Mer demokrati, mer toleranse

Det er sjelden begivenhetene lever opp til så store ord som de som har vært brukt den siste uken. Men denne gangen gjorde de det. Ord og formuleringer som ellers ville blitt betraktet som “floskler” har nå vært helt riktige og dypt følt.

Statsministeren og ordføreren i Oslo satte tonen, som siden ga oss kommentarer, samtale og debatt som har vært ført i verdige og respektfulle former. Som nasjon har Norge så langt bestått prøven.

I dagene og ukene som kommer, må vi også klare den vanskelige overgangen til mer ordinær politisk debatt.

Vi har mange spørsmål å diskutere. Ett av dem vil være hva vi skal legge i begrepet “mer demokrati”. Politiske partier vil være uenige om det. Noen partier vil f.eks. mene at det blir mer demokrati, bare flere avgjørelser overlates til folkevalgte forsamlinger – mens andre vil mene at demokrati også handler om muligheten til å bestemme over seg selv. Noen vil mene at at det  blir mer demokrati, bare flertallet får bestemme mer – mens andre vil mene at demokrati også handler om å beskytte mindretallet bedre.

Men også når det gjelder mer grunnleggende spørsmål, vil det kunne oppstå uenighet. Ett spørsmål som trenger seg på, er f.eks. spørsmålet om ytringsfrihetens grenser.

I enkelte land diskuterer man allerede innstramninger i ytringsfriheten som en følge av terrorhandlingene i Norge. Også i vårt eget land er det politikere som nå vil stramme inn ytringsfriheten på nettet.

Bakgrunnen for at forslagene fremmes, er svært forståelig. Man frykter at hatefulle ytringer leder til hatefulle handlinger og inspirerer mennesker som er disponert for å ty til vold. Det er også dette som får noen til å mene at i og for seg legitime politiske ytringer kan være medansvarlige for den udåden som er begått i regjeringskvartalet og på Utøya.

Å påstå slikt i disse dager er ikke i pakt med den tonen statsministeren har satt for debatten. Da Petter Nome og Per Fuggeli antydet at Fremskrittspartiet måtte bære noe av skylden for det som har skjedd, ble de derfor satt på plass av Jonas Gahr Støre, som mente det var upassende. Det hele endte da også med at Nome beklaget og sa at han i hvert fall ikke burde sagt noe slikt nå.

Men etter hvert som den politiske debatten blir normalisert, er det kanskje viktigere å spørre seg om det virkelig er slik at hatefulle ytringer – såkalt hate speech – leder til vold eller hate crime? Som en avis formulerer det i dag: Kan ord bli til mord? Eller er det  tvert om er slik at  vide grenser for ytringer leder til at færre tyr til vold, fordi de får “tømt seg” verbalt?

Jeg vet ikke sikkert, men slik jeg forstår forskningen, er det vanskelig å påstå noen klar sammenheng mellom ord og mord.

Civitas søster-tankesmie i Danmark, Cepos, har undersøkt sammenhengen mellom hate speech og hate crime i USA og flere europeiske land. Hypotesen er at dersom det er en sammenheng, så bør omfanget av hate crime være større i USA enn i mange europeiske land, siden USA – i mye større utstrekning enn mange europeiske land – tillater hatefulle ytringer, fordi de har en mer liberal lovgivning knyttet til ytringsfriheten.

Cepos finner ingen slik sammenheng. Tvert om er antallet hat-forbrytelser, relativt sett, langt større i land som Finland og Tyskland enn i USA. Det betyr neppe at man kan være sikker på at fri debatt fører til mindre vold, men det er i hvert fall vanskelig å konkludere motsatt: At det blir mindre vold, bare vi strammer inn på ytringsfriheten.

En av de mest anerkjente forskerne på feltet, britiske Eric Heinze, støtter opp under de funn som Cepos har gjort –  men legger til et vesentlig poeng i et intervju i Berlingske Tidende: Det finnes flere eksempler på at hatefulle ytringer har ledet til vold og terror, men ikke i stabile demokratier.

Historien har vist oss at alle ideologier, ismer og religioner, drevet ut i sin ytterste og mest perverterte form, kan lede til ekstremisme, som kan lede til vold, terror og krig. I et grunnfestet demokrati som det norske kan vi helt sikkert gjøre mye for å hindre at det skjer igjen. Men jeg tror ikke innstramninger i ytringsfriheten er veien å gå.

Derimot bør denne saken, og kanskje spesielt det som har skjedd etter terrorhandlingene, lære oss at vi kanskje bør gjøre noe med ytringskulturen i landet vårt. Det er ikke et juridisk spørsmål, men et spørsmål om hvilken atmosfære og dannelse vi vil la prege den offentlige samtale og den politiske debatt for at alle skal føle seg inkludert i demokratiet.

Mitt tips er at vi i valgkampen tross alt vil se en litt annen ytringskultur enn den vi har vært vant til i tidligere valgkamper. Det skader ikke om dette, også på mer varig basis, kan prege den politiske debatten. Det vil kunne styrke demokratiet og vise at vi har lært noe av det som har skjedd.

Vanlige mennesker lærer og preges av erfaring.

Det er bare ekstremister som forblir upåvirket, uansett hva som skjer.

 

Det borgerlige Norden

I Danmark pågår det en debatt om hvor borgerlig og liberalt landet egentlig er blitt etter 10 år med borgerlig regjering – og om Danmark er et mer borgerlig land enn Sverige.

En svensk akademiker, Ann-Sofie Dahl, som i parantes bemerket også var med og stiftet den danske borgerlig- liberale tankesmien Cepos, har skrevet boken Matadorlandet – Om det borgerliga Danmark, der hun forsøker å forklare hvorfor Danmark er et mer borgerlig land enn Sverige.

Jeg ville intuitivt trekke samme konklusjon, men det gjør ikke uten videre de danske borgerlige debattører og skribenter. De spør hva som egentlig er så borgerlig med Danmark, som er “verdensmester i skattetrykk, europamester i moms og til daglig omringet av en offentlig sektor, som bare vokser og vokser, selv under borgerlige regjeringer”?

Professor i statsvitenskap, Peter Kurrild-Klitgaard, som også befinner seg i Cepos-kretsen, har gjort en analyse av den borgerlige såkalte kulturkampen de siste 10 år og kommer til omtrent den samme konklusjon: “Hvis formålet med kulturkampen var å påvirke danskenes holdninger i en mer borgerlig-liberal retning, så har den vært en fiasko.” Også han viser til at de offentlige utgiftene siden 2002 har vokst med “15 prosent og antallet offentlig ansatte med nesten 50.000”.

Problemet med slike målinger av hvor borgerlig og/eller liberalt et land er, er selvsagt hva man skal måle: Er det befolkningens stemmegivning på de politiske partier? Er det de politiske partienes standpunkter? Er det de underliggende verdier og holdninger i befolkningen? Er det den politikken som faktisk føres? Er det kultur, tradisjoner og atmosfære? Eller er det den offentlige debatt?

Både Sverige, Norge og Danmark vil nok kunne fremstå som det mest eller minst borgerlige landet, avhengig av hva som måles og når det måles. For tiden har vi f.eks. den kraftigste høyrebølgen i Norge, de mest borgerlige reformene i Sverige og de tydeligste borgerlige stemmene i Danmark.

Min vurdering er at de borgerlige stemmene og standpunktene i den politiske sfære er mer tydelige både i Sverige og Danmark enn de er i Norge. Det kan være mange forklaringer på det, men én av dem er selvsagt vår oljeøkonomi, som gir oss en helt annerledes politisk debatt enn i alle andre land. Politikerne vasser i “gratis” penger på offentlige budsjetter, og dermed blir skattebetalerne en nesten usynlig gruppe borgere. Men også de andre landene sliter med dette problemet. For igjen å sitere Kurrild-Klitgaard:

“Før i tiden gikk man på posthuset og innbetalte sin skatt. Det gjorde danskene enormt bevisst på skatteinnbetalingen. I dag viser forskningen at de færreste aner hva de betaler i skatt. De legger kun merke til hva som er igjen… Det gjør at vi slett ikke er klar over hva vårt bidrag til det offentlige er…”

Et høyt skattetrykk har gitt oss mye offentlig velferd. Spørsmålet nå er om velferden også er bærekraftig når demografien er i endring.

Både Sverige, Danmark og Norge er befolket av velferdsnytere (og noen få velferdssnyltere),  hvorav de aller fleste har det meget behagelig. Det landet som greier å føre en god borgerlig politikk også for fremtidens velferdsytere, vil greie seg best i fremtiden.

Har venstresiden monopol på fellesskapet?

Forleden utga Civita boken Velferden og dens fiender, skrevet av Eirik Vatnøy. I en kronikk i Aftenposten onsdag 13.juli beskriver Vatnøy hovedpoenget i boken: Til tross for at det er ganske små forskjeller i velferdspolitikken, er forskjellene i velferdsretorikken svært store. Det er særlig venstresiden som bruker store ord, som tar eierskap til viktige ord og begreper, og som snakker svært negativt om høyresidens (egentlige) velferdspolitikk, motiver og intensjoner. Fenomenet gjør seg også gjeldende blant journalister.

I dag svarer Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Hadia Tajik, men dessverre uten å diskutere det som er Vatnøys poeng. Ifølge Tajik er den til tider voldsomme retorikken kun en refleks av reelle politiske forskjeller. Tajik lever i så måte opp til forventningene og bidrar til å bekrefte Vatnøys poeng.

Ett av de begrepene Vatnøy behandler, er begrepet “fellesskap”. Det vil også  være blant de mest brukte ordene i valgkampen som kommer.

Så hva tenker vi på når vi hører ordet “fellesskap”?

“Fellesskapet” er i utgangspunktet et ganske nøytralt ord, som de fleste vil oppfatte som positivt. Med tiden er det imidlertid blitt et svært ladet ord i norsk politisk debatt. Venstresiden har greid å ta eierskap til ordet, gitt det et innhold og skapt fronter “for” og “mot” fellesskapet. Venstresiden er, ifølge venstresiden selv, for fellesskapet, mens høyresiden er mot.

Men er det så enkelt?

For venstresiden er “fellesskapet” som regel synonymt med “offentlig sektor”, med “staten” eller til og med “regjeringen”. “Det er fellesskapet – det offentlige – som skal ta ansvar” for omsorgen, sier Jens Stoltenberg, som dermed understreker poenget.

Det geniale er, sett med venstresidens øyne, at ordet “fellesskap” har så mange positive assosiasjoner som uttrykket “offentlig sektor” ikke har. “Fellesskap” får oss til å tenke på sameksistens og solidaritet; på det som er trygt, sosialt og frivillig. “Offentlig sektor”, derimot, får oss ofte til å tenke på noe profesjonelt og institusjonelt, kanskje til og med byråkratisk, distansert og ansiktsløst. Det er derfor smart å etablere en sterk og nærmest uuttalt kobling mellom fellesskapet og offentlig sektor.

“Vi bruker fellesskapet som vårt viktigste virkemiddel for å skape et samfunn der alle skal med”, sier Arbeiderpartiet. Martin Kolberg hevder at høyresidens syn er at “fellesskapet står i veien” for mennesker, og at “den grunnleggende fellesskapstanken som er del av den norske samfunnsmodellen vil bli lagt til side”, dersom hans politiske motstandere får det som de vil. I Senterpartiet mener man at “stadig flere kjøper seg ut av fellesskapet”, og i SV tegner man, om mulig, en enda skarpere konflikt mellom det “fellesskapet” de rødgrønne støtter og den “hemningsløse privatiseringen” som høyresiden går inn for.

Betyr det at de borgerlige partiene er mot en sterk offentlig sektor – eller fellesskapet? Eller har de kanskje bare en annen og mer utvidet forståelse av begrepet “fellesskap”?

La oss ta det første først:

De borgerlige partienes programmer er fulle av lovord og løfter på vegne av offentlig sektor. Erfaring har vist at det er liten forskjell på partiene når det gjelder viljen til å bruke staten og kommunene til å løse problemer og påta seg oppgaver. Ja, forskjellene er så små at de nærmest kan betraktes som ikke-eksisterende. Om det er bra, kan diskuteres – men det er ikke tema her. Faktum er at det er veldokumentert at viljen til å bruke penger på velferdsstaten er omtrent den samme, uansett hvem som regjererer.

Det er heller ingen som ønsker å gjennomføre noen storstilt privatisering i Norge. Tvert om er det også nokså veldokumentert at det motsatte er tilfellet; at det i forsvinnende liten grad har skjedd noen privatisering i Norge. Og i den grad den har skjedd, er det mer en form for arbeidsprivatisering (som f.eks å overlate post til butikk), som alle partier har vært med på.

At de borgerlige partiene i større grad ønsker å ta i bruk private og frivillige krefter i arbeidet med å løse oppgavene endrer ikke dette bildet.

Men viktigere enn dette er det at de borgerlige partiene har et annet syn på betydningen av begrepet “fellesskap” enn venstresiden har. De er altså ikke mot fellesskapet – de er for en annen forståelse av begrepet fellesskap. For de borgerlige partiene er ikke “fellesskap” synonymt med offentlig sektor.

I Venstres program kan vi for eksempel lese at “mange frivillige fellesskap representerer en varme og nærhet det offentlige aldri kan eller skal erstatte”.

I KrFs program heter det at “mennesker (også) søker fellesskap gjennom frivillige organisasjoner, institusjoner, arbeidsfellesskap, trossamfunn, bedrifter og forsamlinger. De ulike fellesskapene utgjør et verdifullt mangfold. Fellesskapene bidrar til engasjement og aktiv handling i befolkningen og møter mennesker i nærmiljøet”.

Høyre skriver at partiet “vil styrke alle fellesskap som til sammen skaper et sterkt og trygt samfunn – fra de små fellesskapene av familie og venner, via de frivillige fellesskapene i idrettslag, organisasjonsliv og arbeidsliv, til de nasjonale fellesskapene”.

Venstresiden bør altså hverken ha monopol på offentlig sektor eller på innholdet i begrepet fellesskap. Men det må være de borgerlige partiene selv som greier å ta tilbake slike begreper og gi dem sitt eget innhold.

Også retorikken en en viktig del av politikken.

En politisk statskirke

Det er tragisk at Stortinget ikke greier å manne seg opp til å skille stat og kirke. Sist Stortinget hadde en sjanse, var i 2008, da Gjønnesutvalgets innstilling ble behandlet. Eller det vil si: Gjønnesutvalgets innstilling betød nesten ingenting for den politiske behandlingen, slik heller ikke tidligere utvalgsinnstillinger har gjort. Uansett hvor gode argumentene mot å videreføre statskirken er, blir de praktisk talt oversett av de politiske partiene.

Statskirken er en anakronisme. Den er dessuten i strid med de frihets- og likhetsprinsipper som må gjelde i et liberalt demokrati med religionsfrihet. At staten støtter opp under et religionsmonopol er ille. Når et slikt religionsmonopol blir politisk, er det virkelig ille.

På Dagsnytt 18 i dag ble konsekvensene godt illustrert. Den radikale SV’eren og aktivisten Erling Borgen hadde fått tid i programmet  for å kreve at statskirken engasjerer seg og tar standpunkt mot Norges deltagelse i Afghanistan- og Libya-krigene. Og han fikk svar som bestilt: Den innkalte biskop var igrunnen helt enig og beklaget at statskirken så langt ikke hadde vært klarere. Etter biskopens mening er det helt riktig av statskirken å ta politisk standpunkt – enten det gjelder oljeboring i Lofoten eller Norges Afghanistan-engasjement.

Den innkalte motdebattant var FrPs Ketil Solvik-Olsen, som visstnok også er en aktiv kirkegjenger. Han kunne fortelle at han hadde meldt seg ut av statskirken, fordi den hadde tatt standpunkt til oljeboring i Lofoten. Men det lot ikke til å berøre biskopen noe særlig. At en SV’er melder seg ut, kan kanskje vekke bekymring. At en FrP’er gjør det, er kanskje bare en fjær i hatten for biskopen?

Solvik-Olsen sa at han ønsker seg en kirke som diskuterer og reflekterer omkring dilemmaer og etikk knyttet til f.eks. Norges engasjement i Afghanistan. Men han ønsket ikke at statskirken skal ta standpunkt i typisk (parti-)politiske saker.

Jeg er helt enig med Solvik-Olsen. Det er nesten patetisk å høre statsansatte biskoper “leke” politisk parti og fortelle oss andre hva som er “riktig” standpunkt – høyt hevet over de egentlige partiene. Det er også veldig provoserende – fordi det dreier seg om en statlig kirke.

De sakene statskirken velger å engasjere seg i eller ikke å engasjere seg i, vekker også litt undring hos meg. Norske biskoper vet f.eks. veldig mye om hvordan vi skal løse klimaproblemet. Men hvorfor hører vi så sjelden fra kirken når det gjelder spørsmål knyttet til gen- og bioteknologi, abort og andre spørsmål knyttet til livets begynnelse og slutt? Er disse spørsmålene for vanskelige for statskirken?

La meg bare presisere: En kirke eller et trossamfunn kan naturligvis tro og mene nøyaktig hva det vil, også i politiske spørsmål. Men en statskirke kan det ikke. Det er altså ikke standpunktene i seg selv eller det at man tar stilling som er problemet. Problemet er statskirken, som har et (nesten)monopol.

Selv meldte jeg meg ut av statskirken for ca. 35 år siden. I ettertid har jeg kommet til at jeg nok forvekslet datidens biskoper med Gud. Derfor har jeg mange ganger tenkt at jeg kanskje burde melde meg inn igjen.

Dessverre er det stadig vekk en biskop som uttaler seg slik at jeg mister lysten.

Holdninger til innvandring og integrering

Jeg er riktig nok i utlandet, men har likevel ikke kunnet unngå å få med meg sommerens innvandringsdebatt i Norge. Med Aftenposten i spissen er det slått stort opp at befolkningen har fått et mer negativt syn på integrering, og at flere enn før ønsker en innvandringsstopp. Tallene stammer fra IMDIs årlige holdningsundersøkelse, som har vært gjennomført siden 2005.

Det er riktig at det er noen flere i 2010 enn i 2005 som, ifølge denne undersøkelsen, mener at integreringen av innvandrere i Norge alt i alt fungerer dårlig. Det er riktig nok like mange nå som før som mener at integreringen fungerer bra, men “verken – eller”-gruppen er redusert til fordel for gruppen som mener at den fungerer dårlig. Utviklingen i tallene er ikke på noen måte dramatisk, men den er merkbar.

Om tallene fortjener så stor oppmerksomhet som de har fått, er jeg litt mer i tvil om. IMDIs undersøkelse er nemlig meget omfattende, og det er svært vanskelig å trekke skråsikre konklusjoner om holdningsutviklingen i befolkningen fra den. Det mest slående bildet er at tallene er veldig stabile, og at det også – for den som ønsker seg positive holdninger til innvandring og integrering – er svært mange gledelige tegn i undersøkelen. Denne undersøkelsen må dessuten sees i sammenheng med den årlige holdningsundersøkelsen som SSB har gjort siden 2002 (og delvis siden 1993), og som viser en gradvis, men sikker utvikling i positiv retning. Det er derfor, alt i alt, ikke grunn til å trekke så veldig bastante konklusjoner om negative endringer i befolkningens holdninger.

Men noe er skjedd. Befolkningen mener åpenbart, mer enn før, at integreringen ikke går så bra. Spørsmålet er hvor disse, mindre positive holdningene kommer fra?

Det er nesten komisk å høre NRK Søndagsavisen lete etter årsaker. Man greier ikke å behandle temaet journalistisk, nøytralt og profesjonelt. Programlederen beklager nærmest at NRK bringer nyheter og synspunkter fra FrP, som kan påvirke befolkningen – mens mediene for øvrig påtar seg ansvar for å ha bragt så mange negative nyheter, og så få positive, at det har påvirket befolkningen.

Sant nok har mediene et stort ansvar. De er gode til å formidle negative nyheter om innvandrere, mens det ofte skorter på evnen til å fortelle hvor bra det går med de aller fleste. At mediene må ta noe av skylden for den negative holdningsutviklingen i befolkningen, er derfor helt sikkert.

Men den negative holdningsutviklingen kan jo kanskje også skyldes fakta. Riktig nok går det forbausende bra med de fleste innvandrere, særlig når vi tar i betraktning av Norge i tre tiår aktivt har stengt ute de innvandrere som lettest lar seg integrere. Men samtidig er innvandrere overrepresentert blant dem som faller fra i skolen og står utenfor arbeidsmarkedet. Hvis vi antar at befolkningen virkelig vet hvordan det går, og at den bl.a. er klar over at det tross alt bare er et mindretall av innvandrerne som ikke greier seg så bra – ja, så kan den jo likevel mene at integreringsarbeidet går for dårlig – uten at det er et standpunkt man behøver å beklage så veldig.

En tredje mulig forklaring, som jeg selv tror mest på, er det massive skiftet som har skjedd i partienes holdninger til integrering og dermed i det offentlige ordskiftet.

For noen få år siden var det bare FrP som hevdet at det gikk dårlig med integreringen. De andre partiene argumenterte i liten grad tilbake med kunnskap og fakta – men konkurrerte i stedet om å ta avstand fra FrP, som visstnok hadde et helt annet menneskesyn og samfunnssyn enn de andre partiene hadde.

I dag er det nesten ikke mulig å se forskjell på partienes integreringspolitikk, og den viktigste endringen som har skjedd, er den som har skjedd i Ap, og som jeg har kommentert på bloggen min før.

Det store skiftet i norsk innvandrings- og integreringspolitikk har kommet av hensyn til oss selv – ikke av hensyn til innvandrerne:

Først stengte vi grensene, fordi vi var redde for at de skulle ta fra oss arbeidet.

Deretter tok vi bare inn de det var “synd på”, og som vi ville (eller måtte) hjelpe – dvs. flyktninger og familiegjenforente.

I lang tid betraktet vi innvandrere som stakkarslige velferdskonsumenter, mens vi betraktet den amerikanske modellen, der de ble “tvunget til” å arbeide for luselønn, med forakt.

Men så, etter cirka 30 år, trengte vi “plutselig” arbeidskraft, og da skjedde to ting:

Vi begynte igjen å slippe inn arbeidsinnvandrere, som kan arbeide fra dag én og derfor er veldig lette å integrere. Det er disse som utgjør den store innvandringsgruppen nå, og de er bedre integrerert i arbeidsmarkedet enn befolkningen generelt (hvilket gjør det nokså absurd å kreve innvandringsstopp nå).

Men dessuten begynte vi også å bekymre oss veldig for den lille gruppen av tidlige innvandrere, flyktninger og familiegjenforente som ikke er godt nok integrert på arbeidsmarkedet, og som derfor – i større grad enn befolkningen generelt – mottar trygd.

Vi ønsker nemlig ikke lenger at innvandrere skal være velferdskonsumenter. Nå skal de skal være velferdsprodusenter – omtrent som i USA.

Plutselig er det vi som trenger produktive innvandrere, og da kan vi ikke lenger bare synes “synd på” dem. Nå må det stilles krav til innvandrerne – selv om det kanskje er litt følelsesmessig krevende, som Støre pleier å si.

Derfor er det nå, godt hjulpet av Brochmann-utvalget, en voldsom interesse for den lille delen innvandrergruppen som kanskje kan bli en belastning for velferdsstaten vår. Det viste seg at de ikke tok arbeidet fra oss, og det er visst ikke så mange som tror at de tar verdiene våre. Men kanskje kan de ta fra oss velferdsstaten?

Jeg tror dette er en forbigående trend i innvandrings- og integreringsdebatten, men det er der vi er nå. Og her finner vi også svaret på hvorfor flere er blitt kritiske til integreringspolitikken: Flere er bekymret over dem som ikke arbeider og mener vi må stille større krav til selvforsørgelse og integrering.

At det er slik det antagelig forholder seg, fremkommer igrunnen av IMDIs egen undersøkelse. Den mest oppsiktsvekkende markante holdningsendringen der er nemlig denne:

Mens bare 28 prosent kunne tenke seg å stemme på et parti som stiller “større krav til innvandrere” i 2005, er det nå 82,2 prosent som kan tenke seg å stemme på et slikt parti.

Og mens det i 2005 var over 70 prosent som ikke kunne tenke seg å stemme på et slikt parti, er det nå bare 16,5 prosent som ikke kan tenke seg å gjøre det.

Hva har skjedd? Fremskrittspartiet får neppe 70 prosent oppslutning i kommunevalget – så ergo må det være noe annet.

Forklaringen er nok at de spurte i 2005 bare forbandt Fremskrittspartiet med et parti som “stiller krav til” innvandrere – mens de spurte i 2011 forbinder den typen krav med praktisk talt alle partier.