Har De sluttet å slå Deres kone, herr Støre?

Er det en menneskerett å ikke jobbe oftere enn hver tredje helg?

Dette lille spørsmålet fikk helseminister Jonas Gahr Støre av en VG-journalist i går.

Hva skulle han svare?

Noen spørsmål som politikere får fra pressen, er vanskelige å svare på. De er, som Kåre Willoch ynder å fremstille det,  i kategorien “Har De sluttet å slå Deres kone?”

Problemet med slike spørsmål er at de ikke kan besvares hverken med “ja” eller “nei”. Det blir feil uansett. Det er et lurespørsmål, som har til hensikt å lokke frem en bekreftelse på at den som svarer, enten slår eller har slått sin kone.

Spørsmålet Støre fikk, var ikke et slikt lurespørsmål. Derfor svarte Støre helt logisk ved å si det som både er sant og selvfølgelig: 

 – Nei, det (å ikke jobbe oftere enn hver tredje helg) er ikke en menneskerett. Arbeidsmiljølovens rammer gjelder, men innenfor lovens rammer må man kunne organisere arbeidet slik at pasientenes behov ivaretas på best mulig måte.

Men Støre ble lurt likevel – i hvert ser det slik ut fra utsiden. For i dag skriker VGs forside mot oss – med en Støre som “går i strupen” på sykepleierne, fordi han mener at det ikke er en menneskrett å ha fri to av tre helger. Uttalelsen som kobler “menneskerett” til sykepleiernes arbeidstidsordninger står nå med sitatstrek, som om det er Støre selv som har gjort denne koblingen, mens selve intervjuet gir et helt annet inntrykk. Der fremkommer det at det er VGs journalist som bringer “menneskerettene” på banen, mens Støre bare gir et helt selvfølgelig svar på journalistens spørsmål.

Oppslaget i VG sjokkerte åpenbart både Støre og sykepleierne, så i dag har han gått kanossagang i etermediene – mens han har møtt en leder for Norsk Sykepleierforbund som nok hadde skjønt hva som egentlig skjedde, men som måtte spille mer sjokkert enn hun etter hvert egentlig var. Hun hadde, naturlig nok, fått mange reaksjoner fra sine medlemmer – for hvem ville ikke reagert på en helseminister som går “i strupen på” sykepleierne?

Men selv om VGs oppslag er en avsporing, er sakens kjerne likevel meget viktig, og noe vi er nødt til å diskutere – nemlig arbeidstidsavtalene i offentlig sektor.

I den stortingsperioden som nå ebber ut, har det vært mye diskusjon om arbeidslivspolitikken. Det har vært LOs og de rødgrønnes håp at de borgerlige partiene ville holde fast ved de forslagene som Bondevik II-regjeringen fremmet om å endre Arbeidsmiljøloven, og som Stoltenberg II-regjeringen trakk tilbake. Hadde de borgerlige partiene gjort det, ville dette vært valgkamptema par excellence – men det gjorde de borgerlige partiene ikke. Høyre og KrF – og FrP – har beveget seg mot sentrum, mens bare Venstre stort sett står fast på standpunktene fra 2005.

Taktisk sett har dette vært vellykket. Arbeidsmiljøloven er ikke et potent valgkamptema for LO og de rødgrønne.

Selv mener jeg at vi kunne trenge en litt mer dristig arbeidslivspolitikk enn de borgerlige partiene nå legger opp til. Civita har bl.a. presentert utredninger og forslag både om arbeidstidsreglene og midlertidig arbeid som jeg mener er fornuftige tilpasninger til en ny tid.

Men når det er sagt: Slike endringer i Arbeidsmiljøloven er mye mindre viktige enn endringer i de arbeidstidsavtalene vi har i offentlig sektor.

Norge vil, etter alle solemerker, mangle arbeidskraft i fremtiden – hvis vi vil opprettholde velferdsstaten omtrent slik vi kjenner den i dag.

Det er, i teorien, flere måter å øke arbeidstilbudet på.

Vi kan øke innvandringen. Vi kan få seniorene til å jobbe mer og lenger. Vi kan få flere av dem som står utenfor arbeidsmarkedet, og som kan og vil jobbe, til å jobbe. Vi kan, slik Civita illustrerte i går, stimulere til å få barn tidligere, slik at vi jobber mer i den mest produktive fasen av livet. Vi kan bedre og korte ned på utdanningen.

I tillegg kan vi gjøre noe med arbeidstidsavtalene i offentlig sektor. De er nemlig enda viktigere enn mange av de andre tiltakene vi diskuterer – og samtidig er de, slik Støre har påpekt, ikke noe politikerne ensidig kan gjøre noe med. De er, slik navnet, sier, avtaler mellom to parter, og derfor kan de heller ikke endres uten at partene blir enige om det. Som Støre sier: Han har egentlig ikke noe med arbeidstidsordningene å gjøre, fordi de er resultat av forhandlinger mellom arbeidsgivere og arbeidstakere – i dette tilfellet Spekter og Unio/Norsk Sykepleierforbund. På den annen side: En helseminister må kunne gi uttrykk for meninger om de avtalene som er inngått – og om hvilke problemer disse skaper for å tilby et rasjonelt helsetilbud til befolkningen. Dessuten er Støre indirekte representert ved forhandlingsbordet, siden staten eier sykehusene.

Offentlig debatt om disse arbeidstidsavtalene er viktig, også av en annen årsak: De færreste borgere og brukere av de offentlige tjenestene det gjelder, vet noe om disse avtalene. Men de det gjelder, er samtidig de som finansierer tjenestene. Derfor bør de ha krav på innsyn og åpen debatt, slik at de, som “eiere”, borgere og brukere – og som velgere – kan gjøre seg opp en mening.

Det er særlig på tre områder arbeidstidsavtaler i offentlig sektor påvirker måten tjenestene organiseres på: Det gjelder helse- og omsorgssektoren (som Civita tidligere har analysert), politiet og skolen. Og spørsmålene er flere:

Hvilke begrensninger legger disse avtalene på effektiv ressursutnyttelse i offentlig sektor? Hvordan påvirker avtaler om ubekvem arbeidstid og helgearbeid arbeidsplanleggingen? Hva koster mange småstillinger, mye vikarbruk og overtidsbruk? Hva koster administrasjonen av komplekse arbeidstidsavtaler og mange ansatte med ulike deltidsbrøker? Og hvordan påvirker arbeidstidsavtalene tilbudene til befolkningen?

Noen påstander, som mange har hørt, kan kanskje belyse utfordringene:

I omsorgssektoren utfører ca 209.000 ansatte bare 130.000 årsverk.

I politiet er bemanningen dårligst når behovet er størst.

I skolen er timeplanene – kombinert med en kompleks arbeidstidsavtale – et stort puslespill, samtidig som rektors styringsrett er begrenset,

Arbeidstidsavtalene har kostnader både for ansatte, brukerne og samfunnet. Derfor bør de frem i lyset og debatteres.

Jonas Gahr Støre stakk hånden inn i et vepsebol.

La oss håpe at det ikke skremte han – og at det heller ikke skremmer fremtidige ministre med ansvar for helsevesen, politi og skole i Norge.

Avtaler skal respekteres, men de må debatteres.

De angår nemlig oss alle.

 

Oppdatering 2.7.13: Etter at denne bloggen ble skrevet, er jeg blitt oppmerksom på at det akkurat i den aktuelle saken og konflikten om sykepleiernes helgejobbing, ikke dreier seg om avtale, men om lov. Det saken om tredje hver helg handler om, er dermed hvordan Norsk sykepleierforbund bruker den vetoretten Stortinget har gitt organisasjonene når arbeidstidsplaner skal settes opp. Dette er ikke avtalebasert, men lovfestet – dvs. at arbeidsgiver må ha en godkjenning fra de tillitsvalgte hver gang. Denne vetoretten har for øvrig Civita tidligere skrevet om i dette notatet: http://www.civita.no/publikasjon/nr-3-2012-arbeidstid-i-arbeidsmiljøloven og i denne artikkelen:  http://www.civita.no/2012/01/16/fagforeningene-har-for-stor-makt




Det store barneregnskapet

De nordiske land har lyktes godt med å gjøre det mulig å kombinere jobb og barn.

Takket være svært sjenerøse støtte- og tilsynsordninger og et familievennlig arbeidsliv er det mulig for de aller fleste å kombinere et yrkesaktivt liv med et godt familieliv.

Men glansbildet “lyver” litt: Svært mange kvinner arbeider (frivillig) deltid, og i gjennomsnitt arbeider vi alle stadig mindre. Yrkesdeltakelsen er høy sammenlignet med snittet i OECD, men antall utførte timeverk er lavt.

Dette bidrar til å forklare hvorfor det er såpass “lett” å kombinere jobb og barn.

Helt lett er det imidlertid ikke. Man kan tross alt ikke være to steder på en gang. Derfor pågår det, med stigende styrke, en debatt om hvor frivillig og heroisk dette kombilivet egentlig er, hvor bra det er for barn å være så mye i barnehage og hvor mye det egentlig koster i form av de facto fravær fra jobben.

Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen er helt sikker i sin sak: Hun syns det er mer verdifullt å jobbe ute enn å være hjemme – og hun syns det er greit at hun er så mye borte fra sønnen sin, siden hun er travelt opptatt med noe så viktig som å endre “tankemønstrene” våre, slik at også vi andre forstår at det er bedre å jobbe enn å være sammen med barna våre.

Andre er mer i tvil. Vi er litt i tvil om det er like bra for barna å være i barnehagen som å være sammen med mamma og pappa. Vi er litt i tvil om hvorvidt vi trives med å være så lite sammen med våre egne barn. Vi er litt i tvil om det å kombinere full jobb og barn er så lett som mange skal ha det til.

Likevel gjør vi – i veldig stor grad – som politikken sier: Vi er yrkesaktive, vi får barn, og så sender vi dem i barnehage når de er ett år, slik at vi selv kan vende tilbake til jobben.

Spørsmålet er: Kunne denne balansen mellom jobb og barn blitt enda bedre enn den er i dag?

Mathilde Fasting i Civita har lagt frem et “barneregnskap” som viser at det kanskje er mulig.

Barneregnskapet er en oversikt over alle de subsidiene som går til barnefamiliene, og det viser flere interessante ting. Det viser bl.a. at

* det er mer lønnsomt å være yrkesaktiv enn ikke å være det,

* det er mer lønnsomt å tjene mye enn å tjene lite,

* det er mer lønnsomt å være to foreldre enn å være enslig forsørger.

Samlet sett er støtteordningene innrettet slik at de stimulerer til å få barn sent – etter at man er ferdig med studier og har begynt å jobbe. Og det syns på tallene: Kvinner får barn senere enn før – ofte etter at de er ferdig med utdanningen og godt igang med en jobb.

Dette kan skape noen problemer:

* Når man får barn sent, er det større sjanse for at man får færre barn enn man ville fått, dersom man startet tidligere. For at befolkningen skal reprodusere seg selv, må fødselsraten i snitt være 2,1 barn. I Norge er raten 1,9, og det er høyt sammenlignet med andre land – men det er altså ikke nok. Dessuten holdes raten oppe av innvandrerkvinner som får flere barn enn etnisk norske.

* Når man får barn sent, tar man permisjon fra arbeidslivet i sin mest produktive alder. Det svekker arbeidslinjen, som er en forutsetning for å opprettholde de gode velferdsordningene vi har, bl.a. for barnefamiliene.

* Når man får barn sent og tar permisjon fra arbeidslivet, vil man også kunne tape karrieremessig i forhold til dem som ikke tar like mye permisjon – nemlig menn – og det kan svekke likestillingen i arbeidslivet.

Kan man gjøre noe med dette?

Ja, kanskje.

Det er jo ikke akkurat et område for revolusjon, men en viss omlegging av støtteordningene, slik at de i større grad stimulerer til å få barn tidligere, kan være lurt. Hvis man f.eks. får barn når man er student, kan det være lurt av mange årsaker: Det er biologisk sett fornuftig, det øker sjansene for å få flere barn, det reduserer fraværet fra og kan øke likestillingen i arbeidslivet. Kanskje kan det også gjøre det lettere for foreldre å være mer sammen med barna mens de er helt små, og det kan neppe skade.

Av en eller annen merkelig grunn har Arbeiderpartiets Lene Vågslid i dag talt “mot” Mathilde Fastings rapport og i den forbindelse stadig henvist til Høyre og FrP.

Men dette er ikke partipolitikk. Det er kun en invitasjon til å være litt nysgjerrig på virkningene og bivirkningene av den politikken et praktisk talt samlet Storting har ført i mange år – uten å stille særlig mange spørsmål.

(Oppdatering 27.6.: Thorkildsen sa “mer verdifullt”, men har senere presisert at hun mente dette i økonomisk forstand. Det burde jeg også ha skrevet.)

Finansdepartementets modellmonopol

For en stund siden møtte jeg direktøren i den danske tankesmien Cepos. Cepos utmerker seg bl.a. ved å presentere mange analyser av og være svært tydelig til stede i debatten om dansk økonomi.

På møtet presenterte vi norske deltakere Regjeringens nylig fremlagte perspektivmelding  og vårt syn på den. Da direktøren for Cepos fikk vite at denne meldingen bare kommer hvert fjerde år, og altså sist i 2009, mente han at Civita de øvrige årene burde lage sin egen perspektivmelding og presentere oppdaterte tall og analyser av den økonomiske utviklingen – omtrent slik Cepos gjør i Danmark.

Men det er lettere sagt enn gjort. Det er nemlig en vesentlig forskjell på forholdene i Norge og Danmark.

For å gjøre store og komplekse analyser av ulike økonomiske forhold, må man ha tilgang til de økonomiske modellene. Det har man i Danmark og, såvidt jeg vet, også i Sverige – men altså ikke i Norge. I Norge er det kun Finansdepartementet og SSB som har tilgang til de økonomiske modellene, og alle andre aktører er derfor avhengige av departementet og/eller byrået for å få utført beregninger. Slike beregninger kan ha til hensikt å undersøke hvor gode modellene faglig sett er – eller de kan ha til hensikt å beregne virkningene av en alternativ økonomisk politikk.

Det er etablert praksis at Stortingets partier kan få foretatt beregninger av Finansdepartementet/SSB i tilknytning til saker Stortinget behandler. Men fordi partiene ikke vet hva som kommer ut av spørsmålene og derfor ikke vet hvilke oppfølgingsspørsmål det kan være nyttig å stille, ender det med at man stiller enormt mange spørsmål for sikkerhets skyld. Dette har ført til at Finansdepartementet – og de øvrige departementer som bistår Finansdepartementet med å svare – blir nedlesset i spørsmål, hvilket også – uvanlig nok – fikk finansråden, visstnok etter avtale med finansministeren, til å ta opp med Stortinget om antall spørsmål kunne reduseres. Dette møtte sterke reaksjoner i opposisjonen.

Andre aktører, utenom Stortinget, har i utgangspunktet ingen mulighet til å få foretatt slike omfattende beregninger, som kan bidra til å sette søkelys på og skape debatt om den økonomiske politikken eller om forutsetningene for den økonomiske politikken som føres. Jeg sier “i utgangspunktet”, fordi situasjonen er uklar. Det er nemlig helt åpenbart at også andre kan få foretatt beregninger i Finansdepartementet/SSB – det er bare veldig uklart hva kritieriene og retningslinjene for å få gjort dette, er. Et par eksempler:

Hvis man spør SSB om hjelp til å få foretatt eller kvalitetssikret beregninger, vil svaret noen ganger være negativt, noen ganger positivt – og noen ganger vil det være gratis, mens det andre ganger koster noe, kanskje mye. Men: Det er ikke forutberegnelig hvem som får hjelp til hva og/eller hva det eventuelt skal koste.

Spør man Finansdepartementet, er svaret også uklart – og dette fikk jeg nylig et eksempel på:

2.mai var det et oppslag i Dagsrevyen, som viste at Finansdepartementet og SSB hadde hjulpet journalist Fredrik Solvang i Dagsrevyen med å få foretatt beregninger av virkningen av Høyres alternative økonomiske politikk – der resultatet “tilfeldigvis” satte Høyres politikk i et dårlig lys.

Dette syns jeg var usedvanlig, så jeg sendte dagen etter et brev til Finansdepartementet med følgende ordlyd:

Jeg viser til første oppslag i NRK Dagsrevyen 2.5.13, der det fremkommer at Finansdepartementet og SSB på forespørsel fra NRK har foretatt og/eller kvalitetssikret beregninger knyttet til Høyres økonomiske politikk.

Jeg er vel kjent med at stortingsrepresentanter og partiene på Stortinget kan stille spørsmål til Finansdepartementet og få foretatt og/eller kvalitetssikret økonomiske beregninger og analyser. Det er imidlertid nytt for meg at også andre, eksterne aktører kan få foretatt og/eller kvalitetssikret slike beregninger i departementet.

Dette er interessant, ikke bare for journalister, men også for f.eks. tankesmier som Civita. Norge skiller seg fra sine naboland ved at de modellene som brukes for å beregne virkningene av en gitt økonomisk politikk, er utilgjengelige for allmennheten. Man er derfor i stor grad avhengig av assistanse fra SSB og/eller Finansdepartementet for å få foretatt slike beregninger.

Jeg tillater meg på denne bakgrunn å be om å få vite hvilke retningslinjer og praksis departementet følger for å betjene eksterne aktører som ønsker å få foretatt og/eller kvalitetssikret ulike økonomiske beregninger knyttet til stats- og nasjonalbudsjettet. På Twitter skriver departementet at det prøver å hjelpe «de fleste som henvender seg», men jeg antar at retningslinjene for departementets praksis må være klarere enn dette, og at kravet til likebehandling også må gjøres gjeldende her.

Ettersom noen av de eksterne aktørene som kan tenkes å henvende seg – og de beregningene som gjøres – kan ha et politisk formål eller virkning, er det også interessant å få vite hvordan departementet håndterer forholdet til departementets politiske ledelse. Var f.eks. politisk ledelse involvert i eller informert om de beregningene Finansdepartementet foretok for NRK for så vidt gjaldt Høyres økonomiske politikk?

I svaret fra Finansdepartementet, som jeg fikk 22.mai, heter det:

Departementets arbeid med ulike beregninger inngår normalt i forberedelse av saker. Når dette legges frem offentlig, gjøres det som regel i dokumenter som legges frem for Stortinget.

Samtidig er det ikke uvanlig at departementet blir kontaktet av media og andre aktører med spørsmål av faglig karakter, for eksempel om analyser og tall departementet har lagt fram. Slike henvendelser prøver vi å besvare etter beste evne. Stort sett består dette i å gjøre folk oppmerksomme på informasjon fra departementet, Statistisk sentralbyrå, OECD m.fl. og rettlede i hvordan denne informasjonen skal forstås.

Det virker, etter min mening, åpenbart at departementet gikk lenger enn å “gjøre oppmerksom på” og “rettlede” Dagsrevyens journalist, da han fikk foretatt beregninger av SSB og Finansdepartementet. De lot seg de facto bruke til dette, enda de måtte kunne forstå at dette ville bli brukt f.eks. i valgkampen. Departementet besvarer for øvrig i liten grad de spørsmålene jeg stiller. Det er fortsatt uklart for meg hvilke retningslinjer som gjelder for å yte bistand til eksterne aktører.

Da min kollega i Cepos hørte om det norske systemet, reagerte han momentant ved å omtale det som udemokratisk. Hvis ikke andre miljøer kan kikke makten i kortene, både faglig og politisk, er det svært uheldig. I Danmark har man derfor gitt faglige miljøer utenom regjeringsapparatet anledning til å ta opp og kommentere f.eks. innholdet i en perspektivmelding på et like godt grunnlag som regjeringen har selv.  De økonomiske råd har tilgang til modellene, gjør dem tilgjengelige for andre – og representerer et alternativt faglig miljø. I Sverige har visstnok Riksdagens utredningsavdeling den samme kompetansen.

Også i Norge har det såvidt vært drøftet om f.eks. Stortingets utredningsavdeling eller et vismannsråd skulle få adgang til modellene, men dette ønsket ikke Finansdepartementet/SSB eller den rødgrønne regjeringen. Begrunnelsen er at modellene er veldig komplekse, at de hele tiden endrer seg, og at det kan føre til feil, dersom de havner i ukyndige hender. Men dette har altså latt seg løse på en utmerket måte i våre naboland – uten at det har ført til noen problemer.

Det er betenkelig at Finansdepartementet og SSB har et slags modellmonopol og selv kan velge om de vil bistå andre faglige og politiske miljøer med å få foretatt beregninger. Det er også betenkelig at dette monopolet fører til liten faglig diskusjon om modellene i seg selv. Det kan gi Finansdepartementet og SSB en urimelig definisjonsmakt.

Både den svenske og især den danske måten å ivareta modellene og modellutviklingen på, virker mer betryggende og demokratisk enn den norske. Da vil alternative faglige miljøer kunne belyse den økonomiske politikken og forutsetningene for den – og andre aktører, som f.eks. Civita – kunne ha et annet sted å gå enn til departementet.

Det er faktisk litt vanskelig å forstå hvordan systemet i Norge virker, og jeg utelukker ikke at det er noe jeg har misforstått. I så fall er jeg glad for å bli korrigert.

Hvis ikke, tror jeg det kunne være bra for oss alle – men også nyttig for Finansdepartementet – dersom det kunne stimuleres til mer faglig debatt om forutsetninger for og konklusjoner i den økonomiske politikken, f.eks. gjennom et eget vismannsråd.

 

 



Jakten på likestilling – eller likhet?

“Vi som politikere må jo tilrettelegge for at folk tar valg som fører samfunnet i en bestemt retning”, sa barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen på Dagsnytt 18 i dag.

På twitter etterpå kom det frem at hun særlig tenkte på ordninger som påvirker kvinners og menns valg mellom arbeid og omsorg for barn. Men hvor langt bør egentlig politikerne gå i å gjøre valg på vegne av borgerne?

I dag feirer vi 100 årsjubilerum for kvinners stemmerett. Men norsk familieliv har endret seg radikalt bare siden 1950-tallet, da jeg ble født.

På 1950-tallet var valgfriheten, særlig for kvinner, liten. Man fikk lite utdanning, og man skulle bare være yrkesaktiv til man «ble» gift. De som «ble» gift, ble husmødre og tok seg av barna, mens mannen arbeidet ute. Men mannen kom som regel hjem til middag, ofte til nøyaktig samme tidspunkt hver dag, og da sto tøflene og middagen klar. De kvinnene som ikke «ble» gift, kunne velge blant et fåtall kvinneyrker og fikk tittelen «frøken» i motsetning til «fru». Men alt i alt var livene man levde nokså like.

I dag er kvinnerollen og familielivet totalt forandret. Valgfriheten, særlig for kvinner, er svært mye større.  Likevel lever vi nokså like liv: Alle barn går i barnehage, helst fra de er ett år, og alle foreldre jobber. Riktig nok er det mange kvinner som arbeider deltid, men det er visst en lite ønskverdig situasjon. Den rådende oppfatning blant mange er i alle fall at mange gjør det ufrivillig, og at alle bør ha rett til å arbeide heltid.

Hva er det som har drevet frem denne utviklingen, som gjør at barnefamilienes liv i dag er så forandret?

Det kan i hvert fall identifiseres to viktige drivkrefter, som begge har hatt stor betydning:

Den ene handler om økonomi. Den nordiske velferdsmodellen er omfattende og sjenerøs. Den kan bare finansieres gjennom arbeid, og derfor er den såkalte arbeidslinjen et sentralt element i modellen. Vi må rett og slett arbeide mye for å finansiere (nesten) gratis barnehager, utdanning, helsetjenester og eldreomsorg. Litt, men ikke veldig karikert kan vi si at kvinner nå får betalt for å passe andres barn, mens de tidligere var hjemme og passet egne barn. Vi er altså inne i en god eller ond sirkel – alt ettersom man ser det: Siden alle jobber, må vi ha barnehager. Og siden vi gjerne vil ha billige eller gratis barnehager, må alle jobbe.

Den andre grunnen handler om kvinnefrigjøring og likestilling. 50-tallsmodellen ga lite valgfrihet til både kvinner og menn. Mange dører til «selvrealisering» og til å utforske egne interesser og talenter var stengt, særlig for kvinner. Utdanningsrevolusjonen, 68’er-opprøret og politiske tiltak har gradvis endret situasjonen, og Norden har greid dette langt bedre enn mange andre land. I andre land har riktig nok kvinnene blitt frigjort, i den forstand at de kan ta utdanning og gjøre karriere, men de kan ikke uten videre kombinere dette med et familieliv med mann og barn. En viktig suksess i Norden er at vi har lyktes med å gi mennesker en mulighet til å kombinere jobb, karriere og familieliv.

Denne bloggen skal likevel handle om en tredje viktig grunn til at vi i dag lever livene våre veldig annerledes enn vi gjorde på 1950-tallet, samtidig som vi lever dem nokså likt – nemlig sosialiseringen av privatlivet.

Å legge livet til rette
«Jag har alltid undrat över hur det kan komma sig at man «vet» hur det ska vara. Varifrån kommer föreställningarna om lyckan, hur livet ska levas, hur man ska älska? Jag har alltid sett dessa dominerande bilder av «hur det ska vara» som de starkasta hindren fõr min egen inre frihet, därför att de har blivit det obönhörliga mått mot vilka mitt liv har mätts.»

Slik innledet den svenske professoren og feministen Yvonne Hirdman sin bok «Att lägga livet till rätta», i 1989. Boken var en del av den svenske maktutredningen, som ble presentert i 1990. I motsetning til den norske maktutredningen så den svenske utredningen også på privatsfæren; på statens og politikkens inntreden i den private sfære.

Yvonne Hirdman, som for øvrig selv tilhører venstresiden, hevdet at sosialismens tro på systemer og planer ikke bare satte sitt preg på det økonomiske liv; den hadde også forplantet seg inn i det private liv. Gjennom ulike familiepolitiske tiltak trodde man at man kunne planlegge seg til lykke og harmoni i de private hjem. For å beskrive utviklingen tok Hirdman i bruk fire begreper:

Med begrepet innordning siktet hun til det myke imperativ: «Dette er vi alle enige om», og det behøver derfor ikke å diskuteres. Noen visste åpenbart hvordan det burde være, og mente seg derfor berettiget til å legge andres liv til rette, om nødvendig med uttalte eller uuttalte sanksjoner overfor dem som ikke innordnet seg: Vaksinasjonsprogrammet på helsestasjonen var riktig nok frivillig, men hva skjedde hvis vi takket nei? Hvor «rar» og annerledes kunne man egentlig være før det offentlige kikket en i kortene? I dag diskuteres sanksjoner overfor foreldre som velger å være sammen mens pappa har permisjon, fordi statens intensjon er at pappa skal være alene med barnet.

Med utbredelse siktet Hirdman til en politikk som i stigende grad ble utøvet på områder som tidligere ikke hadde tilhørt politikkens sfære. Eller som det het i SVs program på 1980-tallet: “En sosialistisk familiepolitikk retter seg mot indre forhold i familien, så vel som mot økonomi og politikk i samfunnet.”  Det gjorde at det ble skapt nye områder for makt. Tidlig på 1990-tallet lanserte f.eks. Arbeiderpartiet de første «pappakursene» for at menn skulle lære seg å bli bedre pappaer. «Vi trenger en ny papparolle», sa familieministeren, som åpenbart hadde noen forestillinger som presumptivt var bedre enn våre om hva det vil si å være en god pappa. I dag diskuteres forbud mot røyking i private hjem fordi det kan skade barna.

Med omvandling siktet Hirdman til avmaktens område, der alt bare skjer fordi det «må» skje, fordi utviklingen krever det – til slutt slik at det preger tanken: Alle barn «måtte» gå i barnehage og på SFO, fordi alle foreldre «måtte» jobbe, hvilket igjen skyldtes forestillingen om at alle hadde det best hvis de jobbet heltid. I dag er det fortsatt tillatt å være husmor, men i våre tanker har det liten status.

Og endelig brukte Hirdman begrepet krenkelse for å beskrive de overgrep som fulgte av innordningen: Hele politikken var preget av en ovenfra- og nedad-holdning, av at mennesker selv ikke visste sitt eget beste, og at politikere visste bedre enn andre hvordan det burde være. Resultatet ble at vi gikk fra å være borgere til å bli klienter, fra å være selvhjulpne til å bli avhengige av staten eller dem som visste bedre enn oss «hur det ska vara».  På begynnelsen av 1990-tallet ble vi f.eks. utstyrt med felles, offentlige oppdragelsesregler for våre barn – altså en oppskrift på god barneoppdragelse. I dag diskuteres forbud mot å reklamere for kinderegg, fordi staten ikke har tillit til at vi kan sette grenser for våre barn selv.

Politisert, profesjonalisert og avprivatisert
Familielivet gikk altså gradvis fra å være privat til å bli politisert og profesjonalisert. Eller som SV uttrykte det: “Barnas krav til de voksne og samfunnet har ofte druknet i andre gruppers krav for sine rettigheter. Barna kan ikke sjøl sette fram krav og ønsker. De er prisgitt den forståelse som deres forkjempere til enhver tid viser.”

Slik tilførte «de voksne og samfunnet» stadig flere regler og normer for hvordan tingene skulle gjøres i «det lille livet» – drevet frem, tror jeg, av to krefter som den dag i dag virker gjensidig forsterkende på hverandre:

Den ene drivkraften er en paternalistisk politisk ideologi: Politikere, mest på venstresiden, tror simpelthen at de vet bedre enn oss hvordan man skal oppdra barn, og at barn har bedre av å være hos staten enn hos mamma og pappa. Øystein Djupedal (SV) mente at det var «et forfeilet syn på barneoppdragelse å tro at foreldrene er de beste til å oppdra barn», selv om han – etter et visst press – også anerkjente «foreldrenes rett til å holde barna hjemme». Hans partifelle Kristin Halvorsen har brukt dette som et kronargument for å ønske barnehageplass til alle barn; nemlig at det er i denne tidlige perioden av livet at vi «formes» mest. Eller for å sitere hennes landsmøtetale i 2005, da barnehageløftet sto sentralt: «Det er ikke til å begripe at samfunnet tar minst ansvar på det tidspunkt i livet hvor barn formes og utvikles aller mest» – underforstått: Det er når vi utvikler oss mest, danner vår personlighet og er mest sårbare vi bør være hos profesjonelle folk og ikke hos glade amatører som f.eks. mamma og pappa.

Den andre drivkraften er kravet om likhet og rettferdighet: Det er et begredelig faktum av mennesker er forskjellige. Foreldre har ulike materielle ressurser, men de har også i ulik grad interesse for og kompetanse (sic!) til å oppdra barn. Noen foreldre leser lekser med barna sine, andre gjør det ikke. Noen går på tur med barna sine, andre gjør det ikke. Noen smører matpakke til barna sine, andre gjør det ikke.  Og listen kunne selvsagt forlenges. Poenget – for ikke å si problemet – er altså at noen foreldre ikke gjør ting slik de burde, og det skaper, særlig på venstresiden, en ubendig trang til å overta ansvaret og sørge for større likhet. Det holder ikke å slå fast at det å gi sine barn adekvat mat bør være et personlig ansvar i Norge i 2013. Noen gjør det likevel ikke, og dermed blir det hverken likt eller rettferdig, dersom ikke staten overtar. Ingen har ennå foreslått forhåndsgodkjenning av foreldre som vil prøve å få barn; man har fortsatt frihet til å prøve. Men når barnet er født, står staten klar og vil overta stadig mer av ansvaret for og omsorgen for barnet fremfor å overlate det hele til tilfeldighetenes – for ikke å si foreldrenes – frie spill.

Frihet, likhet og ansvar
I henhold til norsk lov er det foreldrenes rett og plikt å oppdra sine barn. Så hvor langt kan staten gå i de facto å overta ansvaret før denne retten og plikten forvitrer? Og hvor langt må staten gå for å få oppfylt sitt ønske om en lik og rettferdig barndom for alle?

Å si at man er «for frihet» og «for likhet», er banalt og ukontroversielt. Djevelen ligger i detaljene. Man kan f.eks. ikke være for full likhet uten at friheten kollapser – og man kan ikke være for full frihet uten å akseptere stor grad av ulikhet. Man kan kanskje snakke om et kontinuum, der ulike hensyn hele tiden må veies og balanseres mot hverandre. Politisk vil høyresiden gjerne stå nærmere friheten – mens venstresiden prioriterer likhet.

Frihetens essens er muligheten til selv å bestemme hvordan vi vil leve våre liv. Frihetens forutsetning er troen på at mennesket er autonomt, at vi har en evne til å ta ansvar, og at det å bestemme over seg selv, til å gjøre dårlige, men også gode og moralsk riktige valg, gir livet mening. Frihet forutsetter simpelthen personlig ansvar, en evne til å forvalte friheten, reflektere over ulike handlingsalternativer, foreta valg – og leve med konsekvensene av de valg vi gjør.

Motsatt kan man si at større likhet pr. definisjon ofte forutsetter at noen utenfor oss selv overtar ansvaret – og «påtvinger» oss større likhet. Det skjer i praksis på svært mange måter, som f.eks. gjennom skattesystemet, universelle velferdsordninger, opplæringsplikten eller ved å innføre ekstra hjelp til faglig svake elever.

Problemet er ikke dette i seg selv, eller at man forsøker å gi alle den samme mulighetslikheten – dvs. den samme muligheten til å nyttiggjøre seg friheten. Det er en tanke alle støtter. Problemet er at man risikerer å drive denne tankegangen for langt.

Jakten på likhet
I Norge har vi formelt sett ikke skoleplikt, men opplæringsplikt. Uansett hva vi kaller det, er dette en plikt som har full politisk oppslutning i alle moderne (og i de fleste fattige) land. Spørsmålet er hvor denne plikten stopper.

Mitt tips er at det i stigende grad vil bli fremmet krav om å gjøre barnehagen obligatorisk. Først som «førskole», men deretter vil kravet krype nedover i årsklassene – kanskje helt til vi til slutt har obligatorisk barnehage fra ettårsalderen av. Kravene vil bli fremmet i frustrasjon – fra politikere som ikke greier å utjevne forskjeller som skyldes barnas medfødte egenskaper og familie, så godt som de ønsker.

Jakten på større mulighetslikhet ser nemlig ut til å være en never ending story. Det ser f.eks. ut til å være umulig å eliminere faktoren «hjemmebakgrunn» som forklaring på elevenes ulike resultater i skolen. Man kan redusere hjemmets betydning ved å ha en ekstra god skole, men å eliminere den må i praksis bety at man må eliminere familien.

Og i og for seg er det jo de som har tenkt denne tanken før, at foreldrene og familien som institusjon kan fjernes helt, nærmest som ugress på en ellers pent planlagt og anlagt plen. Formann Mao tenkte det, og det gjorde vel i grunnen også Gunnar og Alva Myrdal. Jeg tror ikke SV var helt borte heller, den gangen den autoritære sosialismen var mer populær.

Men siden vi vet at det er umulig – og heller ikke ønskelig, selvsagt – må vi tenke over konsekvensene av denne jakten på økt likhet. Prisen vi betaler, er nemlig redusert frihet til å leve livene våre slik vi vil – og svekket personlig ansvar, fordi staten overtar stadig mer av ansvaret for våre liv. Og dersom vi ikke har ansvar, svekkes også motivasjonen til å ta ansvar.

Dessuten er det ikke alltid resultatet blir slik vi tror. Tiltak for å øke likheten kan i verste fall redusere den.

Det er nemlig ikke likegyldig om barna tilbringer tiden sammen med profesjonelle fagfolk eller med familien. Man kan tro, som Djupedal, at det er best å være med fagfolk, men det kan også være tvert om.

De som forsvarer, eller endog foretrekker, svært lange opphold i barnehagen, legger ofte vekt på at personalet er kompetent. Men det er også andre forskjeller på (førskole)lærere og foreldre.

Lærere og førskolelærere skal, etter beste evne, forsøke å se barna objektivt. De skal forsøke å like alle barn og alle elever like mye. Det er ikke lett, det skjønner alle, men det er faktisk oppdraget.

Undersøkelser viser likevel at de ikke alltid får det til. Det viser seg at lærere liker medgjørlige elever bedre enn de som er bråkete, og at de liker snille piker bedre enn urolige gutter. Og utviklingen starter visstnok allerede i barnehagen: Fysisk aktive gutter med «altfor mye» energi blir lett et problem i tradisjonelt kvinnedominerte miljøer. Rolige innesysler og strenge begrensninger av uteleken gjør at jenter allerede i barnehagen blir sosiale vinnere.

Med foreldre er det helt annerledes. De ser sine barn subjektivt. De elsker barna sine uansett. Om de har urolige eller medgjørlige barn, spiller ingen rolle. Foreldre flest elsker sine barn over alt på jorden – enten det er på grunn av deres kvaliteter eller på tross av deres problemer.

Det er altså forskjell på å være ansatt for å ta seg av andres barn og det å være sammen med sine egne barn. Det vet ikke minst lærerne selv, som helt sikkert har andre følelser i møte med barna på jobben og barna hjemme. Og for barna er det selvsagt en stor forskjell på å bli elsket og profesjonelt likt. Er det viktig å bli elsket, er det derfor også viktig å være sammen med familien.

Derfor er det ikke slik at f.eks. barnehageløftet med nødvendighet bare skaper større likhet. Det kan også skape større forskjeller, for eksempel mellom barn som blir godt likt, og de som ikke blir det.

Mer stat til dem som trenger det mest – og grenser for politikk
At vi må akseptere at foreldre er forskjellige, og at alle ikke er like «kompetente» til å oppdra sine barn, betyr ikke at vi skal akseptere alle foreldre. Også barn har grunnleggende rettigheter som må beskyttes. Min følelse er likevel at vi med hell kunne vridd ressursbruken noe i Norge: Vi kunne brukt mer ressurser og grepet raskere inn overfor barn som er utsatt for alvorlig omsorgssvikt – samtidig som vi senket skuldrene noe i møte med alminnelige familier, hvis eneste «problem» er at de ikke lever helt opp til reguleringsstatens idealer.

“Vi som politikere må jo tilrettelegge for at folk tar valg som fører samfunnet i en bestemt retning”, sa Inge Marte Thorkildsen i dag. Problemet er vel at det ikke alltid er så lett å vite hva som er den rette retning, og at det ikke alltid er lett å vite hvilke veier som fører til mål.

Dessuten er det delte meninger om hva som er det gode liv, og det bør politikerne respektere.

 

 

PS: Store deler av dette innlegget har tidligere vært publisert i Minerva.