Dropp sirkuset, NRK!

I går fikk vi en forsmak på hva vi kan vente oss av NRK i valgkampen.

Det skulle være den første partilederdebatten i årets valgkamp – etter at alle partier nå har lagt landsmøtene bak seg og vedtatt sine programmer for neste periode.

I stedet ble det sirkus. Eller som en tidligere, mangeårig statsråd for Arbeiderpartiet uttrykte det på facebook: Det ble en ropedebatt.

Det er utrolig anstrengende å høre på en debatt der deltakerne hele tiden avbrytes av hysteriske og kunstige applauser og tilrop fra sine egne tilhengere i salen. Man kan selvsagt bare skru av, men det er mer alvorlig enn som så.

Når man gjør politikk til underholdning, tvinger man også politikerne inn i rollen som underholdere. Tegnet på suksess blir like mye et spørsmål om å avlevere en fengende replikk eller treffende “soundbites” – mens velgerne i mindre grad får muligheten til å bedømme partienes standpunkter og politikernes integritet, kompetanse, autoritet og evne til lederskap.

Men politikk er hverken lek eller teater – det er dypt alvor. Om vi ikke har visst det før, burde 22.julikommisjonens rapport ha lært oss det: En regjering og statsråder som tar sitt oppdrag alvorlig, må ha evnen til å gjennomføre politikk – ikke bare til å selge politikk. Det hjelper ikke å være en synlig og veltalende mediefigur, dersom man ikke greier å gjennomføre de vedtak som er truffet av regjering og storting. Jeg har skrevet mye om dette på bloggen min før, bl.a. her, for den som måtte være interessert.

Da jeg twitret om dette under Debatten i går, fikk jeg svar fra en NRK-medarbeider som åpenbart var satt til å håndtere sosiale medier. Det var ikke beroligende.

For det første svarer hun slik NRK alltid svarer: De takker for innspill, dette er slikt de vurderer, det er delte meninger, men det er dette de har valgt. Dette er det samme svaret som jeg fikk i de åtte årene jeg satt i Kringskastingsrådet på 1990-tallet. NRK var alltid takknemlige for innspill, og jeg vet at mange internt i NRK var enige med meg – men det var alltid “de andre” som vant – de som tror at alt må være kort, kjapt og underholdningspreget for at seerne skal orke å følge med.

For det andre sier man at dette er “en del av formatet” – hva nå det skal bety annet enn at det er noe NRK har valgt – og at f.eks. SvT og DR har valgt et annet format (les: ofte ganske lange, rolige og seriøse debatter med meget innsiktsfulle debattledere) og derfor visstnok også, ifølge NRK, har færre seere.

Samtidig er ikke NRK immun mot kritikk. I valgkampen i 2007 skrev jeg dette kritiske innlegget i Aftenposten, og det bidro antagelig litt til, tror jeg, en debatt internt i NRK som gjorde at de i neste valgkamp dempet sirkuset. Jeg tror også denne Civita-rapporten ,som Eirik Vatnøy skrev etter valget i 2009, og som ble diskutert i Kringkastingsrådet, fikk en viss betydning. 

Dersom NRK hadde vært en hvilken som helst privat mediekanal, hadde vi ikke hatt like gode grunner til å klage.

Men NRK er vår felles, lisensfinansierte allmennkringkaster, som bl.a. har et samfunnsoppdrag, og som skal bidra til å styrke demokratiet.

Jeg tror derfor NRK bør kikke lenger enn til sine egne og nabolandenes seertall. For det hjelper jo ikke med mange seere, hvis interessen for og tilliten til demokratiet og politikken forvitrer.

Så la oss derfor i stedet se på tall for valgdeltagelse i de tre landene, nylig publisert i OECDs såkalte Better life index. Der opplyses det følgende om valgdeltakelsen de senere i år:

I Danmark var valgdeltakelsen 88 prosent, og det er relativt liten forskjell mellom “høy” og “lav”. De 20 prosent av befolkningen som er i det øverste sosioøkonomiske skiktet, har en valgdeltakelse på 90 prosent, mens de 20 prosent som ligger lavest, har en valgdeltakelse på 86 prosent.

I Sverige var valgdeltakelsen 84 prosent, og det er relativt liten forskjell mellom de som er øverst og nederst på “rangstigen”. De 20 prosent av befolkningen som er i det øverste sosioøkonomiske skiktet, har en valgdeltakelse på 89 prosent, mens de 20 prosent som ligger lavest, har en valgdeltakelse på 83 prosent.

I Norge var valgdeltakelsen 76 prosent, og det er relativt stor forskjell mellom “høy” og “lav”. De 20 prosent av befolkningen som er i det øverste sosioøkonomiske skiktet. har en valgdeltakelse på 83 prosent, mens de 20 prosent som ligger lavest, har en valgdeltakelse på 70 prosent.

Det kan være mange årsaker til disse forskjellene mellom Norge, Sverige og Danmark.

Men det er i hvert fall ikke noe tegn på at klapping, huing, roping og fikse replikker er nødvendig for å mobilisere velgere og styrke demokratiet.

Det er de med de beste argumentene, som bør vinne valget til høsten.

Applaus kan de få etterpå, hvis de gjennomfører det de lover. 

Den norske modellen

Begrepet “den nordiske modellen” er et veletablert begrep i samfunnsdebatten og i forskningen.

I forskning og diskusjon om “den nordiske modellen” er man opptatt av å beskrive modellen (hvilke felles kjennetegn har de nordiske land som adskiller dem fra andre (grupper av) land?), av når og hvordan modellen oppsto (hvem har eierskapet til den?), av suksessfaktorer og problemer ved modellen – og av hva som bør være veien videre. Det “nordiske” blir av og til avgrenset til Skandinavia – men det finnes også eksempler på at Nederland blir inkludert når forskerne studerer “modellen”.

På et tidspunkt for ikke så lenge siden begynte Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet å snakke om “den norske modellen” i stedet for “den nordiske modellen”. Det er i og for seg greit, hvis man fortsatt snakker om det samme. Slikt skjer også i våre naboland, der de ofte snakker om den svenske og den danske modellen når de mener den nordiske modellen.

Men dersom man med “den norske modellen” mener noe distinkt forskjellig fra det man mener med “den nordiske modellen”, krever det en grundigere refleksjon.

Det er helt riktig at de nordiske landene ikke er helt like. Derfor snakker man ofte om “en modell med fem unntak”. Det er også relativt lett å beskrive forskjellene på enkeltområder, som f.eks. på arbeidslivsområdet, der særlig Danmark lenge har skilt seg ut med sin flexicurity-modell. Derfor kan det gi mening å snakke om den norske eller den danske arbeidslivsmodellen.

Men derfra går det ikke an å konkludere at begrepet “den norske modellen” har et avklart og helhetlig innhold – slik det er med begrepet “den nordiske modellen” – snarere tvert om. Begrepet “den norske modellen” brukes akkurat nå bare for snevre politiske formål, der ulike aktører definerer begrepet slik de vil.

Hvor latterlig misbrukt uttrykket er blitt, ser man lett av debatten. “Den norske modellen” brukes nå om alt mulig. Selv har jeg lest om den norske modellen for bistand og diplomati, den norske modellen i bokloven, den norske modellen for talentutvikling i idrett, den norske modellen for å arrangere OL, den norske modellen for bevaring av verdensarv, den norske modellen for fordeling av overskudd fra spillemidler, den norske modellen for rettspsykiatri, den norske modellen for foreldreskap, og, ikke minst, den norske modellen for folkelig reaksjon etter terroraksjoner.

Det er visstnok også en del av den norske modellen å ha lang karriere, å ha gått på en felles skole og å ha innflytelse på egen arbeidsdag. Dessuten er arbeidslinja en del av den norske modellen, mens det er en trussel mot modellen å mene at det skal lønne seg å jobbe. Nærhet mellom folk flest og sentrale samfunnsaktører er den norske modellen, og det er også konkurranse og mangfold – og tøyling av konkurranse. At fagforeningene har vetomakt når det gjelder unntak fra arbeidstidsreglene i arbeidsmiljløloven er en del av norske modellen – å gi Arbeidstilsynet “vetomakten” i stedet er en trussel mot modellen.

Også økonomisk ansvarlighet er et kjennetegn ved den norske modellen, ifølge statsministeren. 

Ifølge Fagforbundet er deres medlemmer selve grunnmuren i den norske modellen, siden de tar ansvar for at innbyggerne har det rent og pent rundt seg, at kulturtilbudet finnes og at alt fungerer som det skal i kommunen.

Fredrik Thue, derimot, mener det er “lærerinnelandet” – velferdsstatens myke, omsorgsfulle og diskré tilstedeværelse overalt – som er hemmeligheten i den norske modellen.

Stavanger Arbeiderparti mener at den norske modellen handler om frihet og frelse. 

I et innlegg i DN ifjor kunne vi lese at også norske barnehager leverer et vesentlig bidrag til den norske modellen, ved at de klargjør barna for et egalitært arbeidsliv.

 

Men: Om det er mye som kjennetegner den norske modellen, er det enda mer som truer den:

Mange mener høye lederlønninger er den største trusselen mot den norske modellen. Andre mener det er de som “naver” som truer modellen.

Fellesforbundet har sagt at kommunikasjonsproblemer som følge av arbeidsinnvandring kan true selve den norske modellen.

Mange mener at den høye arbeidsinnvandringen nå truer den norske modellen. Marthe Michelet, derimot, mener det ikke er innvandrerne som truer den norske modellen, men økonomer og politikere som bruker innvandrerne som syndebukker for å plukke den fra hverandre.

I Ukeavisen Ledelse mener de at trendy amerikanske ledelsesmodeller er en fare for den norske modellen.

Torbjørn Røe Isaksen mener den norske modellen “lekker”, og det som lekker, er visstnok ungdom som ender på trygd.

Rødt-lederen Bjørnar Moxnes mener at vi de siste årene har fått et arbeidsliv som ligger så langt unna den norske modellen som det er mulig å komme.

Satiresiden til 5080 har kanskje oppsummert debatten best:

Vår forskning har vist at den norske modellen er svært fleksibel. Det som kjennetegner den norske modellen, er at den kjennetegnes av at den kjennetegnes av noe. At den kan være et argument for mer statlig styring og for mindre statlig styring.  Ofte kjennetegnes modellen ved at den er kjennetegnet ved det motsatte av hva den forrige personen sa kjennetegnet modellen. Tenketanken Civita har funnet ut at den kan benyttes som argument for å gå vekk fra sosialdemokratisk politikk.Ap, derimot, mener at det som kjennetegner den norske modellen, er at Ap alltid stiller seg bak den, og dermed kjennetegner den.

Romfolk og tigging – ansvar og etikk

For nesten ett år siden skrev jeg et innlegg om romfolk og tigging. Jeg avsluttet innlegget slik:

Romfolket og tiggerne utfordrer våre liberale holdninger. Det sier noe om kvaliteten på samfunnet vårt hvordan vi håndterer dem som ikke passer inn i flertallets foretrukne samfunnsmodell. Samtidig er det hjerteskjærende å se hvordan barn frarøves sine fremtidsmuligheter og dømmes til en evig tilværelse som tiggere. Derfor må vi spørre: Er tilrettelegging for tigging virkelig en god og verdig måte å hjelpe medmennesker på?

Siden jeg skrev innlegget er jeg dessverre blitt enda mindre overbevist om at tilrettelegging for tigging er en god og verdig måte å hjelpe fattige medmennesker på.

Ordet “tilrettelegging” bør selvsagt nyanseres. Vi legger jo ikke direkte til rette for tigging, bare fordi det ikke er forbudt. Jeg tror likevel det arter seg slik for de som kommer. De reiser dit det er minst restriksjoner, fordi det er der det ligger best “til rette” for å kunne tigge. Eller som det heter i et interessant notat av Ada Ingrid Engebrigtsen ved NOVA: “Signøynerne vet hva som er mulig og tillatt i de forskjellige landene”, hvilket er en av grunnene til at vi ser færre barn som tigger i Norge enn i en del andre land. De vet at det er forbudt her.

I året som er gått, syns jeg mye av debatten har sporet veldig av.

Den er dessverre blitt et godt eksempel på hvor vanskelig det er å håndtere de nye debattene som vil komme – knyttet til synlige uttrykk for at globaliseringen nå også har blitt en mulighet for fattige mennesker, for mennesker som er kriminelle og for mennesker med helt andre verdier, religiøse overbevisninger og kulturelle uttrykk enn vi er vant til. At det er vanskelig, viser seg på ulike måter. Noen inntar rabiate standpunkter eller tyr til uakseptabel språkbruk. Andre, som f.eks. Regjeringen, greier ikke å ta stilling – enten det gjelder bruk av niqab på skolen eller et mulig forbud mot tigging. Men disse debattene er kommet for å bli. Derfor må vi øve oss i å føre slike debatter – om de ulike problemene og fenomenene vi kommer til å møte – og vi må gjøre det med skuldrene ned.

Debatten om romfolk (eller den litt mer omfattende kategorien sigøynere) og tiggere reiser mange vanskelige spørsmål. Jeg har lyst til å reflektere litt over noen av dem:

For det første: Hvilken situasjon er tiggerne i?

At de utenlandske tiggerne er i en vanskelig situasjon, enten de er hjemme eller her, er det ingen som bestrider.

Men hvor frivillig er tiggingen? I hvilken grad er romfolket tvunget – ikke bare av omstendighetene, men av andre mennesker – inn i tigging, og i hvilken grad er de ofre for menneskehandel, tvang, prostitusjon og kriminalitet?

Noen forskere, som f.eks.Engebrigtsen, benekter at det finnes tvang, kriminalitet og handel med mennesker av noe nevneverdig omfang. Hun mener at tilreisende tiggere nesten utelukkende er fattige familier som frivillig reiser til Norge for å tjene noen kroner ekstra til dem hjemme.

Men det er nok flere som mener at innslaget av tvang og trafficking er nokså betydelig. Norbert Ceipek, en sosialforvalter fra Wien, som regnes for å være en kapasitet på området, er blant dem som mener at mange romfolk blir grovt utnyttet av sine egne.

Engebrigtsen skriver igrunnen også om dette og forteller at det “ikke er uvanlig at velstående rom og rumenere betaler noen for å rekruttere sesongarbeidere, for eksempel blant fattige rumenere, rom og andre. Disse blir så fraktet til det aktuelle landet i arbeidsgiverens minibuss og får losji betalt av arbeidsgiver eller “kontraktør”, som de må betale tilbake.” At ikke alle greier å betale tilbake etter en tiggerferd til f.eks. Norge, og at det kan føre til tragedier, sier seg nærmest selv.

Også politiet, EU og Europol mener at det er utstrakt menneskehandel knyttet til de som ender som tiggere bl.a. i Norge. Innad i EU er det etniske minoriteter i de fattigste landene som er mest utsatt – særlig fra Bulgaria og Romania – altså akkurat de menneskene som tigger i bl.a. Oslos gater. Men de som er utsatt for denne moderne formen for slaveri, behøver ikke nødvendigvis å forstå det selv.

Alt oppsummert er det altså delte meninger om hvor omfattende ulike former for tvang og trafficking er. Noen mener at dette preger nesten hele det utenlandkse tiggermiljøet i Norge. Andre mener det er et mer blandet bilde.

Selv mener jeg at det foreligger ganske overbevisende dokumentasjon på at svært mange av tiggerne er utsatt for andres utnytting og tvang.

For det andre: Er tiggerne selv kriminelle?

Det virker nokså uomstridt at det skjer mye “småkriminalitet” blant tiggerne selv. Selv forskeren Ada Ingrid Engebrigtsen, som delvis baserer seg på litt gamle data,og som åpenbart – sympatisk nok – gjerne vil være velvillig stemt overfor tiggende rom, innrømmer at det er slik. Hennes forsiktige konklusjon fra 2012 er at det “sannsynligvis også (foregår) noe kriminell virksomhet, “nasking” i butikker, lommetyveri og større saker”, men at det er vanskelig å vite hvem som står bak – tiggerne selv eller bakmenn. I det hele tatt er det vanskelig, også for Engebrigtsen, å få “kunnskap om den interne organiseringen av sigøynere og andre gatearbeidere i Norge”. Hun har prøvd å spørre, “men får ikke noe klart svar”.

Andre og nyere rapporter, bl.a. fra politiet, er klarere: Andelen tiggere og/eller tilreisende rom som også er kriminelle, er økende. Og jeg syns egentlig ikke det er noe stort poeng å diskutere dette, fordi det nærmest er opplagt. Engebrigtsen beskriver de tilreisendes arbeid som en slags “multitasking” og sier at “gatearbeid” er en mer presis beskrivelse enn “tigging”. Jeg er enig i det, men å tro at denne “multitaskingen” bare omfatter lovlige aktiviteter, virker naivt. En rapport, som jeg i farten ikke finner tilbake til, antydet at ca. 50 prosent av tiggerne også var involvert i kriminell aktivitet. Min første innskytelse var at det kanskje var mennene, mens kvinnene muligens er mindre aktive “multitaskere”.

“Småkriminalitet” kan være ille nok. Dessverre er det også rapporter om mer alvorlig kriminalitet, som f.eks. tvangsprostitusjon. Hvor omfattende denne typen kriminalitet er, vet jeg imidlertid ikke.

For det tredje: Hvordan kan vi hjelpe tiggerne?

Det fremheves ofte i debatten at vi hjelper de utenlandske tiggerne ved å la dem tigge, fordi de da kan “tjene” noen flere kroner enn de ville tjene på å ta tilfeldige jobber i hjemlandet. For dem er tigging den beste av bare dårlige løsninger.

Dette mener jeg er en diskutabel påstand. Tigging kan selvsagt hjelpe, slik det hjelper å “pisse i buksa”. Det gir kortsiktig lindring. Men samtidig virker det ødeleggende på lang sikt, fordi det holder tiggerne nede i fattigdom. Tigging er en totalt uproduktiv virksomhet. Det vil aldri kaste mye av seg. Det leder ikke til noen klassereise. Det holder barna unna utdanning.

Å gi til tiggere kan muligens være å gjøre dem en tjeneste på helt kort sikt. På litt lenger sikt gjør vi dem en bjørnetjeneste.

Veien ut av fattigdom går gjennom utdanning og arbeid. Løsningen er ikke å gi “finne på-arbeid” til tiggere som har kommet til Norge, men å sørge for at barna begynner på og fullfører skolen, slik at de senere kan skape eller ta seg ordinært arbeid og løfte seg selv og sine egne barn ut av fattigdom.

Det er selvsagt også mulig å gjøre noe for dagens voksne tiggere. Men jeg tror mye mer på f.eks. mikrokreditt som kan gi mulighet til å skape seg et arbeid, enn jeg tror på tigging.

Norge bruker allerede store midler på å hjelpe romfolk i deres hjemland, bl.a. i Romania. Denne innsatsen vet igrunnen nordmenn lite om. Vi burde få mer kunnskap om det vi gjør, få anledning til å legge press på nasjonale og europeiske myndigheter for å gjøre enda mer og gjøre det bedre, og dessuten burde vi – som borgere, sivilsamfunn og næringsliv – oppmuntres til å engasjere oss i deres hjemland, slik så mange nå gjør, f.eks. i Afrika og Asia.

For det fjerde: Vil et forbud mot tigging gjøre det lettere eller vanskeligere å hjelpe fattige romfolk og sigøynere?

Svaret er ikke åpenbart. Men jeg tror det er sånn:

Driftige og dyktige mennesker vil – hvor enn de befinner seg – forsøke å forbedre livssituasjonen for seg selv og sin familie. I samfunn med demokrati og en rettferdig markedsøkonomi, kan trangen til entreprenørskap tas ut på positive måter: Man kan starte bedrifter, jobbe seg opp, vise innsatsvilje og få belønning.

I samfunn uten et velutviklet demokrati, med urettferdighet, korrupsjon, kleptokrati og systematisk diskriminering, vil entreprenørene søke til den virksomheten som tross alt er mest lønnsom, selv om den er destruktiv – det være seg krig, kriminalitet eller, for den sakens skyld, tigging.

Jeg tror derfor – uten å vite det – at det kan være fornuftig å avskjære muligheten for å tigge, samtidig som man setter inn andre tiltak som bidrar til demokratisering, likestilling og utdanning, og – selvsagt – økonomisk vekst i deres egne hjemland.

For det femte: Er det illegitimt eller illiberalt å forby tigging?

I debatten om et delvis eller fullstendig tiggerforbud hevdes det ofte at et forbud nærmest er illegitimt – som om det betyr å forby menneskers mulighet til å be medmennesker om hjelp eller å “forby fattigdom”.

Jeg syns dette er å karikere hensikten bak forslaget. Jeg tror alle skjønner at ingen har til hensikt å ville forby muligheten til å be noen om hjelp – eller å strekke ut en hånd i nød. Jeg tror også alle ser at den tiggingen som nå finner sted, er systematisk og i all hovedsak et resultat av stram organisering – og at den derfor har karakter av å være arbeid.

Slik virksomhet kan derfor utmerket godt forbys uten at det normalt er å oppfatte som noe illegitimt eller illiberalt – slik man f.eks. også, såvidt jeg vet, forbyr gatesalg på Karl Johan. Det kan forbys av hensyn til alle de som ferdes i fellesrommet, slik en rekke andre ting er forbudt i fellesrommet – eller det kan forbys av hensyn til tiggerne selv, fordi man mener at det er en forutsetning for å hjelpe med positive tiltak. Hvis man er overbevist om at fortsatt tigging er et avgjørende hinder for at barna til tiggerne får fullført sin skolegang – ja, så kan det ikke karakteriseres som illiberalt å forby tigging, forutsatt at man samtidig setter inn andre tiltak. Det er en form for paternalisme, men den er ikke særlig annerledes enn den vi praktiserer på oss selv.

For norske borgere er det slik: Den som ikke sørger for at barna får opplæring, bryter loven og vil bli straffet.

For det sjette: Hva er egentlig tigging?

Etter min mening er det forskjell på tigging – som vel ingen egentlig har lyst til å forby – og tigging som arbeid.

Jeg syns ikke det kan være noen tvil om at de utenlandske tiggerne i Norge faktisk utøver et arbeid, slik jeg også skrev på bloggen min ifjor.

Ada Ingrid Engebrigtsen snakker om “tigging som erverv” og sier, i innledningen til sitt notat, at “tigging har samme funksjon som arbeid generelt har: å skaffe et utkomme”.

Jeg er helt enig. Dette er ikke mennesker som “tilfeldigvis” strekker ut en hånd for å be om hjelp – det er mennesker – for ikke å si driftige entreprenører! – som har gjort tigging til arbeid: Det er velorganisert, de har (ofte) arbeidsgivere, de bruker arbeidsantrekk, de har faste arbeidstider, de har et fast arbeidssted, de konkurrerer med andre i samme “bransje”, de tilhører en organisasjon, de utøver selv et slags “konkurransetilsyn”, og de legger strategier for hvordan de skal lykkes best mulig.

Engebrigtsen skriver om hvordan de bl.a. kler på seg tiggerrollen: “De klærne tiggere bærer i Oslo, særlig kvinnene, er en del av arbeidsantrekket for gatearbeidere. (..) I Romania kler både kvinner og menn seg i fargerike klær, en vakker påkledning er viktig for selvfølelsen og fellesskapet.” Men når de skal på tiggerarbeid er det et “ritual ved avreise som omfatter avkledning av den rumenske rom-drakten, som er en viktig etnisk markør (..), og iføring av lag på lag med klær både mot kulden, men også som bagasje, med den fattligslige tiggerdrakten ytterst”.

Så dermed kan man spørre:

For det syvende: Er det noen logikk i å forby sosial dumping og au pair-ordningen, men ikke tigging?

I Norge har vi en kontinuerlig debatt om sosial dumping, hvor særlig LO og venstresiden presser på for å få gjennomført stadig nye tiltak. I det siste har det også vært en opphetet debatt om au pair-ordningen, som dels preges av at noen har misbrukt ordningen, dels av at mange ser ut til å mene at selve ordningen innebærer utnytting av unge, utenlandske kvinner. Blant dem som er mest opptatt av å fjerne au pair-ordningen, er også de som er mest mot å ville forby tigging.

Men halter ikke denne logikken?

“Sosial dumping” er et tøyelig begrep. Nesten alle som er fattigere enn oss, og som kommer til Norge for å forsøke å skape seg et bedre liv, tjener (i starten) litt dårligere enn oss. Men det de har til felles, er at de tjener mye bedre enn de gjør i hjemlandet, og at de etter kort tid i Norge stiger enda mer i gradene. Civita har tidligere vist hvordan det som kan fremstå som sosial dumping i Norge, i virkeligheten er sosial jumping for dem som kommer. En fillipinsk au pair, for eksempel, tjener svært mye mer i Norge enn hun ville gjort i hjemlandet.

Likevel mener mange i Norge at forholdene deres er så dårlige at de må forbys.

Når det gjelder tigging, derimot, gjelder ikke denne logikken. Tiggerne har, når sant skal sies, det usleste av alt arbeid i Norge. De tjener virkelig dårlig, de har ekstremt utsatte arbeids- og sosiale forhold, de har ingen å klage til, og de er – i motsetning til au pairer og arbeidsinnvandrere – henvist til den svarte økonomien. Så hvorfor er det så lett å akseptere at noen arbeider som tiggere – timevis hver dag – mens en au pair fra Fillipinene, som arbeider maksimalt fem timer pr dag og mottar lønn, kost og losji for det, har så nedverdigende arbeid at hele ordningen bør legges ned?

Det er ikke helt lett å forstå.

For det åttende: Er det noen logikk i å ville forby tigging og samtidig ville oppheve sexkjøpsloven?

En del av argumentasjonen mot et eventuelt tiggerforbud er prinsipiell – og, får vi vel si, litt retorisk. Noen prøver f.eks. å fremstille et tiggerforbud som spesielt ulogisk, fordi det fins partier og politikere som samtidig vil oppheve sexkjøpsloven. Men det er ikke nødvendigvis noen bristende logikk her.

Ingen etterspør tigging, tiggingen fører ingensteds hen, og tiggerne ber ikke om å bli regulert – samtidig som tiggingen og det som følger med tiggingen, åpenbart kan ha negative konsekvenser for andre.

Slik er det i liten grad med prostitusjon: Det er en tjeneste som (dessverre) er etterspurt, som noen ønsker å yte, og som noen av de prostituerte ønsker å gjøre til et ordinært arbeid. De prostituerte og kundene deres plager dessuten i liten grad andre.

For det niende: Er prestene og kommentatorene mer etiske enn bystyrerepresentantene i Oslo?

En gruppe prester har (nesten) overnattet i en park i Oslo for å vise sin solidaritet med romfolket – og, etter eget sigende, for å bringe “etikken inn i debatten”. De sa selv at det var lett å latterliggjøre aksjonen, og det er det jo – men la det fare.

Poenget er vel at det må skilles mellom sinnelagsetikk og konsekvensetikk: Det er lett å vise solidaritet ved å tilbringe en kveld i en park. Det er langt vanskeligere å ha ansvaret for å gjennomføre tiltak som virker, og som ikke gjør vondt verre.

Debatten om romfolk og tigging har i det hele tatt satt et fenomen i tiden på spissen, nemlig avstanden mellom de som styrer og de som kommenterer de som styrer.

De som styrer, i regjering og lokalt, står overfor nesten uløselige problemer og dilemmaer, mens enkelte av kommentatorene demonstrerer sin egen tilværelses uutholdelige letthet og enorme avstand til det å ha ansvar.

For det tiende: Vil doer, dusjer og dyner løse problemet?

Avstanden mellom de som styrer og har ansvar – og de som ikke har det – demonstreres godt når det blir snakk om tiltak som bør gjennomføres her hjemme for å vise romfolket medmenneskelighet .

Det er faktisk ikke lett å høre hvilke konkrete tiltak det tenkes på. Selv ikke Thorbjørn Jagland, som ga et langt intervju om saken til NRK Søndagsavisa forrige søndag, nevnte ett konkret eksempel på hvilke “positive tiltak” norske myndigheter nå burde iverksette. Intervjueren var heller ikke særlig pågående om dette.

Det som oftest nevnes, er dusjer og doer og et sted å sove.

Regjerigen har vegret seg for å ta stilling og har i stedet skjøvet problemet over på kommunene. Det føyer seg inn i et mønster – enten det gjelder hijab i politiet, niqab i skolen, bioteknologi eller romfolk: Regjeringen roter, utsetter eller skyver slike problemer over til andre.

Regjeringen forslag om å gi kommunene anledning til å innføre “tigger(frie)soner” er imidlertid problematisk: 

* Det er, ifølge politiet, vanskelig å håndheve.

* Det er et signal om at forbud er i orden, samtidig som Regjeringen uttrykker at et forbud ikke er i orden, fordi man ikke kan “forby fattigdom”.

* Det er et signal om at tigging er i orden der det ikke er forbudt, dvs. at det kanskje kan forventes en viss tilrettelegging for tigging der det ikke er forbudt.

Oslo kommunes svar til Regjeringen er, såvidt jeg kan høre, tredelt:

* Oslo kommune gjør allerede ganske mye, bl.a. med hjelp fra frivillige organisasjoner, og dette skal vi fortsette med. Et godt eksempel, syns jeg, sto å lese i Aftenposten forleden – der representanter for romfolket, frivillige organisasjoner og byrådet i Oslo diskuterte konstruktive løsninger på de mest akutte problemene.

* Oslo kommune prøvde å gjøre en del ekstra, bl.a. ved å sette opp toaletter – men dette ble umulig å håndtere, bl.a. fordi toalettene ble så tilgriset at det ikke lot seg gjøre å opprettholde tilbudet.

* Oslo kommune er redd for at et mer omfattende tilbud med flere dusjer og doer (og eventuelt overnattingsmuligheter) vil være en invitasjon til å etablere campingplasser der de ikke kan eller skal være og til flere om å komme til Norge.

Disse innvendingene blir som regel besvart med det vi må kunne kalle retorikk:  “Ingen kommer til Norge for å gå på do.” “Tror de virkelig det kommer færre romfolk bare fordi de ikke får dusjet?” .

Men alle som har befattet seg med innvandringsdebatten og med reisende tiggere, vet at rykter spres utrolig fort, og at det har virkning på dem som reiser – naturlig nok. Dermed er dette et dilemma for dem som styrer og har et ansvar: Mennesker reiser dit mulighetene er best. Hvis det er tiggerforbud og mangel på doer i Danmark – mens det er dusjer, doer og dyner i Norge – og muligheter for å tigge – ja, så reiser man selvsagt til Norge.

Til slutt:

Tiggerne er en slags entreprenører. De utnytter de mulighetene som byr seg. Men fordi ingen byr dem muligheten til å utføre et ordinært og produktivt arbeid som lønner seg mer enn tigging, velger de – logisk nok – tigging. Det er utallige eksempler – bl.a. fra utviklingsland – på at man kan snu en slik utvikling. Men da må man skape slike muligheter – og ikke bare muligheter til å fortsette vandringen i en ond sirkel.

Vi kan hjelpe, men de må også hjelpe seg selv. Den som har ikledd seg tiggerrollen og stiller i tilsynelatende skitne og fattigslige klær, vil være mindre attraktiv på arbeidsmarkedet enn den som stiller i vanlige klær.

Muligheten til fri bevegelse over landegrensene er et umistelig gode. Forhåpentligvis vil dette godet kunne omfatte flere enn Europas borgere i fremtiden.

Forutsetningen er imidlertid at man greier seg selv, er selvhjulpen og bidrar til samfunnet. Som Sten Inge Jørgensen skriver i denne ukens Morgenbladet: Den frie bevegelsen i Europa vil neppe overleve i det lange løp, dersom den ikke er bærekraftig.

Det skal ikke hindre oss i å hjelpe de som har det dårligere enn oss.

Men vi må – som i utviklingspolitikken – hjelpe på en måte som virker.

 

Arbeiderpartiets meningsløse triksing med tall

For en tid tilbake skrev jeg en artikkel i Dagsavisen, som reiste spørsmål om hvorvidt den rødgrønne regjeringen har brukt det historisk gode handlingsrommet de siste åtte årene så fornuftig som den kunne og burde i henhold til bl.a. handlingsregelen. I artikkelen viste jeg til at statsbudsjettet har vokst med over 400 milliarder kroner siden 2005.

Kort tid etter fikk jeg svar fra statssekretær Hilde Singsaas, som mente det var “feil” å si at handlingsrommet var på over 400 milliarder kroner. Riktig nok var det “i og for seg riktig” – poenget var bare at det reelle handlingsrommet har vært mye mindre – anslagsvis ca. 170 milliarder kroner.

Også statsministeren uttalte på sin pressekonferanse om den såkalte vekstpakken 5.mai at “Det er sånne Civita-tall. Det er helt vanvittig hvordan de folkene får lov til å holde på. (…) ..dere må slutte å lese Civita, for tallene er helt og absolutt totalt feil. Og de er så omtrentlige i den måten de gjengir tall på. Ja.” Finansministeren supplerte statsministeren med et høyt og tydelig “tiltredes”.

Mitt svar til Singsaas kom på i Dagsavisen dagen etter, og der forklarte jeg hvordan Regjeringen selv har mulighet til å påvirke størrelsen på det reelle handlingsrommet, særlig når det er flertallsregjering i åtte år.

Etter dette fortsatte diskusjonen, bl.a. på twitter, mellom Singsaas og meg. I den forbindelse ble også Høyre og Erna Solberg kritisert, fordi de har sagt at handlingsrommet, i reelle penger, har vært på over 300 milliarder kroner. Ifølge Singsaas er det “meningsløst” å bruke et slikt tall.

Senere har finanskomiteens leder, Torgeir Michaelsen, gått inn i debatten, bl.a. ved å skrive denne bloggen , der han påstår at Civita og Høyre “trikser med tall”, samtidig som det “reelle handlingsrommet” reduseres ytterligere til 107 milliarder kroner. Jeg svarte han direkte i bloggen hans her.

En rimelig oppsummering av debatten er nok som følger:

Det er ingen uenighet om tallene: Handlingsrommet på statsbudsjettet har økt med over 400 milliarder kroner i løpende priser – altså nominelt – siden 2005. Justert for inflasjon er handlingsrommet økt med over 300 milliarder kroner. Justert for pris- og lønnsvekst i henhold til statsbudsjettsdeflatoren er handlingsrommet økt med 178 milliarder kroner. Justert for det Finansdepartementet kaller “tekniske justeringer” blir handlingsrommet 170 milliarder kroner. Og foretas det ytterligere justeringer, som Michaelsen gjerne vil gjøre, synker handlingsrommet til 107 milliarder kroner. Antagelig er det mulig å finne enda flere forhold som kan justere handlingsrommet ytterligere ned, dersom man gjerne vil det.

Men debatten dreier seg altså ikke om tallene, selv om man lenge kunne få inntrykk av det – siden mine tall ble omtalt som “feil”, “meningsløse” og et resultat av “triksing” – og som tall man ikke burde få “lov til å holde på med”, ifølge statsministeren.

Det diskusjonen dreier seg om, er om disse tallene er relevante og brukbare til noe som helst, eller om det kun er det deflatorjusterte tallet som gir mening?

La meg starte med det nominelle tallet på over 400 milliarder kroner. Jeg er enig i at det ikke gir mye mening å bruke dette tallet, dersom man skal vurdere det handlingsrommet man reelt sett har. Når tallet likevel er verdt å trekke frem, er det fordi regjeringspartiene selv gjør det. Når de skal skryte av alt de har fått til innenfor handlingsrommet, bruker de nemlig gjerne nominelle tall. Det statsministeren mener at Civita ikke burde ha “lov til å holde på” med – har altså Arbeiderpartiet lov til å holde på med. Her er ett eksempel:

 

 

 

Dette er fra en skrytebrosjyre fra Arbeiderpartiet. Her viser partiet hvordan veibevilgningene har økt siden 2005 – i løpende priser, altså nominelle tall. Skal man vurdere hvor høyt veibevilgninger er prioritert, må altså dette sees i forhold til det nominelle handlingsrommet på over 400 millarder kroner – og ikke Michaelsen deflatorjusterte handlingsrom på litt over 100 milliarder kroner.

Hva så med det inflasjonsjusterte tallet på over 300 milliarder kroner?

Det er et tall som er enda mer relevant – av minst tre grunner:

For det første er det et reelt tall, altså justert for den generelle inflasjonen.

For det annet fins det nok enda flere eksempler på at Regjeringen skryter av bevilgninger som bare er justert for inflasjon. Blant annet er det grunn til å lure når man av og til hører hvordan Regjeringen fremstiller veksten i kommuneøkonomien. 6.mai var det et innslag om kommuneøkonomien i Dagsrevyen. Der fikk vi vite at bevilgningene i kommunesektoren neste år skal økes med 6 – 6,5 milliarder kroner. I dag var Senterpartiets parlamentariske leder, Lars Peder Brekk, på Politisk kvarter og sa at bevilgningene til kommunene hittil under Stoltenberg II-regjeringen har økt med i underkant av 70 milliarder kroner. Jeg vil utfordre Torgeir Michaelsen eller andre fra regjeringsapparatet til å fortelle oss om dette er nominelle tall, inflasjonsjusterte tall eller deflatorjusterte tall?  Jeg utelukker ikke at dette er tall som er deflatorjusterte, men dette fremstår som uklart for meg. Er det nominelle eller bare inflasjonsjusterte tall, må de jo være meningsløse og dessuten trikset med?

Men det er også en viktigere grunn til at man ikke bare kan følge Torgeir Michaelsen når han prøver å etterlate inntrykk av at politikerne ikke kan gjøre noe for å utvide det reelle handlingsrommet, noe Singsaas også argumenterer med i et innlegg i Dagsavisen i dag – men bare passivt må registrere at et handlingsrom på over 400 eller 300 milliarder kroner synker til litt over 100 milliarder kroner.

Denne reduksjonen er nemlig i all hovedsak et resultat av politikk. Det er riktig nok slik at politikerne ikke kan bestemme nøyaktig hva slags pris- og lønnsvekst vi får – men politikerne kan påvirke pris- og lønnsveksten, og de kan i høy grad gjøre noe med de automatiske utgiftsbindingene som ligger i budsjettet. Pensjonsreformen er jo et eksempel på det: Politikerne bestemmer seg – over partigrensene – for å gjennomføre en reform som skal dempe den langsiktige utgiftsveksten og styrke inntekstssiden i budsjettet, bl.a. ved å få flere seniorer til å jobbe lenger. Singsaas nevner selv det samme i sitt innlegg i dag: Selv om ingenting kunne vært gjort annerledes i de åtte årene som er gått, er det helt klart at “noe må gjøres” når “vi retter blikket fremover”.

Reformer som skal dempe utgiftsveksten, kan være upopulære – og det skal Torgeir Michaelsen ha: Reformiveren i norsk politikk er ikke påfallende stor for tiden. Men de er ikke umulige, spesielt ikke når man har en flertallsregjering som sitter lenge. Michaelsen kan godt si at Regjeringen ikke har ønsket å gjennomføre slike reformer, men det er uheldig at han later som det ikke er mulig.

Når man leser Singsaas og Michaelsen kan man nesten få inntrykk av at demokratiet vårt er kjøpt opp av byråkratiet, og at politikerne sitter handlingslammet tilbake. Men i virkeligheten er det motsatt: Det er politikerne som bestemmer hva som skal gjøres – mens byråkratiet gjør slik politikerne bestemmer.

Overskriften på denne bloggen er ikke bokstavelig ment – jeg bruker bare de ordene Arbeiderpartiet bruker om andre.

Selv syns jeg det er helt fair å bruke alle tall som er korrekte, bare man på en skikkelig måte redegjør for hva slags tall det er.

 

 

AUF-brosjyre om (gratisprinsippet i) skolen

I NRKs Politisk kvarter i dag fikk vi høre om en brosjyre om skolepolitikk som AUF skal bruke i valgkampen.

Brosjyren foregir bl.a. å fortelle oss hva som vil skje med skolepolitikken, dersom Høyre og Fremskrittspartiet overtar styringen av landet. Ifølge lederen i FpU, Himanshu Gulati, hefter det imidlertid et problem med brosjyren: Den er full av løgn.

AUFs leder Eskil Pedersen benekter dette og mener at han har dokumentasjon som beviser at det brosjyren påstår, er sant. Han viste til Høyres og Fremskrittspartiets programmer, men også til “erfaring” med den forrige borgerlige regjering.

En av påstandene i brosjyren som ble spesielt berørt i Politisk kvarter, er at “elever må betale mer selv”, dersom Høyre og FrP får det som de vil. Ifølge AUF-lederen vil Høyre nemlig fjerne – eller “se mer fleksibelt på” – gratisprinsippet i skolen. Han greide ikke å gjøre rede for hvilken dokumentasjon han hadde for å hevde dette, men på twitter etterpå viste han bl.a. til at det ikke var gratis skolebøker i videregående under Bondevik II-regjeringen.

Nå viser det seg at Høyre ikke har programfestet ett ord som rokker ved gratisprinsippet i skolen eller ved ordningen med “gratis skolebøker”. Det kunne Torbjørn Røe Isaksen, som ledet redaksjonskomiteen på Høyres landsmøte, fortelle til NRK litt senere på dagen. FrP har ennå ikke hatt sitt landsmøte, men det er heller ingenting i FrPs programforslag som rokker ved gratisprinsippet i norsk skole – snarere tvert om.

Det er altså ingenting i Høyres og Fremskrittspartiets programmer for neste periode som tyder på at det er sant at “elever må betale mer selv”, dersom disse to partiene overtar styringen av landet.

Så hva bygger AUF på? Kan det være “erfaringen” med tidligere borgerlige regjeringer – og hva var i så fall den? Siden jeg var utdanningsminister i Bondevik II-regjeringen kan jeg kanskje bidra til å belyse saken.

Først et par ord om det såkalte gratisprinsippet:

Uttrykket “gratisprinsippet” betyr selvsagt ikke at noe er gratis. En mer presis beskrivelse er at det er skattefinansiert.

All utdanning i Norge – fra og med grunnskolen til og med høyere utdanning – er “gratis”, dvs. skattefinansiert. Det betyr imidlertid ikke at alle sider ved utdanningen er 100 prosent skattefinansiert, eller at alt man anser som nødvendig for å kunne gjennomføre utdanningen eller en dag på skolen, er skattefinansiert eller “gratis”. Generelt kan man si at gratisprinsippet gradvis blir mindre absolutt, jo høyere opp i utdanningsløpet man kommer. Eller sagt med andre ord: Du må betale mer selv i høyere utdanning enn du må i grunnskolen.

Så hva var erfaringen med den forrige borgerlige regjeringen – altså Bondevik II-regjeringen?

I grunnskolen ble gratisprinsippet strammet til så kraftig at det møtte kritikk. Blant de som var særlig kritiske, var arrangørene av Hvite Busser-turene, fordi det ble mye vanskeligere å arrangere slike turer. Mange var også kritiske, fordi det ble vanskeligere å gjennomføre leirskoler.

I videregående opplæring skjedde det to ting: På den ene side er det riktig, som AUF-lederen antyder, at vi unnlot å innføre ordningen med gratis skolebøker, dvs. en utlånsordning – men dette var før ordningen hadde trådt i kraft. Vi gjorde det imidlertid ikke for å spare penger for det offenlige eller for at elever skulle “betale mer selv”. Vi gjorde det fordi vi mente at dette faglig sett var en dårlig ordning – fordi kvaliteten på læremidlene over tid ville bli dårligere, og fordi læremidlene ikke kunne brukes slik man ofte bruker læremidler når man er i ferd med å bli student; med å notere, “gule ut ” osv.

Så hva gjorde vi i stedet? Vi innførte en kraftig forbedret støtteordning for elever i videregående opplæring, slik at ingen, av økonomiske grunner, skulle hindres i å gjennomføre videregående opplæring eller skaffe seg de læremidlene de trengte. Vi økte støtten med 650 mill. kroner eller 33 prosent fra ett år til et annet. Det førte til at over 10.000 flere elever fikk mer i stipend, at ingen lenger behøvde å ta opp lån, og at noen elever fikk mer enn 20.000 kroner mer i årlig stipend.

I høyere utdanning var det Bondevik II-regjeringen som sørget for at gratisprinsippet ble lovfestet – for øvrig akkurat slik studentene hadde ønsket seg.

Alt oppsummert er det altså ingenting i AUFs påstander om at “elever må betale mer selv”, dersom det blir et regjeringsskifte. Det er ingenting i programmene eller politikken til Høyre eller FrP som tilsier det (og neppe heller noe i KrFs og Venstres politikk og programmer) – og det er heller ingenting i de “erfaringer” AUF måtte ha med tidligere borgerlig regjering.

AUFs påstand er med andre ord fri fantasi.

 

 

 

 

 

 

Abortdebatten i Høyre

Med overveldende flertall vedtok Høyres landsmøte at partiet ikke vil endre paragraf 2c i abortloven.

Etter å ha hørt debatten gjør jeg meg noen refleksjoner:

For det første det åpenbare: Det blir ingen endringer i abortloven.

Det er nå bare KrF som ønsker innstramninger i loven, og avstanden mellom KrF og alle de andre partiene er større enn på lenge. Mens de andre partiene, delvis etter omfattende debatt, har bestemt at de stort sett vil beholde loven slik den er – ønsker KrF en fundamental endring og innstramning av loven. KrF vil helst bare tillate abort når det er fare for mors liv, når barnets tilstand er uforenelig med liv og når graviditeten har oppstått som følge av tvang eller voldtekt.

Til trøst for dem som er skuffet over vedtaket på Høyres landsmøte er det kanskje verdt å tenke over dette: Jeg tror ikke paragraf 2c hadde blitt fjernet, selv om landsmøtet hadde vedtatt dette. Høyre og KrF hadde ikke hatt flertall i Stortinget, og jeg tror ikke det er en sak som (et splittet) Høyre ville forsøkt å trumfe igjennom, eller en sak som Venstre og/eller FrP ville gitt i forhandlinger.

Utfallet av avstemningen på Høyres landsmøte var nok litt mindre overraskende enn man kunne få inntrykk av. Denne saken har vært drøftet på flere landsmøter, og stort sett har de som ville foreta innstramninger i paragraf 2c, tapt. Unntaket var 2001, da det altså ble det motsatte resultat. Det betyr at Høyre hadde det på programmet i Bondevik II-regjeringen, men siden det var en mindretallsregjering, var det ikke mulig å få det vedtatt i Stortinget – og derfor ble det heller aldri fremmet som sak.

Det som kanskje var litt overraskende i dag, var at noen av debattantene mente at en slik debatt overhodet ikke hører hjemme i et liberal-konservativt parti som Høyre, at det nærmest var uhørt av programkomiteen å ta det opp, og at forslaget burde trekkes. Men hvor skulle et slikt spørsmål høre hjemme, om ikke nettopp i et konservativt parti? I Høyres prinsipprogram, som ble vedtatt i 2008, heter det for øvrig at Høyre “kontinuerlig (vil) vurdere grensene og reglene for lovlig svangerskapsavbrudd”, bl.a. fordi “adgangen til å avbryte svangerskap er problematisk i forhold til prinsippet om beskyttelse av menneskelig liv”.

Personlig mener jeg at programkomiteens standpunkt også kan karakteriseres som et liberalt standpunkt, og det har jeg skrevet om her.

Det virker også som vi kan konstatere at den nye abortdebatten, som jeg skrev om her, er nokså død. Jeg vet ikke hvor representativ debatten på Høyres landsmøte er, men det var påfallende hvordan fokuset nå var flyttet tilbake til kvinnens selvbestemmelsesrett og argumentasjonen fra 1970-tallet. Jeg vet ikke hvorfor dette har skjedd, men en mulig forklaring kan være at vi på 1990-tallet fortsatt ble sjokkert over at det kunne foretas og ble foretatt sene aborter – som altså er fremprovoserte fødsler – på grunnlag av fosterets egenskaper, dvs. at denne typen selektive aborter var mulig og tiltok i omfang. I dag virker det ikke som dette sjokkerer lenger; vi har antagelig vent oss til det. Selv da det for en tid tilbake (igjen) ble “avslørt” at levedyktige fostre blir abortert, og at noen av dem også overlever fødselen og må legges bort for å dø, vakte det relativt liten interesse.

Jeg tror den neste abortdebatten vil dreie seg om å utvide grensen for selvbestemt abort, slik jeg skriver om her . I Arbeiderpartiet er det krefter som forlengst har foreslått at abortgrensen bør forlenges fra 12 til 16 uker. SV har allerede programfestet 16 uker, mens Rødt har programfestet 18 uker. I Sverige er abortgrensen utgangen av 18.uke, mens grensen i Danmark er som hos oss.

Debatter om samfunnets holdning til inngripen ved livets begynnelse og slutt er ikke trivielle debatter som ikke hører hjemme i et parti. De bør høre hjemme i ethvert parti. Det er ikke helt uten grunn at et samlet storting står bak den lovfestede retten for helsepersonell til å reservere seg mot å delta i et abortinngrep. Abort er, i vårt samfunn i dag, anerkjent som et samvittighetsspørsmål.

Selv tror jeg bare det er et spørsmål om tid før vi også får en større debatt om aktiv dødshjelp – og om hva som skal være kriteriene for å få aktiv dødshjelp –  slik vi så tegn til bl.a. på Venstres landsmøte. Dersom – eller kanskje mer realistisk: når – det blir vedtatt, vil også medvirkning til aktiv dødshjelp være et soleklart samvittighetsspørsmål som det vil bli mulig å reservere seg mot.

Til slutt: Høyres tillitsmenn og -kvinner kan være stolte av at de har en partileder som tonet flagg i debatten og sa det hun mente – enda alle visste at dette var en kontroversiell sak, og at sannsynligheten var stor for at hennes syn ville tape. Dermed viser hun hvordan et parti kan holde idedebatten levende – og hvordan man kan respektere hverandre, selv om man har ulikt syn.

Høyre gjorde som SV, som jeg skrev om her: De tok debatten, viste frem tvil og uenighet og innrømmet at dette er vanskelig. Det tjener, tross alt, Høyre til ære.

Og Erna Solberg og Bent Høie gikk ned med flagget til topps.

 

 

Selvbestemt abort til uke 18?

I går skrev jeg om den pågående abortdebatten i Høyre.

Jeg vet ikke hvordan oppslutningen om de ulike standpunktene i Høyre nå er, men Kveldsnytt melder i alle fall om knivskarp konkurranse mellom fløyene.

Det er mange entusiaster på begge sider: Noen vil stå fast på standpunktet fra 2001 om at paragraf 2c i abortloven bør endres – mens andre vil at paragrafen skal forbli slik den er.

Det fremføres mange gode argumenter på begge sider. På ett punkt syns jeg likevel argumentasjonen til de som forsvarer paragraf 2c, halter.

Det desidert viktigste argumentet som fremføres mot å fjerne eller endre paragraf 2c, er ikke at (potensielt) syke barn er mindre verdt enn andre barn, men at kvinnen ikke selv lenger kan bestemme om hun vil senabortere eller ikke.  Det argumenteres med at kvinnen selv er den nærmeste til å bestemme, og at det er “formyndersk” at andre skal gjøre det. Sofie Mathiassen i DN, som selv har en bakgrunn fra Unge Høyre, mener at programkomiteen er like “bakstreversk” som motstanderne av selvbestemt abort var på 1970-tallet.

Men er det ikke en logisk brist her?

I Norge har vi selvbestemt eller “fri” abort til utgangen av 12.svangerskapsuke. Etter utgangen av 12.svangerskapsuke har vi et nemndsystem, som innebærer at det er noen andre enn kvinnen som skal ta beslutningen, og at denne beslutningen skal tas på grunnlag av et sett kriterier som er nedfelt i loven.

Etter utgangen av 12.svangerskapsuke er det altså ikke selvbestemt abort i Norge. Beslutningen er, tvert om, overlatt til samfunnet.

Diskusjonen dreier seg derfor egentlig om hvilke kriterier samfunnet skal legge til grunn for å kunne innvilge en sen abort. Hvilke grunner syns vi er legitime? Hvilke grunner er i samsvar med de grunnleggende verdiene vi gjerne vil leve opp til? Hvilke grunner kan vi leve med i det lange løp?

Men i stedet for å føre denne debatten, er det nå mange som bare er opptatt av kvinnens rett til selv å bestemme – fordi hun er den beste til å bestemme.

I så fall mener jeg diskusjonen burde dreid seg om noe helt annet – nemlig om hvorvidt grensen for selvbestemt abort like gjerne kan skyves lenger ut i svangerskapet. Hvis det er kvinnens selvbestemmelse som er avgjørende – ja, så vil jo det logiske være å gi henne selvbestemmelse. En naturlig konklusjon kunne f.eks. være at grensen for selvbestemt abort flyttes til uke 18.

Dersom grensen flyttes, vil motstanderne av Høyres programkomite oppnå to ting: Det vil være kvinnen som bestemmer – og loven behøver ikke lenger å inneholde noen paragrafer som forskjellsbehandler barn på grunnlag av deres egenskaper. Så hvorfor foreslår de ikke dette?

Hvis debatten sto mellom disse to standpunktene – en abortgrense på 12 eller 18 uker – ville jeg selv stemt for 12 uker.

Abort er, uansett når og hvorfor den utføres, etisk problematisk. Har det skjedd en unnfangelse, fins det et liv, og dette livet vil normalt bli et barn, dersom ingen, med vilje, avbryter livet.

Historien har vist at vi trenger en angrefrist, men i et moderne og opplyst samfunn som det norske bør 12 uker være nok.

 

Abortlov for en ny tid

Et av stridsspørsmålene på Høyres landsmøte i helgen vil være abortloven.

Siden 2001 har Høyre ment at abortlovens paragraf 2c bør fjernes, og dette er et standpunkt programkomiteen ønsker å videreføre i det nye programmet. Nå øker imidlertid motstanden mot å fjerne denne paragrafen, og utfallet av en avstemning på landsmøtet er uvisst.

Selv har jeg engasjert meg i spørsmålet i mange år. I 1996 utga Kristin Halvorsen (SV), Kristin Aase (KrF) og jeg (H) en bok som vi kalte “Abort – en debatt for 90-årene“. Der advarte vi mot farene ved selektiv abort. Det ble kalt “den nye abortdebatten”, der både høyre- og venstresiden sto sammen. Oppmerksomheten ble flyttet bort fra abort som et rent kvinnespørsmål, slik det var på 1970-tallet, og over til en debatt om fosterets verdi. Årsaken var de nye mulighetene for selektiv abort som den teknologiske utviklingen åpnet for. Eller for å sitere en doktoravhandling fra 2003:  

Representantene for den nye abortdebatten lyktes i å vinne gehør (…) for at selektiv abort burde diskuteres uavhengig av generell abort. Fokus på de funksjonshemmedes sak, på deres materielle og sosiale vilkår, på retten til å være annerledes, på et inkluderende samfunn samt kvinners rett til ikke å få sitt svangerskap invadert av såkalt “mannlig” fosterteknologi, var og er temaer som forener høyst ulike politiske krefter til felles skepsis. Ingen av disse temaene er relevante for det generelle abortspørsmålet. Den nye abortdebatten ble derfor ikke enda en ny utgave av debatten om fosterets status, eller om kvinnens råderett over egen kropp. I stedet ble det en fornyet abortdebatt – en debatt om likeverd, “sortering”, annerledeshet, diskriminering og kvalitet i svangerskapet. Forstått slik kan det virke som den kritiske posisjonen har maktet å oppnå en konsensus omkring selektiv abort som man aldri har vært i nærheten av når det gjelder generell abort.

Denne nye abortdebatten er ikke mindre aktuell i dag. Det er heller ikke rart at debatten dukker opp igjen med jevne mellomrom. Enhver generasjon har en soleklar rett til å diskutere slike eksistensielle spørsmål i lys av de utfordringer som til enhver tid råder. 

Så hva dreier debatten i Høyre seg om nå?

Abortloven inneholder, enkelt sagt, to deler: 

Den ene og viktigste delen er den som gir kvinner adgang til selvbestemt abort innen utgangen av 12.svangerskapsuke. Det tas cirka 15000 slike selvbestemte aborter i året, og denne delen av loven er det ingen i Høyre som vil røre.

Den andre delen av loven gir kvinner adgang til å søke en offentlig nemnd om å få innvilget abort etter 12.svangerskapsuke. Det fremmes for tiden ca. 6-700 slike søknader i året, og nesten alle blir innvilget.

Det er ikke «fri» abort etter 12.uke i Norge. For at en søknad skal kunne innvilges, må derfor ett eller flere kriterier oppfylles. Disse kriteriene er listet opp i abortlovens paragraf 2 og omfatter a) om det er fare for kvinnens helse, b) om kvinnen er i en vanskelig livssituasjon, c) om det er fare for alvorlig sykdom hos barnet, d) om graviditeten er resultat av voldtekt eller incest, og/eller e) om kvinnen er psykisk syk eller utviklingshemmet.  I tillegg til at ett eller flere av disse kriteriene må være oppfylt, skal nemnda ta hensyn til kvinnens samlete situasjon og bl.a. «legge vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv bedømmer sin situasjon».

Slik loven er formulert, der det altså skal legges meget stor vekt på kvinnens eget syn og situasjon, er det ikke til å undres over at nesten alle søknader blir innvilget. Når tallet likevel ikke blir 100 prosent, har det bl.a. sammenheng med at loven også setter noen mer absolutte grenser. I den samme paragrafen heter det nemlig at det skal bli vanskeligere å få innvilget abort, jo lenger ut i svangerskapet man er kommet.  Etter 18.svangerskapsuke skal det «særlig tungtveiende grunner» til, og er det grunn til å tro at fosteret er levedyktig utenfor mors liv, skal abort ikke innvilges. Sagt med andre ord: Fosterets rettsvern blir gradvis sterkere ettersom svangerskapet skrider frem.

Tallene for innvilgede senaborter i perioden 2004 – 09 illustrerer dette godt:

For søknader mellom 12. og 18.svangerskapsuke ble 97,5 prosent innvilget.

For søknader mellom 18. og 22.svangerksapsuke ble 89,9 prosent innvilget.

For søknader etter utgangen av 22.svangerskapsuke (som egentlig er levedyktighetsgrensen) ble 55,4 prosent innvilget.

Høyres programkomite ønsker å fjerne paragraf 2c, som gir adgang til senabort, dersom «det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet».

Kriteriet i paragraf 2c blir ofte omtalt som «den eugeniske indikasjon», men dette kan gi et feilaktig inntrykk. Riktig nok ble denne paragrafen omtalt som «eugenisk» både i forbindelse med abortloven av 1960 og 1975, men det har ikke vært noe påfallende trekk ved den norske debatten at man gjennom selektiv abort har ønsket å «behandle» bort tilstander og arveanlegg som man i samfunnet så på som uønsket.

Problemet med paragraf 2c er først og fremst av moralsk karakter, fordi den berører vårt syn på likeverd. Paragrafen indikerer at menneskeverdet kan graderes, og at noen mennesker er mindre verdt enn andre, ettersom noen fostre har et svakere vern mot å bli valgt bort enn andre.  Eller sagt på en annen måte: Fristen for å få innvilget abort er forskjellig, avhengig av fosterets egenskaper. Fostre som er eller potensielt kan bli syke, kan – med dette som eneste begrunnelse – aborteres senere i svangerskapet enn fostre uten kjente eller spesielle egenskaper.

Å fjerne denne paragrafen vil altså fjerne (potensiell) sykdom hos fosteret som selvstendig kriterium for abort etter utgangen av 12.svangerskapsuke. Det betyr ikke disse fostrene får et sterkere vern enn andre – det betyr bare at de får samme vern. Fortsatt kan nemnda innvilge senabort på barn som er eller vil bli syke, dersom svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet vil være en «urimelig belastning» for kvinnen. Det skal i den forbindelse legges vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv bedømmer sin situasjon.

Høyres programkomité har fått kritikk for å hevde at en fjerning av paragraf 2c ikke vil føre til noen innstramning i praksis. Man spør seg hva som er vitsen med å endre loven, dersom det ikke skal ha noen konsekvenser?

Svaret fra komiteen har vært prinsipielt: Man ønsker å gjøre det helt klart at et fosters egenskaper ikke kan være et selvstendig kriterium for å få innvilget en sen abort. Alle mennesker har samme verdi, og det må også prege abortloven.

Men er det riktig at en endring ikke vil eller bør få noen konsekvenser i praksis?

Jeg mener at kritikerne av Høyres programkomite må bære noe av ansvaret for at debatten her har utviklet seg litt rart. De kritiske innvendingene som kommer, dreier seg jo nettopp om tenkte tilfeller, som er meget vanskelige: Man spør typisk om Høyres programkomité virkelig mener at en kvinne som ikke makter å ta seg av et barn med f.eks. Downs syndrom, skal tvinges til å føde det?

Men det er nettopp når spørsmålet stilles slik at Høyres programkomité får rett: En kvinne som (mener at hun) «ikke makter å ta seg av et barn», vil nemlig fortsatt få innvilget abort, basert på de kriteriene som ellers står opplistet i lovens paragraf 2.

Derimot kunne vi sette spørsmålet på den motsatte spiss og spørre om en svært ressursrik og sterk kvinne, som utmerket godt kjenner til loven om selvbestemt abort, og som uten videre kan ta seg av et barn med Downs syndrom, bør få innvilget en sen abort, bare fordi hun ikke har lyst på et barn med Downs syndrom?

Jeg mener nei, hvilket også er helt i tråd med lovens intensjon. Vi har ikke selvbestemt abort etter 12.uke, og derfor skal det noe til for å få innvilget abort etter denne fristen. Og etter programkomiteens mening må det altså noe mer til enn utelukkende potensielle egenskaper ved barnet.

Ingen vet – selv ikke Helsedirektoratet – nøyaktig hvilke situasjoner de kvinnene er i, som søker, og stort sett får innvilget, en abort etter 12.svangerskapsuke. Det foreligger riktig nok statistikk over hvilke kriterier for å innvilge abort som brukes av nemndene, men i en del tilfeller er årsaker ikke oppgitt, og i noen tilfeller brukes flere av kriteriene som er listet opp i paragraf 2. Dessuten vet vi ingenting om hvor alvorlig situasjonen for de angjeldende kvinnene egentlig er. Er alle kvinnene i en vanskelig situasjon – eller finnes også kvinner som bare har «lyst» til å slippe å få et barn som er eller vil bli sykt?

Slik jeg tolker statistikken, er ikke den viktigste årsaken til avslag at nemndene ikke finner kriterier den kan bruke, men at en del kvinner har kommet for langt i svangerskapet. I perioden 2004 – 09 ble bare fire søknader avslått før 18.uke, mens 60 søknader ble avslått etter 18.uke. Ca. 200 – 250 kvinner får årlig innvilget en sen abort på grunnlag av paragraf 2c. Hvor mange av disse kvinnene som ikke kan vise til noen andre omstendigheter for å få innvilget abort enn barnets potensielle sykdom, er umulig å vite. Men fjernes paragrafen, kan det nok tenkes at det finnes tilfeller, der kvinnens situasjon og syn på sin egen situasjon er så uproblematisk, at hun ikke vil få innvilget en abort. I så fall er det, etter mitt skjønn, riktig.

Det er 35 år siden vi fikk den någjeldende abortloven.

Siden den gang har det skjedd en rivende utvikling, både i abortteknologi og fosterdiagnostikk, og i vår kunnskap om fosterlivet. Etter min mening er det merkelig om abortloven skal være immun mot endringer, helt uavhengig av hva som skjer i den virkelige verden.

12 ukersgrensen er like tilfeldig i dag som den var den gangen. Det skjer ingenting spesielt med fosteret ved 12 uker som gjør at det akkurat på dette tidspunkt blir mer verneverdig. Grensen kunne altså like gjerne vært satt ved 11. eller 13. uke.

Det er imidlertid en god grunn til at grensen ikke er satt ved 18. eller 20.uke, for da endres selve abortmetoden. Før 12.uke kan man bruke «utskraping» eller medikamenter som fremprovoserer en «naturlig» abort, og det kan fortsatt gi en viss mening å snakke om en «celleklump», slik sjargongen var på 1970-tallet. Når det utføres en senabort mellom 18. og 22.uke, derimot, skjer det i virkeligheten en fremprovosert fødsel. Barnet er «fiks ferdig» – det er bare ikke levedyktig utenfor mors liv, fordi lungekapasiteten ikke er ferdig utviklet. At slike aborter er en større påkjenning å gjennomføre for de som er involvert, herunder også helsepersonellet, sier seg selv.

En viktig grunn til at abortlovens bestemmelser om senabort bør være til vurdering, har altså sammenheng med utviklingen i fosterdiagnostikk, genetikk og medisin. Vi får stadig større kunnskap om fosteret. Stadig mer om fosterets nåværende og fremtidige egenskaper kan avdekkes stadig tidligere i mors liv. Noe som nå diskuteres, er bl.a. om det finnes et «homogen», dvs. om man allerede på fosterstadiet kan avsløre om vedkommende blir homofil. Høyde, vekt, hårfarge og fremtidige sykdommer vil også kunne avdekkes, og alt dette vil påvirke vårt syn på hva som er normalt og hva som er ønskverdige egenskaper ved et menneske. En undersøkelse som ble gjort i USA for en del år tilbake, viste at ganske mange ville tatt abort, dersom de f.eks. fikk vite at barnet de bar på, ville bli tykt.

Det er altså selektive aborter, begrunnet i fosterets egenskaper, som nå diskuteres. Slike selektive aborter kan innebære alt fra fjerning av fostre med tilstander som er uforenelige med liv – til ren og skjær eugenikk, der man bevisst velger ut de «beste» fostrene. En svensk skala som er laget, forsøker å illustrere dette ved å vise de ulike “nivåene” eller grunnene til at man kan ta en selektiv abort basert på egenskaper ved fosteret:

  1. Skaden er uforenelig med liv etter fødselen
  2. Barnet fødes sykt og dør formodentlig i løpet av første leveår
  3. Barnet er friskt ved fødselen, men blir deretter sykt og dør før voksen alder
  4. Barnet vil gjennom hele livet ha et handikap eller en sykdom som krever økt omsorg og støtte fra omgivelsene
  5. Barnet vil bli født med en misdanning eller skade som kan korrigeres ved operasjon eller medisinsk behandling
  6. Barnet fødes med anlegg for en sykdom som vil bryte ut en eller annen gang i voksen alder, og som formodentlig vil forkorte livslengden
  7. Barnet vil antagelig være friskt, men det vil ha anlegg for sykdom som genetisk vil bli videreført i befolkningen
  8. Barnet er friskt, men har en egenskap som foreldrene ikke ønsker, som for eksempel kvinnelig kjønn

Jeg tror ikke noen vet hvor langt ned på denne skalaen abortlovens paragraf 2c i Norge i dag praktiseres. Til det vet man for lite om de som får innvilget abort i henhold til paragraf 2c. Vi vet at paragrafen i hvert fall praktiseres på de fire første nivåene. Men slik loven er formulert, ser den for meg også ut til å kunne dekke de tre neste nivåene. I paragraf 2c heter det nemlig at man kan få innvilget abort, dersom «det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet» (min utheving).

Dette gir for øvrig anledning til å nevne at heller ikke Høyres programkomite helt vil fjerne muligheten til å beholde egenskaper ved fosteret som et selvstendig abortkriterium. Komiteen foreslår nemlig at “tilstander som ikke er forenlige med liv, skal i seg selv gi grunnlag for abort». Dette innebærer at også Høyres programkomite aksepterer det første og kanskje også andre nivået – et standpunkt Høyre for øvrig hele tiden har hatt.

Spørsmålet er om vi, ved å beholde paragraf 2c, kan unngå en utvikling der stadig flere anlegg og egenskaper sorteres bort ved hjelp av abort sent i svangerskapet?

Jeg tror ikke det.

Utviklingen viser at stadig flere anlegg og egenskaper vil kunne avdekkes tidlig i fosterlivet. Utviklingen tilsier også at de som bærer fosteret, vil kunne få kunnskap om fosterets egenskaper stadig tidligere i svangerskapet. Dermed vil også stadig flere anlegg og egenskaper – enten vi i dag betrakter dem som sykdommer eller ikke – kunne komme inn under paragraf 2c.  En sen abort på grunnlag av begrunnelsen på det siste nivået, altså punkt 8 over, skal ikke kunne innvilges i Norge. Indirekte kan det selvsagt likevel skje, dersom definisjonen av og synet på hva det vil si å være «frisk» endrer seg.

Uten en lovendring slik Høyre har gått inn for, vil det være den medisinske utviklingen og nemndenes praksis som avgjør det faktiske innholdet i denne paragrafen – ikke lovgiverne som følge av en åpen og demokratisk debatt. Det mener jeg er feil.

En innvending man ofte hører, er at enhver restriksjon i loven – også den Høyre forslår – lett kan omgås: Kvinnen kan lyve, eller hun kan reise til et annet land. Dessuten er det bare et spørsmål om tid før mange (potensielle) sykdommer kan avdekkes enda enklere og tidligere i svangerskapet. Den dagen Downs syndrom, “homogenet”, anlegg for fedme eller rødt hår enkelt kan avdekkes med en blodprøve før utgangen av 12.svangerskapsuke, kan hvem som helst sortere ut de fostre de vil. Utviklingen kan altså gå i retning av at hele abortspørsmålet blir privatisert. Jeg syns likevel ikke dette er et godt argument mot Høyres forslag: For det første gir det fortsatt mening å regulere adgangen til å få abort. For det annet bør norsk lov ikke diskriminere noen. Og for det tredje vil lovens standpunkt kunne gi veiledning og hjelp til egen refleksjon for dem som skal ta en vanskelig beslutning.

Jeg har aldri hørt noen fremføre noe argument som tilsier at abort er etisk uproblematisk. Likevel er loven om selvbestemt abort innen utgangen av 12.svangerskapsuke til å leve med, bl.a. fordi alternativet er verre. En mer restriktiv lovgivning ville trolig hatt svært negative følger, noe vi kjenner godt til fra historien og fra andre land. Dette er et syn jeg tror de fleste deler.

De fleste er åpenbart også enige i at det må være grenser for hvor langt ut i svangerskapet – og med hvilke begrunnelser – det skal være mulig å ta abort. I paragraf 2 er disse grensene trukket opp, men det er ingen grunn til at de skal være helt statiske og aldri kunne forandres når så mye annet er i forandring.

Siden vi fikk loven i 1978 er det svært mye som er forandret: Det gjelder levedyktighetsgrensen, fosterdiagnostikken, genetikken, medisinen, teknologien, holdninger og verdier – og vår evne til å hjelpe familier med barn som er syke.

Så når alt annet er i endring, må også abortloven kunne tilpasses en ny tid.

Likeverdet står sterkere i dag enn det gjorde da abortloven ble innført i 1964 og senere revidert i 1975. Det bør også reflekteres i lovens innhold.

Derfor bør paragraf 2c i loven fjernes slik den er nå.