Syretesten – ikke bestått likevel?

Jeg har ved noen anledninger skrevet og uttalt meg om det jeg har kalt selve syretesten for det norske embetsverket, nemlig evnen til å ta imot FrP som regjeringsparti og behandle dette partiet nøyaktig slik embetsverket behandler alle andre partier.

Et viktig kjennetegn ved et godt og velfungerende demokrati er at det har et kompetent, effektivt, ukorrupt og politisk nøytralt embetsverk. En viktig årsak til at Norge er blitt et land som det er godt å leve i, er at vi har hatt et slikt embetsverk. Det har stått for kompetanse, tillit og likebehandling – og det har stått til disposisjon for alle regjeringer, uansett farge, og tjent dem like godt.

Det er ingen hemmelighet at også byråkrater har politiske oppfatninger, og at ikke alle departementer fungerer like godt hele tiden. Det er heller ingen hemmelighet at det eksisterer litt ulike politiske kulturer i ulike departementer, og at Arbeiderpartiet tradisjonelt har stått sterkt i mange departementer. Men alt tatt i betraktning har Norge lite å skamme seg over når det gjelder sentralforvaltningen – den er høyst sannsynlig en av de aller beste i verden.

Samtidig er det heller ingen hemmelighet at det har knyttet seg en viss spenning til FrPs inntreden i regjeringskontorene. SV var ikke i samme posisjon, fordi SV tradisjonelt har hatt mange venner i offentlig sektor og i deler av byråkratiet. FrP, derimot, ble stiftet for å bekjempe byråkrati og har dessuten aldri fått ordentlig fotfeste blant akademikere, som det tross alt er svært mange av i departementene. Derfor var mange spente på hvorvidt embetsverket ville bestå den demokratiske syretesten og greie å ta imot FrP-statsrådene med den samme ærbødighet og tjenestevillighet som andre statsråder blir møtt med.

Alt har til nå tydet på at dette har gått bra. Flere FrP-statsråder har gitt uttrykk for glede og overraskelse over hvor godt de har vært tatt imot, hvor kompetent embetsverket er – og i hvor stor grad embetsverket allerede hadde reflektert over og til dels utredet forslag og politikk som ligner det FrP står for. Samtidig har mange i det offentlige rom gitt uttrykk for glede eller forbauselse over hvor profesjonelle og gode mange av FrP-statsrådene har vært, sett fra utsiden. Hvordan de oppfattes på innsiden vet vi ikke, hvis vi ikke har “insider-informasjon”, men akkurat  det er nok som med alle andre statsråder: Kvaliteten varierer.

I kveld har det likevel skjedd noe som er svært uvanlig: NRK kan bringe faksimile av et internt saksbehandlingsnotat fra Justisdepartementet, der man drøfter mulige løsninger på Krekar-saken. Notatet viser at departementets politiske ledelse, ved daværende statssekretær Himanshu Gulati, stilte spørsmål til embetsverket om muligheten for å iverksette særordninger overfor Krekar, men at konklusjonen ble at man måtte iverksette generelle tiltak.

At et slikt notat kan lekke ut, er svært alvorlig – av minst to grunner.

Det er alvorlig, fordi det kan indikere at det norske embetsverket faktisk ikke består syretesten likevel. Det er kanskje greit å bestå en slik test i godværsdager – men hvis man ikke består den i vanskelige dager, er det “ikke bestått”, og det er i så fall et stort tap for vårt demokrati. Selvsagt er det ikke første gang det lekker fra norsk embetsverk, men jeg kan i farten ikke huske en like velplassert og politisk preget lekkasje som denne, og som vitner om så dyp illojalitet. Jeg tar forbehold om at NRK tilfeldigvis kan ha funnet et gjenglemt notat et sted – men jeg holder det for lite sannsynlig.

Den andre grunnen til at dette er alvorlig, er at det får konsekvenser. Det vil føre til at tilliten mellom politisk ledelse i departementene og embetsverket vil bli mindre. Man vil simpelthen bli redd for lekkasjer – og redd for de misforståelsene som da kan oppstå. Typisk er det at det i denne saken nå gjøres til et problem at politisk ledelse overhodet har tenkt en tanke, selv om det ikke fikk noen konsekvenser. Jon Wessel-Aas, for eksempel, bruker denne lekkasjen til å forklare oss at “disse dokumentene underbygger (at) påstanden om at den politiske ledelsen i Justisdepartementet har forsøkt å instruere politiet i en enkeltsak, nemlig Krekars.” Men nei, Wessel-Aas, det eneste dette dokumentet viser, er at politisk ledelse, ved statssekretær Gulati, stilte et spørsmål til embetsverket om muligheten for særbehandling av Krekar. Wessel-Aas syns kanskje spørsmålet er “feil”, men Gulati er, så vidt jeg vet, ikke jurist – hvilket er fullt lovlig ikke å  være for en statssekretær i Justisdepartementet – og da er det vel egentlig mer betryggende enn alarmerende at han stiller spørsmål?

Sannheten er at det i et departement foregår – og bør foregå! – en rekke diskusjoner mellom embetsverket og politisk ledelse. Dersom det ikke kan stilles “dumme”, utfordrende eller utenfor boksen-spørsmål, vil hele demokratiet, kreativiteten og evnen til å tenke dø. Dialogen mellom politisk ledelse og embetsverket bør ikke være et sted for “politisk korrekthet” eller redsel for å si noe “feil” – det bør være et frirom, der det er mulig å tenke fritt og nytt før man konkluderer.

Hvis dokumentet med politisk ledelses påtegninger bevisst er lekket av en medarbeider i Justisdepartementet, bør vedkommende skamme seg. Hun eller han er ingen varsler – men en politisk aktør.

Dermed setter vedkommende også det gode norske demokratiet i fare.

 

OPPDATERING 30.JANUAR:

Jeg skrev denne bloggen i går kveld. I dag kan vi på vg.no lese at saksgangen fremkommer av “dokumenter fra Justisdepartementets interne saksbehandling, som VG har fått innsyn i gjennom offentlighetsloven.”

Hvis det stemmer at dette interne saksbehandlingsdokumentet er gitt til medier som har begjært innsyn, er det ikke en lekkasje, slik jeg antok. Da er det, såvidt jeg kan skjønne, en saksbehandlingsfeil. Det er riktig nok en svært uvanlig feil, men selv en uvanlig feil er en feil – og ikke en illojal handling.

Om det dermed ikke er noe å utsette på byråkratene i Justisdepartementet, er litt vanskelig å si. VG skriver også om “kilder med inngående kjennskap til prosessen”, så noe kan vel også ha lekket ut – selv om det altså muligens ikke gjelder det angjeldende dokumentet.

Enkelte på twitter mener at denne saken ligner på Lysbakken-saken, som jeg i sin tid kommenterte i flere blogger. Men det er nesten tvert om: Den gangen fulgte politisk ledelse ikke embetsverkets råd, og det var Lysbakken selv som til slutt friga de interne saksbehandlingsdokumentene. I Anundsens tilfelle har politisk ledelse fulgt embetsverkets råd – mens saksbehandlingsdokumentene, slik det nå ser ut, har blitt frigitt ved en feil.

 

LO behandles som et barn

Trepartsmodellen, dvs. samarbeidet mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter, har vært viktig for Norge.

Hovedavtalen mellom arbeidstakere og arbeidsgivere, som ble inngått i 1935, innebar en stor endring i forholdet mellom partene. Frem til da hadde det vært mye bråk og spetakkel i norsk arbeidsliv – med mange streiker og lock out. Med hovedavtalen, som ble initiert av en Venstremann, inngikk partene en avtale om sosial fred, og bl.a. ble streikeretten innskrenket  til fordel for økt samarbeid. Som “belønning” for å inngå et mer konstruktivt samarbeid i norsk arbeidsliv, fikk partene en mulighet til å få innflytelse på politikken – og da særlig på den delen av politikken som har betydning for arbeidsmarkedets parter. Siden har hovedavtalen og forhandlingssystemet, som er forankret i hovedavtalen, vært et helt avgjørende element i den norske trepartsmodellen, og det har alle norske regjeringer forholdt seg til.

Men trepartsmodellen er en skjør modell. Den forutsetter balanserte løsninger på ulike måter. Det skal være balanse mellom arbeidstakere og arbeidsgivere. Det skal være balanse innad mellom ulike arbeidstaker- og arbeidsgivergrupper. Og det skal være balanse mellom partene på den ene side og myndighetene på den annen.

Av og til forrykkes denne balansen på en uheldig måte. 

Noen ganger har partene. eller en av partene, hatt for stor innflytelse i forhold til den forsamlingen som tross alt er valgt av folket, nemlig Stortinget. Det har skjedd når Stortinget for eksempel har blitt “tvunget” til å innføre dyre sosiale reformer.

Andre ganger har balansen innad mellom ulike arbeidstakerorganisasjoner blitt forrykket, fordi LO har hatt altfor stor innflytelse.

Og atter andre ganger har balansen mellom arbeidstakere og arbeidsgivere blitt forrykket i den ene partens disfavør, slik at modellen nærmest har forfalt til en topartsmodell, f.eks. mellom regjeringen og LO.

Har så modellen vært en balansert modell i de åtte årene vi hadde en rødgrønn regjering?

Etter min mening nei.

LO har hatt for stor innflytelse – både i forhold til arbeidsgiverne, den rødgrønne regjeringen og dermed Stortinget – og andre arbeidstakerorganisasjoner.

I denne perioden ble andre arbeidstakerorganisasjoner enn LO i for stor grad satt på sidelinjen.

I denne perioden hadde også LO nærmest monopol på posten som statssekretær i Arbeids- og sosialdepartementet.

Det var også i denne perioden at Arbeiderpartiet, ifølge Arbeiderpartiet selv, ga LO alt LO ba om.

Og det var i denne perioden at Arbeidsmiljøloven ble endret slik at sentrale fagforeninger ble gitt vetorett i spørsmålet om inngåelse av avvikende arbeidstidsavtaler – fremfor å la partene lokalt og/eller Arbeidstilsynet avgjøre det. Det var ingen som syntes at dette var et “brudd med den norske modellen”, men alle justeringer i arbeidsmiljøloven som f.eks. NHO går inn for, påstås å bryte med modellen og sende Norge 100 år tilbake i tid.

Og alt dette skjedde, samtidig som LO var – og fortsatt er – tett vevet inn i Arbeiderpartiet, både økonomisk og organisatorisk.

Det som har skjedd nå – i forbindelse med de foreslåtte endringene av arbeidsmiljøloven – er at LO har blitt behandlet mer som andre organisasjoner i norsk arbeidsliv, at de har fått uttale seg på vanlig måte gjennom høringsprosesser, og at Regjeringen har justert sitt opprinnelige forslag etter at høringsuttalelsene forelå – i tillegg til at den har varslet retrett, dersom lovendringene ikke virker slik Regjeringen håper de vil.

Samtidig har LO laget et vanvittig bråk – overdrevet og regelrett løyet om forslaget til lovendringer, varslet og nå gjennomført den største streiken på 17 år – og, til enhver tid, brukt anledningen til å fortelle det norske folk at de aller helst vil bli kvitt den regjeringen folket har valgt. 

Likevel mener både Aftenposten og delvis VG i dag at det er Robert Erikssons feil at det ikke er et bedre forhold mellom LO og Regjeringen. Men hva mer skulle Eriksson ha gjort? Skal folk i LO måtte behandles som barn, som skriker og hyler hvis de ikke får det som de vil – uten at det stilles noen krav til at også de innordner seg helt vanlige demokratiske spilleregler og prosesser? Har ikke også LO et ansvar for å bygge tillit og balanse i trepartssamarbeidet?

Jeg har sagt og skrevet det før, og gjør det igjen: Hvorfor er pressen så lite interessert i de helt spesielle maktforholdene som utspiller seg i samrøret mellom LO og Arbeiderpartiet og vår forrige rødgrønne regjering? Og hvorfor ser ikke flere at hele trepartsmodellen er i fare, dersom LO hele tiden skal tildeles rollen som bulldozer med rett til å kjøre over alle andre synspunkter og interesser?

Imponerende Italia

800 flyktninger reddet etter å ha blitt forlatt på sjøen ved Italia.

900 syriske flyktninger berget fra lasteskip ved Italia.

Leger hjelper flyktninger på skip utenfor Italia

450 flyktninger om bord på skip uten mannskap, på vei til Italia.

Båt med 500 kantret. 155 afrikanske båtflyktninger ble berget av italiensk kystvakt.

Italia mottok flyktninger som Malta forkastet.

De siste dagene har Italia reddet 5000 mennesker.

Dette er et knippe av de dramatiske overskriftene vi har blitt presentert for i det siste. De beskriver bare noen av de hendelsene som rammer titusenvis av mennesker som   har flyktet eller forsøkt å flykte til Europa.

Noen flykter fra krig. Noen er fordrevet. Noen er forfulgt. Og noen søker bare lykken og et bedre liv for seg og sine, slik de fleste av oss gjør – hver på vår måte – hver eneste dag.

Man kan ikke annet enn å bli imponert av Italia og av italienerne. Italienerne er kanskje ikke fullt så imponerende som Jordan er, som så langt har tatt imot mer enn en og en halv million syrere. Men de kan i hvert fall skryte av mer enn Norge kan, som så langt har utmerket seg ved bl.a. ikke å stoppe tvangsreturer av sårbare asylsøkere til Italia.

Italia er, på den ene side, et nærmest dysfunksjonelt land. Det er korrupt, politisk ustabilt, i økonomisk ulage, har store regionale motsetninger, Berlusconi og mafia.

Men det er ikke først og fremst dette vi tenker på når vi tenker på Italia. Alt dette blir, merkelig nok, overskygget av tanken på vakre mennesker, et herlig språk, en storslått kultur og historie, god mat og vin, lekker mote og design – og italienernes sans for kvalitet og estetikk.

Men det er tydeligvis noe mer med Italia. De har åpenbart også en drivende dyktig kystvakt, et stort hjerterom og et sterkt sivilsamfunn som er villig til å hjelpe mennesker på flukt.  Da det døde nesten 400 flyktninger utenfor øya Lampedusa i 2013, bestemte italienerne seg for gjennomføre en nasjonal sørgedag og lanserte deretter operasjonen Mare Nostrum. Siden har Italia brukt mange millioner euro på å patruljere farvannet mellom Italia og Nord-Afrika for å lete etter og redde flyktninger. Bare i fjor reddet visstnok italienske myndigheter nærmere 150.000 mennesker. 3000 mennesker druknet. Også norske rederier og båter deltar i redningsoperasjonene og har gjort en stor innsats.

Det er selvsagt delte meninger blant italienerne, slik det ville vært i alle land, om hvorvidt det er rimelig å bruke så mye ressurser på dette arbeidet. Italia har også lenge bedt om at EU og andre europeiske land tar et medansvar for det som skjer på Italia-kysten, som er Europas felles grense mot det afrikanske kontinentet. Men responsen har vært laber. Nå trappes Mare Nostrum ned og erstattes av en langt mindre effektiv aksjon fra EUs side. Det skal bli interessant å se om den italienske marinen overhodet har mage – for ikke å si samvittighet – til å slutte å hjelpe – og om sivilbefolkningen sør i Italia vil redusere sin innsats. Jeg har nesten vondt for å tro det.

Vi i Norge har av og til en tendens til å sole oss i glansen av oss selv og fremstille oss som så gode at det vekker internasjonal oppsikt – enten vi feirer 17.mai på fredelig vis, går i rosetog, arrangerer et vennligsinnet OL, gjennomfører en innsamlingsaksjon for fattige barn i Afrika – eller tenner lys for en avdød kong Olav.

Men vi er nok ikke det eneste folket som er i stand til å gjøre noe godt for andre.

Italienerne imponerer meg for tiden mer.

 

 

 

Klassekampens jubel-journalistikk

Klassekampen er en god avis, som stadig flere på høyresiden leser og har glede av. Som en organisasjon som ofte blir omtalt av og intervjuet av avisen, kan vi i Civita også si oss fornøyd: Selv om Klassekampen redaksjonelt og sikkert også mange av Klassekampens journalister har et helt annet politisk ståsted enn vi har, blir vi stort sett alltid behandlet ordentlig, dvs. at vi gjengis riktig, at det ikke spekuleres i skjulte motiver, og at man ikke bruker spekulative virkemidler f.eks. når en sak skal “vinkles”. Selv tror jeg dette er en av årsakene til Klassekampens suksess.

Av og til gjør likevel Klassekampen det altfor lett for seg. 

I flere oppslag den senere tid – også i dag – nærmest jubler Klassekampen over resultatene av ulike meningsmålinger som tilsynelatende viser at store deler av befolkningen er enige med venstresiden eller motstandere av høyresidens politikk. Det er ikke akkurat rakettforskning som er bedrevet, og derfor er heller ikke svarene som meningsmålerne kommer frem til, så veldig sjokkerende. Eller hva skal vi si om at 93 prosent av de spurte, i en meningsmåling utført på oppdrag fra Unio, er helt eller delvis enig at det er “viktig å verne om velferdsordningene vi har i Norge”? Er det oppsiktsvekkende mange, forbausende få eller omtrent som forventet? Og finnes det noen partier i Norge som ikke har nedfelt omtrent det samme i sitt politiske program? Mitt tips er at de politiske partiene går lenger – de vil ikke bare “verne om” velferdsordningene – de vil styrke dem og bygge dem videre ut.

Eller for å ta et annet eksempel:

I et stort oppslag fredag 2.januar skriver Klassekampen at folket sier et “rungende nei til økte forskjeller blant folk”. “Bare to prosent vil ha økte forskjeller”, ifølge en “fersk meningsmåling” som Sentio har gjennomført, denne gang for Klassekampen selv. Og avisen trekker umiddelbart følgende konklusjon: “Den blåblå regjeringen har altså ikke velgerne i ryggen når de øker inntektsulikheten i Norge ved å gi størst skatteletter til de mest velstående”.

Men dette er en type kampanjejournalistikk som ikke kler en avis som “lover å se bak slagordene” og “styrke det redaksjonelle innholdet”.

For det første: Det er ingen som har sagt at de “ønsker” eller “vil ha” større eller mindre økonomiske forskjeller i denne undersøkelsen. Spørsmålet som er stilt, er dette: “Mener du at de økonomiske forskjellene i Norge er for store, for små eller passelige?”

For det annet: Det er overhodet ikke oppsiktsvekkende at “bare” to prosent synes forskjellene er for små. I den omfattende debatten vi har hatt om økonomisk ulikhet i 2014, tror jeg at jeg har til gode å høre noen si at de økonomiske forskjellene er for små. Det er nesten mer oppsiktsvekkende at “bare” i underkant av 49 prosent mener forskjellene er for store. Selv ville jeg, hvis jeg hadde blitt spurt, svart at forskjellene er “passelige”, slik 46 prosent av de spurte også gjør.

For det tredje: Spørsmålet som stilles, er veldig upresist. “Økonomiske forskjeller” sier veldig lite om hva det siktes til – om det f.eks. er inntekt og/eller formue; om det er kortvarige eller langvarige endringer i forskjellene; om hvorfor det eventuelt oppstår mindre eller større forskjeller. Dersom jeg hadde blitt spurt og svart “passelig”, ville ikke det bety at jeg ikke ville kunne akseptere større (eller mindre) forskjeller – det ville komme an på hva saken gjaldt. Som jeg har skrevet om bl.a. her, kan det være akseptabelt med større forskjeller internt i Norge, hvis det f.eks. skyldes forhold som skaper mindre forskjeller globalt.

For det fjerde: Klassekampen etterlater inntrykk av at de som f.eks. har ønsket å redusere formuesskatten, gjør det fordi de ønsker større forskjeller. Men det er ikke å ta sine meningsmotstandere på alvor. I Civita har vi argumentert for lavere formuesskatt, fordi vi mener det styrker det private bedriftseierskapet i Norge, og fordi det igjen kan styrke verdiskapingen og arbeidsplassene og dermed også gi mer å fordele på sikt. (At Regjeringen ikke bare har fjernet arveavgiften, men samtidig også skjerpet arveskatten for mange av de rikeste fremkommer for øvrig heller ikke av Klassekampens reportasje.)

Og for det femte: Klassekampen “jukser” litt når avisen forsøker å slå fast at Regjeringens skattelettelser øker ulikheten. Man kan jo tross alt ikke plukke ut ett element i en økonomisk politikk og bare se på konsekvensene av denne uten å se på konsekvensene av helheten. Et vanlig mål på økonomisk ulikhet er den såkalte gini-koeffisienten. Såvidt meg bekjent, var den beregnede effekten på gini-koeffisienten av det forslaget til statsbudsjett som Regjeringen la frem, null. Budsjettet ville altså, samlet sett, hverken øke eller redusere den økonomiske ulikheten. Effekten av det budsjettet som nå er vedtatt, kjenner jeg ikke – og det gjør åpenbart heller ikke Klassekampen – men den er neppe dårligere enn null.

Oppslaget i Klassekampen er nok ment å være et slags angrep på Regjeringens skattelettepolitikk.

Det er ironisk – og viser hvor langt ulikhetsdebatten er drevet – at hele oppslaget også kan sees som et angrep på Regjeringens innvandringspolitikk.

Også den bidrar, isolert sett, til å øke de økonomiske forskjellene i Norge, og økte forskjeller er det altså “bare to prosent som vil ha”.

Erna Solbergs oppgave

Ved årsskiftet er det mange som bedømmer Regjeringens innsats så langt, og som vil gi råd om veien videre. 

Her er mitt råd:

Jeg tror det mest fornuftige statsministeren nå kan gjøre, er å anstrenge seg enda mer for å forklare velgerne hvilken oppgave hun har påtatt seg når hun har sagt ja til å styre landet.

Hvilken oppgave er det hun skal løse?

Hvordan vil hun velge å løse den?

Og hvorfor velger hun å løse den på den måten hun gjør?

En statsminister har naturligvis ikke bare én oppgave – hun har snarere tusenvis av oppgaver. Likevel er det fornuftig å forklare hva den store eller viktigste oppgaven er, fordi det ellers er vanskelig for velgerne å forstå hvorfor man gjør det man gjør. Det er dessuten viktig å forklare hva man gjør, fordi det ellers vil være noen andre som forklarer det. Og disse “andre” er vanligvis ikke spesielt velvillig innstilt, siden det som regel er den politiske opposisjon. 

Etter min oppfatning blir den oppgaven Solberg og hennes regjering har påtatt seg å løse, tydeligere for hver dag som går:

De skal bidra til å bringe Norge trygt over broen – fra et fossildrevet samfunn som har gjennomlevd noen historiske supertiår i økonomisk forstand – til et grønnere samfunn som får større omsorgsforpliktelser, og som derfor må få nye ben å stå på for å sikre verdiskapingen.

Hva må til for at Norge skal lykkes med dette?

Det Norge trenger, er enkelt nok: Vi trenger mange nok mennesker som er villige til å stå opp om morgenen, gå på jobb, gjøre sitt beste, betale skatt og, så langt det er mulig, klare seg selv. Og blant dem må det også være tilstrekkelig mange som er villige til å ta risiko, satse penger og yte en ekstra innsats for å forsøke å skape noe nytt.

Det Solberg og hennes regjering kan gjøre, er å legge til rette for at dette skal være mulig for flest mulig – ved å stimulere til større innsats og selvhjulpenhet – og ved å fjerne hindringer for arbeid, klimavennlige løsninger og entreprenørskap.

Det høres lett ut, men i praksis er det selvsagt ikke like lett. Det kreves nemlig både populære og mindre populære tiltak, dersom man virkelig skal “ruste Norge for fremtiden” på denne måten.

Det er som regel populært å øke bevilgningene til samferdsel, utdanning, innovasjonstiltak og forskning. Men det er sjelden populært å stramme inn på trygde- og stønadsordninger for å styrke arbeidslinjen, bremse veksten i offentlige utgifter, øke pensjonsalderen eller heve egenandelene. Men også slike tiltak må til, dersom vi skal ruste Norge for fremtiden. 

Norske regjeringer har i 30 år, og i stigende grad, vært i en unikt gunstig posisjon på grunn av høye inntekter fra petroleumsvirksomheten. I det siste tiåret har Norges posisjon vært ekstra gunstig, fordi vi har kunnet selge dyrt og kjøpe billig og “surfe” på en ustabil situasjon i verdensøkonomien. Mange land, også våre nærmeste naboland, har forlengst startet omstillingen mot et grønnere samfunn og en aldrende befolkning. Men også det norske statsbudsjettet vil gå med underskudd om ganske få år.

Det kan reises spørsmål, slik noen gjør, om hvorvidt Erna Solberg og våre øvrige politiske ledere har fått et mandat av velgerne til å gjennomføre tiltak som er upopulære på kort sikt – eller om de alle “mumler” når de får slike spørsmål. Men det kan også sees slik: Enhver regjering har et mandat til å gjøre det som er nødvendig, bl.a. for å redde norsk økonomi, dersom omstendighetene eller uforutsette utfordringer gjør det nødvendig. Man kan også, gjennom dialog med velgerne, skaffe seg et folkelig mandat utover det som er gitt i valg.

Det er ikke krise i Norge. Vi har fortsatt store muligheter til relativt smertefritt å komme oss over broen til et samfunn som er både økonomisk og økologisk mer bærekraftig. Men det krever tiltak som ikke bare er populære, og som kan smerte på kort sikt. I de kommende stortingsvalg og valgkamper vil dette bli et stadig mer fremtredende tema for alle politiske partier. Det kommer til å bli vanskeligere å være politisk leder i Norge.

Det er nå 10 måneder til Regjeringen skal legge frem sitt neste statsbudsjett.

Innen den tid bør den ha fått frem budskapet sitt klart og tydelig – om hvilken oppgave den har påtatt seg å løse og om hvordan den skal løses.