Oppsiktsvekkende av Marte Gerhardsen om utdanning og ulikhet

I VG i dag skriver Marte Gerhardsen i tankesmien Agenda om økonomisk ulikhet.

Her går hun til angrep på statsminister Erna Solberg, fordi Solberg “forsøker å få debatten til å handle om fraværsgrenser og etterutdanning av lærere” og “tidlig innsats” i barnehagen og skolen. Dette blir, ifølge Gerhardsen, “litt for enkelt”. Gerhardsen har “fulgt den internasjonale debatten om ulikhet nøye gjennom mange år, og det er ingen andre enn Høyre i Norge som har nevnt at økende ulikhet kan skyldes at lærerne i OECD-området ikke har fått tilstrekkelig etterutdanning.” Ifølge Gerhardsen er det tre (andre) hovedgrunner til at vi i Norge har mindre ulikhet enn de fleste andre land, nemlig lave lønnsforskjeller, en omfattende velferdsstat og et omfordelende skattesystem.

Dette er oppsiktsvekkende tale fra en som har vært opptatt av ulikhet så lenge og fulgt debatten så nøye.

Det er en selvfølge at lønnsforskjeller, velferdsstaten og skattesystemet avgjør nivået på ulikhet i inntekt, da det er disse tre elementene som fastsetter inntektsfordelingen. Men det er likevel helt feil å underslå betydningen av utdanning og arbeid på ulikheten. God utdanning i hele befolkningen er en av hovedgrunnene til at vi kan opprettholde lave lønnsforskjeller. Vår omfordelende velferdsstat er helt avhengig av en høy arbeidsdeltakelse, som igjen avhenger av et godt utdanningssystem. Satt på spissen kan man si at utdanning og arbeid forebygger ulikhet, mens velferdsstaten og skattesystemet omfordeler ressurser for å gjøre ulikheten enda lavere enn den ellers ville vært. 

Et kvalitativt godt utdanningssystem er selvsagt veldig mye bedre enn et dårlig utdanningssystem. Og formålet med å satse på bl.a. etterutdanning av lærere, fraværsgrenser og tidlig innsats er at det skal gi oss en bedre utdanning. Jeg tror det er enighet om at faglig sterke lærere og tidlig innsats er viktig. Men også fraværsgrensen i videregående opplæring kan vise seg å bli et viktig tiltak mot ulikhet: Hvis fraværet synker, kan det også være at frafallet synker. Og det er viktig. Som min kollega Marius Doksheim viser i dette notatet om tiltak mot ulikhet, har utdanningsnivå stor betydning for fremtidig arbeidsdeltakelse og inntekt. De med lav utdanning utgjør en stor andel av de med de laveste inntektene. Forekomsten av vedvarende lavinntekt er omtrent tre ganger høyere blant de med utdanning kun på grunnskolenivå enn den er blant de med fullført høyere utdanning. Utdanning er også avgjørende for økonomisk vekst, omstillingsevne og mulighetslikhet. Og det påvirker levestandard, helse, kriminalitet, tillit og demokratisk deltakelse. God utdanning er altså godt for nesten alt.

Det er også oppsiktsvekkende at Gerhardsen mer enn antyder (eller harselerer med) at Solberg er alene om å peke på utdanning som et av de aller viktigste tiltakene for å bekjempe ulikhet. Svært mange mener nemlig det samme. 

Gerhardsen viser selv til OECD-rapporten “Divided we stand” fra 2011, og der kan vi lese blant annet dette: 

“Investing in human capital is key. This must include the early childhood period and be sustained through compulsory education. Once the transition from school to work has been accomplished successfully, there must be sufficient incentives for workers and employers to invest in skills throughout the working life.” Og videre: “the results from the study highlight the central role of education. The rise in the supply of skilled workers considerably offset the increase in wage dispersion associated with technological progress, regulatory reforms and institutional changes. The upskilling of the labour force also had a significant impact on employment growth. The growth in average educational attainment thus appears to have been the single most important factor contributing not only to reduced wage dispersion among workers but also to higher employment rates.”

I en nyere OECD-rapport, “In it together” , fra 2015 kan vi lese dette:

“Skills and education: A focus on the early years, as well as on the needs of families with school children, is crucial in addressing socio-economic differences in education. More must be done to provide youth with the skills they need to get a good start in the labour market. With a rapidly evolving economy, further efforts, with the close involvement of business and unions, should be made in promoting a continuous up-grading of skills during the working life.” Og videre:”the inability of individuals from poor socio-economic background to access higher education and developing their human capital is at the heart of the transmission mechanism through which income inequality lowers economic growth. The reverse is true as well: the trend towards higher educational attainment and better skills has been one of the most important elements to foster economic growth in the long run and, at the same time, to partially counteract the trend toward higher earnings inequality.”

Og OECD sier flere ting, bl.a. dette:

“So what exactly can be done? An important first step is providing access to high quality early childhood education (ECEC) for all children. There is now a wealth of evidence, including longitudinal studies, that investing in ECEC yields high returns in boosting cognitive and non-cognitive skills, as well as later success in the labour market, especially for disadvantaged children. (…) Once in school, the quality of instruction and available resources matter. Improving the performance of disadvantaged schools is crucial: On average, advantaged schools in the OECD have lower student teacher ratios, meaning more individualised attention to each student. They also tend to have more qualified and more experienced teachers. This means that novice teachers are more likely to be placed in lower achieving and more challenging schools.”

Også i Norge kan dette være et problem: Vi har omtrent verdens høyeste lærertetthet, men mange lærere er ufaglærte eller mangler fordypning og kvalifikasjoner i faget de underviser i. Det er blant annet derfor etter- og videreutdanning er viktig.

OECD sier også dette om lærerkvalitet: 

Despite the large effect of teachers on student performance, disadvantaged schools are not always staffed with the highest quality teachers. Policies must raise teacher quality for disadvantaged schools and students by: providing targeted teacher education to ensure that teachers receive the skills and knowledge they need for working in schools with disadvantaged students; providing mentoring programmes for novice teachers; developing supportive working conditions to improve teacher effectiveness and increase teacher retention; and develop adequate financial and career incentives to attract and retain high quality teachers in disadvantaged schools.” 

I en helt fersk OECD-rapport om lærernes rolle kan vi bl.a. lese dette: 

“The education systems that have succeeded in improving student outcomes in our rapidly evolving landscape point the way forward: teachers must be the top priority. Teachers need new solutions to today’s unprecedented demands and challenges. They have to be able to prepare students to face technologically-driven change, to work in different jobs and  fields or create their own work environment, to distinguish the quality of sources of information, to become critical thinkers, to adapt to change, to relate to people with different cultural background and beliefs, to persevere when confronted with adversity and to learn throughout their lives.

The adaptability of education systems and their ability to evolve ultimately depends on enabling teachers to transform what and how students learn. Teachers have a positive impact on their students’ outcomes when they engage in direct instruction and are able to adapt it to the different needs of their diverse classrooms. A positive disciplinary climate is also essential for teachers to be able to improve student performance and have a sense of well-being and self-efficacy. To strengthen support for teachers, pre-service training offered by education institutions needs to meet high standards, selection procedures need to be sufficiently demanding, and in-service teacher training needs to move from courses and workshops with little impact to new forms of professional development that integrate mentoring by highly skilled teachers, new forms of professional collaboration between teachers and lifelong learning.”

Eller for å sitere Verdensbanken og IMF:

IMF: “Higher inequality lowers growth by
 depriving the ability of lower-income households to stay healthy and accumulate
 physical and human capital. (…) Education policies are key. In a world in which technological change is increasing productivity and simultaneously mechanizing jobs, raising skill levels is critical for reducing the dispersion of earnings. Improving education quality, eliminating financial barriers to higher education, and providing support for apprenticeship programs are all key to boosting skill levels in both tradable and nontradable sectors. These policies can also help improve the income prospects of future generations as educated individuals are better able to cope with technological and other changes that directly influence productivity levels. In advanced economies, with an already high share of secondary or tertiary graduates among the working-age population, policies that improve the quality of upper secondary or tertiary education would be important.”

Og Verdensbanken: “In middle- and high-income countries, where the quantity of education has been more impressive than its results, ensuring the quality of education is a priority»​.

Eller for å nevne en av Agendas foretrukne økonomer, Thomas Piketty«To sum up: the best way to increase wages and reduce wage inequalites in the long run is to invest in education and skills».

Eller Raj Chetty, som gjestet Agenda ifjor: 

“Students assigned to high-VA teachers are more likely to attend college, attend higher-ranked colleges, earn higher salaries, live in higher SES neighborhoods, and save more for retirement. They are also less likely to have children as teenagers. Teachers have large impacts in all grades from 4 to 8.” (…) “Replacing a teacher whose VA is in the bottom 5% with an average teacher would increase the present value of students’ lifetime income by more than $250,000 for the average classroom in our sample. We conclude that good teachers create substantial economic value and that test score impacts are helpful in identifying such teachers.”

Også den globale utdanningskommisjonen, som jeg selv har hatt gleden av å være med i, er opptatt av utdanningens betydning for fremtidig inntekt og levestandard i sin rapport.

Mange flere internasjonale kilder kunne vært nevnt, men jeg tror dette holder for å vise at Erna Solberg hverken er helt på jordet når hun vil ha mer etterutdanning, eller helt alene når hun mener at utdanning er viktig – ja, kanskje viktigst – for å bekjempe ulikhet og bevare små forskjeller.

Har Arbeiderpartiet en egen Gini-koeffisient?

Arbeiderpartiet og SV har gjort ulikhet til sin hovedsak i valgkampen. Om det er smart, sett med disse partienes øyne, skal ikke jeg ha noen mening om. Økonomisk ulikhet er uansett et viktig og interessant tema, som Civita har publisert en rekke utredninger om, senest i går, da vi la frem et omfattende notat med tiltak mot ulikhet.

I går deltok jeg også i NRK Debatten, der temaet var ulikhet. Trond Giske gjentok da ikke sine påstander om at Høyre/Frp-regjeringens mål er å skape større forskjeller, slik han har sagt før, men han sa en del andre merkelige ting, som jeg ikke rakk å kommentere der og da.

Noe av det merkeligste er det Giske sier om ulikhetsutviklingen og årsakene til den. 

Det er mange måter å måle ulikhet på. Det vanligste målet er den såkalte Gini-koeffisienten, og det er også denne Giske har vist til, når han den senere tid har snakket om ulikhet. Og kort fortalt er det sånn: Når Gini-koeffisienten øker, øker ulikheten.

Gini-koeffisienten påvirkes av en rekke forhold. Noen er helt utenfor (umiddelbar) politisk kontroll, som for eksempel en omfattende migrasjonskrise – og noe påvirker bare på veldig lang sikt. Tiltak som for eksempel får flere barn til å lære å lese og skrive er veldig viktige for å redusere ulikheten, men de virker bare på veldig lang sikt, og det vil i ettertid være umulig å spore hvor stor påvirkning et slikt tiltak har på Gini-koeffisienten. 

Andre hendelser eller tiltak kan gi umiddelbare utslag på Gini, men det er ikke sikkert at det er varig. Hvis man for eksempel fjerner kontantstøtten, så kan det hende at det umiddelbart vil øke ulikheten litt, fordi fattige innvandrerfamilier får det verre. Men på sikt kan det kanskje øke likheten og skape en mer bærekraftig velferdsstat, fordi flere kommer i jobb.

Atter andre tiltak gir bare et helt kortvarig utslag i Gini, uten at det skyldes reelle endringer i ulikheten. Slik er det blant annet når Stortinget vedtar en skattereform som innebærer en skjerping av utbytteskatten, altså “skatten på de rike”. Det skjedde i 2005/06, og det skjedde i 2015/16 – begge ganger etter forslag fra en borgerlig regjering, men sist også som oppfølging av et utvalg de rødgrønne hadde oppnevnt.

Da er det nemlig forutsigbart at ulikheten øker ganske mye ett år (eller over litt lenger tid, hvis reformen er varslet lenge), for så å falle mer det neste året – fordi flere tar ut større utbytter før utbytteskatten økes. Dette skjedde i forbindelse med 2005-reformen, og det skjer igjen nå i forbindelse med 2015-reformen. 

Så for å gni det inn: Gini-koeffisienten, dvs. ulikheten, økte fra 2004 til 2005, fordi det kom en varslet skattereform med virkning fra 2006. Men etterpå sank ulikheten igjen, og denne skattereformen regnes etterpå som en suksess

Utbytteskatten ble igjen økt fra 1.januar 2016, og derfor har det, etter alle solemerker, også kommet et hopp i Gini-koeffisienten fra 2014 til 2015, noe min kollega Haakon Riekeles har forklart nærmere her. Det ble også berørt av SSB i Dagsnytt 18 8.mars. 

Stoltenberg II-regjeringen forklarte fenomenet i den Fordelingsmeldingen den fremmet i 2011: 

“Utviklingen i retning av noe større forskjeller fram til 2006 kan bl.a. knyttes til at kapitalinntektene økte, og til at kapitalinntektene i større grad ble fanget opp av statistikk som følge av skattereformen i 1992. Kapitalinntekter tilfaller i størst grad de mest velstående. Derfor bidro dette til økt målt ulikhet. Utviklingen i retning av mindre forskjeller etter 2006 kan blant annet forklares med økt beskatning av aksjeutbytter etter innføringen av utbytteskatten i 2006. Det har også blitt gjennomført omfordelende endringer i formuesskatten. Ifølge beregninger fra Statistisk sentralbyrå var omfordelingen gjennom skattesystemet om lag 11 pst. sterkere i 2008 enn i 2000.1

Endringen i Gini-koeffisienten for inntekt inkludert aksjeutbytte i figuren (den blå kurven) overdriver imidlertid utslagene. Dette skyldes at innføringen av utbytteskatten i 2006 ga store tilpasninger. Utbytteutbetalingene fra selskapene økte sterkt i forkant av innføringen av utbytteskatten, for deretter å falle til et svært lavt nivå. Fluktuasjonene i Gini-koeffisienten når aksjeutbyttene tas ut av inntektsbegrepet (den røde kurven), er dermed langt mindre enn dersom aksjeutbyttene inkluderes. Utbytteutbetalingene er også nå på vei opp igjen, samtidig som utbytteskatten sørger for en mer rettferdig beskatning av slike inntekter.”

I Debatten i går holder Giske dette poenget godt skjult. For å underbygge at det går i “feil retning”, sier han at “tallene viser det”“Faktisk er det slik at dette er det nest høyeste forskjellsåret på det siste kvarte århundret. Det eneste året vi har hatt høyere forskjell enn nå, var i 2005, forrige gang Høyre hadde sittet fire år i regjering.” Og når Stefan Heggelund fra Høyre forklarer at hoppet i ulikhet, som vi ser fra 2014 til 2015, skyldes en skattereform Høyre og Arbeiderpartiet har “vært sammen om”, og programleder Ole Torp spør Giske om ikke dette er tilfellet, svarer Giske at han er “dypt uenig i det”.

Jeg syns dette virker veldig spekulativt. Jeg kan ikke fri meg fra en mistanke om at Arbeiderpartiet her snakker mot bedre vitende. Giske fremstiller det som om ulikheten økte kraftig under den nåværende og den forrige borgerlige regjering som følge av skatte- og velferdskutt, og at ulikheten så synker brått når en rød regjering overtar, fordi den fører en annen politikk. Men sannheten er at det i disse tilfellene er en borgerlig regjering som har tatt ansvaret for å legge frem fornuftige skattereformer som Arbeiderpartiet, i all hovedsak, har sluttet seg til.

Det kunne være interessant å få vite om Arbeiderpartiet er enig i at vi i forbindelse med tidligere skattereformer har sett en midlertidig økning i Gini-koeffisienten som ikke reflekterer reelle underliggende endringer i ulikheten, og om Arbeiderpartiet er enig i at det kan være tilfellet også for den sist gjennomførte skattereformen? Eller er Giske og Arbeiderpartiet uenig i det?

Som jeg sa i Debatten i går: Ulikhetsdebatten er viktig, men det er også viktig at man ikke ukritisk importerer ulikhetsdebatten fra USA – eller holder et så lavt presisjonsnivå at det blir umulig å diskutere gode løsninger på de ulikhetsproblemene vi tross alt har.

Jeg syns ikke Arbeiderpartiet så langt har gitt særlig gode bidrag til det.

Fakta om forskjellene i skattepolitikken

I går skrev jeg en blogg om de reelle forskjellene i skattepolitikken mellom regjeringen (og samarbeidspartiene) på den ene siden og Arbeiderpartiet på den annen, og om hvor lite vi får vite om dette gjennom mediene.

Svært mange har likt og delt denne bloggen, og en del har vært spente på om Arbeiderpartiet ville svare. Og som det fremgikk av oppdateringen av bloggen som jeg gjorde tidligere i dag, har Harald Jacobsen, som er finansrådgiver for Arbeiderpartiet på Stortinget, svart meg. Han mente at bloggen min var “syltynn” og inneholdt flere feil, men siden påstandene hans var så uklare, ba jeg ham om å presisere. Det gjorde han, så her kommer presiseringene – og mine svar:

Jacobsen: “1. Hvordan er formuleringen din om pensjonister riktig?” 

Min kommentar: Her sikter Jacobsen til en ubetydelig parentes i min blogg, der det sto følgende: “Arbeiderpartiet har aktivt støttet reduksjoner i selskapsskatten og mesteparten av lettelsene i personskatten (med noen unntak bl.a. for pensjonister),…”. Det jeg her sikter til, er altså ikke veldig viktig, men det gjelder endringer som bl.a. har gitt lettelser til pensjonistene, og som Arbeiderpartiet ikke har vært med på. Et eksempel er i statsbudsjettet for 2017, der Regjeringen foreslo å lønnsjustere personfradraget i skatteklasse 1 og 2. Dette er et forslag som innebærer en lettelse for pensjonister, og som Ap stemte imot. (Regjeringen foreslår for øvrig nye skattelettelser for pensjonister i morgen. Det gir Arbeiderpartiet en mulighet til å være med på mer lettelser – eller de kan gå mot og heller forsøke å opprettholde profilen som et parti som er mot skattelettelser.)

Jacobsen: “2. Ap foreslår netto 15 mrd. i skatteøk, altså 70 pst. av regj netto kutt”

Min kommentar: Dette er en helt irrelevant innvending. Min blogg handler om hva som har skjedd i inneværende stortingsperiode – ikke hva som er lovet eller planlagt for den neste perioden. 

Jacobsen: “3. Om vi kutter skattene for de med <600′ i inntekt med 1 mrd. og dekker det inn med økt skatt for de med millioninntekt er nettoen -1+1=0, men forskjellen i innretning er alt annet enn 0”.

Min kommentar: Dette er også en irrelevant innvending mot min blogg. Jeg skriver jo nettopp om når det er relevant å bruke tall for netto skattelettelser, f.eks. når man diskuterer om lettelsene er store eller små, om hvordan de påvirker budsjettbalansen osv.- og når det kan være relevant å bruke tall for brutto skatte- og avgiftslettelser og -skjerpelser, som nettopp kan dreie seg om fordelingsprofilen. Men som jeg la til, er det også ulike måter å se fordelingsprofilen på.

Jocobsen: “4. Endringen i verdifastsettelsen av formuesskatt er i tråd med Aps forslag fra nov ’15, men innebærer ikke lettelser, da vi kombinerer endringene med økt sats”.

Min kommentar: Jeg har ikke skrevet noe om at det innebærer lettelser. Det eneste jeg har skrevet, er at Ap har vært med på noen små endringer i formuesskatten.

Jacobsen: “5. Tallet du/Siv Jensen operer med som handlingsrom er ikke justert for økte utgifter i Folketrygden eller demografikostnader i kommuner og helseforetak. Det er ganske useriøst.”

Min kommentar: Det er selvsagt ikke useriøst å legge til grunn de tallene og begrepene som brukes i bl.a. Nasjonalbudsjettet og Perspektivmeldingen. Å si at det er useriøst å bruke disse tallene, er det samme som å si at Finansdepartementet og SSB er useriøse, siden de ikke har publisert slike tall. Det er riktig at Arbeiderpartiet har etterlyst tall for det de kaller “det reelle handlingsrommet”, men det finnes altså, meg bekjent, ikke noe tall som forteller hva dette er. Såvidt jeg kan se, var da også Arbeiderpartiet eneste parti som i innstillingen til stats- og nasjonalbudsjettet for 2017 beklaget seg over dette. Og for å gjenta: Netto skattelettelser utgjør ca. 14 prosent av handlingsrommet, mens de lettelsene det har vært og er uenighet om, utgjør 3-4 prosent av handlingsrommet. Hvordan “handlingsrommet” defineres, står spesifisert i de nevnte dokumentene.

Alt oppsummert: Jeg kan ikke se at Arbeiderpartiet har påpekt en eneste feil i bloggen min, og dermed står konklusjonen fast: Forskjellene i skattepolitikken er ikke så store og dramatiske som særlig Ap vil ha det til. 

Om forskjellene blir større i fremtiden, gjenstår å se. 

Litt om fakta og skatt – og om NRKs rolle i valgkampen

De siste dagene har jeg lurt på en ting:

Hvorfor sier representanter for regjeringspartiene at de i denne perioden har gitt skattelettelser på ca. 21 milliarder kroner, mens Arbeiderpartiet, blant annet ved Trond Giske i Politisk kvarter i dag, sier at det er gitt lettelser på 25 milliarder kroner?

Det fins et svar på dette spørsmålet, men jeg måtte finne det ut selv. Selv om de to tallene blir gjentatt og gjentatt i debatter på NRK, har jeg nemlig til gode å høre en journalist opplyse meg om fakta i dette spørsmålet. Og derfor lurer jeg på en ting til: Hvorfor ser ikke NRK det som sin oppgave å oppklare slike spørsmål og opplyse lytterne sine om hva som er fakta i en slik sak? I dag deltok Magnus Takvam i Politisk kvarter for å “analysere” den forutgående skattedebatten mellom Trond Giske og Ketil Solvik-Olsen, men er det ikke enda viktigere at NRK opplyser oss, slik at vi kan analysere selv?

Faktum er at Regjeringen har fått vedtatt skatte- og avgiftslettelser på til sammen ca. 25 milliarder kroner. Men siden de også har gjennomført avgiftsskjerpelser på til sammen ca. fire milliarder kroner, er netto lettelser ca. 21 milliarder kroner.

Hvilket tall er mest relevant?

Det avhenger nok litt av hva man diskuterer. I en diskusjon om hvorvidt skatte- og avgiftslettelsene er store eller små og i diskusjoner om budsjettbalansen, så er det åpenbart tallet for netto skatte- og avgiftslettelser som er relevant. Og dette er vel også noe NRK kunne opplyst oss om eller i det minste kommentert?

Dersom man er opptatt av fordelingen av skatte- og avgiftslettelsene og -skjerpelsene, kan nok også bruttotallet være interessant, for det er jo ikke sikkert at lettelsene og skjerpelsene treffer de samme personene og bedriftene. Men da burde vi også blitt opplyst om det, og om at det er ulike måter å se fordelingen på.

Noe annet jeg har lurt på, er dette: Har virkelig Arbeiderpartiet vært mot alle disse skattelettelsene? Jeg mener jo bestemt å huske at Jens Stoltenberg, da han var statsminister, plutselig “overrumplet” alle med å gå inn for lettelser i selskapsskatten?

Heller ikke dette har jeg fått noe svar på ved å lytte til NRK, så jeg måtte sjekke det selv. Og så vidt jeg forstår, er situasjonen omtrent som følger:

Arbeiderpartiet har aktivt støttet reduksjoner i selskapsskatten og mesteparten av lettelsene i personskatten (med noen unntak bl.a. for pensjonister), noe som utgjør 11-12 milliarder kroner, altså mer enn halvparten av de netto lettelsene som er gitt.

Arbeiderpartiet stemte ikke for fjerning av arveavgiften, men har heller ikke foreslått å gjeninnføre den, noe som innebærer en ekstra skattereduksjon på ca. to milliarder kroner. Arbeiderpartiet er altså aktivt, eller i ettertid, enig i 60-70 prosent av skattelettelsene.

Når det gjelder lettelsene i formuesskatten (til sammen i overkant av fem milliarder kroner) har Arbeiderpartiet bare støttet endringene i verdsettelsesrabatten på aksjer og eiendeler som en del av skatteforliket.

Så alt oppsummert: Er det ikke litt merkelig at vi skal høre den ene skattedebatten etter den andre, som dreier seg om det som fremstilles som veldig store skattelettelser på 25 milliarder kroner, som noe som tilsynelatende skiller de blå fra de røde i denne stortingsperioden, mens skillet i virkeligheten ikke er mer enn fem-seks milliarder kroner? 

Enda merkeligere blir det, hvis vi prøver å sette 5, 6, 21 eller 25 milliarder kroner i perspektiv. Statsbudsjettet er på ca. 1300 milliarder kroner, og bruttonasjonalproduktet er på over 3100 milliarder kroner. Skattelettelsene utgjør altså godt under én prosent av BNP og under to prosent av statsbudsjettet. Og de skattelettelsene man har vært uenig om i denne perioden eller er uenig om nå, utgjør under en halv prosent av statsbudsjettet.

Alt dette har jeg funnet ut selv. Hvis det er feil, regner jeg med at noen gir meg beskjed, så skal jeg korrigere.

Men spørsmålet mitt er: Hvorfor opplyser ikke NRK meg om dette?

Opplysning er selve kjerneoppgaven for en journalist. 

For NRK bør denne oppgaven alltid komme i fremste rekke.

 

Oppdatert 10.5. kl.14.30: Mange har på sosiale medier lurt på hva Arbeiderpartiet og NRK eventuelt ville svare til denne bloggen, og nå har jeg fått svar fra Arbeiderpartiet. På Twitter skriver Harald Jacobsen, som er  finanspolitisk rådgiver for Arbeiderpartiets stortingsgruppe følgende: “Veeldig relevant å sammenligne skattekutt som andel av budsjettet i stedet for, well, f.eks. andel av handlingsrommet. Syltynn kronikk”.

Jeg tror dette skal oppfattes ironisk, dvs. at Jacobsen mener at det ikke er relevant å sammenligne skattelettelsene med budsjettet, de må i stedet sammenlignes med det økonomiske handlingsrommet Regjeringen har hatt.

Nå har ikke jeg påstått at det mest relevante er å sammenligne skattelettelsene med budsjettet og BNP, men likevel: Jeg gjorde denne sammenligningen, fordi jeg tror at mange ikke vet hvor stort budsjettet er og hvor små skattelettelsene er i forhold. Men dette er også relevant, fordi det forteller noe om hvor lite dette betyr for eksempel for den økonomiske ulikheten – som jo er et argument Arbeiderpartiet stadig vender tilbake til.

Men la meg også ta Jacobsen på ordet, for det er selvsagt ikke noe i veien for å sammenligne skattelettelsene med det handlingsrommet Regjeringen har hatt. Det har jeg gjort mange ganger før, bl.a. her: http://www.vg.no/nyheter/meninger/skatt/ti-punkter-vg-glemte/a/23945870/

Så for å gjenta tallene:

Ifølge både Perspektivmeldingen og Nasjonalbudsjettet 2017 utgjør netto skattelettelser i denne stortingsperioden cirka 14 prosent av det handlingsrommet Regjeringen har hatt.

Hvis vi bare ser på de skattelettelsene det er uenighet om, altså mesteparten av formuesskatten og noe til, dvs. 5-6 milliarder kroner, så utgjør de 3-4 prosent av handlingsrommet.

Jeg syns, for å være ærlig, at dette ikke akkurat svekker mitt poeng. Snarere tvert imot.

Harald Jacobsen har også twitret at det er noen feil i bloggen min, men han har så langt ikke villet svare på hva det er. Men jeg oppdaterer gjerne bloggen en gang til, hvis det fremkommer at jeg har skrevet noe galt.

Magnus Takvam i NRK har for øvrig også twitret og sier at saken på Politisk kvarter handlet om Frp, og at ikke alle påstander ble kommentert.

Ulikhetsdebatten

Trond Giske (Ap) mener at «de økende forskjellene i Norge blir valgkampens viktigste sak».  Også SV og Rødt vil gjøre økonomisk ulikhet til hovedsak. 

Diskusjonen om hvordan vi kan bevare små forskjeller er viktig.

Det foreligger veldig mye interessant faglig materiale om økonomisk ulikhet, både i Norge og internasjonalt. Dessverre skjemmes deler av den politiske debatten av lavt presisjonsnivå og mange sleivspark til politiske motstandere. Så la meg nevne noen forhold som ikke alltid kommer frem i debatten:

  • Økonomisk ulikhet kan måles på mange måter, men et vanlig mål er «Gini-koeffisienten». Målt på denne måten er Norge det landet i OECD som har nest lavest ulikhet. Bare Island har lavere ulikhet enn Norge, ifølge siste tilgjengelige tall.
  • Ulikheten mellom alle verdens folk og mellom land og regioner i verden, er blitt mindre de siste årene. Det skyldes blant annet globaliseringen, som har gjort mange fattige land rikere, hvilket har ført til redusert fattigdom og en voksende middelklasse.
  • De siste 30-40 årene har ulikheten innad i mange land blitt større. Men variasjonene er store: I USA har ulikheten vokst kraftig.  I Norge har den vokst mye mindre.
  • Det er mange årsaker til at ulikhetsveksten i USA har vært sterk, mens den har vært mye mindre i Norge. Mange fremhever at vi har en mer universell velferdsstat, et bedre utdanningssystem, mer velfungerende markeder og sterkere institusjoner, herunder bl.a. trepartssamarbeidet. Satt på spissen: Dersom vi fjernet alle velferdsordningene og all skatt i Norge, ville ulikheten fortsatt være lavere enn den er i USA etter skatt og velferdsoverføringer.
  • Når vi skal sammenligne land holder det ikke bare å se på Ginikoeffisienten. I Norge har vi nemlig mange billige eller gratis tjenester, og disse regnes ikke med i Gini. Det betyr at ulikheten er enda lavere i Norge enn den ser ut på papiret.
  • Men selv om ulikheten er lav i Norge, har den altså vokst de siste 30-40 år, mest på 1990-tallet. De vanligste forklaringene har med globalisering og teknologisk utvikling å gjøre. Når ulikheten ikke har vokst mer enn den har gjort, har det også med politikk å gjøre. Norske regjeringer har motvirket en sterk ulikhetsutvikling med politiske tiltak. Også systemet for lønnsdannelse bidrar til å motvirke store forskjeller.
  • Den norske velferdsstaten er viktigst for å oppnå større likhet enn den som bare markedet ville gitt. Velferdsstaten står for nesten 73 prosent av omfordelingen. Skattesystemet, som også har mange andre oppgaver enn fordeling, står for ca. 27 prosent.
  • Det finnes en lang rekke politiske tiltak som kan motvirke ulikhet. Noen av dem kan lede til større ulikhet på kort sikt, mens de fører til større likhet på lenger sikt. Hvis man strammer inn på trygdeordninger for at det skal lønne seg å jobbe, vil det på kort sikt kunne føre til større ulikhet, mens det på lenger sikt kan føre til større likhet ved at flere kommer i arbeid.
  • Noen tiltak fører også til at det midlertidig, og på papiret, kommer en sterk økning i ulikheten, før den igjen faller. Det har skjedd hver gang Stortinget har gjennomført en skattereform, som stort sett alle partier har ment var fornuftig. Det skjedde på begynnelsen av 1990-tallet og rundt 2005/06, og det skjer igjen nå. Når Giske viser til at ulikheten delvis gikk ned under den rødgrønne regjeringen, skyldes det i hovedsak en skattereform som ble vedtatt under en borgerlig regjering og et børskrakk i forbindelse med finanskrisen.
  • I politisk debatt trekkes det ofte frem enkeltposter på statsbudsjettet som, på marginen, kan øke eller redusere ulikheten.  Å fjerne kontantstøtten eller formuesskatten vil isolert sett øke ulikheten, men hvis hensikten er å øke investeringene og få flere i arbeid, kan det redusere ulikheten siden.  Å føre den store ulikhetsdebatten på bakgrunn av slike enkeltposter på statsbudsjettet er uansett lite hjelpsomt. Man må se på hele budsjettet, hele politikkfelt og utviklingen over tid for å danne seg et bilde.
  • Alle regjeringer fører dessuten politikk som de vet vil øke ulikheten, fordi det også finnes andre verdier enn likhet som er viktige. Selv om innvandring øker ulikheten i Norge, er det ingen partier som har foreslått full innvandringsstopp.Innvandring bidrar dessuten til redusert ulikhet i verden, selv om den øker ulikheten i mottakerlandet.
  • Den viktigste årsaken til økt ulikhet de senere år, er høy innvandring. Økningen i antall fattige (målt etter et relativt fattigdomsbegrep) skyldes innvandring. Den har bl.a. ført til at flere barn lever i familier med dårlig økonomi. Det er satt inn mange tiltak for å møte denne utviklingen, og ikke alle tiltak fanges opp i Gini. Gratis kjernetid i barnehage er et eksempel på en velferdsordning som ikke blir målt, men som trolig er langt viktigere enn små endringer i Gini.
  • Noen er nesten bare opptatt av skatt når de diskuterer ulikhet. Men hverken skattelettelsene som er gitt i denne stortingsperioden, eller skatteøkningene som Arbeiderpartiet planlegger, betyr mye for ulikheten i Norge. Skattelettelsene utgjør godt under enn én prosent av BNP, mindre enn to prosent av statsbudsjettet og bare cirka 14 prosent av det handlingsrommet regjeringen har hatt de siste tre år. Formuesskatten på såkalt arbeidende kapital, som er mest omstridt, svarer for cirka 0,6 prosent av fordelingen i Norge.
  • Noen tiltak som bidrar til god fordeling, kan være svært viktige, samtidig som de bare virker på veldig lang sikt. Å lære alle barn å lese og skrive er et eksempel på et slikt tiltak. Det kan ikke overvurderes, det tar tid før resultatene kommer, og det er nesten umulig å vite hvordan akkurat et slikt «tiltak» virker inn på Gini.

Ulikhetsdebatten er komplisert, og arbeidet for å bevare små forskjeller er ikke enkelt. Som første regjering har Solberg-regjeringen viet et eget kapitel til «Ulikhet og livskvalitet» i den nylig fremlagte perspektivmeldingen. Her legger regjeringen frem en strategi med åtte elementer den mener er viktig for å bevare et samfunn med små forskjeller.  

Stortinget skal behandle meldingen i juni, og da får politikerne en god anledning til å diskutere og belyse ulikhetsproblemet på en god måte. Da får vi kanskje også vite mer om hva som egentlig skiller de politiske partienes politikk for å bekjempe ulikhet.