Debatten om den danske modellen, som av forskere ofte regnes som mer “ur-nordisk” enn den norske modellen, ligner mye på den norske debatten. I Danmark snakker man riktig nok ikke så mye om at det er en sosialdemokratisk modell, ettersom sosialdemokratiet har hatt langt mindre innflytelse i dansk politikk enn i norsk politikk. I dansk debatt snakker man derfor like mye om en “sosialliberal” modell.

I Danmark er det heller ingen som påstår at det (bare) er sosialdemokratiet som “eier” eller har funnet opp modellen. I den grad det finnes noen partier som kan sies å ha eierskap til modellens opprinnelse, er det de danske partiene Højre (nå Konservative) og Venstre. Men mest av alt oppsto den, ifølge en professor som nylig holdt sin tiltredelsesforelesning om den danske modellen, som resultat av “et tilfælde”.

I dag betraktes modellen som noe “sakralt”, ifølge den samme professor: Den har blitt en “verdi i seg selv” og det han kaller en “kritikkløs sone”. Man behøver ikke lenger argumentere rasjonelt mot et gitt forslag – man kan bare henvise til at det vil “bryte med den danske modellen”.

Shoppingtips

Gaveideer til under 500-lappen

Slik er det blitt også i Norge. Venstresiden definerer modellen slik den vil, og ofte ganske forskjellig – og deretter er ethvert forslag som venstresiden ikke liker, et “brudd med den norske modellen”. Det er selvsagt bare tøys, og har historien og formodningen mot seg – men slik er debattklimaet blitt, også fordi mange i mediene sluker denne typen argumenter rått.

Direkte komisk blir det når man hører SV og representanter for partiet Rødt forsvare den norske modellen. Er det to partier som historisk har gjort alt de kunne for å innføre helt andre modeller, så er det disse to partiene og Rødts forløpere. At de nå fremstiller seg selv som modellens varmeste forsvarere er derfor dypt ironisk: Kampsaken er altså nå å bevare den samfunnsmodellen partiene Høyre, Venstre og Arbeiderpartiet, dvs “høyrekreftene”,  har bygget opp.

Den nordiske modellen burde ikke tilhøre en kritikkløs sone. Modellens suksess har historisk vært sterkt avhengig av at den er i endring.

Slik må det også være i fremtiden.

LO er skeptisk til nattåpne butikker, men vil gjerne ha nattåpne barnehager.

Nattåpne barnehager trengs til barna, bl.a. fordi vi har nattåpne restauranter for de voksne.

KrF er som vanlig skeptisk til det meste. De er redde for nattåpne restauranter, fordi det kan føre til fyll – og de er redde for nattåpne barnehager, fordi det ikke er bra for barna.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Om ti år er nok alle problemene løst. Da har vi sikkert både nattåpne restauranter, nattåpne butikker og nattåpne barnehager.

Da kan de rødgrønne partiene skryte av hvordan de bygde velferdsstaten og kjempet frem det ene fremskrittet etter det andre – mot KrFs vilje.

KrF dilter jo alltid etter.

KrF mener bl.a. at det kan være fint for barn å være litt sammen med sine foreldre. KrF mener også at det kan være spesielt fint for barn at foreldrene er til stede når de plutselig våkner om natten.

Men alle skjønner selvsagt hvor latterlig gammeldags slike synspunkter er.

Men for ordens skyld: Dette var ironisk ment. Det jeg egentlig mener, er at KrF har et viktig budskap, som bør lede til refleksjon. Det er ikke sikkert at KrF vinner debatten eller behøver å vinne den. Kanskje vil også KrF forandre mening. Men jeg ville ikke like å leve i et samfunn der ingen reagerer på et forslag om nattåpne barnehager.

Så til de rødgrønne vil jeg si: Også de som dilter etter, kan ha en viktig funksjon.

I Civita abonnerer vi på en medieovervåkningstjeneste. Mitt navn dukker stadig oftere opp i en helt spesiell forbindelse. Det dreier seg om rødgrønne politikere som forsøker å angripe Høyre eller en såkalt blå-blå regjering ved å “skremme” med meg.

Sist ute var Bård Vegar Solhjell og Raymond Johansen. 1.mai var det Roar Flåthen, og i går var det Trine Lise Sundnes i LO. For et par uker siden var det Helga Pedersen. Budskapet fra alle sammen er det samme: Jeg er egentlig Høyre sjefsideolog. Jeg sier det Erna Solberg og Høyre egentlig mener.

Det er selvsagt en grunn til at jeg blir tildelt rollen som skurk på høyresiden: Det er ingen andre å ta. Forskjellene er så små i norsk politikk at det faktisk ikke er noe eller noen å skremme med på den politiske høyresiden. Når det gjelder velferdspolitikken, som for tiden er mest aktuell, er det faktisk ikke mulig å se noen forskjeller av betydning overhodet.

Shoppingtips

Gaveideer til under 500-lappen

I Civita-rapporten “Spiller det noen rolle?” har Villeman Vinje vist at det ikke har vært noen forskjell på regjeringene de siste 20 år når det gjelder viljen og evnen til å bevilge penger til offentlig forvaltning, altså bl.a. velferd. Og i går la FAFO frem en ny rapport, som, kanskje til deres egen overraskelse, ikke viser noen  tydelige signaler om en velferdspolitikk som rokker ved grunntrekk ved den norske velferdsmodellen siste 15 år. Og i debatten om helt konkrete innstramningsforslag – f.eks. i sykelønnen eller i uføretrygden – er det ingen partier på Stortinget som vil gjøre noe av betydning.

Forskjellene er altså så små at det ikke er mulig å skape en skikkelig politisk konfrontasjon uten voldsomme overdrivelser. Og siden Høyre og Ap representerer det reelle sentrum i norsk politikk, er det heller ikke lett for sentrumspartiene å finne en plass mellom de to store partiene.

Jeg tror det hadde vært bra om de borgerlige partiene var litt mer modige. Som Hanne Skartveit sa på Syse-seminaret forleden: Norge hadde trengt et parti som f.eks. ville gjøre noe med sykelønnsordningen.  Samtidig er det grunn til å glede seg over at det er en bevegelse mot høyre i norsk politikk, hvilket bl.a. fremkommer av forslaget til nytt prinsipprogram for SV. Det står mange mil til høyre for det prinsipprogrammet Erik Solheim i sin tid kasserte.

For øvrig skrev jeg dette svaret til Helga Pedersen sist hun brukte meg som skyteskive overfor Erna Solberg:

“Arbeiderpartiets parlamentariske leder, Helga Pedersen, har flere ganger gått til angrep på Høyre og Erna Solberg for noe jeg angivelig har sagt eller mener. Det gjør hun fordi hun mener at jeg er ‘Høyres husideolog’ og ‘sier det partiet (Høyre) virkelig mener’. Påstanden gjentas i Dagsavisen 28.oktober.

Jeg vet ikke hvorfor Pedersen gjør dette. Det er mulig hun er litt tungnem, eller kanskje hun bare er respektløs.

Jeg er nemlig sikker på at hun vet at jeg gikk ut av regjering for fem år siden.

Hvis hun tenker seg om, vet hun sikkert også at jeg ikke er stortingsrepresentant, og at jeg ikke arbeider i eller for Høyre i dag.

Tenker hun seg ordentlig godt om, vet hun antagelig også at jeg leder en tankesmie som heter Civita, som ikke er tilknyttet noe parti, og som har medarbeidere med bakgrunn i mange politiske partier og medarbeidere uten noen partipolitisk bakgrunn.

Jeg er dessuten sikker på at hun er enig med meg i at det er en grei ordning at folk kan slutte i politikken uten at de dermed også må slutte å være samfunnsengasjert.

Og hun syns helt sikkert det er greit at man kan slutte i for eksempel Arbeiderpartiet og gå til for eksempel Fafo, Riksrevisjonen, Statoil, First House eller NUPI uten å bli beskyldt for å være partiets talsperson – og uten at partiet blir gjort ansvarlig for alt man sier og gjør.

Som Civita-leder debatterer jeg gjerne med Pedersen, hvis det er mine synspunkter hun er opprørt over. I så fall kan hun jo begynne med å gjengi meg og mine meninger riktig.”

Jeg har akkurat kommet hjem fra en av verdens raskest voksende økonomier, nemlig India. I 2010 er det snakk om en tosifret vekst i BNP. Markedsmulighetene er enorme, og det vet bl.a. Telenor.

Men fortsatt er halvparten av befolkningen lutfattig, og forskjellene er groteske. Det innføres nye – og spede, vil vi si – velferdstiltak, men veien frem er lang. Uten markedsøkonomi og kraftig økonomisk vekst blir den imidlertid enda lenger.

Også i Norge vokste velstanden som følge av at vi åpnet opp økonomien for investeringer og handel med andre land og som følge av god og langvarig økonomisk vekst. Som Stoltenberg I-regjeringen i sin tid uttrykte det: “Utviklingen i internasjonal handel har vært av avgjørende betydning for økonomisk vekst og velferdsforbedringer i de industrialiserte landene i de siste 150 årene”.

Shopping

Alltid suksess: Julegavesettene som blir perfekte julegaver

Nå gjelder det å forsøke å gjenta suksessen for land som India.

I dag er Norge mest opptatt av å bevare det høye velferdsnivået vi allerede har. Sigbjørn Johnsen har gitt uttrykk for at vi kanskje har nådd et metningspunkt, mens det er mange som også mener at det nå trengs innstramninger for å dempe veksten i offentlige utgifter i fremtiden. Velferdsstaten må være økonomisk bærekraftig.

Det som nå diskuteres, er mulige innstramninger i uføretrygdordningen. Et utvalg har vært i arbeid for å fremme forslag til endringer. Formålet er å skape symmetri i forhold til prinsippene i pensjonsreformen og å dempe veksten i antall uføretrygdede.

Jens Stoltenberg har forstått det helt selvsagte: En forutsetning for å opprettholde gode trygde- og stønadsordninger, er at så mange som mulig jobber og bidrar til verdiskaping og skatteinntekter. Da må også støtteordningene og skatten utformes slik at de gir best mulige incentiver til arbeid.

Men nå lekker det som en sil fra utvalget – før Regjeringen har tatt stilling. Og dermed står Stoltenberg igjen alene på barrikadene – inntil han må gi opp. For straks den offentlige debatten blir tilstrekkelig ubehagelig, setter SV ned foten og tvinger Stoltenberg til å “garantere” at det ikke skal skje noe. Og siden det høyst sannsynlig er noen på venstresiden som lekker for å presse Regjeringen, kan vi sikkert også legge til grunn at det bare er det “verste” som lekker, mens helheten i forslagene forblir uklar.

Også fra utsiden presser både pressen og interesseorganisasjonene på for å gjøre livet mest mulig ubehagelig for Regjeringen. Til slutt blir det umulig å la sakene flyte, og man blir “tvunget” til å konkludere før tiden – helst med at det ikke skal gjøres noe. Også LO er misfornøyd, men jobber visstnok mer i det stille med de pressmidler organisasjonen har til rådighet.

Det ender nok med at det skal gjøres noe. Det blir mindre enn Stoltenberg kan tenke seg – og litt mer enn LO vil. Men det blir et kompromiss som gjør den norske modellen litt mer bærekraftig enn den ellers ville blitt, slik den også ble som en følge av pensjonsreformen. Men om den blir bærekraftig nok, er nok mer tvilsomt.

Man kunne kanskje i en slik situasjon ha forestilt seg at Stoltenberg fikk litt drahjelp fra høyresiden i norsk politikk. I lys av den kraftige kritikken Stoltenberg selv ofte fremsetter mot høyresiden – om at den nærmest vil rive ned velferdsstaten hvis den kommer til makten – så skulle man kanskje tro at høyresiden ville heie på utvalget og Stoltenbergs behov for å vurdere forslagene før han konkluderer. Ja, man kunne kanskje til og med tro at høyresiden hadde enda mer radikale forslag.

Men så langt har ikke jeg hørt noen ting hverken fra høyre eller Høyre.

De sitter åpenbart stille i båten.