Akhtar Chaudry – helt på jordet

Stortingets visepresident, SVs Akhtar Chaudry, viste en oppsiktsvekkende mangel på kunnskap om norsk skolepolitikk da han i dag deltok i en debatt i Dagsnytt 18 sammen med Høyres byrådsleder Stian Berger Røsland.

Bakgrunnen for debatten var at Aften i går kunne avsløre at Akhtar Chaudry, som selv bor på Furuset, sender ett av sine barn til den andre siden av byen for å gå på Nordberg skole. Avsløringen skulle åpenbart tjene til å få frem to “skandaler”, ifølge Aften:

For det første underbygger Chaudry med dette at det foregår en flukt fra skolene i øst til vest, fordi mange foreldre ikke ønsker at barna deres skal gå på skoler med en høy minoritetsandel.

For det annet er det et spørsmål om liv og lære, ettersom Chaudrys parti – SV – alltid har vært imot fritt skolevalg – dvs. at Chaudry selv benytter seg av en frihet han vil nekte andre. Det er altså ikke samsvar mellom liv og lære.

Jeg er alltid litt skeptisk til slike liv og lære-debatter. Det er ofte legitimt å ta opp slike spørsmål, men man må trå varsomt. Når det er barn i bildet, kan det foreligge grunner til at slikt skjer, og som offentligheten ikke har noe med å få innsyn i. Hadde Chaudry valgt ikke å forklare seg og henvist til private årsaker, er det noe som må respekteres.

Men Chaudry gjorde ikke det. Han forklarte i detalj hvorfor familien hadde valgt å la sønnen gå på Nordberg i stedet for på Gran skole. Forklaringen var ikke misnøye med skoletilbudet på Furuset – snarere tvert om. Ifølge Chaudry er både miljøet og skolene på Furuset svært bra.

Grunnen til at Chaudrys sønn valgte Nordberg, var helt uskyldig: Gutten hadde lyst, og han hadde alliert seg med et par kamerater, som også syns det var “morsomt” å gå på Nordberg. Og dermed syntes ikke foreldrene at de kunne nekte ham det.

Ingenting av dette er klanderverdig, etter min mening. Det som er merkelig, er at Chaudry ikke kan innrømme at den valgfriheten han da benytter seg av, er en frihet SV alltid har vært imot. SV er rett og slett imot både de fleste friskoler og fritt skolevalg, og det vet alle som bare såvidt har fulgt norsk skoledebatt. (I et av de mer absurde øyeblikkene i SVs skolehistorie var SV til og med imot fritt skolevalg da partiet, i 2003, foreslo at skolene skulle få velge om de ville ha latin eller gym på timeplanen. Elevene skulle altså tvinges til å ha latin eller gym, ifølge SV, fordi SV ikke kunne tenke seg å la elevene velge skole.)

Chaudry, Stortingets visepresident, hadde hatt minst ett døgn til å forberede seg da han møtte til debatt i Dagsnytt 18. I mellomtiden kunne han f.eks. konsulert sine partifeller i bystyret eller sin partileder, som er kunnskapsminister, funnet ut av SVs skolehistorie og tenkt på hvordan han skulle forklare seg. Men nei, han hadde ikke engang greid å finne ut om SV hadde vært mot fritt skolevalg i Oslo!

I stedet prøvde han, litt halvhjertet, å hevde at SV ikke hadde vært mot fritt skolevalg. Partiet hadde bare, de siste 15 år, vært intenst opptatt av å kjempe for retten til å gå på nærskolen! Men er det noen partier, noen politikere, noen overhodet som har kjempet mot retten til å gå på nærskolen?!

Selvsagt ikke. Retten til å gå på nærskolen er lovfestet i Norge og har ikke vært anfektet av noen regjering eller noe parti så langt tilbake jeg kan huske. Da jeg var utdanningsminister fra 2001 til 2005 gikk jeg eksplisitt inn for å beholde denne retten, fordi det betyr mye for mange familier at små barn kan gå på den nærmeste skolen.

Men utover denne lovfestede retten, som kommunene ikke kan oppheve, er det opp til kommunene å bestemme om de vil ha (en form for) fritt skolevalg i grunnskolen og opp til fylkene å avgjøre om de vil ha det i videregående opplæring. I mange land, som Sverige for eksempel, er det også lovfestet at det er fritt skolevalg i grunnskolen, men slik er det altså ikke i Norge. Kommunene bestemmer.

Ingenting av dette kan Chaudry ha hatt nevneverdig kunnskap om, og det er – når sant skal sies – litt merkelig, alt tatt i betraktning.

Ellers var det vel typisk journalistisk å spørre Stian Berger Røsland hva han ville gjort, dersom han hadde bodd på Furuset. Han svarte ikke på det, men det kan han jo – med respekt å melde – heller ikke. Chaudrys sønn fikk bare lyst, og hvordan kan Berger Røsland vite om hans barn kunne få en tilsvarende lyst i en lignende situasjon – eller kanskje, mer alvorlig, hadde behov for å bytte skole, f.eks. fordi de mistrivdes eller ble mobbet? Ville ikke det vært like legitimt som at Støres barn eller Stoltenberg’ene i sin tid fikk lyst eller behov til å gå på en annen skole?

Når alt kommer til alt er vel kanskje Chaudrys historie en fin historie, som viser at Aften overdramatiserer sin dekning av den såkalte delte byen.

Chaudrys sønn byttet ikke skole fordi han var misfornøyd med miljøet eller skolene på Furuset – snarere tvert om.

Chaudrys sønn, og kanskje også kameratene hans, har bidratt til at Nordberg skole får en mer etnisk mangfoldig elevgruppe med mer variert bakgrunn.

Greier byrådet å videreføre og kanskje til og med forsterke resultatene av den politikken som føres, og som gjør at skolene i f.eks. Groruddalen fortsatt er svært gode (slik Chaudry også ganske riktig påpeker)  ja, så vil det også kunne føre til større trygghet hos dem som i dag eventuelt flykter av andre og mer negative grunner enn Chaudrys sønn hadde. Det virker ikke som om pressen vil høre etter, men Oslo kommune har  satt inn svært omfattende tiltak for å sørge for at skolene er like gode i hele byen: Det er bl.a. mer ressurser og svært gode lærere på skoler med høy minoritetsandel.

For øvrig bør alle de som er opptatt av den såkalte delte byen kanskje tenke litt mer langsiktig. Det finnes ingen hovedstad, meg bekjent, som ikke er litt delt. Det er utopisk å tenke seg en storby der alt er likt overalt. Det er heller ikke ønskelig. Samtidig har Oslo kvaliteter som gjør at den er langt mindre delt enn mange andre storbyer. For å ta ett eksempel: At det blir flere mennesker med innvandrerbakgrunn i Groruddalen er ikke et uttrykk for ghettofisering, men for det motsatte: Innvandrerbefolkningen “stiger i gradene”, får bedre utdanning, høyere inntekter og bedre boliger.

På ett tidspunkt må man også slutte å kategorisere mennesker som “minoritetsspråklige” og “innvandrere”. De aller flest barn av innvandrere er norske, de snakker som regel utmerket norsk, de skaffer seg svært god utdanning og blir godt integrert.

Til slutt dette: Stian Berger Røsland deltok i en debatt til i Dagsnytt 18 i kveld. Han møtte en representant for en organisasjon som sniker på trikken i protest mot at trikken ikke blir enda billigere og bedre. Jeg husker ikke navnet hennes, men hun burde ha vært beskyttet mot seg selv. Makan til vås skal man lete lenge etter.

Det gror på borgerlig side

I går ble jeg glad da jeg hørte Dagsnytt 18.

Byråd Anniken Hauglie (H) og skribent Karen Thue diskuterte Oslo kommunes kampanje for å rekruttere flere fosterforeldre til barn som trenger det. Debattens tema var rekrutteringsmetoden som kommunen bruker. Thue mener at kommunen nærmest reduserer barna til handelsvarer i sin kampanje, mens Hauglie, som riktig nok til en viss grad var enig med Thue, fremhevet behovet for å ta mange metoder i bruk, fordi behovet er så stort, og fordi det viktigste tross alt er å skaffe barna et trygt hjem.

Jeg syns begge debattanter hadde gode argumenter, men det er ikke poenget her.

Det som slo meg, var at det her var to unge, borgerlige, liberal-konservative kvinner som diskuterte med hverandre (uten at dét ble gjort til et poeng i debatten), og at de begge  fremsto som meget dyktige: De var kunnskapsrike, kunne artikulere seg og debatterte saklig.

For meg var det ett av mange tegn på at det nå skjer veldig mye positivt på borgerlig side i politikken. Det er stadig flere unge, dyktige mennesker (og mange kvinner!) som engasjerer seg, bl.a. i miljøet rundt Civita og Minerva. Litt av målet med Civita – å bidra til å skape et borgerlig-intellektuelt miljø – er i ferd med å bli en realitet. Det kommer forhåpentligvis til å berike samfunnsdebatten og styrke de liberale og konservative ideene i årene som kommer.

Det er også interessant å merke seg at ulike mennesker med ulike borgerlig-ideologiske ståsteder og tildels også delte meninger lever side om side og kan samarbeide og diskutere på en konstruktiv måte – slik Hauglie og Thue gjorde i går. Vi unngår de basketakene vi ofte har sett på venstresiden, og det tror jeg vi kan være glade for. Mens Hauglie er aktiv politiker, og Thue er en del av miljøet rundt Civita og Minerva.

Jeg, som ble politisk aktiv på 70-tallet, husker ofte tilbake til en tid da det nesten ikke var mulig å oppdrive unge kvinner på høyresiden i norsk politikk, og da det var vanskelig å finne interessante miljøer på borgerlig side,  fordi det eneste korrekte var å tilhøre “den gode”  venstresiden.

Nettopp derfor er det så gledelig å se det som nå skjer på borgerlig side – slik debatten i Dagsnytt 18 i går var en påminnelse om.

Raymond Johansens bestefar

Venstresiden har lenge hatt et retorisk overtak i velferdsdebatten.

Arbeiderpartiet har greid å overbevise seg selv og andre om at det er Arbeiderpartiet som har skapt velferdsstaten, og at partiet derfor også har et slags eierskap til den og monopol på å vurdere hva som styrker og svekker den.

Samtidig fremsettes de mest utrolige, og helt grunnløse, påstander om hvilke ulykker de borgerlige partiene, herunder særlig “høyrepartiene”, vil stelle i stand, dersom de kommer til makten.

Et av de mer famøse eksemplene på denne formen for trusselpolitikk står tidligere sosialminister Olav Gjærevoll for. Før valget i 1965 skrev han et brev til landets pensjonister, der han fortalte dem at de måtte stemme på Arbeiderpartiet for å være sikre på å få folketrygd. Halfdan Hegtun fra Venstre tok til motmæle ved å sende et tilsvarende brev, der han fortalte at folketrygden ville bli innført også med en borgerlig regjering. Dessuten forsikret han om at han for egen del også  ville kjempe for at pensjonistene skulle få det særtillegget Arbeiderpartiet ikke hadde gått inn for.

Halfdan Hegtun er en av kildene til Civitas bok Den norske velferden, som – i motsetning til de fleste andre politiske fremstillinger – gir en beskrivelse av den norske velferdsstatens fremvekst med vekt på borgerlige politikeres og partiers bidrag. Et hovedbudskap i boken er at velferdsstaten hverken er en særnorsk eller sosialdemokratisk oppfinnelse, og at den norske velferdsstaten, slik den fremstår i dag, er resultat av mange partiers innsats – herunder særlig Venstre, Høyre og Arbeiderpartiet, som er de eldste partiene. (Tilsvarende betyr FrP og SV svært lite, siden disse partiene ble etablert etter at velferdsstaten var etablert.)

Mottagelsen av boken og debatten om den har vært veldig interessant.

Flere fremtredende forskere konstaterer at Civita slår inn åpne dører, ettersom det ikke finnes noen akademikere av betydning som mener at velferdsstaten er Arbeiderpartiets eller sosialdemokratiets verk. Alle synes å mene tvert om, nemlig at velferdsstaten er politisk fellesgods – og at dette er noe som i akademiske kretser er allmenn kunnskap.

Arbeiderpartiet, derimot, i likhet med f.eks. SV, tegner et helt annet bilde og mener at Civita “skriver om historien” og driver “historisk kvakksalveri”.

Og pressen avslører seg ved å vise at også den tror mest på venstresidens versjon og omtaler derfor oss i Civita som “frekke” og “freidige” og Civitas bok som en “radikal nytolkning” av historien.

Det som for forskerne er å slå inn åpne dører, er altså for pressen å foreta en frekk og radikal nytolkning – mens det for venstresiden er å drive forfalskning.

Problemet for venstresiden er nok imidlertid at påstandene om forfalskning og “kvakksalveri” ikke er ledsaget av et eneste konkret eksempel. Det forblir påstander og retorikk – akkurat som “eierskapet” til velferdsstaten er basert på retorikk. Et strålende eksempel i den forbindelse er Raymond Johansens tale til Arbeiderpartiets landsmøte.

Her svinger han seg opp til de store høyder i sin fordømmelse av bl.a. Civita, fordi vi har “skrevet om historien” og bedriver “kvakksalveri”. Johansen siterer bl.a. meg (nesten korrekt), som har skrevet at “Norge i 2011 ligner mer på det samfunnet de borgerlige så for seg etter krigen, enn det samfunnet Arbeiderpartiet ønsket». “Det er nesten ikke til å tru!”, ropte Johansen til stående ovasjoner fra deltagerne på Arbeiderpartiets landsmøte.

Som sannhetsvitne bruker Johansen bestefaren sin, Hans Berntsen. Han var bud, stemte alltid Arbeiderpartiet og meldte seg tidlig inn i LO. Han var visst dessuten en god og sindig mann, som ønsket det beste for seg og sine og samfunnet.

Hans Berntsen var, så langt jeg har kunnet finne ut, født i 1911. Det vil si at han var en ung mann fra midten av 1920-årene og utover på 30-tallet. Og hva sto Arbeidpartiet for da?

På 20-tallet var Ap et kommunistisk parti, som ville ha revolusjon og arbeidsklassens diktatur, og som ville bryte ned “maktorganene”, herunder særlig militærvesenet og statens rettsorganer, med alle midler. På 30-tallet kjempet Ap fortsatt for sosialisme, planøkonomi, statens overtagelse av produksjonsmidlene og fjerning av kapitalismen og den private eiendomsretten. Ap gikk den gangen også langt i å likestille kapitalisme med fascisme.

Er det dette samfunnet vi har fått i dag?

Heldigvis ikke.

Ligner samfunnet vårt i dag mer på det de borgerlige partiene den gangen ønsket seg?

Det er kanskje nesten ikke til å tru, men ja – det gjør det.

Aftenpostens Håvard Narum rapporterte følgende fra Arbeiderpartiets landsmøte:

“En partisekretærs landsmøtetale i Ap kan aldri bedømmes ut fra saklig innhold. Da ville den nesten uansett stå til stryk. Talen må vurderes ut fra sitt formål: Å inspirere partimedlemmene ved hjelp av politisk agitasjon. I så måte var Johansens tale et mesterstykke.”

Og Narum har nok rett. Stil er viktigere enn substans når Arbeiderpartiet taler om det de oppfatter som sitt eget skaperverk.

For øvrig ble også min bestefar født i begynnelsen av det forrige århundret. Han var også en god og sindig mann, som ønsket det beste for seg og sine og samfunnet.

Men det er antagelig nesten ikke til å tru for folk på venstresiden: Bestefaren min stemte borgerlig.