

Å måle og bedømme kvalitet i offentlig tjenesteyting er vanskelig – og vi vil neppe noen gang kunne finne perfekte indikatorer på kvalitet. 

Men det bør ikke forhindre oss i å prøve – og å diskutere åpent hva indikatorene betyr og hvordan vi kan gjøre skolen bedre.

SV har foreslått å opprette en ny overvåkningskommisjon. Målet er å “undersøke, kartlegge og vurdere den samlede overvåkningen norske innbyggere utsettes for” – og danne seg “et bilde av summen av overvåkning som norske innbyggere utsettes for, hvordan overvåkningen foregår, og hvordan den har utviklet seg over tid.” SV ønsker at kommisjonen skal være fremtidsrettet – og ikke tilbakeskuende, slik Lundkommisjonen var – og særlig ta for seg fire områder, nemlig

• omfanget  av overvåkning,
• drivere for økt overvåkning,
• innbyggernes vern mot overvåkning, og
• en vurdering av behovet for sterkere personvern.

Det er situasjonen etter 11.september 2001, som har økt behovet og interessen for overvåkning og på mange områder satt personvernet under press – og de nylige avsløringene av USAs massive overvåkning av telefoner, internett og sosiale medier, av andre lands regjeringer og statsledere og, ikke minst, alminnelige borgere, som er foranledningen for SVs forslag.

Det er, som jeg også skrev i en tidligere blogg, lett å gjøre seg morsom på mange politikeres bekostning etter et valg. SV lot nemlig være å støtte et forslag fra de borgerlige partiene i 2012, da den såkalte personvernmeldingen ble behandlet i Stortinget. Da foreslo de borgerlige partiene, dvs. Høyre, FrP, KrF og Venstre, at Stortinget skulle be den rødgrønne regjeringen om å “gjennomgå implikasjonene av utvidelse av den svenske FRA-loven og fremme en sak til Stortinget om hvordan man kan sikre at innbyggere i Norge får bedre beskyttelse i sin tele- og datakommunikasjon.”

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Dette burde selvsagt SV stemt for, dersom partiet mener alvor med sitt engasjement for personvern.

Men la det fare nå.

Jeg håper at det nye flertallet på Stortinget, altså Høyre, FrP, KrF og Venstre, vil se mer positivt på et forslag fra opposisjonen nå – i dette tilfellet SV – og ikke bare stemme det ned, slik SV gjorde da de borgerlige partiene fremmet forslag. Selvsagt bør man også lytte til Regjeringen og høre hva den mener  – f.eks. om hvorvidt dette er den beste måten å gjennomføre et slikt arbeid på, dvs. om det bør nedsettes en kommisjon, eller om det bør skje på en annen måte.

Det viktigste er at det skjer.

Stoltenberg II-regjeringen – i likhet med Stoltenberg I – var ivrig med å sette ned offentlige utvalg rett før den skulle gå av. Det er ikke godt å si hva hensikten med å gjøre det er, men jeg har gjort meg mine tanker når jeg bl.a. har hørt hvordan Arbeiderpartiet har (mis)brukt det faktum at Stoltenberg I-regjeringen i sin tid satte ned forløperen for det såkalte Kvalitetsutvalget for grunnopplæringen – 14 dager før de gikk av og etter at Ap hadde tapt valget.

Det er nemlig mer naturlig og logisk at det er den nye regjeringen som setter ned utvalg – bl.a. for å forberede ny politikk på områder som krever grundig utredning og/eller forankring og høring. Da er det velgernes dom og det nye flertallet som legger premisset for utredningene, og det er riktig. Derfor er det positivt, syns jeg, at Høyre/FrP-regjeringen har varslet flere viktige utredninger, og det skader ikke om det blir flere. I Civita har vi bl.a. foreslått en forvaltningskommisjon og en velferdskommisjon – og vi kan gjerne også få en overvåkningskommisjon.

Jakten på den maksimale trygghet og sikkerhet er i ferd med å ta fra oss friheten. Selv hysteriske sikkerhetstiltak, slik vi f.eks. kan oppleve det på flyplasser, gir oss ikke fullstendig trygghet. Men det tar fra oss følelsen av frihet, selvbestemmelse og intregritet. 

Frihet forutsetter en grad av autonomi – en mulighet til å bestemme over oss selv. Frihet forutsetter også at vi, i hvert fall i de mest private situasjoner, kan vite oss usett. For å sitere Civitas filosof Lars Fr. Svendsen: Uten en sfære fri for andres innsyn og inngrep, vil ikke frihet og individualitet la seg dannes og opprettholdes. En person som er helt og fullt gjenstand for et offentlig blikk, og er seg dette bevisst, vil miste mye av sin individualitet og bli et mer sosialt konvensjonelt vesen.

Massiv overvåkning er ille, uansett hvem som står bak. Men statens overvåkning er farligere enn den private – fordi staten, mer enn private, kan koble sammen og, i verste fall, misbruke opplysninger, som hver for seg er innhentet for ulike formål. Ofte tenker vi ikke så mye på det, fordi vi (heldigvis!) har stor tillit til staten – men avsløringene av den amerikanske overvåkningen – som kanskje har funnet sted med Obamas velsignelse – viser at vi kan være for naive. De vet mye mer enn vi tror.

Alt i alt tror jeg derfor SV har en god ide:

Vi bør, så langt det er mulig, kartlegge hvilke personvernutfordringer norske borgere står overfor i årene som kommer – som grunnlag for å vurdere tiltak for å styrke personvernet.

I går skrev jeg – litt ubetenksomt – en twittermelding der jeg anmodet First House om å “hjelpe Listhaug ut av problemet” ved å spørre kundene sine om det, i dette enkeltstående tilfellet, ville være greit å offentliggjøre kundelisten til Listhaug.

Det er minst to grunner til at meldingen var litt ubetenksom:

For det første er det åpenbart at First House allerede har vurdert denne muligheten. First House har vært i kontakt med Sylvi Listhaugs tidligere kunder i og med at det foreligger en kundeliste som er overlevert til embetsverket. Men First House forutsetter at listen ikke gjøres offentlig kjent. Det må bety at First House enten ikke har eller ikke har villet spørre sine kunder om hvorvidt det var greit at listen også ble gjort offentlig kjent.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Hvorvidt bordet nå likevel fanger, fordi offentlighetsloven kan tvinge departementet til å gi innsyn i listen, gjenstår å se. Det er delte meninger blant juristene om det.

Den andre grunnen til at meldingen min var ubetenksom, er at den, i likhet med svært mange kommentarer til saken, ikke tar i betraktning hvilke konsekvenser det ville ha, dersom First House og/eller Listhaug gir etter og offentliggjør kundelisten.

La oss se litt på de mulige konsekvensene, dersom Listhaug og/eller First House offentliggjør kundelisten. Her er noen av dem:

1. Pressen vil ikke si seg fornøyd med å få listen. De vil forlange å få vite mer, f.eks. om hva Listhaug har gjort for de respektive kundene, hvor mye hun har jobbet for hver enkelt – og hvilke personer hun hadde kontakt med hos kunden. Hva gjorde hun for Rema 1000, for eksempel, hvor mye jobbet hun for dem – og traff hun “Ole Robert” personlig?

2. Pressen, og andre, vil stille spørsmål om hvorvidt hun deler oppfatningene til dem hun jobbet for – og hvordan det eventuelt var mulig å arbeide for en sak og for oppfatninger hun ikke deler. Er ikke det en form for prostitusjon? Listhaug har kanskje gitt kommunikasjonsfaglige råd til bistandsbransjen, enda hun selv mener at bistanden bør reduseres og innrettes annerledes, og er det bra?

3. Pressen, og andre, vil logisk nok kreve at alle andre tidligere PR-rådgivere i regjeringsapparatet må fremlegge sine kundelister. Vil de gjøre det – eller vil noen kreve at det vedtas en lov for å tvinge dem til å gjøre det? Og hvordan skal i så fall en slik lov utformes? Den kan vel tross alt ikke gis tilbakevirkende kraft?

4. Pressen, og andre, vil spørre seg hva som egentlig er forskjellen på PR-rådgivere og andre rådgivere, og på konsulenter i kommunikasjonsbransjen og i andre bransjer, og derfor vil også alle andre i regjeringsapparatet med hemmelige kundelister fra beslektede arbeidsforhold, få beskjed om at de bør fremlegge sine kundelister.

5. Gradvis vil vi også måtte stille spørsmål ved alle andre avtaler i nærings- og arbeidsliv som bygger på konfidensialitet. Bør ikke de også offentliggjøres for at vi skal være sikre på at det ikke foreligger noen uheldige bindinger?

6. Og hva gjør vi med tidligere advokater og journalister, hvis klienter og kilder er beskyttet av loven? Hva skal vi f.eks. gjøre med en PR-rådgiver som er ansatt av en advokat, og dermed blir skjermet mot innsyn i kundelistene? Kan vi akseptere denne formen for ulikebehandling av PR-rådgivere? Eller hva med en tidligere journalist som plutselig sitter i regjeringsapparatet og skal fatte beslutninger om den fremtidige mediepolitikken? Hvilke forretningshemmeligheter sitter hun på, som vi – velgerne – ikke kjenner til?

7. Og hva med PR-rådgiverne i den forrige regjeringen? Har deres kundeforhold påvirket de beslutningene de har truffet? Har de, på en betryggende måte, håndtert sine egne habilitetsforhold? Tross alt er det jo ikke mye å “ta” Listhaug for ennå, men hva med dem som allerede har utført sin embetsgjerning – uten at vi visste noe om hvilke kunder de har hatt?

8. Spørsmål om habilitet og tillit vil endre karakter: Mens vi til nå har basert vårt politiske system på tanken om at alle kan velges, at ingen er diskvalifisert per definisjon, og at tilliten forvaltes “as you go” ved at man til enhver tid bedømmer sin habilitet – får vi et system der tanken er at habiliteten nærmest skal forhåndsgodkjennes ved at man redegjør for alle de potensielle “bindinger” man har som følge av det livet man har levd før man går inn i et ombud. Men et slikt system er umulig:

Ingen kan greie å redegjøre for alle de potensielle bindingene man har med seg fra et tidligere liv. Såkalte bindinger fra ens tidligere liv forteller dessuten ingenting om fremtidige habilitetsforhold. De forteller heller ingenting om hva slags saker en statsråd vil måtte håndtere.

Og dessuten: Hva er en binding? Det ville jo åpenbart vært en binding, dersom Listhaug har et økonomisk utbytte av å innta et spesielt standpunkt, men det har hun ikke. Hennes arbeidsforhold i First House er avsluttet. Dette, for øvrig, helt i motsetning til tidligere landsbruksministre som også har vært bønder – og som åpenbart har økonomiske fordeler eller ulemper av den landbrukspolitikken som til enhver tid føres.

9. En fremleggelse av kundelisten kan også få konsekvenser for Listhaug personlig. Hun har inngått en avtale, dels med sin tidligere arbeidsgiver, dels med sine tidligere kunder. Å bryte avtaler kan normalt få erstatningsrettslige konsekvenser – foruten at det vanligvis også er tegn på dårlig moral. Avtalen hun har inngått med sin arbeidsgiver, er for øvrig helt vanlig på alle arbeidsplasser; å bevare taushet om visse forhold er standard i de fleste arbeidskontrakter – og det bør vel ikke innføres en passus om at taushetsløftet ikke gjelder, hvis man, for eksempel, blir politiker?

10. En fremleggelse av listen vil også få konsekvenser i næringslivet – og for rekrutteringen til politikk. I nærings- og arbeidsliv blir det klart at man ikke kan forvente at samarbeidspartnere, kontraktspartnere, forhandlingsmotparter osv er til å stole på, dersom de senere blir politikere. Og rekrutteringen til politikken vil svekkes ytterligere: Gradvis er det bare “broilere” og mennesker uten arbeidserfaring som tåler medienes nådeløse søkelys.

Til alt dette vil Listhaugs kritikere hevde at hun og andre PR-rådgivere er i en særegen posisjon, fordi de har som uttalt mål å påvirke politikken. Men dette tror jeg det skal bli vanskelig å gi en god og prinsipiell begrunnelse for.

Ser man på First House’s egenreklame, skisseres det oppgaver som en rekke aktører, personer og selskaper tilbyr – og dessuten er det ikke PR-firmaene som er de viktigste lobbyistene i Norge. 

Personlig tror og håper jeg PR-byråene vil arbeide for større åpenhet om sine kundelister, bl.a. fordi debatten som pågår nå, neppe er så heldig for dem – og fordi åpenhet om at man er kunde i et PR-byrå tross alt ikke skader. Men dette kommer ikke til å løse det prinsipielle problemet, for fortsatt vil det være svært mange forhold i nærings- og arbeidsliv som må være konfidensielle.

Så for å oppsummere: Alle som kritiserer Listhaug og PR-bransjen nå, og som gjerne vil se kundelisten, må også kunne reflektere over de potensielle konsekvensene av at listen fremlegges – og hvordan man i fremtiden skal sikre likebehandling av alle andre tilfeller som i bunn og grunn er like.

I dag bekrefter kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen overfor Aftenposten at Høyre og Frp vil innføre en ny privatskolelov, der det ikke lenger skal stilles krav til at skolene skal utgjøre et religiøst eller pedagogisk alternativ.

Men, legger han til, det blir ikke noe frislipp. – Vi legger opp til en strengere praksis for godkjenning av nye friskoler enn det som var tilfellet under Bondevik II-regjeringen, sier Røe Isaksen. Han vil nemlig “legge inn en formulering om at private skoler skal få nei til å starte opp, dersom etableringen vil ha negative konsekvenser for det lokale skoletilbudet. Og det skal fortsatt være ulovlig å ta utbytte fra private skoler.”

Man kunne jo være fristet til å gjøre seg morsom på Røe Isaksens bekostning og minne om at han har vært en sterk forkjemper for at det skulle bli tillatt å ta ut utbytte fra private skoler, og at han har ønsket seg en svensk privatskolemodell – men jeg skal la det ligge. Nå er det Sundvollen-plattformen som gjelder, og der står det krystallklart at friskoler “ikke (skal) kunne betale utbytte til eierne”.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Mitt råd til Høyre (og andre som har spurt) har vært at partiet burde holde fast ved og dermed gjeninnføre den friskolemodellen Bondevik II-regjeringen innførte, men med visse modifikasjoner. Jeg mener det var uheldig at det høsten 2005 måtte godkjennes et relativt stort antall plasser som, realistisk sett, aldri ville blitt etablert – bare fordi mange søkte i frykt for en innstramning av loven etter et mulig regjeringsskifte.  

I en kommentar er Aftenpostens Per Anders Madsen inne på noe av det samme, men presisjonsnivået er dessverre (igjen) nokså lavt.

For det første er det neppe erfaringene fra Sverige som gjør at man nå skal føre en litt annen friskolepolitikk enn under Bondevik II. Friskolepolitikken i Sverige er helt annerledes enn den noen gang har vært eller nå vil bli i Norge. 

For det annet er det ikke dokumentert, slik Madsen indikerer, at det er en sammenheng mellom svensk friskolepolitikk og de dårligere resultatene svensk skole nå oppnår. Det som derimot er svært sannsynlig, er at forskjellen i resultatutvikling mellom Norge og Sverige, skyldes at Norge – i motsetning til Sverige – har gjennomført en stor kunnskapsreform, nemlig Kunnskapsløftet. Og der har nok TIMSS-forskeren Liv Sissel Grønmo rett: Dette har antagelig blitt vanskeligere å få til i Sverige enn det har vært i Norge.

For det tredje er det feil at man i Norge i dag bare godkjenner skoler som representerer et religiøst eller pedagogisk alternativ. Den rødgrønne regjeringen åpnet også for at toppidrettsgymnas kan bli godkjent, at internasjonale skoler kan bli godkjent, og at skoler med en bare svakt annerledes pedagogisk profil, som f.eks. Nyskolen, kan bli godkjent.

Den viktigste endringen Sundvollen-plattformen annonserer på friskolefeltet – målt mot Bondevik II-regjeringens lov – er at man skal ta litt mer hensyn til kommunene, slik jeg skrev om her. Det skal altså ikke være nødvendig at en friskoleetablering gir “vesentlige” negative konsekvenser for kommunen – det holder at konsekvensene er negative. Dette er en innstramning også i forhold til Høyres program og vil kunne ivareta behovet for å kunne avslå søknader, dersom det f.eks. kommer et unaturlig stort antall på samme tid. Det er altså ikke, som Madsen skriver, et spørsmål om å håndheve et forbehold strengt eller ikke – men om hva slags forbehold man har tatt. Håndhevingen bør uansett være forutsigbar, slik at man ikke skaper rettsusikkerhet for borgerne.

Et annet element ved loven som kan vurderes, dersom man vil modifisere Bondevik II-loven noe, og som de færreste i debatten har vært inne på, er dette: 

Før 2003 var det et skjønnselement i loven, dvs at statsråden kunne avslå søknader, selv om søkeren oppfylte alle krav som var satt. Dette skapte stor frustrasjon blant dem som ville starte opp og drive friskoler, og det skapte store urettferdigheter og rettsusikkerhet – fordi statsråden nærmest kunne skalte og valte med søkere etter eget forgodtbefinnende. Derfor dreide også store deler av den skolepolitiske debatten seg om små enkeltskoler.

En viktig endring i Bondevik II-regjeringens lov, for å unngå denne uforutsigbarheten, var at søkerne fikk en rett til godkjenning, dersom de oppfylte kravene i loven. Det var dette som gjorde at relativt mange skoler ble godkjent høsten 2005: Godkjenningene skyldtes hverken et ønske om politisk markering eller mangel på streng håndheving, men at loven var slik den var.

I Sundvollen-plattformen står det at Regjeringen vil gjeninnføre en lov som gir søkerne en rett til godkjenning, dersom de oppfyller kravene i loven. Men dette kan kanskje kombineres med, eller endres til, at man også beholder et visst skjønnselement (som nå er gjeninnført), som gjør det mulig – i helt spesielle tilfeller – å avslå en søknad, selv om alle krav er oppfylt. Om det lar seg gjøre, vil juristene måtte vurdere – men det er i alle fall en mulighet som kan vurderes – forutsatt at en slik skjønnsadgang rammes strengt inn og ikke igjen gjør det mulig for en statsråd å drive privatpolitikk basert på hva han eller hun personlig måtte like eller mislike.

Kunnskapsministeren har i dag fått en ny statssekretær. Birgitte Jordahl er spesialist på friskoler og friskolesystemer etter at hun, såvidt jeg vet, bl.a. skrev sin masteroppgave om temaet. Det lover godt for de endringene som nå skal skje.

Det desidert viktigste med friskolepolitikken er at man kommer bort fra et system som krever at man må slutte seg til spesielle formål som politikerne mener er høyverdige nok – og over på et system der man selv kan avgjøre hva slags profil skolen skal ha.

Politikernes oppgave bør være å sørge for at skolene har den nødvendige kvalitet, og at alle elever har like muligheter til å velge en alternativ skole, dersom de ønsker det.

I kveld skal NRK Debatten diskutere om fastleger bør ha adgang til å reservere seg mot å henvise kvinner til abort.

Det er ikke første gang dette er tema i Debatten.

Sist temaet ble diskutert, var frontene klare: Det var bare KrF som tydelig støttet en videreføring av den praksisen som, helt uproblematisk, hadde eksistert i mange år, og som altså innebar at fastleger kunne reservere seg mot å henvise til abort.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

I dag er frontene endret: Høyre og Fremskrittspartiet har, i forbindelse med regjeringsforhandlingene, inngått en avtale med KrF om at muligheten til å reservere seg skal bestå – og dermed er det flertall i Stortinget for det. Noen forsøker å problematisere dette flertallet og viser til at Høyre tidligere har stilt sine representanter fritt i verdispørsmål, men det vil ikke føre frem: Høyres stortingsgruppe har godkjent avtalen med KrF og FrP – og dessuten tror jeg de fleste ser at dette ikke berører det viktige spørsmålet, nemlig retten til selvbestemt abort. I Sundvollen-plattformen står det krystallklart at Regjeringen vil “beholde dagens abortlovgivning”.

Myndighetene har, helt siden vi fikk loven om selvbestemt abort, anerkjent at abort er et etisk dilemma. Det anerkjennes som et så dyptgripende moralsk spørsmål at helsepersonell har fått en lovbestemt rett til å reservere seg mot å delta i slike handlinger. Leger og sykepleiere skal altså skånes for å måtte utføre handlinger som strider mot deres egen samvittighet, enten fordi de har en religiøs overbevisning, eller fordi de mener at det strider mot selve legegjerningens raison d’être, som nettopp ikke er å ta liv. Av samme grunn anser Legeforeningens leder, Hege Gjessing, det som en selvfølge at helsepersonell vil få anledning til å reservere seg, dersom (eller skal vi si når?) aktiv dødshjelp blir legalisert i Norge.

Spørsmålet er om vi også skal anerkjenne at det å henvise kvinner til abort kan være et samvittighetsspørsmål for noen – og om vi i så fall kan imøtekomme også henvisende leger som ønsker å reservere seg – uten at dette kommer i konflikt med kvinners rett til å få utført abort?

I denne saken er det to viktige prinsipper som står mot hverandre: Det ene er at alle, i dette tilfellet alle kvinner, skal ha rett til alle lovbestemte helsetjenester. Det andre er at vi i et liberalt demokrati bør fremelske meningsmangfold, beskytte samvittighetsfriheten og respektere mindretallets syn. 

Det er ikke alltid mulig å ivareta to viktige prinsipper samtidig. Hvis vi f.eks. tenkte oss at 4900 av de i alt ca. 5000 fastlegene i Norge ville ønske å reservere seg, ville det bli vanskelig å imøtekomme alle kvinners rett til å bli henvist til og få utført abort. I så fall måtte vi avveie prinsippene mot hverandre og velge det som veier tyngst.

Men dette er ikke tilfellet i denne saken. I denne saken er det mulig – med klokskap, godt skjønn og sunn fornuft – å imøtekomme begge prinsipper på en god måte: Det er bare noen få leger som vil ønske å reservere seg – anslagsvis ca. 200 av i alt 5000. Ingen av disse legene ønsker å begå sivil ulydighet, hindre andre leger å henvise til abort eller gjøre det vanskelig for kvinnene å søke seg til en annen lege. Alle er innforstått med at en reservasjonsadgang må innebære at en liten kommune, som kanskje bare har en lege, må kunne avvise å ansette en lege som vil reservere seg – og at man, i større kommuner, kan finne ordninger som opplyser pasienter om hvorvidt en fastlege er en “reservasjonslege”, slik at man eventuelt kan velge en annen lege.

Noen konstruerer historier, der hjelpeløse og fortapte kvinner stilles overfor agiterende mørkemenn som nærmest vil nekte dem abort – og at hele abortloven dermed er truet. Jeg tror dette er – ja, nettopp – konstruert. Hverken leger eller pasienter er så stiliserte størrelser. Pasientene er forskjellige og ønsker seg ulike leger – akkurat som leger er forskjellige i møte med ulike mennesker.

Men debatten må tas, og jeg håper at den i kveld blir mindre hard enn den var sist. Dessverre virker det ikke som NRK selv vil bidra til det når Dagsrevyen annonserer Debatten som en “omkamp om det ufødte liv”. Det er det, med all respekt å melde, ikke.

Jeg tror i det hele tatt vi må øve oss i føre verdidebatter på en mer lyttende og pragmatisk måte. Det kommer nemlig flere av dem.

Etter hvert som vi får et mer mangfoldig samfunn – med flere innvandrere, religioner og kulturer i vår midte – og med de økte teknologiske mulighetene, vil også verdidebattene komme: Hvor langt skal vi gå i å ta i bruk moderne bioteknologi? Skal vi akseptere omskjæring av små gutter? Bør vi tillate religiøse hodeplagg i politiet? Bør muslimske jenter få egen svømmeundervisning i skolen? Bør vi legge til rette for slakting av dyr i pakt med andre religiøse og kulturelle tradisjoner?

Debattene må tas.

Men de egner seg faktisk mest for dialog.

I dag taler Norges første Europaminister i Stortinget.

Det er jeg veldig glad for. Jeg har tidligere tatt til orde for at Norge burde få en egen Europaminister, og nå har vi altså fått det. Jeg så for meg at vedkommende burde være plassert i UD, men det er også en viss logikk i at han har tilhold på Statsministerens kontor (SMK). Oppgaven er tross alt ikke bare å lede Utenriksdepartementets Europaavdeling, men også koordinere alle fagdepartementenes Europapolitikk. Vidar Helgesen har dessuten også andre oppgaver som stabssjef ved SMK.

Den nye Europaministeren får mye å gjøre. Den viktigste og helt overordnede oppgaven er å oppgradere og opprioritere Europapolitikken, både i Regjeringen, hos de respektive statsrådene og i embetsverket. Det tilbakevendende mantraet, som enhver regjering smykker seg med, om at det skal føres “en mer aktiv Europapolitikk”, blir kanskje endelig en realitet.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Det har det nemlig ikke vært under den rødgrønne regjeringen. Riktig nok het det, i den første Soria Moria-erklæringen, at det skulle føres “en mer offensiv Europapolitikk”, men det har ikke skjedd.

Sannheten er i stedet at det har vært ført en svært defensiv Europapolitikk de siste årene. Den rødgrønne regjeringens mangel på prioritering av Europapolitikken er så begredelig at Norge antagelig er en versting i Europa når det gjelder deltakelse på EUs såkalte uformelle ministermøter, som er de eneste ministermøtene Norge (og Island og Lichtenstein) har adgang til, siden vi ikke deltar på de formelle, og langt viktigere, ministermøtene.

Siden 2010 har Norge blitt invitert til i alt 81 uformelle ministermøter. Norge har deltatt på 56 av dem, men på bare 29 av møtene deltok ministeren. På de øvrige møtene måtte konferansen ta til takke med en statssekretær fra Norge.

Jeg har litt erfaring med slike ministerkonferanser fra min tid som utdannings- og forskningsminister i perioden 2001 – 2005. Da deltok jeg på de ministerkonferansene jeg ble invitert til – og jeg var vertskap for den første uformelle ministerkonferansen som fant sted i Norge.  Det var ikke stor interesse for dette i norsk presse, men det var viktig: De uformelle ministerkonferansene er Norges mulighet til å få innsyn i mye av det som skjer i EU, til å gi vårt bidrag til det europeiske samarbeidet på områder der vi har noe å gi – og til å lære av det andre land gjør. Norge er et veldig flott land, men vi er ikke så flotte at vi ikke har noe å lære av andre. Det finnes land som gjør det bedre enn oss, fordi de arbeider på en annen måte – f.eks. når det gjelder digitalisering i offentlig sektor, samferdsel, helse eller skole.

Min erfaring fra disse ministerkonferansene er at de prioriteres høyt av ministre i andre land – selv om disse ministrene også deltar i de formelle konferansene og derfor på sett og vis trenger disse uformelle konferansene mindre. Norge, derimot, som virkelig trenger disse arenaene, har vist så liten interesse de senere år at ministrene ikke har vært til stede på mer enn ca. en tredjedel av møtene.

Når disse konferansene prioriteres så lavt, får det også virkning i forvaltningen. Det er et tydelig signal til embetsverket om at Europapolitikken og EU ikke er viktig, og at det dermed heller ikke er særlig karrierefremmende å interessere seg for EU. Gradvis vil det dermed også føre til at embetsverkets nettverk og kompetanse svekkes, slik at det blir enda vanskeligere å føre en “offensiv Europapolitikk” når man en gang i blant har interesse av det.

Det er mye godt å si om arven etter Stoltenberg II-regjeringen.

Men Europapolitikken er svekket.

I ukene, månedene og årene som kommer, vil vi få høre det om og om igjen: Venstresiden vil anklage Høyre/FrP-regjeringen for å ønske seg et samfunn med større forskjeller – mens det vi trenger, er en politikk for mindre forskjeller.

Hva slags forskjeller det er snakk om, er ikke alltid klart. Audun Lysbakken snakker blant annet om at vi vil se økte “sosiale forskjeller”, dersom politikken i Sundvolden-plattformen blir gjennomført. 

Det de primært tenker på, er nok økte økonomiske forskjeller.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Jeg er enig i at relativt små økonomiske forskjeller er et gode. Men Norge har en del å gå på. Vi er tradisjonelt et land med stor grad av økonomisk likhet, noe jeg har skrevet om flere ganger før. Jeg har bl.a. skrevet om hvordan borgerlige reformer har ført til større likhet – men også om hvordan verdien økonomisk likhet må avveies mot andre viktige verdier. 

Hvis vi ser 20 – 25 år tilbake i tid, er det store bildet at den økonomiske ulikheten (målt som inntektsulikhet) har økt litt mellom mennesker innad i land – samtidig som den er redusert mellom land og regioner, fordi de fattige landene og fremvoksende økonomiene vokser raskere enn de rike landene.

Det har bl.a. vært en viss økning i den økonomiske ulikheten i OECD-landene. Årsaken er først og fremst at de rikeste er blitt  rikere, bl.a. fordi kapitalskatten i mange land har vært lav – men de siste par år har ulikheten også økt på grunn av den europeiske krisen og stor arbeidsledighet i mange land sør i Europa. Civita har for øvrig tidligere utgitt en rapport som drøfter den økte økonomiske ulikheten i mange land.

I Norge har den økonomiske ulikheten vært stabil eller litt fallende de senere år, noe som ofte fremheves av Ap og SV. Den viktigste årsaken er den skattereformen som Bondevik II-regjeringen foreslo, og som ble iverksatt fra 2006. Da ble marginalskatten på lønnsinntekt senket og utbytteskatten økt, hvilket har redusert inntektsforskjellene noe.

Å øke den økonomiske ulikheten er selvsagt ikke et mål i seg selv. Spørsmålet som bør stilles, er om det er skadelig om den økonomiske ulikheten i Norge øker litt som en følge av at vi gjerne vil nå andre mål?

Jeg tror ikke det.

En viss økning i den økonomiske ulikheten fører ikke automatisk til mindre samhold eller redusert sosial kapital. Hvis de økonomiske forskjellene oppleves som rettferdige, og vi opprettholder tilliten til hverandre og til institusjonene, kan vi leve med litt større ulikhet.

Det er nemlig grunner til at det ikke alltid er så lett å unngå en viss økning i ulikheten, og en av dem er innvandring. Den forsterker på kort sikt inntektsforskjellene her hjemme, mens den jevner ut velstandsnivået mellom (menneskene i ulike) land. 

Poenget med denne bloggen er imidlertid å minne om at det også finnes andre forskjeller enn de økonomiske.

Vår velferdstat, og den nordiske modellen generelt, er i veldig stor grad bygget på enhet og likhet, og på like løsninger for alle. Politikere mener ofte at de vet hva som er best for oss og innretter mange av fellesskapsordningene slik at de virker likt for alle – enten det gjelder skolen, eldreomsorgen eller støtten til barnefamiliene. Problemet med denne likhetsmodellen er imidlertid at den skal møte en stadig mer mangfoldig befolkning. Vi får et mer pluralistisk samfunn, både på grunn av migrasjon og på grunn av det økte kunnskaps- og velstandsnivået i befolkningen.

En mer mangfoldig befolkning har også mer mangfoldige behov og ønsker. Og dersom ikke politikken ser og legger til rette for dette, vil mange finne sine egne veier. Det er umulig å forby kjøp av private helse-, omsorgs- og utdanningstjenester. Skal man unngå at lommeboken avgjør hva slags tjenester man kan få, må det derfor “designes” systemer, der det offentlige kan finansiere et større mangfold av tjenester innen utdanning, helse og omsorg. Man må rette og slett ha en politikk for de økte forskjellene i befolkningen.

Dette blir utfordrende for alle partier. Men det blir mest utfordrende for venstresiden. Den politiske høyresiden er ikke like insisterende på at alt skal være likt for alle og setter mer pris på verdien valgfrihet. Men siden fremtiden betyr økt mangfold og økt valgfrihet, er dette noe som også venstresiden må ta inn over seg. Mitt tips er derfor at vi på dette området gradvis vil se en endring både i retorikk og politikk, i hvert fall i Arbeiderpartiet.

De må greie å kombinere en politikk mot økte økonomiske forskjeller – med en politikk for økt mangfold i befolkningen.

Ellers sagt på en annen måte: Vi trenger også en politikk for de økte forskjellene i samfunnet.

I dag var deler av Politisk kvarter ryddet til han som antagelig blir Arbeiderpartiets nye utdanningspolitiske talsmann, Trond Giske. Han kunne nemlig “avsløre” at Sundvollen-plattformen legger opp til en helt annen og, som programlederen uttrykte det, “enda verre” friskolepolitikk enn Høyre og FrP lovet før valget. Påstanden ble tatt for god fisk og utgjorde nærmest et premiss for debatten med Høyres Elisabeth Aspaker.

Men er dette sant? Er Høyre og FrP i ferd med å begå et løftebrudd?

I Høyres program for 2013 – 2017, som ble vedtatt på partiets landsmøte i mai, og som dannet utgangspunkt for debatten i valgkampen, heter det at partiet vil:

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

“sikre adgang til å etablere og drive offentlig finansierte friskoler som et alternativ til den offentlige skolen og gjeninnføre en lov om frittstående skoler der kravet til formål erstattes med et krav til innhold og kvalitet. Skoler som oppfyller vilkårene, skal ha rett til godkjenning, med mindre en slik godkjenning etter en helhetsvurdering får vesentlige negative konsekvenser for det offentlige skoletilbudet til elevene. Friskoler skal ikke kunne betale utbytte til eierne.”

 I Sundvollen-plattformen heter det at H/Frp-regjeringen vil:

“åpne for at flere kan drive offentlig finansierte friskoler, og gjeninnføre en lov om frittstående skoler der kravet til formål erstattes med krav til innhold og kvalitet. Skoler som oppfyller vilkårene skal ha rett til godkjenning, med mindre en helhetsvurdering tilsier at godkjenning vil gi negative konsekvenser for det offentlige skoletilbudet. (..) Friskoler skal ikke kunne betale utbytte til eierne.”

Er den siste formuleringen “verre” eller substansielt sett annerledes enn den første? Kanskje på ett punkt, men i så fall er det til det bedre, sett med venstresidens øyne. I Høyres program står det at en friskoleetablering må ha vesentlige negative konsekvenser for å bli nektet. I Sundvollen-plattformen er dette ordet fjernet, hvilket betyr at konsekvensene ikke engang behøver å være vesentlige.

Det eneste nye i plattformen fra Sundvollen er at H/FrP-regjeringen også vil “vurdere kapitaltilskudd til etablerte friskoler for oppgradering av eldre bygningsmasse”, men dette var ikke tema for debatten i Politisk kvarter.

Det er ikke første gang NRK legger til rette for debatter som er basert på falske premisser om de borgerlige partienes friskolepolitikk.

Det hadde vært interessant om det kritiske søkelyset, også i denne debatten, en gang i blant kunne rettes den andre veien.

I forgårs holdt jeg foredrag på Samfunnsøkonomenes høstkonferanse. Temaet for konferansen var “Økt innvandring – hvordan endres norsk økonomi?” – og mitt tema var “Sosial dumping og sosial jumping: Om fordeler og ulemper ved arbeidsinnvandring”.

I DN.no har det stått et referat av noe av det jeg sa, men siden det ikke er dekkende for alt jeg sa, og det har ført til noen spørsmål, kommer hele innlegget her:

Frem til 1970 var Norge et utvandringsland. Men da Christiania Spigerverk i 1971 manglet arbeidskraft, rykket det inn annonser i pakistanske aviser. 600 pakistanere “bet på” og kom til Norge det året, og slik startet den moderne historien om Norge som innvandringsland.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Allerede kort tid etter at de første pakistanerne kom, oppsto det diskusjon om innvandringen. LO var redd for at norske arbeidstakere ville bli utkonkurrert og for at de måtte konkurrere på lønn – og det førte til at de fikk overtalt Arbeiderparti-regjeringen til å gå inn for en midlertidig innvandringsstopp. Denne innvandringsstoppen fikk vi i 1975, og den gjelder på sett og vis i praksis fortsatt.

Innvandringsstoppen satte imidlertid ikke en stopper for all innvandring. Fortsatt måtte Norge ta imot flyktninger og asylsøkere, og vi tok imot familiemedlemmer av dem som allerede var kommet til Norge. Den midlertidige innvandringsstoppen ble altså først og fremst en arbeidsinnvandringsstopp.

Først i 1994 ble det igjen åpnet for arbeidsinnvandring til Norge, men da bare fra EØS-området som en følge av at Norge ble medlem av EØS og de fire friheter, som innbar “fri flyt” av varer og tjenester, kapital og arbeidskraft innad i EØS. At vi dermed også ble en del av det frie arbeidsmarkedet i Europa var likevel lite merkbart, ettersom mobiliteten i Europa var liten. Først da EU ble utvidet mot Øst- og Sentral-Europa i 2004 ble arbeidsinnvandring innad i EØS-området en realitet – og siden dengang har det kommet svært mange arbeidsinnvandrere til Norge, særlig fra Polen og Baltikum.

Av i alt ca. 600.000 innvandrere i Norge i dag er nesten halvparten arbeidsinnvandrere fra Norden og EØS-området. Resten er gamle arbeidsinnvandrere (fra før 1975), flyktninger og asylsøkere – og folk som er gjenforent eller har etablert familie med noen i Norge.

I lys av dette – at mer enn 50 pst av innvandrerne i Norge ikke har kommet som arbeidsinnvandrere – er sysselsettingssituasjonen blant innvandrere forbausende bra:

* En av 10 arbeidstakere i det norske arbeidsmarkedet er i dag innvandrere. De har uten tvil gitt et viktig bidrag til norsk økonomi.
* Sysselsettingen blant innvandrere er lavere enn i befolkningen generelt, enda innvandrerne er yngre – men dette må sees i lys av at Norge generelt har en svært høy sysselsetting.
* Innvandrerne i Norge har en høyere sysselsetting enn innvandrerne i alle andre OECD-land.
* Sysselsettingen blant innvandrere i Norge er høyere enn sysselsettingen i hele befolkningen i de fleste rike land – og på nivå med Finland. Hadde innvandrerne i Norge vært et eget land, hadde de altså gjort det meget bra på sysselsettingsstatistikken i OECD.

Det er store forskjeller innad i gruppen innvandrere, bl.a. avhengig av innvandringsgrunn og tid tilbragt i Norge – og muligens også opprinnelsesland, selv om det er mer usikkert. De ca. 50 pst av innvandrerne i Norge som er arbeidsinnvandrere, har en sysselsetting på nivå med eller høyere enn befolkningen generelt. Det er selvsagt bra, selv om noen mener sysselsettingen burde vært enda høyere, siden arbeidsinnvandrerne i gjennomsnitt er yngre enn den yrkesaktive befolkningen er. Samtidig må man huske på at de ofte jobber i bransjer der innfødte ikke vil arbeide til samme vilkår, som f.eks. i hotell og restaurant, rengjøring, bygg og anlegg osv.

Når man skal diskutere “fordeler og ulemper ved (arbeids)innvandring”, er det viktig å være klar over hvem eller hva vi tenker på. Er det fordeler å ulemper for norske arbeidstakere og bedrifter? For Norge? For norske offentlige finanser? For innvandrerne selv? For avsenderlandene? Eller for verden?

Grunnen til at Civita startet arbeidet med rapporten om Sosial jumping, var at vi reagerte på nettopp dette: Mye av innvandrings- og integreringsdebatten var svært negativ. Man fikk nærmest inntrykk av at de fleste innvandrere var utsatt for sosial dumping. Det var mangel på andre perspektiver enn de norske. Jeg skal derfor berøre både fordeler og ulemper på økonomien her. 

Det er ingen tvil om at det er potensielle ulemper av innvandring knyttet til norsk økonomi, og det er stort sett to hovedbekymringer som er fremme i debatten.

Den ene bekymringen er knyttet til at innvandrere ikke jobber eller jobber for lite – den andre er knyttet til at innvandrere jobber og derfor tar jobber og lønnsutvikling fra de innfødte.

Og på kort sikt er det selvsagt utfordringer for norske arbeidstakere, fordi de opplever økt konkurranse på lønn og andre vilkår. Noen bransjer, som f.eks. byggebransjen, er mer utsatt enn andre, og det kan være et problem. Det er ikke et problem, dersom de som blir utkonkurrert, går til andre og kanskje mer produktive bransjer – men det kan være et problem, dersom de som blir utkonkurrert, forsvinner ut av arbeidslivet og over på trygd, f.eks. fordi vi har for få arbeidsplasser for mennesker med liten formell kompetanse, eller fordi vi har svak omstillingsevne og -vilje. Det kan også være et problem, selvsagt, dersom arbeidstakere blir utkonkurrert pga sosial dumping – men det avhenger av hva man legger i begrepet sosial dumping, noe jeg kommer tilbake til.

På lang sikt kan også arbeidsinnvandringen bli et økonomisk problem, dersom det viser seg at arbeidsinnvandrerne har lavere sysselsetting og høyere trygdetilbøyelighet enn befolkningen generelt, slik Brochmann-utvalget har avdekket at noen av de første arbeidsinnvandrerne har. Velferdsstaten er allerede underfinansiert, og dersom vi arbeider enda mindre enn vi har gjort til nå, vil det redusere velferdsstatens bærekraft i fremtiden. Når flere skal dele oljeformuen, blir det mindre på hver.

Mye kan tale for at mange arbeidsinnvandrere gjennom livet vil jobbe litt mindre enn gjennomsnittet, fordi de i snitt også er i mer konjunkturutsatte bransjer, har lavere lønn enn befolkningen generelt og har hardere arbeid. På den annen side er det grunn til å tro at forholdene for dagens arbeidsinnvandrere er ganske annerledes enn den var for de første pakistanerne som kom til bl.a. Christiania Spigerverk: Arbeidsinnvandrerne er nå en mer variert gruppe, de har høyere utdanning, de har større omstillingsevne, og det er lettere å reise tilbake til hjemlandet, dersom forholdene tilsier det. Dessuten er forhåpentligvis det norske samfunnet blitt bedre til å ta imot innvandrere, slik at de lettere blir integrert, dersom de først velger å bosette seg her.

Men: Man må også se på fordelene ved innvandring, og det er dette Civita har gjort. Årsakene til at vi har gjort det, er flere: 

Det er, for det første, lite vi kan gjøre med innvandringen: Norge har moralske og internasjonale forpliktelser til å ta imot mennesker på flukt, og vi er medlem av det indre marked, dvs. EØS. Dessuten vil teknologiske fremskritt gjøre det mulig for stadig flere å skaffe seg informasjon og muligheter til å reise.

For det annet: Utfordringene knyttet til velferdsstatens bærekraft er der uansett innvandring eller ikke. Vi betaler allerede i snitt mindre inn til offentlige kasser enn vi får ut. En innvandrer som blir som en innfødt, dvs. “perfekt integrert”, vil bli like ulønnsom for offentlige kasser som de innfødte allerede er – men dette er ikke et problem ved innvandreren, men ved velferdsstaten. Den må altså reformeres uansett.

For det tredje: Økonomien generelt er tjent med arbeidsdeling, spesialisering og «kreativ destruksjon»

For det fjerde: Migrasjon er svært effektiv fattigdomsbekjempelse – og langt mer effektiv enn bistand.

For det femte:  Migrasjon er viktig for konvergens mellom landene, som fører til mindre behov for migrasjon av økonomiske grunner – og mer sirkulær migrasjon. Eller sagt på en annen måte: Utvandring fra Polen til Norge kan øke velstanden i Polen og gjøre det mulig for polakkene å vende hjem og mindre nødvendig for nye polakker å vandre ut.

Og for det sjette: Vi må leve opp til våre verdier: Det er en menneskerett å kunne forlate sitt land for å søke seg et bedre liv. Tragedien på Lampedusa viser at at det ikke er så lett å komme seg inn i et annet land. Men det er rettferdig at dagens fattige kan gjøre det samme som vi gjorde da vi var fattige og trengte arbeid. Derfor er det grenser for hvor streng innvandringspolitikk vi kan føre – dersom vi fortsatt skal kunne se oss selv i speilet.

Totalt sett viser studier at innvandring har liten effekt for arbeidstakerne. Det er, som jeg var inne på foran, isolert sett slik at større konkurranse om arbeidsplassene gir lavere lønninger – men flere mennesker etterspør også mer, og konkurranse gir økt produktivitet og økte lønninger. Som det ble sagt i Europautredningen: «Arbeidsinnvandringen har så langt hatt positiv innvirkning på jobbtrygghet, lønn og andre vilkår for det store flertallet av arbeidstakere i Norge».

For arbeidsinnvandrerne er det åpenbare fordeler.

De får en lønn som er syv – åtte ganger høyere enn den de hadde i hjemlandet – ja, selv svart arbeid i Norge (som ikke er å anbefale) gir fire ganger høyere lønn.

Og de opplever ytterligere forbedring over tid:

De får en økende inntekt, økt jobbsikkerhet og bedre arbeidsvilkår.

De blir bedre integrert, kjøper bolig og deltar i sivilsamfunnet.

De opplever et levestandardhopp for de neste generasjoner gjennom høy deltakelse i barnehage, skole, høyere utdanning og arbeidsliv.

For igjen å sitere Europautredningen: «For de fleste arbeidsinnvandrere har mobiliteten til Norge gitt tilgang til arbeid, samt lønn og velferdsrettigheter som ligger langt over det de kunne fått hjemme. Dette har gitt utvidede livssjanser, økte inntekter og oppsparing».

Og: Det går bedre enn før, bedre over tid og bedre enn i andre land – hvilket gir grunn til å kalle disse arbeiderinnvandrerne «de nye seierherrene», slik vi har gjort i en bok vi har utgitt.

For samfunnsøkonomien og offentlige finanser er det også fordeler:

Vi trenger skattebetalere, og vi trenger arbeidskraft i velferdssektoren. 70 pst av alle kull må arbeide i helse og omsorg om noen tiår. Innvandring gjør det lettere å dekke dette behovet. Og mindre produktive innvandrere er lønnsomme, dersom de frigjør mer produktive arbeidstakere til å gjøre noe annet.

Spørsmålet er hva vi kan gjøre for å ta ut disse fordelene og samtidig motvirke noen av ulempene på økonomien av arbeidsinnvandring? 

Jeg tror det er flere ting:

1. Vi bør gjøre noe med velferdsstatens bærekraft, og det bør vi gjøre uansett. Det vil også lette muligheten til å ta imot innvandrere.

2.Vi må finne nye måter å kombinere likhet/universelle løsninger med økt pluralisme på.

3. Vi må delta i diskusjonen om «trygdeeksport» på europeisk nivå. Det diskuteres i mange land allerede, og vi kan ikke utelukke at det kommer nye regler i EØS-landene, f.eks. om avkorting ift oppholdstid, karanteneregler e.l. 

4. Vi bør følge opp den del av forslagene i Brochmann-utvalgets innstilling, bl.a. om i noe større grad å yte stedbundne tjenester fremfor kontante ytelser.

5. Vi må drøfte en utvidelse av solidaritetsbegrepet. Å være solidarisk med hverandre i Norge, kan lett bli det samme som å være usolidarisk mot andre – akkurat som økt ulikhet innad i vårt land, kan lede til større likhet mellom mennesker fra ulike land – osv.

Vi skal selvsagt bekjempe sosial dumping – men vi bør ikke drive proteksjonisme. Man kan av og til få inntrykk av at arbeidet mot sosial dumping er en kamp på vegne av utsatte arbeidsinnvandrere mot griske arbeidsgivere – omtrent som når Senterpartiet later som om arbeidet for økt toll er en kamp for fattige afrikanske bønder. I virkeligheten dreier det seg mye om egne interesser – om lønn, medlemmer og fagforeningsmakt. Det er legitimt, men det er kanskje bedre å si det rett ut.

Begrepet “sosial dumping” er dessuten et svært uklart begrep. Alle er enige om at lover og regler for arbeidslivet skal følges, men hva som er “uakseptabelt lav lønn”, kan diskuteres. En svensk lønn, f.eks., er lavere enn en norsk lønn, men er den dermed “uakseptabelt lav”, og er det å betale en lønn på svensk nivå det samme som å bedrive “sosial dumping”? 

Sannheten er at vi aksepterer at mange lever på langt lavere lønn enn en norsk “minstelønn”. Det gjelder bl.a. de som deltar i introduksjonsprogrammet – og alle som mottar trygd. Men hvis det er mulig å leve et verdig liv på trygd, er det også mulig, for innvandrere som nettopp er kommet til Norge, å leve et verdig liv med litt lavere lønn enn det som er gjengs blant arbeidstakere som allerede er etablert i det norske arbeidsmarkedet.

La meg avslutte med å sitere Nina Witoszek, som selv kommer fra Polen:

“Norge og Europa redder folk fra fattigdom. Men legg merke til hvordan polakkene avanserer. Først jordbærplukkere. Nå håndverkere. Snart professorer og businessmenn”: