Stortingspresidenten beskylder Senterpartiets vararepresentant til Stortinget, Erlend Fuglum, for rolleblanding. Etter min mening er det stortingspresidenten selv som nå blander roller, og som har tatt et oppsiktsvekkende standpunkt, som absolutt bør føre til debatt.
Erlend Fuglum er blitt kritisert fordi han har møtt som vararepresentant til Stortinget, samtidig som det er klart at han snart skal begynne å arbeide i PR-byrådet First House. Jeg antar det er denne kritikken som har fått ham til å henvende seg til Stortingets president for å spørre hvilke regler som gjelder for vararepresentanter som, naturlig nok, har et arbeid.
Men selvsagt finnes det ikke slike regler. Enhver borger kan velges inn på Stortinget, uansett hvilket yrke han eller hun har. (Oppdatering: Valgloven utelukker ansatte i departementene bortsett fra de politisk utnevnte, høyesterettsdommere og ansatte i diplomatiet/konsulatvesenet.) På Stortinget blir man heller ikke inhabil, uansett hvilket yrke man har eller hvilken sak man behandler. Konsekvensen er at en rekke stortingsrepresentanter er involvert i behandlingen av saker de personlig har økonomisk eller annen interesse av.
De fleste som blir faste representanter, slutter å utøve sitt vanlige yrke mens de er stortingsrepresentanter, men heller ikke det er noe krav, og det er da heller ikke alle som gjør det. Bønder, f.eks., fortsetter ofte å utøve yrket sitt så mye det lar seg gjøre ved siden av vervet som stortingsrepresentant.
For vararepresentanter er det helt selvsagt at de ikke kan slutte i yrket sitt. De møter jo bare på Stortinget en gang iblant og må selvsagt kunne stå i sitt vanlige arbeid når de ikke møter på Stortinget.
Dersom Stortinget nå skal innlede en ny praksis, der det på en eller annen måte blir forbudt å ha visse yrker mens man er stortingsrepresentant eller vararepresentant, krever det en meget grundig debatt. For hva skal være kriteriet for å bestemme at visse yrker ikke kan være tillatt?
Kan man f.eks. være bonde, samtidig som man er med og vedtar landbruksstøtten? Kan man være fagforeningspamp, samtidig som man vedtar å øke fradraget for fagforeningskontingent? Kan man være bedriftseier, samtidig som man fatter vedtak om formuesskatten? Og kan man være aviseier eller redaktør, samtidig som man bestemmer hvor stor pressestøtten skal være?
Svaret på alle disse spørsmålene er ja, slik situasjonen er i dag – og sånn bør det fortsatt være. Ingen bør, uansett yrke eller eiendom, være diskvalifisert fra å være medlem av det norske storting.
Det finnes altså ingen regler om hvilke yrker man kan ha som stortingsrepresentant. Ergo hadde stortingspresidenten heller ingen regler å vise til da han skulle svare Erlend Fuglum. I stedet kom presidenten med en personlig ytring, eller et råd, om at Fuglum burde unnlate å ta jobben i First House.
Det er, slik direktøren i First House har uttrykt det, oppsiktsvekkende. At stortingspresidenten bruker presidentens brevark til privat synsing er ikke bra, og det er heller ikke bra at han med dette forsøker å "stemple" en yrkesgruppe, fremfor alle andre, som uegnet til å ha stortingsverv. Begrunnelsen han bruker, om at kundelisten til First House er hemmelig, er dessuten lite prinspiell. Også advokater har hemmelige kundelister, og det har formodentlig også en rekke andre yrkesgrupper som yter tjenester og gir råd til private og offentlige kunder.
De private PR-byråene, som f.eks. First House, er dessuten sterkt oppskrytt. De er hverken særlig farlige, betydningsfulle eller innflytelsesrike som lobbyselskaper. Årsaken til det er at lobbyvirksomhet i Norge i forsvinnende liten grad foregår i form av oppdragslobbyisme eller såkalt profesjonell lobbyisme. Som andel av lobbyaktiviteten i Norge betyr altså PR-byråene forsvinnende lite – akkurat som denne aktiviteten antagelig også betyr svært lite for byråene, som tjener mesteparten av pengene sine på helt andre ting.
Den desidert viktigste lobbyaktiviteten i Norge skjer i regi av interesseorganisasjonene – altså LO, NHO, Norsk Industri, Utdanningsforbundet og Bondelaget m.fl. Vil man studere hvordan lobbyister kan ha sterk innflytelse på norsk politikk, er det altså hit man bør gå – ikke til Erlend Fuglum.