I juli i år fattet Kunnskapsdepartementet endelig vedtak om at John Bauer-skolen i Bergen måtte tilbakebetale 2,9 mill. kroner til staten som følge av flere brudd på privatskoleloven. Vedtaket var et endelig punktum på en sak som hadde versert lenge – etter at det gjennom tilsyn var avdekket kritikkverdige forhold ved skolen. John Bauer-skolen i Oslo var på dette tidspunkt forlengst gått konkurs som følge av de kritikkverdige forholdene som ble avdekket, og som bl.a. førte til at elever søkte seg til andre skoler.

Man kan ha ulike oppfatninger om hvor alvorlige de kritikkverdige forholdene var. Det meste dreide seg om økonomi, mens lite dreide seg om tilbudet til elevene. Uansett fortjente skolen de reaksjonene den fikk. Bryter man loven, må man også bære følgene av det.

Det interessante med saken er hvilken enorm medieoppmerksomhet og politisk oppmerksomhet denne saken fikk. Til sammen dreide det seg om to skoler og ytterst få elever. Jeg har ikke funnet ut nøyaktig hvor mange, men jeg tror antallet elever ved John Bauers Oslo-skole var ca. 100. Likevel var saken hovedoppslag i NRK gjentatte ganger. Også kunnskapsministeren mente åpenbart at denne enkeltsaken var så stor at det var verdt opp til flere kommentarer fra statsråden.

Shopping

Alltid suksess: Julegavesettene som blir perfekte julegaver

Hvorfor nevne dette nå? Jo, fordi det nå verserer en annen sak, som får langt mindre oppmerksomhet, og som kanskje illustrerer et poeng. Saken er såvidt nevnt i NRK, og den har såvidt også blitt kommentert av kunnskapsministeren. Men selv om den, altså såvidt, har stått på trykk, blir det ikke noen større debatt. Det er visst ingen som syns den er like graverende som John Bauer-saken var.

Det denne saken gjelder, er nemlig ikke to skoler, men mange hundre skoler med titusenvis av elever. Nøyaktig hvor mange grunnskoler og videregående skoler – og elever – det dreier seg om, vet jeg ikke, men det er altså mange. Alt i alt er det gjennomført tilsyn med skolene i til sammen 72 kommuner og 18 fylker, altså i praksis nesten alle videregående skoler.

Og hva finner vi? Det viser seg at det er avvik fra sentrale lover og regler i hele 86 prosent av de undersøkte kommunene og fylkene. I kommunene er det avvik i 93 prosent av tilfellene, mens det i fylkene er avvik i 89 prosent av tilfellene. Ifølge Utdanningsdirektoratet er kommuner og fylker bare "i marginal utstrekning (..) kjent med eller følger regelverket". Og som det videre heter: "Det gjennomgående fraværet av fungerende systemer for intern kontroll representerer en markant risiko for at elevenes rettssikkerhet ikke blir ivaretatt og at elevene ikke får oppfylt sentrale rettigheter etter opplæringslovgivningen, med de negative konsekvenser for læringsutbyttet og skolemiljøet dette antas å ha".

Av ulike årsaker står det gjennomgående bedre til i de private enn i de offentlige skolene.

Spørsmålet er: Hvorfor blir ikke journalister og politikere like sjokkert over alle regelbruddene som skjer i den offentlige skolen, og som til og med kan berøre tilbudet til elevene mer enn det jukset Bauer-skolen ble tatt for? 

Bauer-skolen i Oslo måtte legge ned, og skolen i Bergen måtte legge totalt om. Hva som skjer med de offentlige skolene, er ikke like opplagt. Det er tredje gang det avsløres store feil og mangler – eller som Utdanningsdirektoratet beskriver det: Kommunene og fylkenes "manglende oppfyllelse av lovpålagte plikter, herunder ivaretakelse av elevenes rettigheter, (er) på et kvalifisert uakseptabelt nivå".

Kommer noen av dem til å miste elever pga negativ medieomtale?

Kommer noen av dem til å gå konkurs?
 
Eller må noen betale store bøter?

Jeg tror ikke det.

I juli i år fattet Kunnskapsdepartementet endelig vedtak om at John Bauer-skolen i Bergen måtte tilbakebetale 2,9 mill. kroner til staten som følge av flere brudd på privatskoleloven. Vedtaket var et endelig punktum på en sak som hadde versert lenge – etter at det gjennom tilsyn var avdekket kritikkverdige forhold ved skolen. John Bauer-skolen i Oslo var på dette tidspunkt forlengst gått konkurs som følge av de kritikkverdige forholdene som ble avdekket, og som bl.a. førte til at elever søkte seg til andre skoler.

Man kan ha ulike oppfatninger om hvor alvorlige de kritikkverdige forholdene var. Det meste dreide seg om økonomi, mens lite dreide seg om tilbudet til elevene. Uansett fortjente skolen de reaksjonene den fikk. Bryter man loven, må man også bære følgene av det.

Det interessante med saken er hvilken enorm medieoppmerksomhet og politisk oppmerksomhet denne saken fikk. Til sammen dreide det seg om to skoler og ytterst få elever. Jeg har ikke funnet ut nøyaktig hvor mange, men jeg tror antallet elever ved John Bauers Oslo-skole var ca. 100. Likevel var saken hovedoppslag i NRK gjentatte ganger. Også kunnskapsministeren mente åpenbart at denne enkeltsaken var så stor at det var verdt opp til flere kommentarer fra statsråden.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Hvorfor nevne dette nå? Jo, fordi det nå verserer en annen sak, som får langt mindre oppmerksomhet, og som kanskje illustrerer et poeng. Saken er såvidt nevnt i NRK, og den har såvidt også blitt kommentert av kunnskapsministeren. Men selv om den, altså såvidt, har stått på trykk, blir det ikke noen større debatt. Det er visst ingen som syns den er like graverende som John Bauer-saken var.

Det denne saken gjelder, er nemlig ikke to skoler, men mange hundre skoler med titusenvis av elever. Nøyaktig hvor mange grunnskoler og videregående skoler – og elever – det dreier seg om, vet jeg ikke, men det er altså mange. Alt i alt er det gjennomført tilsyn med skolene i til sammen 72 kommuner og 18 fylker, altså i praksis nesten alle videregående skoler.

Og hva finner vi? Det viser seg at det er avvik fra sentrale lover og regler i hele 86 prosent av de undersøkte kommunene og fylkene. I kommunene er det avvik i 93 prosent av tilfellene, mens det i fylkene er avvik i 89 prosent av tilfellene. Ifølge Utdanningsdirektoratet er kommuner og fylker bare "i marginal utstrekning (..) kjent med eller følger regelverket". Og som det videre heter: "Det gjennomgående fraværet av fungerende systemer for intern kontroll representerer en markant risiko for at elevenes rettssikkerhet ikke blir ivaretatt og at elevene ikke får oppfylt sentrale rettigheter etter opplæringslovgivningen, med de negative konsekvenser for læringsutbyttet og skolemiljøet dette antas å ha".

Av ulike årsaker står det gjennomgående bedre til i de private enn i de offentlige skolene.

Spørsmålet er: Hvorfor blir ikke journalister og politikere like sjokkert over alle regelbruddene som skjer i den offentlige skolen, og som til og med kan berøre tilbudet til elevene mer enn det jukset Bauer-skolen ble tatt for? 

Bauer-skolen i Oslo måtte legge ned, og skolen i Bergen måtte legge totalt om. Hva som skjer med de offentlige skolene, er ikke like opplagt. Det er tredje gang det avsløres store feil og mangler – eller som Utdanningsdirektoratet beskriver det: Kommunene og fylkenes "manglende oppfyllelse av lovpålagte plikter, herunder ivaretakelse av elevenes rettigheter, (er) på et kvalifisert uakseptabelt nivå".

Kommer noen av dem til å miste elever pga negativ medieomtale?

Kommer noen av dem til å gå konkurs?
 
Eller må noen betale store bøter?

Jeg tror ikke det.

NRKs nyhetssendinger i morges var preget av debatten om sykelønnsordningen. Et hovedpoeng, som ble formidlet i hver eneste sending fra kl.06.30, var at "LOs velgere" var sviktet av Regjeringen, fordi den nå vil gjøre noe med sykelønnsordningen. Ifølge Frp er dette stikk i strid med det som ble sagt og lovet før valget.

Det kan være.
 
Jeg ble igrunnen mest forbauset over at LO, ifølge NRK, har velgere.

Selv har jeg oppfattet LO som en fagforening og interesse- organisasjon, som har medlemmer. Men jeg har aldri lagt merke til at LO stiller til valg.

Shopping

Alltid suksess: Julegavesettene som blir perfekte julegaver

Så hvis NRK har problemer med å se forskjellen:

LO er ikke et politisk parti.

Det bare virker sånn.

NRKs nyhetssendinger i morges var preget av debatten om sykelønnsordningen. Et hovedpoeng, som ble formidlet i hver eneste sending fra kl.06.30, var at "LOs velgere" var sviktet av Regjeringen, fordi den nå vil gjøre noe med sykelønnsordningen. Ifølge Frp er dette stikk i strid med det som ble sagt og lovet før valget.

Det kan være.
 
Jeg ble igrunnen mest forbauset over at LO, ifølge NRK, har velgere.

Selv har jeg oppfattet LO som en fagforening og interesse- organisasjon, som har medlemmer. Men jeg har aldri lagt merke til at LO stiller til valg.

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

Så hvis NRK har problemer med å se forskjellen:

LO er ikke et politisk parti.

Det bare virker sånn.

Alle hører ikke på Dagsnytt 18. Derfor syns jeg det er verdt en liten kommentar at jeg i dag deltok i Dagsnytt 18 for å diskutere de kommende nyhetssendingene for barn. Bakgrunnen var innlegget på bloggen min, ARK for barn?

Jeg var litt i tvil om hvorvidt jeg skulle stille opp. Det er tross alt en ganske liten sak. Riktig nok hadde Klassekampen for et par dager siden fulgt opp blogginnlegget mitt, men det er jo ikke så mange som leser Klassekampen heller.

Men det endte med at jeg sa ja til en debatt med en av de ansvarlige for NRKs Supernytt for barn.

Shoppingtips

Gaveideer til under 500-lappen

Jeg hadde planlagt et knakende godt argument. For riktig nok var saken liten, men la oss tenke oss tanken: La oss tenke oss at Supernytts nyhetsanker ikke beundret Jens Stoltenberg mest av alt – men Siv Jensen. La oss si at hun uttalte til Dagsavisen at den politikeren hun beundret mest av alt, var Siv Jensen, og at de sakene hun virkelig brant for, var en innstramning i innvandringspolitikken og redusert u-hjelp.

Ville noen reagert da?

Mitt tips er at det ville blitt ramaskrik. Jeg er faktisk i tvil om hun etter en slik hendelse ville fått være programleder. Men det mest interessante av alt er at det virker helt utenkelig. En programleder som støtter Frp, og som sier det høyt, fremstår rett og slett som uvirkelig.

Programlederen i Dagsnytt 18 prøvde å snu det hele mot meg: Ville jeg reagert hvis mitt hypotetiske eksempel inntraff? Var det ikke tross alt fint at vedkommende programleder sa hva hun mente, siden det bringer klarhet i jourmalistens ståsted? Begge deler en avsporing, men det spilte ingen rolle. 

For under over alle under: Den ansvarlige for NRKs Supernytt gjorde noe vi sjelden opplever. Hun beklaget. Hun bekreftet at NRK-journalister skal være politisk nøytrale, og at Supernytts nyhetsanker gjorde en feil da hun uttalte seg om denne typen politikk. De hadde fått en lærepenge, men også litt reklame – på godt og vondt: Flere vil kanskje se på Supernytt når det lanseres over nyttår, men flere vil antagelig også vurdere programmet kritisk.

Det tror jeg både programmet, de som lager programmet og barna har godt av!

Alle hører ikke på Dagsnytt 18. Derfor syns jeg det er verdt en liten kommentar at jeg i dag deltok i Dagsnytt 18 for å diskutere de kommende nyhetssendingene for barn. Bakgrunnen var innlegget på bloggen min, ARK for barn?

Jeg var litt i tvil om hvorvidt jeg skulle stille opp. Det er tross alt en ganske liten sak. Riktig nok hadde Klassekampen for et par dager siden fulgt opp blogginnlegget mitt, men det er jo ikke så mange som leser Klassekampen heller.

Men det endte med at jeg sa ja til en debatt med en av de ansvarlige for NRKs Supernytt for barn.

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

Jeg hadde planlagt et knakende godt argument. For riktig nok var saken liten, men la oss tenke oss tanken: La oss tenke oss at Supernytts nyhetsanker ikke beundret Jens Stoltenberg mest av alt – men Siv Jensen. La oss si at hun uttalte til Dagsavisen at den politikeren hun beundret mest av alt, var Siv Jensen, og at de sakene hun virkelig brant for, var en innstramning i innvandringspolitikken og redusert u-hjelp.

Ville noen reagert da?

Mitt tips er at det ville blitt ramaskrik. Jeg er faktisk i tvil om hun etter en slik hendelse ville fått være programleder. Men det mest interessante av alt er at det virker helt utenkelig. En programleder som støtter Frp, og som sier det høyt, fremstår rett og slett som uvirkelig.

Programlederen i Dagsnytt 18 prøvde å snu det hele mot meg: Ville jeg reagert hvis mitt hypotetiske eksempel inntraff? Var det ikke tross alt fint at vedkommende programleder sa hva hun mente, siden det bringer klarhet i jourmalistens ståsted? Begge deler en avsporing, men det spilte ingen rolle. 

For under over alle under: Den ansvarlige for NRKs Supernytt gjorde noe vi sjelden opplever. Hun beklaget. Hun bekreftet at NRK-journalister skal være politisk nøytrale, og at Supernytts nyhetsanker gjorde en feil da hun uttalte seg om denne typen politikk. De hadde fått en lærepenge, men også litt reklame – på godt og vondt: Flere vil kanskje se på Supernytt når det lanseres over nyttår, men flere vil antagelig også vurdere programmet kritisk.

Det tror jeg både programmet, de som lager programmet og barna har godt av!

NRK-TV skal begynne med nyhetssendinger for barn.

Jeg skal gi sendingene en sjanse, men jeg er skeptisk.

Jeg er bl.a. skeptisk til NRKs evne til å være politisk nøytral. Vi har allerede nok voksne som forsøker å oppdra barn og unge i typisk sosialdemokratisk ånd; til å klage på staten og kreve mer penger og "tiltak" av politikerne. Og vi har nok av journalister som ikke greier å skjule sine politiske sympatier og antipatier. Den tidligere nyhetssjefen i NRK, Gro Holm, gikk kanskje lengst, den gangen hun åpent ga sin støtte til en rødgrønn regjering.

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

Men nå er det altså barnas tur. Nyhetsankeret i barnas "Supernytt" heter Benedicte Bendiksen, er 27 år og antagelig bare en hårsbredd fra å bli superkjendis, i hvert fall blant barna, etter at hun debuterer som programleder for de nye nyhets- sendingene den 4. januar.

I denne uken ble hun intervjuet av Dagsavisen i sakens anledning. Der viser hun at hun har forstått at det stilles visse nøytralitetskrav til NRKs journalister. Hun forteller nemlig at hun gjerne kunne tenke seg å gå i demonstrasjonstog "mot urettferdighet" og "mot rasisme", men at NRK-ansatte ikke har lov til å gå i demonstrasjonstog.

På et par andre spørsmål holder hun seg imidlertid ikke tilbake. På spørsmål om hvilken politiker hun har størst sans for, svarer hun ikke Nelson Mandela, slik mange andre diplomatisk gjør, men Jens Stoltenberg. Grunnen er at "han er stødig og styrer Norge med god hånd".  

Også når det gjelder EU er hun klar, for på spørsmål om hvorvidt Norge bør bli medlem, svarer hun både klart og retorisk: "Nei, hvorfor skal vi det? Har vi det ikke bra som vi har det nå?" Og som hun så viselig legger til: "Vi er jo medlem av så mye annet."

Dagsavisen stiller ikke noe oppfølgingsspørsmål, så hva alt det andre er, vet jeg ikke. Det kan vel antagelig dreie seg om både FN og Nordisk Råd, men det er ikke poenget her.

Poenget her er at NRK har skaffet seg enda en journalist som ikke greier å forholde seg nøytral, som tydeligvis står til venstre, og som umulig kan ha skjønt alvoret i NRKs samfunnsoppdrag. Når hun har oppfattet at det er forbudt å gå i demonstrasjonstog mot rasisme (sic!), men ikke forstått at hun ikke bør gi uttrykk for sine synspunkter på verken EU-medlemskap, konkrete politikere eller partier, så har hun skjønt fint lite.

Målgruppen til "Supernytt" er barn fra åtte til 12 år.  

Stakkars barn.

NRK-TV skal begynne med nyhetssendinger for barn.

Jeg skal gi sendingene en sjanse, men jeg er skeptisk.

Jeg er bl.a. skeptisk til NRKs evne til å være politisk nøytral. Vi har allerede nok voksne som forsøker å oppdra barn og unge i typisk sosialdemokratisk ånd; til å klage på staten og kreve mer penger og "tiltak" av politikerne. Og vi har nok av journalister som ikke greier å skjule sine politiske sympatier og antipatier. Den tidligere nyhetssjefen i NRK, Gro Holm, gikk kanskje lengst, den gangen hun åpent ga sin støtte til en rødgrønn regjering.

Shopping

Alltid suksess: Julegavesettene som blir perfekte julegaver

Men nå er det altså barnas tur. Nyhetsankeret i barnas "Supernytt" heter Benedicte Bendiksen, er 27 år og antagelig bare en hårsbredd fra å bli superkjendis, i hvert fall blant barna, etter at hun debuterer som programleder for de nye nyhets- sendingene den 4. januar.

I denne uken ble hun intervjuet av Dagsavisen i sakens anledning. Der viser hun at hun har forstått at det stilles visse nøytralitetskrav til NRKs journalister. Hun forteller nemlig at hun gjerne kunne tenke seg å gå i demonstrasjonstog "mot urettferdighet" og "mot rasisme", men at NRK-ansatte ikke har lov til å gå i demonstrasjonstog.

På et par andre spørsmål holder hun seg imidlertid ikke tilbake. På spørsmål om hvilken politiker hun har størst sans for, svarer hun ikke Nelson Mandela, slik mange andre diplomatisk gjør, men Jens Stoltenberg. Grunnen er at "han er stødig og styrer Norge med god hånd".  

Også når det gjelder EU er hun klar, for på spørsmål om hvorvidt Norge bør bli medlem, svarer hun både klart og retorisk: "Nei, hvorfor skal vi det? Har vi det ikke bra som vi har det nå?" Og som hun så viselig legger til: "Vi er jo medlem av så mye annet."

Dagsavisen stiller ikke noe oppfølgingsspørsmål, så hva alt det andre er, vet jeg ikke. Det kan vel antagelig dreie seg om både FN og Nordisk Råd, men det er ikke poenget her.

Poenget her er at NRK har skaffet seg enda en journalist som ikke greier å forholde seg nøytral, som tydeligvis står til venstre, og som umulig kan ha skjønt alvoret i NRKs samfunnsoppdrag. Når hun har oppfattet at det er forbudt å gå i demonstrasjonstog mot rasisme (sic!), men ikke forstått at hun ikke bør gi uttrykk for sine synspunkter på verken EU-medlemskap, konkrete politikere eller partier, så har hun skjønt fint lite.

Målgruppen til "Supernytt" er barn fra åtte til 12 år.  

Stakkars barn.

En gang i tiden vakte det voldsom oppsikt da Thorbjørn Jagland tok ordet drittjobber i sin munn. Det han siktet til, var bl.a. rengjøringsassistenter og kioskarbeidere, som, ifølge Jagland, gjør drittjobbene for oss andre.

Jagland fikk mye pepper den gangen. Derfor har jeg sant å si ikke hørt andre politikere bruke dette ordet siden. Ikke før i NRK radio i morges. Da brukte Trine Skei Grande det samme ordet. Hun snakket om samordningsministeren, som visstnok skal gjøre den drittjobben som statsministeren ikke gidder å gjøre. Og i løpet av dagen har Venstre gjort dette til en markeringssak: Fordi samordningsministeren ikke har et departement eller et eget ansvarsområde, skal det regne kritikk over han, statsministeren og Regjeringen.  Venstre sier det er ute i et prinsipielt ærend og håper antagelig å få respekt for det. Men ordbruken er det tydeligvis ikke så farlig med.

Samordningsministeren er en nyskapning. Men spørsmålet er: Er det en fornuftig nyskapning? Jeg tror det. Som jeg har skrevet på bloggen min før: Det er litt synd at det er en fornuftig nyskapning, for det aller beste hadde vært om samordningsbehovene i regjeringskvartalet var litt mindre, enten ved at regjeringen besto av færre medlemmer, ved at sektoriseringen ikke var så sterk og/eller ved at departementer med samordningsoppgaver sto sterkere. Men dette er det svært vanskelig å gjøre noe med, og da er, tross alt, ideen om en samordningsminister ganske god. Det kan styrke Statsministerens kontor, helhetstenkningen i regjeringskvartalet og effektiviteten i Regjeringens arbeid, og alt dette er av det gode.

Shoppingtips

Gaveideer til under 500-lappen

Venstre snakker som om samordningsministeren ikke er konstitusjonelt ansvarlig eller ikke skal møte i Stortinget. Det er feil. Den norske regjeringen er kollektivt ansvarlig for alt den gjør. Derfor er det, slik jeg også har skrevet på bloggen min før, langt mer betenkelig at stadig flere beslutninger i realiteten overlates til det såkalte underutvalget. Det betyr at mer enn 15 av 20 ministere i realiteten ikke er med og fatter mange av de beslutningene de er konstitusjonelt ansvarlige for. Ryktene forteller at bruken av underutvalget er langt hyppigere under denne regjeringen enn under tidligere regjeringer. Hvis samordningsministeren (som visstnok ikke får delta i underutvalget) kan bidra til å redusere bruken av dette utvalget, er det, både formelt og reelt, en stor fordel.

Venstre prøver nå å fremføre seg som et ekstremt prinsipielt parti. Men Venstre har sittet i regjering med tre statsråder og to stortingsrepresentanter og har ikke holdt seg tilbake for å tilta seg stor makt i et underutvalg som i altfor stor grad tilsidesetter resten av regjeringen, og som ikke er forankret i vår konstitusjon. Og leste jeg ikke helt feil forleden, mente Venstre at det til og med er greit å endre spillereglene for økonomisk støtte til stortingsgruppene etter at kampen er over, fordi partiet ble rammet av et dårlig valg. En veldig interessant ordning, også for vanlige folk: Tenk om vi bare kan endre reglene etter at vi har tapt eller har blitt tatt! Utrolig nok gikk nesten alle andre partier med på dette, som ikke bare fremsto som lite prinsipielt, men som noe som er mye, mye verre. Ære være Fremskrittspartiet, som sto imot.

Min erfaring er at det ikke er noen partier som er spesielt prinsipielle, hvis de først ser seg tjent med ikke å være det. Min erfaring er også at alle partier altfor lett faller for fristelsen til å kritisere andre partier bare for kritikkens skyld. Jeg begriper virkelig ikke hvorfor Venstre, og delvis også Høyre og KrF, lager et så vanvittig stort nummer av at statsministeren prøver noe nytt når det gjelder å organisere og administrere Regjeringens arbeid. Kan de ikke vente litt og se det an? Er det virkelig ikke noe annet å kritisere Regjeringen for?

Hele saken gir meg en liten assosiasjon: Tilhører man et lite parti, må man dessverre gjøre utrolig mange drittjobber for å komme i media.

En gang i tiden vakte det voldsom oppsikt da Thorbjørn Jagland tok ordet drittjobber i sin munn. Det han siktet til, var bl.a. rengjøringsassistenter og kioskarbeidere, som, ifølge Jagland, gjør drittjobbene for oss andre.

Jagland fikk mye pepper den gangen. Derfor har jeg sant å si ikke hørt andre politikere bruke dette ordet siden. Ikke før i NRK radio i morges. Da brukte Trine Skei Grande det samme ordet. Hun snakket om samordningsministeren, som visstnok skal gjøre den drittjobben som statsministeren ikke gidder å gjøre. Og i løpet av dagen har Venstre gjort dette til en markeringssak: Fordi samordningsministeren ikke har et departement eller et eget ansvarsområde, skal det regne kritikk over han, statsministeren og Regjeringen.  Venstre sier det er ute i et prinsipielt ærend og håper antagelig å få respekt for det. Men ordbruken er det tydeligvis ikke så farlig med.

Samordningsministeren er en nyskapning. Men spørsmålet er: Er det en fornuftig nyskapning? Jeg tror det. Som jeg har skrevet på bloggen min før: Det er litt synd at det er en fornuftig nyskapning, for det aller beste hadde vært om samordningsbehovene i regjeringskvartalet var litt mindre, enten ved at regjeringen besto av færre medlemmer, ved at sektoriseringen ikke var så sterk og/eller ved at departementer med samordningsoppgaver sto sterkere. Men dette er det svært vanskelig å gjøre noe med, og da er, tross alt, ideen om en samordningsminister ganske god. Det kan styrke Statsministerens kontor, helhetstenkningen i regjeringskvartalet og effektiviteten i Regjeringens arbeid, og alt dette er av det gode.

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

Venstre snakker som om samordningsministeren ikke er konstitusjonelt ansvarlig eller ikke skal møte i Stortinget. Det er feil. Den norske regjeringen er kollektivt ansvarlig for alt den gjør. Derfor er det, slik jeg også har skrevet på bloggen min før, langt mer betenkelig at stadig flere beslutninger i realiteten overlates til det såkalte underutvalget. Det betyr at mer enn 15 av 20 ministere i realiteten ikke er med og fatter mange av de beslutningene de er konstitusjonelt ansvarlige for. Ryktene forteller at bruken av underutvalget er langt hyppigere under denne regjeringen enn under tidligere regjeringer. Hvis samordningsministeren (som visstnok ikke får delta i underutvalget) kan bidra til å redusere bruken av dette utvalget, er det, både formelt og reelt, en stor fordel.

Venstre prøver nå å fremføre seg som et ekstremt prinsipielt parti. Men Venstre har sittet i regjering med tre statsråder og to stortingsrepresentanter og har ikke holdt seg tilbake for å tilta seg stor makt i et underutvalg som i altfor stor grad tilsidesetter resten av regjeringen, og som ikke er forankret i vår konstitusjon. Og leste jeg ikke helt feil forleden, mente Venstre at det til og med er greit å endre spillereglene for økonomisk støtte til stortingsgruppene etter at kampen er over, fordi partiet ble rammet av et dårlig valg. En veldig interessant ordning, også for vanlige folk: Tenk om vi bare kan endre reglene etter at vi har tapt eller har blitt tatt! Utrolig nok gikk nesten alle andre partier med på dette, som ikke bare fremsto som lite prinsipielt, men som noe som er mye, mye verre. Ære være Fremskrittspartiet, som sto imot.

Min erfaring er at det ikke er noen partier som er spesielt prinsipielle, hvis de først ser seg tjent med ikke å være det. Min erfaring er også at alle partier altfor lett faller for fristelsen til å kritisere andre partier bare for kritikkens skyld. Jeg begriper virkelig ikke hvorfor Venstre, og delvis også Høyre og KrF, lager et så vanvittig stort nummer av at statsministeren prøver noe nytt når det gjelder å organisere og administrere Regjeringens arbeid. Kan de ikke vente litt og se det an? Er det virkelig ikke noe annet å kritisere Regjeringen for?

Hele saken gir meg en liten assosiasjon: Tilhører man et lite parti, må man dessverre gjøre utrolig mange drittjobber for å komme i media.