I dag ble det klart at byrådet i Oslo ikke kan kalle seg “byregjering”, men må hete byråd, og at Raymond Johansen må være byrådsleder og ikke “byregjeringsleder”.
Dette betyr etter alle solemerker også at bydelsutvalgene ikke kommer til å hete “bydelsstyrer”, og at lederne for bydelsutvalgene ikke blir “bydelsordførere”.
Jeg syns dette er bra.
Jeg tror på Raymond Johansen når han sier at hans hensikt var å gjøre det lettere for folk å forstå hva byrådet, byrådene og byrådslederen er og gjør – men jeg mener han har vurdert saken feil: Folk er blitt stadig mer vant til Oslos parlamentariske styringssystem og titlene som brukes, og de nye titlene gjør det ikke nødvendigvis lettere å forstå hvordan styringssystemet er. Dessuten er det rart at han ikke forutså at de nye titlene simpelthen ville være ulovlige, slik blant andre professor Jan Fridthjof Bernt har advart om. Når saken i tillegg overskygget alt annet og førte til så mye latterliggjøring, er det rart han ikke har ombestemt seg før.
Problemet med slike saker er at den ene saken ofte tar den andre – og derfor har Raymond Johansen også fått problemer med bilen han kjører. Men det er å drive kritikken for langt.
Det er greit å reise spørsmål om hvorvidt det er mulig for kommunen å bruke en annen og mer miljøvennlig bil, og det forstår jeg skal vurderes nå. Men det som er urimelig, er for det første å klandre Johansen for at Oslo kommune har de bilene den har i dag og, for det andre, å gjøre seg morsom på hans bekostning fordi han overhodet bruker bil med sjåfør.
Dette er nemlig et godt eksempel på hvordan det stilles paradoksale og urimelige krav til våre politikere:
På den ene side besværer man seg over at det er altfor mye kontroll og detaljstyring i det offentlige – mens man på den annen side blir fornærmet over at ikke Stian Berger Røsland eller Raymond Johansen engasjerer seg i valg av biler i kommunen. Johansen har til og med fått kjeft fordi bilen har piggdekk – akkurat som om dette var noe han burde ha engasjert seg i.
Vi forlanger også at politikerne våre skal stille opp – alltid og overalt – samtidig som mange mener at de bør ta trikken. Men regnestykket går ikke opp. Det er ikke mulig å rekke over alt som forventes, dersom man ikke av og til kan bruke bil med sjåfør. Selv har jeg bare erfaring fra nasjonalt nivå, men etter min mening er biltjenesten ekstremt viktig for at statsrådene skal kunne utføre oppgavene sine på en mest mulig effektiv måte. Jeg har dessuten sett tidligere ordfører Fabian Stang på nært hold, den gangen kommunen ikke hadde noen biltjeneste. Det virket, for å si det forsiktig, ikke rasjonelt.
Jeg håper ikke Raymond Johansen lar seg presse til å avvikle biltjenesten i Oslo. Kommunen kan godt bytte til en annen bil, hvis det er lurt og forsvarlig – men selve tjenesten bør beholdes. Og fremfor å gjøre oss morsomme på Johansens bekostning, fordi han bruker bil og ikke T-bane, bør vi være glade for at han forsøker å bruke tiden sin mest mulig effektivt.
Men samtidig som vi gjør det, kan kanskje byrådslederen tenke over om den politikken byrådet fører, som skal gjøre det stadig vanskeligere for alle andre å kjøre, er i overkant restriktiv, og at det kanskje er derfor mange reagerer.
Et mer bilfritt sentrum er bra.
Et helt bilfritt sentrum er en overdrivelse.
