Om Solberg, Stoltenberg og jakten på “good governance”

I dag har det vært arrangert en meget viktig og interessant konferanse i Oslo – Jakten på “good governance”  – om viktige utviklingstrekk i forvaltningen, om styringen i staten og om hvordan man kan styrke evnen til å gjennomføre politikk.

Jeg var dessverre ikke til stede, og det var, ifølge mine undersøkelser, heller ikke pressen. Det siste er i grunnen symptomatisk – det er sjelden pressen viser interesse for forvaltningspolitikk.

Som mine mest trofaste lesere vet, er imidlertid dette et tema som interesserer meg. Jeg er bekymret for enkelte utviklingstrekk i forvaltningen og pleier å oppsummere disse slik: 

  • Mye tyder på at det er sviktende gjennomføringskraft og -tempo i deler av forvaltningen.
  • Det er for dårlig kommunikasjon og manglende tillit mellom politisk ledelse og embetsverket.
  • Det er en uklar rolledeling mellom politisk ledelse og embetsverket.
  • Den faglige kvaliteten og integriteten i embetsverket er satt under press.
  • Det er for dårlig samordning mellom departementer og sektorer.
  • Det skjer en økende maktkonsentrasjon knyttet til statsministerens kontor (bl.a. pga en sterkt stigende bruk av underutvalget).
  • Det er for svak ledelse – både administrativt og politisk – i forvaltningen.

Tidsskriftet Stat & Styring har i dag twitret ivrig fra konferansen og viser at flere av talerne bekrefter disse utviklingstrekkene, og at tonen har vært mer åpenhjertig enn vanlig – kanskje fordi vi nå kan stå foran et regjeringsskifte.

“Vi er mer opptatt av å få skrevet og vedtatt en reform enn å gjennomføre reformene”, sier en erfaren departementsråd.

“Departementssystemet belønner sektortenkning fremfor helhetstenkning”, sier den samme departementsråden, som også mener at “det er et stort problem av departementene er snevre” og driver “lite helhetlig samfunnstenkning”.

“Politikkformidlingen er blitt veldig styrende i departmentene på bekostning av langsiktig tenkning”, sier en annen innleder med lang erfaring fra forvaltningen.

“De kollegiale beslutningsprosessene i norske regjeringer virker å være under press”, sier en forsker, som mener at “valget i 2005 med flertallsregjeringen ble en “game changer” for beslutningsprosesser i Norge”. “Flere saker dras ut av regjeringskonferansen og inn på bakrommet i underutvalget”, og “Regjeringens underutvalg har utviklet seg fra diskusjonsforum til politiske hestehandler”. (Min mening om underutvalget her.) 

Den samme forskeren legger til at “bruken av fraksjonsnotater i Stortinget er noe nytt i den norske parlamentariske styringskjeden”. 

De bekymringsfulle utviklingstrekkene i forvaltningen blir altså nok en gang bekreftet av de som arbeider i og med forvaltningen.

Det meste har vært sagt og skrevet før – men det er muligens første gang det offentlig kommer så tydelig frem at Stoltenberg II-regjeringen ikke bare har innført en praksis med å la forvaltningen skrive notater til underutvalget (såkalte “u-notater” etter mønster av “r-notater”, som er regjeringsnotater), men at forvaltningen også har vært brukt til å skrive notater til rødgrønne komitefraksjoner i Stortinget (visstnok kalt “f-notater”). Hvis det er sant, er det, etter min mening, svært uheldig. 

Makten er delt i vårt land – mellom en utøvende, lovgivende og dømmende makt. Regjeringen har makt til å fremme forslag for Stortinget, og den skal gjennomføre de beslutninger Stortinget treffer.

Stortinget, på sin side, kjenner bare statsråden og forholder seg til han eller henne og ingen andre i departementet.

Forvaltningen skal var nøytral og tjene den til enhver tid sittende statsråd. Forvaltningen skal ikke være sekretariat for utvalgte deler av Stortinget eller bestemte partigrupper på Stortinget. 

Vi vet at den stoltenbergske parlamentarisme har vært “beinhard”. Når flertallsregjeringen først har fattet en beslutning – ofte etter mange og lange kamper og omkamper – har det ikke vært rom for tvil eller justering – hvilket også har ført til at opposisjonen, i den grad den har hatt andre meninger, har hatt minimalt med innflytelse de siste åtte år. Men for å greie å opprettholde denne “jerndisiplinen” i egne stortingsgrupper, har det vært nødvendig å forankre mange beslutninger der før den endelige beslutningen har blitt truffet i regjering. Det er jo å snu styringssystemet på hodet, men la gå: Det er ikke forbudt for statsråder å snakke med “sine” representanter på Stortinget. Det oppsiktsvekkende er at det kan synes som om forvaltningen er involvert i denne særegne formen for parlamentarisme og bidrar med det forskeren Kristoffer Kolltveit kaller “ikke-eksisterende fraksjonsnotater”. “Ikke-eksisterende” betyr neppe at notatene ikke eksisterer, men at de skal være hemmelige. 

Mitt tips er at ansatte i forvaltningen føler et sterkt ubehag ved å bli trukket inn i partipolitikken på denne måten. Samtidig er det bare ett eksempel på at rolledelingen mellom politisk ledelse og forvaltningen har blitt mer uklar, og at den faglige integriteten blir satt under press. 

Jeg mener fortsatt at dette er viktige temaer å diskutere for tilliten til og effektiviteten i forvaltningen – men tror nok ikke at det kommer til å skje før valget.

Etter valget, derimot, blir det spennende å se om den solbergske parlamentarisme og styring i staten vil arte seg annerledes enn den har gjort under Stoltenberg II – dersom det blir et skifte av regjering.

Friskolepolitikk og journalistikk

Som jeg skrev i min forrige blogg, går nesten alle elever i Europa i den offentlige skolen. 

I Norge går 98 prosent av elevene i barneskolen i den offentlige skolen, mens snittet i Europa er 90 prosent.

I ungdomsskolen går 97 prosent av elevene i Norge i den offentlige skolen, mens snittet i Europa er 86 prosent.

I videregående skole går 88 prosent av elevene i Norge i den offentlige skolen, mens snittet i Europa er 83 prosent.

Som jeg også skrev, er det svært få som går i rene private skoler. De som ikke går på offentlige skoler, går derfor stort sett i privatskoler med offentlig støtte – også kalt friskoler.

Friskolelovgivningen i de europeiske landene er forskjellig. I Sverige, som har hatt en av verdens mest liberale lovgivninger i ca. 20 år,  er det fortsatt 91 prosent, 87 prosent og 83 prosent av elevene i henholdsvis barneskolen, ungdomsskolen og vidergående skole som går på den offentlige skolen. 

Det skal altså ganske mye til for at elever og foreldre velger bort den offentlige skolen.

Samtidig er det, slik jeg også skrev, ikke mulig å dokumentere at de dårlige resultatene den svenske skolen nå oppnår i internasjonale undersøkelser, skyldes friskolelovgivningen, eller at det i Sverige er lovfestet fritt skolevalg. At to ting opptrer samtidig, innebærer nemlig ikke at det er en årsakssammenheng.

Likevel er det forståelig at det er fristende å påstå dette for den norske venstresiden, som uansett er skeptisk til en mer liberal friskolelovgivning og fritt skolevalg. Det er freidig, men kanskje også forståelig at  venstresiden forsøker å klistre den svenske friskolelovgivningen til Høyres friskolepolitikk – fordi man da kan oppnå den tilsiktede effekt og få folk til å tro én ting som ikke er sant og en annen ting som ikke kan dokumenteres: Høyre i Norge vil føre samme friskolepolitikk som svenskene gjør (ikke sant), og i Sverige er resultatene i skolen svekket på grunn av friskolepolitikken som føres (ikke dokumentert).

Når Høyre påviser at det simpelthen er løgn at partiet vil føre samme politikk som svenskene gjør, er svaret at Høyre enten lyver om sine intensjoner, eller at Høyre er naivt, som ikke forstår at det er slik det vil gå.

Dette har lenge vært effektiv retorikk fra venstresiden. En av grunnene til at den har vært effektiv, er at journalistikken er så svak – og at nesten alle journalister aksepterer venstresidens premisser for debatten – slik f.eks. NRK gjorde i debatten etter Brennpunkt-dokumentaren forleden. Der er det svensk friskolepolitikk som danner utgangspunkt for debatten – som om det er den Høyre (egentlig) ønsker å føre eller blir dømt til å føre, fordi de ikke forstår at politikken de har programfestet er naiv og umulig.

Men når alle land i Europa (og OECD) har en friskolelovgivning – hvorfor gidder ingen journalister å sjekke om det finnes land med en lovgivning som ligner mer på den Høyre går inn for, og om lovgivningen fungerer der? De kunne f.eks. starte med å kikke på Danmark – et land, som når det gjelder skolepolitikken for øvrig, ligner mer på Norge (eller omvendt) – enn Sverige gjør, men som – i motsetning til Sverige og Norge – har en lang friskoletradisjon. 

I Danmark går 86 prosent av elevene i barneskolen, 73 prosent av elevene i ungdomsskolen og 98 prosent av elevene i videregående opplæring i offentlige skoler – dvs. at det er høyest andel elever i friskoler på barne- og ungdomstrinnet – høyere enn i både Sverige og Norge.

I Norge er det bare én vesentlig forskjell på Høyres politikk og de rødgrønnes privatskolepolitikk: De rødgrønne (og KrF) mener at privatskoler må ha et bestemt formål eller grunnlag for å kunne få statsstøtte. Før de rødgrønne kom i regjering, sa de at de bare ville akseptere skoler med en alternativ pedagogikk eller et religiøst/etisk formål. I dag aksepteres “anerkjent pedagogisk retning”, religion/etikk, toppidrett og internasjonale skoler.

Høyre, derimot, sier at partiet ikke vil stille krav til bestemte formål  – kun til innhold og kvalitet.

Til det svarer de rødgrønne (med pressen som heiagjeng) at det er umulig å ha en slik lov uten at vi får skoler som i virkeligheten er kommersielle, og som vil forsøke å ta ut økonomisk utbytte – slik de gjør i Sverige.

Men er dette sant?

I Sverige innebærer friskoleloven at skolene får 100 prosent offentlig finansiering, at det er forbudt å ta egenandeler av elevene, at eierne kan ta ut økonomisk utbytte, og at det ikke stilles krav til noe bestemt formål.

I Norge innebærer friskoleloven at skolene får ca. 85 prosent finansiering, at det er lov til å ta en begrenset egenandel av elevene, at eierne ikke kan ta ut økonomisk utbytte, og at skolene må ha et bestemt formål eller grunnlag: Pedagogikk, religion/etikk, idrett eller en internasjonal profil.

Høyres forslag innebærer at skolene skal få ca. 85 prosent finansiering, at det er lov til å ta en begrenset egenadel av elevene, at eierne ikke kan ta ut økonomisk utbytte, og at det ikke stilles krav til noe bestemt formål (bortsett fra at loven hindrer formål som er i strid med grunnleggende menneskerettigheter osv.)

I Danmark innebærer friskoleloven at skolene får ca. 75 prosent finansiering, at det er lov til å ta en begrenset egenandel av elevene, at eierne ikke kan ta ut økonomisk utbytte, og at det ikke stilles krav til noe bestemt formål (bortsett fra at loven hindrer formål som er i strid med grunnleggende menneskrettigheter osv.)

I Danmark fungerer dette systemet uten problemer av betydning. Jeg sier ikke at det ikke er debatt om dansk friskolepolitikk, men alle partier støtter friskolene, og alle partier – unntatt Liberal Alliance – går inn for at det fortsatt skal være forbudt å ta ut økonomisk utbytte. Men den danske modellen skiller seg også fra Høyres modell: I Danmark stilles det praktisk talt ingen krav til innhold (frihetstradisjonen er meget sterk), og ingen må søke om å få etablere en friskole – man kan bare gjøre det.

Det er altså ikke sant, slik venstresiden påstår og store deler av pressen legger til grunn, at man ikke kan drive en friskolepolitikk etter de linjer Høyre foreslår – der det ikke stilles bestemte krav til formål, og det samtidig er forbudt å ta ut utbytte. Det fungerer utmerket i vårt naboland (Danmark, altså) – for tiden under en rødgrønn regjering.

Det blir også helt feil når Erling Rimehaug i Vårt Land skriver at “privatskolemodellen til nå (har) vært tuftet på menneskerettighetstenkning”, men at den nå – under henvisning til Høyres modell – kanskje “erstattes med konkurranseprinsippet”. Ifølge Rimehaug vil det å gi slipp på kravet til et bestemt formål for skolene, være det samme som å fjerne seg fra prinsippet om foreldrenes rett til å velge oppdragelse – til fordel for skoleierens rett til fri etablering. Jeg mener det er helt feil, noe den danske modellen godt illustrerer.

Den danske friskoletradisjonen er mer enn nesten noen annen tuftet på menneskerettighetene og retten til å velge en alternativ skole for sine barn. Skolene skal bygge på “frihet og folkestyre” og er svært sentrale for den danske identitet.

Da jeg i sin tid la frem forslag til en friskolelov uten krav til bestemte religiøse, etiske eller pedagogiske formål, var jeg mest imponert over Steinerskolen. Denne friskolen er antagelig den tryggeste av alle, fordi det på sett og vis er venstresidens foretrukne friskole. De kan derfor regne med å overleve enhver lovendring. 

Likevel sa de til meg at de støttet den lovendringen jeg foreslo. For som de sa: Hvis vi skal kunne kreve og fortjene respekt for vårt syn, må vi også respektere andres.

Så kort kan det sies.

Så godt kan det sies.

Skolesystemene i Sverige, Finland og Norge

 

Sett i fugleperspektiv er det egentlig liten forskjell på skolesystemene i Europa.

 

90 prosent av elevene i barneskolen går på en offentlig skole, mens bare tre prosent går på private skoler . Sju prosent går på privatskoler som mottar offentlig støtte, også kalt friskoler.

 

Det er en viss variasjon mellom landene, men den er ikke stor. Belgia, Nederland og delvis Spania skiller seg ut med et stort antall elever i friskoler og tilsvarende færre elever i offentlige skoler. 
I Norden topper Norge, Island og Finland statistikken med 98 prosent av elevene i offentlige skoler, mens tallene i Sverige og Danmark er 91 og 86 prosent.

 

I ungdomsskolen er det litt færre som går på offentlig skole og litt flere på friskoler, og denne utviklingen forsterkes, med noen unntak, i den videregående skolen, der snittet i Europa er 83 prosent i offentlige skoler, 13 prosent i friskoler og fire prosent i rene private skoler. I Norden er det henholdsvis 98 prosent (Danmark), 88 prosent (Norge), 83 prosent (Sverige), 82 prosent (Finland) og 80 prosent (Island) av elevene i videregående som går på offentlige skoler.

 

Graden av fritt skolevalg  varierer også noe mellom landene. I Sverige er det lovfestet fritt skolevalg både i grunnskolen og videregående skole. I Finland er det også fritt grunnskolevalg innenfor kommunen, mens det er fritt skolevalg i hele landet i videregående. I Norge er systemet litt mindre fritt; her er det kommunene og fylkene som bestemmer om det skal være fritt skolevalg, og elever i grunnskolen har uansett rett til en plass på den offentlige nærskolen.

 

I alle land er det forskjeller i og mellom skolene. Særlig i byene har elever med likeartet bakgrunn – etnisk, økonomisk og sosialt – en tendens til å gå på de samme skolene som en følge av bostedssegregeringen.

 

Noen syns det i seg selv er et problem. Andre mener at det først og fremst er et problem hvis det går utover elevenes læring, f.eks. fordi et stort antall elever på en skole ikke behersker det lokale språket. Tiltak mot denne typen segregering på skolene kan være alt fra mer variert boligstruktur via bussing til en større innsats på de skolene som trenger det mest. 

 

I Norge er den faglige forskjellen mellom skolene relativt liten, mens forskjellene mellom elevene er ganske stor. I andre land kan det være motsatt: Forskjellen mellom skoler kan være stor, mens forskjellen mellom elevene er mindre.

 

Et spørsmål som ofte stilles, er om et økt innslag av friskoler (dvs. privatskoler med statsstøtte) og/eller fritt skolevalg, vil øke eller minske forskjellene i skolen.

 

For å besvare et slikt spørsmål, må man først presisere hva man mener med «forskjeller»; om det er etniske eller sosioøkonomiske forskjeller – eller forskjeller i faglige prestasjoner.

 

Alt oppsummert er det min vurdering av forskningen på feltet at det ikke kan dokumenteres at et økt innslag av friskoler og/eller fritt skolevalg bidrar til å øke forskjellene i skolen. Men siden venstresiden i Norge ofte påstår det motsatte og gjerne viser til Sverige, kan det være interessant å gjengi Kunnskapsdepartementets egen analyse av det svenske privatskolesystemet, der det heter at det ikke er opplagt at flere privatskoler og fritt skolevalg i Sverige  er hovedårsaken til nedgangen i prestasjoner. Departementet  sier videre at det finnes mange land med både få og mange privatskoler som skårer bra, og at det «altså ikke (er) en naturlov at økt innslag av private skoler og fritt skolevalg gir dårligere prestasjoner og økt sosial ulikhet». Departementet sier samtidig at «innføring av privatskoler og fritt skolevalg (ikke) er en garantist for en bedre skole».  (Med «privatskoler» menes her privatskoler med statsstøtte, også kalt friskoler.) Danmark, for eksempel, har historisk hatt et visst innslag friskoler, men har ikke skåret spesielt bra på internasjonale komparative studier de senere år. Nederland, derimot, som har et stort antall friskoler, har en meget bra skole.

 

Departementets oppsummering er derfor ganske presis: Et skolesystem kan være både dårlig og godt – med og uten friskoler. Det er, som også den store Hattie-studien  viste, ikke dette som avgjør kvaliteten i skolen.

 

Det er for øvrig viktig å merke seg at utformingen av det svenske, norske og danske friskolesystemet er svært forskjellig. I Sverige er det 100 prosent offentlig finansiering av friskolene, og det er forbudt å ta egenandeler av elevene. Men eierne kan ta ut økonomisk utbytte av driften. I Norge er den offentlige støtten mindre, og elevene må betale en egenandel, men det er forbudt å ta ut utbytte. Også i Danmark er friskolene vanligvis ideelle. Det er grunn til å tro at flere vil ønske å starte en friskole når det kan tas utbytte av driften, slik vi har sett eksempel på i barnehagesektoren i Norge, enn hvis utbytte er forbudt. Det er antagelig også grunn til å tro at utformingen av selve systemet med friskoler eller fritt skolevalg vil kunne ha betydning for hvordan systemet virker på ulikhetene i skolen.

 

Det er på det rene at den faglige utviklingen i norsk, svensk og finsk skole har vært forskjellig de senere år. Finsk skole har, helt siden de første PISA-undersøkelsene kom i 2001, gjort det bra. Sverige har gradvis gjort det dårligere, mens Norge nå gjør det bedre. Og spørsmålet er: Hvis denne ulike utviklingen ikke kan tilskrives omfanget av friskoler eller fritt skolevalg – hva skyldes den da?

 

Det er egentlig det danske skolesystemet som ligner mest på det norske. Riktig nok har Danmark en gammel grundtvigsk tradisjon med friskoler, men ellers var det mye som var likt i de to landene da de første PISA-undersøkelsene kom: Vi skåret middels og hadde store forskjeller mellom elevene. Vi brukte mest penger i verden. Vi hadde høyest lærertetthet i OECD. Og vi hadde lenge bygget på de samme pedagogiske tradisjonene, nemlig den såkalte reformpedagogikken. Den ble importert fra USA i en periode da skolen i Danmark og Norge ble sterkt politisert og da faglighet og prestasjoner i skolen ble nedprioritert . Noe av fagligheten kom tilbake med Gudmund Hernes, men også han ville eksperimentere med pedagogikken og innførte bl.a. krav om visse mengder prosjektarbeid uten at lærerne nødvendigvis var motivert for eller hadde kompetanse til det. Han ville også at elevene skulle ha «ansvar for egen læring», han innførte læreplaner uten klare mål og reduserte kravene til læring i 1.klasse, fordi alderen for skolestart gikk ned.

 

Finland, derimot, lot seg hverken fange eller fenge av slike pedagogiske moter. I Finland har de derfor holdt fast ved mye tradisjonell klasseromsundervisning, vært mindre redde for å ta ut elever som trengte ekstra hjelp, beholdt en høyere alder for skolestart og karakterer i barneskolen, satset mye på grunnleggende ferdigheter som f.eks. lesing – og, ikke minst, alltid hatt en solid og populær lærerutdanning knyttet til universitetene. Den finske skolen er ikke uten problemer – det er bl.a. lavere trivsel i finsk enn i norsk skole – men faglig sett går det altså bra.

 

Forskjellen på Sverige, Danmark og Norge de senere år, er at Norge – straks etter at den første PISA-undersøkelsen kom – satte i gang det direktøren i Utdanningsdirektoratet har omtalt som en «massiv snuoperasjon» i skolen.  Senere kom Kunnskapsløftet, som ble behandlet av Stortinget i 2004, og som siden er implementert i norsk skole. Ifølge forskerne gir den nå gode resultater, bl.a. i den siste PISA-undersøkelsen. Det er fortsatt mye som kan gjøres bedre, men de som har evaluert reformen, mener at «mange av reformens ambisjoner er innfridd på overraskende kort tid», og at den har vært «en meget god samfunnsmessig investering og nødvendig for skolens utvikling». Skolen er blitt mer kunnskapsbasert, det legges større vekt på resultater, god skoleledelse og systematisk lærerarbeid.

 

Sverige og Danmark er nå i ferd med å realisere sine egne reformer og forsøker også å lære av snuoperasjonen i Norge og av Kunnskapsløftet. Tiden vil vise om dette kan bidra til å bedre de faglige resultatene også i våre naboland.

 

Hvor går så veien videre for Norge?

 

Etter min mening må vi videreføre Kunnskapsløftet, men forsterke og justere det der det er nødvendig. Vi trenger dessuten fortsatt et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem, slik at vi ikke nok en gang skal få et «PISA-sjokk», fordi det kommer noen utenfra og forteller oss hvordan det egentlig står til i norsk skole. Vi må også ta på alvor at små kommuner kan være en utfordring når det å drive skole er blitt så komplekst.

 

Men det aller viktigste er å satse på læreren og på gode skoleledere.

 

Gode, kompetente og ambisiøse lærere kan gjøre underverker i møte med eleven. Derfor bør lærerutdanningen bli femåring, opptakskravene til lærerutdanningen bør skjerpes ytterligere, og tilbudet om etter- og videreutdanning til lærere som allerede er i skolen, må bli bedre. I tillegg bør det etableres god karriereveier i – og ikke bare ut av – klasserommet for lærere som vil styrke sin kompetanse og få et utvidet ansvar – i bytte mot økt lønn.

Gjennomføringskraft

Debatten som har fulgt i kjølvannet av min forrige blogg, har sporet av. Her et et bidrag til oppklaring:

Ifølge Gjørvkommisjonen var det som skilte det som gikk godt fra det som gikk dårlig 22.juli 2011, knyttet til “holdninger, kultur og lederskap”. Deler av forvaltningen manglet “gjennomføringsevne”, dvs. evnen til å gjennomføre de vedtak som er truffet av regjering og Storting.

Spørsmålet jeg, og mange andre med interesse for forvaltningens virkemåte, har stilt, er dette: Studerte Gjørvkommisjonen et tilfeldig og enestående tilfelle – eller er de manglene som ble avdekket, gyldige mer generelt?

Dessverre er det sannsynlig at kommisjonens funn er gyldige også på andre områder. Rapporter fra ledere og ansatte i forvaltningen, og rapporter som bl.a. Difi har presentert, f.eks. om utviklingen i departementene og om forholdet mellom fag og politikk i forvaltningen, viser at det er bekymringsfulle utviklingstrekk i forvaltningen.

Forvaltningen skal, slik Regjeringen uttrykker det, “være politisk styrbar, brukertilpasset, formåls- og kostnadseffektiv.” Forvaltningspolitikken “skiller seg fra andre politikkområder ved at den er rettet innover mot det administrative apparatet”. Den er “et virkemiddel for å ivareta verdier som demokratisk politisk styring, rettssikkerhet i offentlig myndighetsutøvelse, effektiv ressursbruk og måloppnåelse. I begrepet “politikk” ligger et bevisst målrettet forhold mellom mål og virkemiddelbruk.”

Forvaltningspolitikk dreier seg altså om hvordan vi skal styre staten – og styre i staten – for at vi skal få gjennomført de vedtak Stortinget og regjeringen treffer. Betydningen av å føre en god forvaltningspolitikk sier seg dermed selv: Det er nødvendig for å få gjennomført politikk – og det er nødvendig for at borgerne skal ha tillit til staten.

Selv har jeg interessert meg for forvaltningspolitikk i ca. 25 år – siden jeg i Syse-regjeringen var arbeids- og administrasjonsminister. Men det er en interesse jeg har delt med relativt få andre. Forvaltningspolitikken har, etter min mening, vært et forsømt område – det har vært liten interesse både i Stortinget og i mediene.

Dette endret seg etter at Gjørvkommisjonen la frem sin innstilling. Plutselig ble det – langt utover behandlingen av selve kommisjonsinnstillingen – en større interesse for forvaltningspolitikk. Mange ledere og ansatte i forvaltningen ga uttrykk for at de – til tross for det tragiske bakgrunnsteppet – var glad for denne interessen. De årlige konferansene som bl.a. Difi avholder om aktuelle forvaltningspolitiske spørsmål, trakk da også langt flere deltakere enn før.

Selv har jeg merket denne interessen bl.a. gjennom et stort antall foredragshenvendelser. Jeg har bl.a. deltatt på Forvaltningskonferansen, Digitaliseringskonferansen og Spekters årskonferanse. Flere av foredragene ligger på nett, for den som måtte være interessert.

Jeg har også skrevet flere avisinnlegg om temaet, bl.a. dette i Dagbladet og dette i Dagens Næringsliv tidligere i sommer. Jeg har også skrevet utallige innlegg på bloggen min, bl.a. dette om lederskap i forvaltningen, som også var tema på et frokostmøte i regi av Minerva.

Da jeg for noen måneder siden snakket med en tidligere toppleder i forvaltningen, som var glad for at temaet forvaltningspolitikk var satt på dagsorden – noe man bl.a. kan se et eksempel på  her – ga han samtidig uttrykk for at han ikke trodde det kom til å vare. Han trodde interessen ville slukne igjen, og at man ikke ville se det bredere bildet, som altså strekker seg utover 22.juli-tragedien, når bare behandlingen av kommisjonens rapport var ferdig.

Mitt inntrykk er at han har fått rett. Jeg har riktig nok fått mange positive reaksjoner bl.a. fra ansatte i forvaltningen når jeg har skrevet og talt om dette temaet, men det har ikke vekket noen politisk interesse. Min artikkel i DN tidligere i sommer, som egentlig har det samme innhold som bloggen min forleden, førte ikke til noen reaksjoner overhodet.

Etter min mening er imidlertid disse spørsmålene fortsatt meget viktige – og de vil forbli viktige, uansett om det er vilje til å diskutere dem eller ikke. Det fins ingen enkle quick fix-løsninger på gjennomføringsproblemene i forvaltningen, men jeg mener – i likhet med mange andre – at særlig disse temaene er viktige:

* Det er for svakt administrativt og politisk lederskap i forvaltningen – og for svak lederpolitikk.

* Det er for svak samordning i forvaltningen.

* Det er mye oppmerksomhet om prosessene frem til en beslutning i forvaltningen – men for liten oppmerksomhet om gjennomføringen etter at en beslutning er truffet.

Jeg kunne skrive mye om hvert enkelt punkt og hva man kan gjøre med dem, men gjør ikke det nå. Her er nemlig mitt anliggende først og fremst å fremheve at det aller viktigste vi kan gjøre noe med i forvaltningen – for å styrke gjennomføringsevnen – er ledelsen. Jo bedre ledelse på alle nivåer, jo lettere vil det være å få gjennomført de andre forvaltningspolitiske tiltakene som skal til for å få gjennomført politikk på en bedre måte. Og dette er jeg ikke alene om å mene.

Ingen kan løpe fra at det er statsministeren som er den øverste lederen i forvaltningen. Han eller hun er ledernes leder og har bl.a. ansvaret for at det føres en god lederpolitikk i staten. Og Regjeringens og statsministerens forvaltningspolitikk må selvsagt kunne diskuteres, også i en valgkamp.

Dette har lite med lederegenskaperå gjøre, slik f.eks. Grete Knudsen definerer dem. Både Stoltenberg og Solberg har sikkert, i likhet med alle andre ledere, gode og dårlige personlige lederegenskaper, bl.a. i møte med sine nærmeste medarbeidere, men dette syns jeg har lite i offentligheten å gjøre. Derfor syns jeg også at Dagens Næringsliv bommer når avisen i sin overskrift på intervjuet med meg forleden påstår at jeg angriper Jens Stoltenbergs lederegenskaper. Man må kunne skille mellom en diskusjon om det lederansvar en statsminister har for forvaltningen og forvaltningspolitikken  – og en diskusjon om de personlige lederegenskapene ens (tidligere) medarbeidere mener at statsministeren har.  For dem som leser det jeg sa til DN, fremkommer det tydelig at jeg nettopp ikke er opptatt av den lederdebatten bl.a. Knudsen forsøker å reise. Eller for å si det på en annen måte: En statsminister innehar mange lederroller. Det som er av interesse for oss som velgere, er først og fremst hans eller hennes evne til å gjennomføre politikk.

Så kan man spørre: Hvorfor skrev jeg, nok en gang, om dette temaet forleden og deretter lot meg intervjue av Dagens Næringsliv?

Det skyldtes, som det også fremkommer, at jeg syns det var litt provoserende å høre statsministeren forsøke å så tvil om Erna Solbergs evne til å lede en regjering – og dermed også forvaltningen – når det samtidig er så liten interesse for å diskutere de problemene vi har i regjeringsarbeidet og forvaltningen i dag. Ingen kan vite om Solberg vil bli en bedre leder av regjeringsarbeidet og forvaltningen enn Stoltenberg er, men det er heller ingen som kan påstå at hun vil bli en dårligere leder. Derfor syns jeg Stoltenberg kunne spart seg dette angrepet på Solberg.

Mitt ønske hadde vært at det var mulig å diskutere hvordan regjeringen – i betydningen enhver regjering – kan lede arbeidet i forvaltningen på en bedre måte. Men det ser ut til å være umulig – fordi det straks omskrives til å være en debatt om 22.juli og Stoltenbergs personlige lederegenskaper.

Det er synd.

 

Oppdatering 17.8.: Difi har sendt meg noen lenker til opptak fra tre konferanser som bl.a. dreier seg om gjennomføringskraft i forvaltningen. De er her – for dem som er interessert:

 

http://frontend.smartcomtv.no/difi_digitaliseringskonferansen_2013/

http://www.difi.no/artikkel/2012/11/folg-forvaltningskonferansen-paa-nett-tv

http://www.difi.no/artikkel/2013/03/presentasjoner-fra-miniseminar-departementenes-gjennomforingsutfordringer

Her er det også en interessant rapport:

http://www.difi.no/filearchive/difi-rapport-2012-8-graves-det-dypt-nok_2.pdf

 

 

 

 

På tide å slå tilbake, Høyre?

Har vi det så bra i Norge under den rødgrønne regjeringen at opposisjonen egentlig burde unnlatt å stille til valg?

Det virker nesten som om det er dette som er det underliggende spørsmålet i deler av valgkampdekningen.

I den første partilederdebatten i Arendal i går – og i opptakten til den i Dagsrevyen – er det Erna Solberg som stilles til veggs. Temaet er de påstått dramatiske konsekvensene av at Høyres politikk blir gjennomført. Her, og i store deler av valgkampen ellers, dreier det seg om fjerning av fedrekvoten, et mulig nytt egenandelssystem i fremtiden, fritt behandlingsvalg, skattelettelse og formuesskatt. Det hele toppet seg da statsministeren i går kalte det borgerlige samarbeidet for et helt “mislykket prosjekt” og pekte på Erna Solberg som en dårlig leder.

Alt dette står bare journalistene og ser på – fordi de også synes å dele det samme underliggende resonnement: Stoltenberg-regjeringen er gullstandarden, så da må de som eventuelt vil ta over, bevise at de ikke vil ødelegge noe av skaperverket, som f.eks. skattenivået av 2004. Hvis ikke opposisjonen kan bevise med forskning at den rødgrønne regjeringens politikk ikke “virker” – eller bevise at den er direkte “skadelig” – ja, så er det tydeligvis feil å mene noe annet enn de rødgrønne mener.

Det har blitt veldig populært at politikk nå skal være “kunnskapsbasert”. Det har jeg vært talsperson for selv og la frem den til da mest kunnskaps- og forskningsbaserte skolereformen noen gang, da Kunnskapsløftet ble foreslått i 2004. Men strikken er i ferd med å bli strukket for langt: Politikk er ikke bare kunnskap og forskning, for i så fall har vi teknokrati. Politikk er også verdier, ideer og visjoner om hva som skal til for at vi kan leve gode liv – om frihet, personlig ansvar, tillit, maktspredning, likhet og likeverd. Det er ikke alt man kan forske seg frem til, og det er sjelden forskning gir oss et endelig svar. Og det som “virker”, har som regel også (bi)virkninger som forskningen ikke overskuer.

Det er av slike grunner vi har valgt å ha demokrati fremfor administrasjonsstyre. Den forskningen og kunnskapen vi har, som aldri kan overskue alt, må suppleres med godt skjønn, erfaring, holdninger og verdier.

For å ta et par eksempler:

En lovbestemt kvotering til ASA-styrene “virker” selvsagt i den forstand at det raskere blir flere kvinner i ASA-styrene. Men virker den på likestillingen i arbeidslivet, på kvaliteten i beslutningene som styrene treffer, på rekrutteringen av kvinner til topplederstillinger i selskapene? Og hvilke bivirkninger får vi av at staten griper inn i private selskaper, samtidig som staten behandler seg selv mildere – eller av å signalisere at kvinner må kvoteres?

En fedrekvote i fødselspermisjonen “virker” selvsagt i den forstand at flere fedre raskere tar ut permisjon. Men virker den på likestillingen i hjemmet og på likestillingen i arbeidslivet? Og hvilke bivirkninger har det for friheten og vårt personlige ansvar at det føres en så paternalistisk politikk? Eller for barna, f.eks. dersom pappa av en eller annen grunn ikke kan ta ut persmisjon? Hva blir neste skritt, dersom vi fortsatt ikke er fornøyd med likestilling i hjem og arbeidsliv? Hvor går grensen for politikk?

Politikken skal holdes oppe av prinsipper og moral. Men politikken skal også holdes nede av prinsipper og moral. Og begge disse synsmåtene er like legitime i et demokrati og i en valgkamp.

Det er denne journalistiske evnen til å betrakte slike ulike synsmåter som like legitime og verdifulle som ofte gjør svenske og danske partilederdebatter så gode sammenlignet med mange av de norske. Her ligger det altfor ofte noe under som forteller oss at større stat, økte bevilgninger og mer regulering er bra – mens privatisering, reduksjon i offentlige utgifter og liberalisering er feil.

Jeg er ikke den eneste som registrerer at Høyre behandles som om det er et regjeringsparti. Også Thomas Boe Hornburg skriver om det samme, og omtaler i dag Jens Stoltenberg som “opposisjonslederen“. At det har blitt slik, må nok Høyre bære et medansvar for – fordi partiet så lange har fulgt den, etter min mening sympatiske, strategien og snakket mest om egen politikk fremfor å angripe andres. Spørsmålet er om partiet kan tillate seg å være like “snilt” i tiden som kommer – når nå Jens Stoltenberg ikke bare har tatt av seg silkehanskene, men er direkte frekk i møte med Erna Solberg. At nettopp Stoltenberg tør å stille spørsmål ved Solbergs lederegenskaper, er faktisk noe av det dristigste jeg har hørt og sett på lenge.

Det Stoltenberg sa nokså direkte i går, er at Solberg er en dårlig leder for et “mislykket prosjekt”, fordi det borgerlige samarbeidet ikke er mer avklart enn det er. At Solberg er den første Høyre-leder som har greid å samle eget parti og de andre partiene i et felles prosjekt som, for første gang i FrPs 40-årige historie, også anerkjenner dette partiet som samarbeidspartner og et mulig regjeringsparti, imponerer tydeligvis ikke Stoltenberg. Heller ikke er han synderlig imponert over den felles politikken disse fire partiene tross alt har utmeislet på flere områder.

Dette er likevel ikke så oppsiktsvekkende. En politiker vil sjelden gi uttrykk for ros og anerkjennelse til en meningsmotstander, og Stoltenberg har selvsagt all interesse av å fremstille det borgerlige prosjektet så dårlig som mulig.

Så derfor er det kanskje på tide også for Høyre å ta av seg silkehanskene og ikke bare snakke om egen politikk. Kanskje bør man også snakke litt om hva som har skjedd – og ikke skjedd – under Stoltenbergs ledelse de siste åtte år. Vi vet nemlig at det mangler gjennomføringskraft i norsk offentlig forvaltning, bl.a. fordi det er noe galt med “holdninger, kultur og lederskap” i forvaltningen under Stoltenbergs ledelse.

Det er, som vi vet, sviktende gjennomføringsevne og -tempo mange steder i forvaltningen.  Det kan i verste fall koste menneskeliv, og det koster uansett milliarder. For bare å nevne fire ulike eksempler:

  • Et viktig veiprosjekt i Norge har en antatt byggetid på 24 år og en kostnad på over 17 milliarder kroner. Ifølge en analyse fra Rådgivende Ingeniørers Forening kunne man spart 19 år og fem – sju milliarder kroner, dersom prosjektet hadde vært gjennomført på en annen måte.
  • Den nye straffeloven, som Stortinget vedtok i 2005, kan ikke settes i kraft før etter minst 10 år, fordi politiet mangler et adekvat IKT-system. Det har bl.a. ført til at Anders Behring Breivik bare fikk 21 og ikke 30 års fengsel, slik Stortinget mener at slike som han burde ha.
  • Helsevesenet bruker fortsatt disketter og telefax for å kommunisere – og har ennå ikke greid å ta i bruk moderne IKT for å sørge for at hver innbygger får én journal. Samtidig har helsekøene vokst med 50.000 personer siden 2005.
  • Ifjor ble det begått 181.000 forbrytelser som ikke ble oppklart i Norge. En av årsakene er at politiet sliter med å overføre bilder og fingeravtrykk digitalt til registrene i Kripos.

Felles for disse fire eksemplene er at de viser at det ikke er de offentlig ansatte det er noe i veien med, og at effektivisering ikke dreier seg om å «løpe fortere». Offentlig sektor rekrutterer meget kompetente medarbeidere i Norge. Hovedproblemet er for svak ledelse, som bl.a. gjør det tungvint og i verste fall umulig å løse oppgavene på en god måte. Og det er et politisk ansvar: Det er statsministeren som er den øverste lederen for alt dette.

Hvis det skal være noen mening i en valgkamp – og det er om å gjøre å sette søkelyset på statsministerkandidatenes lederegenskaper – er det viktigere ting å gripe fatt i enn hvor langt de borgerlige partiene er kommet i å utvikle et felles regjeringsprogram. Jeg tviler litt på at Høyre vil ønske eller greie å forlate strategien om å snakke mest om egen politikk. Kanskje er det heller ikke så lurt.

Men journalistene må gjøre jobben sin:

De skal stille kritiske spørsmål til den politikken Erna Solberg sier hun vil føre.

Men de skal også stille kritiske spørsmål til den politikken Stoltenberg har ført og vil føre.