Senterpartiets parlamentariske leder, Marit Arnstad, har i dag, både i NRKs Politisk kvarter og i debatten om den nye regjeringserklæringen, gjort et poeng av at vi nå har fått en ny form for parlamentarisme – nemlig den “Solberg’ske parlamentarismen”. Den består, etter Arnstads mening, av tre elementer:

For det første innebærer den at regjeringspartiene av og til stemmer mot sin egen regjering.

For det annet innebærer den at regjeringen fremmer forslag som opprinnelig, i regjeringsforhandlingene, bare er kjempet igjennom av ett av regjeringspartiene – og at det hender at regjeringen ikke legger skjul på det.

Og for det tredje innebærer den at enkelte regjeringsmedlemmer av og til bruker en retorikk som andre regjeringsmedlemmer ikke kan stille seg bak.

Hvis jeg forstår Arnstad rett, mener hun at denne formen for parlamentarisme er kritikkverdig, og at den “flytter grenser i norsk politikk”.

Etter min mening er det hverken rart, nytt eller i seg selv kritikkverdig at praktiseringen av parlamentarismen arter seg forskjellig under ulike regjeringer. Det har den gjort opp gjennom historien, og det gjør den fordi den parlamentariske situasjonen stadig er i endring. Praktiseringen preges også av hvilke partier som er i regjering, siden ulike partier har ulike tradisjoner, kulturer og erfaringer med å delta i regjering. Og endelig preges den av om vi har flertalls- eller mindretallsregjering, om regjeringen har et trygt eller mindre trygt parlamentarisk grunnlag osv.  

Også under Stoltenberg skjedde det nye ting.

Stoltenberg II-regjeringen, som Arnstad var en del av, var en flertallsregjering, og det ble styrt med “jernhånd” etter at regjeringen hadde lagt frem sine forslag. Det skjedde ingenting i Stortinget. Interessen for innspill fra opposisjonen var lik null. Og ingen debatt i det offentlige rom kunne rokke regjeringen i troen på at forslaget den hadde fremmet, var det beste.

Noe nytt som skjedde den gangen, var at det ble lekket mye fra regjeringens interne drøftelser. Det opplevde vi lite av under Bondevik II-regjeringen, og vi opplever svært lite av det under Solberg. Men under Stoltenberg II-regjeringen lekket det av og til som en sil, antagelig fordi dette var regjeringspartienes eneste mulighet til å markere seg. Og leser man bøkene som f.eks Åslaug Haga (Sp) og Lilla Sølhusvik har skrevet for Kristin Halvorsen (SV), skjønner man at regjeringsarbeidet ikke akkurat var noen søndagsskole. I bøkene fremstår det mer som et basketak.

Bruken av det såkalte underutvalget, som ikke er konstitusjonelt forankret, var enorm under Stoltenberg II-regjeringen, mens det praktisk talt ikke har vært i bruk under Solberg.

Men Stoltenberg II flyttet også mer formelle grenser. Fordi den ofte hadde store problemer med å få med seg regjeringspartiene på å stemme “blindt” på regjeringens forslag, begynte den å konsultere stortingsgruppene før regjeringen behandlet eller konkluderte i sakene. Det skjer nok uformelt også under andre regjeringer. Mer uvanlig var det at Stoltenberg II-regjeringen også tok i bruk embetsverket til å gjennomføre denne konsultasjonsprosessen – ved å få skrevet notater i embetsverket ment for regjeringspartienes stortingsgrupper. Skal man snakke om å “flytte grenser”, er dette kanskje den prinsipielt viktigste grenseflyttingen vi har sett de senere år.

Meg bekjent har ikke Solberg-regjeringen fortsatt denne tradisjonen. Prisen den betaler, er muligens at et av regjeringspartiene av og til stemmer mot sin egen regjering. Etter min smak er det faktisk å foretrekke – fremfor å bruke embetsverket til oppgaver det ikke skal brukes til eller å protestere på plenen.

Alt oppsummert: Det er veldig interessant å se hvordan praktiseringen av parlamentarismen endrer seg under ulike regjeringer. Dette vil vi også få høre mer om på Civitas neste frokostmøte.

Men at praktiseringen endres er ikke i seg selv kritikkverdig eller nytt.

Jeg har i cirka 27 år vært samboer med en mann som nå er stortingsrepresentant. I store deler av tiden har vi begge hatt posisjoner og/eller vært aktive samfunnsdebattanter og deltakere i det politiske liv.

En gang iblant har vi måttet ta hensyn til hverandre ved ikke å uttale oss om saker som den andre var sterkt involvert i, fordi slike uttalelser kunne bli misforstått eller misbrukt, og dette har pressen som regel hatt forståelse for. Men stort sett har vi kunnet operere som to selvstendige mennesker, politikere og samfunnsdebattanter uten å ta hensyn til at den andre også er det.

At det har vært mulig, skyldes blant annet mediene. De har, nesten i overraskende stor grad, alltid respektert oss som to selvstendige individer. De har ikke lagt seg opp i hvordan vi håndterer våre roller på hjemmebane – de har bare forutsatt at vi greier å håndtere dette selv på en korrekt måte, og at vi derfor kan være oss tilliten verdig.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Med årene har vi også fått en datter som er engasjert i politikk, og også for henne er det viktig at foreldre og voksne barn betraktes som selvstendige individer. Hun er ikke en forlengelse av oss eller en som ikke greier å ivareta sine egne roller og oppgaver på en formelt korrekt måte, bare fordi hun har foreldre som også er eller har vært politikere.

Jeg skriver dette nå – etter å ha lest en ganske ugrei artikkel i Vårt Land. Den handler om den skandalen som nå ryster Høyre og Unge Høyre, der det har kommet inn en rekke varsler om seksuell trakassering på tidligere Unge Høyre-leder Kristian Tonning Riise og andre i Unge Høyre og unge i Høyre.

At dette blir bredt dekket av mediene, er selvsagt. Det er også forståelig at mediene gjerne vil finne ut hvem som visste hva og når. Men det virker ugreit når Berit Aalborg, som har skrevet artikkelen i Vårt Land, ikke respekterer individene i organisasjonen, men mistenkeliggjør dem på grunn av de familierelasjonene de har. 

For hva er det egentlig Aalborg gjør?

For å understreke hvor alvorlig det er at Erna Solberg ikke ble orientert om Kristian Tonning Riises uakseptable adferd tidligere enn hun ble, skriver Aalborg at Solberg heller ikke ble informert av sin nestleder Jan Tore Sanner om dette. Men hvordan vet egentlig Aalborg at Sanner visste?

Faktum er at Aalborg ikke vet noe om det. Hun spekulerer bare. Hun mener nemlig at det er “oppsiktsvekkende” dersom ikke generalsekretæren i Unge Høyre, Maria Barstad Sanner (25 år om noen dager og forlengst flyttet hjemmefra) har snakket med faren sin om den saken hun har håndtert sammen med Høyres generalsekretær siden november ifjor. Ja, Aalborg går lenger. Hun skriver til og med at “sannsynligheten for at (Jan Tore) Sanner kjente saken er meget stor.” Men hva slags sannsynlighetsberegning er dette? Hvorfor i all verden er det mer sannsynlig at Maria Barstad Sanner gikk til faren sin enn at hun opptrådte korrekt i henhold til partiets etiske regelverk?

Det Aalborg her mer enn antyder, er at Maria Barstad Sanner har gitt sin far, statsråd og nestleder i Høyre, Jan Tore Sanner, en meget alvorlig opplysning, som han har unnlatt å fortelle lederen i Høyre, Erna Solberg, om. Jeg skjønner at spørsmålet kan reises, men i så fall bør man i hvert fall starte med å spørre Maria Barstad Sanner og Jan Tore Sanner om dette. Jeg vet ikke om Vårt Land har gjort det. Hvis avisen ikke har gjort det, er det desto verre at avisen bare spekulerer i det, fordi det dreier seg om en far og datter.

Det er åpenbart for alle at Unge Høyres og Høyres håndtering av tidligere varslersaker ikke har vært god nok, og at det er veldig mye som har sviktet når Tonning Riise kunne bedrive sin uakseptable adferd så lenge. Derfor er det også helt nødvendig at Unge Høyre og Høyre nå rydder opp etter beste evne og skaffer seg et etisk regelverk og rutiner for fremtiden som kan hindre at noe slikt skjer igjen. Helst bør man selvsagt greie å forebygge alle former for seksuell trakassering. Men siden det er vanskelig å garantere at slikt aldri vil skje igjen, må man i det minste ha systemer og et apparat for å følge opp, dersom noen blir utsatt for noe sånt igjen. I frivillige organisasjoner kreves det andre regler, systemer og rutiner enn i arbeidslivet, noe jeg skrev litt om i min forrige blogg. 

Jeg tror mange har inntrykk av at dette arbeidet nå tas på alvor i både Unge Høyre og Høyre.

Men jeg tror ikke det er hjelpsomt for saken at man mistenker en av dem som nå har forsøkt å rydde opp, for ikke å greie å ivareta sine oppgaver og posisjoner på en formelt korrekt måte, og å skille jobb og privatliv – bare fordi hun har et familiemedlem i samme parti.

Personlig er jeg glad for at man i norsk politikk stort sett alltid blir betraktet som et selvstendig individ. Det har jeg hatt glede av, og det har datteren min glede av – og jeg antar at det er flere, også i andre partier, som har glede av det.

Jeg håper også at det er en tradisjon som kan føres videre.

Jeg må innrømme at jeg blir nedstemt av å følge norsk politikk for tiden.

I ukevis har vi fått høre mer om seksuell trakassering og upassende oppførsel i det politiske miljø enn vi har fått høre om politikk. Og i den grad vi hører om politikk, virker det nesten som pauseinnslag mellom de egentlige nyhetene, som handler om ledere med dårlig dømmekraft og partier som må håndtere noe av det vondeste og mest ubehagelige man kan tenke seg. Også blant journalistene som dekker disse sakene, er det flere som syns det er trist. Det er ikke morsomt å interessere seg for og følge norsk politikk, for så å bli henvist til denne typen saker og skandaler.

Jeg har ikke grunnlag for å si at ukulturen på dette området er verre i politikken enn den er i for eksempel pressen, helsevesenet eller kulturlivet. Det spiller heller ingen rolle. Det som uansett er klart, er at mange organisasjoner har et behov for å rydde opp og for å tenke nytt om arbeidsmiljø, organisasjonsmiljø og ledelse.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det er en spekulasjon, men mitt inntrykk er at man i næringslivet er mye flinkere til å vektlegge et godt arbeidsmiljø og god ledelse for å nå mål enn man er i politikken og til dels også i offentlig sektor. Og med “mål” mener vi minst tre ting i Norge: Man skal oppnå gode resultater, enten det er flere velgere eller økt inntjening. Man skal skape et godt arbeidsmiljø for menneskene i organisasjonen. Og man skal sikre at også menneskene i organisasjonen kan nå individuelle mål som er viktige for dem.

Ledelse har tradisjonelt vært mindre påaktet, både i politikken og i offentlig sektor enn det har vært i privat sektor. Forleden utkom en bok om politisk lederskap, skrevet av Agnar Kaarbø, men det er ganske nytt at noen interesserer seg for dette. Og når det gjelder arbeidsmiljøet kan man lure på om politikernes nesten maniske interesse for arbeidslivets ytre rammer, har gjort at de har glemt hvor viktig det indre arbeidslivet er.

Jeg ble nok en gang minnet om dette da jeg forleden var på NHOs Årskonferanse.

Der hørte jeg et veldig interessant innlegg av Pål Molander, som er direktør ved Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) om “Arbeidsmiljøet – det glemte gullet”. 

Det interessante med innlegget hans var, etter min mening, tre ting:

For det første fortalte han oss at Norge er helt i verdenstoppen når det gjelder godt arbeidsmiljø, og at dette er et stort konkurransefortrinn når vi skal møte fremtidens utfordringer – enten det er behovet for integrering eller det grønne skiftet. Over 90 prosent av norske arbeidstakere har det veldig bra på jobben. En av grunnene til at vi greier å skape et godt arbeidsmiljø, er at vi greier å kombinere det å stille krav med stor grad av autonomi for arbeidstakerne.

For det andre avslører han, basert på forskningsbasert kunnskap, at mye av det norske bedrifter og organisasjoner holder på med for å bedre eller opprettholde et godt arbeidsmiljø, ikke betyr noen ting. Enten det er trening i arbeidstiden, fruktkurver, helseforsikringer eller stressmestringskurs, så har det liten eller ingen betydning for arbeidsmiljøet og muligheten til å utføre arbeidet bedre.

For det tredje kunne han fortelle oss hva som er viktig for å forbedre eller opprettholde et godt arbeidsmiljø, som altså også kan få oss til å utføre arbeidet vårt bedre, smartere og mer effektivt. Noe av det viktigste er rolleklarhet, forutsigbarhet, god ledelse, god organisasjonskultur og god sammenheng mellom innsats og belønning. Og da betyr ikke “belønning” (bare) lønn, men også ros, oppmerksomhet og tilbakemeldinger – og det å bli sett.

Alt dette er, etter min mening, svært viktige budskap av mange grunner.

Men en spesielt interessant grunn til at dette er viktig, er at det Molander påviser, er så fjernt fra det som kjennetegner den daglige politiske debatten om arbeidslivet. Politikere og organisasjoner er, slik jeg nevnte, ekstremt opptatt av de ytre rammene for arbeidslivet – om marginale endringer i reglene for arbeidstid eller midlertidig arbeid, enda det antagelig betyr ganske lite, både for trivsel, trygghet og produktivitet, sammenlignet med arbeidsmiljøets betydning. Samtidig hører vi lite om betydningen av et godt arbeidsmiljø og god ledelse, enda man ikke kan regulere seg frem til et godt arbeidsmiljø. Eller kanskje nettopp derfor. 

Metoo-sakene som nå blir avslørt i norsk politikk, tyder på at også de politiske partiene må bli mer opptatt av god ledelse og av å skape et godt arbeidsmiljø. Man må, som et minimum, gjennomføre jevnlige arbeidsmiljøundersøkelser, men også skape en kultur for at det er ok å si ifra, hvis det er noe som ikke er som det skal eller bør være. Alle vet at varsler både kan være godt begrunnet, dårlig begrunnet og ubegrunnet, og at varslere kan ta feil. Men det å greie å håndtere ulike varsler er en pris man må betale for å være leder. En leder som er i stand til å utøve godt skjønn, vil greie å skille mellom det som er alvorlig, og som krever oppfølging, og det som skyldes misforståelser, eller som er engangshendelser av mindre alvorlig art, og som derfor må kunne inngå i den tabbekvoten alle mennesker må ha.

Men metoo-sakene illustrerer et poeng til. Det holder ikke at ledere bare forholder seg til varsler som måtte komme. De må selv være proaktive når de (tror de) ser noe eller hører rykter. Akkurat som en god far eller mor vil gripe inn, dersom han eller hun frykter at barna har det vondt, må en leder gripe inn, dersom han eller hun frykter at de ansatte opplever noe som er uakseptabelt eller vondt.

Skjer det noe uheldig eller uakseptabelt på en arbeidsplass eller i en organisasjon, er det ofte et hendelig uhell og/eller noe man kan rette opp, for eksempel ved å ta en alvorsprat eller gi noen en advarsel. Noen ganger må man gå mer drastisk til verks, men også det er en oppgave en leder må kunne greie. Å gi en endelig beskjed om at en person må eller bør fratre en bestemt posisjon eller stilling, er ikke behagelig – men av og til nødvendig. Og man kan utmerket godt gjøre det, samtidig som man ivaretar personen som menneske.

Gode ledere er opptatt av å få ærlige tilbakemeldinger på egen lederstil og hvordan de kan forbedre seg. Dårlige ledere er ikke alltid det – det ligger på en måte i sakens natur. Men i de fleste bedrifter vil også lederne ha en sjef, nemlig et styre, hvis fremste ansvar er å sørge for at virksomheten har en god leder.

Slik er det ikke i politikken. Lederne er ofte valgt av store forsamlinger, som for eksempel et landsmøte, og de leder selv organisasjonens styre. Og hvem skal da til daglig påse at lederen utfører oppgaven sin godt nok og tar det ansvaret hun er pålagt? Eller for å sitere fra en rapport fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe: “Hvem skal du gå til når det er ledelsen som er de jævlige?”

Jeg kan ikke gå god for innholdet i den nevnte rapporten. Men hvis bare deler av den beskriver arbeidsmiljøet på en noenlunde sannferdig måte, snakker vi antagelig om et av de dårligste arbeidsmiljøene som finnes i Norge. Om det er bedre eller verre i andre partier, skal ikke jeg si noe om. Det bør uansett være et tankekors, ikke bare for vedkommende parti, men for det politiske miljø.

Jeg tror alle partier nå vil bli mer bevisst på både arbeidsmiljø, ledelse og håndteringen av varslersaker og problemer i sine organisasjoner.

Da bør de også tenke over hvordan man kan håndtere den spesielle styringsstrukturen slike organisasjoner har sammenlignet med vanlige bedrifter og virksomheter i offentlig sektor.

Det kan gjøre det lettere å si ifra, også når det er ledelsen selv som er problemet.

I en NTB-melding som blant annet er gjengitt i Klassekampen i dag, gjør journalistene et poeng av at Trine Skei Grande liksom har gitt opp å ønske seg en “mer sosialliberal” regjering ved at Venstre går inn i regjeringen. 

Det vises til at Grandes mantra lenge har vært en “grønnere, rausere og mer sosialliberal” regjering, mens hun visstnok “unnlot å nevne “liberal” rett før hun gikk i regjeringsforhandlinger” på Jeløya. Eller som Klassekampen slo fast om Grande i sin overskrift: “La bort “liberal” ved forhandlingsstart”. 

Ordet liberal er tydeligvis vanskelig å forstå for mange journalister. Civita, som er en “liberal tankesmie”, og har vært det i henhold til vårt formål i cirka 13 år , blir nesten daglig utstyrt med andre merkelapper. Eller som en journalist forleden uttrykte det: “Den konservative – eller liberale som de selv foretrekker (å kalle seg) – tankesmien Civita…”

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det er riktig at det finnes mange varianter av liberalismen – akkurat som det finnes ulike former for konservatisme og sosialisme. Det er også riktig at liberalismen og konservatismen har ideologiske trekk som overlapper hverandre. Men hverken liberalismen eller konservatismen er sosialisme. 

For borgerlig innstilte mennesker er det naturlig å plassere liberalismen inn i en borgerlig idétradisjon. Ideene om et liberalt demokrati, for eksempel, lar seg ikke forene med tradisjonelt sosialistisk tankegods. Men etter hvert som sosialismen har spilt fallitt, og stadig flere har sluttet seg til det liberale demokratiet, har også flere på venstresiden tatt i bruk ordet “liberal” for å understreke at de er demokrater som mener at staten må være begrenset, og at makten må være delt. (At vi i de senere år, høyst beklagelig, har sett at mange igjen forlater dette tankegodset til fordel for mer autoritære ideer, eller simpelthen forestillingen om et enkelt flertallsstyre, skal jeg la ligge her.)

Konsekvensen er at mange nå smykker seg med ordet “liberal”, slik Trine Skei Grande nylig pekte på da hun skulle forklare hvorfor Venstre har gjenopptatt bruken av begrepet “sosialliberal” for å beskrive Venstres politikk, fremfor bare å bruke begrepet “liberal”. Det er en måte å markere seg på når så mange gjerne vil være “liberale”.

Skal jeg spekulere litt, er dette kanskje likevel ikke den eneste årsaken til at Grande sier at hun ønsker seg en “mer sosialliberal” regjering. Jeg tror hun selv mener det som står i Venstres prinsipprogram, nemlig at “Venstre bruker begrepene liberal og sosial liberal om hverandre”, og at det er to grunner til at de i programmet bruker betegnelsen liberal mest: De “ser den sosiale liberalismen som den fullverdige form for liberalisme. Dessuten har en rekke nye konflikter de siste årene vist at kampen for ytringsfrihet og andre grunnleggende rettigheter, som nettopp var liberalismens historiske begynnelse, slett ikke er over.” At liberalismen ikke er usosial, er et syn også filosof og kjenner av liberalismen, Lars Fr. Svendsen, deler.

Men Trine Skei Grande leser nok også Vårt Land og vet at mange i Norge ofte tegner et karikert bilde av liberalismen og av hva det vil si å være liberal, og at dette er forestillinger som også påvirker folk i hennes eget parti. Noen tar heldigvis til motmæle, men samtidig kan man selvsagt ikke forvente at alle som engasjerer seg i et politisk parti, er ideologisk godt skolert. Jeg har selv, mens jeg var politisk aktiv, bidratt til å tegne et forenklet bilde av liberalismen.

Uansett behøver ikke Trine Skei Grande å “legge bort “liberal”” når hun skal forhandle med Høyre og Frp. Ser man på partienes prinsipp- eller verdiprogrammer – eller de delene av stortingsvalgprogrammene som redegjør for partienes verdigrunnlag – ser vi at det kun er Høyre, Frp og Venstre som skriver at de bygger sin politikk på liberalismen eller på liberale verdier. Frp åpner sitt prinsipprogram med å si at partiets ideologiske grunnlag er “liberalismen“. Venstre står for en “sosial og kjempende liberalisme” og forteller altså at programmet bruker begrepene “sosialliberal” og “liberal” om hverandre. Og Høyre, som vanligvis omtaler seg som et liberal-konservativt parti, sier at det bygger sin politikk på “et konservativt samfunnssyn og liberale verdier”. 

Et søk etter begrepet liberal, eller varianter av dette begrepet,  i KrFs og Arbeiderpartiets programmer gir null treff. I SVs og Rødts programmer forekommer begrepet, men da som noe negativt – typisk som i “markedsliberalisme” og “nyliberalisme”.  I SVs program er det likevel ett unntak, for SV “ønsker en liberal og regulert innvandring til Norge”, og det er nok positivt ment. Senterpartiet er prisverdig nok opptatt av å forsvare “menneskerettighetene og den liberale rettsstaten”, mens MDGs prinsipprogram ikke nevner ordet overhodet.

Den klassiske liberalismen vektlegger etter min mening verdier som er helt grunnleggende for et godt, demokratisk samfunn: Det er borgerne som bestemmer over staten. Samtidig må statens makt være begrenset. Makten må være delt. Mennesket må ha frihet til å velge hvordan det vil leve sitt eget liv og ha frihet til å ta ansvar. Derfor må demokrati være noe mer enn flertallsstyre. Demokratiet må også inneholde en rett til å være, mene og leve annerledes enn flertallet gjør.

Den som slutter seg til de liberale verdiene, er opptatt av frihet som den helt grunnleggende verdien. Det er på mange måter liberalismen som “eier” friheten i ideologisk forstand – akkurat som sosialismen “eier” ideen om materiell likhet. Men akkurat som det er tåpelig å påstå at Arbeiderpartiet, Senterpartiet eller SV i dag mener at alle bør tjene akkurat det samme, er det tåpelig å påstå at Frp, Høyre eller Venstre mener at friheten skal være en absolutt frihet som kan realiseres uten hensyn til noe annet eller andre. I praksis er liberalere og konservative også opptatt av likhet – mens norske sosialdemokrater og sosialister også er opptatt av frihet. Men man vektlegger kanskje litt forskjellig – og det er bra. Ettersom full likhet betyr null frihet, og full frihet betyr null likhet, må det foretas avveininger og finnes en balanse. At partiene av og til finner et litt ulikt balansepunkt, er bra for demokratiet og for borgernes muligheter til å velge.

I Norge er det uansett ingen partier som fører en outrert politikk (selv om Rødt fortsatt har et ganske ekstremt program). Våre mest liberale eller liberalistiske partier, Venstre og Frp, forsvarer verdens største offentlige sektor og verdens høyeste skattenivå. Og vårt sosialdemokratiske og vårt sosialistiske parti har i virkeligheten akseptert en av verdens mest velfungerende og åpne markedsøkonomier. Samtlige partier som har vært i regjering, praktiserer ideen om “kapitalistiske velferdsstater”, slik en svensk forsker har uttrykt det. Eller for å si det med Lars Fr. Svendsen: “Det er ikke et nødvendig sammenfall mellom en liberal stat og en velferdsstat. En velferdsstat behøver slett ikke være liberal, og en liberal stat behøver ikke ha særlig omfattende velferdsordninger. Men den norske eller nordiske modellen er i det vesentlige oppskrift på en liberal velferdsstat.”  

Noen ser det som sin oppgave å advare mot meningsmotstanderes ytterliggående standpunkter – enten det er “den røde fare” eller “høyrepopulismen”. Slikt hører med i den politiske debatten, og jeg har vært med på den selv. 

Andre fremhever at det ikke er noen forskjell på partiene, og at det derfor ikke spiller noen rolle hvem som regjerer.

Sannheten ligger midt imellom.

Det er ikke store forskjeller i norsk politikk, men det er fortsatt forskjeller. Og med en Venstre/Høyre/Frp-regjering får vi en litt mer liberal regjering enn vi ville ha fått med andre partier i regjering.