Politiske psykoser og politisk panikk

Av og til inntreffer det noe som ligner politiske psykoser eller politisk panikk. 

Noen eller noe setter en kraftfull dagsorden, hvoretter “alle” begynner å konkurrere om å mene (mer av) det samme. De kjedelige konsekvensutredningene og fornuften settes på vent, og har vi en mindretallsregjering, risikerer den å bli overkjørt.

Selve skoleeksemplet er “eldremilliarden” i 1990, da daværende helseminister Wenche Frogn Sellæg (H) ble drevet fra skanse til skanse – inntil regjeringen bevilget den milliarden “alle” krevde. Jeg siterer fra Vårt Land, som skrev om dette i mai i år: 

Året var 1990 og i et rørende TV-intervju holdt en 82 år gammel herre med stor respekt i folket, Per Hovda, en kraftig appell på vegne av de eldre. Hovda kastet frem sin store drøm: En ­engangsbevilgning på én milliard til å styrke eldreomsorgen. Snart ville ingen stortingmann eller -kvinne gå imot forslaget. Det ble det samme som å si at du var mot eldre.

– Milliarden fikk liksom en slags mytisk status, minnes Sigbjørn Johnsen.

Den nåværende fylkesmannen i Hedmark satt den gang som Arbeiderpartiets nestleder i finanskomitéen.

– Intervjuet gikk rett inn i hjertet til det norske folk, så ble det et voldsomt trykk om å gjennomføre dette. Og sammen sa KrF, Sp og Ap at akkurat DET skal vi klare å skaffe flertall for, forteller han.

Da Ap vant valget påfølgende høst, ble Johnsen finansminister. Han så ganske snart at det var en liten hake ved milliarden som var bevilget:

– Det viste seg at den slettes ikke bare gikk til eldreomsorg. For bevilgningen måtte gå gjennom kommunene, og i ettertid kom det frem at kanskje bare halvparten av kronene ble brukt til eldre­formål.

Og som Vårt Land skriver: Hele forløpet knyttet til “eldremilliarden” (ca. 1,7 milliarder 2015-kroner) kan minne om det som skjedde før Stortinget tidligere i år vedtok å ta imot 8000 kvoteflyktninger.

Da startet det med en kronikk, der lederne for åtte hjelpeorganisasjoner, med Jan Egeland i spissen, inviterte (eller “innkalte”, som Egeland skrev et annet sted) politikere og kommuner til en “dugnad” for å ta imot 10.000 syriske flyktninger de neste to årene. Det ble vist til at Sverige til da hadde bidratt med asyl til godt over 50.000 syriske flyktninger, mens Norge bare hadde tatt imot snaut 4000.

Dette startet et voldsomt trykk for å gjennomføre dette – akkurat slik det skjedde med eldremilliarden. Det ene landsmøtet etter det andre vedtok at vi skulle ta imot 10.000 syriske flyktninger, og de færreste turte å være mot. Akkurat som motstand mot “eldremilliarden” ble det samme som å være mot eldre – ble det å være mot å ta imot 10.000 flyktninger det samme som å være mot flyktninger.

SV var først ute – bare noen dager etter at den omtalte kronikken hadde stått på trykk – og deretter fulgte Venstre, som mente at vi måtte ta imot “minst” 10.000 flyktninger – mens det lå i kortene at også KrF ville vedta det samme under sitt landsmøte litt senere på våren. Også MDG var med. Størst spenning var det knyttet til Arbeiderpartiets landsmøte, som ble avholdt i midten av april. Og det førte til voldsom applaus, da Jonas Gahr Støre fra talerstolen sa at Norge burde åpne for å ta imot 10.000 flyktninger allerede i år og neste år. AUFs leder Mani Husseini, som hadde kjempet for dette, utbrøt gledestrålende at “det er sånn politikk dannes i Norges største politiske verksted”.

Etter dette florerte det med hardtslående uttalelser mot Høyre/Frp-regjeringen, som ikke var like begeistret, bl.a. fordi det allerede satt 5000 flyktninger i mottak uten å ha noe sted å bo.  Både KrF, Venstre og Arbeiderpartiet sa da at de ville “presse” Regjeringen til å ta imot 10.000 flyktninger. Og som alle nå vet: Det endte med forhandlinger mellom samtlige partier (men uten Regjeringen eller Stortinget) – og et kompromiss som innebærer at vi skal ta imot 8.000 kvoteflyktninger over tre år – i tillegg til alle de asylsøkerne som kommer av seg selv. SV var ikke en del av kompromisset, siden det endte med bare 8.000 og ikke 10.000 flyktninger.

Men ble konsekvensene utredet?

Nei.

Akkurat som med “eldremilliarden” ble vedtaket fattet helt uten nærmere utredning av konsekvensene – og helt i strid med det som er alminnelig praksis i norsk politikk.

Etter terroren i Paris kan det være grunn til å frykte at det inntreffer en “psykose” igjen. 

På Politisk kvarter i morges benyttet justisministeren anledningen til å si at vi nå må diskutere generell bevæpning av politiet. “Spørsmålet er om vi (etter Paris-terroren – min anm.) har kommet over i en generell fase hvor vi rett og slett må frasi oss den luksusen det er og ha et ubevæpnet politi”, sa Anundsen, som tok til orde for å ha en bred debatt om bevæpning.

En slik bred debatt kan vi selvsagt gjerne ha, men det er rart at dette ønsket fremmes akkurat nå. Regjeringen har, etter min mening, hatt rikelig med tid og anledning til å reise en bred debatt – uten å gjøre det. Det opprinnelige høringsnotatet som Regjeringen la frem, etterlot flere spørsmål enn det ga svar. Og ønsket som mange har hatt, om en bredere debatt i Stortinget etter måneder med midlertidig bevæpning, har heller ikke blitt imøtekommet. Men nettopp derfor er det uheldig at justisministeren tar det opp akkurat nå – da risikoen for at det oppstår panikk eller en “psykose” er spesielt stor.

Konsekvenser må utredes – samme hvor fornuftig og kjedelig det høres ut.

 

Problemformuleringsprivilegiet

I dag falt øynene mine på en ny artikkel i Agenda Magasin, denne gangen skrevet av Wegard Harsvik, som er veldig opptatt av politisk retorikk. I det andre avsnittet skriver han: 

“Den politiske debatten handler ikke bare om hvem som har de beste løsningene. Den handler også om hvem som får bestemme hva utfordringen er – problemformuleringsprivilegiet som det noen ganger kalles. Den som har problemformuleringsprivilegiet i den offentlige debatt, får også makt over løsningen. Hvis du kommer inn på en restaurant, og den er full – hva er da problemet? Hvis «alle» er enige om at problemet er at det er for mange gjester, vil «alle» også være enige om at løsningen er at noen går. Dersom «alle» i stedet er enige om at problemet er for få stoler, ja, så vil «alle» også være enige om at løsningen er å bære inn flere stoler.”

Jeg syns jeg hadde lest dette før, og det hadde jeg. Jeg vet at jeg mange ganger har uttalt at “den som har problemformuleringsprivilegiet i den offentlige debatt, får også makt over løsningen“. I 2006 skrev jeg også dette i Morgenbladet  – under overskriften Problemformuleringsprivilegiet:

“Hvis du kommer inn på en restaurant, og den er full – hva er da problemet? Hvis “alle” er enige om at problemet er at det er for mange gjester, så vil “alle” også være enige om at løsningen er at noen går. Dersom “alle” i stedet er enige om at problemet er for få stoler – ja, så vil “alle” også være enige om at løsningen er å bære inn flere stoler.”

Jeg vet ikke hvor Harsvik har sitt eksempel fra, for han oppgir ingen kilder. 

Jeg vet imidlertid godt hvor jeg hadde mitt eksempel fra, ettersom jeg oppga en kilde i Morgenbladet. Hele den omtalte passasjen lød nemlig slik: 

“Jeg leste en liten svensk pamflett en gang som het “Problemformuleringsprivilegiet”. Den handlet nettopp om dette: om hvem som gjennomgående har mest makt til å fortelle andre hva som er problemet – og dermed også hva som er løsningen på problemet. En illustrasjon som ble brukt i boken var denne: Hvis du kommer inn på en restaurant, og den er full – hva er da problemet? Hvis “alle” er enige om at problemet er at det er for mange gjester, så vil “alle” også være enige om at løsningen er at noen går. Dersom “alle” i stedet er enige om at problemet er for få stoler – ja, så vil “alle” også være enige om at løsningen er å bære inn flere stoler.”

Jeg tror jeg var den første som omtalte denne boken og begrepet i Norge – formodentlig en gang på 1980- eller 90-tallet. Siden har jeg nevnt det og skrevet om det mange ganger. 

Harsvik er blant de aller mest uetterrettelige på venstresiden når det gjelder å  beskrive hva vi på høyresiden egentlig mener og står for.

At han nå har gått over til direkte avskrift, kan derfor sees som et fremskritt.

God helg!

Venstrevridningen i pressen

De siste par dagene har vi kunnet lese to interessante saker som har med presse og politikk å gjøre.

Den ene saken er en mediekommentar skrevet av Sven Egil Omdal, der poenget er at den påståtte venstrevrien i norsk politisk journalistikk er en myte. Omdal kritiserer først og fremst meg, som har “fremført det samme budskapet i 10 år”, men som ikke forstår at det jeg sier er feil – ettersom journalistene stort sett stemmer som befolkningen generelt gjør, mens det blant de politiske journalistene er borgerlig flertall. Han mener at heller ikke Frp har noe å klage over, siden hele mediedramaturgien forsterker de populistiske tendensene i politikken og dermed også Frp. Og til slutt sier han at jeg ikke har noe å klage over, siden Civita, ifølge medieforskeren Paul Bjerke, er svært synlig i mediene.

Omdal tar feil når han tror at jeg bare har fremført mitt budskap i 10 år. Jeg har deltatt i mediedebatten mye lenger, også når det gjelder dette temaet. Det er dessuten helt feil at mitt anliggende er å klage på hvordan Civita blir behandlet (selv om det også skjer). Jeg prøver, som Omdal og mange andre, å delta i en generell debatt om mediene og særlig NRK, noe jeg mener er viktig.

Den andre saken dreier seg om flere profilerte samfunnsdebattanter på høyresiden, som har bestemt seg for å boikotte NRK, og om andre debattanter som forstår hvorfor de gjør det. Årsaken er at Asle Toje, som er forsker, og som tilhører den politiske (konservative) høyresiden, nærmest er blitt fremstilt som et “nazisvin” i et satireinnslag i P2-programmet Salongen etter at han hadde vært med i en seriøs debatt om flyktningkrisen.

Denne saken er en god illustrasjon på at Omdal gjør det for lett for seg når han, uten nærmere dokumentasjon eller analyse, avviser at det er en venstrevridning i pressen. 

Omdal har selvsagt rett i at ikke alle journalister eller all journalistikk er venstrevridd – det skulle bare mangle. Han har selvsagt også rett i at graden av venstrevridde innslag varierer, avhengig av hvilke journalister, medier, sjangre og temaer det gjelder.  Det er dessuten veldig forskjell på om Dagbladet har en venstrevridd journalistikk, og om NRK har det. NRK er i en særstilling når det gjelder krav til politisk balanse.

Min erfaring er at helt generelle påstander om at pressen er venstrevridd sjelden blir tatt alvorlig av pressen. Det skyldes nok også at det er ganske vanskelig å forstå hva det vil si å være venstrevridd i mediene. Det dreier seg jo tross alt ikke om en bevisst kampanje eller konspirasjon. Det beste er derfor å reagere konstruktivt og konkret i det enkelte tilfellet, slik jeg mener at jeg gjorde i forbindelse med en av NRKs valgsendinger i høst. I sommer sendte jeg også, direkte til NRK, svært konkrete tilbakemeldinger på to, etter min oppfatning, meget kritikkverdige utgaver av Søndagsavisa, som ble sendt 19.juli og 2.august. Mitt inntrykk er at NRK, tross alt, setter pris på konkrete tilbakemeldinger, og at de har et oppriktig ønske om å opptre balansert. 

Jeg vet ikke hvor Omdal har sine undersøkelser fra. De siste tallene jeg har sett, som er fra 2014, er omtalt av Kjersti Løken Stavrum på hennes blogg. Der fremkommer det at Stortinget ville hatt en helt annen sammensetning, dersom journalistene bestemte (faktisk sammensetning i parantes): Arbeiderpartiet 65 (55), SV 19 (7), Rødt 9 (0), MDG 17 (1) – til sammen 93 (62) eller 110 (63), avhengig av om man regner med MDG eller ikke. På den borgerlige siden ville Høyre fått 26 (48), Frp 0 (29), Venstre 23 (9), til sammen 49 (86). Det fremkommer ikke av Stavrums blogg hva KrF, som faktisk har 10 mandater, og Sp, som også har 10 mandater, ville fått – men svaret er, hvis jeg selv skal regne det ut, 0 mandater. Redaktørene er enda mer “ekstreme” – deres stemmegivning ville ført til at Arbeiderpartiet hadde fått 88 mandater på Stortinget.

Hvor representativt dette er for f.eks. NRK er det umulig å vite. Omdal er opptatt av at medlemmene av Stortingets presselosje er mer høyrevridde enn journalistene generelt. Om det også gjelder NRKs journalister, er det ingen som vet. Men NRK er også en del av offentlig sektor, og ansatte i offentlig sektor har en tendens til å stemme mer til venstre enn befolkningen generelt eller ansatte i privat sektor.

Viktigere enn journalistenes stemmegivning er det imidlertid om de utfører jobben sin godt. Det er selvsagt ingenting i veien for at en journalist kan være svært profesjonell og balansert, selv om han eller hun også er venstrevridd eller høyrevridd. Egne politiske preferanser blir først og fremst et problem, dersom man ikke er profesjonell og dyktig nok, eller dersom man ikke tar dette alvorlig. 

Da jeg ble spurt om å diskutere dette i Dagsnytt 18s jubileumssending, som Omdal viser til, ble jeg på forhånd spurt hvordan venstrevridning f.eks. i NRK kan arte seg. Og la meg gi noen eksempler:

  • Den politiske satiren i NRK kommer nesten alltid “fra venstre”. I mange år var Erling Lægreid fast kåsør, bl.a. i Dagsnytt 18, og jeg minnes bl.a. at jeg en gang ble omtalt som litt “brun”. Nå er det Sannhetsministeriet og Salongen, og det aller meste kommer “fra venstre”, slik altså Asle Toje nå har fått erfare. 
  • Ytterpartiene forskjellsbehandles. Frps inntreden i regjeringskontorene ble behandlet helt annerledes enn at SV gikk inn – enda SV, i motsetning til Frp, har en autoritær historie. Og dette gjentar seg nå når Rødt får en hånd på rattet – helt til min kollega Torstein Ulserød påpekte hvor påfallende dette er. 
  • Av og til kan man nesten merke det på stemningen i studio: Man kan høre hvordan journalister og programledere har større sympati med f.eks. Kristin Halvorsen enn Siv Jensen – eller med Bård Vegar Solhjell fremfor Per Sandberg. Man kan forstå hvorfor det er slik, men det er ikke profesjonelt.
  • Det er også påfallende hvordan journalister, som, kanskje i en gitt situasjon, bare føler eller mener det er riktig å si hvor de står – f.eks. fordi det er moralsk riktig – alltid står på venstresiden. Det er f.eks. ingen som mistenker Sidsel Wold for å stemme Høyre.
  • Veldig mange kritiske spørsmål kommer “fra venstre”: Det gjelder, typisk nok, budsjettbevilgninger (selv om vi har fått en liten wake up-call i det aller siste), skatt, privatisering, friskoler og bistand – og mange andre spørsmål. Mange journalister sier, som Omdal, at man ikke kan være forbauset over å få spørsmål “fra venstre”, hvis man er en Høyre-statsråd – og det har han jo rett i. Men for Arbeiderparti-statsråder spørsmål “fra høyre”? Nei, ofte flytter bare journalistene seg lenger til venstre, slik at også Ap- og SV-statsråder får spørsmål “fra venstre”. 
  • Noe av grunnen til at det kommer så mange spørsmål “fra venstre”, er nok at det ligger noen premisser eller verdier under: Å bruke offentlige penger (altså andres penger) er ikke bare legitimt, men bra. At rike mennesker bruker sine egne penger, virker ofte vulgært. Offentlige penger er “snille” og ufarlige – private penger er “slemme” og farlige. Det har også sammenheng med at journalister – som politikere – er ekstremt opptatt av ressurser og veldig lite opptatt av resultater.
  • Man merker også en mangel på kompetanse: I den senere tid har det vært mange debatter, også i NRK, om de såkalte velferdsprofitørene. Men man hører nesten aldri at noen stiller spørsmål ved de underliggende premissene som den radikale venstresiden her legger til grunn – om hensikten med å ha en åpen markedsøkonomi basert på konkurranse. 
  • Mangelen på kompetanse får ofte litt komiske utslag når en journalist ønsker å være balansert: Hun eller han greier ofte ikke å formulere gode spørsmål “fra høyre”. Så fremfor å gjøre det, transporterer man bare et synspunkt videre. Når en høyresidedebattant har sagt hva han eller hun mener, hører man derfor ofte at journalisten bare sender spørsmålet videre slik: “Ja, er det ikke noe i det da?”
  • Jeg tror nok mange på høyresiden også vil si at våre intensjoner ofte ikke blir trodd, mens man tar for gitt at venstresiden representerer det gode. Hvor mange journalister har f.eks. egentlig lyttet til det høyresiden sier den vil oppnå ved å fjerne formuesskatten – og hvor mange velger bare å adoptere venstresidens karikatur av høyresidens intensjoner – og snakke om “skattelettelser til de rikeste” som om intensjonen er å gi de rikeste mindre skatt.
  • Jeg mener også at man kan merke venstredreiningen i måten næringslivet blir behandlet på i mediene. Det er liten forståelse for næringslivets rolle og betydning i vårt samfunn. Engasjementet kommer først når det dreier seg om kvotering eller korrupsjon, eller når noen i næringslivet (overraskende) gjør noe godt for andre som ikke har med virksomheten å gjøre. 
  • Det er også påfallende hvordan pressen, også NRK, bruker bl.a. fagforeninger som eksperter i den offentlige debatt – og hvor liten refleksjon det er rundt konsekvensene av dette. Et eksempel: Lærerorganisasjonene, dvs. primært Utdanningsforbundet, er ekstremt godt organisert og synlig i samfunnsdebatten. Formelt representerer forbundet nesten samtlige lærere i landet, men vi vet at svært mange av dem i praksis ikke engasjerer seg. De som er aktive i lærernes fagforening, er derfor en svært tydelig stemme – og ære være dem for det. Foreldrene derimot, er ikke organisert – og elevene må sies å være svakt organisert på videregående og uorganisert på lavere trinn. Maktforholdet mellom disse tre “interessentene” i skole-Norge er derfor svært skjevt. Likevel brukes ledelsen i Utdanningsforbundet som en slags “fasit” i mange skolepolitiske debatter. Det samme kan sies om andre fagforeninger, som f.eks. politiets, som var meget sterkt til stede under ledelse av Arne Johannessen.
  • Det er, etter min mening, også en mangel på prinsipiell forståelse for betydningen av de statsfrie rom – enten det er familien, sivilsamfunnet eller markedet. Dagens Næringsliv forstår seg riktig nok på markedet, og Vårt Land er, på sitt vis, opptatt av familien – men slike allmenne temaer skal jo ikke bare overlates til aviser som representerer nisjer.
  • Til slutt bør det nevnes at det er noen spørsmål som blir dårlig belyst i norsk presse, fordi man ser det gjennom egne politiske briller: Høyresidefenomener i andre land er f.eks. ofte dårlig dekket – enten det gjelder helt normale standpunkter som virker merkelig “høyrevridde” hos oss – eller høyreside-kandidater som overrasker norske journalister ved å vinne valg.

Jeg er ikke dummere enn at jeg skjønner at kritikken min kan virke monoman. Men etter min mening bør dette være noe som engasjerer flere enn enkelte av oss på høyresiden. Ifølge Fritt Ords undersøkelse om ytringsfrihetens status i Norge i 2014, som Kjersti Løken Stavrum omtaler på sin blogg, tror hele 71 prosent av de spurte at journalistene i svært stor eller ganske stor grad lar seg påvirke av sitt politiske ståsted. Blant Frp- og KrF-velgere er tallet enda høyere – mens de som i minst grad tror at journalistene lar seg påvirke, kommer fra Ap, SV og Sp. Det i seg selv burde være et varsko for mediene.

Til syvende og sist handler dette om journalistikkens kvalitet og legitimitet – og dét bør være et viktig spørsmål for alle som er opptatt av å beholde en god og uavhengig presse, enten de står til høyre eller venstre.

 

 

 

 

 

“Norge er en skoletaper! Nå er det solid dokumentert”.

“Norge er en skoletaper! Nå er det solid dokumentert”.

Dette utsagnet slo imot meg da jeg for første gang skulle ta en kikk på det nye Agenda Magasin.  Det var første setning i en artikkel skrevet av Simon Malkenes. Og det overraskende var at det tilsynelatende var jeg som hadde sagt det, for som det sto:

“”Norge er en skoletaper! Nå er det solid dokumentert”, var utdannings- og forskingsminister Kristin Clemets kommentar til resultata frå den første PISA-undersøkinga.[1]

Fotnoten viste til Malkenes’ kilde, nemlig “Dagbladet 05.12.2001: Norge er skoletaper! (papirutgave)”.

Min umiddelbare reaksjon var at jeg ikke kunne ha sagt dette. Jeg snakker rett og slett ikke sånn om norsk skole. Likevel kan man – når man har deltatt 30 år i norsk samfunnsdebatt – ikke føle seg helt sikker. Det hender ting blir tatt ut av kontekst, at noen misforstår eller at avisene rett og slett, bevisst eller ubevisst, later som de siterer noen når de faktisk ikke gjør det. Men det virket usannsynlig. Hadde en avis som Dagbladet feilaktig tillagt meg et slikt utsagn, ville jeg høyst sannsynlig ha rettet det opp med en gang.

For ordens skyld sjekket jeg derfor avisarkivet Retriever, og der var det ingenting som tydet på at jeg hadde sagt dette.  Men for å være helt på den sikre siden bestilte jeg også en kopi av selve papiravisen. 

Mens jeg ventet på å få papiravisen, henvendte jeg meg til Stian Bromark, som er redaktør for Agenda Magasin, og spurte om magasinet hadde noen dokumentasjon på at jeg hadde sagt dette. Bromark gjorde en heltemodig innsats, men var åpenbart ikke fornøyd med de referansene han fant. Han fant bare at det flere steder ble hevdet at jeg hadde sagt dette. Han ba derfor Malkenes klargjøre, hvilket han, ifølge Bromark, gjorde ved å poengtere at det “ble skapt et bilde av Norge som skoletaper”, og at “det står fast”, enten utsagnet stammet fra meg eller Dagbladet!  Malkenes endret samtidig den første setningen i artikkelen, slik at den nå lyder 

“Norge er en skoletaper! Nå er det solid dokumentert”, var avisoppslaget i Dagbladet etter at utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet hadde presentert resultata frå den første PISA-undersøkinga”. (Men Agenda Magasin opplyser ikke leserne sine om at setningen er endret.)

Og det var nettopp det det var – en overskrift og deler av en ingress i Dagbladet. Heller ikke Dagbladet er riktig sitert, men nesten. Overskriften i Dagbladet lyder “Norge er skoletaper”. I ingressen står det “Hermed er det solid dokumentert”, men det gjelder noe annet, nemlig at “det er typisk norsk å være middels!”

Og hermed kunne jo saken vært ute av verden – som et lite hendelig uhell. Men slik viste det seg ikke å være.

I forbindelse med Bromarks og min egen jakt på kilden dukket nemlig sitatet – i ulike varianter – opp en lang rekke steder. Det viser seg å ha vært svært flittig brukt av Simon Malkenes, bl.a. i forbindelse med en bok han har skrevet, og av professor Svein Sjøberg, som for øvrig mener at boken til Malkenes er “en vitenskapelig fundert systemkritikk av det som skjer i norsk skole”. Sjøberg har gjort seg berømt som PISA-kritiker og fremhever gjerne at andre ikke er like kunnskapsbaserte og vitenskapelige i sin tilnærming til skolepolitikken som han er. Og noe av det han “vet”, er at jeg “hauset opp stemningen” på pressekonferansen om PISA, bl.a. ved å uttale at “Norge er en skoletaper”.

Sjøberg og Malkenes har altså i mange år brukt et falskt sitat av meg som utgangspunkt for å etablere en (komisk) argumentasjonsrekke – slik det fremkommer bl.a. i den artikkelen Malkenes har skrevet for Agenda Magasin.

Sjøberg har sitert meg utallige ganger, men merkelig nok ikke alltid helt likt – som om jeg har sagt det samme på litt ulike måter flere ganger på samme dag. I ett og samme (svært ensidige) foredrag gjengir han meg to ganger:

“Norge er en skoletaper. Hermed er det solid dokumentert”  står det på én slide – hvoretter det snart står noe litt annet på en annen slide: “Norge er en skoletaper, nå er det vitenskapelig bevist”. Men i begge tilfeller foregir han å sitere meg.

Og Sjøberg oppgir de underligste kilder: En gang nevner han Aftenposten (men der fant jeg ingenting) – en annen gang skriver han at “nesten alle aviser brakte sitatet som forsideoppslag dagen derpå”, altså dagen etter at den første PISA-undersøkelsen ble lagt frem. Men da er det jo merkelig at det ikke er mulig å gjenfinne sitatet når man søker på nettet.

Fra Sjøberg og Malkenes, får vi anta, har det så spredt seg videre til andre, som med samme skråsikkerhet har tillagt meg dette sitatet, som altså desken i Dagbladet antagelig har funnet på. To samfunnsdebattanter, som påstår at de driver med vitenskapelig arbeid, gidder altså ikke engang å drive elementær kildekritikk.

Jeg har for ordens skyld tatt kontakt med både Sjøberg og Malkenes og spurt hvilken dokumentasjon de har.

Sjøberg svarer at han  har “sitert (meg) slik i snart 15 år”. Han var ikke på pressekonferansen 4. desember 2001, skriver han (selv om han altså vet at jeg “hauset opp stemningen”), så derfor har han basert seg på presseoppslagene, hvoretter han legger ved link til det angjeldende oppslaget i Dagbladet. Og fortsetter: “Hvis jeg nå, 15 år senere, får vite at overskriften “Norge er skoletaper” er satt av avisen, og ikke sagt av deg, er det en overraskelse som jeg tar til etterretning. Fra nå (…) av vil jeg si at dette er avisenes overskrift,..” 

Sjøberg legger imidlertid til at han syns han kan sitere meg ved å sitere min tidligere statssekretær Helge Ole Bergesens bok, fordi Bergesen enkelte steder har skrevet “vi”. Men også dette er jo en besynderlig form for sitatteknikk: Jeg er ikke (med)forfatter av boken, og dermed kan selvsagt ikke Bergesens utsagn gjengis som mine!

Malkenes’ svar er mer utkrøpent. Han legger ikke frem noen dokumentasjon overhodet, men skriver “takk for at du gjorde meg oppmerksom på dette. 
Setningen er nå rettet.” Men, som jeg har vist, er ikke dette et sitat Malkenes feilaktig tilla meg bare i denne artikkelen. Han har gjort det flere ganger – og det ligger fortsatt ute som et sitat hos Res Publica, som utga boken hans, og som for øvrig også samarbeider med Agenda.  Malkenes og Agenda Magasin har heller ikke giddet å ta hensyn til de følgevirkninger det har for Malkenes’ artikkel at han i innledningen driver med sitatfusk. Lenger ute i artikkelen står det bl.a. at jeg, i stedet for å si at “Norge er en skoletaper” kunne valgt å si noe annet: “Ho kunne jo sagt «nei, norsk skole er god, det veit vi utan PISA». Men det gjorde ho ikkje.” Men hvordan i all verden skal man forstå denne passasjen når den aller første setningen nå er endret?

Mange har gitt opp å diskutere med Sjøberg, men jeg har tatt meg bryet noen ganger, bl.a. her

Malkenes har en stil som, etter min oppfatning, ikke appellerer til debatt – enda jeg generelt er en nokså debattglad person. Artikkelen han har skrevet i Agenda Magasin illustrerer det: Formen er polemisk, spekulativ og ensidig – og han er ellers ofte anekdotisk. Med utgangspunkt i sitatfusk forsøker han å etablere en argumentasjonsrekke gjennom hypotetiske assosiasjoner knyttet til Friedman, nyliberalisme, Murens fall og Machiavelli (sic!). Og som vi nå vet: Kildekritikken er fraværende.

Malkenes skriver om meg, om hva jeg tenkte, og om hva som drev meg da jeg var utdannings- og forskningsminister. Det har jeg jo visse synspunkter på selv,  og jeg har skrevet en del om det, bl.a. i Norsk pedagogisk tidsskrift. Her kunne Malkenes fått førstehånds kunnskap om hva jeg står for og mener – men av en eller annen grunn er det en kilde han ikke bruker.

Svein Sjøberg, som er professor, har oppsiktsvekkende nok vist at han ikke forstår hva en kilde er eller hva som kvalifiserer til å være et sitat.

Malkenes har skrevet en artikkel som bygger på fusk. Og når forfatteren blir tatt i å fuske, later han som det er skjedd en enkeltstående feil som han enkelt kan rette opp. 

Jeg ønsker det nye magasinet lykke til videre – uten forfattere som fusker!