Osloskolen – omstridt eller populær?

Er Osloskolen omstridt, eller er den populær?

Jeg tror veldig mange tror at Osloskolen er veldig omstridt. Mediene har vært så opptatt av “testhysteri” og påstått “juksing” med nasjonale prøver, at mange har fått inntrykk av at det er noe galt med Osloskolen som veldig mange er opptatt av. Inntrykket står riktig nok i sterk kontrast til det inntrykket man kan få når man snakker med foreldre til barn i Osloskolen, som ofte er svært positive. Men slike inntrykk kan jo være tilfeldige.

Selv følger jeg nok litt mer enn vanlig med på skoledebatten og det som skjer i Osloskolen, siden jeg har vært utdanningsminister og dessuten bor i Oslo. Mitt inntrykk har hele tiden vært at det er noen – ofte med sterke politiske (side)motiver – som målbærer kritikken av Osloskolen. Den kritikken de kommer med, har dessuten vært vanskelig å forholde seg til, bl.a. fordi den ofte er anekdotisk, og fordi det mangler åpne kilder og dokumentasjon. Men samtidig er det altså mitt inntrykk at mange andre tror at det er mange som målbærer denne kritikken.

Jeg fikk en liten test på om inntrykket mitt er riktig, da jeg forleden skrev en artikkel i Aftenposten som spekulerte i om Osloskolen kan være verdens beste skole.

Allerede da jeg hadde skrevet utkast til artikkelen og lot den sirkulere blant noen kolleger, var tilbakemeldingen at jeg måtte kommentere “testhysteriet” og “juksingen”, siden dette var et så veletablert bilde av Osloskolen. Jeg kunne umulig skrive en så positiv artikkel om Osloskolen, fikk jeg vite, uten eventuelt å tilbakevise disse påstandene, dersom de altså lot seg tilbakevise. Jeg tok rådet og føyde til et par setninger, men gikk ikke i detalj.

Etter at artikkelen sto i Aftenposten ble det debatt – men det skyldtes ikke bare min artikkel. Det skyldtes også at Aftenposten, omtrent samtidig, publiserte en annen artikkel om Osloskolen, som hevdet at noen av de svakeste bydelene i Oslo gjør det bedre enn mange store kommuner ellers i landet, og deretter en artikkel der forskere kommenterte funnet. 

Debatten som kom, fulgte i litt ulike spor:

* Det var noen få som, på sosiale medier, harsellerte litt med min påstand om at Osloskolen kanskje kunne være verdens beste, siden jeg ikke kunne bevise det. Men det kan jeg altså ikke. Det er ikke gjennomført noen undersøkelser som sammenligner Osloskolen med skolen i andre, tilsvarende byer i andre land. Og selv om slike undersøkelser fantes – f.eks. i form av en by-PISA – så ville ikke den fortelle alt.

* Enkelte andre mente at jeg tok feil, siden Osloskolen ikke alltid er best i Norge engang. Sogn og Fjordane, for eksempel, skårer bedre enn Oslo på enkelte områder. Men poenget mitt var ikke å sammenligne Osloskolen med en hvilken som helst annen skole – men med skoler i store byer med en tilsvarende andel minoritetsspråklige elever. Det finnes f.eks. ingen andre byer i Norge med en så høy andel minoritetsspråklige elever, så det var altså byer i andre land jeg tenkte på.

* En tredje gruppe kritikere, var – rundelig sagt – Ap-politikere fra Trondheim eller mer presist: Trond Giske og Tore O. Sandvik. De avla også meg en visitt, men de var mest sinte på Aftenposten, noe de lot gå utover Oslo Høyre. Bakgrunnen var at Aftenposten hadde sammenlignet noen av de svakeste bydelene i Oslo med Trondheim og funnet ut at bydelene i Oslo gjorde det best. Dette fikk Sandvik til å påstå at Oslo Høyre og Osloskolen “jukset”, mens Giske mente at de bare “tullet med tall”. Giske argumenterte stadig spakere ettersom debatten utviklet seg i bl.a. Dagsnytt 18 og Politisk kvarter, men enden på visa var at Giske mener det er feil å bruke nasjonale prøver til rangering, og det er nok de fleste enige i. Men at de ikke kan brukes til sammenligninger overhodet, og at man ikke kan lære noe av slike sammenligninger, er i hvert fall jeg uenig i. 

* Den fjerde gruppen kritikere besto av “the usual suspects”, dvs. de som alltid kritiserer Osloskolen, og som er veldig synlige i mediene. Magnus Marsdal, som har skrevet boken Kunnskapsbløffen, var riktig nok fraværende – men Simon Malkenes, som har skrevet Bak fasaden i Osloskolen, twitret litt. Den aller ivrigste på twitter var Øystein Imsen, som ikke hadde noe håndfast eller positivt å bidra med – annet enn å rakke ned på Osloskolen og min artikkel. Et par nedlatende tilrop kom også fra professor Kristian Gundersen, som heller ikke hadde noe saklig å bidra med. 

Til denne siste gruppen hører også VGs journalist Shazia Sarwar, som skrev en meget kritisk og hardtslående artikkel som angrep både Aftenposten og meg. Problemet med denne artikkelen var at den hvilte på feil faktum, noe VG måtte erkjenne i en lederartikkel dagen etter. Det er bra at VG rettet opp sine egne feil, men samtidig må det sies at VG også i lederartikkelen brukte tall som gjorde at feilen virket så bagatellmessig som overhodet mulig. (Oppdatert: Sarwar har gjort meg oppmerksom på at dette ikke var en lederartikkel, men noe som sto på kommentarsidene.) (Selve debatten om juks og fritak fra nasjonale prøver har jeg skrevet om her og her.)

Shazia Sarwar har vært på tokt mot Osloskolen før, så også hun tilhører gruppen “the usual suspects”.

Det er også oppstått en aksjon som heter “Foreldreopprør mot Osloskolen”, men opprøret virker ikke veldig omfattende. Omlag 1300 “likes” på facebook – inkludert personer som formodentlig hverken er fra Oslo eller er foreldre til barn i Osloskolen.

Dermed tror jeg at mitt opprinnelige inntrykk stemmer ganske godt: Kritikerne består av en liten gruppe mennesker som gjentar og gjentar påstander de ikke dokumenterer. 

Jeg ønsker ikke med dette å si at det ikke skjer kritikkverdige hendelser eller at det ikke finnes kritikkverdige forhold  i Osloskolen. Det finnes garantert både elever, lærere og foreldre som har svært god grunn til å være misfornøyd. Noe annet ville nesten vært naturstridig i en så stor organisasjon som vokser så mye, og der det stadig kommer til nye elever og foreldre. Spørsmålet er bare om dette er det gjengse bildet, og det er det vanskelig å se. Osloskolen har tross alt både undersøkelser og annen dokumentasjon om skolemiljø og arbeidsmiljø som indikerer at trivselen og tilfredsheten blant lærere, elever og foreldre gjennomgående er svært høy.

Min artikkel var spekulativ. Jeg spekulerte i om Osloskolen, sammenlignet med tilsvarende skoler, kanskje kan være blant verdens beste. Ut fra det vi vet, er det nemlig ikke usannsynlig. Og det er ingen, som har deltatt i debatten etter at jeg skrev min artikkel, som har kommet med argumenter som gjør det mindre sannsynlig.

Så la meg repetere noen av “indisiene”, basert på den kunnskapen vi har:

* Osloskolen gjør det like godt, bedre eller aller best i Norge – enda andelen minoritetspråklige elever er langt høyere i Oslo enn alle andre steder i landet.

* Osloskolen har skoler med en svært høy andel minoritetsspråklige elever. På tre skoler i Oslo begynte det ingen elever med norsk som morsmål i 2010, og på et titalls andre skoler begynte det bare noen få. I 2010 hadde 40 prosent av Oslos grunnskoleelever minoritetsspråklig bakgrunn. På 58 av byens daværende 137 skoler hadde mindre enn 50 prosent av elevene norsk som morsmål. Likevel har ingen av disse skolene karakter av å være “inner urban schools”, dvs. skoler som har brutt sammen, er forlatt eller gjør det elendig. Mange av dem er tvert om så gode at de gjør det like godt eller bedre enn gjennomsnittet i landet.

* Siden Osloskolen gjennomgående gjør det mye bedre enn landsgjennomsnittet på nasjonale prøver og eksamen, har det formodningen for seg at Osloskolen også ville gjort det langt over middels, dvs. over Norge, på PISA. 

* Det er likevel ingen grunn til å tro at Osloskolen ville gjøre det best på PISA. Aller best ville antagelig enkelte asiatiske byer gjøre det, men da er det viktig å huske to ting: PISA måler ikke alt. Det er mange sider ved de asiatiske skolene vi ikke ville ønske å kopiere – og motsatt: Det er mange sider ved skolen i Norge som vi verdsetter, og som neppe er like fremtredende i mange asiatiske skoler. 

* Det er mest relevant å sammenligne Oslo med andre byer i Europa. Mange byer har en høy andel innvandrere – men det er vanskelig å se at mange har en like god skole som Oslo. Ofte er det problemer knyttet til skoler i visse forsteder eller i indre by. Store byer, som Paris eller Berlin, har åpenbart store problemer i deler av byen. Men også svenske og danske byer har problemer med det de selv omtaler som ghettolignende tilstander, og noen har til og med begynt med bussing. Så hvor finner vi byer på Oslos størrelse og med en like høy andel minoritetsspråklige elever, som gjør det like bra?

Ingen har så langt kunnet besvare dette spørsmålet, men det hadde vært interessant om noen kunne. For i så fall ville det være enda mer å lære for alle dem i Osloskolen som arbeider så hardt for sine elevers fremtid. Samtidig er det selvsagt ikke slik at det  bare er skolens egen fortjeneste at den gjør det bra. Dersom Osloskolen har mindre problemer enn tilsvarende skoler i andre land, skyldes det naturligvis også andre forhold. Ett slikt forhold, som Civita har skrevet om før, kan f.eks. være boligpolitikken

Til slutt: Debatten om Osloskolen berører også en annen debatt, nemlig debatten om forholdet mellom forskning og politikk

For tiden pågår det en debatt i Aftenposten mellom skoleforskere, bl.a. Svein Sjøberg og Johan From. At svært mange forskere er kritiske til Sjøberg, er vel kjent blant mange av oss som er tett på den skolefaglige og -politiske debatten. Jeg har også selv debattert mye med Sjøberg.

Derfor er det bra at debatten nå også tas i det åpne rom.

Forskning er nemlig ikke alltid bare forskning.

Av og til er det også personkonflikter og politikk.

 

 

 

Arbeiderpartiets nye kurs

Alle vet at det ikke bare er høyre/venstre-aksen som teller i norsk politikk.

Det finnes også andre konfliktlinjer som, i større eller mindre grad, gjør seg gjeldende og bidrar til å forklare partienes ståsted. Forskerne snakker f.eks. mye om by og land, om nasjonal og global orientering, om vekst og vern, og om konservative og liberale holdninger i verdispørsmål. At mange forsøker å tegne et mer komplett bilde av det norske politiske systemet ved å ta inn andre akser og dimensjoner enn høyre/venstreaksen, ser man noen eksempler på her.

Etter at Arbeiderpartiet  har hatt landsmøte er det mange som nå forsøker å beskrive hva slags parti vi ser konturene av under Jonas Gahr Støres ledelse. Før han ble leder var mange hjertens enige om at han ville bli som en kloning av Jens Stoltenberg, kanskje bare litt mer “høyrevridd”. Idet han ble leder var mange fortsatt enige om at han var en kloning, men at han av taktiske grunner gjorde seg litt mer “venstrevridd”.  Etter at han ble leder, og særlig etter landsmøtet sist helg, er de fleste nå enige om at han er i ferd med å stake ut en ny kurs for Arbeiderpartiet.

Men hva slags kurs er det? Er den mer venstrevridd eller mer verdikonservativ – eller er det noe annet vi ser konturene av?

Jeg tror vi også kan snakke om en annen akse i norsk politikk enn de jeg har nevnt over – mellom partier som er sterkt drevet av sinnelagsetikk og partier som er mer drevet av konsekvensetikk. Begrepene er hentet fra moralfilosofien, og jeg mener ikke her å reise en filosofisk debatt – men å vise hvordan disse tenkemåtene også preger politikken.

Så for å si det litt enkelt: Et parti som er mye drevet av sinnelagsetikk, vil veldig ofte være opptatt av handlingens intensjoner, mens et parti som er mye drevet av konsekvensetikk, ofte er drevet av handlingens konsekvenser.

Etter min mening er f.eks. KrF og SV partier som ofte blir drevet av sinnelagsetikk. De har et sterkt ønske om å hjelpe fattige og forfulgte og foreslår ofte tiltak som umiddelbart virker både riktige og moralske, som f.eks. å bevilge mest mulig penger til bistand til fattige land.

Det motsatte kan sies om Arbeiderpartiet og Høyre. De har tradisjonelt vært veldig opptatt av konsekvenser. Det høres ofte kjedeligere og mer kynisk ut, men er ikke nødvendigvis mindre moralsk, hvis man altså tar konsekvensene i betraktning. Hvis mer bistand ikke hjelper – eller kanskje til og med skader fattige mennesker mer enn det hjelper – så er det verken mest riktig eller moralsk å bevilge mest mulig penger.

Dette er selvsagt ikke en rendyrket beskrivelse av partiene, og alle partier blir nok litt mer opptatt av konsekvensene av politikken når de sitter i regjering. Likevel mener jeg dette er en rimelig beskrivelse av en slags akse i norsk politikk.

Hvilke konsekvenser er så Arbeiderpartiet og Høyre typisk opptatt av når de vedtar politikk? 

De er opptatt av om politikken kan finansieres. Finnes det inndekning på offentlige budsjetter, eller risikerer de å sette økonomien og troverdigheten over styr, fordi de lover for mye?

De er opptatt av om politikken faktisk virker. Vil et gitt tiltak ha den ønskede virkningen, eller kan det tvert om tenkes at det vil ha en negativ (bi)virkning?

De er opptatt av at en gitt handling skal kunne gjentas. Kan vi gi en enkeltperson eller -gruppe særbehandling uten at det må få konsekvenser også for alle andre personer og grupper i samme situasjon?

Det er er ikke alltid like populært å være det partiet eller den politikeren som tenker på konsekvensene. Det er alltid upopulært å si nei til økte bevilgninger. Det var sikkert ikke populært da Arbeiderpartiet i åtte år sa nei til SVs mange ønsker om å innføre en ordning med skolemat eller en ressursnorm i skolen. Og det var sikkert ikke morsomt å være Stoltenberg den gangen han sto nesten alene i kampen mot alle dem som ville særbehandle Maria Amelie.

Likevel var Jens Stoltenberg en meget populær politiker, hvilket kanskje har sammenheng med at politikere og kommentatorer ofte tar feil: Det er ikke sikkert at det er så upopulært å peke på konsekvensene som mange tror.

Så hvor går Arbeiderpartiets nye kurs?

Såvidt jeg kan se, er Arbeiderpartiet i ferd med å flytte seg på “etikkaksen” – fra å være et typisk konsekvensetisk parti til å ligne litt mer på et sinnelagsetisk parti.

Landsmøtet vedtok en rekke tiltak som koster veldig mange penger, som ikke er kostnadsberegnet, og som det er uklart om partiet faktisk vil gjennomføre. Møtet vedtok også flere kostbare tiltak der det i beste fall er omstridt om de vil ha den ønskede virkning og om det er det mest fornuftige tiltaket å prioritere. At partiet nå også viser vilje til å særbehandle enkeltpersoner og grupper, ble klart da Arbeiderpartiet snudde i asylbarnsaken.

Det er ikke uten videre lett å vite om dette er en varig nyorientering av Arbeiderpartiet. Det kan tenkes at det er en taktisk manøver, fordi man antar at sinnelagsetikken er mer politisk salgbar. I så fall ligner den kanskje litt på den manøveren Høyre foretok, da Erna Solberg skulle prioritere “mennesker, ikke milliarder”. 

Men det kan også være en mer varig endring av Arbeiderpartiet, preget av Støres reelle prioriteringer og politiske holdning. 

Uansett skal det bli spennende å se hvordan velgerne reagerer.

De to “styringspartiene”, Høyre og Arbeiderpartiet, har lenge konkurrert om visse velgeres gunst. De moderate, “lilla velgerne”, som bl.a. er opptatt av stø kurs og “orden i sysakene”, har kunnet velge Arbeiderpartiet fremfor Høyre, fordi de da slapp “borgerlig kaos”, samtidig som de fikk trygg økonomisk styring. Det var kanskje kjedelig, men det var stø kurs.

Støres kurs er kanskje mer spennende for noen, men den virker ikke like stø.

 

 

Innvandring og økonomiske forskjeller

Mens jeg hørte Jonas Gahr Støre tale i dag, sendte jeg ut en tweet som ble misforstått eller dårlig mottatt av mange: “Støre vil ha mindre økonomiske forskjeller i Norge. Men 10.000 nye flyktninger vil nok gjøre dem større.”

Det var interessant å se reaksjonene. Mange mente det var et “lavmål”, uforståelig og smålig – og et bevis på at jeg ikke ønsker at Norge skal ta imot flyktninger. Bare det siste er tankevekkende nok for meg, siden jeg har deltatt i norsk samfunnsdebatt i ca. 40 år og alltid har vært en “outsider” i innvandringsdebatten, fordi jeg stort sett har hatt en langt mer liberal holdning enn det som har vært “mainstream” i Norge. I Civita har vi også utgitt notater, rapporter og bøker om både innvandring og integrering – og jeg har sikkert skrevet mange titalls blogger og artikler – som igrunnen alle taler for en (mer) liberal innvandrings- og integreringspolitikk. 

Det er mange gode grunner til å arbeide for en liberal innvandringspolitikk. Noen av dem er prinsipielle og moralske. En annen er at migrasjon – sammen med handel – er et meget effektivt virkemiddel for å bekjempe fattigdom og skape økt velstand for mange. Dette har Civita illustrert bl.a. gjennom rapporten om sosial jumping.

Men samtidig som migrasjon reduserer de økonomiske forskjellene globalt, bidrar den til å øke dem lokalt, slik jeg bl.a. har skrevet om her. Alle innvandrere som kommer til Norge, bidrar til å øke forskjellene innad i Norge litt (medmindre de tilfeldigvis fra før har en norsk gjennomsnittsinntekt). Over tid vil mange av disse innvandrerne riktig nok ta igjen det norske inntektsnivået, og i neste generasjon vil mange av etterkommerne ha nøyaktig like gode inntekter som de innfødte. Men siden det hele tiden kommer nye innvandrere til Norge, vil det også hele tiden føres en politikk som gir litt økte økonomiske forskjeller.

Det syns jeg det er verdt. Det er viktigere å redusere forskjellene globalt enn å unngå litt økte forskjeller nasjonalt. Men det syns jeg politikerne også kan si rett ut: På noen områder vil de føre en politikk som gir økte forskjeller. På andre områder vil de føre en politikk som gir mindre forskjeller.

Eller sagt med andre ord: Arbeidet mot økte økonomiske forskjeller overskygger ikke alt annet – selv om man av og til kan få inntrykk av det.

 

 

 

VG tuller med tall

Tidligere i dag twitret VG-journalisten Shazia Sarwar link til artikkelen sin i VG i dag – om Osloskolen.

Den inneholder en sterk kritikk av meg og den artikkelen jeg skrev i Aftenposten forleden, som Sarwar mener er “misvisende”. Ifølge Sarwar “trikser” Osloskolen, Oslo Høyre og jeg med tall for å fremstille Osloskolen som bedre enn den er.

Hele artikkelen til Sarwar hviler på et “bevis” som hun serverer til leserne slik: 

“Elever i Bydel Søndre Nordstrand, en bydel med en befolkning med lav høyere utdanning og sosial status, påstås å være bedre enn elever i andre storkommuner. Hensikten med påstanden er klar: Dette er bevis på at Oslo-skolen utligner sosiale forskjeller. Kroneksemplet som løftes frem er Prinsdal skole. Det som ikke fortelles er hvor mange elever ved de andre skolene i bydelen fritas fra nasjonale prøver.

Det kan du få vite av meg: Bjørndal skole fritok 35,5 prosent av alle som kunne fritas ved nasjonal prøve i lesing ved 5. trinn i 2014, Toppåsen skole 30 prosent, Seterbråten 21 prosent. Landssnittet for fritak er fem prosent. Utdanningsforskere mener at jo flere som fritas, dess bedre resultat. For man holder de svakeste utenfor.”

Men “beviset” er feil. Sarwar sammenligner nemlig to helt forskjellige ting. Tallene fra Osloskolen er andelen elever som ble fritatt i forhold til de som kunne vurderes for fritak. Landssnittet er andelen elever av den totale elevgruppen.

Her er de korrekte tallene for den nasjonale prøven i lesing, 5.årstrinn i 2014:

Andelen som kunne vurderes for fritak nasjonalt på bakgrunn av vedtak om særskilt norsopplæring: 8,1 prosent

Andelen som ble fritatt nasjonalt: 5 prosent. (Man må anta at det er dette tallet Sarwar viser til som “landssnittet”, og det har hun senere også bekreftet og tydeliggjort i en ny versjon av artikkelen.)

Det betyr at ca. 61 prosent av de som kunne vurderes for fritak, ble fritatt.

Andelen som kunne vurderes for fritak i Oslo på bakgrunn av vedtak om særskilt norskopplæring: 25,2 prosent

Andelen som ble fritatt i Oslo: 7,9 prosent.

Det betyr at ca. 31 prosent av de som kunne vurderes for fritak, ble fritatt. (Dette tallet varierer selvsagt mellom skolene, og Sarwar nevner tre eksempler: Bjørndal 35,5 prosent, Toppåsen 30 prosent og Seterbråten 21 prosent.)

Tar man med de elevene som ikke deltok uten å være fritatt, forrykkes bildet enda mer i Oslos favør:

Nasjonalt var det 2,5 prosent av elevene som ikke deltok.

I Oslo var det 0,5 prosent av elevene som ikke deltok.

Det er ingen grunn til å tro at bildet ville endret seg vesentlig om man også tok hensyn til elever som får spesialundervisning, men ikke særskilt norskopplæring.

Etter en runde på twitter innrømmer nå Sarwar at det hun skriver “kan” misforstås, fordi hun har sammenlignet helt forskjellige ting. Men hun syns ikke det gjør noe, for som hun skriver: “Tallene er så små utenfor Oslo at de uansett har lite påvirkning på sluttscore. Som er kjernen.” Hun har etter hvert twitret mye annet også, men jeg må innrømme at ikke alt er like lett å forstå – og hun har endret litt i det angjeldende avsnitt, slik at det blir tydeliggjort hva hun sikter til med et “landssnitt” på fem prosent.

Men fortsatt har VG og Sarwar et problem, for fortsatt sammenlignes to tall som er uttrykk for helt forskjellige ting. Det relevante tallet å sammenligne 35,5 prosent, 30 prosent og 21 prosent med, er ikke 5 prosent, men 61 prosent.

Det kan sies mye om selve systemet for fritak, og det tror jeg trygt kan overlates til fagfolk. Det som nå diskuteres, er om Osloskolen har en mer eller mindre streng fritakspraksis enn landet for øvrig og om Osloskolen “trikser” med tall.

VGs kommentator påstår at det “trikses”, og hun mener at Osloskolen fritar flere av de som kan fritas, enn gjennomsnittet for landet.

Men det er altså feil.

Veldig feil.

 

Nasjonale prøver

I går skrev fylkesordføreren i Sør-Trøndelag, Tore O. Sandvik (Ap), på twitter at Oslo Høyre “jukser” med skoletall for å fremstille Osloskolen i et bedre lys enn det er grunnlag for. Meg bekjent opererer ikke Oslo Høyre med andre tall enn Osloskolen gjør, så dette er langt på vei det samme som å si at Osloskolen jukser. Det er en meget alvorlig påstand, spesielt når den kommer fra en person som Sandvik.

Sandvik linket til et innlegg på NRK Ytring, som jeg i farten trodde at han selv hadde skrevet – men det var Trond Giske. Her fremføres nesten det samme budskapet:

Oslo Høyre “tuller” med tall for å fremstille Osloskolen som bedre enn den er. Ifølge Giske “jukser” ikke Høyre eller Osloskolen med selve fritaket, men han mener at det er feil å “skryte av at skoler med mange svake elever har gode resultater på de nasjonale prøvene, samtidig som de svake elevene på disse skolene slipper de nasjonale prøvene.”  “Jo flere av de svakeste elevene som slipper å ta prøven, jo høyere blir gjennomsnittsresultatet”, skriver Giske. Hvis man skal sammenligne, skriver Giske, må det skje “på likeverdig grunnlag”.

Giske avlegger også meg en visitt, fordi han mener at man ikke kan bruke nasjonale prøver til å sammenligne skoler, slik jeg indirekte gjorde da jeg sammenlignet Osloskolen med landsgjennomsnittet i mitt innlegg i Aftenposten forleden.

Giske synes å mene, i likhet med enkelte andre, at det er påfallende hvordan f.eks. Oslo Høyre og jeg er så opptatt av å “skryte” av Osloskolen. Jeg vil si at det er enda mer påfallende at Giske og Sandvik er så opptatt av å “snakke ned” Osloskolen. Mens forskere og skoleadministrasjonen i Trondheim kommune sier at de har mye å lære av Osloskolen, etterlater Giske og Sandvik inntrykk av at vi farer med tomt skryt, og at skolenes elevgrunnlag er så forskjellig at det ikke går an å sammenligne noe som helst. Det er en unnskyldning som nå brukes så flittig i norsk skoledebatt, at det – dersom det var sant – er i ferd med å gjøre hele skolepolitikken overflødig. For hvis ikke skolene kan gjøre noe – hvorfor i alle verden skal vi da bry oss om kvaliteten på skolene?

Det var en tilfeldighet at Aftenposten hadde et nyhetsoppslag om Osloskolen, samtidig som jeg skrev en artikkel om det samme. Min interesse stammer fra tiden da jeg var utdanningsminister for 10 – 15 år siden og de resultatene Osloskolen oppnådde allerede den gang. Jeg syns det var – og fortsatt er – imponerende. 

Det som er verst med Giskes innlegg, er at han bare forteller halve sannheten om fritaket i Oslo.

Sannheten er nemlig denne:

1. De elevene som kan vurderes for fritak, er elever som får spesialundervisning og/eller særskilt norskopplæring. Denne gruppen er langt større i Oslo enn den er i resten av landet. Hele 40 prosent av elevene i Osloskolen, er minoritetsspråklige. Dette sier Giske ingenting om.

2. Den totale gruppen som kan vurderes for fritak i Oslo, er, som en følge av dette, ca. 25 prosent av elevene –  mens landsgjennomsnittet er ca. 8 prosent. Heller ikke dette sier Giske noe om.

3. Oslo fritar, som andel av hele elevgruppen, ca. 7 – 8 prosent, mens landsgjennomsnittet er ca. 4 – 5 prosent. Akkurat dette får vi vite av Giske.

4. I tillegg til de som får fritak, er det en del elever som simpelthen ikke deltar i prøvene, selv om de ikke har fått fritak – av ulike grunner. Denne gruppen er mindre i Oslo enn i landet generelt. Mens 1,5 – 2,5 prosent av elevgruppen ikke deltar nasjonalt, er tallet 0,5 prosent i Oslo. Dette forteller Giske ingenting om.

Hva så med Giskes påstand om at gjennomsnittsresultatet går opp, dersom man fritar flere av de svakeste elevene? Påstanden kan i høy grad diskuteres. Nasjonalt fritas ca. halvparten av de svakeste elevene – i Oslo fritas bare 1/3 av de svakeste elevene. Så resonnementet kan like gjerne være motsatt: Osloskolen oppnår et godt gjennomsnittsresultat, enda flere av de svake elevene deltar.

Det er forstemmende at påstander om juks stadig settes frem, enda de har blitt tilbakevist både av forskere, Utdanningsdirektoratet og Kommunerevisjonen. Kritikken og påstandene kommer fra et lite antall personer – ofte de samme som klager på “testhysteriet” i Osloskolen. Jeg mener personlig at det er all mulig grunn til å diskutere hvor mange og hva slags tester man bør ha i en skole – og at vi alltid bør lete etter bedre metoder for å dokumentere resultater. Men problemet med disse kritikerne, er at de i liten grad fremlegger dokumentasjon, eller at de, som i Giskes tilfelle, ikke forteller hele sannheten.

Jeg er enig i at man ikke bør bruke nasjonale prøver til en ukritisk rangering av skoler. Men selvsagt må man kunne bruke nasjonale prøver til sammenligninger for å lære. Det er ikke usaklig å f.eks. sammenligne resultatene på nasjonale prøver i Oslo med landsgjennomsnittet, selv om man ikke har utviklet sofistikerte skolebidragsindikatorer. I den grad forskerne har studert skolenes bidrag til sosial mobilitet, kommer for øvrig Osloskolen – også der – bedre ut enn landsgjennomsnittet.

Osloelevenes resultater til eksamen i norsk hovedmål ligger på landsgjennomsnittet, enda 40 prosent av dem har et annet morsmål enn norsk eller samisk. Selv om dette bare skulle være sånn omtrent riktig, er det imponerende. 

Det er merkelig at så mange er opptatt av å betvile Osloskolens gode resultater fremfor å bruke tiden på å forbedre de skolene som har dårligere resultater, og som de selv har ansvaret for.