Det finnes to store tenketanker som hvert år prøver å måle den økonomiske friheten i verdens land. Fraser Institute i Canada måler hvert år den økonomiske friheten i ca. 140 land, mens Heritage Foundations Economic Freedom Index dekker over 180 land. Norge er naturlig nok blant de land som alltid skårer høyt, ettersom vi har en svært åpen økonomi og en velordnet kapitalisme.

Indeksen brukes både av tenketankene selv og av mange andre forskere for å beskrive sammenhengen mellom økonomisk frihet og en rekke andre faktorer. Fraser Institute kan bl.a. påvise at det er de økonomisk sett frieste landene som også har den høyeste veksten, den høyeste inntekten pr capita og den høyeste inntekten blant de fattigste i befolkningen.

Der det er mest økonomisk frihet, er det også mest demokrati, best ivaretagelse av menneskerettighetene, best ivaretagelse av miljøet og mest fred.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Nå er også Heritage Foundations indeks brukt på en tilsvarende måte. Richard Florida, forfatteren av The creative class, har sett på sammenhengen mellom økonomisk frihet og toleranse, lykke og likhet. Og det viser seg at sammenhengene også her er tydelige:

Befolkningen i land med stor grad av økonomisk frihet er mer åpne og tolerante overfor etniske minoriteter og homofile enn befolkningen er i land med mindre økonomisk frihet.

Befolkningen i land med stor grad av økonomisk frihet er også lykkeligere enn befolkningen er i land med mindre frihet.

Og – mer interessant: De økonomisk sett frieste landene er også de med størst økonomisk likhet mellom mennesker. Land med stor ulikhet er land med liten økonomisk frihet. Det finnes riktig nok unntak, men det store bildet er nettopp slik: Stor grad av økonomisk frihet henger sammen med høy velstand og stor grad av økonomisk likhet.

Slike analyser sier ikke i seg selv noe om årsak og virkning. Men den sterke sammenhengen mellom økonomisk frihet og kapitalisme på den ene siden – og "alt som er godt" på den annen – bør i hvert fall få kapitalisme-kritikere til å tenke.

USA fremstilles ofte som noe av det verste norske politikere kan tenke seg. I USA føres det som kjent en markedsliberalistisk, kynisk politikk – i motsetning til den solidariske og hjertevarme politikken vi fører her hjemme. At Norge og "den norske modellen" er bedre enn USA og den amerikanske modellen er så innlysende at det ikke engang krever en forklaring.

Det mystiske er at amerikanerne ikke er enig. Skal man tro enkelte norske kommentatorer, må det være fordi de er lurt eller ikke skjønner sitt eget beste.

Det vi sjelden hører noe om, er at amerikanerne faktisk mener noe annet enn vi gjør. De har simpelthen andre politiske holdninger enn de fleste europeere har. De tror mer på Gud og mindre på staten enn den jevne europeer gjør. De ønsker ikke å ha det slik vi har det i Norden. De ønsker seg rett og slett et annet samfunn – preget av mer frihet og en mer begrenset statsmakt.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Da Ronald Reagan holdt sin innsettelsestale i 1981 erklærte han at "staten er ikke løsningen på våre problemer – staten er problemet".  Siden den gang har et meningsmålingsfirma med jevne mellomrom spurt amerikanerne om de er enige eller uenige i Reagans utsagn. I den siste målingen sa 59 prosent at de var enig, mens bare 28 prosent var uenig. Spør man om amerikanerne foretrekker en markedsstyrt eller statsstyrt samfunnsøkonomi, svarer 72 prosent det første.

I en artikkel i Berlingske Tidende skriver professor Peter Kurrild-Klitgaard, som også er tilknyttet den liberale tankesmien Cepos, om dette. Han viser bl.a. til at amerikanernes skepsis til staten har vokst under finanskrisen. Andelen som foretrekker "en mindre offentlig sektor med færre oppgaver" har vokst fra 42 prosent i 2008 til 51 prosent i 2009. Andelen som mener at staten bør gjøre mer for å dekke borgernes behov, er redusert, mens andelen som mener at staten skal overlate mer til næringslivet, har vokst mens Obama har vært president. Andelen som generelt mener at det offentlige skal "gjøre mindre" har vokst kraftig på bekostning av den andelen som mener at det offentlige skal "gjøre mer".

USA har en annen historie og andre tradisjoner enn vi har i Norden.

Hos oss står staten sterkt.

I USA står samfunnet enda sterkere.

I Dagsavisen i dag skriver Svein Tore Marthinsen, som er statsviter og valganalytiker, om hvorfor SV gjør det så dårlig på meningsmålingene. Etter å ha sitert Bård Vegard Solhjell, som mener at "SVs veljarar er nøgd med regjeringa og vil ha oss med der", skriver Marthinsen at hans svar "er at (SVs fall) trolig henger sammen med at velgerne slett ikke er fornøyd med SV." Han mener at partiet, på område etter område, har beveget seg bort fra det som gjorde partiet attraktivt for mange velgere. Han nevner bl.a. motstanden mot Norges tilstedeværelse i Afghanistan, kravet om å avskaffe fattigdommen og motstanden mot forurensende gasskraftverk.

Jeg kunne nevnt en rekke andre små og store saker, som skiller dagens SV fra gårsdagens SV. I forhold til virkelig gamle SV, da museumsvokterne bestemte, er forkjellene enorme – men det er også store forskjeller på SV før 2005 og etter 2005.

Jeg vil ikke påstå at SV i alle slike saker direkte har endret standpunkt eller mener noe helt annet enn før. Det mest påfallende er at SV nå er blitt en del av regjeringsapparatet (med vekt på apparat) – et parti som er mer opptatt av å forsvare det bestående og selve systemet, enn av å være opprørt og indignert over tingenes tilstand.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har førstehåndserfaring fra skolepolitikken og la meg bare nevne den siste lille saken som et eksempel:

Forleden ble det klart at det er nedlagt mange flere skoler under den rødgrønne regjeringen enn det ble nedlagt under Bondevik II-regjeringen. Aftenposten prøver å lage en sak av det, men ingen biter på. SV og Sp gir riktig nok et svar, men det koker bare ned til at det ikke er deres skyld. Skolestrukturen er et kommunalt ansvar, og i mange tilfeller kan det være fornuftig å legge ned små skoler. Og hvis kommunepolitikerne fører en dårlig politikk, kan de skiftes ut.

Svaret er nesten til punkt og prikke det samme som jeg ga da jeg var utdanningsminister. Men den gangen var ikke SV og Senterpartiet fornøyd med svaret. Den gangen het det at "resultatet av skolenedleggelser er at flere og flere barn blir fratatt den menneskerett det er å ha en skole i nærmiljøet" (min uth), og at regjeringen måtte komme med "konkrete politiske tiltak", for ellers ville regjeringens politikk "utradere grendeskolene".

Nå er det SV selv som står for "utraderingen", men det er visstnok ikke lenger like farlig.

SV og Sp er langt fra de eneste partiene som oppfører seg annerledes i opposisjon enn de gjør i regjering. Men når kravene har vært ekstra store, løsningene ekstremt lettvinte, og naiviteten stor i opposisjon, blir kanskje avstanden mellom liv og lære litt for stor.

Og om ikke SV merker det selv, så tror jeg de fleste velgere merker det.

I Dagsavisen i dag skriver Svein Tore Marthinsen, som er statsviter og valganalytiker, om hvorfor SV gjør det så dårlig på meningsmålingene. Etter å ha sitert Bård Vegard Solhjell, som mener at "SVs veljarar er nøgd med regjeringa og vil ha oss med der", skriver Marthinsen at hans svar "er at (SVs fall) trolig henger sammen med at velgerne slett ikke er fornøyd med SV." Han mener at partiet, på område etter område, har beveget seg bort fra det som gjorde partiet attraktivt for mange velgere. Han nevner bl.a. motstanden mot Norges tilstedeværelse i Afghanistan, kravet om å avskaffe fattigdommen og motstanden mot forurensende gasskraftverk.

Jeg kunne nevnt en rekke andre små og store saker, som skiller dagens SV fra gårsdagens SV. I forhold til virkelig gamle SV, da museumsvokterne bestemte, er forkjellene enorme – men det er også store forskjeller på SV før 2005 og etter 2005.

Jeg vil ikke påstå at SV i alle slike saker direkte har endret standpunkt eller mener noe helt annet enn før. Det mest påfallende er at SV nå er blitt en del av regjeringsapparatet (med vekt på apparat) – et parti som er mer opptatt av å forsvare det bestående og selve systemet, enn av å være opprørt og indignert over tingenes tilstand.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg har førstehåndserfaring fra skolepolitikken og la meg bare nevne den siste lille saken som et eksempel:

Forleden ble det klart at det er nedlagt mange flere skoler under den rødgrønne regjeringen enn det ble nedlagt under Bondevik II-regjeringen. Aftenposten prøver å lage en sak av det, men ingen biter på. SV og Sp gir riktig nok et svar, men det koker bare ned til at det ikke er deres skyld. Skolestrukturen er et kommunalt ansvar, og i mange tilfeller kan det være fornuftig å legge ned små skoler. Og hvis kommunepolitikerne fører en dårlig politikk, kan de skiftes ut.

Svaret er nesten til punkt og prikke det samme som jeg ga da jeg var utdanningsminister. Men den gangen var ikke SV og Senterpartiet fornøyd med svaret. Den gangen het det at "resultatet av skolenedleggelser er at flere og flere barn blir fratatt den menneskerett det er å ha en skole i nærmiljøet" (min uth), og at regjeringen måtte komme med "konkrete politiske tiltak", for ellers ville regjeringens politikk "utradere grendeskolene".

Nå er det SV selv som står for "utraderingen", men det er visstnok ikke lenger like farlig.

SV og Sp er langt fra de eneste partiene som oppfører seg annerledes i opposisjon enn de gjør i regjering. Men når kravene har vært ekstra store, løsningene ekstremt lettvinte, og naiviteten stor i opposisjon, blir kanskje avstanden mellom liv og lære litt for stor.

Og om ikke SV merker det selv, så tror jeg de fleste velgere merker det.

Lørdag ble det gjennomført flere demonstrasjoner mot datalagringsdirektivet (DLD).  Demonstrasjonen viser at det er stor motstand mot å implementere direktivet i norsk rett, og at motstanden er bred: Samtlige politiske ungdomsorganisasjoner er motstandere av direktivet og av å innføre direktivet i Norge.

Datalagringsdirektivet har vært på høring siden januar. I disse dager går høringsfristen ut, og i den forbindelse forsøker PST å skremme: Norge vil bli mye mer utsatt for terrorisme og bli en frihavn for kriminalitet, hvis ikke direktivet blir innført. Overdrivelsene står i kø, og skremselspropagandaen fremføres uten nærmere dokumentasjon og med svært liten respekt for de opplagte dilemmaer en rettsstat står overfor i valget mellom effektivitet og kriminalitetsbekjempelse på den ene siden og fortsatt person- og integritetsvern på den annen. Tilhengerne av datalagringsdirektivet og, for den sakens skyld, alle andre etterforsknings- og registreringsmetoder som berører personvernet, bør egentlig takke Georg Apenes og alle andre voktere av personvernet for at de finnes. Uten dem hadde vi forlengst befunnet oss i det totalitære samfunn.

I forbindelse med demonstrasjonen på lørdag fikk noen av oss ekstra mye ros: Enkelte motstandere av EU-medlemskap mente – antagelig ikke helt uten ironi – at det var spesielt heroisk både å være for EU-medlemskap og mot datalagringsdirektivet. Vi setter jo på en måte noe av det kjæreste vi vet, nemlig EØS-avtalen, i fare ved å si nei til et direktiv som kanskje er EØS-relevant. Et nei til direktivet kan jo true EØS-avtalen.

Det er flere grunner til at dette argumentet ikke er så godt som man kanskje kan tro:

For det første: Ja-siden er ikke primært tilhenger av EØS-avtalen. Såvidt jeg husker, er det bare ett parti som ser EØS-avtalen som den beste tilknytningsformen vi kan ha, og det er KrF. Andre mener at det er en avtale vi bør kvitte oss med, eller de mener at den er et nødvendig onde eller, til nød, et nødvendig gode mens vi venter og håper på noe bedre. Nei til EU og SV, for eksempel, er motstandere av både EU og EØS. Høyre og Arbeiderpartiet er for EU-medlemskap og ser på EØS-avtalen som en nest beste løsning – et nødvendig onde – så lenge Norge ikke er medlem.

Problemet med EØS-avtalen er at den er en husmannskontrakt. Vi blir i praksis tvunget til å implementere en enorm mengde regler i norsk rett – uten å ha noen mulighet for påvirkning. Og både fordi vi ikke kan påvirke, og fordi vi som regel kommer inn i prosessen lenge etter at debatten er ferdig i EU, blir det vanligvis heller ingen debatt her hjemme.

Men altså: Vi som er på ja-siden, er ikke på ja-siden fordi vi drømmer om passivitet, manglende påvirkningskraft og underkastelse. Vi er på ja-siden, fordi vi vil være med å ta ansvar for og forme Europa. Vi vil være med i EU, fordi vi da kan gjøre vår stemme gjeldende og ha en legitim plass i debatten om f.eks. datalagringsdirektivet. Vi regner ikke med å vinne alle politiske kamper i EU, for det gjør vi jo heller ikke i kommunestyret eller i Stortinget, men vi regner med å ha langt, langt større innflytelse innenfor enn vi nå har utenfor.

EØS-avtalen er, prinsipielt sett, ille nok som den er. Den ville være enda mye verre, hvis den også formelt tvang oss til å implementere alt som kommer fra EU. Men det gjør den ikke. Vi har en reservasjonsrett – vi kan nedlegge veto.

Det sier seg selv at en slik reservasjonsrett ikke bør brukes i utide. EØS-avtalen er (dessverre) svært viktig for Norge, og en slik avtale er ikke et leketøy for Norge. Men når det er alvorlig ment og når viktige prinsipper står på spill, er det selvsagt helt legitimt – og viktig – å bruke reservasjonsretten. Å betrakte det som spesielt imponerende at ja-siden vil gjøre det, virker som en nedvurdering av alvoret i vår motstand mot datalagringsdirektivet.

Et nei til direktivet vil selvsagt kunne ha konsekvenser. I verste fall setter det EØS-avtalen i fare. Men det er kanskje på tide å ta den egentlige debatten: Skal vi være medlem av EU eller skal vi ikke? Nesten alle syns nå å mene at EØS-avtalen er svært uheldig for norsk demokrati. Nesten ingen liker den. Nesten alle mener at vi enten bør melde oss helt ut eller helt inn. Så om resultatet skulle bli en ordentlig debatt om realitetene, så er det kanskje ikke så dumt?

For det annet: Når dette er sagt, må jeg også skynde meg å legge til at lite av dette er veldig sannsynlig. I en betenkning av juss-professorene Fredrik Sejersted og Finn Arnesen reises det spørsmål om hvorvidt EØS-trusselen overhodet er relevant når det gjelder datalagringsdirektivet. De mener at det kan argumenteres for at direktivet faller utenfor EØS-avtalens virkeområde og altså ikke er EØS-relevant – eller at det bare er svært beskjedne deler av EØS-avtalen som blir berørt, slik at konsekvensene av en eventuell reservasjon vil bli tilsvarende beskjedne.

Det er altså slett ikke sikkert at en reservasjon mot å innføre direktivet vil ha noen store konsekvenser. Dessuten er det jo fortsatt flere EU-land som selv har problemer med direktivet, hvorav Sverige er ett.

For det tredje: EØS-avtalen er en typisk pragmatisk avtale. Da vi ikke ble medlem av EU, måtte vi finne en annen løsning på et praktisk problem. Datalagringsdirektivet, derimot, berører svært viktige prinsipper i et liberalt demokrati – nemlig retten til privatliv, til autonomi og til å anses som uskyldig inntil det motsatte er bevist. Forvaltningen av slike prinsipper kjennetegnes nettopp av at det må gå en grense, og at de ikke kan selges ut bitvis, bare fordi det er bekvemt.

EØS-avtalen svekker norsk demokrati. Datalagringsdirektivet vil svekke det enda mye mer.

I boken Til forsvar for personvernet, som Civita nettopp har utgitt, skriver Lars Svendsen at frihet må innebære muligheten til å realisere det gode liv på ens egen måte.
 
Det er dette som er kjernen i det liberale demokrati, og det er denne kjernen som nå står på spill.

Lørdag ble det gjennomført flere demonstrasjoner mot datalagringsdirektivet (DLD).  Demonstrasjonen viser at det er stor motstand mot å implementere direktivet i norsk rett, og at motstanden er bred: Samtlige politiske ungdomsorganisasjoner er motstandere av direktivet og av å innføre direktivet i Norge.

Datalagringsdirektivet har vært på høring siden januar. I disse dager går høringsfristen ut, og i den forbindelse forsøker PST å skremme: Norge vil bli mye mer utsatt for terrorisme og bli en frihavn for kriminalitet, hvis ikke direktivet blir innført. Overdrivelsene står i kø, og skremselspropagandaen fremføres uten nærmere dokumentasjon og med svært liten respekt for de opplagte dilemmaer en rettsstat står overfor i valget mellom effektivitet og kriminalitetsbekjempelse på den ene siden og fortsatt person- og integritetsvern på den annen. Tilhengerne av datalagringsdirektivet og, for den sakens skyld, alle andre etterforsknings- og registreringsmetoder som berører personvernet, bør egentlig takke Georg Apenes og alle andre voktere av personvernet for at de finnes. Uten dem hadde vi forlengst befunnet oss i det totalitære samfunn.

I forbindelse med demonstrasjonen på lørdag fikk noen av oss ekstra mye ros: Enkelte motstandere av EU-medlemskap mente – antagelig ikke helt uten ironi – at det var spesielt heroisk både å være for EU-medlemskap og mot datalagringsdirektivet. Vi setter jo på en måte noe av det kjæreste vi vet, nemlig EØS-avtalen, i fare ved å si nei til et direktiv som kanskje er EØS-relevant. Et nei til direktivet kan jo true EØS-avtalen.

Det er flere grunner til at dette argumentet ikke er så godt som man kanskje kan tro:

For det første: Ja-siden er ikke primært tilhenger av EØS-avtalen. Såvidt jeg husker, er det bare ett parti som ser EØS-avtalen som den beste tilknytningsformen vi kan ha, og det er KrF. Andre mener at det er en avtale vi bør kvitte oss med, eller de mener at den er et nødvendig onde eller, til nød, et nødvendig gode mens vi venter og håper på noe bedre. Nei til EU og SV, for eksempel, er motstandere av både EU og EØS. Høyre og Arbeiderpartiet er for EU-medlemskap og ser på EØS-avtalen som en nest beste løsning – et nødvendig onde – så lenge Norge ikke er medlem.

Problemet med EØS-avtalen er at den er en husmannskontrakt. Vi blir i praksis tvunget til å implementere en enorm mengde regler i norsk rett – uten å ha noen mulighet for påvirkning. Og både fordi vi ikke kan påvirke, og fordi vi som regel kommer inn i prosessen lenge etter at debatten er ferdig i EU, blir det vanligvis heller ingen debatt her hjemme.

Men altså: Vi som er på ja-siden, er ikke på ja-siden fordi vi drømmer om passivitet, manglende påvirkningskraft og underkastelse. Vi er på ja-siden, fordi vi vil være med å ta ansvar for og forme Europa. Vi vil være med i EU, fordi vi da kan gjøre vår stemme gjeldende og ha en legitim plass i debatten om f.eks. datalagringsdirektivet. Vi regner ikke med å vinne alle politiske kamper i EU, for det gjør vi jo heller ikke i kommunestyret eller i Stortinget, men vi regner med å ha langt, langt større innflytelse innenfor enn vi nå har utenfor.

EØS-avtalen er, prinsipielt sett, ille nok som den er. Den ville være enda mye verre, hvis den også formelt tvang oss til å implementere alt som kommer fra EU. Men det gjør den ikke. Vi har en reservasjonsrett – vi kan nedlegge veto.

Det sier seg selv at en slik reservasjonsrett ikke bør brukes i utide. EØS-avtalen er (dessverre) svært viktig for Norge, og en slik avtale er ikke et leketøy for Norge. Men når det er alvorlig ment og når viktige prinsipper står på spill, er det selvsagt helt legitimt – og viktig – å bruke reservasjonsretten. Å betrakte det som spesielt imponerende at ja-siden vil gjøre det, virker som en nedvurdering av alvoret i vår motstand mot datalagringsdirektivet.

Et nei til direktivet vil selvsagt kunne ha konsekvenser. I verste fall setter det EØS-avtalen i fare. Men det er kanskje på tide å ta den egentlige debatten: Skal vi være medlem av EU eller skal vi ikke? Nesten alle syns nå å mene at EØS-avtalen er svært uheldig for norsk demokrati. Nesten ingen liker den. Nesten alle mener at vi enten bør melde oss helt ut eller helt inn. Så om resultatet skulle bli en ordentlig debatt om realitetene, så er det kanskje ikke så dumt?

For det annet: Når dette er sagt, må jeg også skynde meg å legge til at lite av dette er veldig sannsynlig. I en betenkning av juss-professorene Fredrik Sejersted og Finn Arnesen reises det spørsmål om hvorvidt EØS-trusselen overhodet er relevant når det gjelder datalagringsdirektivet. De mener at det kan argumenteres for at direktivet faller utenfor EØS-avtalens virkeområde og altså ikke er EØS-relevant – eller at det bare er svært beskjedne deler av EØS-avtalen som blir berørt, slik at konsekvensene av en eventuell reservasjon vil bli tilsvarende beskjedne.

Det er altså slett ikke sikkert at en reservasjon mot å innføre direktivet vil ha noen store konsekvenser. Dessuten er det jo fortsatt flere EU-land som selv har problemer med direktivet, hvorav Sverige er ett.

For det tredje: EØS-avtalen er en typisk pragmatisk avtale. Da vi ikke ble medlem av EU, måtte vi finne en annen løsning på et praktisk problem. Datalagringsdirektivet, derimot, berører svært viktige prinsipper i et liberalt demokrati – nemlig retten til privatliv, til autonomi og til å anses som uskyldig inntil det motsatte er bevist. Forvaltningen av slike prinsipper kjennetegnes nettopp av at det må gå en grense, og at de ikke kan selges ut bitvis, bare fordi det er bekvemt.

EØS-avtalen svekker norsk demokrati. Datalagringsdirektivet vil svekke det enda mye mer.

I boken Til forsvar for personvernet, som Civita nettopp har utgitt, skriver Lars Svendsen at frihet må innebære muligheten til å realisere det gode liv på ens egen måte.
 
Det er dette som er kjernen i det liberale demokrati, og det er denne kjernen som nå står på spill.

I går skrev jeg hvordan partiene ofte karikerer og overdriver når de skal beskrive farene ved andre partiers politikk, og at dette nok oftest rammer Fremskrittspartiet mest.

Men det rammer også de andre partiene.

Av og til blir overdrivelsene så store at det bare virker utroverdig. Her er ett eksempel, som jeg tilfeldigvis så da jeg forleden leste Ny Tid.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I spalten "Unge stemmer" er det denne gangen Martin Henriksen fra AUF som skriver om Skoleforskjeller i 2011. La oss se på første avsnitt og ta det setning for setning:

Martin Henriksen (MH): Skolespørsmål kommer til å bli avgjørende også ved valget i 2011.

Kommentar fra meg (KC): Det kan tenkes, og i så fall er det imponerende. Skole har vært en hovedsak i mange valgkamper allerede, og det er bra!

MH: De ideologiske forskjellene er like store nå som før.

KC: Virkelig? Såvidt jeg kan bedømme, er de ideologiske forskjellene langt mindre enn før. Jeg tror også at de fleste observatører ser hva som har skjedd: Venstresiden har, etter 30 år, gitt opp sin motstand mot kunnskapsskolen. Det kan være flere grunner til det. En av dem er antagelig de mange undersøkelser som viser store mangler i elevenes kunnskaper og ferdigheter. Både SV (bl.a. ved Djupedal) og Arbeiderpartiet (bl.a. ved Huitfeldt) har innrømmet at venstresiden har gjort feil. SV har nå ansvaret for å gjennomføre en reform som ble foreslått og vedtatt av den forrige borgerlige regjering.

MH: Mens vår regjering satser på fellesskolen, ivrer høyresida fortsatt for å gjennomføre en storstilt konkurransereform med virkemidler som privatisering, rangering, stykkprisfinansiering og karakterbaserte inntakssystemer.

KC: Større og mer tilslørende ord er det vel nesten ikke mulig å bruke om de mikroskopiske forskjellene som finnes på dette området. En "storstilt konkurransereform" har jeg faktisk aldri hørt at noen partier i Norge går inn for, men delelementene er lettere å kommentere:
 
Det finnes ingen partier i Norge som går inn for "privatisering" av skolen. Derimot aksepterer alle partier at det etableres private skoler. Alle partier er også villige til å gi økonomisk støtte til enkelte private skoler. Forskjellen på de rødgrønne partiene og "høyresida" er at høyresiden vil gi støtte til alle private skoler som oppfyller bestemte krav til kvalitet, uavhengig av faglig profil på skolen – mens de rødgrønne i hovedsak bare vil gi støtte til religiøse skoler, pedagogiske skoler, idrettsgymnas og internasjonale skoler. Uansett er det neppe snakk om mer enn to – fem prosent av elevene som vil gå i private skoler. (I andre land kalles før øvrig de norske privatskolene for noe i nærheten av offentlige skoler, fordi de både er regulert, kontrollert og finansiert av det offentlige.)

Det er heller ingen partier som går inn for "rangering". Men høyresiden er for større åpenhet om resultater i skolen – omtrent slik det praktiseres i bl.a. Oslo. Denne åpenheten dreier seg om skolenes og ikke elevenes resultater og tar derfor fullt ut hensyn til personvernet. Dette helt i motsetning til skattelistene, som venstresiden er så begeistret for, og som inneholder opplysninger om individer og derfor kolliderer med hensynet til personvernet.

"Stykkprisfinansiering" er heller ikke et særlig relevant spørsmål for å skille høyresiden fra venstresiden. Skolen er stort sett finansert av rammefinansiering til kommunene – mens kommunene selv kan velge sin egen finansieringsmodell. Det er elementer av stykkprisfinansiering i mange kommuner, men det er ikke resultat av noen "storstilt" reform og er antagelig svært lite egnet til å skille høyre fra venstre. Gudmund Hernes døpte i sin tid om "stykkprisfinansiering" til "innsatsstyrt finansiering", antagelig for å skille Ap fra høyresiden, men noen substansiell betydning hadde det ikke.

"Karakterbaserte inntakssystemer" i videregående opplæring er meget bra, og det finnes i heldigvis i mange fylker. Det er synd og forbausende, hvis det bare er høyresiden som går inn for å bruke slike systemer, som, i større eller mindre grad, er basert på karakterer. Hvordan vil i så fall venstresiden bestemme inntaket, hvis man ikke skal ta hensyn til karakterer?

MH: De samme partiene (altså høyresiden) ser dessuten fremdeles ikke ut til å forstå at kvalitet koster penger.

KC: Joda, alle partier forstår at kvalitet koster penger. De forstår det så godt at det ikke er mulig å finne ett parti som er villig til å bevilge mindre penger til skolen enn de andre partiene. Alle vil bevilge mye, og de fleste partiene har også bevist det i praksis i regjering. Husker jeg ikke feil, har det også blitt vist at det er høyresiden som bruker mest i kommunene. Alt i alt bruker Norge nå mest i verden på skole, men det rare er: Vi har ikke best kvalitet i skolen. Så selv om kvalitet koster penger, er tydeligvis ikke penger en garanti for kvalitet. Dette sa jeg mange ganger da jeg var utdanningsminister, og nå sier også den rødgrønne regjeringen det. En del av dokumentene den skriver om ressurser i skolen er som en blåkopi av det Bondevik II-regjeringen skrev.

MH: Det til tross for at det er enighet i fagmiljøene om at bedre og mer læring forutsetter flere lærere og mindre elevgrupper.

KC: Stort mer feilaktig, for ikke å si løgnaktig, kan det vel nesten ikke sies. Problemet er vel omtrent nøyaktig det motsatte: Det er ikke enighet i fagmiljøene om at bedre og mer læring forutsetter flere lærere og mindre elevgrupper. Tvert om er det vel riktigere å si at det er temmelig bred enighet om det motsatte – om at bedre og mer læring ikke forutsetter flere lærere og/eller mindre elevgrupper. Det er jo dette som viser seg i både nasjonale og internasjonale undersøkelser: Norge bruker mest, men har ikke den beste skolen. Andre bruker mindre, men har en bedre skole. Tilsvarende forskjeller finnes mellom kommunene.

Martin Henriksen er helt sikkert ikke verre enn mange andre politikere. Men når det må brukes så mange stråmenn for å skape skiller i politikken, tyder det på at skillene i virkeligheten er små.

Kanskje for små.

I går skrev jeg hvordan partiene ofte karikerer og overdriver når de skal beskrive farene ved andre partiers politikk, og at dette nok oftest rammer Fremskrittspartiet mest.

Men det rammer også de andre partiene.

Av og til blir overdrivelsene så store at det bare virker utroverdig. Her er ett eksempel, som jeg tilfeldigvis så da jeg forleden leste Ny Tid.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

I spalten "Unge stemmer" er det denne gangen Martin Henriksen fra AUF som skriver om Skoleforskjeller i 2011. La oss se på første avsnitt og ta det setning for setning:

Martin Henriksen (MH): Skolespørsmål kommer til å bli avgjørende også ved valget i 2011.

Kommentar fra meg (KC): Det kan tenkes, og i så fall er det imponerende. Skole har vært en hovedsak i mange valgkamper allerede, og det er bra!

MH: De ideologiske forskjellene er like store nå som før.

KC: Virkelig? Såvidt jeg kan bedømme, er de ideologiske forskjellene langt mindre enn før. Jeg tror også at de fleste observatører ser hva som har skjedd: Venstresiden har, etter 30 år, gitt opp sin motstand mot kunnskapsskolen. Det kan være flere grunner til det. En av dem er antagelig de mange undersøkelser som viser store mangler i elevenes kunnskaper og ferdigheter. Både SV (bl.a. ved Djupedal) og Arbeiderpartiet (bl.a. ved Huitfeldt) har innrømmet at venstresiden har gjort feil. SV har nå ansvaret for å gjennomføre en reform som ble foreslått og vedtatt av den forrige borgerlige regjering.

MH: Mens vår regjering satser på fellesskolen, ivrer høyresida fortsatt for å gjennomføre en storstilt konkurransereform med virkemidler som privatisering, rangering, stykkprisfinansiering og karakterbaserte inntakssystemer.

KC: Større og mer tilslørende ord er det vel nesten ikke mulig å bruke om de mikroskopiske forskjellene som finnes på dette området. En "storstilt konkurransereform" har jeg faktisk aldri hørt at noen partier i Norge går inn for, men delelementene er lettere å kommentere:
 
Det finnes ingen partier i Norge som går inn for "privatisering" av skolen. Derimot aksepterer alle partier at det etableres private skoler. Alle partier er også villige til å gi økonomisk støtte til enkelte private skoler. Forskjellen på de rødgrønne partiene og "høyresida" er at høyresiden vil gi støtte til alle private skoler som oppfyller bestemte krav til kvalitet, uavhengig av faglig profil på skolen – mens de rødgrønne i hovedsak bare vil gi støtte til religiøse skoler, pedagogiske skoler, idrettsgymnas og internasjonale skoler. Uansett er det neppe snakk om mer enn to – fem prosent av elevene som vil gå i private skoler. (I andre land kalles før øvrig de norske privatskolene for noe i nærheten av offentlige skoler, fordi de både er regulert, kontrollert og finansiert av det offentlige.)

Det er heller ingen partier som går inn for "rangering". Men høyresiden er for større åpenhet om resultater i skolen – omtrent slik det praktiseres i bl.a. Oslo. Denne åpenheten dreier seg om skolenes og ikke elevenes resultater og tar derfor fullt ut hensyn til personvernet. Dette helt i motsetning til skattelistene, som venstresiden er så begeistret for, og som inneholder opplysninger om individer og derfor kolliderer med hensynet til personvernet.

"Stykkprisfinansiering" er heller ikke et særlig relevant spørsmål for å skille høyresiden fra venstresiden. Skolen er stort sett finansert av rammefinansiering til kommunene – mens kommunene selv kan velge sin egen finansieringsmodell. Det er elementer av stykkprisfinansiering i mange kommuner, men det er ikke resultat av noen "storstilt" reform og er antagelig svært lite egnet til å skille høyre fra venstre. Gudmund Hernes døpte i sin tid om "stykkprisfinansiering" til "innsatsstyrt finansiering", antagelig for å skille Ap fra høyresiden, men noen substansiell betydning hadde det ikke.

"Karakterbaserte inntakssystemer" i videregående opplæring er meget bra, og det finnes i heldigvis i mange fylker. Det er synd og forbausende, hvis det bare er høyresiden som går inn for å bruke slike systemer, som, i større eller mindre grad, er basert på karakterer. Hvordan vil i så fall venstresiden bestemme inntaket, hvis man ikke skal ta hensyn til karakterer?

MH: De samme partiene (altså høyresiden) ser dessuten fremdeles ikke ut til å forstå at kvalitet koster penger.

KC: Joda, alle partier forstår at kvalitet koster penger. De forstår det så godt at det ikke er mulig å finne ett parti som er villig til å bevilge mindre penger til skolen enn de andre partiene. Alle vil bevilge mye, og de fleste partiene har også bevist det i praksis i regjering. Husker jeg ikke feil, har det også blitt vist at det er høyresiden som bruker mest i kommunene. Alt i alt bruker Norge nå mest i verden på skole, men det rare er: Vi har ikke best kvalitet i skolen. Så selv om kvalitet koster penger, er tydeligvis ikke penger en garanti for kvalitet. Dette sa jeg mange ganger da jeg var utdanningsminister, og nå sier også den rødgrønne regjeringen det. En del av dokumentene den skriver om ressurser i skolen er som en blåkopi av det Bondevik II-regjeringen skrev.

MH: Det til tross for at det er enighet i fagmiljøene om at bedre og mer læring forutsetter flere lærere og mindre elevgrupper.

KC: Stort mer feilaktig, for ikke å si løgnaktig, kan det vel nesten ikke sies. Problemet er vel omtrent nøyaktig det motsatte: Det er ikke enighet i fagmiljøene om at bedre og mer læring forutsetter flere lærere og mindre elevgrupper. Tvert om er det vel riktigere å si at det er temmelig bred enighet om det motsatte – om at bedre og mer læring ikke forutsetter flere lærere og/eller mindre elevgrupper. Det er jo dette som viser seg i både nasjonale og internasjonale undersøkelser: Norge bruker mest, men har ikke den beste skolen. Andre bruker mindre, men har en bedre skole. Tilsvarende forskjeller finnes mellom kommunene.

Martin Henriksen er helt sikkert ikke verre enn mange andre politikere. Men når det må brukes så mange stråmenn for å skape skiller i politikken, tyder det på at skillene i virkeligheten er små.

Kanskje for små.

Mange i Fremskrittspartiet misliker sterkt at partiet blir sammenlignet med Dansk Folkeparti. De føler at Frp er mer i slekt med det danske Venstre og dyrker derfor forbindelser med dette partiet.

Hvilket parti det danske Venstre føler seg mest i slekt med, kan sikkert diskuteres: Formelt er det det norske Venstre som er søster- parti, mens mange vil mene at det er Høyre som politisk sett nå er mest i slekt med Venstre i Danmark. Men også Fremskrittspartiet dyrker altså forbindelsene til det danske Venstre. Samtidig er det neppe noen kontakt mellom Frp og Dansk Folkeparti.

Uansett hva Fremskrittspartiet måtte mene, er det imidlertid et faktum at mange sammenligner Frp med Dansk Folkeparti. Slik Dansk Folkeparti fremstår i norsk presse, kan det virke nokså upassende – men ser man Dansk Folkeparti fra Danmark, virker ikke sammenligningen like urimelig. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

I norsk presse har både Dansk Folkeparti, dansk innvandrings- politikk og dansk samfunnsdebatt ofte blitt demonisert. Uttrykket "danske tilstander" har blitt brukt om "mørkeblå" politiske tilstander, et brutal tone i samfunnsdebatten, en kynisk innvandringspolitikk og intoleranse overfor innvandrere. Dette kom bl.a. tydelig frem i forbindelse med den siste valgkampen i Danmark, da norske journalister ikke greide å skjule sin begeistring for og håp om en ny sosialdemokratisk regjering. At alle partier i Danmark, inklusive SF, var enige om de mest kontroversielle sidene ved dansk innvandringspolitikk, kom nesten ikke frem i norsk presse.

Selv har jeg ved et par anledninger forsøkt å korrigere dette synet på Danmark. I en artikkel i Dagbladet i mars 2007 skrev jeg bl.a. at det antagelig er "overraskende for mange nordmenn at innvandrere føler seg mer velkomne i Danmark enn i de fleste andre land. Motstanden mot et multikulturelt samfunn er lavere enn gjennomsnittet i EU, og hele 93 prosent av de dansker som arbeider sammen med personer med en annen etnisk bakgrunn, sier at det er problemfritt. Andelen innvandrere som føler seg godt integrert i Danmark øker, og det er kanskje ikke så rart. Arbeidsledigheten blant unge innvandrere er den laveste i hele OECD." Danmark kommer også helt på topp i en undersøkelse som måler befolkningens "vennlighet og imøtekommenhet overfor andre".

En relativt streng innvandrings- og integreringspolitikk og en "hard" tone i samfunnsdebatten kan altså eksistere side om side med tolerante og positive holdninger til innvandrere i befolkningen.  Om det er på grunn av eller på tross av Dansk Folkeparti kan sikkert diskuteres, men jeg tror faktisk DF skal ha en del av æren. Akkurat som en Mohyeldeen Mohammad kan lokke frem moderate muslimer, kan kanskje en Pia Kjærsgaard lokke frem mer liberale stemmer. Man så det godt i Danmark etter den første karikaturstriden: Plutselig flommet avisene over av innlegg og ytringer fra vanlige muslimske borgere.

Den danske journalisten og forfatteren Erik Meier Carlsen har nylig skrevet bok om dette og hevder at den "brutale" debatten og den voksende støtten til Dansk Folkeparti har gått hånd i hånd med stigende toleranse overfor innvandrere i befolkningen – fordi debatten har virket "rensende – som en katarsis". Klam konsensus er altså ikke alltid best.

Noe lignende ser ut til å ha skjedd i Norge: Samtidig som støtten til det innvandringskritiske Fremskrittspartiet har vokst, har de positive holdningene og toleransen for innvandrere vokst. Og den vokser mest blant dem som har mest kontakt med innvandrere selv. Vi har sett dette i undersøkelser før, men nylig kom en ny bekreftelse fra Norsk Monitor: Fra 1993, da det første gang spurte om dette og fram til i dag, er nordmenn blitt stadig mer positive til innvandrere. I dag sier 55 prosent at innvandrere fra fremmede kulturer er en berikelse for det norske samfunn. For 17 år siden sa bare 35 prosent det samme. Andelen som ser dette som en trussel har sunket fra 40 prosent til 25 prosent fra 1993 til i dag.

Erik Meier Carlsen fremsetter også en annen interessant påstand. Han mener at Dansk Folkeparti har bidratt til å styrke oppslutningen om velferdsstaten. Hvis også dette er et resonnement som kan overføres til Fremskrittspartiet og Norge, er det i hvert fall i strid med statsministerens syn. Han mener jo at Frp truer velferdsstaten og "den norske modellen".

Jeg tror Meier Carlsen har et poeng, og jeg tror at det også gjelder i Norge. For også Fremskrittspartiet har jo blitt en varm forsvarer av en sterk stat som tar et stort ansvar for veferdsoppgavene. Ja, partiet vil ofte bruker mer penger på offentlig velferd enn de andre partiene. Samtidig er en del av argumentasjonen som Frp bruker i innvandringspolitikken knyttet til velferdsstaten: I valget mellom å ha en sjenerøs innvandringspolitikk eller en sjenerøs velferdsstat velger Fremskrittspartiet det siste.

Mange er uenige med Fremskrittspartiet, både i innvandrings- politikken og i velferdspolitikken. Jeg er en av dem. Men de skadelige virkningene av partiet og dets politikk karikeres og overdrives ofte veldig.

Slikt rammer også andre partier, men det rammer som regel Fremskrittspartiet mest.

Mange i Fremskrittspartiet misliker sterkt at partiet blir sammenlignet med Dansk Folkeparti. De føler at Frp er mer i slekt med det danske Venstre og dyrker derfor forbindelser med dette partiet.

Hvilket parti det danske Venstre føler seg mest i slekt med, kan sikkert diskuteres: Formelt er det det norske Venstre som er søster- parti, mens mange vil mene at det er Høyre som politisk sett nå er mest i slekt med Venstre i Danmark. Men også Fremskrittspartiet dyrker altså forbindelsene til det danske Venstre. Samtidig er det neppe noen kontakt mellom Frp og Dansk Folkeparti.

Uansett hva Fremskrittspartiet måtte mene, er det imidlertid et faktum at mange sammenligner Frp med Dansk Folkeparti. Slik Dansk Folkeparti fremstår i norsk presse, kan det virke nokså upassende – men ser man Dansk Folkeparti fra Danmark, virker ikke sammenligningen like urimelig. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

I norsk presse har både Dansk Folkeparti, dansk innvandrings- politikk og dansk samfunnsdebatt ofte blitt demonisert. Uttrykket "danske tilstander" har blitt brukt om "mørkeblå" politiske tilstander, et brutal tone i samfunnsdebatten, en kynisk innvandringspolitikk og intoleranse overfor innvandrere. Dette kom bl.a. tydelig frem i forbindelse med den siste valgkampen i Danmark, da norske journalister ikke greide å skjule sin begeistring for og håp om en ny sosialdemokratisk regjering. At alle partier i Danmark, inklusive SF, var enige om de mest kontroversielle sidene ved dansk innvandringspolitikk, kom nesten ikke frem i norsk presse.

Selv har jeg ved et par anledninger forsøkt å korrigere dette synet på Danmark. I en artikkel i Dagbladet i mars 2007 skrev jeg bl.a. at det antagelig er "overraskende for mange nordmenn at innvandrere føler seg mer velkomne i Danmark enn i de fleste andre land. Motstanden mot et multikulturelt samfunn er lavere enn gjennomsnittet i EU, og hele 93 prosent av de dansker som arbeider sammen med personer med en annen etnisk bakgrunn, sier at det er problemfritt. Andelen innvandrere som føler seg godt integrert i Danmark øker, og det er kanskje ikke så rart. Arbeidsledigheten blant unge innvandrere er den laveste i hele OECD." Danmark kommer også helt på topp i en undersøkelse som måler befolkningens "vennlighet og imøtekommenhet overfor andre".

En relativt streng innvandrings- og integreringspolitikk og en "hard" tone i samfunnsdebatten kan altså eksistere side om side med tolerante og positive holdninger til innvandrere i befolkningen.  Om det er på grunn av eller på tross av Dansk Folkeparti kan sikkert diskuteres, men jeg tror faktisk DF skal ha en del av æren. Akkurat som en Mohyeldeen Mohammad kan lokke frem moderate muslimer, kan kanskje en Pia Kjærsgaard lokke frem mer liberale stemmer. Man så det godt i Danmark etter den første karikaturstriden: Plutselig flommet avisene over av innlegg og ytringer fra vanlige muslimske borgere.

Den danske journalisten og forfatteren Erik Meier Carlsen har nylig skrevet bok om dette og hevder at den "brutale" debatten og den voksende støtten til Dansk Folkeparti har gått hånd i hånd med stigende toleranse overfor innvandrere i befolkningen – fordi debatten har virket "rensende – som en katarsis". Klam konsensus er altså ikke alltid best.

Noe lignende ser ut til å ha skjedd i Norge: Samtidig som støtten til det innvandringskritiske Fremskrittspartiet har vokst, har de positive holdningene og toleransen for innvandrere vokst. Og den vokser mest blant dem som har mest kontakt med innvandrere selv. Vi har sett dette i undersøkelser før, men nylig kom en ny bekreftelse fra Norsk Monitor: Fra 1993, da det første gang spurte om dette og fram til i dag, er nordmenn blitt stadig mer positive til innvandrere. I dag sier 55 prosent at innvandrere fra fremmede kulturer er en berikelse for det norske samfunn. For 17 år siden sa bare 35 prosent det samme. Andelen som ser dette som en trussel har sunket fra 40 prosent til 25 prosent fra 1993 til i dag.

Erik Meier Carlsen fremsetter også en annen interessant påstand. Han mener at Dansk Folkeparti har bidratt til å styrke oppslutningen om velferdsstaten. Hvis også dette er et resonnement som kan overføres til Fremskrittspartiet og Norge, er det i hvert fall i strid med statsministerens syn. Han mener jo at Frp truer velferdsstaten og "den norske modellen".

Jeg tror Meier Carlsen har et poeng, og jeg tror at det også gjelder i Norge. For også Fremskrittspartiet har jo blitt en varm forsvarer av en sterk stat som tar et stort ansvar for veferdsoppgavene. Ja, partiet vil ofte bruker mer penger på offentlig velferd enn de andre partiene. Samtidig er en del av argumentasjonen som Frp bruker i innvandringspolitikken knyttet til velferdsstaten: I valget mellom å ha en sjenerøs innvandringspolitikk eller en sjenerøs velferdsstat velger Fremskrittspartiet det siste.

Mange er uenige med Fremskrittspartiet, både i innvandrings- politikken og i velferdspolitikken. Jeg er en av dem. Men de skadelige virkningene av partiet og dets politikk karikeres og overdrives ofte veldig.

Slikt rammer også andre partier, men det rammer som regel Fremskrittspartiet mest.