Eutanasi og abort

Bloggen jeg skrev i går, har blitt likt av mange, mislikt av andre – og lest av desto flere.

Noen mener at sammenligningen mellom abort og eutanasi er god – andre mener det er helt galt å sammenligne de to fenomenene. De som er kritiske, har ikke argumentert så mye, men de har karakterisert: De mener at jeg har prestert et “lavmål” i debatten, er “stygg” og “tåkelegger” det debatten dreier seg om – mens Hege Ulstein i Dagsavisen mener at “bunnen er nådd” når jeg sammenligner “abort, som er fullt lovlig og lite kontroversielt, med aktiv dødshjelp, som er både omstridt og forbudt”.

Jeg er uenig. Jeg mener sammenligningen er presis. Jeg er selvsagt klar over, slik det også fremgår av bloggen min, at eutanasi ikke er tillatt i Norge i dag. Men det er ikke et urimelig tankeeksperiment å anta at det kan bli tillatt i fremtiden. Pr i dag tillater både Belgia, Nederland og Luxemburg eutanasi – mens USA og Sveits tillater såkalte legeassisterte selvmord. Og i Norge viser flere meningsmålinger at det er et overveldende flertall for eutanasi.Også den danske regjering har åpnet for debatt om innføring av aktiv dødshjelp i Danmark etter at meningsmålinger viser at sju av 10 dansker er for.

Formålet med å gjøre en slik sammenligning er å provosere tanken. Ofte er det på den måten man greier å reflektere over vanskelige etiske og moral-filosofiske spørsmål: Hva ville vi ment om å gi fastlegene en reservasjonsmulighet, dersom det dreide seg om henvisning til eutanasi?

Jeg forestiller meg at mange da ville mene at en reservasjonsadgang ville være et selvsagt gode, og at vi ikke ville være så bekymret over leger som eventuelt ville “krenket” pasienter ved å si nei til dødshjelp. Leder i Legeforeningen, Hege Gjessing, uttalte da også dette på et frokostmøte i Civita: Blir det tillatt med eutanasi i Norge, må legene få anledning til å reservere seg, både mot å utføre og henvise til “behandlingen”.

Anders Giæver i VG mener det er merkelig at jeg tror at en eventuell fremtidig aktiv dødshjelp-ordning vil bli administrert av fastlegene. Men helt utenkelig er det ikke. I Nederland, der leger ikke plikter å henvise til eutanasi, har likevel legeforeningen uttalt at også de legene som er prinsipielle motstandere av eutanasi, bør ha plikt til å henvise videre. Debatten er altså ganske parallell.

Eutanasi er foreløpig en fremmed tanke for mange i Norge, mens abort er normalisert. Det kan ha sammenheng med den typiske utvikling enkelte forskere mener å se i slike bioetiske spørsmål: Først skjer det en legalisering, så skjer det en institusjonalisering, og så skjer det en normalisering – som bl.a. fører til at toleransen for dem som etter hvert kommer i mindretall (men som en gang var i flertall), blir mindre – slik vi nå ser i abortspørsmålet i Norge. “Undergrunnsposisjonen” i Norge i dag er ikke å være for abort – men å være mot. I Nederland og Belgia er kanskje det samme i ferd med å skje når det gjelder eutanasi.

Abort og eutanasi er sammenlignbart, bl.a. fordi det i begge tilfeller er snakk om helsepersonell som tar liv på en måte som er blitt legalisert. Jeg er selvsagt klar over at noen mener at et liv som ikke er født eller ikke har nådd et visst antall uker i mors liv, ikke er like mye verdt som et født liv – mens andre vil mene at det, i en viss forstand, er verre å ta et ufødt liv, fordi fosteret – i motsetning til en som ønsker aktiv dødshjelp – ikke selv kan la høre fra seg.

Men samme hva man selv måtte mene om dette, er det vesentlige noe helt annet – nemlig at det må være mulig å forstå at det finnes mennesker – også leger – som mener at både abort og eutanasi er å ta liv, og at dette er uforenelig med deres egne, grunnleggende verdier og samvittighet. Personlig vil jeg si at det er et stort gode at et samfunn har leger som tenker selv, og som ikke kobler ut samvittigheten – selv om flertallet har besluttet at abort og eventuelt eutanasi skal være tillatt. Også det som er tillatt, kan være etisk problematisk.

Et samfunn bør, etter min oppfatning, strekke seg langt for mennesker som har samvittighetskvaler i slike spørsmål, som dreier seg om livets begynnelse og slutt. Vi bør unnlate å ekskludere eller skyve dem ut i kulden, dersom det er mulig å unngå det. Samfunnet trenger alle stemmer i slike dypt moralske spørsmål.

Derfor bør også fastleger som ikke har samvittighet til å henvise til abort, få lov til å være fastleger – så lenge dette ikke går utover kvinners lovbestemte rett til å få abort.

 

 

 

 

Politisk kvarter 29.januar 2038: Debatt om reservasjonsretten (utdrag)

Programleder: Hvis alle bare kunne gjøre som de ville, så ville kanskje noen Høyre-representanter stilt deg noen kritiske spørsmål i spørretimen i dag, statsminister Torbjørn Røe Isaksen?

Statsminister Torbjørn Røe Isaksen: Det vet jeg ikke, men da vi behandlet regjeringsgrunnlaget, så var dette spørsmålet om å gi en mulighet til å reservere seg for leger som har store samvittighetsutfordringer med å henvise til aktiv dødshjelp – det var et tema som var tydelig diskutert og akseptert av Høyres stortingsgruppe. Og jeg syns det er viktig å si at det vi har foreslått, er en mulighet – etter at vi har sikret at de som søker aktiv dødshjelp – og vi vet at det er en vanskelig situasjon for alle som gjør det –  ikke skal oppleve en belastende situasjon med å møte en lege som ikke har vært åpen om å reservere seg. Derfor skal disse legene ha en plikt på seg til å sikre den som ber om aktiv dødshjelp, rask behandling hos en annen lege. Det vi gjør nå, er å unngå de mange vanskelige situasjonene på mange legekontorer – også under rødgrønt styre  – der mennesker som søkte aktiv dødshjelp, kom inn på et legekontor og fikk bakoversveis, fordi de ikke visste at det var en lege som hadde reservert seg mot å henvise til aktiv dødshjelp. Nå kommer ikke det til å skje.

Programleder: Men hva mener du med å si at andre ikke har forstått hva saken dreier seg om?

Statsminister Torbjørn Røe Isaksen: Jeg sier ikke at ikke andre har forstått hva saken dreier seg om, men at den kan kreve litt tid å tenke igjennom. For når noen sier at dette begrenser adgangen til å få aktiv dødshjelp, så er jeg dypt uenig. Dette begrenser ingen menneskers rett til å få aktiv dødshjelp, men de slipper de negative møtene, fordi de ikke har visst at deres lege har reservert seg mot henvisning til dødshjelp. Nå blir det åpenhet og en rask overføring til en annen lege – og det blir ingen begrensninger i muligheten til å få hjelp til å få tatt sitt eget liv. 

Det er relativt få leger som ønsker å reservere seg, men for dem det gjelder, vil det nå være klart rammet inn hvordan det skal være mulig å praktisere som fastlege, samtidig som man ikke ønsker å henvise til aktiv dødshjelp. Men det er bare når kriteriene, nemlig alle menneskers rett til å få hjelp til å dø er imøtekommet fullt ut, at legene kan få denne muligheten til å reservere seg.

Programleder: Kan protestene i Høyre skyldes at du snakker om dette som et pragmatisk spørsmål, mens dette rører ved dype verdier hos de mange Høyrefolkene som vil nekte legene å reservere seg mot å henvise til aktiv dødshjelp?

Statsminister Torbjørn Røe Isaksen: Jeg er selv en sterk tilhenger av aktiv dødshjelp, og jeg var mot den reserverasjonsretten som tidligere ble foreslått – men jeg mener at vårt forslag er annerledes og kan ivareta begge hensyn – nemlig menneskers rett til å møte et helsevesen som er godt, og som ikke er sånn at du overraskende opplever at en lege sender deg negative signaler, dersom du ønsker aktiv dødshjelp. 

Programleder: Leder i Ap, Hadia Tajik, er dette egentlig en omkamp om retten til aktiv dødshjelp? 

Ap-leder Hadia Tajik: Det er en viktig sak, fordi den dreier seg om viktige prinsipper og verdier. Det å tenke seg at vi skal ha et system der det offentlige inngår avtaler med leger eller andre yrkesgrupper som skal utføre oppdrag på vegne av fellesskapet, og så har de fri rett til å reservere seg mot deler av de oppdragene, det er et veldig vanskelig prinsipp å praktisere. Vi har en ordning der de som skal utføre selve dødshjelpen kan få reservere seg, men dette har ingen praktisk betydning for pasientene, for dette utføres på sykehusene – så de som ønsker aktiv dødshjelp, ser ingenting til det. Men dette vi nå diskuterer, vil mange sårbare mennesker – ofte gamle mennesker som har et liv de ønsker å avslutte –  oppleve som et problem. Og de har ikke valgt fastlege ved å se på en liste over hvem som har og ikke har reservert seg – de har kanskje fått tildelt en fastlege. Og så ønsker de aktiv dødshjelp – og så opplever de altså disse problemene. 

Det er dessuten feil å si at det er adgang til å reservere seg i dag – dette er en praksis den forrige regjeringen strammet inn med en egen forskrift. Det ble i og for seg klarlagt allerede i 2023, da loven om aktiv dødshjelp kom – og da stemte jo Høyre mot aktiv dødshjelp. 

Jeg er glad for at det er mye motstand mot dette forslaget, for jeg mener det er prinsipielt uheldig – spesielt i et samfunn der vi får flere kulturer, flere religioner og flere som skal utføre oppgaver på vegne av det offentlige. Da er det prinsipielt veldig uheldig at det er legens samvittighet som skal være viktigere enn pasientens rettigheter.

Statsminister Torbjørn Røe Isaksen: I alle de årene Hadia Tajik har vært statsminister, har mennesker kommet inn på et legekontor og fått beskjed om at legen har prinsipielle motforestillinger mot aktiv dødshjelp – og derfor ikke har kunnet henvise videre. Det rydder min regjering opp i. Nå skal du innen 24 timer få en ny lege som ikke har reservert seg mot å henvise til aktiv dødshjelp.

Arbeiderpartiet bruser mye med fjærene i denne saken – men kan man ikke heller si at man er mot at vi skal ta hensyn til at en liten minoritet av legene som oppfatter liv- og dødspørsmålene knyttet til aktiv dødshjelp som så store at de gjerne vil ha en mulighet til år reservere seg, skal få muligheten til det? Vi vil gi dem en mulighet, men altså ikke på bekostning av pasienter som ønsker aktiv dødshjeløp.

Lenke til en nesten tro kopi av denne sendingen – nemlig Politisk kvarter 29.1.2014: http://radio.nrk.no/serie/politisk-kvarter/nrep37002014/29-01-2014#t=8s

Rådgiverveldet – og om å tolke Tybring-Gjedde i beste mening

Christian Tybring-Gjedde har annonsert sin avgang som leder i Oslo Fremskrittsparti. I den forbindelse kommer han med et utfall mot dem i partiet som han mener er en form for gratispassasjerer, og som får innta fremtredende posisjoner “uten å ha gitt noe av sin fritid for partiet”, samtidig som de ikke har avholdt seg fra å kritisere dem som har deltatt i “dugnadsjobben”.

Ifølge NA24 er Tybring-Gjedde allerede satt “på plass” av Siv Jensen. Hun er simpelthen helt uenig med Tybring-Gjedde og viser til at FrP bare har fylt et begrenset antall plasser i regjeringsapparatet på “best mulig måte”. 

Siv Jensen får støtte på twitter, der det pekes på at Tybring-Gjeddes beskrivelse av “partikolleger” i regjeringsapparatet er “skivebom”, mens valgforsker Frank Aarebrot mener at Tybring-Gjedde bare gir uttrykk for sin personlige skuffelse over ikke å være utvalgt, og at det er dumt av han.

Jeg tror det kan være nyttig å ta Tybring-Gjedde litt mer på ordet – og forsøke å tolke han i beste mening. Gjør vi det, tror jeg nemlig han kan bidra til å reise en viktig debatt, som ikke er spesiell for Fremskrittspartiet, men som er gyldig for alle partier – og den dreier seg om det tiltagende rådgiverveldet i politikken.

Rådgiverapparatet i partiene eser nemlig ut. Selv var jeg gruppesekretær, dvs en ansatt rådgiver, for Høyres stortingsgruppe på 1980-tallet. Da var det ca. én rådgiver for hver tiende stortingsrepresentant. I dag er forholdet, meg bekjent, ca. én til én – og de statsfinansierte stortingsgruppene er rike nok til å ansette enda flere.

Det samme bildet ser man også andre steder i politikken – i regjeringsapparatet og på kommunenivå: Forholdet mellom folke- og tillitsvalgte politikere og ansatte politikere forrykkes stadig i de folke- og tillitsvalgtes disfavør. De valgte blir færre, mens de ansatte rådgiverne blir flere.

Og rådgiverveldet forplanter seg inn i politikken også på andre måter. Stadig flere av dem som rekrutteres til valgte verv, kommer fra rådgiverstillinger i politikken – og de vinner ofte frem på bekostning av valgte politikere – ofte fritidspolitikere – som kunne tenke seg å avansere inn i mer fremtredende partiverv eller til folkevalgte forsamlinger. På én måte er det ikke rart: Rådgiverne er ofte meget godt skolerte og dyktige, og ofte ha de et forsprang på fritidspolitikerne, fordi de kan beskjeftige seg med politikk på heltid. Men på en annen måte er det synd: Fritidspolitikken – eller politikken som del av sivilsamfunnet – er undervurdert og bør hverken forsvinne eller forvitre. Den tiltagende profesjonaliseringen av politikken er snarere et utviklingstrekk som burde bekymre, bl.a. fordi den skaper større avstand mellom de som styrer og de som blir styrt – eller mellom politikken og arbeids- og samfunnslivet for øvrig.

Jeg tror også det må kunne sies at rådgiverveldet gir seg utslag på andre måter – ved at det ofte er rådgiverne, snarere enn de tillits- og folkevalgte, som fremstår som “sjefene” i de ulike deler av partiorganisasjonene. Rådgiverne “vet” hva som profesjonelt sett “lønner seg” for et parti; når og hvordan man bør kommunisere; hvilke standpunkter som slår; hvem som gjør seg best på TV osv. – mens representantene selv reduseres til partipolitiske nikkedukker som ofte til forveksling ligner hverandre.

Selv har jeg vært både rådgiver, folkevalgt, tillitsvalgt og utpekt til viktige stillinger og verv i politikken. Jeg vet utmerket godt hva de ulike rollene betyr og krever. Jeg vet også at jeg selv har vært en del av “rådgiverveldet” og kanskje manglet den fornødne respekt for dem som er fritidspolitikere og stiller til valg i og for partiet.

Men jeg syns ikke det bør hindre meg i å se at dette er en debatt som bør komme, og at Tybring-Gjedde – hvis man altså vil tolke ham i beste mening – kanskje har et poeng, og at dette er et poeng som ikke behøver å knyttes til noen bestemt person eller parti, men som kan og bør diskuteres generelt.