Finansdepartementets modellmonopol

For en stund siden møtte jeg direktøren i den danske tankesmien Cepos. Cepos utmerker seg bl.a. ved å presentere mange analyser av og være svært tydelig til stede i debatten om dansk økonomi.

På møtet presenterte vi norske deltakere Regjeringens nylig fremlagte perspektivmelding  og vårt syn på den. Da direktøren for Cepos fikk vite at denne meldingen bare kommer hvert fjerde år, og altså sist i 2009, mente han at Civita de øvrige årene burde lage sin egen perspektivmelding og presentere oppdaterte tall og analyser av den økonomiske utviklingen – omtrent slik Cepos gjør i Danmark.

Men det er lettere sagt enn gjort. Det er nemlig en vesentlig forskjell på forholdene i Norge og Danmark.

For å gjøre store og komplekse analyser av ulike økonomiske forhold, må man ha tilgang til de økonomiske modellene. Det har man i Danmark og, såvidt jeg vet, også i Sverige – men altså ikke i Norge. I Norge er det kun Finansdepartementet og SSB som har tilgang til de økonomiske modellene, og alle andre aktører er derfor avhengige av departementet og/eller byrået for å få utført beregninger. Slike beregninger kan ha til hensikt å undersøke hvor gode modellene faglig sett er – eller de kan ha til hensikt å beregne virkningene av en alternativ økonomisk politikk.

Det er etablert praksis at Stortingets partier kan få foretatt beregninger av Finansdepartementet/SSB i tilknytning til saker Stortinget behandler. Men fordi partiene ikke vet hva som kommer ut av spørsmålene og derfor ikke vet hvilke oppfølgingsspørsmål det kan være nyttig å stille, ender det med at man stiller enormt mange spørsmål for sikkerhets skyld. Dette har ført til at Finansdepartementet – og de øvrige departementer som bistår Finansdepartementet med å svare – blir nedlesset i spørsmål, hvilket også – uvanlig nok – fikk finansråden, visstnok etter avtale med finansministeren, til å ta opp med Stortinget om antall spørsmål kunne reduseres. Dette møtte sterke reaksjoner i opposisjonen.

Andre aktører, utenom Stortinget, har i utgangspunktet ingen mulighet til å få foretatt slike omfattende beregninger, som kan bidra til å sette søkelys på og skape debatt om den økonomiske politikken eller om forutsetningene for den økonomiske politikken som føres. Jeg sier “i utgangspunktet”, fordi situasjonen er uklar. Det er nemlig helt åpenbart at også andre kan få foretatt beregninger i Finansdepartementet/SSB – det er bare veldig uklart hva kritieriene og retningslinjene for å få gjort dette, er. Et par eksempler:

Hvis man spør SSB om hjelp til å få foretatt eller kvalitetssikret beregninger, vil svaret noen ganger være negativt, noen ganger positivt – og noen ganger vil det være gratis, mens det andre ganger koster noe, kanskje mye. Men: Det er ikke forutberegnelig hvem som får hjelp til hva og/eller hva det eventuelt skal koste.

Spør man Finansdepartementet, er svaret også uklart – og dette fikk jeg nylig et eksempel på:

2.mai var det et oppslag i Dagsrevyen, som viste at Finansdepartementet og SSB hadde hjulpet journalist Fredrik Solvang i Dagsrevyen med å få foretatt beregninger av virkningen av Høyres alternative økonomiske politikk – der resultatet “tilfeldigvis” satte Høyres politikk i et dårlig lys.

Dette syns jeg var usedvanlig, så jeg sendte dagen etter et brev til Finansdepartementet med følgende ordlyd:

Jeg viser til første oppslag i NRK Dagsrevyen 2.5.13, der det fremkommer at Finansdepartementet og SSB på forespørsel fra NRK har foretatt og/eller kvalitetssikret beregninger knyttet til Høyres økonomiske politikk.

Jeg er vel kjent med at stortingsrepresentanter og partiene på Stortinget kan stille spørsmål til Finansdepartementet og få foretatt og/eller kvalitetssikret økonomiske beregninger og analyser. Det er imidlertid nytt for meg at også andre, eksterne aktører kan få foretatt og/eller kvalitetssikret slike beregninger i departementet.

Dette er interessant, ikke bare for journalister, men også for f.eks. tankesmier som Civita. Norge skiller seg fra sine naboland ved at de modellene som brukes for å beregne virkningene av en gitt økonomisk politikk, er utilgjengelige for allmennheten. Man er derfor i stor grad avhengig av assistanse fra SSB og/eller Finansdepartementet for å få foretatt slike beregninger.

Jeg tillater meg på denne bakgrunn å be om å få vite hvilke retningslinjer og praksis departementet følger for å betjene eksterne aktører som ønsker å få foretatt og/eller kvalitetssikret ulike økonomiske beregninger knyttet til stats- og nasjonalbudsjettet. På Twitter skriver departementet at det prøver å hjelpe «de fleste som henvender seg», men jeg antar at retningslinjene for departementets praksis må være klarere enn dette, og at kravet til likebehandling også må gjøres gjeldende her.

Ettersom noen av de eksterne aktørene som kan tenkes å henvende seg – og de beregningene som gjøres – kan ha et politisk formål eller virkning, er det også interessant å få vite hvordan departementet håndterer forholdet til departementets politiske ledelse. Var f.eks. politisk ledelse involvert i eller informert om de beregningene Finansdepartementet foretok for NRK for så vidt gjaldt Høyres økonomiske politikk?

I svaret fra Finansdepartementet, som jeg fikk 22.mai, heter det:

Departementets arbeid med ulike beregninger inngår normalt i forberedelse av saker. Når dette legges frem offentlig, gjøres det som regel i dokumenter som legges frem for Stortinget.

Samtidig er det ikke uvanlig at departementet blir kontaktet av media og andre aktører med spørsmål av faglig karakter, for eksempel om analyser og tall departementet har lagt fram. Slike henvendelser prøver vi å besvare etter beste evne. Stort sett består dette i å gjøre folk oppmerksomme på informasjon fra departementet, Statistisk sentralbyrå, OECD m.fl. og rettlede i hvordan denne informasjonen skal forstås.

Det virker, etter min mening, åpenbart at departementet gikk lenger enn å “gjøre oppmerksom på” og “rettlede” Dagsrevyens journalist, da han fikk foretatt beregninger av SSB og Finansdepartementet. De lot seg de facto bruke til dette, enda de måtte kunne forstå at dette ville bli brukt f.eks. i valgkampen. Departementet besvarer for øvrig i liten grad de spørsmålene jeg stiller. Det er fortsatt uklart for meg hvilke retningslinjer som gjelder for å yte bistand til eksterne aktører.

Da min kollega i Cepos hørte om det norske systemet, reagerte han momentant ved å omtale det som udemokratisk. Hvis ikke andre miljøer kan kikke makten i kortene, både faglig og politisk, er det svært uheldig. I Danmark har man derfor gitt faglige miljøer utenom regjeringsapparatet anledning til å ta opp og kommentere f.eks. innholdet i en perspektivmelding på et like godt grunnlag som regjeringen har selv.  De økonomiske råd har tilgang til modellene, gjør dem tilgjengelige for andre – og representerer et alternativt faglig miljø. I Sverige har visstnok Riksdagens utredningsavdeling den samme kompetansen.

Også i Norge har det såvidt vært drøftet om f.eks. Stortingets utredningsavdeling eller et vismannsråd skulle få adgang til modellene, men dette ønsket ikke Finansdepartementet/SSB eller den rødgrønne regjeringen. Begrunnelsen er at modellene er veldig komplekse, at de hele tiden endrer seg, og at det kan føre til feil, dersom de havner i ukyndige hender. Men dette har altså latt seg løse på en utmerket måte i våre naboland – uten at det har ført til noen problemer.

Det er betenkelig at Finansdepartementet og SSB har et slags modellmonopol og selv kan velge om de vil bistå andre faglige og politiske miljøer med å få foretatt beregninger. Det er også betenkelig at dette monopolet fører til liten faglig diskusjon om modellene i seg selv. Det kan gi Finansdepartementet og SSB en urimelig definisjonsmakt.

Både den svenske og især den danske måten å ivareta modellene og modellutviklingen på, virker mer betryggende og demokratisk enn den norske. Da vil alternative faglige miljøer kunne belyse den økonomiske politikken og forutsetningene for den – og andre aktører, som f.eks. Civita – kunne ha et annet sted å gå enn til departementet.

Det er faktisk litt vanskelig å forstå hvordan systemet i Norge virker, og jeg utelukker ikke at det er noe jeg har misforstått. I så fall er jeg glad for å bli korrigert.

Hvis ikke, tror jeg det kunne være bra for oss alle – men også nyttig for Finansdepartementet – dersom det kunne stimuleres til mer faglig debatt om forutsetninger for og konklusjoner i den økonomiske politikken, f.eks. gjennom et eget vismannsråd.

 

 



6 kommentarer
    1. Dette spørsmålet er ikke særegent for Finansdepartementet og norsk økonomisk politikk, men all forskning og analyser som bruker datamodeller for å spå fremtiden.
      Et annet fag hvor datamodellene er enda mer avanserte – meteorologien – er programvaren som gjør værvarsling for Metrologisk institutt, og metrologidataene som dyttes inn i modellene gratis og tilgjengelig for alle (“åpen kildekode” og “offenlige data”). Dette fører til at Storm, Met, forskere og studenter i faget bruker samme modell og alle kan selv gjøre sine analyser. I andre land har det blitt laget skoleversjoner av klima- og værmodeller hvor antall parametre er kuttet ned, slik at en se effekten av en endring mens andre variabler er konstant. I klimatitenskap, som jo er politisert, ville det vært umulig å etterprøve andres klimaforskning om ikke dataprogrammene som gjør modellberegningene ikke er delt med andre forskningsmiljøer.
      Monopol et en organisasjon på å bruke en datamodell som regner konsekvensen endringer gav mening da datamaskiner var så dyre at bare noen få hadde råd til disse. Men i dag har over 2 millioner nordmenn en datamaskin som er kraftig nok til å regne ut værmelding, nasjonalbudsjett, kostander ved en pensjonsreform eller noe annet som er resultat av en modellberegning.
      Hvorfor kan jeg ikke laste ned og installere SSBs modeller og data på min egen datamaskin?

    2. ?Det ble gjort en undersøkelse i Sverige som anslo at minimum 6% av politiets ressurser ble brukt til narkotikajobb. Hvis 6% av politiets og påtalemyndighetenes ressurser her i Norge brukes på dette, så får vi et årlig tall på 6-800 millioner kroner? (uttalelse fra politiprofessor Paul Larsson).
      ?I dag er det ingen som vet hvor mye offentlige budsjetter belastes av ruskriminalitet. Justisdepartementet tror årsaken er at det er ?vanskelig? å beregne samfunnskostnadene ved narkotikabruk i Norge. At ingen har kunnskap og oversikt om de økonomiske skadevirkningene ved narkotikaproblemet er en svakhet i grunnlaget for den nasjonale ruspolitikken? (Bergens Tidene etterlyser et nasjonalt rusregnskap)
      ?Utgiftene ved dagens kontrollregime er av en slik størrelsesorden at det burde stilles krav til myndighetene om å utarbeider et regnskap og få oversikt over de faktiske kostnadene? (høringsinnspill fra Folkeaksjonen LUHM)
      Etter å ha lest om Finansdepartementets modellmonopol forstår jeg bedre hvorfor det er så vanskelig for journalister og andre å få innsikt i tallene.
      http://anitanyholt.no/samfunn/systematisk-feildisponering-av-ressurser

    3. Ud over det åbenbare – at Finansdepartementet og den til enhver tid siddende regering har en “politisk gevinst” ved at kunne holde analysemodeller og beregningsmetoder tæt til kroppen – så er den problematik du nævner her nok et udtryk for en stor mangel i det demokratiske system i Norge. Vidensdeling og åbenhed om analysemodeller er netop grundelementet i en konstruktiv debat omkring udvikling i vort samfund. Bosiddende i Danmark i mange år, men med lange ophold i Norge bliver jeg helt fortørnet over, at den førte økonomiske politik og tal og beregninger herom i norsk debat og medier ofte bliver fremlagt som “facts” samt at de i stor grad står uimodsagte. Nu har jeg så forklaringen ? der mangles tilgang til centrale dele af beslutningsværktøjerne. Ud over at det som først nævnt giver den til enhver tid siddende regering en særlig magt, der i parentes bemærket er stor i forvejen så gør det også, at debatten bliver væsentlig mindre kvalificeret og at det hindrer en oplyst, nuanceret udvikling af den økonomiske politik. Noget må gøres!

    4. Som skattebetaler har vi, dvs innbyggere i Norge finansiert utviklingen av den eller de modellene som Finansdepartementet og SSB benytter, derfor burde de tilhøre oss og være tilgjengelige for oss helt uten begrensninger. Både for kontroll og benyttelse. Åpen kildekode er nærliggende.

    5. Dette er en svært viktig diskusjon. I Norge er for mye makt på “beregninger og økonomiske fakta” overlatt til noen enkeltmiljøer hvor Finansdepartementet er viktigst. De borgerlige partiene har da også fremmet forslag om et “uavhengig råd” som evaluerer oljepengebruk, finanspolitikk og ikke minst forutsetninger. Jeg deltok på et seminar i regi av Finanspolitiske rådet i Sverige i forrige uke. Der borte er Utredningskapasiteten for opposisjonen og “rådet” langt større enn her hjemme. De er ca 35 fagmedarbeidere hvorav en stor andel økonomer. Så vidt jeg skjønner har de tilgang på modellene.
      En tidligere blogg oppsummerer mine sterke standpunkter på dette. se lenke http://bluelines09.wordpress.com/2010/12/06/noen-ma-sta-opp-mot-finansmakta/
      En klar fordel for de som flytter inn på regjeringskontorene, en betydelig ulempe for opposisjonen.
      Vårt utredningsarbeid i NyAnalyse ville også hatt stor nytte av et alternativt fagmiljø tilknyttet Stortinget eller annet sted. Dette må opp i dagen, for demokrati i verdens rikeste land er viktig, selv om jeg er klar over at økonommiljøet er kompetente i både Findep og SSB.

    6. Å demokratisere adgangen til å bruke de makroøkonomiske modellene er en god tanke, selv om det åpenbart vil by på praktiske problemer. Du har også rett i å sette kritisk søkelys på de tette båndene – for ikke å si symbiosen – mellom Finansdepartementet og det makroøkonomiske analysemiljøet i SSB. Jeg er mer usikker på om løsningen er å etablere et uavhengig økonomisk “vismannsråd” etter dansk modell. Innretningen av en slik institusjon måtte i tilfelle ta innover seg den gjensidighet og pluralisme som bør prege samspillet mellom fag (samfunnsøkonomi) og politikk.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg