Et råd til Agenda

I dag ble jeg invitert til Dagsnytt 18 for å diskutere artikkelen til Marte Gerhardsen i Dagens Næringsliv, der hun kommenterer en kronikk  jeg skrev for en tid tilbake. 

Jeg hadde ikke anledning, og temaet var uansett ganske uklart – men forespørselen ga meg grunn til en liten refleksjon.

Tankesmien Agenda ble lansert for offentligheten rett etter stortingsvalget ifjor. Da ble det klart at Arbeiderpartiets partisekretær, Raymond Johansen, og hans partikollega Tarjei Skirbekk, i noen tid hadde arbeidet med å etablere en tankesmie på venstresiden – finansiert av Trond Mohn og LO. 

Nyheten kom overraskende, men for Civita var det spennende: Det ville bety utfordrende konkurranse. Det kunne kanskje gi muligheter for samarbeid. Og det var på sett og vis et kompliment, siden det var åpenbart at Agenda på mange måter ville kopiere Civita, fordi man mente at Civita hadde fungert positivt og nyttig for det borgerlige miljøet og for borgerlig idéproduksjon.

Fortsatt er ikke Agenda kommet ordentlig igang, men det er ansatt noen personer – bl.a. Marte Gerhardsen som tankesmiens daglige leder.

Foreløpig har ikke de ansatte, meg bekjent, publisert noen utredninger eller avholdt noen arrangementer. Likevel har jeg fått svært mange forespørsler fra mange hold om debatter mellom Marte Gerhardsen og meg – om all verdens temaer som jeg både har og ikke har kompetanse til å diskutere. Civita har da såvidt også møtt Gerhardsen til debatt.

Situasjonen for Agenda er i så måte veldig forskjellig fra den Civita opplevde da vi ble etablert – og i mange år etter at vi var etablert.  Den gangen måtte jeg delta i flere debatter, også i Dagsnytt 18, med bl.a. Martin Kolberg, daværende kulturminister Anniken Huitfeldt og stortingsrepresentant Håkon Haugli – alle fra Ap – som nærmest æreskjelte Civita for å være unødvendig, “tanketom”, et underbruk av Høyre, en “bankesmie” og en organisasjon som brukte “fotnoter og tabeller” for å dekke over at det egentlig var en propagandamaskin. Også Raymond Johansen har vært klar på hva han mente om fenomenet.

Dette føltes selvsagt urimelig da det skjedde, men det var i en viss forstand også nyttig. Det provoserte og motiverte oss til å forsøke å gjøre det bedre – ikke bare kvantitativt, for aktiviteten har lenge vært svært høy – men også kvalitativt: Vi måtte forsøke å unngå lettvintheter, sørge for gode utredninger og ha god bakgrunn for egne meninger.

Vi får det ikke alltid til, men gradvis har vi nok blitt bedre. Utredningene våre, til sammen ca. 40 i året nå, holder nå en høyere kvalitet enn de gjorde for noen år siden. Målet er å bli enda bedre – uten at vi skal vippe over i det tungt akademiske.

Hvilken policy Agenda vil velge for seg, vet jeg ikke. Mitt håp er imidlertid at også Agenda vil legge vekt på å gjennomføre seriøse utredninger. Mange av de debattene vi nå inviteres til med Agenda – før denne tankesmien  overhodet har kommet i gang – bringer oss nemlig i et dilemma: De kan gjøre tankesmiene til det vi i sin tid ble beskyldt for å være, nemlig “tanketomme” synsere, og det ønsker ikke Civita å bidra til.

Skal tankesmiene ha livets rett, må de være noe mer enn forutsigbare motdebattanter. Skal de tilføre den politiske debatten noe nytt, må de forsøke å unngå for mye strategisk kommunikasjon og stråmannsargumentasjon. Skal de komme med “friske tanker og ideer”, slik Agenda sier de vil, krever det hardt arbeid. Skal man mene noe om hvilke implikasjoner Pikettys funn bør ha for Norge og norsk debatt, krever det noe mer enn at man har lest boken. Og skal man påvirke utviklingen i Norge, er det nok viktigere at de snakker med andre enn med hverandre.

Jeg ser fortsatt frem til debatter og et mulig samarbeid med Agenda – men tror de blir bedre, hvis vi har et faglig fundament å bygge dem på.

 

 

Dalai Lama og den norske (senti)mentaliteten

Det må ha vært et smertefullt øyeblikk for Regjeringen og stortingspresident Olemic Thommessen da Ole Paus, på selveste 17.mai, høstet applaus for å refse norske myndigheters behandling av Dalai Lama.

“Etter det som skjedde med Dalai Lama syns jeg vi skal prøve å reetablere oss som et verdig folk”, sa Ole Paus – og fikk oss til å føle oss slik nordmenn ofte gjør: Som litt bedre enn andre. 

Men er vi det?

Selv er jeg, og ikke minst min kollega Bård Larsen, blant dem som har kritisert Regjeringen for ikke å ta imot Dalai Lama. Jeg syns imidlertid det blir i overkant sentimentalt – men helt i pakt med den norske mentaliteten – når vi innbiller oss at Dalai Lama-saken er unik.

Jeg tror f.eks. ingen tror at en annen regjering, med Arbeiderpartiet i spissen, ville kommet til en annen konklusjon. Det er da heller ingen i Arbeiderpartiet som har kritisert Regjeringen for beslutningen som ble truffet. Men det er mulig at saken ville vært håndtert annerledes, slik Frank Rossavik skrev om i BT forleden (dessverre ikke gratis på nett). Her påviser han at også tidligere regjeringer, bl.a. med Gro Harlem Brundtland som statsminister, avviste Dalai Lama, men at man unnlot å gi den egentlige begrunnelsen. Og det er kanskje dette som utløser skuffelsen og sinnet nå; at man i klartekst får beskrevet hvorfor norske myndigheter velger bort Dalai Lama. 

Dalai Lama er dessuten ikke den eneste munken som har blitt dårlig behandlet i Norge. De av oss som har levd en stund, husker også Palden Gyatso, som ble arrestert i 1996, da politiet ryddet gatene for plagsomme demonstranter i forbindelse med et kinesisk statsbesøk. Heidi Nordby Lunde minner oss om episoden, og selv har jeg fått gleden av å unnskylde Norges oppførsel overfor Palden Gyatso selv. Gro Harlem Brundtland hadde den gangen store problemer med å beklage arrestasjonen av den fredelige munken.

Et av de beste argumentene til støtte for Solberg-regjeringens linje syns jeg forsker og tidligere statssekretær for KrF, Leiv Lunde, har bidratt med. I DN skrev han forleden at Regjeringens “Dalai Lama-beslutning gir (…) en velkommen anledning til et oppgjør med forestillingen om Norge som fredsnasjon og moralens vokter i en ellers kynisk verden. Siden Murens fall i 1989 har mange lullet seg inn i en naiv og kardemommeby-preget forståelse av at Norges regjering posisjoneres som nærmest identisk med dagsordenen til solidaritets-, miljø- og menneskerettighetsorganisasjoner. Intet kan være mer feil. Vi må justere vårt eget selvbilde for at omverdenen skal forstå hvem vi er og hva som er våre interesser.”

Alt oppsummert er det nok derfor feil når Ole Paus etterlater inntrykk av at vi nylig var et “verdig folk” – mens vi nå er blitt et mer uverdig folk på grunn av behandlingen av Dalai Lama. Men det som har skjedd, gjør nok at flere er blitt klar over de harde realiteter i utenrikspolitikken, og at interessene – og ikke bare verdiene – veier tungt også for Norge.

Dalai Lama-saken burde derfor vært diskutert med litt mindre sentimentalitet. Det kan argumenteres for at det var riktig av Regjeringen ikke å møte ham – men det kan også argumenteres for det motsatte:

Forholdet til Kina, som allerede er på frysepunktet, kan neppe bli verre. Om forholdet vil bli bedre av at man ikke møtte Dalai Lama, er ikke godt å si. Hvis Norge blir “belønnet” med et bedre forhold til Kina, har det vært en pris å betale som føles ubehagelig. Og om forholdet ikke blir bedre, kan det skyldes at Norge har vist at vi lar oss presse, og at de minst moderate kreftene i Kina dermed får bevist at de kan vinne frem – kanskje med enda mer urimelige krav til Norge enn de som så langt har blitt fremmet.

Den økonomiske og politiske makten i verden er på vandring. Kina får gradvis større makt. På mange områder er det helt riktig.

Men ett sted går grensen: Kina kan ikke få diktere norsk menneskerettighetspolitikk.

Dalai Lama er ingen politisk leder – han er en åndelig leder. Denne uken besøker den politiske lederen,  Tibets eksil-statsminister, Norge, og torsdag kommer han på frokostmøte i Civita. 

Han er hjertelig velkommen!

 

Utsira – og rot med roller

Det kan godt være at elektrifisering av hele Utsira-høyden er en god idé. Et samlet storting har dette som intensjon.

I Politisk kvarter på NRK i dag, der jeg deltok, var det imidlertid ikke det som var temaet – men selve behandlingsmåten Stortinget nå ser ut til å velge.

Etter min mening er den overraskende av minst tre grunner, noe jeg også har berørt i en tidligere blogg:

1. Det er overraskende at flertallet i energi- og miljøkomiteen velger å kortslutte en behandling av en sak i komiteen to – tre uker før det skal avgis innstilling, og det er overraskende at Venstre og KrF velger å gå sammen med resten av opposisjonen uten engang å varsle sine samarbeidspartnere i regjering. Etter at særlig Høyre har lidd seg gjennom måneder med en reservasjonssak man gikk inn for på grunn av KrF, vil en slik fremgangsmåte neppe styrke det borgerlige samholdet. Blir det et mønster, vil det  bidra til å svekke samholdet.

2. Det er dessuten overraskende – og dristig, vil jeg si – av det samme flertallet i komiteen å kortslutte saksbehandlingen i en så stor og viktig sak uten at den kjenner konsekvensene av det vedtaket som nå skal treffes. Utsira-utbyggingen er et enormt stort prosjekt – i størrelsesorden 100 – 120 milliarder kroner – og bare en forsinkelse på ett år, som kan bli resultatet av vedtaket, kan medføre et tap i størrelsesorden 20 milliarder kroner. Det er ekstra overraskende at Arbeiderpartiet er med på en slik manøver, noe jeg ikke tror at partiet ville vært, dersom det satt i regjering. Vanlig saksbehandling ville vært å avvente Statoils utredning, som kommer om ca et år.

3. Behandlingsmåten er også et godt eksempel på dårlig selskaps- og eierstyring – og dårlig forvaltning. På twitter etter Politisk kvarter ble jeg kritisert for overhodet å bringe inn eierrollen. Heikki Holmås twitret bl.a. at jeg “roter med roller”, og at “stortingsflertallet er tydelige på hva @tordlien skal gjøre som regulator, ikke @statoilasa-eier”.

Nå foreligger det jo ennå ingen innstilling fra stortingsflertallet, men jeg antar at Holmås har rett: Flertallet vil være tydelig på at det er staten som regulator og ikke staten som eier som nå blir forsøkt instruert. Jeg skriver “forsøkt”, fordi noen også har reist spørsmål om lovligheten av et eventuelt pålegg fra Stortingets side.

Formelt sett er det også riktig at det er staten som regulator dette gjelder, og det er betenkelig nok: Norge har skilt seg ut internasjonalt ved å ha et stabilt og forutsigbart forvaltningsregime bl.a. med en klar rolle- og arbeidsdeling mellom Stortinget og selskapene, der Stortinget fastsetter rammebetingelsene som selskapene opererer innenfor.

Det som skjer nå, er derfor helt spesielt. Nå griper Stortinget inn – midt i en utrednings- og planleggingsfase – og endrer rammebetingelsene for ett bestemt prosjekt. Noen stortingsrepresentanter, som f.eks. Heikki Holmås (SV), uttaler at dette må sees som et signal om at vi trenger en “bredere debatt om hvordan Stortinget skal involveres i denne type beslutninger”, mens Kjell Ingolf Ropstad (KrF) mener at vi må “sikre oss at myndighetene i sterkere grad gjennomfører oppfølging og kontroll av Statoil”. Terje Aasland (Ap), derimot, mener at det ikke er grunn til å endre oljepolitikken eller forvaltningsregimet, og at denne saken bare er et “klart unntak”. 

Når man også tar i betraktning at det ikke er et enstemmig storting som står bak dette “unntaket”, er det stor risiko for at det man nå gjør, kan få negative konsekvenser utover konsekvensene av denne konkrete saken. Stortinget demonstrerer nemlig med dette at forvaltningsregimet likevel ikke er forutsigbart, og det vil også påvirke selskapene og økonomien i prosjekter generelt. Stortinget er selvsagt i sin fulle rett til å gjøre endringer i forvaltningsregimet, men det bør skje på ordinær måte og ikke ved hjelp av “unntak”. Også på dette punkt er det oppsiktsvekkende at Arbeiderpartiet er med.

Reelt sett har dette også med det statlige eierskapet i Statoil å gjøre. Mye av retorikken som flere politikere bruker, er den samme man bruker overfor selskaper som er (del)eid av staten, nemlig at selskapene skal ta “signaler” fra Stortinget. Og når det snakkes om at staten må gjennomføre en sterkere “oppfølging og kontroll av Statoil”, er det utsagn som passer vel så godt til staten som eier som til staten som regulator. Det er dessuten nesten umulig å skille de to rollene fullstendig, så lenge staten ved ett og samme departement faktisk både er eier og regulator.

Heikki Holmås kan ha rett i at det er en del “rot med roller” i denne saken.

Det mest alvorlige rotet står imidlertid stortingsflertallet for når de nå forsøker å instruere statsråden gjennom behandlingen av et Dok.8-forslag. 

Dersom dette svekker tilliten og omdømmet til staten som regulator og eier, kan det bety at store verdier går tapt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Utsira: Misforstått gjennomføringskraft

De borgerlige partiene, og særlig Høyre, gikk til valg på økt gjennomføringskraft. Dermed fortjener også Regjeringen å bli målt på det.

Skal Regjeringen bli målt på gjennomføringskraft, må man imidlertid ha en mening om hva “gjennomføringskraft” er. Det ser ut til å ha bredt seg en oppfatning som setter likhetstegn mellom “god gjennomføringskraft” og “høyt tempo”, men så enkelt er det ikke.

Vellykkede reformer kjennetegnes ikke bare av at de er godt gjennomført, men at de også er godt tenkt og godt utredet. En viktig betingelse for god gjennomføring er god utredning på forhånd. At noe er godt tenkt, utredet og gjennomført, betyr ikke at det er perfekt eller feilfritt tenkt, utredet og gjennomført – men det betyr at reformen, samlet sett, er godt nok tenkt og gjennomført til at den har en mulighet til å lykkes.

For å illustrere med et noen eksempler:

Pensjonsreformen og Kunnskapsløftet er, etter min mening, reformer som både er godt utredet, godt forankret og godt gjennomført. De er hverken perfekte eller feilfrie, men det er stor oppslutning om reformene, og ingen har tenkt på å reversere dem – kun å forbedre dem.

Politireformen, derimot, dvs. opprettelsen av Politidirektoratet, er en reform som er godt tenkt, men dårlig gjennomført. Den dårlige gjennomføringen skyldes at tidligere justisministere ikke har klart å unnlate å detaljstyre direktoratet – hvilket vil si at direktoratet har hatt altfor mange mål som skulle forfølges samtidig til at det kunne bli en effektiv og god etat. 

NAV-reformen er, slik det er dokumentert den senere tid, en reform som både er for dårlig tenkt, for dårlig utredet og for dårlig gjennomført – en slags “mission impossible”, blant annet fordi man trodde at man kunne blande sammen to ulike forvaltningsnivåer i samme etat.

Også sykehusreformen,  som innebar at staten overtok ansvaret for sykehusene, var for dårlig utredet, fordi det var hastverksarbeid, hvilket har gitt store problemer i gjennomføringsfasen. 

Eksemplene viser at kjappe vedtak og høyt tempo uten grundig utredning ikke er noen garanti for en vellykket reform.

Dette gjør dagens overraskende manøver i Utsira-saken desto mer bekymringsfull.

Saken er bekymringsfull, både faglig og politisk.

Faglig sett er det bekymringsfullt at man tar en beslutning før saken er ferdig utredet. Jonas Gahr Støre har nettopp uttalt er utredninger er noe man iverksetter når man ikke ønsker å gjøre noe, men det får stå for hans og Arbeiderpartiets regning. Min erfaring er at utredninger stort sett er alvorlig ment, og at de er nødvendige for å få gjennomført god politikk. I forvaltningen er det til og med et krav om grundig utredning for å kunne fatte vedtak. Det er ikke et tegn på gjennomføringskraft at man tar beslutninger på et tynt grunnlag – spesielt ikke når en gjennomføring av vedtaket kan koste fellesskapet flere titalls milliarder kroner.

Politisk sett er det også bekymringsfullt at Venstre og KrF arbeider på en måte som kan skape mistillit og mistro mellom samarbeidspartiene. Jeg håper jeg har misforstått, men slik det fremstår, har Venstre og KrF gått rett til mediene – uten engang å informere sine samarbeidspartnere i regjering. Når det i tillegg fremkommer at Høyre/FrP-regjeringen deler KrF og Venstres intensjon, men bare ønsker å få den nødvendige tid til å utrede saken, virker det desto mer uforståelig og lite seriøst.

Noen ganger er det fornuftig å skynde seg langsomt.

Vi trenger ikke en ny månelanding.

 

 

 

 

 

 

Stortingsrepresentantenes etterlønn

Nok en gang stiller mediene seg til rådighet for å blåse liv i politikerforakten

Nok en gang dreier det seg om ordninger som “politikerne” har, men som “vanlige folk” ikke har – i dette tilfellet en etterlønnsordning som kan vare i et helt år. Ifølge SV, som mer enn gjerne bærer ved til bålet, bør stortingsrepresentanter ha de samme ordningene som alle andre.

Det er nesten fascinerende å se med hvilken iver mange deltar i “arbeidet” for å gjøre stortingsvervet stadig mindre attraktivt, slik at rekrutteringen blir stadig smalere – og slik at kompetansen i Stortinget og respekten for stortingsrepresentantene blir tilsvarende redusert. I dag er det så liten forståelse for hva en stortingsrepresentant gjør og hvilken kompetanse han eller hun får, at mange av dem har problemer med å skaffe seg en jobb etter at de har gått av. Det er litt av et tankekors.

Tenk om mediene og SV, og særlig NRK, kunne brukt litt mer krefter på å forklare sine seere og lyttere hva en stortingsrepresentant er, hva vedkommende gjør og hvorfor stortingsrepresentanter ikke har de samme ordningene som de fleste andre har.

Da ville folk bl.a. fått vite at det å være stortingsrepresentant ikke er en jobb. Stortingsrepresentanter har et verv eller et ombud.

De ville også fått vite at stortingsrepresentanter er unntatt nesten alle de lover og regler som gjelder i arbeidslivet for øvrig.

De ville fått vite at stortingsrepresentanter ikke er arbeidstakere og dermed heller ikke underlagt f.eks. arbeidsmiljøloven.

De ville fått vite at stortingsrepresentanter, som føler så stor omsorg for alle oss som er vanlige arbeidstakere, ikke er nevneverdig opptatt av å ta vare på seg selv. Det er f.eks. ingen grenser for hvor lenge og hvor mye en stortingsrepresentant kan jobbe.

De ville fått vite at de fleste, kanskje alle, stortingsrepresentanter jobber langt mer enn folk flest. Mange gjør antagelig ikke stort annet enn å jobbe, siden de likevel bor borte fra familien. Og de aller fleste har en god del å gjøre også i helgene.

De ville også fått vite at f.eks. mediene, som altså gjerne skriver om hvor grådige de er, ikke ville akseptert at stortingsrepresentantene nekter å stille opp på sene kvelder eller en søndag morgen, bare fordi de har “fri”. En gang i blant går det nok, men hvis det gjentar seg, eller saken er viktig nok sett med medienes øyne, vil det ikke bli akseptert.

De ville fått vite at riktig nok er det lovlig for stortingsrepresentanter å ha bierverv, slik vanlige arbeidstakere kan ha, men at det ikke er lett: Dels er det liten tid til å gjøre noe ved siden av ombudet som stortingsrepresentant – og dels blir det fort “skandaler” av sånt. Mediene er sjelden rause med noe de mener kan gjøre stortingsrepresentantene inhabile (hvilket formelt sett er umulig, men det er en annen sak), uetiske eller grådige. Det er fortsatt akseptert at man kan være bonde, men aksjemegler kan man neppe være.

De ville nok også fått vite at det mediene fremstiller som unnasluntring eller latskap, nemlig en tom stortingssal, ikke betyr at stortingsrepresentantene ikke jobber eller følger med – men at det først og fremst er et uttrykk for Stortingets arbeidsform, og at arbeidet ville brutt sammen, dersom alle eller svært mange skulle sittet i salen under enhver debatt.

De ville fått vite at det som omtales som “ferier” for stortingsrepresentantene, ikke er ferier, men møtefri, fordi representantene også skal ha tid å gjøre annet stortingsarbeid og til å være hjemme i sitt eget distrikt og hos sine egne velgere, og at en stortingsrepresentant har mange oppgaver og plikter også utenfor Stortinget.

De ville kanskje også fått vite at dersom man først skal kreve at stortingsrepresentanter skal ha de samme ordningene som “vanlige folk” – ja, så vil det få store konsekvenser. Det betyr fast arbeidstid, overtidsgodtgjørelse eller adgang til avspasering, feriepenger, oppsigelsestid og oppsigelsesvern. Eller – hvis man vil sammenligne med noe som kanskje er mer relevant – etterlønn eller “fallskjerm”, slik mange i åremålsstillinger eller topplederstillinger får. Saken er jo at også “vanlige folk” som aksepterer å frasi seg oppsigelsesvernet, får en kompensasjon for det – ikke ulikt den etterlønnen stortingsrepresentanter nå får.

Mange av debattene som skal vise oss hvor grådige og privilegerte stortingsrepresentantene er, ender med at stortingsrepresentantene gir seg – slik at ordningene strammes inn eller blir likere de som gjelder vanlige arbeidstakere. I noen tilfeller har dette vært berettiget, men på ett punkt må vi stoppe opp og spørre oss hva slags stortingsrepresentanter vi vil ha og hva slags ombud dette skal være. Ønsker vi virkelig at stortingsrepresentantene skal bli vanlige arbeidstakere?

Jeg ønsker det ikke. 

Jeg mener at det fortsatt bør være et tillitsverv, og at de som innehar vervet, bør kompenseres for de ulemper de har som en følge av at de nettopp ikke er vanlige arbeidstakere. Og nivået på kompensasjonen bør være slik at alle har en rimelig mulighet til å bli stortingsrepresentant, dersom forholdene ellers ligger til rette for det.

For noen år siden fikk Stortinget en egen lønnskommisjon, som fikk i oppgave å fastsette den årlige godtgjørelsen for stortingsrepresentantene. Det var fornuftig, fordi man da skjermet representantene fra å måtte fastsette sin egen lønn selv og dermed, i langt større grad, unngår de årlige debattene om representantenes lønn.

Det er kanskje en idé å la lønnskommisjonen  få et utvidet mandat, slik at den også kan fastsette representantenes øvrige betingelser.