Under Politisk kvarter i dag twitret jeg at Trond Giske nådde et “absolutt lavmål”. 

Etterpå har blant andre lederen for Arbeiderpartiets gruppesekretariat, Hans Kristian Amundsen, spurt meg: “Skjønner ikke? Han referere fakta, forskjellene i Norge øker og FrP/H fører en politikk som bidrar til det.”

Bakgrunnen for denne “dialogen” er ikke veldig viktig, men den er et godt eksempel på hvor utspekulert politisk kommunikasjon kan være, og derfor vil jeg gjerne forklare nærmere hvorfor jeg twitret som jeg gjorde.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Politisk kvarter tok utgangspunkt i et utsagn Jonas Gahr Støre kom med på Arbeiderpartiets landsmøte: “Høyrepartiene, som ønsker de økonomiske forskjellene mellom folk, og som øker dem. ((I motsetning til (min anm.)) Arbeiderpartiet, som gjennom hele sin historie har kjempet for små forskjeller”.)

Jeg vet ikke, men for meg ser dette litt snedige utsagnet ut som noe Støres taleskrivere  har tenkt svært nøye igjennom, Jeg tror de fleste som hører det, syns de hører at Høyre og Fremskrittspartiet ønsker økte økonomiske forskjeller. Men siden Støre ikke kan dokumentere det, sier han det på en litt annen måte: Han sier at Høyre og Frp “ønsker de økonomiske forskjellene mellom folk”, hvilket er et nokså uklart utsagn – for hvilke økonomiske forskjeller er det han sikter til? Alle økonomiske forskjeller, eller bare noen av dem? Og hva er det i så fall som skiller Høyre og Frp fra Arbeiderpartiet, siden også Arbeiderpartiet ønsker økonomiske forskjeller mellom folk? Det finnes jo ingen partier i Norge som ønsker å fjerne alle økonomiske forskjeller mellom folk?

I tillegg sier Støre at høyrepartiene “øker” de økonomiske forskjellene, og det kan det, saklig sett, være noe i. Så lenge man aksepterer en relativt stor asylinnvandring til Norge, vil forskjellene øke. Men det er vanskelig å se at dette skiller Høyre og Frp fra Arbeiderpartiet, for Arbeiderpartiet går vel tross alt ikke inn for en strammere innvandringspolitikk enn den Høyre/Frp-regjeringen fører?

Støres utsagn er altså, alt oppsummert, et utsagn som antagelig passerer en løgndetektor, men som etterlater et inntrykk som neppe ville passert.

Og det er her Giskes utsagn i Politisk kvarter kommer inn. For Giske fikk helt konkrete spørsmål som tok utgangspunkt i det etterlatte inntrykket Støre skaper med sitt utsagn – nemlig om han og Arbeiderpartiet virkelig mener at Høyre/Frp-regjeringen, Erna Solberg og Høyre ønsker økte økonomiske forskjeller? Og til dette svarer Giske “ja”. Han mener regjeringen fører en “bevisst og systematisk politikk for økte forskjeller”, fordi økte forskjeller både er “villet” og “ønsket”. 

Men slike utsagn passerer ikke en løgndetektor, og det er det minst tre grunner til:

1) Det kan ikke dokumenteres at Høyre/Frp-regjeringen eller Erna Solberg ønsker større økonomiske forskjeller. Dokumentasjonen som finnes, viser det motsatte. Både Solberg og Støre snakket mye om økonomiske forskjeller i sine landsmøtetaler, men begge sa det samme. De sa at det var viktig med små forskjeller, og at de ville bekjempe økte forskjeller. Her er noen av utsagnene Solberg kom med: 

“Vi tror på den måten vi (i Norge) har valgt å jobbe sammen på. Med tillit til hverandre, små forskjeller og felles mål. (…) Vi skal omstille oss, men vi skal samtidig bevare små forskjeller og et inkluderende samfunn. (…)  En skole som prioriterer læring, kunnskap og kvalitet er også vårt viktigste verktøy for å bekjempe forskjeller. (…) Og vi skal inkludere flere i arbeidslivet for å motvirke økte forskjeller og skape muligheter for alle. (…) Et Norge som kan ta vare på de viktige kvalitetene ved vårt samfunn. Som små forskjeller. Og muligheter for alle. (…) Ulikhetene i samfunnet vil øke dersom vi ikke klarer å inkludere alle som kan jobbe i arbeidslivet.” 

Og her er noe av det Støre sa: “Fordi arbeid til alle er det aller viktigste for å bevare små forskjeller. (…) Vi må stanse en utvikling hvor store forskjeller på arbeidsmarkedet blir til dype kløfter i samfunnet.” (Han snakket mer om forskjeller, men da var konteksten i større grad harsellas med høyrepartiene og ikke egen politikk.)

2) I Høyre/Frp-regjeringens nylig fremlagte Perspektivmelding er det, for første gang, et eget kapittel om “Ulikhet og livskvalitet”. Her fremgår det med all mulig tydelighet at regjeringen mener det er viktig å bevare små forskjeller og bekjempe større forskjeller. Ved inngangen til den strategien regjeringen presenterer for å bekjempe ulikhet, heter det at “regjeringen mener at viktige elementer for å bevare et samfunn med små forskjeller og begrense antallet som lever i fattigdom vil være” høy sysselsetting og lav ledighet, flere fra trygd til arbeid, vellykket integrering av innvandrere, god kvalitet i utdanningssystemet, et godt trygdesystem, et godt skattesystem, høy tillit og åpenhet og en velfungerende lønnsdannelse. 

3) De som gidder å lese dette kapitlet, vil for øvrig få en god innføring av hva økonomisk ulikhet er, hvordan den oppstår og hvordan den har utviklet seg over tid, både i Norge og andre land. Men leserne av denne bloggen skal få en enda kortere oppsummering:

* Den økonomiske ulikheten har stort sett økt i alle vestlige land de siste 30-40 år. Dette har sammenheng med tunge trender knyttet til blant annet globalisering, teknologisk utvikling og migrasjon. 

* De tunge trendene kan motvirkes ved hjelp av god politikk og en godt fungerende markedsøkonomi. Derfor har ulikheten vokst veldig forskjellig i ulike land. I USA har den vokst veldig mye. I Norge har den vokst mye mindre. 

* Norge har omtrent den laveste ulikheten i verden. Ser man på tall for 2014 eller seneste tilgjengelige år, har Norge nest lavest ulikhet blant alle OECD-landene. Bare Island har litt lavere ulikhet.

* De siste tallene for ulikhetsutviklingen i Norge, er blitt publisert og forklart av SSB. Og ifølge SSB er det to årsaker til at ulikheten økte også i 2015. Den ene årsaken er innvandring, og den andre årsaken er økning i aksjeutbytte. Men ingen kan ennå vite om økningen i aksjeutbytte er en reell økning i ulikheten, eller om det er en tilpasning til skattereformen. Det siste er sannsynlig, for dette erfarte Norge også sist det ble gjennomført en skattereform: Vi fikk en kortvarig og midlertidig sterk økning i ulikheten som en følge av (legitime og legale) tilpasninger til et nytt skattesystem. Og for å presisere: Den skatteendringen det er snakk om, er en økning i utbytteskatten, som likevel kan bidra til økt ulikhet året før den inntreffer, fordi bedriftseiere tar ut utbytte i forkant av økningen. Det samme skjedde i 2006, og da så man at ulikheten falt igjen etter at utbytteskatten ble økt.

Det eneste vi så langt kan være sikre på, er altså at innvandringen til Norge har ført til økt ulikhet i 2015.

Det er i lys av disse momentene at Trond Giskes uttalelser fremstår som lite redelige.

Når påsken er over, er det snart et nytt landsmøte.

Kommende helg er det Arbeiderpartiet som skal i ilden.

Som sedvanlig vil mediene være fulle av forhåndsomtaler, intervjuer, meningsmålinger og nøye planlagte saker, som enten løfter eller legger snublestener for vedkommende parti, slik det hittil er skjedd med både Høyre, SV og Venstre. En av forhåndssakene før Arbeiderpartiets landsmøte kom i VG i dag, for øvrig positivt vinklet for Arbeiderpartiet, siden oppslaget nesten utelukkende fokuserer på “kampen” mellom Støre og Solberg og ikke på den kraftige tilbakegangen Arbeiderpartiet har på målingen.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Jeg antar at en av de journalistene vi vil høre fra før Arbeiderpartiets landsmøte, er Aftenpostens Solveig Ruud. Forut for hvert landsmøte lager hun saker der hun oppsummerer sitt inntrykk etter det som må være en svært grundig gjennomgang av partienes programmer og programforslag.

Solveig Ruud lager selvsagt også andre saker, og noen av dem er veldig informative – som for eksempel denne saken om støtten til barnefamiliene, som dels ga oss en oversikt over omfanget og arten av støtte til barnefamiliene og hva partiene mener, samtidig som den varslet om at et offentlig utvalg snart ville legge frem forslag som ville kunne føre til enda mer debatt. 

I disse “fake news”-tider syns jeg det er grunn til å rose journalister som Solveig Ruud. Jeg tror nemlig problemene med såkalte falske nyheter hadde vært langt mindre, hvis journalistikken, etter beste evne, var mer opptatt av å analysere og rapportere om fakta – fremfor å være en arena for aktører som fremfører “alternative fakta”, unyanserte synspunkter eller i verste fall løgn.

Jeg tror ikke noen greier å være helt nøytrale – heller ikke Solveig Ruud. Men en journalist som virkelig ønsker å være det, vil nok greie det ganske godt. Og hvis mange nok ønsker det og greier det ganske godt, blir resultatet godt nok.

Problemet er at journalistikk i dag i for liten grad greier å finne frem til fakta – eller, for å si det litt mer svulstig, til sannheten. Mange journalister nøyer seg med å rapportere om påstander som blir fremsatt uten å ta stilling til dem. Det er selvsagt mange debatter der det ikke finnes objektive fakta, for også politikere har verdier og meninger som ikke kan eller bør etterprøves av noen journalist. Men i debattene fremføres det også fakta som kan etterprøves.

Å etterprøve slike fakta burde være en kjerneoppgave for journalister. Hvis det ikke er viktig å få klarlagt om for eksempel arbeidsledigheten er 50.000 eller 100.000, eller om “de store pengene” er brukt til skattelette eller noe annet – hva skal vi da med journalister? Man kan tenke seg at slike oppgaver overlates til andre, som for eksempel til tankesmier eller til faktasjekking som er “outsorcet” til andre. Men det vil være et nederlag for kvalitetsjournalistikken om ikke den også ser dette som en viktig oppgave. 

Falske nyheter er ikke nytt. Vi som har levd en stund, kjenner begrepet “avisand”. Det nye er at “avisendene” sprer seg vanvittig raskt, og at teknologien gjør at man kan “herme” etter ekte nyheter på en mye mer troverdig måte. 

Men det mest fascinerende er at så mange tror på dem. Og hvorfor gjør de det?

Jeg tror at medienes manglende vilje eller evne til å undersøke fakta, og tendensen til bare å referere eller være arena for fremføring av “alternative fakta”, gjør at “fake news” ikke fremstår som så spesielt. Alle kan simpelthen holde seg med de “alternative” faktaene de vil.

Det er virkelig et stort behov for kvalitetsjournalistikk nå. Men kvalitetsjournalistikk er ikke per definisjon alt det som står, høres eller sees i tradisjonelle medier. Noen gjør et svært viktig arbeid – andre gjør det ikke. Og for mange mangler det ressurser, siden det å bruke tid på å undersøke fakta, er tid- og ressurskrevende. 

Solveig Ruud er slett ikke alene.

Men hun er et godt eksempel på en som ofte forfølger journalistiske idealer som alle nå burde hegne om.