I dag presenterte NRK Nyhetsmorgen mitt forslag om en statsrådsskole, som jeg blogget om forleden. Reaksjonene fra FrP, Ap og SV viser at jeg antagelig har rett: Det er virkelig behov for bedre opplæring av statsråder og statssekretærer.

FrPs Anders Anundsen, som ikke har sittet i regjering, avviste ideen, fordi det ville gjøre alle statsråder like. Det tror jeg ingenting på. At man sitter på “skolebenken” en dag eller to – slik jeg har foreslått – betyr selvsagt ikke at man blir like. Derimot kan det kanskje føre til at flere statsråder og statssekretærer greier å skjøtte ombudet sitt på en god måte, og til at færre av dem begår elementære feil.

Martin Kolberg fra Arbeiderpartiet, som heller ikke har sittet i regjering, var enda mer avvisende. Han reagerte til og med ganske “sterkt” (sic) på forslaget. Han begrunnet det med at politikk ikke kan læres, og at en statsrådsopplæring derfor ikke bare er fånyttes, men direkte feil. Men Kolberg har misforstått: Jeg har selvsagt ikke tatt til orde for at statsrådene skal læres opp i politikk (selv om det også finnes eksempler på statsråder som kunne trenge det). Det de skal få litt opplæring i, hvis de trenger det, er hva det vil si å lede et departement og være del av regjeringsapparatet.

Kristin Halvorsen fra SV var også mot forslaget. Ikke fordi hun er mot opplæring, tror jeg, men fordi hun mente at SVs statsråder og statssekretærer får opplæring nok. Men akkurat dét gir jo grunn til å undre seg enda mer over det som har skjedd i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Hvis statssekretærene der har fått så god opplæring at de visste at det var galt ikke å journalføre mailer, at det var brudd på regelverket ikke å utlyse midler og dristig å gå mot embetsverkets råd uten etter svært nøye overveielser – hvorfor gjorde de det da?

(I parantes bemerket: Det er umulig å høre opptak av denne sendingen, så jeg har basert gjengivelsen av reaksjonene på hukommelsen.)

Jeg syns Kristin Halvorsen og flere andre i SV stort sett har svart svært godt for seg i Lysbakken-saken. Men det skurrer litt på ett punkt, som jeg syns jeg kan nevne når hun så raskt avviser tanken om bedre opplæring av ferske statsråder og statssekretærer.

SV  fremstiller nå Audun Lysbakken som en person med særlig gode lederegenskaper, siden han innrømmer feil, tar ansvar og rydder opp. Det er i seg selv noe vi skal huske neste gang en offentlig kjent leder gjør feil, nemlig at vedkommende likevel kan være beundringsverdig, hvis han eller hun legger seg flat, innrømmer feil, rydder opp og tar ansvar. Jeg er ikke uten videre mot det, men jeg syns i så fall vi bør tenke sånn om flere enn Audun Lysbakken.

Det fremstilles også som spesielt beundringsverdig at Lysbakken ikke vil si noe om hvem som har hatt befatning med saken i departementet, fordi han uansett har og tar ansvaret. Det har han selvsagt isolert sett rett i, men det er et men: Jeg tror nok mange av hans støttespillere i partiet, og sikkert også andre, innerst inne håper at han ikke har hatt befatning med saken, fordi det, rent moralsk, kanskje vil renvaske ham, selv om han har det formelle ansvaret.

Da Lysbakken ennå ikke hadde lagt frem noen informasjon om behandlingen internt i departementet, var det både naturlig og korrekt ikke å skyve ansvaret over på medarbeiderne. Når han nå har frigitt en stor del av de interne dokumentene stiller det seg, etter min mening, litt annerledes: Statssekretærene har nå de facto fått skylden, mens det fortsatt er uklart om Lysbakken selv har hatt befatning med saken.

Situasjonen for statssekretærene, og særlig for Kirsti Bergstø, kan neppe bli så mye verre. Dersom Lysbakken nå fortalte at han ikke hadde hatt befatning med saken, ville Bergstø fortsatt hatt “skylden”, mens Lysbakken i enkeltes øyne, i hvert fall moralsk , ville gått fri. Hvis derimot Lysbakken fortalte at han har hatt befatning med saken, ville det gjort saken verre for ham selv, men lettet presset på hans medarbeidere. Poenget er: Det å nekte å uttale seg om den interne saksbehandlingen etter at man har uttalt seg om deler av den interne saksbehandlingen, er ikke like heroisk som det var før dokumentene var frigitt.

Selv syns jeg det beste utfallet hadde vært at statssekretærene har utvist dårlig skjønn, fordi de har manglet erfaring og opplæring, og at statsråden selv har være uvitende om det som har skjedd. Kristin Halvorsens reaksjon på mitt forslag om bedre opplæring i dag  tyder imidlertid på at det ikke er dette som er problemet, for opplæringen har altså vært god nok.

I så fall skulle man nesten tro at statssekretærene også har vært påpasselige med å informere statsråden om det de gjorde. Man skulle tro at varsellampene blinket allerede første gang Bergstø bestemte seg for å gå mot embetsverkets råd om å lyse ut midlene, og hvis ikke – at embetsverket selv gikk en ekstra runde med henne og/eller med statsråden. Embetsverkets (og i for seg også statssekretærers) ytterste oppgave er jo på sett og vis å sørge for at statsråden ikke blir stilt i forlegenhet. Jeg vet ikke hvor grundig departementet har vært i dette tilfellet, men det er i hvert fall ikke uvanlig å gå en ekstra runde, dersom politikerne faller for fristelsen til å fatte beslutninger som etisk sett eller i henhold til regelverket ligger i gråsonen.

For å oppsummere: Det er ikke denne saken spesielt som har foranlediget mitt forslag om å styrke opplæringen for ferske statsråder og statssekretærer. Det har jeg ment, og med jevne mellomrom talt for, i ca. 20 år. Jeg syns det er underlig at forslaget blir så lett avvist.

Likevel: Jeg tror – og håper – at denne saken illustrerer behovet for bedre opplæring.

Alternativet er nemlig verre.

På Twitter stilte jeg i går spørsmål om hva slags opplæring Jens Stoltenberg gir sine statsråder og statssekretærer.

Det førte til mange reaksjoner og spørsmål, bl.a. om hvordan systemet egentlig er: Får statsråder opplæring, og hvem har i så fall ansvaret for det?

En statsrådspost er et ombud, ikke en jobb, selv om mange snakker om det som om det er en vanlig jobb. Men at det er et ombud – altså et verv – er viktig å huske av minst to grunner:

For det første kan det kanskje få statsråder til å opptre med mer ydmykhet og respekt overfor den rollen de har. Selv liker jeg ikke at statsråder snakker så mye i jeg-form, om “mitt” departementet, om “mitt” budsjett osv., som om det er noe de selv eier eller har makten over alene. De utfører tross alt bare et oppdrag på vegne av oss alle, og de gjør det så lenge de har vår tillit.

For det andre kan det minne oss om noe av det unike ved det å være statsråd. I praksis innebærer jo ombudsrollen at man også har en svært viktig og krevende lederoppgave. Man skal lede sin egen politiske ledelse, man skal lede departementet (dog i stor grad fritatt for en del administrative og personalpolitiske oppgaver) og underliggende etater, og man har som regel også mange andre formelle og uformelle lederoppgaver – vis a vis partiet, stortingsgruppen(e), den sektoren man bestyrer, opinionen osv.

Flere av disse lederoppgavene skiller seg ikke så mye fra mange andre lederoppgaver i samfunnet. Men det som skiller dem, er måten man bli rekruttert på og de kvalifikasjonene som blir vektlagt. Ved rekruttering til andre lederstillinger er det som regel omfattende prosesser, bl.a. for å sjekke kandidatenes lederegenskaper og kompetanse for øvrig. Når man blir statsråd, er det mange andre forhold som teller: Man skal være en dyktig politiker, naturligvis, og man må bidra til å dekke behovet for balanse når det gjelder kjønn, geografi, alder mm. Om man har erfaring med å lede store og nokså komplekse organisasjoner blir ofte ikke vektlagt.

Vi har hatt mange statsråder i Norge med liten eller ingen ledererfaring av betydning. Og embetsverkene merker godt forskjellen: De merker med en gang om de får en statsråd med ledererfaring eller ikke – og de foretrekker nok det første.

Får man en statsråd uten skikkelig ledererfaring, vil departementet gjøre alt det kan for å hjelpe statsråden til å håndtere oppgaven. Den norske sentralforvaltningen er nemlig svært lojal og vil stort sett alltid gjøre sitt beste for å gjøre statsråden god.

Men – det er en grense. Tradisjonelt har det eksistert en form for servilitet i embetsverkets møte med dårlige statsråder. Innstillingen har vært at statsrådene pr definisjon er gode og har rett til å være slik de vil, og at det er uhøflig og ukorrekt å forsøke å “oppdra” statsråden til å løse oppgaven på en annen måte. Statsråden er jo sjefen.

Selv har jeg i flere sammenhenger (siden jeg en gang for lenge siden var statsråd for forvaltningen og begynte å interessere meg for dette) gjort meg til talsperson for at man bør se mer pragmatisk og fleksibelt på dette: Ferske statsråder bør tørre å innrømme at de mangler erfaring og trenger hjelp – og embetsverket bør tørre å tilby slik hjelp. Dette skjer nok også nå litt mer enn før, men neppe i tilstrekkelig grad. Og det vil typisk være de statsrådene som trenger minst hjelp, og som derfor også har den beste selvfølelsen og selvtilliten, som ber om mest hjelp. De som trenger det mest, spør kanskje minst.

En statsminister har selvsagt også ansvaret for å lære opp og gi råd til sine statsråder – og å støtte og hjelpe dem når de trenger det. Og alle statsministre gjør dette på sin måte. Jan P. Syse, f.eks., minnet statsrådene sine om at vi alltid måtte vite hva som lå i inn-kurven og dessuten huske å ta tran :), mens Kjell Magne Bondevik, f.eks., utmerket seg som den kanskje eneste statsministeren så langt som førte jevnlige medarbeidersamtaler med sine statsråder, sågar innimellom ved å komme på besøk i vedkommende statsråds departement. Alle statsministre arrangerer nok også enkelte møter for statsrådene for å gi dem viktige råd på veien – og for at statsrådene skal utveksle erfaringer seg imellom.

Likevel: Jeg tror ikke det er nok. Uten at jeg vet nøyaktig hvordan Stoltenberg-regjeringen gjør det, har jeg inntrykk av at det fortsatt er for mange uerfarne statsråder som blir overlatt for mye til seg selv. Jeg tror det hadde vært lurt å innføre en liten “statsrådsskole”; en dag eller to på skolebenken sammen med erfarne embetsfolk og statsråder eller eks-statsråder med mer erfaring. Jeg tror også det hadde vært lurt om ferske statsråder får en mer erfaren statsråd som en slags mentor i en periode. Å lære av erfaring er viktig, fordi ingen, tross alt, kan fortelle hvordan en statsråd skal fylle rollen bare ved å fortelle om regler og rutiner. Til syvende og sist dreier det seg veldig mye om god dømmekraft – noe som for øvrig er en veldig undervurdert lederegenskap.

Statssekretærer handler på vegne av statsråden og har alle de samme fullmakter som statsråden har  – unntatt muligheten til å gå på Stortingets talerstol eller, slik det blir praktisert, å møte i regjeringen. Når statssekretærer fatter beslutninger eller undertegner brev er det altså jevngodt med at statsråden gjør det, og dermed er det selvsagt like viktig at statssekretærer går på “skole” – enten i regi av sin egen statsråd og/eller i regi av Statsministerens kontor (SMK). På SMK er det alltid en statssekretær – nå statsråd – som har samordningsfunksjonen vis a vis statssekretærene. Politiske rådgivere har en annen rolle og kan ikke fatte beslutninger på vegne av statsråden.

Er alt dette viktig? Tydeligvis ikke viktig nok til at det blir tatt så veldig alvorlig, men jeg syns man bør ta det mer alvorlig. Det sløses nemlig veldig med ressursene når en statsråd ikke makter å fylle rollen. Da gjøres det lett feil, men kanskje viktigere: Man får ikke gjort det man skal.

I alle regjeringer fins det statsråder som er dårlige ledere – og det er ikke nødvendigvis de som “gjør det dårlig” utad. Pressen bedømmer som regel statsråder kun fra utsiden og har generelt svært liten kunnskap om statsrådene som ledere.

Men hva er de typiske feilene en dårlig statsråd gjør internt?

En typisk feil er at statsråden og eventuelt hele politisk ledelse isolerer seg i forhold til departementet, slik at informasjonen og kommunikasjonen mellom statsråden og embetsverket blir for dårlig. En effekt av det er at departementet ikke vet hva statsråden vil, eller hva han eller hun tenker, hvor sakene står osv.

En annen typisk feil er at medlemmene av politisk ledelse ikke er tilstrekkelig samkjørt, slik at embetsverket får sprikende signaler, eller det tas beslutninger som ikke statsråden kan stå inne for uten at embetsverket har muligheten til å vite det sikkert eller gjøre noe med det.

En tredje typisk feil er at statsråden ikke greier å formulere et program for hva han eller hun ønsker å oppnå i sin statsrådstid.

En fjerde typisk feil er at statsråden ikke tør å stille åpne og “dumme” spørsmål om alt han eller hun lurer på, dvs. utnytte den enorme kompetansen som finnes i departementet og all den hjelpen man kan få.

En femte feil er ikke å respektere forvaltningens integritet, dvs. behovet for å følge saksbehandlingsregler og god forvaltningspraksis – og lytte til råd og begrunne eventuell uenighet på en måte som begge parter kan leve med.

Så for å oppsummere: Lederegenskaper bør kanskje tillegges større vekt når man rekrutterer statsråder. Men siden statsrådsrollen er unik og ikke alle kan ha så omfattende erfaring, bør man vurdere en mer systematisk opplæring av nye statsråder.  Blant de tingene de bør lære, er at de må ha en åpen arbeidsstil vis a vis departementet, og at de må respektere forvaltningens viktige rolle og oppgaver i et demokrati.

Det skjer selvsagt feil i departementene, og det er ikke urimelig at ulike regjeringer vurderer organisasjoner og formål litt forskjellig. Kristelig Folkeparti, f.eks., vil sikkert vurdere enkelte kristne organisasjoner og deres formål mer positivt enn SV vil.

Det er heller ikke i seg selv noe galt med å innta et annet standpunkt enn embetsverket inntar. To standpunkter kan være like legitime, og man kan vurdere ulike forhold forskjellig.

I saken om Barne-, likestillings. og inkluderingsdepartementets støtte til det såkalte Jenteforsvaret er det altså ikke dette man er opptatt av: Feil kan tilgis, jenteforsvar kan være en god sak, og det er ikke i seg selv feil at politisk ledelse har gjort noe annet enn embetsverket har rådet til.

Shoppingtips

Gaveideer til under 500-lappen

Det spesielle med denne saken er at støtten de facto gis til en selv. Eller mer presist: En politisk ledelse fra SV gir støtte til partiets egen ungdomsorganisasjon, dvs. til nære venner og bekjente, som de kanskje er avhengig av politisk støtte fra i gitte situasjoner. Denne delen av ungdomsorganisasjonen har riktig nok formelt opprettet en annen organisasjon – “Feministisk sjølforsvar i skolen” – men både departementet og politisk ledelse vet at det egentlig er SU som står bak.

Også dette kan, under gitte omstendigheter, passere, men i så fall krever det stor aktsomhet i behandlingen av saken: Bør noen melde seg inhabile? Har vi fulgt alle regler? Er vi sikre på at vi ikke forfordeler andre organisasjoner, som også kunne tenke seg midler fra samme budsjettpost? Er vi sikre på at saksbehandlingen er pinlig korrekt? Er særlig politisk ledelse uhyre forsiktig i sin omgang med saken? Og så videre.

Poenget er: SU – eller “Feministisk sjølforsvar i skolen” – kan ikke være diskvalifisert fra å søke og få midler fra et departement, fordi SV for tiden styrer departementet. Men det er avgjørende viktig at de ikke får særbehandling, ettersom det da kan bety at politisk ledelse beriker seg selv, enten med penger, støtte eller andre fordeler. Det er vel dette Transparency International kaller “politisk korrupsjon”.

I dag vet vi at departementet og politisk ledelse ikke har greid å gjøre alt riktig. Om det bare skyldes en rekke hendelige uhell, dårlig dømmekraft eller en de facto og planlagt særbehandling av egen organisasjon, er uklart. Men slik saken fremstår i dag, kan ingen av de to siste mulighetene forkastes.

I verste fall er hele budsjettposten, som skulle gå til “sjølforsvarskurs for jenter og tilby(s) (…) for vidaregåanda skolar”, konstruert for å kunne gi penger til SU-jentene. Den redegjørelsen Lysbakken har gitt til Stortinget, kan i hvert fall etterlate et slikt inntrykk.

Det fremkommer nemlig at SU første gang tok kontakt med departementet høsten 2009 for å oppfordre Lysbakken til å arbeide med å få forsøk med feministisk selvforsvar inn i skolen. SU tok på nytt kontakt våren 2010, og da var de også opptatt av muligheten for å få finansiert sitt eget selvforsvarsprosjekt. Deretter, basert på denne henvendelsen, igangsatte departementet en prosess, som ledet frem til at det ble opprettet en budsjettpost på 500.000 kroner, som skulle gjelde for ett år, i budsjettet for 2011.

Selve prosjektet kan ikke ha vært så veldig nøye planlagt, for det fremkommer at departementet ikke tok kontakt med utdanningsmyndighetene før lenge etter at pengene var bevilget – men uten at det førte frem. Utdanningsmyndighetene var ikke interessert. Altså ble det ikke noe prosjekt i skolen som involverte utdanningsmyndighetene i hvert fall.

Uansett: SU fikk til slutt penger. Det var riktig nok noen humper på veien: SU måtte danne en egen organisasjon, som de gjorde, og politisk ledelse måtte overkjøre embetsverkets klare råd to ganger: Midlene ble ikke utlyst, slik departementet mente at de burde bli – og man ga penger til sin egen organisasjon, noe departementet frarådet. Mission completed!

I parantes bemerket vil jeg nevne ett moment til Lysbakkens forsvar: Det er representanter for embetsverket som har undertegnet tildelingsbrevene. Det må bety at de enten ikke har vært klar over at regelverket var brutt (slik Lysbakken nå sier at det var)  – eller at bruddene ikke var så alvorlige at embetsverket ikke kunne stå inne for beslutningen. Hvis det var brudd på regelverket som embetsverket visste om og ikke kunne stå inne for, burde antagelig embetsverket overlatt til politisk ledelse å undertegne brevene alene.

Men kanskje var det ikke helt slik som jeg nå har antydet. Kanskje syns man bare at ideen om et forsøk med feministisk selvforsvar i skolen var så god at man ville prøve det – uten å tenke på at SU kunne eller ville bli en av søkerne (enda de allerede hadde spurt om muligheten for finansiering). I så fall dreier det seg “bare” om dårlig dømmekraft – og om en politisk ledelse som enten ikke forstår betydningen av å vise stor aktsomhet i slike saker, eller som, i verste fall, syns det er greit å ta seg til rette i forvaltningen av fellesskapets midler.

Jeg hører for øvrig at noen i mediene kaller det “småpenger” og en “fillesak” målt i størrelse. Jeg syns hverken 150.000 kroner eller 500.000 kroner er “småpenger”.  500.000 kroner er, for indirekte å sitere min forrige blogg, skatten fra en vanlig arbeidstaker i ca. fem år.

Noen snakker nå om at dette er statssekretær Kirsti Bergstøs skyld, fordi det er hun som har håndtert spørsmålet om anbud og om å tildele penger til jenteforsvaret i SU. Det kan virke som om en del SV’ere trøster seg med det.

Og for nysgjerrighetens skyld kunne det kanskje ha vært interessant å være flue på veggen. For hvis dette er Bergstøs skyld, og Lysbakken rent faktisk har vært uvitende og (eventuelt i ettertid) også uenig i det som har skjedd, så forteller det noe om ett av to: Hvis Bergstø har vært illojal og handlet bevisst mot statsrådens vilje, kunnskap og generelle intensjoner og instruksjoner, – ja, så må Lysbakken snarest skifte henne ut. Hvis hun ikke har vært illojal, derimot, men gjort noe som Lysbakken visste om eller godkjente, eller som hun hadde grunn til å tro var i pakt med hans vilje, ja, så er det Lysbakkens ansvar. I så fall betyr det at han ikke har vært klar og tydelig nok vis a vis sin statssekretær når det gjelder arbeidsformer, etiske standarder, rutiner osv. Men det er også en lederoppgave!

Det er for øvrig verdt å merke seg at Bergstø begynte i departementet etter at statsbudsjettet for 2011 var lagt frem.

Likevel: Dette er ikke noe vi får eller behøver å få vite noe om. 

Ansvaret er og blir statsrådens uansett, og der har Lysbakken selv  vært prisverdig klar:

Ansvaret er hans, uansett hva som har skjedd internt i departementet.

En million kroner på et offentlig budsjett er veldig lite.

Men én million kroner på et offentlig budsjett er samtidig skatten fra en vanlig arbeidstaker i ca. 10 år.

Hvis det sløses bort én million kroner på et offentlig budsjett, er det altså sløsing med en medborgers arbeidsinnsats gjennom mange år.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

De nordiske land har, sammenlignet med mange andre land, en effektiv, kompetent og ukorrupt forvaltning. Men også hos oss er det et forbedringspotensiale, og det kommer til uttrykk i disse dager.

Det er en vesensforskjell på å forvalte egne og andres penger.

Det er også forskjell på å forvalte egen eiendom og å forvalte det som tilsynelatende ingen (dvs. “bare” fellesskapet) eier.

Det er tydeligvis også forskjell på å være del av en mindretallsregjering og hele tiden være utsatt for reell kontroll av mediene og opposisjonen – og å være del av en flertallsregjering, som bare er utsatt for formell kontroll, som likevel ikke får konsekvenser. Da kan man legge seg til arbeidsvaner som ikke så lett tåler dagens lys.

Lysbakkens saksbehandling og utdeling av 500.000 kroner til “selvforsvarskurs for jenter”  – og håndteringen av saken etter at den ble avslørt – er nokså sjokkerende. Politisk ledelse ser ut til å ha brukt pengene som om det var deres egne private penger. Bare to organisasjoner, som begge hadde tilknytning til SV, fikk vite om at man kunne få pengene. Politisk ledelse drev dertil en svært betenkelig “saksbehandling” pr mail, visstnok uten å journalføre korrespondansen. Deretter overkjørte politisk ledelse embetsverket når det rådet ledelsen til ikke å gi penger til den ene av organisasjonene, bl.a. fordi tilknytningen til politisk ledelse var så sterk.

Sist jeg ble statsråd fikk jeg også lange notater av embetsverket når de skulle råde meg til ikke å bevilge penger. De hadde åpenbart erfart at man måtte argumentere godt for et avslag. Jeg ba departementet tenke helt motsatt, dvs. at jeg ønsket grundige og gode begrunnelser, dersom embetsverket ville råde meg til å bevilge penger.

Men det finnes også andre ferske eksempler på pengebruk som man kan undre seg over. Trond Giske, for eksempel, har brukt mange hundre tusen kroner på å få laget noe som minner om en glanset og ganske innholdstom brosjyre fra det såkalte Norge 2020-prosjektet. Det vitner ikke om stor vilje til nøkternhet eller utpreget respekt for fellesskapets midler.

Rødgrønne politikere står ofte i første rekke for å kritisere sløsing i privat sektor. De snakker ofte med forakt om slagordet “mer igjen for pengene”. Og de snakker om fellesskapets midler som om det er noe de er spesielt gode til å ivareta.

Men statsrådene eier ingen av de pengene de forvalter. De er skapt av vanlige borgere og bedrifter, som befinner seg i et arbeidsliv som mange politikere knapt har hatt befatning med.

Politikere burde derfor utvise langt større ydmykhet og omsorg i forvaltningen av disse pengene.

I tillegg burde de oppføre seg korrekt og ikke bruke departementet som sin egen private lekegrind.

Den politiske debatten om den nordiske modellen har nådd nye og pinlige høyder. Hør bare:

Samarbeidskomiteen for LO-fagbevegelsen og de sosialdemokratiske partiene i Norden, SAMAK, der for øvrig vår egen statsminister er sentral, har engasjert den norske forskningsstiftelsen Fafo til å utføre en forskningsbasert studie av den nordiske samfunnsmodellens kjennetegn og framtidige bærekraft fram til 2030. Forskningsprosjektet ble presentert i januar, og planen er å fremlegge en rekke delrapporter før sluttrapporten kommer i 2014.

SAMAK og Fafo er ikke alene om å forske på den nordiske modellen. En rekke forskere og forskergrupper – og andre miljøer som f.eks. Civita – er engasjert i studier av den nordiske modellen – dens historie, kjennetegn, styrker, svakheter og, ikke minst, fremtid.

Shopping

Alltid suksess: Julegavesettene som blir perfekte julegaver

Det spesielle med SAMAK og Fafos forskningsprosjekt er noe som nå skjer i Sverige.

Som ledd i forberedelsene av prosjektet har nemlig de svenske sosialdemokratene forsøkt å ta en slags patent på den nordiske modellen. Og anstrengelsene har på sett og vis båret frukt:  Det svenske Patent- och Registreringsverket, PRV, har gitt Socialdemokraterna såkalt varemerkebeskyttelse til begrepet “Nordiska Modellen”. Sagt med andre ord: SAMAK har skaffet seg enerett til å bruke begrepet “den nordiske modellen”. Eneretten gjelder i sammenheng med bl.a. undervisning og utdanning, underholdning, sport- og idrettsaktiviteter og kulturvirksomhet. Og du leste riktig, men les gjerne igjen: Det dreier seg om enerett.

Jeg må innrømme at jeg først trodde det var 1. april da jeg leste dette. Mine svenske venner forteller da også at ingen i Sverige så langt tar dette alvorlig.

Spørsmålet er likevel om man ikke bør gjøre nettopp det.

For hva er egentlig formålet med – og konsekvensen av – at noen varemerkeregistrerer et uttrykk som “den nordiske modellen”?

Formålet kan man kanskje lese mer om i en blogg som lederen av den norske tenketanken Progressiv har skrevet. Her skriver han at “diskusjonen om historien (nå bør) legges død”, bl.a. fordi “forskningen gir overveldende støtte til påstanden om at det er venstresida som har kjempet fram effektive velferdsstater”, og fordi “det svenske patentkontoret (har) gitt de svenske Socialdemokraterna patent på begrepet etter nærmere ett års behandling av en rekke studier”, og dermed gir “ytterligere støtte til venstresida som hevder at forskningen gir dem rett”.  Progressiv henviser spesielt til Civita, som en av de aktørene på borgerlig side i Norge som nå bør slutte å debattere. (I parantes bemerket: Det dreier seg ikke om patent, slik Progressiv synes å tro – men varemerkeregistrering – som tross alt er noe annet. Får man patent på noe, betyr det at man er oppfinner av vedkommende gjenstand. En varemerkeregistrering betyr at man får enerett til å bruke et begrep.)

Varemerkeregistreringen brukes altså allerede, til og med i Norge, som argument for å forsøke å stoppe en politisk debatt. Kanskje også andre partier bør søke “patent” på sine spesialiteter og forsøke å stoppe debatten om f.eks. “markedsøkonomi”, “frihet” og “personlig ansvar”?

Hvor håpløst det er å forsøke å sette punktum for en debatt om den nordiske modellen blir godt illustrert av Progressiv selv i den samme bloggen. Lett retorisk skriver forfatteren at det “avgjørende spørsmålet er hva som ville skjedd hvis ikke arbeidere hadde organisert seg i fagbevegelsen og i Arbeiderpartiet slik de gjorde. Hva ville skjedd hvis det var høyresida (som) satt med makta i lengre perioder og fagbevegelsen var svak?”

Ja, hva ville skjedd?

Jeg siterer like gjerne den norske forskeren og spesialisten, professor Stein Kuhnle, som har kommentert blogginnlegget slik:

“Bloggen formidler kjente standpunkter og referanser…. Hva ville ha skjedd om DNA hadde fått regjeringsmakt da partiet var med i Komintern (1919 – 23)?  (….)  50 sosialforsikringslover i verden var innført før noe sosialdemokratisk parti kom til regjeringsmakt i verden (som var i Australia i 1910); Se artikkel av Anne Sander og Stein Kuhnle i The Oxford Handbook of the Welfare State (OUP, 2010), s. 61 – 80. Verket på 900 sider er redigert av Francis Castles, Stephan Leibfied et al, og med bidrag fra mange av verdens ledende velferdsstatsforskere….”.

Jeg viser også til Marius Doksheims og mitt innlegg i Aftenposten i forbindelse med at Civita lanserte sin bok om Den norske velferden.

Men enda viktigere enn virkningen på den politiske debatten, er kanskje forholdet til forskningen. Hvordan reagerer Fafo på at de på den ene side, forutsetningsvis, skal drive nysgjerrighetsdrevet, sannhetssøkende og kvalitativt god forskning – samtidig som deres oppdragsgivere og samarbeidspartnere forsøker å slå fast fasit og stoppe debatten på forhånd? For som representanten for SAMAK sier til svenske medier: Dragkampen om den nordiske modellen er avgjort, og andre som vil bruke begrepet, må nå være klar over at det er varemerkebeskyttet (!).

Men er det da noe rom igjen for kritisk forskning?

Problemstillingen er igrunnen tredelt:

For det første er det absurd å forsøke å ta “patent” på noe så allment som “den nordiske modellen”. Det er, som nevnt, som å ta “patent” på “sosial markedsøkonomi”, “valgfrihet” eller “muligheter for alle”.

For det annet er det umulig å ta “patent” på noe det er faktisk uenighet om – ikke bare blant politikere, men også blant fremragende forskere.

For det tredje er det betenkelig og kritikkverdig at forskningsmiljøer bidrar til å forsøke å kneble en åpen og fri debatt ved å true meningsmotstandere med en enerett til meninger eller begreper. Hvordan skal nå politiske meningsmotstandere eller andre forskere forholde seg, hvis de ønsker å publisere noe om “den nordiske modellen” i Sverige? Må man spørre sosialdemokratene eller SAMAK om tillatelse?

For å bli litt mer høytidelig til slutt: 

Å forsøke bruke staten og statens regelverk som “dommer” i det offentlige ordskiftet er i seg selv et slags overgrep mot den frie tenkning. Å forsøke å “eie” ord, uttrykk og argumenter – nærmest bokstavelig talt – hører ikke hjemme i en demokratisk debatt. Det er et misbruk, både av jussen og varemerke-instituttet. Det er det beste argumentet som skal vinne – ikke lommeboken eller “patent” på begreper.  

Jeg håper Fafo og det norske Arbeiderpartiet snarest tar avstand fra dette påfunnet og lar debatten og forskningen fortsatt være fri.

Men PS: Saken virker fortsatt så absurd at jeg fremdeles holder det åpent at det faktisk er en 1.april-spøk. I så fall trekker jeg tilbake alt jeg her har skrevet.

Det er nesten litt skremmende å se med hvilken intensitet og forakt enkelte kaster seg over fastleger som gjerne vil fortsette å praktisere en form for reservasjonsrett når det gjelder abort. Under NRKs program Debatten forleden, kokte det nærmest på twitter, og skjellsordene satt løst. Leger som har problemer med samvittigheten, ble kalt “mørkemenn” og fikk beskjed om å finne seg en annen jobb.

Forbausende mange ser på loven om selvbestemt abort som et uproblematisk og ubetinget gode. Selv ser jeg på loven som et nødvendig onde. Abort er og blir et etisk dilemma, som ingen ennå har “løst”. Det er en konflikt mellom to parter, og uansett hva man velger å kalle det  – om det er et embryo, en “celleklump”, et foster eller en person – så innebærer abort at man tar liv, eller i det minste et spirende liv. Det er mulig det er etisk uproblematisk for noen, men det kan umulig være “feil” å betrakte det som et etisk problem.

Heldigvis anerkjenner også myndighetene at abort er et etisk dilemma. Spørsmålet om svangerskapsavbrudd anerkjennes som et så dyptgripende moralsk spørsmål at helsepersonell har fått en lovbestemt rett til å reservere seg mot å delta i slike handlinger. Leger og sykepleiere skal altså skånes for å måtte utføre handlinger som strider mot deres egen samvittighet, enten fordi de har en religiøs overbevisning, eller fordi de mener at det strider mot selve legegjerningens raison d’être, som nettopp ikke er å ta liv.

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

For noen leger er ikke “handlingen” bare selve abortinngrepet, men også andre handlinger, som leder frem til abortinngrepet, som f.eks. å henvise til abort, gi råd om abort osv. Det er på denne bakgrunn at også enkelte fastleger ønsker å reservere seg, slik at de blir forskånet for å utføre handlinger som sterkt strider mot deres egen samvittighet.

Men dette vil ikke Regjeringen og, hvis vi skal tro Debatten, heller ikke Høyre. Bare KrF mener at også fastleger må kunne fortsette den praksisen med å reservere seg som de i virkeligheten lenge har fulgt. Hva Venstre og FrP mener, vet jeg forresten ikke.

Jeg syns flertallets holdning er unødig steil, og at det bør være mulig å ta hensyn til de relativt få legene det gjelder. Det er flere grunner til det:

For det første dreier saken seg ikke bare om ett, men om flere viktige prinsipper. Ett av dem er at alle, i dette tilfellet alle kvinner, skal ha rett til alle lovbestemte helsetjenester. Men et annet prinsipp er at vi i et liberalt demokrati bør fremelske meningsmangfold, beskytte samvittighetsfriheten og respektere mindretallets syn. 

I den grad disse prinsippene kommer i konflikt med hverandre, bør vi spørre oss selv om det er mulig å ta hensyn til begge. Etter min mening er svaret ja.

Såvidt jeg har forstått, er det i dag ca. 200 av i alt 5000 fastleger som praktiserer en form for reservasjonsrett. Det er visstnok ingen som kan vise til noen praktiske problemer av betydning som en følge av at de gjør det. De driver ikke sabotasje eller sivil ulydighet, men har i hvert enkelt tilfelle gjort avtale med kommunen og kolleger, slik at de kan reservere seg uten at det skaper praktiske problemer for kvinner som søker abort. Ingen er heller uenig i at kommunen må kunne velge ikke å ansette en lege som vil reservere seg, f.eks. hvis dette vanskeliggjør kommunens mulighet til å gi alle kvinner de lovfestede helsetjenestene de har krav på. Etter min mening bør man også kunne finne frem til ordninger som gjør det helt klart for pasientene hvilke leger som har reservert seg, slik at alle pasienter er godt informert om det og eventuelt kan skifte lege, hvis de ønsker det.

Jeg syns dessuten ikke man skal gjøre disse legene til et større problem enn de faktisk er. Blant de 4800 andre fastlegene er det kanskje noen som ikke er åpne om at de har problemer med å henvise til abort, mens andre kan være litt for ivrige. I det hele tatt finnes det mange fastleger vi pasienter kan ha noe å utsette på. Motsatt kan det tenkes at det finnes pasienter, også kvinner, som foretrekker å gå til en lege som har reservert seg. Leger er forskjellige, men det er også pasientene. De er alle mennesker.

Jeg frykter at vi en dag, om ikke så altfor lenge, kommer til å legalisere aktiv dødshjelp i Norge. Mange vil nok betrakte det som et fremskritt også. Men jeg håper inderlig det da blir mulig for norske leger å reservere seg, både mot å gi dødshjelp og å henvise til det. 

Jeg respekterer helsepersonell som utfører aborter. Men jeg vil helst leve i et samfunn som også respekterer helsepersonell som helst ikke vil utføre eller henvise til en abort.  Når det er mulig å gjøre det uten å gå på akkord med kvinners lovbestemte rettigheter, bør vi gjøre det.

I dag var stortingsrepresentant for Høyre, Nikolai Astrup, gjest i NRKs magasin Søndagsavisa. Det er en hendelse som antagelig kvalifiserer til å være en nyhet. Innslag med borgerlige politikere er nemlig ikke så vanlig i dette programmet.

Søndagsavisa er et av nyhetsavdelingens flaggskip, der det, ifølge NRK, er “rom for utdyping og ettertanke i intervjuer, debatter og reportasjer”, og der man ofte berører spørsmål av litt mer vidtrekkende og prinsipiell betydning.

Selv liker jeg programmet godt, men jeg har lenge hatt en følelse av at programmet er politisk skjevt, at det er en påfallende overvekt av rødgrønne gjester i programmet og en tilsvarende mangel på borgerlige perpektiver.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Om det er riktig hvis man vurderer programmet over lang tid, vet jeg ikke – men jeg har gjort en liten test:

Siden nyttår har Søndagsavisa vært sendt seks ganger og hatt et femtitalls gjester i studio. De fleste av dem er ikke politikere, men de som er det – i alt ca. 15 – har alle vært fra Ap (særlig Ap), SV eller Sp unntatt, altså, Nikolai Astrup. Jonas Gahr Støre er nærmest fast inventar; han har deltatt tre ganger.

Blant de øvrige gjestene er det enkelte som har en fortid som politikere og/eller har en allment kjent politisk tilhørighet. Blant disse har jeg greid å spore én, kanskje to, med en fortid i Venstre og en med en fjern fortid i Høyre. Ellers er det også her en overvekt av folk med rødgrønn bakgrunn eller tilhørighet.

Å telle innslag og deltakere på denne måten, er selvsagt ikke nok for å konkludere at programmet er politisk skjevt. Det er jo ikke sikkert at temaet eller foranledningen er positiv for de som deltar. Sist jeg var i Søndagsavisa, f.eks., var det ikke fordi NRK ville belyse noe Civita hadde gjort, men for å markere etableringen av en sosialdemokratisk tenketank. Og det skal sies: Grete Faremo møtte en kritisk reporter i Søndagsavisa i forrige uke, mens Nikolai Astrup hadde en relativt hyggelig “setting” i dag.

Likevel: Det kunne være interessant å vite hva som foregår på redaksjonsmøtene i Søndagsavisa. NRK har et helt særlig samfunnsoppdrag og må  greie å være politisk balansert. Så hvorfor er NRKs reportere så lite nysgjerrige på borgerlig “utdypning og ettertanke”, og så nesegrus interessert i hele tiden å høre hva bl.a. Støre og Barth Eide har å si? Riktig nok sitter de i viktige posisjoner, men det gjør også lederen av Stortingets utenriks- og forsvarskomite – en kvinne fra Høyre – som ikke har vært i Søndagsavisa en eneste gang i år, enda temaene svært ofte har vært utenriks- eller forsvarspolitikk.

Jeg tror ikke, som de mest konspiratoriske, at NRK gjør dette bevisst. Men jeg syns det er slett journalistisk arbeid at NRK, i dette tilfellet Søndagsavisa, ikke greier å få frem flere borgerlige stemmer – politikere og andre – som kan bidra til å belyse de mange viktige og interessante spørsmålene som tas opp i programmet.

Det er dessuten ganske dumt, fordi det svekker tilliten til NRK.

I Klassekampen i dag påstås det at jeg er “kritisk til egen reform”. Den reformen det siktes til, er Kvalitetsreformen, og det punktet jeg er  kritisk til, dreier seg dels om kriteriene for å bli universitet, dels om hvordan forskningsressursene kan bli spredt for tynt utover på institusjonene.

Det er mulig Klassekampen vil at det skal se ut som om jeg angrer på noe jeg har gjort eller har fått en annen mening enn jeg den gangen hadde. Men det er ikke tilfellet. Jeg var medlem av en mindretallsregjering, og en mindretallsregjering får det ikke alltid nøyaktig slik den vil. Den må forhandle i Stortinget og gi både regjeringspartier og opposisjon større innflytelse enn de har når det er flertallsregjering.

Som utdannings- og forskningsminister foreslo og gjennomførte jeg tre særlig store saker – nemlig Kvalitetsreformen i høyere utdanning (som delvis var utviklet før jeg ble statsråd), Kunnskapsløftet (som var nybrottsarbeid) og forskningsmeldingen Vilje til forskning (som også var nybrottsarbeid).

Det aller meste passerte Stortinget uten problemer. Men på noen få punkter måtte vi inngå kompromisser, både innad i regjering og i Stortinget. Det gjaldt bl.a. det som Klassekampen er opptatt av i dag, nemlig kriteriene som skal til for å få betegnelsen universitet, som mange i dag mener er for slappe og fører til at ressursene spres for tynt.

Hvordan kunne det skje?

Det hele startet i 2001, da Trond Giske var utdanningsminister. Han foreslo at det bare skulle kreves ett doktorgradsprogram for å kunne bli et universitet. I praksis ville det bety at nesten alle institusjoner som driver høyere utdanning, kunne kalle seg universitet.
 
Den borgerlige opposisjonen på Stortinget likte ikke dette og mente i stedet at det skulle kreves fire doktorgradsprogrammer og fem mastergradsprogrammer for å kunne kalle seg et universitet. 
 
Etter at jeg ble utdanningsminister foreslo jeg å gå enda lenger. Jeg fulgte opp Stortingets ønske om fire doktorgrads- og fem mastergradsprogrammer, men foreslo også at institusjonene skulle drive stabil forskerutdanning for å bli universitet.
 
I tillegg fremmet jeg et forslag som var meget kontroversielt: Jeg foreslo at de nye universitetene ikke fritt skulle få opprette doktorgradsprogrammer uten eksplisitt godkjenning. Det betød at jeg ønsket å beholde et klart skille mellom de fire gamle og de nye universitetene. 
 
Dette forslaget møtte massiv motstand. En tverrpolitisk allianse av stortingsrepresentanter, lokalpolitikere, lokalt næringsliv og utdanningsinstitusjonene selv gjennomførte nærmest et opprør mot meg og den daværende regjering. De forlangte at de nye universitetene måtte få nøyaktig de samme fullmaktene som de gamle hadde hatt. Opprøret kom særlig fra de regionene som snart håpet å få et universitet, dvs. Rogaland, Agder og Nordland. 
 
På denne tiden var det imidlertid intet synlig eller hørbart opprør i akademia. Jeg tror saken gikk mange hus forbi, og derfor ble det ingen “mannjevning” mellom distriktspolitiske og mer faglige interesser.

Først noen år senere, etter hvert som de nye universitetene ble etablert, kom protestene, men altså nokså forsinket.

Isolert sett betyr det ikke så mye hva man kaller en institusjon. Det er f.eks. ingen automatikk i at en institusjon som har blitt universitet, skal få mer penger.

I praksis har det nok likevel vist seg at ønsket om å bli universitet kan bli så sterkt at det avleder oppmerksomheten fra andre viktige oppgaver, som f.eks. å styrke profesjonsutdanningen og -forskningen, og at det kan føre til at ressursene spres for mye. 

Men nettopp derfor er det viktig med tiltak som kan virke i motsatt retning, som f.eks. etableringen av Sentre for fremragende forskning, som bidro til å konsentrere ressurser om de beste og – ja, fremragende – forskningsmiljøene. 
 

Det foregår en viss konkurranse om å definere innholdet i den nordiske modellen.

På venstresiden er man ofte spesielt opptatt av å fremheve det såkalte trepartssamarbeidet, dvs. samarbeidet mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter, som et særlig kjennetegn ved den nordiske modellen – mens man ofte “glemmer” andre viktige sider ved modellen, slik f.eks. Dagbladets Stein Aabø gjorde, da han nylig skrev om modellen.

Jeg skal komme tilbake til problemet med Aabøs artikkel. Venstresiden har uansett rett i at samarbeidet mellom partene i arbeidslivet og myndighetene i Norden, i Norge ofte omtalt som trepartsmodellen, er annerledes enn i mange andre land, og at det ofte har lagt grunnlaget for mer fredelige løsninger og større konsensus enn i andre land.

Det underlige er at den samme venstresiden er så lite opptatt av å ta vare på denne modellen. Hvis den er så vellykket, er det jo om å gjøre å beskytte den og unngå at den f.eks. forfaller til en topartsmodell, slik man nå kan se tendenser til.  De balanserte løsningene skapes nemlig ikke av Ap og LO alene, men i et bredt samarbeid, der også arbeidsgiverne er med. Skal modellen fungere, må både arbeidstakerne og arbeidsgiverne ha innflytelse, men det har de ikke alltid når det er røde eller rødgrønne regjeringer. Da får fagbevegelsen ofte mye større innflytelse, mens arbeidsgiverne kan bli ignorert.

Å påpeke dette fører ofte til protester på venstresiden. Den ser nemlig ingen forskjell på arbeidsgivernes innflytelse på høyresiden og arbeidstakernes innflytelse på venstresiden. Men forskjellen er betydelig: LO har sterke finansielle og organisatoriske bånd til Ap og delvis til de andre partiene på venstresiden, mens NHO og Virke ikke har noen organisatoriske eller finansielle bånd til partiene på borgerlig side. Det har selvsagt heller ikke Spekter.

Forskjellen slo meg igjen forleden. I Dagbladet 31. januar kunne vi lese en artikkel skrevet av alle de fem sosialdemokratiske partilederne i Norden, hvorav fire er, og titulerte seg som, statsministre eller visestatsminister, og de fem LO-lederne.

Kan noen forestille seg Erna Solberg, Fredrik Reinfeldt, Jyrki Katainen og Lars Barfoed, hvorav to er statsministre p.t.,  skrive et felles innlegg med NHO-sjef John G. Bernander og hans arbeidsgiverkolleger i Norden?

Jeg tror ikke det er tenkelig. De har ikke, slik sosialdemokratene har, noe formelt samarbeid, og de ville sannsynligvis funnet det upassende.

En partileder og et parti kan selvsagt samarbeide med hvem de vil, men selv en venstredreid journalist må kunne se forskjell på ulike typer samarbeid. Og er man blitt statsminister, bør man være det for alle.

Eller er det slik at alle skal med, bortsett fra arbeidsgiverne?