I går skrev jeg om den pågående abortdebatten i Høyre.
Jeg vet ikke hvordan oppslutningen om de ulike standpunktene i Høyre nå er, men Kveldsnytt melder i alle fall om knivskarp konkurranse mellom fløyene.
Det er mange entusiaster på begge sider: Noen vil stå fast på standpunktet fra 2001 om at paragraf 2c i abortloven bør endres – mens andre vil at paragrafen skal forbli slik den er.
Det fremføres mange gode argumenter på begge sider. På ett punkt syns jeg likevel argumentasjonen til de som forsvarer paragraf 2c, halter.
Det desidert viktigste argumentet som fremføres mot å fjerne eller endre paragraf 2c, er ikke at (potensielt) syke barn er mindre verdt enn andre barn, men at kvinnen ikke selv lenger kan bestemme om hun vil senabortere eller ikke. Det argumenteres med at kvinnen selv er den nærmeste til å bestemme, og at det er “formyndersk” at andre skal gjøre det. Sofie Mathiassen i DN, som selv har en bakgrunn fra Unge Høyre, mener at programkomiteen er like “bakstreversk” som motstanderne av selvbestemt abort var på 1970-tallet.
Men er det ikke en logisk brist her?
I Norge har vi selvbestemt eller “fri” abort til utgangen av 12.svangerskapsuke. Etter utgangen av 12.svangerskapsuke har vi et nemndsystem, som innebærer at det er noen andre enn kvinnen som skal ta beslutningen, og at denne beslutningen skal tas på grunnlag av et sett kriterier som er nedfelt i loven.
Etter utgangen av 12.svangerskapsuke er det altså ikke selvbestemt abort i Norge. Beslutningen er, tvert om, overlatt til samfunnet.
Diskusjonen dreier seg derfor egentlig om hvilke kriterier samfunnet skal legge til grunn for å kunne innvilge en sen abort. Hvilke grunner syns vi er legitime? Hvilke grunner er i samsvar med de grunnleggende verdiene vi gjerne vil leve opp til? Hvilke grunner kan vi leve med i det lange løp?
Men i stedet for å føre denne debatten, er det nå mange som bare er opptatt av kvinnens rett til selv å bestemme – fordi hun er den beste til å bestemme.
I så fall mener jeg diskusjonen burde dreid seg om noe helt annet – nemlig om hvorvidt grensen for selvbestemt abort like gjerne kan skyves lenger ut i svangerskapet. Hvis det er kvinnens selvbestemmelse som er avgjørende – ja, så vil jo det logiske være å gi henne selvbestemmelse. En naturlig konklusjon kunne f.eks. være at grensen for selvbestemt abort flyttes til uke 18.
Dersom grensen flyttes, vil motstanderne av Høyres programkomite oppnå to ting: Det vil være kvinnen som bestemmer – og loven behøver ikke lenger å inneholde noen paragrafer som forskjellsbehandler barn på grunnlag av deres egenskaper. Så hvorfor foreslår de ikke dette?
Hvis debatten sto mellom disse to standpunktene – en abortgrense på 12 eller 18 uker – ville jeg selv stemt for 12 uker.
Abort er, uansett når og hvorfor den utføres, etisk problematisk. Har det skjedd en unnfangelse, fins det et liv, og dette livet vil normalt bli et barn, dersom ingen, med vilje, avbryter livet.
Historien har vist at vi trenger en angrefrist, men i et moderne og opplyst samfunn som det norske bør 12 uker være nok.
På 70-tallet, da jeg strevde med etikken rundt abort, ble jeg uventet “spikret opp på veggen” av min mor og hennes venninne. De sa: Vi og våre venninner har fått aborter hvis vi trengte det, for vi hadde forbindelser og betalingsevne. Det dette handler om, er ikke abort eller ikke abort, men hvem som skal få det. Den kvinnen som ikke har ressursene til å slåss, som ikke kan betale, og som fremfor alt kanskje ikke kan klare ansvar for enda et barn – hun er den som ikke får når loven sier nei. Dette handler ikke om abort eller ikke-abort, men om hvem som kan presse seg, snakke seg eller betale seg gjennom nåløyet. Så i kvinnesolidaritetens navn, må vi gå inn for at loven gir kvinnen selv rett til å bestemme. – Jeg ble fullstendig overrumplet. Og overbevist. Det standpunktet står jeg på fremdeles.
Vel. Nemnda kan vel ikke pålegge abort – den er vel mer en mekanisme for å påse at kravet om alvorlig sykdom er oppfylt? Så lenge kravet er oppfylt er det mors beslutning som avgjør om det blir abort eller ikke. Eller tar jeg feil?
Med mindre jeg gjør det, så er dette en debatt om hvem sitt moralsyn som skal avgjøre saken i disse tilfellene (alvorlig sykdom mellom uke 12 og 18). De som vil fjerne 2c tar til ordet for at deres eget moralsyn skal overstyre den enkelte kvinnes moralsyn. I så måte er dette absolutt en debatt om kvinners selvbestemmelse.
Høyre sa nei til å inkludere alle. De sa JA til at s.k. “avvik” og “defekter” skal være grunn for å fjerne det ufødte barn etter 12 uke… Selv om barnet fint kan leve i en mannsalder…
De vil ikke ha et samfunn for alle… Hadde jeg vært Høyremedlem nå, og sett at partiet mitt allierte seg med arvehygieniske/eugeniske inspirerte partier som Ap/SV i denne sak, hadde jeg meldt meg ut. Derom ingen tvil.
Erna og Bent skal ha all honnør for at de prøvde, men NRK melder at sterke fremstående kvinner fikk forsamlingen til å velge noe annet.
…Er det ikke de minste i blant oss som skal påvirke våre valg?? Jeg trodde vi var kommet lengre i 2013 !