Måned: august 2010

Rolleblanding

Stortingspresidenten beskylder Senterpartiets vararepresentant til Stortinget, Erlend Fuglum, for rolleblanding. Etter min mening er det stortingspresidenten selv som nå blander roller, og som har tatt et oppsiktsvekkende standpunkt, som absolutt bør føre til debatt.

Erlend Fuglum er blitt kritisert fordi han har møtt som vararepresentant til Stortinget, samtidig som det er klart at han snart skal begynne å arbeide i PR-byrådet First House. Jeg antar det er denne kritikken som har fått ham til å henvende seg til Stortingets president for å spørre hvilke regler som gjelder for vararepresentanter som, naturlig nok, har et arbeid.

Men selvsagt finnes det ikke slike regler. Enhver borger kan velges inn på Stortinget, uansett hvilket yrke han eller hun har. (Oppdatering: Valgloven utelukker ansatte i departementene bortsett fra de politisk utnevnte, høyesterettsdommere og ansatte i diplomatiet/konsulatvesenet.) På Stortinget blir man heller ikke inhabil, uansett hvilket yrke man har eller hvilken sak man behandler. Konsekvensen er at en rekke stortingsrepresentanter er involvert i behandlingen av saker de personlig har økonomisk eller annen interesse av.

De fleste som blir faste representanter, slutter å utøve sitt vanlige yrke mens de er stortingsrepresentanter, men heller ikke det er noe krav, og det er da heller ikke alle som gjør det. Bønder, f.eks., fortsetter ofte å utøve yrket sitt så mye det lar seg gjøre ved siden av vervet som stortingsrepresentant.

For vararepresentanter er det helt selvsagt at de ikke kan slutte i yrket sitt. De møter jo bare på Stortinget en gang iblant og må selvsagt kunne stå i sitt vanlige arbeid når de ikke møter på Stortinget.

Dersom Stortinget nå skal innlede en ny praksis, der det på en eller annen måte blir forbudt å ha visse yrker mens man er stortingsrepresentant eller vararepresentant, krever det en meget grundig debatt. For hva skal være kriteriet for å bestemme at visse yrker ikke kan være tillatt?

Kan man f.eks. være bonde, samtidig som man er med og vedtar landbruksstøtten? Kan man være fagforeningspamp, samtidig som man vedtar å øke fradraget for fagforeningskontingent? Kan man være bedriftseier, samtidig som man fatter vedtak om formuesskatten? Og kan man være aviseier eller redaktør, samtidig som man bestemmer hvor stor pressestøtten skal være?

Svaret på alle disse spørsmålene er ja, slik situasjonen er i dag – og sånn bør det fortsatt være. Ingen bør, uansett yrke eller eiendom, være diskvalifisert fra å være medlem av det norske storting.

Det finnes altså ingen regler om hvilke yrker man kan ha som stortingsrepresentant. Ergo hadde stortingspresidenten heller ingen regler å vise til da han skulle svare Erlend Fuglum. I stedet kom presidenten med en personlig ytring, eller et råd, om at Fuglum burde unnlate å ta jobben i First House.

Det er, slik direktøren i First House har uttrykt det, oppsiktsvekkende. At stortingspresidenten bruker presidentens brevark til privat synsing er ikke bra, og det er heller ikke bra at han med dette forsøker å "stemple" en yrkesgruppe, fremfor alle andre, som uegnet til å ha stortingsverv. Begrunnelsen han bruker, om at kundelisten til First House er hemmelig, er dessuten lite prinspiell. Også advokater har hemmelige kundelister, og det har formodentlig også en rekke andre yrkesgrupper som yter tjenester og gir råd til private og offentlige kunder.

De private PR-byråene, som f.eks. First House, er dessuten sterkt oppskrytt. De er hverken særlig farlige, betydningsfulle eller innflytelsesrike som lobbyselskaper. Årsaken til det er at lobbyvirksomhet i Norge i forsvinnende liten grad foregår i form av oppdragslobbyisme eller såkalt profesjonell lobbyisme. Som andel av lobbyaktiviteten i Norge betyr altså PR-byråene forsvinnende lite – akkurat som denne aktiviteten antagelig også betyr svært lite for byråene, som tjener mesteparten av pengene sine på helt andre ting.

Den desidert viktigste lobbyaktiviteten i Norge skjer i regi av interesseorganisasjonene – altså LO, NHO, Norsk Industri, Utdanningsforbundet og Bondelaget m.fl. Vil man studere hvordan lobbyister kan ha sterk innflytelse på norsk politikk, er det altså hit man bør gå – ikke til Erlend Fuglum.

Gazas tårer

Vibeke Løkkeberg har laget film – Gazas tårer. Jeg har ikke sett filmen, men den er allerede vist internasjonalt og har visstnok fått svært god mottakelse.

I forbindelse med lanseringen av filmen er det oppstått debatt. En representant for Frp mener at Løkkeberg ikke burde fått offentlig støtte til filmen, fordi den ikke er nøytral i forhold til Israel/Palestina-konflikten. Det er selvsagt et helt umulig standpunkt. Støtte til kunst og kultur kan ikke deles ut på betingelse av at kunsten har det "rette" politiske innhold eller er politisk balansert. Statens dominerende rolle i norsk kulturliv er betenkelig nok som den er. Dersom staten også skulle begynne å stille eksplisitte politiske krav til de kunstverk den støtter, ville det bære virkelig galt avsted.

Men også Petter Eide, generalsekretær i Norsk Folkehjelp og med bakgrunn fra SV, har gitt lyd fra seg. Han mener Gazas tårer er en "veldig dårlig film". Men begrunnelsen er merkelig og avslører at Eide har et instrumentelt syn på kultur. Han mener nemlig at filmen er dårlig, fordi den er et "mislykket bidrag til Palestinadebatten", fordi den mangler historikk, analyse, kontekst og forslag til løsninger. Ifølge Eide er det bare "fragmenterte bilder", en "antikrigsfilm", som kan bidra til å avpolitisere hele konflikten.

Men hva er galt med å lage en antikrigsfilm med fragmenterte bilder, som kanskje ikke tar mål av seg til å analysere eller komme med forslag til løsninger? Det må da være helt ok! Vibeke Løkkeberg har ikke laget en fakta-dokumentar til NRK eller en lærebok til skolen. Hun har brukt sin kunstneriske frihet til å lage en film. Den kan selvsagt være god eller dårlig, men den blir ikke dårlig av at den (eventuelt) er et "mislykket bidrag til Palestinadebatten".

Rett til en venn

LO vil lovfeste retten til heltid for alle som ufrivillig arbeider deltid. Siden ufrivillig deltid er det samme som ufrivillig arbeidsledighet, bør vel egentlig forslaget også gjelde alle dem som er helt ledige. I så fall er LOs forslag, enkelt og greit, at vi skal lovfeste en rett til arbeid.

Det har gått inflasjon i ønsket om å lovfeste rett til ulike velferdsgoder. Noen ganger kan det være riktig, men ofte fremstår slike forslag bare som tom symbolpolitikk. Politiske partier bruker trikset for å forsøke å markere handlekraft – interesseorganisasjonene bruker det for å forsøke å "tilrane" seg fordeler på bekostning av andre.

Det skal bli spennende å se om vi noen gang når et metningspunkt, enten fordi økonomien setter en grense, eller fordi vi ikke vil ha et samfunn der staten later som den kan og bør løse alle problemer.

Når får vi det første forslaget om å lovfeste retten til en venn?

Det kan jo behovsprøves.

Hersketeknikker

Mandag hadde Dagsnytt 18 besøk av en svensk dame som hadde skrevet en bok om hersketeknikker.

NRKs programleder virket veldig interessert og brukte intervjuet bl.a. til å lære hvordan hun selv, på en konstruktiv måte, kunne avsløre hersketeknikker hun selv kunne bli utsatt for som ansatt i NRK.

Tirsdag hadde Dagsnytt 18 et innslag om en rapport og kronikk som Eirik Vatnøy i Civita har skrevet. Den inneholder en kritisk analyse av deler av NRKs valgkampdekning  i 2009. 

Men denne dagen var ikke NRK like interessert i å avsløre hersketeknikker. Tvert om. Arne Strand ble innkalt, slik at han, på sitt sedvanlige vis, kunne bruke alle de hersketeknikkene han ville for å sable ned all kritikk, både av NRK og av den kommentartorvirksomheten han driver selv.

Arne Strand leder en avis som mottar flere titalls millioner kroner i året av fellesskapet.

NRK mottar hvert år flere milliarder kroner av fellesskapet.

Da er det godt å vite at de gjør alt riktig.

Statens foreldreutvalg – ikke foreldrenes utvalg

Kristin Halvorsen har skapt debatt etter at hun nok en gang har lovet å lovfeste, eller på annen måte sikre, en ressursnorm for skolen.

Høyre er uenig, fordi det overkjører kommunene og binder ressurser til mindre viktige områder i skolen. Seniorsaken er uenig, fordi en slik øremerking kan gå utover eldreomsorgen. KS er uenig, fordi det fratar kommunene muligheten til å prioritere ut fra lokale (velgeres) behov og ønsker. Og skoleforskere er uenig, fordi mindre klasser ikke bedrer kvaliteten i skolen.

At Utdanningsforbundet støtter utspillet forbauser selvsagt ingen. Men også Foreldreutvalget for grunnskolen (FUG) har meldt seg med støtte til Kristin Halvorsens forslag.

NRKs reporter stilte et helt betimelig spørsmål da FUGs leder ble intervjuet om saken: Står utvalget, som er oppnevnt av Regjeringen, virkelig fritt til å mene hva det vil?

Utvalgets leder, Loveleen Brenna, forsikret at utvalget står fritt til å mene hva det vil. Det tror jeg hun har rett i. Brenna er neppe redd for Halvorsen.

Men Brenna har ikke rett når hun sier at utvalget bare sier det "vi foreldre ønsker". Foreldreutvalget for grunnskolen er ikke representatativt for foreldrene i Norge, og det har derfor ingen rett til å uttale seg på vegne av andre enn seg selv.

Foreldreutvalget for grunnskolen er statens utvalg – ikke foreldrenes.

Spørsmålet om å lovfeste en ressursnorm for skolen reiser mange interessante spørsmål.

De kommer jeg nok tilbake til.

Meningsmålingsjournalistikk

Det kommer veldig mange meningsmålinger i Norge. Mange av dem er totalt uinteressante, fordi de bare bringer øyeblikksbilder eller er et resultat av ledende spørsmål. Det virker som om slike meningsmålinger nå brukes som et alternativ til mer undersøkende journalistikk.

Ett eksempel på en slik meningsmåling er Aftenpostens måling i kjølvannet av Hardanger-saken, som viser at "én av to mener Regjeringen overkjører lokale stemmer i viktige saker", og at den "ikke lytter til grasrota".  Ifølge målingen mener hele 46 prosent av velgerne at "Stoltenberg og co. generelt er dårlige til å lytte til lokale oppfatninger når de treffer vedtak". Såvidt jeg husker, var dette en måling som også NRK gjorde flittig bruk av i sine nyhetssendinger.

"Disse tallene tar jeg på alvor", sier Liv Signe Navarsete. "Dette er tall jeg lytter til", sier Jens Stoltenberg. "Tallene er beklagelige", sier en fylkesleder, og "Regjeringen må komme seg oftere ut i terrenget" og ikke bare "sitte i Oslo", konkluderer en annen. AUF-lederen mener at "tallene må tas veldig på alvor".

Men sannheten er vel at disse tallene er temmelig uinteressante og derfor ikke behøver å tas så veldig alvorlig. Det er umulig å si hva de forteller eller om de forteller noe som helst – annet enn at mange velgere blir påvirket av en massiv negativ mediedekning og nokså ledende spørsmål i en meningsmåling. Aftenposten har spurt hvordan folk generelt opplever Regjeringens evne til å lytte akkurat mens kritikken hagler om at den ikke lytter i Hardanger-saken. Da kan det ikke forbause så veldig at svaret fra mange er negativt. Som man roper i skogen får man svar.

Slike meningsmålinger er blitt en enkel form for journalistikk. Fremfor å drive undersøkende journalistikk og f.eks. forsøke å finne ut om lytte- og høringsprosessene har vært mindre omfattende i Hardanger-saken enn den er i andre saker, lar man et byrå gjennomføre en meningsmåling for å spørre hva folk syns. Dermed kan det også skapes en ny omdreining i en "skandalesak" som kanskje går på tomgang – uten at det egentlig skjer noe nytt. Det er kunstige nyheter, så å si.

Det finnes selvsagt mange interessante meningsmålinger, særlig hvis man kan måle en utvikling i meninger eller holdninger over tid.

Men slike øyeblikksbilder som dette er uten enhver interesse.

Flertallsregjering

Før valget i 2005 syns jeg Jens Stoltenberg argumenterte veldig godt for en flertallsregjering.

Selv hadde jeg da vært medlem av en mindretallsregjering i fire år, og det er en krevende øvelse. Ingenting av det man foreslår, er sikret flertall. Og sitter man i en koalisjonsregjering, skal det forhandles på mange plan – først i regjeringen og deretter i Stortinget. Mediene kan dermed på en helt annen måte "forstyrre" forhandlingene, ettersom mange av diskusjonene må skje i full åpenhet.

Regjeringens evne til å få vedtatt sine forslag, blir i en slik situasjon sterkt avhengig av statsrådenes fingerspitzengefühl og evne til å forstå og delta i det politiske "spillet".

For en flertallsregjering blir alt dette mye lettere. Når regjeringen har tatt sitt standpunkt, er forhandlingene over – og ingen behøver å få vite hvem som har "vunnet" eller "tapt". Når man tar i betraktning at Stoltenbergs regjering også har hatt en større økonomisk handlefrihet enn noen regjering før den, burde oppgaven være svært mye lettere.

Det har ikke gått akkurat slik jeg trodde – snarere tvert om. Flere ting har blitt annerledes enn jeg trodde og håpet, og her er noen av dem:

1. Det burde kanskje ikke overraske, men jeg er likevel forbauset over hvor lite Regjeringen har lyttet til opposisjonen eller andre, som mener de har konstruktive forslag til forbedringer av Regjeringens politikk. Evnen til å lytte og lære av andre har vært så påfallende liten at det umulig bare kan skyldes prestisje. Mitt tips er at Regjeringens prestisje tvert om ville økt, dersom den en gang i blant var storsinnet nok til å ta gode forslag til følge. Når det har vært så vanskelig å gjøre det, kan det ha sammenheng med at kompromissene i Regjeringen er svært skjøre – dvs. at det ofte er veldig vanskelig å komme frem til kompromisser, og at det er veldig lite som skal til før de bryter sammen. Mye tyder i alle fall på at Regjeringen ofte bruker lang tid på å behandle saker, at den behandler veldig mange saker, og at det er usedvanlig mange møter i Regjeringens underutvalg (målt mot tidligere regjeringer) – og det er ikke et godt tegn.

2. Jeg er også litt overrasket over den nye formen for "stoltenbergsk parlamentarisme" som er etablert under den nåværende regjering. Det er tydelig at svært mange saker nå må forankres i Stortinget, dvs. regjeringspartienes stortingsgrupper, før de forankres i Regjeringen. Ikke bare slik å forstå at man underhånden sjekker og forankrer, og eventuelt justerer, et regjeringsstandpunkt før det offentliggjøres, for det er ikke så uvanlig – men snarere slik at hele behandlingen av en sak starter i stortingsgruppene, og at premissene legges der.  Dette har kanskje vært nødvendig med "opposisjonspartiet" SV i regjering, men det skal bli spennende å se om dette blir et mønster også med en eventuell borgerlig flertallsregjering.

3. Det mest forbausende – og kritikkverdige – er at Regjeringen ikke greier å stå samlet utad og ta ansvaret for det den har ansvaret for. At det er mulig for SVs statsråder å få "tillatelse" fra sine regjeringskolleger til å snakke mot noe de både formelt og reelt har det hele og fulle ansvaret for, er utrolig. Det svekker Regjeringens legitimitet og autoritet. Når denne typen åpen uenighet også utarter til de rene krangler, er det pinlig å være borger. Og det blir direkte beklemmende når vi må være vitne til at regjeringsmedlemmer forsones og fniser – mens statsministeren, som om han var en tenåringsfar – forteller at det ikke ville nyttet å gripe inn. Det nytter altså ikke å lede landets regjering.

4. Det mest skuffende med flertallsregjeringen, er at den ikke har gjort alt det den burde gjøre, og som det er vanskelig for en mindretallsregjering å gjøre. Selv om enkelte på venstresiden prøver å innbille oss noe annet, er det nemlig ikke så stor forskjell på egeninteressen i politikk og f.eks. i næringslivet. Politikere vil derfor ha en tendens til å søke oppslutning og popularitet, selv om de innerst inne erkjenner at det kanskje burde vært tatt et såkalt upopulært standpunkt (jeg skriver "såkalt", fordi jeg tror poltikerne ofte tar feil i hvor upopulære slike standpunkter er). Dermed er det heller ikke lett for en mindretallsregjerering å få vedtatt nødvendige, men "upopulære" saker.

Men det kan altså en flertallsregjering greie. Ingen kan stemme ned en flertallsregjering, så hvis flertallet har mot til det, kan det gjøre mye.

Det viktigste Regjeringen kunne ha gjort, og som jeg – i min naivitet – kanskje trodde at den ville gjøre, var å få bukt med noen av de mest skadelige og uholdbare utgiftsbindingene på statsbudsjettet. Regjeringen burde bl.a. ha gjort noe med sykelønnsordningen, fordi det nå faktisk hadde vært mulig.

Men som alle vet: Det skjedde ikke. Det kan skyldes at Regjeringen virkelig mener at det bør og kan være 100 prosent sykelønn herfra til evigheten. Men det kan også skyldes at motet svikter.

Jens Stoltenberg skrøt av at vi ville bli kvitt kaos og bråk i norsk politikk, dersom vi bare fikk en flertallsregjering. Det er uttrykkelig tilbakevist. Men det er altså ikke det eneste som er blitt annerledes enn mange trodde.

Om Regjeringen varer til 2013 gjenstår å se. 

Uansett når den går av, er vi blitt noen erfaringer rikere.

Befri foreldrene!

Jeg har ofte kritisert norske medier, dels for å være venstrevridde, dels for å være veldig like. Alle toneangivende medier mener stort sett omtrent det samme, og det syns jeg er synd for samfunnsdebatten. Det er mest synd for høyresiden, men i brunn og grunn er det synd for alle. Det skal ikke mye avvik til før man blir ansett for å være ekstrem i Norge. Det gjør det norske debattklimaet litt uinteressant.

Det er alltid en del som protesterer på min beskrivelse av situasjonen. Noen mener beskrivelsen er gal – andre mener at det er et gode – ja, rent ut sagt moderne – at avisene ikke mener så mye lenger. 

Det kan så være. Selv foretrekker jeg fortsatt aviser som står for noe – og et mediebilde som tilbyr ulike aviser med ulike ideologiske ståsteder. 

Jeg skriver dette nå, fordi jeg akkurat har lest dagens lederartikkel i Berlingske Tidende. Den omhandler en debatt som også er aktuell i Norge, og der det ofte vises til de elendige resultatene i Danmark. Så la meg bruke den som et eksempel på en lederartikkel som aldri kunne stått i noen toneangivende norsk avis.

Her kommer lederen, som fremstår som en helt alminnelig leder i et av våre naboland, men som ville vært helt utenkelig i Norge. Overskriften er: Befri forældrene

Spørgsmålet er, hvem der skal bestemme, hvordan og hvornår det skal ske?

Som omtalt i Berlingske Tidende i går, har danske fædre nordisk bundrekord, når det gælder lysten, evnen eller viljen til at passe det lille, nye familiemedlem. Typisk tager fædrene kun 6,2 procent af den samlede, afholdte barsel, mens moderne tager resten. Det kunne sagtens være meget bedre.

Men det er noget, familierne selv skal træffe beslutning om. Uden at blive pålagt noget af staten.

Der er derfor grund til at advare mod de synspunkter, man finder hos debattører som Kvinfos direktør, Elisabeth Møller Jensen, der vil øremærke barsel til fædre, sådan som man allerede gør det i Norge, Sverige og Island. Modellen i vore nordiske broderlande går ud på, at hvis faderen takker nej til et antal dages øremærket barsel – i Sverige er den på to måneder – kan moderen ikke overtage den. Staten forsøger med andre ord at lokke familierne til at opføre sig sådan, som staten synes, at de skal opføre sig. 

Den model kan ikke anbefales. Som ligestillingsminister Lykke Friis (V) flere gange har sagt, bør børnefamilierne have frihed til at organisere sig, som de vil. Men så bør regeringen også være konsekvent og tage skridt til at sikre, at mænd og kvinder virkelig ligestilles, hvad barsel angår. Det er de ikke i dag. I dag findes der en 14 uger lang, dagpengeberettiget barsel, der gælder perioden lige efter fødslen, og som er øremærket til moderen. Faderen må nøjes med 14 dage, som han kan lægge på et eller andet tidspunkt inden for disse 14 uger.

Dette er ikke rimeligt. Der må gøres op med den trang til at regulere menneskers adfærd, som den nævnte ulige fordeling af dagpengeberettiget barsel er udtryk for, og det kan i praksis ske ved, at faderen og moderen ganske enkelt får lov til frit at fordele de i alt 16 uger mellem sig. Uden indblanding udefra.

En sådan model, hvor der er frit valg på alle barselshylder, gælder allerede for de 32 ugers barselsorlov, der følger efter de indledende ugers barsel. I den periode bestemmer moderen og faderen helt selv, hvordan de medfølgende 32 ugers dagpenge til én person skal fordeles. De får lov til at agere som frie, ansvarlige mennesker, der vil hinanden og børnene det bedste. Det er helt, som det skal være. 

Ligestilling er et gode. Formynderi er af det onde. Befri forældrene!

Ligestilling i praksis er borgernes ansvar. Også når det gælder børnene."

Slike meninger virker antagelig reaksjonære sett med mange norske øyne. I Norge er jo "alle", med det statlige likestillings- og diskrimineringsombudet som "overdommer", helt sikre på at vi lever bedre liv, hvis vi gjør som politikerne og staten vil. Norske debattanter er også overbevist om at det er synd på danskene.

Men danskene kan jo trøste seg med at de fortsatt er verdens lykkeligste folk.

Likestillings- og diskrimineringsombudet – igjen

Det er ubegripelig at ikke norske politikere interesserer seg mer for likestillings- og diskrimineringsombudets virksomhet og virkningen av likestillingsloven og ombudets mandat. Ombudet går stadig oftere inn i roller og tiltar seg makt som det overhodet ikke burde ha i et demokrati med en fri økonomi og et fritt arbeidsliv.  For bare å ta noen eksempler:

Ombudet er klart politisk og tar stilling i politiske og ideologiske spørsmål, der det ikke finnes noe objektivt fasitsvar eller svar som er gitt i loven. Dette skjer bl.a. i debatten om deling av foreldrenes fødselspermisjon.

Ombudet blander seg inn på nær sagt alle sektorer og forlanger kvotering av bl.a. kjønn og innvandrere – f.eks. i kulturlivet (som skal være fritt og nettopp ikke være underlagt instrumentelle hensyn som likestillings- eller distriktspolitikk) eller blant ledere. Samtidig er ombudet helt ute av stand til å reflektere nærmere over de betenkelige sidene ved kvotering (som pr definisjon er diskriminering) eller hvilke konsekvenser et slikt "kvoteringshysteri" kan få.

Ombudet blander seg inn i lønnsdannelsen, nå sist ved å få gjennomslag for at en kvinnelig SFO-leder i Fredrikstad skal tjene det samme som lederne i teknisk sektor i samme kommune, fordi ombudet mener at dette er arbeid av "lik verdi". Lønnsdannelsen, som hittil har vært overlatt til partene i arbeidslivet, slik det pleier å være i et fritt samfunn uten planøkonomi, skal nå altså avgjøres på et statlig kontor i Oslo. Ombudet oppfordrer nå "alle kvinner som mener de får for lav lønn sammenlignet med mannlige kolleger om å ta kontakt"!

Det statlige likestillings- og diskrimineringsombudet synes tydeligvis det er høyt hevet over både politikken, markedet og det sivile samfunn. Og dette er ikke lenger en kritikk som kan avfeies fordi den (kun) kommer fra høyresiden. Også fra venstresiden, og fra akademisk hold, er den prinsipielle kritikken av likestillings- og diskrimineringsombudet nå den samme. Den som er interessert, bør lese Cathrine Holsts artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift, som hun for øvrig nå også er blitt redaktør for.

Om det er loven, mandatet og/eller ombudet selv det er noe galt med, vet jeg ikke sikkert.

Men det er på tide at noen med politisk ansvar begynner å interessere seg.

Måten ombudet fungerer på nå, er vanvittig.

Utenforlandet Norge?

I forbindelse med Lene Espersen-skandalen i Danmark, der altså den danske utenriksministeren blir beskyldt for å delta i for få internasjonale møter, var det et medieoppslag som vakte min interesse.

Berlingske Tidende har nemlig undersøkt hvor mange reisedager (i utlandet) de skandinaviske utenriksministrene har hatt de siste månedene. Formålet har antagelig vært å undersøke om Espersen har påfallende mange færre reisedager enn de andre utenriksministrene har.

Men det har hun ikke.

Siden 5.mars har Lene Espersen hatt 31 reisedager, mens Bildt og Støre har hatt henholdsvis 51 og 13 reisedager.

Den utenriksministeren som skiller seg ut her, er altså ikke Espersen – men Bildt og Støre.

At Bildt reiser mer enn de to andre, bør ikke forbause noen som kjenner han. Bildt reiser ustoppelig og deltar nok i mange flere møter – og på flere konferanser – enn de fleste utenriksministre.  Jeg tror neppe alle er strengt nødvendige, men det er typisk for Bildt at han trives i dialog med mange mennesker som han finner interessante.

At Støre reiser så lite i forhold til de andre, er mer interessant. Jeg føler meg 100 prosent sikker på at dette ikke skyldes at han "sluntrer unna". Støre virker absolutt som en meget pliktoppfyllende utenriksminister, som bl.a. deltok på det famøse møtet i Canada i påsken, der Espersen meldte ferieavbud, hvilket siden har utviklet seg til et stort problem for henne.

Men hva er da årsaken til at Støre reiser så mye mindre enn de andre?

Det kan kanskje være noe galt med statistikken til Berlingske, men er det bare det?

Kan det være at den norske utenriksministeren faktisk ikke blir invitert til eller har adgang til mange av de møtene, f.eks. i eller i tilknytning til EU, som de to andre deltar i?

Hvis det er tilfellet, kan det kanskje være grunn til å undersøke saken nærmere?

Hva er det eventuelt Norge går glipp av? På hvilke møter er vi ikke representert?