Før valget i 2005 syns jeg Jens Stoltenberg argumenterte veldig godt for en flertallsregjering.

Selv hadde jeg da vært medlem av en mindretallsregjering i fire år, og det er en krevende øvelse. Ingenting av det man foreslår, er sikret flertall. Og sitter man i en koalisjonsregjering, skal det forhandles på mange plan – først i regjeringen og deretter i Stortinget. Mediene kan dermed på en helt annen måte "forstyrre" forhandlingene, ettersom mange av diskusjonene må skje i full åpenhet.

Regjeringens evne til å få vedtatt sine forslag, blir i en slik situasjon sterkt avhengig av statsrådenes fingerspitzengefühl og evne til å forstå og delta i det politiske "spillet".

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

For en flertallsregjering blir alt dette mye lettere. Når regjeringen har tatt sitt standpunkt, er forhandlingene over – og ingen behøver å få vite hvem som har "vunnet" eller "tapt". Når man tar i betraktning at Stoltenbergs regjering også har hatt en større økonomisk handlefrihet enn noen regjering før den, burde oppgaven være svært mye lettere.

Det har ikke gått akkurat slik jeg trodde – snarere tvert om. Flere ting har blitt annerledes enn jeg trodde og håpet, og her er noen av dem:

1. Det burde kanskje ikke overraske, men jeg er likevel forbauset over hvor lite Regjeringen har lyttet til opposisjonen eller andre, som mener de har konstruktive forslag til forbedringer av Regjeringens politikk. Evnen til å lytte og lære av andre har vært så påfallende liten at det umulig bare kan skyldes prestisje. Mitt tips er at Regjeringens prestisje tvert om ville økt, dersom den en gang i blant var storsinnet nok til å ta gode forslag til følge. Når det har vært så vanskelig å gjøre det, kan det ha sammenheng med at kompromissene i Regjeringen er svært skjøre – dvs. at det ofte er veldig vanskelig å komme frem til kompromisser, og at det er veldig lite som skal til før de bryter sammen. Mye tyder i alle fall på at Regjeringen ofte bruker lang tid på å behandle saker, at den behandler veldig mange saker, og at det er usedvanlig mange møter i Regjeringens underutvalg (målt mot tidligere regjeringer) – og det er ikke et godt tegn.

2. Jeg er også litt overrasket over den nye formen for "stoltenbergsk parlamentarisme" som er etablert under den nåværende regjering. Det er tydelig at svært mange saker nå må forankres i Stortinget, dvs. regjeringspartienes stortingsgrupper, før de forankres i Regjeringen. Ikke bare slik å forstå at man underhånden sjekker og forankrer, og eventuelt justerer, et regjeringsstandpunkt før det offentliggjøres, for det er ikke så uvanlig – men snarere slik at hele behandlingen av en sak starter i stortingsgruppene, og at premissene legges der.  Dette har kanskje vært nødvendig med "opposisjonspartiet" SV i regjering, men det skal bli spennende å se om dette blir et mønster også med en eventuell borgerlig flertallsregjering.

3. Det mest forbausende – og kritikkverdige – er at Regjeringen ikke greier å stå samlet utad og ta ansvaret for det den har ansvaret for. At det er mulig for SVs statsråder å få "tillatelse" fra sine regjeringskolleger til å snakke mot noe de både formelt og reelt har det hele og fulle ansvaret for, er utrolig. Det svekker Regjeringens legitimitet og autoritet. Når denne typen åpen uenighet også utarter til de rene krangler, er det pinlig å være borger. Og det blir direkte beklemmende når vi må være vitne til at regjeringsmedlemmer forsones og fniser – mens statsministeren, som om han var en tenåringsfar – forteller at det ikke ville nyttet å gripe inn. Det nytter altså ikke å lede landets regjering.

4. Det mest skuffende med flertallsregjeringen, er at den ikke har gjort alt det den burde gjøre, og som det er vanskelig for en mindretallsregjering å gjøre. Selv om enkelte på venstresiden prøver å innbille oss noe annet, er det nemlig ikke så stor forskjell på egeninteressen i politikk og f.eks. i næringslivet. Politikere vil derfor ha en tendens til å søke oppslutning og popularitet, selv om de innerst inne erkjenner at det kanskje burde vært tatt et såkalt upopulært standpunkt (jeg skriver "såkalt", fordi jeg tror poltikerne ofte tar feil i hvor upopulære slike standpunkter er). Dermed er det heller ikke lett for en mindretallsregjerering å få vedtatt nødvendige, men "upopulære" saker.

Men det kan altså en flertallsregjering greie. Ingen kan stemme ned en flertallsregjering, så hvis flertallet har mot til det, kan det gjøre mye.

Det viktigste Regjeringen kunne ha gjort, og som jeg – i min naivitet – kanskje trodde at den ville gjøre, var å få bukt med noen av de mest skadelige og uholdbare utgiftsbindingene på statsbudsjettet. Regjeringen burde bl.a. ha gjort noe med sykelønnsordningen, fordi det nå faktisk hadde vært mulig.

Men som alle vet: Det skjedde ikke. Det kan skyldes at Regjeringen virkelig mener at det bør og kan være 100 prosent sykelønn herfra til evigheten. Men det kan også skyldes at motet svikter.

Jens Stoltenberg skrøt av at vi ville bli kvitt kaos og bråk i norsk politikk, dersom vi bare fikk en flertallsregjering. Det er uttrykkelig tilbakevist. Men det er altså ikke det eneste som er blitt annerledes enn mange trodde.

Om Regjeringen varer til 2013 gjenstår å se. 

Uansett når den går av, er vi blitt noen erfaringer rikere.