Venstresiden har lenge hatt et retorisk overtak i velferdsdebatten.
Arbeiderpartiet har greid å overbevise seg selv og andre om at det er Arbeiderpartiet som har skapt velferdsstaten, og at partiet derfor også har et slags eierskap til den og monopol på å vurdere hva som styrker og svekker den.
Samtidig fremsettes de mest utrolige, og helt grunnløse, påstander om hvilke ulykker de borgerlige partiene, herunder særlig “høyrepartiene”, vil stelle i stand, dersom de kommer til makten.
Et av de mer famøse eksemplene på denne formen for trusselpolitikk står tidligere sosialminister Olav Gjærevoll for. Før valget i 1965 skrev han et brev til landets pensjonister, der han fortalte dem at de måtte stemme på Arbeiderpartiet for å være sikre på å få folketrygd. Halfdan Hegtun fra Venstre tok til motmæle ved å sende et tilsvarende brev, der han fortalte at folketrygden ville bli innført også med en borgerlig regjering. Dessuten forsikret han om at han for egen del også ville kjempe for at pensjonistene skulle få det særtillegget Arbeiderpartiet ikke hadde gått inn for.
Halfdan Hegtun er en av kildene til Civitas bok Den norske velferden, som – i motsetning til de fleste andre politiske fremstillinger – gir en beskrivelse av den norske velferdsstatens fremvekst med vekt på borgerlige politikeres og partiers bidrag. Et hovedbudskap i boken er at velferdsstaten hverken er en særnorsk eller sosialdemokratisk oppfinnelse, og at den norske velferdsstaten, slik den fremstår i dag, er resultat av mange partiers innsats – herunder særlig Venstre, Høyre og Arbeiderpartiet, som er de eldste partiene. (Tilsvarende betyr FrP og SV svært lite, siden disse partiene ble etablert etter at velferdsstaten var etablert.)
Mottagelsen av boken og debatten om den har vært veldig interessant.
Flere fremtredende forskere konstaterer at Civita slår inn åpne dører, ettersom det ikke finnes noen akademikere av betydning som mener at velferdsstaten er Arbeiderpartiets eller sosialdemokratiets verk. Alle synes å mene tvert om, nemlig at velferdsstaten er politisk fellesgods – og at dette er noe som i akademiske kretser er allmenn kunnskap.
Arbeiderpartiet, derimot, i likhet med f.eks. SV, tegner et helt annet bilde og mener at Civita “skriver om historien” og driver “historisk kvakksalveri”.
Og pressen avslører seg ved å vise at også den tror mest på venstresidens versjon og omtaler derfor oss i Civita som “frekke” og “freidige” og Civitas bok som en “radikal nytolkning” av historien.
Det som for forskerne er å slå inn åpne dører, er altså for pressen å foreta en frekk og radikal nytolkning – mens det for venstresiden er å drive forfalskning.
Problemet for venstresiden er nok imidlertid at påstandene om forfalskning og “kvakksalveri” ikke er ledsaget av et eneste konkret eksempel. Det forblir påstander og retorikk – akkurat som “eierskapet” til velferdsstaten er basert på retorikk. Et strålende eksempel i den forbindelse er Raymond Johansens tale til Arbeiderpartiets landsmøte.
Her svinger han seg opp til de store høyder i sin fordømmelse av bl.a. Civita, fordi vi har “skrevet om historien” og bedriver “kvakksalveri”. Johansen siterer bl.a. meg (nesten korrekt), som har skrevet at “Norge i 2011 ligner mer på det samfunnet de borgerlige så for seg etter krigen, enn det samfunnet Arbeiderpartiet ønsket». “Det er nesten ikke til å tru!”, ropte Johansen til stående ovasjoner fra deltagerne på Arbeiderpartiets landsmøte.
Som sannhetsvitne bruker Johansen bestefaren sin, Hans Berntsen. Han var bud, stemte alltid Arbeiderpartiet og meldte seg tidlig inn i LO. Han var visst dessuten en god og sindig mann, som ønsket det beste for seg og sine og samfunnet.
Hans Berntsen var, så langt jeg har kunnet finne ut, født i 1911. Det vil si at han var en ung mann fra midten av 1920-årene og utover på 30-tallet. Og hva sto Arbeidpartiet for da?
På 20-tallet var Ap et kommunistisk parti, som ville ha revolusjon og arbeidsklassens diktatur, og som ville bryte ned “maktorganene”, herunder særlig militærvesenet og statens rettsorganer, med alle midler. På 30-tallet kjempet Ap fortsatt for sosialisme, planøkonomi, statens overtagelse av produksjonsmidlene og fjerning av kapitalismen og den private eiendomsretten. Ap gikk den gangen også langt i å likestille kapitalisme med fascisme.
Er det dette samfunnet vi har fått i dag?
Heldigvis ikke.
Ligner samfunnet vårt i dag mer på det de borgerlige partiene den gangen ønsket seg?
Det er kanskje nesten ikke til å tru, men ja – det gjør det.
Aftenpostens Håvard Narum rapporterte følgende fra Arbeiderpartiets landsmøte:
“En partisekretærs landsmøtetale i Ap kan aldri bedømmes ut fra saklig innhold. Da ville den nesten uansett stå til stryk. Talen må vurderes ut fra sitt formål: Å inspirere partimedlemmene ved hjelp av politisk agitasjon. I så måte var Johansens tale et mesterstykke.”
Og Narum har nok rett. Stil er viktigere enn substans når Arbeiderpartiet taler om det de oppfatter som sitt eget skaperverk.
For øvrig ble også min bestefar født i begynnelsen av det forrige århundret. Han var også en god og sindig mann, som ønsket det beste for seg og sine og samfunnet.
Men det er antagelig nesten ikke til å tru for folk på venstresiden: Bestefaren min stemte borgerlig.
Takker og bukker for en lærerik og bra bloggpost. Det er ikke overraskende at Ap, og spesielt Raymond Johansen, får nervøse rykninger når andre enn de selv skal ta “æren” for fremveksten av velferdsstaten.
Jeg klarer ikke lenger å opphisses over folkets syn på hvem som har bygget opp den norske velferden. At Arbeiderpartiet selv i våre dager fortsetter å spre ut historieforfalskninger til sin skrumpende “menighet” om at det er arbeiderklassen som har bygget opp den norske velferden. Det stiller jeg meg faktisk ganske likegyldig til.
Det som undertegnede synes er langt mer bekymringsfullt, er at borgerlige tankesmier som Civita synes å mene at det er tjenestemenn, byråkrater og politikere som har bygget velferdsstaten vår. For etter min mening er dette like galt som APs desperate forsøk på å lage velferdsstatshelter av arbeiderklassen.
For et politisk dyr som Kristin C. er det sikkert vanskelig å svelge at det faktisk likke var fremsynte norske ingeniører, tjenestemenn, politikere eller embedsemenn, men gründere som Joacim Lehmkuhl, Sam Eyde med flere, som bygget opp velferden i landet vårt. For uten deres risiko, satsning og gründervilje, så hadde det vært heller dårlig med jobber og velferd for arbeidere og tjenestemenn. Og i tillegg hadde landets politikere og embetsmenn hatt betydelig mindre skattemidler å fordele.
For ikke å bli misforstått så har jeg intet i mot at det finnes godt skolerte og faglig dyktige ingeniører, tjenestemenn, arbeidere, embetsmenn og politikere i Norge. Derimot er det tull å tro at det er noen av disse gruppene som bør gis ansvaret for den velferd vi har utviklet i landet vårt. For hadde disse gruppene ikke hatt noen arbeidsplass å ta ut lønn på, så hadde det faktisk vært smalhans i hele landet vårt.