De siste par dagene har vi kunnet lese to interessante saker som har med presse og politikk å gjøre.

Den ene saken er en mediekommentar skrevet av Sven Egil Omdal, der poenget er at den påståtte venstrevrien i norsk politisk journalistikk er en myte. Omdal kritiserer først og fremst meg, som har “fremført det samme budskapet i 10 år”, men som ikke forstår at det jeg sier er feil – ettersom journalistene stort sett stemmer som befolkningen generelt gjør, mens det blant de politiske journalistene er borgerlig flertall. Han mener at heller ikke Frp har noe å klage over, siden hele mediedramaturgien forsterker de populistiske tendensene i politikken og dermed også Frp. Og til slutt sier han at jeg ikke har noe å klage over, siden Civita, ifølge medieforskeren Paul Bjerke, er svært synlig i mediene.

Omdal tar feil når han tror at jeg bare har fremført mitt budskap i 10 år. Jeg har deltatt i mediedebatten mye lenger, også når det gjelder dette temaet. Det er dessuten helt feil at mitt anliggende er å klage på hvordan Civita blir behandlet (selv om det også skjer). Jeg prøver, som Omdal og mange andre, å delta i en generell debatt om mediene og særlig NRK, noe jeg mener er viktig.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Den andre saken dreier seg om flere profilerte samfunnsdebattanter på høyresiden, som har bestemt seg for å boikotte NRK, og om andre debattanter som forstår hvorfor de gjør det. Årsaken er at Asle Toje, som er forsker, og som tilhører den politiske (konservative) høyresiden, nærmest er blitt fremstilt som et “nazisvin” i et satireinnslag i P2-programmet Salongen etter at han hadde vært med i en seriøs debatt om flyktningkrisen.

Denne saken er en god illustrasjon på at Omdal gjør det for lett for seg når han, uten nærmere dokumentasjon eller analyse, avviser at det er en venstrevridning i pressen. 

Omdal har selvsagt rett i at ikke alle journalister eller all journalistikk er venstrevridd – det skulle bare mangle. Han har selvsagt også rett i at graden av venstrevridde innslag varierer, avhengig av hvilke journalister, medier, sjangre og temaer det gjelder.  Det er dessuten veldig forskjell på om Dagbladet har en venstrevridd journalistikk, og om NRK har det. NRK er i en særstilling når det gjelder krav til politisk balanse.

Min erfaring er at helt generelle påstander om at pressen er venstrevridd sjelden blir tatt alvorlig av pressen. Det skyldes nok også at det er ganske vanskelig å forstå hva det vil si å være venstrevridd i mediene. Det dreier seg jo tross alt ikke om en bevisst kampanje eller konspirasjon. Det beste er derfor å reagere konstruktivt og konkret i det enkelte tilfellet, slik jeg mener at jeg gjorde i forbindelse med en av NRKs valgsendinger i høst. I sommer sendte jeg også, direkte til NRK, svært konkrete tilbakemeldinger på to, etter min oppfatning, meget kritikkverdige utgaver av Søndagsavisa, som ble sendt 19.juli og 2.august. Mitt inntrykk er at NRK, tross alt, setter pris på konkrete tilbakemeldinger, og at de har et oppriktig ønske om å opptre balansert. 

Jeg vet ikke hvor Omdal har sine undersøkelser fra. De siste tallene jeg har sett, som er fra 2014, er omtalt av Kjersti Løken Stavrum på hennes blogg. Der fremkommer det at Stortinget ville hatt en helt annen sammensetning, dersom journalistene bestemte (faktisk sammensetning i parantes): Arbeiderpartiet 65 (55), SV 19 (7), Rødt 9 (0), MDG 17 (1) – til sammen 93 (62) eller 110 (63), avhengig av om man regner med MDG eller ikke. På den borgerlige siden ville Høyre fått 26 (48), Frp 0 (29), Venstre 23 (9), til sammen 49 (86). Det fremkommer ikke av Stavrums blogg hva KrF, som faktisk har 10 mandater, og Sp, som også har 10 mandater, ville fått – men svaret er, hvis jeg selv skal regne det ut, 0 mandater. Redaktørene er enda mer “ekstreme” – deres stemmegivning ville ført til at Arbeiderpartiet hadde fått 88 mandater på Stortinget.

Hvor representativt dette er for f.eks. NRK er det umulig å vite. Omdal er opptatt av at medlemmene av Stortingets presselosje er mer høyrevridde enn journalistene generelt. Om det også gjelder NRKs journalister, er det ingen som vet. Men NRK er også en del av offentlig sektor, og ansatte i offentlig sektor har en tendens til å stemme mer til venstre enn befolkningen generelt eller ansatte i privat sektor.

Viktigere enn journalistenes stemmegivning er det imidlertid om de utfører jobben sin godt. Det er selvsagt ingenting i veien for at en journalist kan være svært profesjonell og balansert, selv om han eller hun også er venstrevridd eller høyrevridd. Egne politiske preferanser blir først og fremst et problem, dersom man ikke er profesjonell og dyktig nok, eller dersom man ikke tar dette alvorlig. 

Da jeg ble spurt om å diskutere dette i Dagsnytt 18s jubileumssending, som Omdal viser til, ble jeg på forhånd spurt hvordan venstrevridning f.eks. i NRK kan arte seg. Og la meg gi noen eksempler:

• Den politiske satiren i NRK kommer nesten alltid “fra venstre”. I mange år var Erling Lægreid fast kåsør, bl.a. i Dagsnytt 18, og jeg minnes bl.a. at jeg en gang ble omtalt som litt “brun”. Nå er det Sannhetsministeriet og Salongen, og det aller meste kommer “fra venstre”, slik altså Asle Toje nå har fått erfare. 
• Ytterpartiene forskjellsbehandles. Frps inntreden i regjeringskontorene ble behandlet helt annerledes enn at SV gikk inn – enda SV, i motsetning til Frp, har en autoritær historie. Og dette gjentar seg nå når Rødt får en hånd på rattet – helt til min kollega Torstein Ulserød påpekte hvor påfallende dette er. 
• Av og til kan man nesten merke det på stemningen i studio: Man kan høre hvordan journalister og programledere har større sympati med f.eks. Kristin Halvorsen enn Siv Jensen – eller med Bård Vegar Solhjell fremfor Per Sandberg. Man kan forstå hvorfor det er slik, men det er ikke profesjonelt.
• Det er også påfallende hvordan journalister, som, kanskje i en gitt situasjon, bare føler eller mener det er riktig å si hvor de står – f.eks. fordi det er moralsk riktig – alltid står på venstresiden. Det er f.eks. ingen som mistenker Sidsel Wold for å stemme Høyre.
• Veldig mange kritiske spørsmål kommer “fra venstre”: Det gjelder, typisk nok, budsjettbevilgninger (selv om vi har fått en liten wake up-call i det aller siste), skatt, privatisering, friskoler og bistand – og mange andre spørsmål. Mange journalister sier, som Omdal, at man ikke kan være forbauset over å få spørsmål “fra venstre”, hvis man er en Høyre-statsråd – og det har han jo rett i. Men for Arbeiderparti-statsråder spørsmål “fra høyre”? Nei, ofte flytter bare journalistene seg lenger til venstre, slik at også Ap- og SV-statsråder får spørsmål “fra venstre”. 
• Noe av grunnen til at det kommer så mange spørsmål “fra venstre”, er nok at det ligger noen premisser eller verdier under: Å bruke offentlige penger (altså andres penger) er ikke bare legitimt, men bra. At rike mennesker bruker sine egne penger, virker ofte vulgært. Offentlige penger er “snille” og ufarlige – private penger er “slemme” og farlige. Det har også sammenheng med at journalister – som politikere – er ekstremt opptatt av ressurser og veldig lite opptatt av resultater.
• Man merker også en mangel på kompetanse: I den senere tid har det vært mange debatter, også i NRK, om de såkalte velferdsprofitørene. Men man hører nesten aldri at noen stiller spørsmål ved de underliggende premissene som den radikale venstresiden her legger til grunn – om hensikten med å ha en åpen markedsøkonomi basert på konkurranse. 
• Mangelen på kompetanse får ofte litt komiske utslag når en journalist ønsker å være balansert: Hun eller han greier ofte ikke å formulere gode spørsmål “fra høyre”. Så fremfor å gjøre det, transporterer man bare et synspunkt videre. Når en høyresidedebattant har sagt hva han eller hun mener, hører man derfor ofte at journalisten bare sender spørsmålet videre slik: “Ja, er det ikke noe i det da?”
• Jeg tror nok mange på høyresiden også vil si at våre intensjoner ofte ikke blir trodd, mens man tar for gitt at venstresiden representerer det gode. Hvor mange journalister har f.eks. egentlig lyttet til det høyresiden sier den vil oppnå ved å fjerne formuesskatten – og hvor mange velger bare å adoptere venstresidens karikatur av høyresidens intensjoner – og snakke om “skattelettelser til de rikeste” som om intensjonen er å gi de rikeste mindre skatt.
• Jeg mener også at man kan merke venstredreiningen i måten næringslivet blir behandlet på i mediene. Det er liten forståelse for næringslivets rolle og betydning i vårt samfunn. Engasjementet kommer først når det dreier seg om kvotering eller korrupsjon, eller når noen i næringslivet (overraskende) gjør noe godt for andre som ikke har med virksomheten å gjøre. 
• Det er også påfallende hvordan pressen, også NRK, bruker bl.a. fagforeninger som eksperter i den offentlige debatt – og hvor liten refleksjon det er rundt konsekvensene av dette. Et eksempel: Lærerorganisasjonene, dvs. primært Utdanningsforbundet, er ekstremt godt organisert og synlig i samfunnsdebatten. Formelt representerer forbundet nesten samtlige lærere i landet, men vi vet at svært mange av dem i praksis ikke engasjerer seg. De som er aktive i lærernes fagforening, er derfor en svært tydelig stemme – og ære være dem for det. Foreldrene derimot, er ikke organisert – og elevene må sies å være svakt organisert på videregående og uorganisert på lavere trinn. Maktforholdet mellom disse tre “interessentene” i skole-Norge er derfor svært skjevt. Likevel brukes ledelsen i Utdanningsforbundet som en slags “fasit” i mange skolepolitiske debatter. Det samme kan sies om andre fagforeninger, som f.eks. politiets, som var meget sterkt til stede under ledelse av Arne Johannessen.
• Det er, etter min mening, også en mangel på prinsipiell forståelse for betydningen av de statsfrie rom – enten det er familien, sivilsamfunnet eller markedet. Dagens Næringsliv forstår seg riktig nok på markedet, og Vårt Land er, på sitt vis, opptatt av familien – men slike allmenne temaer skal jo ikke bare overlates til aviser som representerer nisjer.
• Til slutt bør det nevnes at det er noen spørsmål som blir dårlig belyst i norsk presse, fordi man ser det gjennom egne politiske briller: Høyresidefenomener i andre land er f.eks. ofte dårlig dekket – enten det gjelder helt normale standpunkter som virker merkelig “høyrevridde” hos oss – eller høyreside-kandidater som overrasker norske journalister ved å vinne valg.

Jeg er ikke dummere enn at jeg skjønner at kritikken min kan virke monoman. Men etter min mening bør dette være noe som engasjerer flere enn enkelte av oss på høyresiden. Ifølge Fritt Ords undersøkelse om ytringsfrihetens status i Norge i 2014, som Kjersti Løken Stavrum omtaler på sin blogg, tror hele 71 prosent av de spurte at journalistene i svært stor eller ganske stor grad lar seg påvirke av sitt politiske ståsted. Blant Frp- og KrF-velgere er tallet enda høyere – mens de som i minst grad tror at journalistene lar seg påvirke, kommer fra Ap, SV og Sp. Det i seg selv burde være et varsko for mediene.

Til syvende og sist handler dette om journalistikkens kvalitet og legitimitet – og dét bør være et viktig spørsmål for alle som er opptatt av å beholde en god og uavhengig presse, enten de står til høyre eller venstre.