Behov for statsrådsskole?

På Twitter stilte jeg i går spørsmål om hva slags opplæring Jens Stoltenberg gir sine statsråder og statssekretærer.

Det førte til mange reaksjoner og spørsmål, bl.a. om hvordan systemet egentlig er: Får statsråder opplæring, og hvem har i så fall ansvaret for det?

En statsrådspost er et ombud, ikke en jobb, selv om mange snakker om det som om det er en vanlig jobb. Men at det er et ombud – altså et verv – er viktig å huske av minst to grunner:

For det første kan det kanskje få statsråder til å opptre med mer ydmykhet og respekt overfor den rollen de har. Selv liker jeg ikke at statsråder snakker så mye i jeg-form, om “mitt” departementet, om “mitt” budsjett osv., som om det er noe de selv eier eller har makten over alene. De utfører tross alt bare et oppdrag på vegne av oss alle, og de gjør det så lenge de har vår tillit.

For det andre kan det minne oss om noe av det unike ved det å være statsråd. I praksis innebærer jo ombudsrollen at man også har en svært viktig og krevende lederoppgave. Man skal lede sin egen politiske ledelse, man skal lede departementet (dog i stor grad fritatt for en del administrative og personalpolitiske oppgaver) og underliggende etater, og man har som regel også mange andre formelle og uformelle lederoppgaver – vis a vis partiet, stortingsgruppen(e), den sektoren man bestyrer, opinionen osv.

Flere av disse lederoppgavene skiller seg ikke så mye fra mange andre lederoppgaver i samfunnet. Men det som skiller dem, er måten man bli rekruttert på og de kvalifikasjonene som blir vektlagt. Ved rekruttering til andre lederstillinger er det som regel omfattende prosesser, bl.a. for å sjekke kandidatenes lederegenskaper og kompetanse for øvrig. Når man blir statsråd, er det mange andre forhold som teller: Man skal være en dyktig politiker, naturligvis, og man må bidra til å dekke behovet for balanse når det gjelder kjønn, geografi, alder mm. Om man har erfaring med å lede store og nokså komplekse organisasjoner blir ofte ikke vektlagt.

Vi har hatt mange statsråder i Norge med liten eller ingen ledererfaring av betydning. Og embetsverkene merker godt forskjellen: De merker med en gang om de får en statsråd med ledererfaring eller ikke – og de foretrekker nok det første.

Får man en statsråd uten skikkelig ledererfaring, vil departementet gjøre alt det kan for å hjelpe statsråden til å håndtere oppgaven. Den norske sentralforvaltningen er nemlig svært lojal og vil stort sett alltid gjøre sitt beste for å gjøre statsråden god.

Men – det er en grense. Tradisjonelt har det eksistert en form for servilitet i embetsverkets møte med dårlige statsråder. Innstillingen har vært at statsrådene pr definisjon er gode og har rett til å være slik de vil, og at det er uhøflig og ukorrekt å forsøke å “oppdra” statsråden til å løse oppgaven på en annen måte. Statsråden er jo sjefen.

Selv har jeg i flere sammenhenger (siden jeg en gang for lenge siden var statsråd for forvaltningen og begynte å interessere meg for dette) gjort meg til talsperson for at man bør se mer pragmatisk og fleksibelt på dette: Ferske statsråder bør tørre å innrømme at de mangler erfaring og trenger hjelp – og embetsverket bør tørre å tilby slik hjelp. Dette skjer nok også nå litt mer enn før, men neppe i tilstrekkelig grad. Og det vil typisk være de statsrådene som trenger minst hjelp, og som derfor også har den beste selvfølelsen og selvtilliten, som ber om mest hjelp. De som trenger det mest, spør kanskje minst.

En statsminister har selvsagt også ansvaret for å lære opp og gi råd til sine statsråder – og å støtte og hjelpe dem når de trenger det. Og alle statsministre gjør dette på sin måte. Jan P. Syse, f.eks., minnet statsrådene sine om at vi alltid måtte vite hva som lå i inn-kurven og dessuten huske å ta tran :), mens Kjell Magne Bondevik, f.eks., utmerket seg som den kanskje eneste statsministeren så langt som førte jevnlige medarbeidersamtaler med sine statsråder, sågar innimellom ved å komme på besøk i vedkommende statsråds departement. Alle statsministre arrangerer nok også enkelte møter for statsrådene for å gi dem viktige råd på veien – og for at statsrådene skal utveksle erfaringer seg imellom.

Likevel: Jeg tror ikke det er nok. Uten at jeg vet nøyaktig hvordan Stoltenberg-regjeringen gjør det, har jeg inntrykk av at det fortsatt er for mange uerfarne statsråder som blir overlatt for mye til seg selv. Jeg tror det hadde vært lurt å innføre en liten “statsrådsskole”; en dag eller to på skolebenken sammen med erfarne embetsfolk og statsråder eller eks-statsråder med mer erfaring. Jeg tror også det hadde vært lurt om ferske statsråder får en mer erfaren statsråd som en slags mentor i en periode. Å lære av erfaring er viktig, fordi ingen, tross alt, kan fortelle hvordan en statsråd skal fylle rollen bare ved å fortelle om regler og rutiner. Til syvende og sist dreier det seg veldig mye om god dømmekraft – noe som for øvrig er en veldig undervurdert lederegenskap.

Statssekretærer handler på vegne av statsråden og har alle de samme fullmakter som statsråden har  – unntatt muligheten til å gå på Stortingets talerstol eller, slik det blir praktisert, å møte i regjeringen. Når statssekretærer fatter beslutninger eller undertegner brev er det altså jevngodt med at statsråden gjør det, og dermed er det selvsagt like viktig at statssekretærer går på “skole” – enten i regi av sin egen statsråd og/eller i regi av Statsministerens kontor (SMK). På SMK er det alltid en statssekretær – nå statsråd – som har samordningsfunksjonen vis a vis statssekretærene. Politiske rådgivere har en annen rolle og kan ikke fatte beslutninger på vegne av statsråden.

Er alt dette viktig? Tydeligvis ikke viktig nok til at det blir tatt så veldig alvorlig, men jeg syns man bør ta det mer alvorlig. Det sløses nemlig veldig med ressursene når en statsråd ikke makter å fylle rollen. Da gjøres det lett feil, men kanskje viktigere: Man får ikke gjort det man skal.

I alle regjeringer fins det statsråder som er dårlige ledere – og det er ikke nødvendigvis de som “gjør det dårlig” utad. Pressen bedømmer som regel statsråder kun fra utsiden og har generelt svært liten kunnskap om statsrådene som ledere.

Men hva er de typiske feilene en dårlig statsråd gjør internt?

En typisk feil er at statsråden og eventuelt hele politisk ledelse isolerer seg i forhold til departementet, slik at informasjonen og kommunikasjonen mellom statsråden og embetsverket blir for dårlig. En effekt av det er at departementet ikke vet hva statsråden vil, eller hva han eller hun tenker, hvor sakene står osv.

En annen typisk feil er at medlemmene av politisk ledelse ikke er tilstrekkelig samkjørt, slik at embetsverket får sprikende signaler, eller det tas beslutninger som ikke statsråden kan stå inne for uten at embetsverket har muligheten til å vite det sikkert eller gjøre noe med det.

En tredje typisk feil er at statsråden ikke greier å formulere et program for hva han eller hun ønsker å oppnå i sin statsrådstid.

En fjerde typisk feil er at statsråden ikke tør å stille åpne og “dumme” spørsmål om alt han eller hun lurer på, dvs. utnytte den enorme kompetansen som finnes i departementet og all den hjelpen man kan få.

En femte feil er ikke å respektere forvaltningens integritet, dvs. behovet for å følge saksbehandlingsregler og god forvaltningspraksis – og lytte til råd og begrunne eventuell uenighet på en måte som begge parter kan leve med.

Så for å oppsummere: Lederegenskaper bør kanskje tillegges større vekt når man rekrutterer statsråder. Men siden statsrådsrollen er unik og ikke alle kan ha så omfattende erfaring, bør man vurdere en mer systematisk opplæring av nye statsråder.  Blant de tingene de bør lære, er at de må ha en åpen arbeidsstil vis a vis departementet, og at de må respektere forvaltningens viktige rolle og oppgaver i et demokrati.

 

 

6 kommentarer
    1. Jeg leste denne bloggposten med stor interesse. Jeg synes du er inne på noe vesentlig. Jeg lurer flere ganger på hvorfor statsråder velger statssekretærer uten særlig kompetanse og ledererfaring. De mangler også “livets skole” siden de alle er så unge. Det er synd at ikke regjeringens medlemmer og deres administrasjon ikke verdsetter mangfold hva angår kompetanse, personlighet og kapasitet. Jeg melder meg gjerne. Jeg engasjerer meg gjerne i slike viktige saker og det er spennende å følge deg i sosiale medier.

    2. “Selv liker jeg ikke at statsråder snakker så mye i jeg-form, om “mitt” departementet, om “mitt” budsjett osv., som om det er noe de selv eier eller har makten over alene”. Nettopp! Akkurat det du peiker på der trur eg du har mange med deg i. “Vi” hadde då fungert heilt utmerkt!

    3. Kristin Clemet,
      Takk for at du tar opp et meget interessant og – ikke minst – aktuelt emne.
      Jeg tillater meg å ta to skritt tilbake og deretter betrakte de norske politikerne, herunder statsråder, fra et noe annet perspektiv.
      Problemet er, slik jeg selv ser det, ikke hvorvidt en politiker betraktes som «nybegynner» eller erfaren. Det grunnleggende er om politikere, oppfyller kravene til etiske standard, anstendighet, ydmykhet, ansvarlighet og ærefrykt for det mandatet de faktisk har fått. Enhver politiker bør oppfylle disse kravene uavhengig av den «politiske» ansienniteten. Dessuten bør kravene skjerpes når man er politisk leder og ikke «bare» en alminnelig politiker.
      Hvordan kan man vite at en politiker tilfredsstiller nettopp disse kravene?
      I de aller fleste siviliserte land er det sedvane for at politikere og ledere – i så vel politiske stillinger som i næringslivet for øvrig – forlater sin posisjon ved to bestemte situasjoner. Dette gjelder for det første når en vedkommende opptrer klart i strid med stillingens forventninger. For det annet gjelder dette også når «noe» under vedkommendes ansvarsområde mislykkes eller forfeiles, selv om lederen ikke er å bebreide personlig.
      At en politiker, politisk leder eller leder i næringslivet for øvrig forlater sin stilling når noe «går galt» kan være en god indikasjon på at vedkommende faktisk oppfyller ovenfor nevnte krav, bl.a. dette med anstendighet, ansvarlighet og ydmykhet mm.
      En person som nemlig oppfyller disse kravene vil tenke at «Jeg som politiker har gjort noe jeg ikke burde ja gjort eller har ansvar for noe som ikke burde ha hendt. Dermed bør jeg forlate min stilling som følge av dette forventningsavviket.»
      Jeg har noen konkrete eksempler på politikere, som etter mitt syn, ikke oppfyller ovennevnte krav. La oss starte med det mest aktuelle; Audun Lysbakken. Statsråden, eller noen han har lederansvaret for, har utdelt penger i strid med gjeldende regelverk. Han erkjenner selv at dette var galt og beklager det hele. Statsråden sa til NRK: «Eg har tenkt å stå oppreist i dette, og ta det ansvaret som jeg synes jeg skal ta».
      Å ta ansvar gjør man når man velger å trekke seg. Lysbakken beholder foreløpig sin stilling, med mindre Økokrim reagerer. Sistnevnte tilfelle blir nok politisk «uspiselig» for Stoltenberg.
      Et annet eksempel: Bård Hoksrud. Stortingsrepresentanten har erkjent kjøp av sex i Riga og blitt ilagt et forelegg. Å kjøpe sex i utlandet, i strid med norsk lovgivning, er et forventningsavvik fra en stortingsrepresentant. Og fortsatt er denne personen en del av Norges lovgivende forsamling (!). Han har med andre ord ikke trukket seg fra sin stilling.
      Liv Signe Navarsete leder et parti som nylig er ilagt foretaksstraff på kr 200 000 for brudd på bokføringsloven. Hun er fortsatt statsråd i Kommunal- og regionaldepartementet (!). Hun har heller ikke forlatt sine posisjoner.
      Er noe galt med meg som mener at disse personene bør forlate sin(e) stilling(er) som følge av deres opptreden eller hendelser som faller inn under deres ansvarsområder? Oppfyller disse politikerne kravene til etiske standard, anstendighet, ydmykhet, ansvarlighet og ærefrykt for det mandatet de har fått?
      Jeg håper virkelig at det er noe galt med meg som mener dette. Dersom dette ikke er tilfellet, er jeg redd for at vi har et system der terskelen for å bli sittende i politiske stillinger, selv etter meget uheldige eller uakseptable episoder, er meget lav.

    4. Jeg tror du er inne på noe meget vesentlig, Kristin – men jeg synes kanskje du undervurderer politisk erfaring som en relevant lederegenskap. Uten at jeg har noen statistikk tilgjengelig tør jeg påstå at statsråder som en utnevnt ut fra en faglig vurdering (og med liten politisk erfaring), som oftest gjør en dårligere jobb enn statsråder som har en politisk “fortid” og erfaring fra politisk arbeid og politiske prosesser. Nettopp fordi kjennskap til hvordan det politiske arbeidet på Stortinget foregår er så avgjørende for hvordan statsråden kan/bør lede prosessene i sitt departement.Jeg er helt enig i at alle partier burde ha en “statsrådskole” – men jeg synes det er viktig å ha “i mente” at det er Stortinget som til syvende og sist er “sjefen” i systemet. 🙂

    5. Nina: Det er selvsagt ingen gitt å si nøyaktig hvordan en ny statsråd vil gjøre det. Jeg vet om statsråder, som både var unge og manglet erfaring, og som likevel har lyktes godt. Motsatt vet jeg også om nye statsråder med omfattende politisk erfaring fra bl.a. Stortinget, som likevel ikke har greid seg bra. Det å være statsråd (og statssekretær) er uansett en egen “disiplin”, så noen timers kursing kan ikke skade.

    6. Det er lett å være enig med det du skriver , men mye av opplæringen i offentlig forvaltning og regelverk må ligge hos partiene selv. De som søker makt må også vite hvordan de utfører den og ha den nødvendige ydmykhet som et verv gir enten man er komitemedlem i et fylke eller kommune eller er statsråd. Jeg har møtt mange politikere som totalt mangler kunnskap og ydmykhet i forhold til de oppgaver de er satt til og som tror at egne lover gjelder for politikere. Det vi nå har sett i Lysbakkensaken tror jeg bare er toppen av isfjellet og at det vil komme flere lignende saker etterhvert. Dessverre

    Legg igjen en kommentar

Siste innlegg