Aftenposten og Kunnskapsløftet

Aftenposten hadde i går en leder med et godt budskap: Det er bred støtte til Kunnskapsløftet, og det er bra.

Jeg er enig med Aftenposten: Det er bred støtte til Kunnskapsløftet, selv åtte år etter at det ble vedtatt, og det er veldig bra. Mye tyder på at evalueringen av reformen i hovedsak vil være positiv, hvilket i så fall vil kunne skille den fra reformene på 90-tallet, som fikk mye “pepper” av forskerne.

Det er likevel enkelte ting ved Aftenpostens kommentarer om skole som forundrer meg, og det gjelder også denne lederen. Skribenten formidler noen “godtkjøpsmyter” som ikke kler en avis som Aftenposten. La meg gi noen eksempler:

Aftenposten skriver: “Kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) har nå varslet en full gjennomgåelse av Kunnskapsløftet.” 

Realiteten er at alle store reformer i Norge nærmest automatisk blir gjenstand for en forskningsbasert evaluering, hvilket selvsagt også gjelder Kunnskapsløftet. Gjennomgangen er derfor varslet for mange år siden og skal snart avsluttes. Forskerne legger frem sine resultater i sommer. At vedkommende minister deretter, ved en passende anledning, oppsummerer i et dokument som (formelt sett) også når Stortinget, er “business as usual”.

Aftenposten skriver: “Halvorsen har tidligere gjort det klart at hun ikke har noen store reformer på beddingen. Justeringer og korrigeringer, ikke omkalfaltrende endringer, har vært hennes hovedparole etter at hun overtok som kunnskapsminister i 2009. Det har vært klokt at hun på denne måten har lyttet til ropet fra skolen om arbeidsro.”

Dette er en merkelig vurdering. Kunnskapsløftet ble vedtatt i 2004 med bredt flertall, og det ble iverksatt fra 2006. Men dermed er det jo meningsløst å snakke om en ny reform i SVs regjeringstid. Ingen har vært inne på at det ville være mulig eller lurt å lansere en ny reform før den forrige har fått virke, og derfor er mangelen på “omkalfatrende endringer”  hverken noe å rose eller kritisere. Det er selvsagt at de rødgrønne ikke har fremmet en ny reform. For øvrig er “ropet” som Aftenposten skriver om, også en slags myte: Ofte “ropes” det ikke på mindre reform, men på mer reform, og Kunnskapsløftet ble stort sett svært godt mottatt av bl.a. Utdanningsforbundet og Lektorlaget, som er lærernes organisasjoner.

Aftenposten skriver: “Vidløftige planer og svakt funderte skolereformer har det vært nok av opp gjennom årene”.

Det er sikkert mye å kritisere tidligere skolereformer for. Men at de har vært så mange, skjønner jeg ikke. I nyere tid vet jeg om M87 (som gjaldt grunnskolen), R97 (som gjaldt grunnskolen), R94 (som gjaldt videregående) og Kunnskapsløftet 06 (som gjaldt grunnskole og videregående opplæring). En omstilling ca. hvert tiende år er ikke oppsiktsvekkende, hverken målt mot arbeidslivet for øvrig eller skolen i andre land.

For øvrig varslet jeg selv, da Kunnskapsløftet ble lansert i 2004, at tiden for de store reformer var over, og at det heretter ville være snakk om “justeringer og korrigeringer”, slik tendensen var også i andre land. Ingen på Stortinget protesterte på denne vurderingen.

Aftenposten skriver: “Utfordringene (for yrkesfagene) stammer fra tiden før Kunnskapsløftet, men reformen forsterket noen av problemene.”

Dette er feil. Reformen “forsterket” ikke problemene, men gikk muligens ikke langt nok i å løse problemene. Jeg skriver “muligens” her, fordi det er helt klart at mange mener at reformen gikk langt nok, og at det er Kristin Halvorsens manglende oppfølging og gjennomføring som fører til at det fortsatt er store problemer.

Aftenposten skriver: “Selve bærebjelkene i Kunnskapsløftet, med større læringstrykk, mer vekt på grunnleggende ferdigheter og styrking av læreren….” er det nemlig bred enighet om.”

Ja, det er forhåpentligvis enighet om dette nå. Da stortingsmeldingen om Kunnskapsløftet ble fremlagt, mente SV at satsingen på grunnleggende ferdigheter var uttrykk for et “foreldet kunnskapssyn”.

Aftenposten skriver: “De stadige kontroversene mellom Kristin Halvorsen og Oslos skolebyråd Torger Ødegaard kan gi inntrykk av et uoverstigelig gap (…) Stridighetene skyldes ofte Ødegaards behov for å ri egne kjepphester..”

Har Aftenposten undersøkt om forklaringen kan være tvert om? Kan forklaringen f.eks. være at Oslo kommune i svært stor grad følger opp Kunnskapsløftet og intensjonene i reformen, mens kunnskapsministeren i praksis saboterer og/eller “snakker ned” reformen eller interesserer seg mest for mindre viktige ting? Og hvis det er tilfellet: Hva er da resultatet i andre, mindre “energiske” kommuner, som kunne trenge kunnskapsministerens engasjement og driv for Kunnskapsløftet og ikke bare mot Torger Ødegaard?  

Jeg er selvsagt glad for at Aftenposten synes å være positiv til Kunnskapsløftet. Jeg ville vært enda gladere, dersom Aftenposten også satte seg mer inn i norsk skolepolitikk. Avisen hadde plagsomt gode journalister på dette feltet da jeg var minister, men nå virker ikke avisen like oppdatert.

Det bør Aftenposten gjøre noe med!

Nynorsk som sidemål

Det har igjen oppstått debatt om sidemålets plass i norsk skole. Men hva er det man diskuterer?

Alle er enige om at nynorsk og bokmål er to likestilte målformer i Norge.  Alle er også enige om at elevene selv skal kunne velge om de vil ha nynorsk eller bokmål som hovedmål, og alle er enige om at de også skal ha opplæring i sidemål.

Det diskusjonen dreier seg om, er innholdet i sidemålsopplæringen: Skal skriftlig sidemålsopplæring være obligatorisk, skal det være egne eksamener, og skal det gis egne karakterer i sidemål?

Sidemålet, som oftest nynorsk, er ikke et fag, det er en del av norskfaget.  Bokmål og nynorsk er like viktig, men etter min oppfatning er ikke hovedmål og sidemål like viktig. Det er viktigere at elevene tilegner seg tilstrekkelige ferdigheter i sitt hovedmål enn i sitt sidemål. Derfor tror jeg det aller beste man kan gjøre for nynorsken, er å sørge for at de som har det som hovedmål, virkelig bruker det og er glad i det, slik at det  også i fremtiden vil skrives gode tekster og god litteratur på nynorsk.

Mange snakker om nynorsk som om det er et fremmedspråk. Lett retorisk sies det derfor at de som er for at elevene lærer seg flere fremmedspråk, og skjønner at det krever hardt arbeid, også må skjønne at det samme gjelder nynorsken. Senest på NRKs Aktuelt i kveld sammenlignet Edvard Hoem arbeidet med “sterke verb” i nynorsk og i fremmedspråk.

Men denne sammeligningen holder ikke. Nynorsk er ikke et fremmedspråk, det er en variant av det norske språket. Det er riktig nok et språk som er forskjellig fra bokmål, men det er samtidig så likt at det er vanskelig å lære hva som er forskjellig.  Men det vesentlige er dette: En bokmåls- og en nynorskbruker forstår hverandre utmerket – uten å endre sitt eget språk. De kan kommunisere uten å ta i bruk den annens språk og ved å bruke sitt eget.  Slik er det ikke med fremmedspråkene. En franskmann og en nordmann kan ikke kommunisere med hverandre medmindre den ene snakker den annens språk – eller de snakker et tredje språk som begge forstår. Skal elevene utvide sin horisont, burde de derfor lest ett fremmedspråk til fremfor å lære seg mer skriftlig sidemål.

Det er ytterligere problemer med sidemålet – i praksis nynorsk. Vi lever i dag i et helt annet samfunn enn for bare noen få tiår siden. Vi er blitt et flerkulturelt samfunn og har fått mange innvandrere til Norge. Alle er enige om at språk er svært viktig for integreringen. Norsk er vanskelig, og de fleste forstår derfor at det er i overkant “kravstort” å be innvandrere lære to varianter av det samme språket når det ikke er nødvendig for å kunne kommunisere, utdanne seg og arbeide. Derfor slipper mange innvandrere unna sidemålet – i praksis som regel nynorsk. Formelt sett stenger det dem ute fra stillinger i forvaltningen, der det er krav om å beherske begge målformer. Men siden forvaltningen også har fått beskjed om å rekruttere innvandrere, fører dette til “juks”: Man ser gjennom fingrene med kravene til å beherske begge målformer, og det gjør ingenting: Svært mange av de innfødte arbeidstakerne har også glemt sine sidemålskunnskaper.

For å oppsummere:

Det er fagtrengsel i norsk skole, og særlig norskfaget er overbelastet. Det må altså prioriteres.

En stor andel elever tilegner seg ikke tilstrekkelige grunnleggende lese- og skriveferdigheter i sitt hovedmål i løpet av ti års obligatorisk skolegang.  Lese- og skriveferdighetene er svakest blant dem som har nynorsk som hovedmål.

Dagens sidemålsopplæring er problematisk, spesielt for elever som har nynorsk som sidemål. De oppnår svakere resultater enn i hovedmålet, og mange elever har svært negative holdninger til nynorsk.

Det aller viktigst er at alle elever lærer seg å lese og skrive godt norsk, dvs. at det er viktigst å styrke hovedmålet.

 

Arbeidslivet – behov for reformer

Aftenposten kan i dag fortelle at både FrP, Høyre og KrF skal “slipe vekk” de skarpe kantene i arbeidslivspolitikken. Bare Venstre står fast på de standpunktene partiet har hatt før, noe Aftenposten omtaler som å ligge “til høyre for Høyre”.

Hva partiene rent konkret vil bestemme seg for, er fortsatt uklart. Det pågår et arbeid i forbindelse med arbeidslivsmeldingen Regjeringen har fremlagt. Det var en melding blottet for forslag, så det er lite å ta stilling til. De borgerlige partiene må eventuelt selv utforme sin egen politikk.

Civita har nylig vist at Norge står overfor store utfordringer på velferdsområdet. Eldrebølgen skal finansieres. Det er et stort behov for arbeidskraft, bl.a. i helse- og omsorgssektoren.

Spørsmålet politikerne må tenke over, er hvor vi skal få denne arbeidskraften fra. Det finnes flere muligheter, og selv er jeg positiv til alle:

* Vi kan øke arbeidsinnvandringen kraftig.

* Vi kan mobilisere flere av dem som i dag står utenfor arbeidsmarkedet og er trygdemottakere.

* Vi kan sørge for at vi organiserer og tilrettelegger arbeidslivet på en måte som gjør at vi får mest mulig ut av den arbeidskraften vi har.

* Vi kan “tvinge” studentene til å bli raskere ferdig med skolegang og studier, slik at vi kan nyte godt av dem i arbeidsmarkedet.

Problemet med disse tiltakene er at for mange partier er uvillige til å ta i bruk de nødvendige virkemidlene for å få dette til.

Ingen har planer om en kraftig økning i arbeidsinnvandringen, men vi kan jo, egoistisk sett, håpe at det kommer flere fra land i Europa som nå har høy arbeidsledighet.

Ingen har planer om å gjøre noe med sykelønnsordningen. Det skal flikkes litt på ordninger som gjør det ulønnsomt for uføretrygdede å jobbe litt, men det vil neppe bidra til veldig stor tilførsel av arbeidskraft.

Bare Venstre ser ut til å ha planer om å lette adgangen til midlertidig arbeid, som kan føre til at flere – f.eks. innvandrere og funksjonshemmede – får innpass på arbeidsmarkedet og kan bidra med verdifull arbeidskraft.

Og når det gjelder arbeidstidsreglene, tyder Aftenpostens oppslag på at de borgerlige partiene vil nøye seg med å tilbakeføre retten til å godkjenne avvikende arbeidstidsavtaler til Arbeidstilsynet.

Men hvorfor ikke la partene i arbeidslivet selv avgjøre avvikende arbeidstidsordninger lokalt? Hvorfor må det godkjennes på høyere hold – hvis avtalen ligger innenfor lovens grenser og begge parter er enig?

Arbeidstidsbestemmelsene i Arbeidsmiljøloven er helt i utakt med det virkelige arbeidslivet. Det viser bl.a. en rapport fra Civita, som vi nylig har lansert. Der skisserer vi også en alternativ modell til den de borgerlige partiene nå vurderer.

Det er to grunner til at det er behov for reformer i arbeidslivet, dvs. i Arbeidsmiljøloven og i en del avtaler som sentrale fagforbund har forhandlet frem:

Folk trenger og ønsker større fleksibilitet i arbeidslivet, bl.a. av hensyn til ønsker og behov i familieliv og fritid.

Norge trenger mer arbeidskraft, og da må vi mobilisere alle som kan og vil – og utnytte den arbeidskraften vi har, på en mest mulig effektiv måte.

Norge bør få en Europaminister

I dag fremlegges Europautredningen. Den vil vise det de fleste av oss visste fra før:

* Omfanget av norsk EU-tilpasning er meget stort. Siden 1992 har Norge overtatt over 6000 nye EU-rettsakter gjennom EØS.

* Norsk tilknytning til EU skjer ikke bare gjennom EØS-avtalen. Norge har i tillegg inngått en rekke andre avtaler på mange ulike politikkområder- til sammen 74 avtaler.

* Norge er mer knyttet til EU enn enkelte medlemsland er.

* Norge er ikke representert i de organer som treffer beslutninger i EU, dvs. at vi er uten stemmerett når nye regler utformes.

* Norges tilknytning preges av et demokratisk underskudd, siden vi i praksis hverken kan stille EU-politikerne eller EU-organene til ansvar eller unnlate å implementere EUs regelverk.

* Det er svært vanskelig for Norge å gjøre seg gjeldende i EU. Vi blir prioritert etter de 27 medlemslandene. Mitt tips er likevel at vi ikke utnytter det handlingsrommet vi faktisk har, godt nok. Sett fra Brussel, er Norge praktisk talt usynlig.

* Fra før vet vi at EU er ekstremt viktig for Norge, Europa og verden. Det fremgikk med all mulig tydelighet av den stortingsmeldingen om utenrikspolitikken som Regjeringen fremla for en stund siden.

Regjeringen skal nå legge frem en ny stortingsmelding og foreslå tiltak som kan bøte på de problemer EØS-utredningen avdekker. VI kan antagelig slå fast at løsningen hverken blir EU-medlemsskap eller en avvikling av EØS-avtalen. Sannsynligheten for at vi også i overskuelig fremtid vil bevare den tilknytningsformen vi har i dag, er derfor meget stor.

Det Norge bør gjøre, er å skaffe seg en Europaminister.

En egen Europaminister i UD, slik at dette departementet eventuelt får tre statsråder, vil bidra til å styrke arbeidet vis à vis EU. Det vil gjøre det lettere for Norge å ivareta sine interesser og forhåpentligvis også styrke informasjonen og debatten om Europasaker her hjemme. Det vil ikke frita de øvrige statsrådene for ansvar for å ivareta samarbeidet og relasjonene på deres respektive områder, men det vil styrke samordningsfunksjonen og gi oss et mer tilstedeværende og tydelig ansikt i EU.

Jeg har tidligere forsvart Regjeringens beslutning om å etablere en funksjon som samordningsminister, fordi statusen som minister gjør det lettere å fylle samordningsoppgavene med tyngde enn det er for en som “bare” er statssekretær. Også det nordiske samarbeidet samordnes via en minister – for tiden Rigmor Aaserud – som er nordisk samarbeidsminister.

Jonas Gahr Støre er flink, men selv Støre har bare 24 timer i døgnet, og han har ansvaret for et stort felt. Når EU er så ekstremt viktig for Norge som Regjeringen sier, vår tilknytning er så omfattende som EØS-utredningen viser, og vår innflytelse er så liten og vanskelig å gjøre gjeldende – ja, da fortjener feltet full oppmerksomhet fra en egen statsråd.

Også enkelte medlemsland, bl.a. våre nærmeste naboer, har en egen Europaminister.

Når de trenger det, trenger vi det!

 

Sjikane, trusler og sex-trakassering

I morges våknet vi til nyheten om at kvinner blir sjikanert, truet og sex-trakassert når de engasjerer seg i offentlig debatt. På nrk.no ligger det akkurat nå ute en sak med bilde av Stortinget under overskriften “Tør du å velge inn datteren din her?”. Ifølge NRK må en kvinnelig politiker “regne med” grov seksuell sjikane, og det gjelder ikke bare politikere. Også kvinnelige forskere og næringslivsledere blir truet og sjikanert, og flere har visstnok trukket seg fra den offentlige debatten fordi de ikke orker å motta slike tilbakemeldinger. Ifølge NRK er sjikane “hverdagskost” –  og kvinnelige samfunnsdebattanter opplever “ofte” seksuell trakassering.

De kvinnene som uttaler seg, er Inga Marte Thorkildsen (SV), Mette Hanekamhaug (FrP) og Heidi Nordby Lunde (H). Sistnevnte mener at det er et demokratisk problem, og likestillingsombudet er enig: Hun sier at det er “helt uakseptabelt at kvinner som trer inn på den offentlige arena, blir grovt seksuelt trakassert”, og at “samfunnet må ta debatten”. De tre politikerne mener at det er viktig at kvinner i offentligheten er åpne og snakker om sjikanen de møter. Det er for øvrig ikke første gang Nordby Lunde eller Thorkildsen uttaler seg om dette temaet.

Siden jeg selv er kvinne og samfunnsdebattant, og har vært det i ca. 30 år, vil jeg gjerne delta i debatten.

Jeg syns det er grunn til å nyansere bildet. Jeg har selvsagt ingen grunn til å tvile på det disse tre kvinnene sier. Jeg mener, i likhet med likestillingsombudet, at det er uakseptabelt at de blir sjikanert, truet og trakassert.

Men samtidig mener jeg det er feil å skape inntrykk av at dette er et veldig stort generelt problem, at det gjelder for alle kvinner som deltar i samfunnsdebatten, at det er “farlig” for en ung kvinne å bli stortingsrepresentant, at det er mye verre enn før, og/eller at kvinnelige debattanter blir sjikanert eller truet mye mer enn menn. Jeg tror ikke vi (eller NRK i dette tilfellet) har tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag for å kunne hevde noe slikt eller for å etterlate inntrykk av at det er slik.

Det er for tiden ikke mulig å høre NRKs sendinger om igjen. Men på nettet skriver NRK at de “har snakket med flere kvinnelige stortingsrepresentanter og andre kvinner som er med i det offentlige ordskiftet, og (at) bildet de tegner er dystert”.

Jeg vet ikke hvor mange eller hvem NRK har snakket med. Men siden jeg reagerte med litt undring på NRKs oppslag i dag, slik jeg også har reagert på tilsvarende oppslag tidligere, bestemte jeg meg for å gjøre min egen lille undersøkelse og finne ut om det bare er jeg som ikke kjenner meg helt igjen, eller om det finnes flere kvinnelige samfunnsdebattanter som har det som meg.

For her er mitt inntrykk:

Det er selvsagt mye lettere i dag, rent teknologisk, å henvende seg til fremmede og kjente personer, siden det kan skje pr sms, epost og i nettkommentarer. Og som alle vet: Det finnes mye rart og grovt på nettet. Spørsmålet er likevel om de direkte henvendelsene vi får, er så mange flere og grovere enn før og så mye verre enn de mannlige samfunnsdebattanter får?

Jeg tviler litt på det. Ubehagelige henvendelser kommer i rykk og napp, avhengig av hvor synlig man er og hvilke saker man engasjerer seg i. Innvandring og homofili, f.eks., er “klassikere” og utløser alltid flere merkelige og kanskje sjikanøse henvendelser enn om man f.eks. diskuterer Statoil eller merverdiavgiften. Men det er ikke et nytt fenomen, og henvendelsene er som regel helt ufarlige – ofte skrevet av personer som ikke har mye makt, slik det ble antydet på NRK i dag, men tvert om. Mange fremstår som klossete, ubehjelpelige, ustabile og/eller barske når de er på trygg avstand og kanskje til og med opptrer anonymt. En sjelden gang er henvendelsene av en så ubehagelig eller alvorlig art at man må gå til politiet. Det har jeg selv gjort, og det har mange andre gjort.

Men som sagt: Jeg syns ikke jeg mottar mye trusler eller sjikane. Det er (hvis vi unntar nettkommentarene) også vanskelig å påstå at det er mer enn før eller verre enn før – og det er også vanskelig å påstå at dette i større grad rammer kvinner enn menn. Menn opplever antagelig mindre sex-trakassering, men annen trakassering er jo heller ikke morsomt, så kanskje er det like ille å være en profilert mann som det er å være profilert kvinne?

Alt oppsummert går det utmerket godt an å være kvinnelig samfunnsdebattant. Man får stort sett mange flere positive enn negative tilbakemeldinger, og det er overhodet ikke vanlig å bli truet til taushet, slik det ble snakket om på NRK i dag. Trusler og sjikane er ikke “hverdagskost” for de fleste.

Dette er altså hva jeg selv har tenkt, men hittil ikke har sagt. Jeg har ikke sagt det, bl.a. fordi jeg har vært litt redd for at det ville bli oppfattet som usolidarisk overfor de kvinnene som blir sjikanert, og som uttaler seg om det. Men nå er vi altså oppfordret til å være åpne, og det må vel også gjelde dem som ikke er så hardt rammet av sjikane.

For å være på den sikre siden foretok jeg dessuten, som nevnt, min egen lille “meningsmåling” i dag. Jeg har i dag kontaktet i alt 15 kvinnelige politikere, forskere, organisasjons- og næringslivsledere som er aktive og godt synlige i den offentlige debatten for å høre hva deres erfaringer er. 11 av dem  har så langt svart, og bildet de tegner, er overhodet ikke dystert.

Svarene er nokså like.

En har mottatt “svært lite sjikane på epost og har aldri opplevd trusler” og mener at det ikke er mer enn før. En annen “opplever dette svært sjelden”, og en tredje spør seg selv om hun i det hele tatt “opplever dette?”. En fjerde får stort sett positive tilbakemeldinger og “få, hvis noen, truende reaksjoner (..) fra ubalanserte personer“. En sier at hun ikke vet “hvor (NRK) får det fra”, en annen sier at hun “egentlig ikke noen gang (har) mottatt trusler eller sjikane”, og atter en sier at hun “ikke har sett noen negativ utvikling i de årene jeg har vært ute i samfunnsdebatten”. “Dette har aldri vært et problem for meg”, sier en, som mener at det er flott at jeg vil skrive om det, fordi måten dette blir fremstilt på, “stakkarsliggjør” kvinner. En har fått ganske mange ubehagelige henvendelser i tilknytning til sensitive debatter for en del år tilbake, men har bare “vært utsatt for virkelige trusler én gang”. Den siste som har svart, sier at hun har “ingen slike erfaringer i det hele tatt”.

Jeg skriver ikke dette for å redusere alvoret i de erfaringer Thorkildsen, Hanekamhaug eller Nordby Lunde har gjort seg.

Men jeg syns det er riktig å nyansere bildet.

Kvinner behøver ikke å være redde for å engasjere seg i samfunnsdebatten.

Politisk kvarter uten borgerlig kaos

Hvis man var i det konspiratoriske hjørnet, ville man kanskje tro at NRK hadde lagt en plan for inngangen til det nye året.

Først holder statsministeren sin nyttårstale. Det var en tale man nærmest på forhånd visste ville få en god karakter og bli oppfattet som samlende, og slik ble det: Alle opposisjonslederne syns det var en god tale. Aftenposten syns det var en sterk og viktig tale – ja, faktisk blant de beste statsministeren har holdt. Lederne i ungdomspartiene vil alle følge statsministerens oppfordring og bli “digitale nabokjerringer” på nett. Og retorikkeksperter mener at statsministeren talte som en konge og fremsto som en statsleder, og at han ga oss “perspektiv for hvordan vi skal forstå oss selv og verden”. Det var ikke en partipolitisk tale, men en tale som forsøkte å “skape et felles vi” ifølge en retorikkekspert.

Intet mindre, altså. Vi kan alle prise oss lykkelige over at vi har en så gudbenådet og dyktig statsminister – høyt hevet over partipolitikkens små og latterlige trivialiteter.

Men så er det over til den politiske hverdagen. I årets første Politisk kvarter er det tidligere statssekretær for Arbeiderpartiet, Per-Arne Bjerke, som har regien – og da er temaet kaoset og bråket på borgerlig side. Og kontrasten skal muligens virke slående: Mens vi har en trygg, stabil og veltalende statsminister som ikke gidder å krangle med noen, er de borgerlige partilederne smålige og evig kjeklende, både om bagateller og om saker det faktisk er uenighet om, og som journalistene gjerne fremstiller som uoverstigelige uenigheter.

Jeg tenkte i mitt stille sinn: Skal virkelig NRK holde på med dette i nesten to år til? Har de virkelig ikke fått med seg det klare budskapet de fire borgerlige partiene forlengst har kommet med? Hvis ikke, kan det gjerne gjentas her:

* Høyres førsteprioritet er å forhandle med alle de tre andre borgerlige partiene om å danne regjering. Men Høyre kommer ikke til å blande seg inn i de interne prosessene enkelte av de andre partiene skal igjennom før de bestemmer seg.

* FrPs førsteprioritet er den samme som Høyres, nemlig forhandlinger med alle de tre andre partiene.

* I Venstre og KrF pågår det prosesser, som skal danne grunnlag for å fatte en klar beslutning om hvor partiene står før valget i 2013, og intensjonen er å gjøre det i god tid. Ett utfall kan være at Venstre og KrF inntar den samme holdning som Høyre og FrP, nemlig at de vil forhandle med alle de andre partiene, hvis det blir borgerlig flertall. Et annet mulig utfall kan være at de garanterer at borgerlig flertall skal gi borgerlig regjering. Og et tredje mulig (men etter min mening svært usannsynlig) utfall kan selvsagt også være at f.eks. KrF bestemmer seg for å samarbeide med de rødgrønne partiene i stedet.

Det er selvsagt også mulig å tenke seg andre varianter av disse utfallene – ingen kan vite noe sikkert om det før prosessene er avsluttet. Poenget er at det ikke er noen vits i å mase om dette nå. Det har ingen verdi for lytterne, selv om noen sikkert tror at det har en verdi for de rødgrønne, som selvsagt håper å tjene på det mange kaller borgerlig “rot”.

Per-Arne Bjerke forsøkte så godt han kunne å så splid mellom de tre partiene. Han hadde imidlertid  tre rolige representanter for henholdsvis Høyre, KrF og FrP i studio, nemlig Erna Solberg, Knut Arild Hareide og Kjetil Solvik Olsen – så han greide hverken å vippe dem av pinnen eller å lure dem “utpå”. Bjerke understreket gang på gang hvor vanskelig det ville bli for de borgerlige partiene å bli enige, men ingen av dem som deltok i debatten, virket så veldig skremt.

Det er klart det blir mye å forhandle om, hvis de fire partiene setter seg sammen. Alle må, slik det ble sagt i dag, gi og ta. Men dette er jo ikke akkurat noe nytt i norsk politikk, så umulig er det ikke. For sannheten er at de fire partiene nærmer seg hverandre – både i det praktiske arbeidet i Stortinget, i måten de snakker til og om hverandre på og i mange viktige politiske saker.

Det irriterer kanskje enkelte journalister, men la oss likevel slippe lett hysteriske debatter om “borgerlig kaos” før det eventuelt er kaos.