Panama Papers: På tide å roe seg litt ned

Aftenposten har fått mye og velfortjent ros for å ha vært med på å dekke tidenes største dokumentlekkasje, kalt Panama Papers.

I mange land har saken fått dramatiske konsekvenser, mens det i Norge foreløpig ikke er blitt avslørt noen politikere, myndighetspersoner eller andre “øvrighetspersoner” som befolkningen har eller bør kunne ha tillit til. De 40 skatteparadiskundene som Aftenposten fortalte om i forgårs, virker til å være relativt alminnelige mennesker, som mest av alt gir assosiasjoner til litt velstående pensjonister som har flyttet til Spania.

Man kan lure på om det er denne mangelen på mer spektakulære funn som gjør at enkelte medier, politikere og professorer nå går så langt som de gjør i sine kommentarer, noe jeg også berørte i min forrige blogg. Aftenpostens lederartikkel på lørdag er, etter min mening, helt ute av proporsjoner.

Det er egentlig tre spørsmål som er oppe til debatt i saken om DNBs rolle i Panama Papers.

Det ene spørsmålet dreier seg om forholdet mellom ansvar og konsekvens. Skal for eksempel en leder, som utsettes for kritikk, ta ansvar ved å gå av eller bli i sin stilling for å rette opp det som er galt? Dette har vært et tema som både Civita og Minerva har belyst grundig tidligere, blant annet i kjølvannet av 22.juli-tragedien. Selv var jeg blant noen ytterst få – sammen med VG – som mente at Stoltenberg burde ha gått av etter at 22.juli-kommisjonen la frem sin rapport. Jeg mente at hvis begrepet ansvar, som ikke må forveksles med skyld, overhodet skulle ha en mening, så måtte det få betydning da.

Som alle nå vet, gikk ikke Stoltenberg av. Saken utviklet seg i stedet til det verre. Stortinget greide ikke en gang å plassere ansvaret – men lot det diffuse begrepet “myndighetene” få ansvaret for det som gikk galt 22.juli 2011. To av mine kolleger har for øvrig skrevet om dette her.

I lys av dette virker det både absurd og komisk at medier og politikere nå er så skråsikre på at Rune Bjerke bør (vurdere å) gå av – eller bør bli kastet. Etableringen av postboksselskaper dreide seg om en bitte liten del av bankens virksomhet som han ikke visste om, og som ikke var ulovlig – selv om banken selv nå mener at den var uheldig. Skal man tro svarene fra de skatteparadiskundene som Aftenposten har vært i kontakt med, har også banken opplyst om informasjonsplikten til norske skattemyndigheter. I Aftenposten etterlates det inntrykk av at DNBs golfturer til Spania først og fremst hadde til hensikt å skaffe “skatteparadiskunder”, men jeg tviler litt på at det er riktig. “Flere ulike banker slåss om kundene i det skandinaviske miljøet”, forteller en av Aftenpostens kilder, og her er vi kanskje nærmere sannheten: Golfturene var ledd i en bredere markedsføring rettet mot den skandinaviske kolonien i Spania – selv om altså DNB også hadde et produkt i sin portefølje som, slik banken ser det i dag, ikke burde vært der.

Det andre spørsmålet dreier seg om hvordan en virksomhet og leder håndterer en krise, herunder blant annet hvordan kommunikasjonen utad og overfor pressen er. I Aftenpostens leder besværer forfatteren seg over at Bjerke og banken ikke har reagert lynfort og med maksimal åpenhet – og mener at Bjerke er “drevet fra skanse til skanse”, noe som for øvrig ikke er mitt inntrykk.

Det som derimot er mitt inntrykk, er at mange som er involvert – enten det gjelder mediene, banken, Bjerke, næringsministeren eller enkelte stortingsrepresentanter – nå er veldig opphausset og virker litt “paniske”, fordi alt må gå så fort. Alt må visstnok skje veldig raskt for at det skal være tillitvekkende – eller som Aftenposten skriver: “..hvis det ikke er alt for sent for Rune Bjerke, haster det i alle fall for han å komme à jour”.

Men hvorfor det?

Dette dreier seg om en sak der det som er avslørt og uheldig, er et avsluttet kapittel. Det saken nå dreier seg om, er finne ut hva som skjedde og hvorfor det skjedde. Er det ikke da bedre å ta den tiden som trengs for å gjøre arbeidet skikkelig fremfor å skynde seg så voldsomt at man risikerer å gjøre feil? Hva er egentlig poenget med det?

Også her er det en interessant parallell til 22.juli-saken. Jeg tror en viktig grunn til at praktisk alle hadde et godt inntrykk av Stoltenberg etter 22.juli-tragedien og mente at han burde ta ansvar ved å bli sittende, var at han imponerte så mye da selve tragedien inntraff. Talene og kommunikasjonen var veldig bra, noe som også ble bekreftet av 22.juli-kommisjonen: Utrolig mye av beredskapen sviktet, men kommunikasjonsberedskapen var på plass. Det var som å oppleve den til tider forhatte kommunikasjonsbransjens endelige seier: Det er ikke så farlig om det går til helvete, bare man håndterer det bra og kommuniserer smart.

Men på dette området syns jeg mediene kunne fortjene et nærmere søkelys. Ofte kaster mediene den første sten – fordi de avslører noe kritikkverdig. Men når det kritikkverdige av og til viser seg ikke å være så veldig kritikkverdig likevel, eller det blir vanskelig å spinne videre på en sak i det uendelige, går de samme mediene over til å kritisere måten avsløringen ble håndtert på. Svært ofte leser man nemlig dette i pressen: Det er ikke selve saken, men måten den er håndtert på, som gjør at vedkommende person(er) eller institusjon(er) fortjener kritikk. Hva medienes kommentatorer syns er bra håndtering, er som regel ikke lett å forutsi – men det man kan si, er at et medium i slike situasjoner lett kan gå fra å drive journalistisk opplysningsvirksomhet til å bli en slags dommer i egen sak.

Det tredje spørsmålet som er oppe til debatt, er statens eierskapsutøvelse – og om det er bra at for eksempel stortingsrepresentant og medlem av kontroll- og konstitusjonskomiteen, Abid Raja, går så langt i å bedømme og dømme Rune Bjerke, og om det er riktig av Monica Mæland å være så aktivistisk og detaljert i sine spørsmål til DNBs styre. Selv blir jeg litt skeptisk når departementet i rekordfart formulerer 17 nye – til dels ganske spesielle – spørsmål, og det åpenbart går så fort at man ikke en gang har tid til å lese korrektur. 

Det er antagelig på tide for noen hver å roe seg litt ned.

 

 

Fra Panama Papers til norsk andedam

En stor gruppe dyktige journalister har – på tvers av land – gjort et meget verdifullt arbeid for avdekke hvordan såkalte skatteparadiser blir og kan bli brukt til skatteunndragelser, korrupsjon og kriminalitet. Med på kjøpet har det fulgt en rekke skandaler knyttet til bestemte institusjoner og personer, som er tatt med buksene nede, enten fordi de har gjort noe ulovlig og/eller noe som svekker tilliten til dem, for eksempel fordi de har holdt noe skjult, eller fordi det ikke er sammenheng mellom liv og lære.

I Norge er det særlig DNB som har fått merke medienes søkelys. Banken har, formodentlig i likhet med en lang rekke andre banker, tilbudt produkter som gjør det mulig å unndra skatt eller for eksempel hvitvaske penger. Dette har ikke vært ulovlig virksomhet fra bankenes side, men det er ikke en virksomhet som noen er stolte av i dag. Det er derfor en praksis som blant annet DNB både har avsluttet, beklaget og tatt avstand fra.

Det som nå vekker voldsom interesse, er at konsernsjefen i DNB, Rune Bjerke, ikke har kjent til – eller sier at han ikke har kjent til – den praksisen som ble fulgt av banken. Han sier at han ikke ble oppmerksom på at banken hadde tilbudt slike produkter før han ble informert om dette av Aftenposten før påske. Han har, delvis på spørsmål fra en av bankens eiere, nemlig staten, iverksatt omfattende undersøkelser for å finne ut hvordan dette kunne skje – og hvordan det kunne skje uten at han visste – og banken har i dag levert en redegjørelse om dette til næringsminister Monica Mæland på ca. 20 tettskrevne sider. Banken presiserer at materialet som må gjennomgås, er så omfattende at arbeidet vil fortsette, og at banken derfor også må ta forbehold om at det kan finnes forhold som så langt ikke er avdekket.

Så langt, så vel.

Det som provoserer meg, er ikke Rune Bjerke. Både som DNB-kunde og som borger har jeg stor tillit til Bjerke.

Det som provoserer meg, er medier, professorer og politikere som feller, eller bidrar til å felle, dommer over Bjerke (og DNBs styre) uten at de har hatt noen mulighet til å sette seg inn i saken, uten at de kjenner faktum fullt ut, og uten at de reflekterer over hva som er god rolleforståelse i slike situasjoner. Det er dessuten spesielt å lese at stortingsrepresentanter besværer seg over at “det er blitt typisk norsk at det å ta ansvar er å bli sittende, og at ingen(ting) skal få noen konsekvenser”. For hvis dette er en standard, så er den først og fremst satt av og for politikerne selv.

Abid Raja, som er en av dem som har vært raskest ute med å trekke konklusjoner, viser både dårlig rolleforståelse og en dårlig evne til å gjengi andre korrekt. Stortingsrepresentanter er jo generelt i den privilegerte stilling at de kan uttale seg om hva som helst når som helst. Men som medlem av kontroll- og konstitusjonskomiteen burde Raja følt seg tjent med å følge de grunnleggende retningslinjer som et samlet storting står bak når det gjelder statens eierskapsutøvelse. Han burde heller ikke gjengi Bjerke på en omtrentlig måte når saken er så viktig, både for Norge, DNB, DNBs ansatte og Rune Bjerke. Raja sier blant annet til Aftenposten at “Bjerke har ikke tatt alvoret inn over seg, og han nærmest sier at fordi han ikke visste noe om det direkte så er han også ansvarsfri”. Nei, Raja, dette har ikke Bjerke sagt. Han har sagt det motsatte: At uansett hva han har visst eller ikke visst, så har han ansvaret.

I skrivende stund er det også to professorer som har felt sine dommer.

Den ene er Petter Gottschalk, som er professor i IT-strategi på Handelshøyskolen BI, og som ved utallige anledninger tillates å komme med de mest uakademiske synserier – senest i Dagsrevyen i dag. Der kom han med en rekke negative karakteristikker og til dels ganske grove, udokumenterte påstander, som fikk stå helt uimotsagt.

Den andre er Frank Aarebrot.

Det som er trist med slike saker, er at en i utgangspunktet svært viktig sak, som kan legge grunnlaget for mange viktige, men vanskelige debatter – og for fornyet innsats mot skatteunndragelser, korrupsjon og ulovlig kapitalflukt – i rekordfart degenererer til en heksejakt overfor en bank som har gjort noe som var lovlig, men som den i dag beklager, og som banksjefen selv ikke visste noe om. Dagsrevyen sier at dagens pressekonferanse i DNB “vakte sterke reaksjoner i Stortinget”, men det er ikke riktig: Det er mye bra å si om Abid Raja (og Line Henriette Hjemdal), men de kan, med all respekt, ikke omtales som om de representerer Stortinget. Marianne Marthinsen i Ap uttalte seg også, men langt mer forsiktig.

DNB er, i likhet med store offentlige institusjoner, en stor organisasjon. I alle slike organisasjoner skjer det små og store feil. En leder kan ha skyld i at slike feil begås, men ofte har han eller hun ikke det. Men lederen har alltid ansvaret. Det sier alle statsråder med god rolleforståelse – og det sier alle konsernsjefer med god rolleforståelse. Akkurat slik også Rune Bjerke gjør.

Om en leder som ikke har skyld, men som “bare” har ansvaret, bør gå når noe uheldig avdekkes, blir et spørsmål om skjønn. Etter min mening kvalifiserer denne saken, slik vi kjenner den i det offentlige rom pr i dag, overhodet ikke for å kaste Bjerke – mens det finnes saker i staten selv der sånt absolutt burde ha skjedd. Etter min mening finnes det også andre, mer opplagte saker i selskaper der staten er eier.

Det forstemmende er at god og viktig journalistikk – der journalistene viser at de har god rolleforståelse – ender i noe som minner om en heksejakt, der god rolleforståelse, rettssikkerhet og alminnelig tålmodighet må vike for kortsiktige ønsker om å få nye oppslag, “god” PR og om å vise såkalt handlekraft.

 

 

 

 

 

 

Raymonds bil

I dag ble det klart at byrådet i Oslo ikke kan kalle seg “byregjering”, men må hete byråd, og at Raymond Johansen må være byrådsleder og ikke “byregjeringsleder”.

Dette betyr etter alle solemerker også at bydelsutvalgene ikke kommer til å hete “bydelsstyrer”, og at lederne for bydelsutvalgene ikke blir “bydelsordførere”.

Jeg syns dette er bra. 

Jeg tror på Raymond Johansen når han sier at hans hensikt var å gjøre det lettere for folk å forstå hva byrådet, byrådene og byrådslederen er og gjør – men jeg mener han har vurdert saken feil: Folk er blitt stadig mer vant til Oslos parlamentariske styringssystem og titlene som brukes, og de nye titlene gjør det ikke nødvendigvis lettere å forstå hvordan styringssystemet er. Dessuten er det rart at han ikke forutså at de nye titlene simpelthen ville være ulovlige, slik blant andre professor Jan Fridthjof Bernt har advart om. Når saken i tillegg overskygget alt annet og førte til så mye latterliggjøring, er det rart han ikke har ombestemt seg før.

Problemet med slike saker er at den ene saken ofte tar den andre – og derfor har Raymond Johansen også fått problemer med bilen han kjører. Men det er å drive kritikken for langt.

Det er greit å reise spørsmål om hvorvidt det er mulig for kommunen å bruke en annen og mer miljøvennlig bil, og det forstår jeg skal vurderes nå. Men det som er urimelig, er for det første å klandre Johansen for at Oslo kommune har de bilene den har i dag og, for det andre, å gjøre seg morsom på hans bekostning fordi han overhodet bruker bil med sjåfør.

Dette er nemlig et godt eksempel på hvordan det stilles paradoksale og urimelige krav til våre politikere:

På den ene side besværer man seg over at det er altfor mye kontroll og detaljstyring i det offentlige – mens man på den annen side blir  fornærmet over at ikke Stian Berger Røsland eller Raymond Johansen engasjerer seg i valg av biler i kommunen. Johansen har til og med fått kjeft fordi bilen har piggdekk – akkurat som om dette var noe han burde ha engasjert seg i.

Vi forlanger også at politikerne våre skal stille opp – alltid og overalt – samtidig som mange mener at de bør ta trikken. Men regnestykket går ikke opp. Det er ikke mulig å rekke over alt som forventes, dersom man ikke av og til kan bruke bil med sjåfør. Selv har jeg bare erfaring fra nasjonalt nivå, men etter min mening er biltjenesten ekstremt viktig for at statsrådene skal kunne utføre oppgavene sine på en mest mulig effektiv måte. Jeg har dessuten sett tidligere ordfører Fabian Stang på nært hold, den gangen kommunen ikke hadde noen biltjeneste. Det virket, for å si det forsiktig, ikke rasjonelt.

Jeg håper ikke Raymond Johansen lar seg presse til å avvikle biltjenesten i Oslo. Kommunen kan godt bytte til en annen bil, hvis det er lurt og forsvarlig – men selve tjenesten bør beholdes. Og fremfor å gjøre oss morsomme på Johansens bekostning, fordi han bruker bil og ikke T-bane, bør vi være glade for at han forsøker å bruke tiden sin mest mulig effektivt.

Men samtidig som vi gjør det, kan kanskje byrådslederen tenke over om den politikken byrådet fører, som skal gjøre det stadig vanskeligere for alle andre å kjøre, er i overkant restriktiv, og at det kanskje er derfor mange reagerer. 

Et mer bilfritt sentrum er bra.

Et helt bilfritt sentrum er en overdrivelse.