Kan man måle kvalitet i utdanning og forskning?

I dag lanserte Civita – i samarbeid med Tekna, Nordea, NHO, Abelia, NCE Systems Engineering, Telenor og Aftenposten – studiekvalitet.no. På frokostmøtet i morges ble det i den forbindelse en engasjert debatt om kvalitet i høyere utdanning, om hva kvalitet er og om det kan måles.  Hvorfor skal vi egentlig være opptatt av kvalitet i utdanning og i forskning?

Dette har jeg holdt mange foredrag om, og her er utdrag fra ett av dem, som jeg holdt i 2003:

De aller fleste vil være tilhengere av et høyt kunnskapsnivå og stille seg bak alle forslag om å forbedre norsk forskning og utdanning. Men et av problemene med den såkalte kvalitetsdebatten i Norge, er at den ofte ender opp i en diskusjon om ressurser eller kvantitet. Slike debatter får lett mye oppmerksomhet, men hvis vi allerede bruker mye ressurser, vil det være minst like interessant å se hva vi får ut av innsatsen.

En forutsetning for å gjøre forbedringer er å vite hvor vi står. Vi må avdekke svake sider, hvis vi skal kunne gjøre noe med dem, og vi må avdekke sterke sider for å bygge videre på dem.

Hva vet vi så om sterke og svake sider i det norske kunnskapssystemet?

Når det gjelder det generelle kunnskapsnivået, ligger vi svært godt an. Internasjonale undersøkelser viser at vår befolkning er blant de mest velutdannede i hele OECD-området. Mer konkret kan vi blant annet konstatere at

  • Vi har en inkluderende skole, der de aller fleste elever trives godt. Vi har en høy lærertetthet, og vi ligger i toppsjiktet når det gjelder tilgjengelighet og bruk av IKT i videregående opplæring.
  • Kapasiteten innenfor høyere utdanning er mer enn fordoblet de siste 20 årene, og internasjonale evalueringer har vist at undervisningen ved universitetene holder et høyt faglig nivå.
  • Norsk forskning hevder seg godt på flere enkeltområder, som for eksempel klimaforskning, geologi, hjerneforskning, matematikk, IKT og samfunnsvitenskap. Norske doktorgradsavhandlinger regnes også for å holde et høyt internasjonalt nivå.

Alt dette er sterke sider som vi skal være stolte av. Og trolig vil de fleste være enig i at det finnes mange eksempler på god kvalitet både innenfor grunnopplæring, høyere utdanning og forskning.

Vi kan selvsagt velge å slå oss til ro med dette, men da velger vi å se bort fra en del viktige utfordringer. La meg nevne noen:

  • Mange norske elever har manglende ferdigheter i lesing, regning og naturfag. Vi er blant de landene som har størst forskjeller mellom svake og sterke elever. Hele 20 prosent av norske 10-åringer mangler elementære leseferdigheter.
  • I høyere utdanning viser det seg at norske studenter bruker forholdsvis lang tid på studiene samtidig som mange avbryter utdanningen.
  • Utenlandske ekspertgrupper som har evaluert norske forskningsmiljøer, har blant annet pekt på at innsatsen er fragmentert. Det er for mange små miljøer, og det er behov for sterkere faglig ledelse og bedre samarbeid og arbeidsdeling.

I tillegg må vi innse at verden ikke står stille. Vi må utvikle oss bare for å opprettholde sterke sider, og desto mer hvis vi skal ha ambisjoner om å forbedre oss.

Men hva er kvalitet?

Nå har jeg allerede nevnt flere egenskaper som forbindes med kvalitet i forskning og utdanning. Men vi trenger også en større bevissthet om hva vi legger i selve begrepet kvalitet.

Det har blitt hevdet at kvalitet er “det mest komplekse, mangedimensjonale virksomhetskonsept som noen gang er redusert til åtte bokstaver”. Andre har sagt at “kvalitet er umulig å definere, men vi kjenner igjen det når vi ser det”. Da jeg spurte mine egne barn i dag, sa de at kvalitet betød at noe var “ordentlig” eller “bedre”, og at det hadde med “sikkerhet” å gjøre.

Kvalitet er altså langt fra noe absolutt og entydig begrep. I utgangspunktet betyr ikke ordet annet enn beskaffenhet eller egenskaper, det vil si at det skal fortelle noe om godheten ved noe. Men da må man for det første vite hvilke egenskaper man ønsker å vurdere og dernest hva disse egenskapene skal vurderes i forhold til. Kvalitet er med andre ord et relativt begrep og et tomt begrep inntil det fylles med innhold.

Det er gjort mange forsøk på å komme frem til mer presise definisjoner av begrepet.

  • For noen vil kvalitet være knyttet til det unike og fremragende, som for eksempel ved utdeling av nobelpriser. Her er det snakk om en meget eksklusiv forståelse av begrepet, både fordi kvalitetsbetegnelsen forbeholdes de få, og fordi kvalitetsbedømmelsen krever stor ekspertise.
  • I motsatt ende av skalaen finner vi tilfeller der kvalitet forbindes med evnen til å oppfylle krav. Dette kan ofte være minimumskrav eller krav om at produktet eller prosessen ikke skal inneholde feil. Dermed blir kvalitet ikke noe unikt, men tvert imot noe man forventer som et minimum. Den internasjonale standardiseringsorganisasjonen ISO definerer for eksempel kvalitet som “evne til å tilfredsstille fastsatte krav”.

Mellom disse ytterpunktene finner man en rekke andre tolkninger av kvalitetsbegrepet. Begrepet kan blant annet forbindes med evnen til å utnytte ressursene på best mulig måte, evnen til å forbedre resultatene i forhold til et gitt nivå eller evnen til å tilpasse produktene eller tjenestene til nye betingelser.

På mange samfunnsområder vil det være naturlig å legge vekt på én av disse definisjonene. Innenfor kollektivtrafikk vil for eksempel kvalitet i stor grad være forbundet med fravær av avvik. Den som venter på bussen, er mer interessert i at reisen skal skje uten forsinkelser eller ulykker, enn at transportmetoden skal være unik.

Innenfor forskning og utdanning er det vanskeligere å legge vekt på én tolkning av kvalitetsbegrepet. På disse områdene har vi nemlig svært sammensatte forventninger:

La meg begynne med forskning. På dette området har vi forholdsvis etablerte kriterier for hva som er god forskning. Gjennom tidene har imidlertid forskjellige kriterier stått i sentrum.

Da Galileo Galilei oppdaget Jupiters måner, var dette et vitenskapelig gjennombrudd av dimensjoner. Månene som sirklet omkring den store planeten, var et klart bevis på at vår egen klode ikke kunne være universets sentrum slik kirken hevdet.

Galileos påstand ble regnet som kjettersk, og historien endte som kjent med at Galileo ble trukket for inkvisisjonen og tvunget til offentlig å ta avstand fra det han selv hadde hevdet tidligere. Her ble forskningens kvalitet målt på grunnlag av de rådende religiøse dogmer, og etter den målestokken falt Galileos vitenskapelige gjennombrudd gjennom. Mer enn 350 år senere, i 1992, uttaler den katolske kirken offisielt at Galileo ble uskyldig dømt. Nye kriterier ble nå lagt til grunn.

I dagens forskning opererer man gjerne med tre sentrale kvalitetskriterier:

Det første er originalitet, som kan ytre seg ved at forskningen bidrar med ny kunnskap som setter gamle sannheter til side og tvinger oss til å tenke nytt. Mange bruker også betegnelsen “banebrytende forskning”.

Den andre egenskapen er soliditet, som henspeiler på hvordan forskningen er gjennomført, for eksempel om resultatene kan etterprøves.

Den tredje egenskapen som nevnes er relevans, dvs. i hvilken grad forskningen er interessant eller nyttig for andre. Disse “andre” kan både være forskerkolleger og brukere i næringslivet eller samfunnet for øvrig.

Forskerne legger selvsagt ulik vekt på disse tre kriteriene. I en del tilfeller kan de også stå i motsetning til hverandre. Intuitivt vil man for eksempel si at det er en motsetning mellom det å gjøre revolusjonerende vitenskapelige gjennombrudd og å holde seg til hevdvunnen teori. Da Charles Darwin publiserte “The Origin of Species”, ble boken møtt med stor interesse, og det første opplaget ble revet bort. Men det forhindret ikke sterk kritikk, og mange gikk inn for å latterliggjøre hypotesene han fremsatte. I dette tilfellet sto altså originaliteten i klar motsetning til det samtiden betraktet som soliditet og vitenskapelig relevans.

En intervjuundersøkelse som ble gjort for noen år siden, viser at de fleste norske forskere fremhever nettopp originalitet som det viktigste kriteriet for god forskning. Det er ikke uventet. Mye av poenget med forskning er jo at den skal si oss noe vi ikke visste fra før.

Dermed skulle man kanskje tro at forskning av virkelig høy kvalitet oppstår i individualistiske systemer, der hver forsker isolert og uavhengig kan gjøre opprør mot etablerte teorier og metoder. Men det er ikke nødvendigvis tilfelle. Den ungarske vitenskapsfilosofen Michael Polanyi var blant de første som kommenterte forholdet mellom originalitet, soliditet og relevans i forskningen. Et av hans hovedpoenger var at veien til vitenskapelige fremskritt ikke går gjennom utelukkende å dyrke det originale, men gjennom å dyrke spenningen mellom originalitet på den ene side og relevans og soliditet på den andre. Ifølge Polanyi er det forskerens kontakt med etablerte metoder og teorier som gir grobunn for å gjøre opprør mot de samme teorier og metoder.

Dette kan langt på vei bekreftes av de studier som er gjort for å finne ut hva som kjennetegner gode forskningsmiljøer. Et interessant fellestrekk ved de beste miljøene er at de preges av utstrakt kommunikasjon og samarbeid, både innad i miljøene og utad. Spesielt viktig er selvsagt samarbeidet over landegrensene og kontakten med den internasjonale forskningsfronten.

Gode forskningsmiljøer synes også å være preget av mangfold, både når det gjelder forskernes alder og bakgrunn og når det gjelder oppgaver; i form av fordypning, undervisning, formidling og kontakt med næringslivet. Det er vel å merke ikke mangfoldet i seg selv som er kvalitetsfremmende, men miljøets evne til å utnytte mangfoldet.

Dette forteller oss at det er svært vanskelig, og heller ikke ønskelig, å velge ett enkelt kriterium for kvalitet i forskning.

Hva så med kvalitet i utdanningen?

I utdanningssystemet er det enda vanskeligere å finne ett kvalitetsbegrep som alle kan slutte seg til. Blant dagens barn og unge vet vi at de aller fleste vil fullføre 13 års skolegang, og det antas at 65 pst. kommer til å ta en eller annen form for høyere utdanning. Hele utdanningssystemet er dermed et system som favner flertallet av dagens barn og unge. Det sier seg selv at et slikt system må ha brede målsettinger, og dermed også operere med et bredt kvalitetsbegrep.

Det er gjort flere forsøk på å finne kriterier for hva som er kvalitet både i høyere utdanning og i grunnopplæringen. De fleste ender opp med en lang liste med kriterier, men det er særlig tre perspektiver som synes å gå igjen.

  • For det første vises det til de ytre rammene for undervisningen i form av ressurser, som for eksempel bevilgninger, antall lærere, lokaler og utstyr.
  • Det andre kriteriet legger vekt på selve læringsprosessen, og omfatter bl.a. innholdet i undervisningen, hvordan undervisningen er lagt opp og hvilke metoder som benyttes.
  • Et tredje kvalitetskriterium omtales ofte som resultatkvalitet, det vil i korthet si elevens eller studentens utbytte av utdanningen, ikke bare i form av karakterer, men i form av et helhetlig læringsutbytte.

Akkurat som for forskning, vil det være uheldig å velge ett av disse kriteriene og gi det ut for å være selve definisjonen på kvalitet i skolen. Et ensidig fokus på rammene for undervisningen kan for eksempel fort kamuflere at læringsutbyttet ikke står i forhold til ressursbruken.

Og selv om mange vil kunne hevde at læringsutbyttet er det overordnede målet, kan man også tenke seg en situasjon der det faglige nivået er høyt fordi elevene “piskes” frem til gode resultater, det vil si med metoder vi ikke kan akseptere. I et slikt tilfelle er det viktig at man har et kvalitetsbegrep som er bredt nok til at man kan stille spørsmål om også læringsprosessen holder god kvalitet.

I høyere utdanning har vi på relativt kort tid gått fra en situasjon med høyere utdanning for de få til høyere utdanning for de fleste. Dagens universiteter og høyskoler står derfor overfor helt andre utfordringer og forventninger enn for noen tiår siden. Formålet med den pågående kvalitetsreformen i høyere utdanning er å få flere studenter til å gjennomføre studiene samtidig som man hever det faglige nivået.

Enkelte kritiske røster har likevel hevdet at det i større grad dreier seg om en kvantitetsreform enn en kvalitetsreform, bl.a. fordi reformen innebærer at antall kandidater og avlagte eksamener vil bli tillagt vekt. Men etter min mening er det ikke et kvalitetstegn når svært mange studenter velger feil, må velge om igjen, stryker eller slutter etter svært kort tid.

Vi kan naturligvis hevde at kvaliteten er fremragende, og at det er studentene som tar feil. Jeg foretrekker å stille noen kritiske spørsmål, bl.a. om kvaliteten på de studieprogrammene man har tilbudt studentene og om utdanningsinstitusjonenes incentiver til å tilby kvalitet. Studietiden gir ingen dannelsesgaranti, men den gir en dannelsesmulighet. Kvalitetsreformen innebærer større krav til fordypning, til å forplikte seg, til å foreta valg, til jevn innsats, til å gi og motta veiledning, til å se over og på tvers av land og tradisjonelle faggrenser. Det er en utdypning, ikke en uthuling, av muligheten til dannelse.

Måling av kvalitet er et tema som mange opplever som spesielt vanskelig. Det avgjørende punktet er selvsagt hva som i hvert tilfelle skal vurderes. Produktvurdering er de fleste vel kjent med, og vi godtar at kvalitetsforskjellene kan være store når det gjelder alt fra biler og klær til ost og vin. Kvalitetsmålinger er også tatt i bruk i deler av offentlig sektor. I helsevesenet har man etter hvert oppnådd ganske bred enighet om hvilke kriterier for eksempel sykehusene skal måles etter.

Uenigheten er imidlertid større – i hvert fall foreløpig – når det er kvaliteten i skolen som skal vurderes. Det blir hevdet at skolen er en så sammensatt virksomhet at enkeltkriterier som for eksempel faglige resultater, ikke kan gi noe godt bilde av situasjonen.

Før man snakker om å måle kvalitet bør man derfor også snakke om hvorfor man skal måle kvalitet. Måling er jo ikke noe poeng i seg selv.

Den egentlige begrunnelsen ligger etter mitt syn i at man har et ønske om forbedring. Og hvis man skal forbedre seg, må man vite hvor man står: “Hvor er det skoen trykker?”, “hva må vi jobbe mer eller annerledes med?” For å få svar på slike spørsmål trenger man informasjon som er forståelig og tilgjengelig for dem som skal bruke den. Slik informasjon kan i en del tilfeller gjøres om til indikatorer som gjør det mulig å sammenlikne, enten med andre eller med seg selv over tid.

Så er spørsmålet om slike indikatorer virkelig sier noe om kvalitet i utdanning og forskning. Etter min mening er svaret ja. En indikator sier noe om kvaliteten – men den sier selvsagt ikke alt.

Jeg mener også at det er en rekke egenskaper og verdier som verken kan eller bør måles. Evne til omsorg, vennlighet eller humoristisk sans er meget viktige egenskaper. Men de skal etter min mening ikke poengsettes og måles.

En viktig oppgave er derfor å finne frem til de variablene som både kan og bør måles, og som kan vise seg å være nyttige indikatorer. I den forbindelse er det både naturlig og riktig at det foregår en åpen og grundig debatt om hvilke kvalitetskriterier som skal brukes i skolen. Kvalitetskriteriene er langt fra naturgitte størrelser. De kan variere over tid, for eksempel avhengig av utfordringene vi står overfor. Dessuten dreier det seg om barn, og dette skjerper kravene til valg av metodikk. Her må både personvern, rent menneskelige hensyn og etiske avveininger spille en avgjørende rolle.

I dette ligger det en klar utfordring. Men i stedet for å la være å måle noe som helst fordi det er komplisert, bør vi arbeide for å skaffe til veie informasjon som kan gi oss kunnskap om den skolen vi sender våre barn til. Hensikten er ikke å føre kontroll – men å fremskaffe et styringsverktøy for skolene, kommunene og alle som arbeider for forbedring av skolen.

I løpet av våren 2004 vil vi opprette et eget nettsted, den såkalte Skoleporten, som bl.a. vil inneholde informasjon om elevenes læringsmiljø, læringsutbytte og ressurssituasjonen ved den enkelte skole. Samtidig vil det bli innført nasjonale prøver i lesing, skriving, engelsk og matematikk. Hensikten er å gi elever, lærere og skoleiere informasjon som kan brukes til å gjøre forbedringer. Og dette er ikke noe særnorsk påfunn, men tvert om problemstillinger som nå diskuteres i svært mange land.

Dette nasjonale kvalitetsvurderingssystemet vil ikke legge til rette for endimensjonale rangeringer av skolene. Ulike skoler arbeider utfra svært forskjellige forutsetninger, noe som gjør det vanskelig å foreta direkte sammenligninger uten at man korrigerer for slike forskjeller.

Minst like viktig er det derfor at den enkelte skole får mulighet til å måle egen fremgang på ulike felter, eller det motsatte – nemlig få vite hvor det er nødvendig å bruke ekstra krefter, enten det gjelder skolenes eller kommunenes innsats. Sammenligning med andre kan likevel ha en viss interesse, fordi vi kan lære av hverandre. De fleste skoler har både sterke og svake sider – og de fleste skoler har både noe å lære av andre og noe å lære bort.

Også i høyere utdanning er vi nå i ferd med å innføre systematiske kvalitetsvurderinger. Slike vurderingssystemer har vært innført i de fleste vestlige land allerede fra 1980-tallet. Men i Norge kom ikke dette arbeidet ordentlig i gang før sent på 1990-tallet. Nå har vi nylig fått etablert et eget nasjonalt kvalitetssikringsorgan (NOKUT) og er dermed mer på linje med våre naboland.

Når det gjelder forskning, gjelder et annet sett regler. Da Alfred Nobel skrev sitt berømte testamente, valgte han kriterier uten særlig andre hensyn enn egne prioriteringer. Hans viktigste forutsetning var at nobelprisene skulle gå til dem “som under det förlupna året hafva gjort menskligheten den största nytta”. Begrensningen til det foregående år ble senere fjernet, fordi det i mange tilfeller først i ettertid er mulig å se hva som virkelig kan regnes som vitenskapelige gjennombrudd.

Nobel stod fritt til å velge kriterier, og han definerte i tillegg en svært eksklusiv målgruppe. Når vi skal vurdere forskningskvalitet på bred front, må kriteriene velges med større omhu.

Tidligere nevnte jeg tre egenskaper som kjennetegner kvalitet i forskning; nemlig originalitet, soliditet og relevans. Det er utviklet indikatorer som blant annet tar for seg disse egenskapene, og i tillegg sier noe om produktivitet og framdrift. Dette kan for eksempel være antall publikasjoner eller hvor ofte en forsker siteres av andre forskere. Slike indikatorer er nyttige verktøy, men alle verktøy har sine svakheter.

Et standardverktøy for gjenkjennelse og anerkjennelse av kvalitet er fagfellevurdering, eller såkalt peer review. Det betyr at andre, kompetente forskere vurderer resultatene før de publiseres i et anerkjent tidskrift. Men også en slik metode har svakheter. I noen tilfeller kan metoden virke konserverende fordi den kan komme til å undervurdere originale bidrag. Det er derfor viktig å bruke et helt sett av indikatorer også for forskningen for å få et så helhetlig bilde av virkeligheten som mulig.

Det er også viktig å lytte til kritiske røster, og Ludvig Holberg var en av de første som pekte på at antallet publikasjoner i seg selv ikke alltid var et uttrykk for kvalitet. I et essay om universitetsundervisningen skriver han at “et Lands Ære bestaaer ikke derudi, at der skrives mange, men at der skrives faa og gode Bøge”. Når det er sagt, er det likevel bred enighet om at de beste forskerne oftest også er de mest produktive.

Så langt har jeg forsøkt å vise at forskning og utdanning er områder der vi har så sammensatte forventninger at det er nødvendig med et bredt kvalitetsbegrep. Samtidig har jeg forsøkt å vise at det både er meningsfullt og mulig å måle kvaliteten i forskning og utdanning, forutsatt at vi måler langs flere akser.

Disse hovedpunktene er det etterhvert ganske bred enighet om. Likevel mener jeg at det er behov for å avlive eller rokke ved noen av de mytene som går igjen i kvalitetsdebatten:

For det første synes det å være en utbredt oppfatning at det å satse på kvalitet på ett område med nødvendighet vil gå på bekostning av andre hensyn. Et typisk eksempel fra skolen er tanken om at økt fokus på faglige prestasjoner vil gå utover elevenes trivsel og selvbilde. Men de fleste undersøkelser viser at det ikke er noen motsetning mellom trivsel og faglige prestasjoner

Jeg er dessuten uenig med dem som mener at lese-, skrive- og regneferdigheter bare er “harde nyttefag”  som nærmest står i motsetning til utvikling av det hele menneske og dets livskvalitet. Basisfagene er nyttige, både i utdanning og arbeidsliv, men de er også en grunnleggende forutsetning for nytelse og for å realisere sine egne drømmer, håp og talenter.

Et annet eksempel er enkelte forskeres oppfatning av at man ikke kan satse på topprestasjoner uten at det går utover bredden. Erfaringene viser det motsatte. Spesielle satsinger på de beste og mest lovende forskerne har vist seg å gi positive ringvirkninger langt utover de utvalgte miljøene.

En annen myte jeg gjerne vil rokke ved er myten om at vi kan la være å måle kvaliteten i forskning og utdanning. I teorien står vi selvsagt fritt til å avvikle alle kvalitetsvurderinger. Men i praksis vil det få svært store konsekvenser. I høyere utdanning er man i ferd med å bygge ned barrierene mellom landenes utdanningssystemer. Sammenlignbare kvalitetskrav er et sentralt mål og virkemiddel i denne prosessen, bl.a. for å øke mobiliteten over landegrensene. Dette er en utvikling det er vanskelig og svært uheldig for Norge å melde seg ut av.

Det foregår dessuten en egen debatt om åpenhet om kvalitet og kvalitetsmålinger. Etter min mening er kunnskap og åpenhet grunnleggende byggesteiner i et demokrati – og en forutsetning for fremgang. Kunnskapssystemet må forholde seg til at samfunnets krav til innsyn er blitt skjerpet. Folk er blitt mer interessert i å vite hva slags undervisning som gis i skolen, hvordan studiekvaliteten er ved universitetene og hva som kommer ut av forsknings­bevilgningene. Man kan velge å betrakte dette som et problem, eller man kan velge å se det som et ledd i en demokratiseringsprosess.

Etter min mening er det en myte at åpenhet om kvalitet bare bidrar til å skape tapere. Mange har nettopp av den grunn stilt seg kritisk til å gjøre kvalitetsvurderinger av skolene tilgjengelige for allmennheten. Det kan det naturligvis være grunn til hvis målingene er ensidige eller mangelfulle. Men selv med brede kvalitetsvurderinger er det enkelte som prinsipielt er mot en slik åpenhet. Jeg er ikke redd for det.

Jeg tror åpenhet fremmer nysgjerrighet, debatt, dialog og krav – og det synes jeg er bra! Min overbevisning er at slik åpenhet vil inspirere til å heve kvaliteten i hele utdannings- og forskningssystemet.

cms03
<div><img alt=”dcsimg” id=”Img1″ width=”1″ height=”1″ src=”http://sdc.arena.no/dcstlz6rp10000c505cd5dmli_7m7r/njs.gif?dcsuri=/nojavascript&WT.js=no&WT.tv=8.6.2″ /></div>

Topartsmodellen (og en helt utenkelig avis- reportasje)

Forleden ble det “rabalder” i Klassekampen, da avisen “avslørte” at Civita arbeider med et prosjekt som skal undersøke “fagbevegelsen som samfunnspolitisk aktør» og bl.a. se på hvordan de andre fagforbundene, som Unio og YS, opplever den tette forbindelsen mellom LO og Ap.

LO-leder Roar Flåthen ble veldig irritert og sa til Klassekampen at han mente at Civita brukte en splitt og hersk-taktikk for å svekke fagbevegelsen. – Det virker som den høyreliberalistiske tankesmia Civita, som alltid går ærend for arbeidsgiverne og høyresida, prøver å så splid mellom arbeidstakerorganisasjonene, sa LO-lederen.

Jeg tror Flåthen har roet seg ned nå, men noe er vi nok fortsatt uenige om.

Jeg mener fortsatt at det er betenkelig at det er så tette organisatoriske og finansielle bånd mellom LO og Arbeiderpartiet, og jeg mener det er uheldig at LO tidvis synes å ha en overproporsjonal innflytelse blant organisasjonene på arbeidstakersiden.

Jeg syns også det er merkelig at f.eks. pressen er så lite interessert i å undersøke nærmere hvordan LO utøver makt i og over Arbeiderpartiet og Regjeringen. Medienes relativt labre interesse for dette temaet står ikke i noe rimelig forhold til den voldsomme interessen mediene viser overfor f.eks. First House-fenomenet.

I tillegg virker det svært underlig at så mange mener det er relevant å sammenligne borgerlige partiers, dvs. særlig Høyres, forhold til NHO med Arbeiderpartiets forhold til LO – som om disse respektive forbindelsene er like ille og utjevner hverandre.

Det er også merkelig at dette har så liten interesse i en tid hvor “alle” er opptatt av å ta vare på viktige elementer i den nordiske modellen, herunder bl.a. trepartsmodellen. Venstresiden er f.eks. veldig opptatt av hvordan høyresiden kan komme til å “ødelegge” denne modellen, men viser svært liten interesse for de “ødeleggelsene” venstresiden og Regjeringen selv står for.  

Debatten om disse tingene rant meg i hu, da jeg i går, helt tilfeldig, leste en  artikkel i Klassekampen om SV og fagbevegelsen. Artikkelen er overhodet ikke spesiell, og den kunne stått på trykk i mange andre aviser. Men nettopp derfor slo det meg også med hvilken selvfølge journalister kan skrive slike artikler – uten å ofre det prinsipielle en tanke eller vekke noen debatt overhodet.

Så for å illustrere poenget: Nedenfor følger artikkelen –  men da med litt andre aktører i rollene :):

 

 PETTER FURULUND VIL HJELPE SIV JENSEN MED Å FÅ FLERE VELGERE BLANT AREIDSGIVERNE

Siv Jensen har startet ferden mot “et helt nytt FrP”. Første stopp: Den mektige Petter Furulund i NHO Service.

– Jeg har ikke bare vært blant venner i det siste, for å si det sånn. Derfor er det så godt å komme hit i dag.

Det var en synlig lettet Siv Jensen som i går ble møtt med trampeklapp på NHO Service’ sentralstyremøte, og en stor klem fra administrerende direktør Petter Furulund.

Det er ingen tilfeldighet at Jensen legger sitt første offisielle møte som FrP-leder til nettopp NHO Service, som med over 500 medlemsbedrifter er en av Norges største arbeidsgiverforeninger.

Gjennom hele lederkampen i FrP har Jensen snakket om arbeidsgiverne. Nå snakker hun med dem

– Jeg vil appellere til alle i NHO Service og resten av arbeidsgiverne som nå ikke føler seg hjemme i Høyre. Her er det store muligheter for FrP, sier Jensen.

Og Furulund hadde gode nyheter til den nykronede FrP-lederen.

– Vi vet at FrP ønsker å få opp oppslutningen blant arbeidsgiverne. Hvis vi på noen måte kan hjelpe FrP med å få til det, kommer vi selvfølgelig mer enn gjerne med innspill, sier Furulund, som i tillegg til å være administrerende direktør i NHO Service sitter i Høyres sentralstyre.

FrP har de siste valgene hatt svært lav oppslutning blant NHOs medlemmer.

Jensen har gjort det klart at hun vil skape “et helt nytt FrP”, og at hun vil prioritere forholdet til arbeidsgiverne sterkere enn noen tidligere FrP-ledere.

– Nå kommer jeg rett fra budsjettforhandlinger i regjeringen. Skal vi vinne valget i 2013, må vi løfte det blågrønne samarbeidet ut av forhandlingsrommet og ned dit det startet, blant tillitsvalgte og medlemmer i arbeidsgiverorganisasjonene, sa Jensen i talen.

Furulund er fornøyd med at Jensen ønsker en tettere allianse mellom arbeidsgiverne og FrP.

– Jeg håper dette møtet kan være starten på et forsterket og fornyet samarbeid med FrP. Slik kan vi bygge et bredere arbeidsgiverpolitisk samarbeid enn vi har i dag. Det trenger vi for å stå i mot de sterke kreftene i fagbevegelsen i fremtiden, sier NHO Service-direktøren.

Det arbeidsgiverpolitiske samarbeidet viser til de tette båndene mellom Høyre og NHO, som NHO Service er en del av. NHO er Høyres viktigste økonomiske bidragsyter, og ledelsen i organisasjonene har faste møter annenhver uke.

Jensen understreker at hun ikke ønsker tvillingforholdet mellom Høyre og NHO til livs.

Det er mange som kritiserer de tette båndene mellom NHO og Høyre. Det kommer ikke jeg til å gjøre. Det er bra at det er så tett. Men høyresiden og arbeidsgiverne trenger mer enn bare ett parti, sier Jensen.

TIl tross for at Høyre er arbeidsgivernes viktigste samarbeidspartner, sier Furulund at FrP vil ha en nøkkelrolle frem mot valget i 2013.

– At det går bra med FrP er en forutsetning for å beholde flertallet og regjeringsmakten, sier Furulund.

Knapt en uke før hun ble valgt til ny FrP-leder, måtte Jensen gå av som statsråd etter avsløringene om at hun har gitt pengestøtte til venner og politiske allierte.

Petter Furulund berømmet i går måten Jensen har møtt stormen på.

– Hun har stått oppreist hele veien. Og la meg si en ting: Det første stedet Erna Solberg dro etter at hun ble valgt til statsminister i 2005, var NHO Service’ sentralstyremøte. Og det gikk jo ikke så aller verst med henne til slutt, sa Furulund til stor fornøyelse for Jensen og sentralstyret.



Kan noen forestille seg at vi noen gang vil få lese en slik artikkel i norsk presse?

For å si det kort: Jeg tror ikke det.

Jeg tror det er utenkelig at et parti på borgerlig side er del av en slik (påstått) interessekamp.

Jeg tror det er utenkelig at et parti på borgerlig side etablerer denne typen organisatoriske bånd til organisasjoner i arbeidslivet og møtes til jevnlige møter. Det er ekstra utenkelig at noe slikt skjer samtidig som partiet mottar økonomisk støtte fra den samme organisasjonen.

Det er nok også utenkelig at en arbeidsgiverorganisasjon tar parti på denne måten i et forsøk på å nedkjempe sin “motpart” og medspiller i arbeidslivet, dvs. fagbevegelsen.

Og det er utenkelig at en slik artikkel kunne stått på trykk uten at den skapte debatt og førte til et sterkt kritisk søkelys fra pressens side.

Medmindre, altså, vi hadde lest mange tilsvarende artikler før og derfor var blitt så sløve at vi ikke lenger reagerte.

 

Lysbakkens sosialistiske folkeparti

Det skal bli spennende å følge Audun Lysbakken som leder i SV og se hvilken vei han vil føre partiet.

Det er tydelig at partiet skal bli mer sosialistisk. Audun Lysbakken vil at SV skal bli et “sosialistisk folkeparti”. Bare i løpet av landsmøtets siste dag har antagelig Lysbakken brukt ordet sosialisme flere ganger enn Kristin Halvorsen brukte det i løpet av sine 15 år som leder. Det er heller ikke et ord som, med positivt fortegn, forekommer ofte i nestleder Bård Vegar Solhjells bok “Solidaritet på ny” – annet enn som egennavn. Halvorsen og Solhjell fremstår da heller ikke som sosialister, men som sosialdemokrater.

Om Lysbakkens ordbruk  er noe mer enn et retorisk linjeskifte gjenstår imidlertid å se. Lysbakken har riktig nok tilhørt ytre venstre fløy i SV, men dette er en posisjon han visstnok nå har forlatt. Som Solhjell sier til VG i dag: “Audun har understreket at han er et stykke unna der han var for noen år siden,” hvilket, ifølge Solhjell, borger for at samarbeidet i ledelsen “i sum” vil gå bra.

I NRK Søndagsavisa ble Lysbakken intervjuet om hva han mener med sosialisme, og hva som skiller sosialisme fra sosialdemokrati. Svarene var interessante – ikke fordi de fortalte så mye om hvilken politikk Lysbakken vil føre eller hvilket samfunn han tror på, men fordi det tydeligvis er blitt umulig å si noe meningsfylt om hva sosialisme er i i Norge i 2012.

Ifølge Lysbakken er det å være sosialist, i motsetning til sosialdemokrat, å være “mer radikal”,  “villig til å ta de kontroversielle nye forslagene” og “være de som drar flanken i viktige debatter”.  En sosialist er dessuten “tøffere”, “mer sulten på forandring” og “opptatt av å kritisere samfunnet fra venstre”. Sosialister tar, ifølge Lysbakken, utgangspunkt i at de skal “være en forandringskraft i samfunnet”, men at de også “har mye å forsvare i det norske samfunnet”.

Bortsett fra de to ordene “fra venstre” kan jo denne typen formuleringer passe på enhver politiker med ønske om å være litt mer djerv enn gjennomsnittet, hvilket gjelder de fleste. Det sier altså ikke så mye, hverken om Lysbakken eller sosialismen.

Litt mer veiledning fikk vi da Lysbakken understreket at sosialister også “har større mål” , og da han, mot slutten av intervjuet, viste til et par politiske visjoner: Han vil ha et mer likestilt samfunn, et samfunn der klassebakgrunn betyr mindre for menneskers muligheter, og et samfunn der klimautfordringene tas på alvor. Ser vi bort fra klassekamp-retorikken, er vel også dette målsettinger som svært mange politikere kan slutte seg til.

“De store spørsmålene krever sosialistiske svar”, sa Lysbakken optimistisk til slutt, og viste til klimakrisen og den økonomiske krisen. Litt underlig da, kanskje, at SV ikke har fremmet et eneste sosialistisk forslag til løsning av noen av disse krisene så langt. Men det kommer kanskje nå?

Eller er sosialismen nå så tømt for innhold at den igrunnen ikke betyr noe? Noen sekunder senere satte i alle fall Lysbakken ord på de såkalte sosialistiske svarene, og det var “samarbeid og mer demokrati” (sic).

Når SV’ere blir spurt om hva sosialisme betyr, og de må svare kortere enn Lysbakken fikk anledning til i dag, svarer de ofte “rettferdighet”. Det er også et ord Lysbakken har brukt mange ganger i helgen. Men å være for rettferdighet, som antagelig alle politikere er, gir liten veiledning når den konkrete politikken skal utformes. Rettferdighet betyr, litt enkelt sagt, likhet, men det sier ingenting om hva som skal være likt. Er det mulighetene eller resultatene – og hvor langt vil SV gå i å fremme resultatlikhet? 

Det er grunn til å ha sympati med mange av SVs ønsker om likhet og rettferdighet. Den faktiske politikken, derimot, er det mindre grunn til å beundre. Ofte fremmer politikken mindre likhet og større urettferdighet. SVs tradisjonelle skolepolitikk, f.eks., der man ikke ville stille krav, fremmet hverken mulighetslikhet eller resultatlikhet, men større ulikhet og en skole der “klassebakgrunn” avgjør hvordan du gjør det. Heldigvis er dette en skolepolitikk SV nå langt på vei har forkastet.

La meg illustrere med ett eksempel til. I talen sin i dag sa Lysbakken bl.a. dette:

“SVs utgangspunkt handler om rettferdighet, også når det gjelder kunnskap. Helt fra vi stanset privatiseringen av skolen da Øystein var kunnskapsminister, innførte gratis skolebøker og utstyr i videregående slik at økonomi ikke skal være et hinder for å ta videregående skole, og til leksehjelpen Kristin har innført på de første fire trinnene i barneskolen. Alt handler om å skape et samfunn hvor klasseskillene blir mindre.”

Den som tar dette for god fisk, kan få inntrykk av at SV er mer for rettferdighet enn andre partier, at det er SV som har sørget for at økonomi ikke er et hinder for å ta videregående skole, og at det er SV som har tatt initiativ til å bekjempe de sosiale skillene i skolen. Men alt dette er feil:

* Lysbakken later som om de friskolene Djupedal stanset, ville økt klasseskillene i Norge. Men Lysbakken har ingen dokumentasjon som beviser det. Elever på friskoler betaler bare en liten egenandel, og forskning viser at den ikke hindrer noen i å velge en friskole. Det er ingen forskjell mellom foreldre i friskoler og offentlige skoler når det gjelder inntekt. De borgerlige partiene (kanskje med unntak av KrF) ville dessuten lett gått med på å gjøre friskolene gratis, dvs. 100 pst skattefinansiert, dersom SV ønsket det.

* Lysbakken later også som gratis skolebøker i videregående bidrar til å bekjempe klasseskiller. Også dette er tull. De aller fleste foreldre har råd til å betale for elevenes bøker. De få som ikke har råd, fikk allerede, under Bondevik II-regjeringen, en meget stor forbedring av støtteordningene. Bondevik II-regjeringen økte den økonomiske støtten til elever i videregående opplæring med 650 mill. kroner eller 33 prosent fra ett år til et annet – og sørget samtidig for en omlegging av ordningen, som innebar at ingen elever i videregående skal måtte ta opp lån, men i stedet få all støtte i form av stipend. Til sammen fikk over 10.000 elever mer i stipend. I september 2004 skrev jeg, som utdanningsminister, dette i Dagbladet:

“De aller fleste familier har økonomisk bæreevne til å la barna gå på videregående skole og til å bistå med penger til både bøker og russetid. Men noen har problemer, og det er viktig at ingen hindres i å fortsette sin utdanning av økonomiske grunner. Derfor er nå stipendet til de elevene som kommer fra familier med dårligst økonomi økt betydelig. Noen elever har fått mer enn 20.000 kroner mer i årlig stipend. Dette er en dramatisk økning i støtten.”

Så når SV senere innførte gratis skolebøker til alle, fremfor eventuelt å forbedre denne ordningen ytterligere, hadde det ingen betydning, hverken for klasseskillene eller for å få flere elever til å gå på videregående.

* Lysbakken mener også at leksehjelp i de fire første årene på barneskolen reduserer klasseskillene. Det kan være. Jeg er positiv til leksehjelp selv. Men den siste forskningen vi har, tyder ikke på at det reduserer klasseskillene – snarere tvert imot. En rapport som kom for bare kort tid siden, viste  at leksehjelp bidro til å forsterke forskjeller. Under alle omstendigheter er leksehjelp en bagatell målt mot det store linjeskiftet som har skjedd i norsk skole ifm Kunnskapsløftet, som innebærer at elevene skal lære å lese, skrive og regne bedre. Det var en reform som SV var meget skeptisk til, bl.a. fordi partiet mente at den ville bringe oss tilbake til puggeskolen og 1960-tallet.

Hver for seg er selvsagt dette detaljer i Audun Lysbakkens prosjekt, men det er eksempler på at politikk må være mer enn retorikk.

Begrepet sosialisme er like innholdsløst nå som for to dager siden. Før betydde sosialisme planøkonomi,  nasjonalisering av industrien, avskaffelse av privat eiendomsrett og revolusjon. Nå betyr det  “rettferdighet” og “samarbeid og mer demokrati”. 

Men også SVs påstand om at partiet står for mer rettferdighet og større likhet må gås nærmere etter i sømmene før den kan tas for god fisk. Kanskje er det tvert om.

Jeg tror Lysbakken har noen visjoner. Han ønsker seg bl.a., slik det fremkom i talen, et samfunn med mindre økonomisk vekst. Det vil være et samfunn som ligner litt mer på de samfunnene i Europa som nå sliter med svak økonomi, og det vil være et samfunn der Kristin Halvorsen får det tøfft. For som vi hørte i hennes tale, vil hun ha mest mulig penger (eller “alle penga”, som hun sa) til sitt område i statsbudsjettet for 2013.

I så fall kan vi vel konkludere med at hun er mye mer tjent med en økonomisk politikk for vekst fremfor Lysbakkens diffuse sosialisme.

 

 

 

 

 

FrP, SV og likestilling: Hvem er best?

De fleste av oss har hørt det mange ganger: FrP er et mannsparti og elendig til å tiltrekke seg kvinner, hvilket er både pinlig og typisk, siden FrP er et kvinnefiendtlig parti. FrP selv vil gjerne tiltrekke seg flere kvinner.

SV, derimot, er et kvinneparti, og det er ikke pinlig – snarere tvert imot. Det er kanskje litt typisk, men da av mange gode grunner, for SV er jo et kvinnevennlig parti, som alle kan se opp til. Fra SV selv hører vi sjelden noe om at de trenger flere menn.

Jeg har alltid undret meg litt over disse “sannhetene”.

Faktum er nemlig at både SV og FrP tiltrekker seg mer av det ene kjønnet enn av det andre. Men er det bedre å være et kvinneparti enn å være et mannsparti? Hvis likestilling og likevekt er målet, så er det vel ulikevekten som eventuelt er problemet og ikke hvilke kjønn det er mer eller mindre av blant partiets velgere?

Problemet for SV er nemlig ikke mindre enn FrPs problem, snarere tvert imot.

Ifølge TV2’s siste måling er Arbeiderpartiet og Høyre, målt på denne måten, helt likestilt. Det er en nøyaktig like høy andel menn og kvinner som kan tenke seg å stemme på disse partiene. 37 prosent av mennene og 37 prosent av kvinnene (av dem som har en partisympati) vil stemme på Ap – mens 28 prosent av mennene og 28 prosent av kvinnene vil stemme Høyre.

I FrP er fordelingen mer skjev: 15 prosent av mennene og 10 prosent av kvinnene vil stemme på partiet.

Fordelingen er likevel mye bedre enn i SV, for der er det 6 prosent av kvinnene og bare 1 – en – prosent av mennene som vil stemme på partiet. Logisk sett skulle man derfor tro at SV har et større likestillingsproblem enn FrP, og at det er SV, snarere enn FrP, som bør utfordres om dette.

Kvinnerepresentasjonen i stortingsgruppene reflekterer det samme bildet: Den er bedre i FrP enn i SV. I FrP utgjør kvinneandelen ca. 25 prosent – i SV under 20 prosent.

I SVs stortingsgruppe er altså situasjonen helt snudd på hodet ift velgergrunnlaget: Kvinnepartiet SV blir til et mannsparti på Stortinget. FrPs stortingsgruppe, derimot, ligner mer på sitt velgergrunnlag.

Forleden hisset Helga Pedersen seg opp til de store høyder, fordi hun mente at “høyrepartiene” var bakstreverske og kvinnefiendtlige, siden de ikke bruker kvotering. TV2’s måling viser at hun bommer på flere måter:

Det er ikke mindre likestilling i Høyres velgerkorps enn i Arbeiderpartiets, selv om Høyre ikke bruker formell kvotering.

Det er heller ikke bedre kjønnsbalanse i SVs velgerkorps enn det er blant FrPs velgere – snarere tvert om.

Dessuten er mange kvinnelige velgere tydeligvis ingen garanti for at kvinnene gjør seg gjeldende i Stortinget.

Selv ikke et rødgrønt kvinneparti som er begeistret for kvotering, kan garantere det.

Riksrevisjonen og økonomireglementet

Det kan sies mye om Riksrevisjonen.

Noe av det man kan si, er at heller ikke Riksrevisjonen er ufeilbarlig. Riksrevisjonen vokser kraftig og har nå over 500 ansatte, men de færreste vet nøyaktig hva alle disse menneskene gjør. Det er tross alt ingen som kontrollerer Riksrevisjonen.

I morges meldte NRK at det kan hende at mange tidligere statsråder i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (som riktig nok har hatt andre navn), kan ha begått de samme feilene som Lysbakken har begått.

Men akkurat det er det ingen indikasjoner på.

Lysbakken har nemlig begått flere forskjellige feil, ifølge ham selv:

* Han har brutt økonomireglementet, siden han ikke lyste ut midlene til selvforsvarskurs – og, som det viser seg nå, også andre formål.

* Han har brutt reglene for journalføring, siden en rekke dokumenter, som skulle vært journalført, ikke er journalført.

* Han har vært uklok når han ikke lyttet til departementets råd om ikke å tildele midler til en de facto SU-organisasjon.

* Og han har vært inhabil når han tildelte betydelige midler til organisasjonen Reform, der han selv har hatt verv og har en god venn.

Noe av det nye i hans redegjørelse i går, var at BLD har hatt en langvarig praksis med å bryte økonomireglementet, og at disse regelbruddene derfor også må eller kan ha skjedd under tidligere statsråder.

Saken har fått bl.a. Høyre og Fremskrittspartiet til å reise spørsmål om hvorvidt også slike regelbrudd har funnet sted – eller fortsatt finner sted – i andre departementer, så nå diskuterer Kontroll- og konstitusjonskomiteen om det også skal rettes henvendelser til de andre departementene om dette.

Fremskrittspartiet antyder at de ønsker å sende brev til andre departementer eller til Statsministerens kontor for å finne ut av dette, mens Høyre vurderer å be Riksrevisjonen gjøre en stikkprøvekontroll i en del departementer. Det er, i parantes bemerket, ikke alle departementer som forvalter så mange slike små tilskuddsordninger, men noen er det. Kulturdepartementet, for eksempel, og kanskje særlig under Trond Giske, delte ut mye smått – og når “gavene” nærmest kommer direkte fra statsråden til de heldige utvalgte, er det naturligvis ekstra viktig at alt går riktig for seg.

Det er viktig å finne ut hva praksis har vært i de angjeldende departementene. Jeg stusser likevel litt over påstanden om at dette har vært en mangeårig og utbredt praksis, og forslaget om at Riksrevisjonen skal finne ut av det.

Hvis det har foregått massive regelbrudd i ett eller flere departementer i mange år (kanskje mange tiår), ja, så må vel Riksrevisjonen ha oppdaget det forlengst? Er det ikke derfor vi har en riksrevisjon?

Jeg ser to muligheter:

En mulighet kan være at disse regelbruddene ikke er så alvorlige som Lysbakken nå tror og har fremstilt dem. Økonomireglementet er tross alt ikke en hundre prosent firkantet regel, men åpner, såvidt jeg vet, for unntak fra utlysningsregelen, hvis det gjelder mindre beløp og/eller hvis utdelingen allerede er kunngjort, f.eks. i en budsjettproposisjon. Et gitt tilfelle kan i så fall vurderes mer eller mindre strengt og uten at det på forhånd er gitt om reglene er brutt.

Forklaringen på at Riksrevisjonen eventuelt ikke har oppdaget så omfattende regelbrudd som det nå er mistanke om, kan altså være at Riksrevisjonen ikke har betraktet det som regelbrudd, fordi den har lagt en mindre streng fortolkning til grunn enn den Lysbakken og hans tidligere departement nå gjør. Hvis dette er tilfellet, må denne saken føre til at man klargjør reglene og praktiseringen av dem, slik at det ikke lenger kan være tvil om hva som er et regelbrudd.

En annen mulighet er at Riksrevisjonen faktisk ikke har oppdaget alle disse regelbruddene. I så fall må det være en kraftig stripe i lakken for revisjonen. En av de mest elementære revisjonsoppgavene må jo være å påse at økonomiregelverket blir fulgt. Det er greit å være moralsk indignert over høye bonuser i pensjonsfond utland, men primæroppgaven må være å påse at forvaltningen følger vedtatte lover og regler.

Uansett hva som er riktig, har det relativt lite å si for Lysbakkens situasjon. Han har begått andre feil, som sannsynligvis er mer alvorlige, og som hverken Riksrevisjonen eller departementet i utgangspunktet kan hjelpe han med. Å vite når man er inhabil er et ansvar som først og fremst tilligger en selv.

 

 

 

 

 

Juks med helsekøer: Hva gjør en flertallsregjering?

I Aftenposten i dag får vi vite mer om den mulige pasientskandalen ved Oslo universitetssykehus. Kort fortalt er det mistanke om at pasienter som er klar over sine rettigheter, og som klager, prioriteres foran andre pasienter av økonomiske grunner, kanskje på tross av de medisinske. Dette er i så fall brudd på norsk lov.

 

Opplysningene ser ut til å opprøre mange, herunder bl.a. helseminister Strøm-Erichsen. Hun sier at hun kun kjenner saken gjennom mediene, at det er ulovlig å prioritere pasienter ut fra økonomiske hensyn, at hun ser meget alvorlig på saken, og at det er helt uakseptabelt, dersom det har skjedd.

 

Men er dette virkelig helt nytt for statsråden?

 

Flere ansatte sier at de har varslet om praksisen mange ganger, og at den har vært velkjent. E-poster, som Aftenposten har fått tilgang til, tyder på det samme.

 

I en debatt i Stortinget 9.februar sa stortingsrepresentant Michael Tetzschner fra Høyre:

 

“Ordningen (med fritt sykehusvalg) har vært for pasienter med særlig interesse for sin situasjon og med utdannelse og andre ressurser til å gjøre noe med den. (..)  I tillegg kan jeg si at jeg sitter med konkrete eksempler fra sykehus som også har følt konkurransen på grunn av valgfriheten for pasienter de føler de eier, og har funnet frem til behandlingstilbud etter at vedkommende pasient har antydet at man kom til å bruke valgfriheten og søke seg til et annet sykehus. Det betyr rett og slett at denne pasienten som benyttet sin valgfrihet, ikke fikk den imøtekommet ved et annet sykehus, men rykket frem i køen ved det ordinære sykehuset som vedkommende sognet til, til skade for en annen pasient, som, uvitende om dette, ikke rykket frem i køen.”

 

Til dette svarte helseministeren at hun ikke kjente seg igjen i innlegget, at de som brukte ordningen med fritt sykehusvalg, ikke fortrengte tilsvarende pasienter ved det sykehuset de valgte, og at systemet med fritt sykehusvalg virket effektivt. Hun kunne kanskje bare ha sagt “god dag mann, økseskaft”.

 

Det interessante spørsmålet er likevel om statsråden har gjort noe siden? Har hun undersøkt saken nærmere, eller la hun bare til grunn at det var en opposisjonspolitiker som snakket tull?

 

Normalt skulle man tro at en statsråd ser seg tjent med å undersøke påstander som den som ble fremsatt i denne stortingsdebatten, siden den indikerte at det skjedde lovbrudd, og at pasienter kunne bli hardt rammet rent medisinsk, hvis de ble forbigått. Men det har hun neppe gjort, siden hun nå bare kjenner til slike mulige lovbrudd gjennom mediene.

 

Men saken gir grunn til en refleksjon.

 

Hadde Strøm-Erichsen vært medlem av en mindretallsregjering, tror jeg det hadde vært helt uaktuelt ikke å undersøke saken nærmere. Hadde hun tilhørt en mindretallsregjering, ville nemlig en våken opposisjon vært en trussel, noen hun kunne bli felt av, noen som kunne “plaget” henne og stadig spurt hva hun gjorde for å følge opp et forslag eller løse et problem. Også pressen ville vært mer interessert i det opposisjonen mente, fordi det kunne få betydning.

 

Sagt med andre ord: Hadde vi hatt en mindretallsregjering, ville også opposisjonen hatt en viss innflytelse. Det hadde gjort livet litt mer ubehagelig for statsrådene, men løsningene kunne kanskje blitt bedre.

 

Selv var jeg en entusiastisk tilhenger av flertallsregjering da den kom – selv om jeg nok hadde foretrukket at den hadde en annen farge. Og jeg ser, selvsagt, fortsatt store fordeler med at en regjering har flertall i parlamentet. Det skaper forutsigbarhet og styringsdyktighet, og det gjør det lettere for velgerne å se hvem som har ansvaret.

 

Men jeg er også blitt skuffet. Regjeringen har ikke brukt sin flertallsposisjon så effektivt som jeg trodde. Fremfor å “krangle” med oppsisjonen, har bare “krangelen” flyttet seg inn i regjeringen, der alt ser ut til å gå tregere og med mer støy enn det gjorde før. Jeg syns også det er skuffende hvor lite villig Regjeringen har vært til å lytte til opposisjonen og andre og i det minste vurdere om noen andre enn Regjeringen selv har en god idé. Og disse problemene ser ut til å bli større, jo lenger flertallsregjeringen sitter.

 

Behovet for å “lufte ut” innimellom blir altså åpenbart større når vi har en flertallsregjering. Et regjeringsskifte i 2013 vil derfor være sunt, også av slike grunner.

 

For som vi nå får dokumentert, så er de sikkert flinke i Helsedepartementet. Men ufeilbarlige er de tydeligvis ikke.

Morgenbladets manglende dømmekraft: Om forskjellen på Haga og Lysbakken

I Morgenbladet som kom i dag, besværer lederskribenten seg over pressens og opposisjonens håndtering av Lysbakken-saken.

Ifølge Morgenbladet har vi en politisk offentlighet som er i ferd med å “miste sin dømmekraft”. Pressen overdriver, og “skrikhalsene” fra opposisjonen har gått for langt – og det bare fordi “noen overivrige statssekretærer” ville hjelpe andre jenter. Morgenbladet viser til at listen er lang over saker der mediekjøret ender, eller nesten ender, med en politikers avgang på grunn av “formelle detaljer” – hvoretter avisen nevner noen konkrete saker spesielt: “Armbånd-saken”  (Liv Signe Navarsete), “Brygge-saken” (Åslaug Haga) og “Teppe-saken” (Jonas Gahr Støre).

Men nettopp med denne listen viser Morgenbladet at avisen ikke har skjønt hva Lysbakken-saken dreier seg om.

Jeg er helt enig med Morgenbladet i at pressen ofte går altfor langt i å forfølge politikere på grunn av relativt bagatellmessige forhold. Det kan godt hende at det var tilfellet i de tre sakene Morgenbladet nevner, og det har definitivt vært tilfellet i mange andre saker, som jeg også selv har kommentert.

Men det betyr ikke uten videre at Lysbakken-saken er overdrevet. Det er nemlig forskjell på sakene.

Navarsete og Støre hadde begge mottatt en gave, og såvidt jeg husker, var spørsmålet om de hadde oppgitt disse til beskatning eller ikke. Åslaug Haga og hennes familie hadde, i sitt privatliv, ikke fulgt alle regler da de fikk satt opp en brygge. Sakene er kanskje egnet til å svekke tilliten til de politikerne det gjelder, men stort mer står ikke på spill.

I Lysbakken-saken er det faktisk annerledes. Det dreier seg nemlig ikke bare om tilliten til Lysbakken og hans statssekretærer, men om tilliten til forvaltningen.

Norge har, i likhet med de øvrige nordiske land, en sentralforvaltning som nyter stor tillit. Det er ikke tilfeldig. Vi har antagelig en av de mest effektive, ukorrupte, kompetente og transparente forvaltningene i verden. Og dét er naturligvis grunnleggende i et demokrati. At statsmakten oppfører seg skikkelig, er upartisk og ikke til salgs, er avgjørende for tilliten til institusjonene, rettsstaten og vårt politiske system.

Det er dette som står på spill i Lysbakken-saken. Den etterlater tvil om hvorvidt forvaltningen er fair, følger rettsregler og likebehandler borgerne. Er vi heldige, er dette et unntakstilfelle, men likevel: Mange blir i tvil om hvorvidt dette er den eneste saken. Er det flere, lignende saker i det samme departementet? Er det i så fall også noe som skjer i andre departementer? Kan virkelig “overivrige statssekretærer” som “bare” vil hjelpe noen, sette grunnleggende forvaltningsregler ut av spill? Hva forteller i så fall det?

Det er et veldig stort gode for et samfunn å ha en forvaltning som den vi har i Norge. Også den kan selvsagt bli bedre, men målt mot andre land, har vi mye å være stolte av og ha tillit til.

Lysbakken-saken er egnet til å bryte ned denne tilliten. Derfor er den alvorlig. Og derfor kan den ikke sammenlignes hverken med Støres teppe eller Hagas brygge.

“Norsk politikk står i fare for å bli en petimeter-øvelse”, skriver Morgenbladet.

Jeg tror snarere at det er Morgenbladet som er i ferd med å miste sin dømmekraft.

 

 

Departementer uten statsråd

Forleden foreslo jeg å styrke opplæringen av ferske statsråder og statssekretærer. Utrolig nok møtte forslaget motstand, enda det jeg har foreslått, er noen få timer på “skolebenken” sammen med erfarne embetsfolk og (eks-)statråder og/eller statssekretærer.

Selvsagt kan ikke et slikt introduksjonskurs kompensere for alt man eventuelt måtte mangle av erfaring og kompetanse. Og selvsagt blir veien, og kompetansen, til mens man går.  For meg virker det likevel opplagt at noen timers kursing ikke kan skade og i de fleste tilfeller vil hjelpe litt. Blant annet er det ganske lett å lære at all korrespondanse skal journalføres, og at man ikke må bryte anbudsreglene.

En god grunn til å gjøre et slikt tilbud til en rutine, er den menneskelige faktor, som også rammer politikere. Det er ofte slik at de som trenger hjelpen mest, og som skjønner minst, vegrer seg for å be om hjelp eller stille “dumme” spørsmål – mens de som trenger det minst, også ber om mest hjelp. Dersom et lite introduksjonsprogram ble tilbudt alle “ferskinger”, var det ingenting å lure på for noen. Jeg har for øvrig fått støtte til forslaget fra flere tidligere statsråder og statssekretærer, både direkte og på sosiale medier.

At forholdene kan bli litt bedre, betyr ikke at de blir perfekte. Det er selvsagt også mange andre forhold som avgjør om vi får statsråder og statssekretærer av tilstrekkelig høy kvalitet. Politikken preges jo generelt av at man ofte vektlegger andre kriterier ved valg og utvelgelse av personer enn det som er vanlig i andre deler av samfunnet. Det kan fungere greit i frie politiske posisjoner, der man hverken har lederansvar eller behøver å iaktta så mange formaliteter – men det fungerer ikke alltid like greit når man blir statsråd eller statssekretær.

Kåre Willoch er i Aftenposten i dag inne på et annet interessant tema: Han mener at veksten i antall statssekretærer leder til uklare ansvarsforhold.

Willoch har et poeng: Så lenge statssekretærene har de samme fullmaktene som statsråden har i departementet, krever det særlige lederegenskaper fra en statsråd for hele tiden å sørge for at politisk ledelse er samkjørt og taler med én tunge. Hvis statsråden og statssekretærene deler ansvaret for departementet mellom seg (hvilket er nokså vanlig) – uten å informere og kommunisere seg imellom på en god nok måte – vil det lede til ansvarspulverisering, uklarhet og antagelig også dårlig håndverk. 

I forlengelsen av Willochs poeng kan man reise ett spørsmål til – og det er hvordan man håndterer det store fraværet enkelte statsråder nå har, som regel fordi de skal ha fødselspermisjon.

Lysbakken, f.eks, gikk første gang ut i fødselspersmisjon 29.november 2010 – og var da borte fra sitt ombud i fire måneder – en periode han bl.a. brukte til å skrive bok.

Kirsti Bergstø tiltrådte som statssekretær 26.november 2010, altså samtidig med at Lysbakken forsvant og kanskje fordi han forsvant. I Bergstøs fire første måneder som statssekretær satt hun altså i et “førerløst” departement. Riktig nok er det slik at det utnevnes en fungerende statsråd i Lysbakkens fravær – i dette tilfellet Tora Aasland – men praksis er nok at statssekretærene styrer departementet til daglig, og at fungerende statsråd bare tar seg av det formelle i regjering og statsråd og ellers stepper inn når det er helt nødvendig.

En slik måte å gjøre det på, får meg ikke til å tro mindre på behovet for opplæring.

Ferske statssekretærer uten statsråder er vel ikke akkurat oppskriften på god styring av departementet.