En utbredt forklaring på de sosialdemokratiske partienes problemer i Europa, er at partiene lenge beveget seg til høyre i den økonomiske politikken og til venstre i den såkalte verdipolitikken og innvandringspolitikken – og at partiene på den måten forlot sine egne velgere, som ønsket en stikk motsatt kurs.

Det danske sosialdemokratiets leder, Mette Frederiksen, har tatt konsekvensen av dette og, i den tiden hun har vært leder, beveget partiet i motsatt retning. Hun har flyttet partiet tydelig mot høyre i verdi- og innvandringspolitikken og til venstre i den økonomiske politikken og i velferdspolitikken.

Frederiksens norske venner i Arbeiderpartiet har tidligere gjort det klart at de ikke vil gjøre som hun har gjort, og noen har også ment at hun begikk et historisk feilsteg.

Om det er et feilsteg eller ikke, kan sikkert diskuteres.

Det er i hvert fall et steg som ser ut til å kunne gjøre Frederiksen til statsminister og partiet hennes til et av de mest vellykkede sosialdemokratiske partiene i Europa. Det ligger for tiden an til å styrke stillingen i forhold til forrige Folketingsvalg i 2015 og få en oppslutning på 27 – 28 prosent. Slik meningsmålingene er nå, er partiet klart større enn det nest største partiet i Danmark.

Jeg er ganske imponert av hva Mette Frederiksen har fått til etter at hun overtok som leder for Socialdemokraterne i 2015. Og jeg snakker ikke da om standpunktene hun har inntatt, men om måten hun har gjennomført snuoperasjonen på. Det har vært gjennomtenkt, langsiktig og vedholdende, og det er gjort på en måte som hele tiden har holdt partiet samlet.

Det kan alltids diskuteres hvor mye hun har vært drevet av egen overbevisning og hvor mye som er drevet av taktikk. Hun hevder selv at hun på en rekke områder har endret oppfatning, blant annet om innvandringspolitikken. Men det er også klart at partiet hennes har gjort utstrakt bruk av ulike verktøy, som for eksempel såkalte fokusgrupper, for å finne ut hva som rører seg av holdninger i befolkningen.

Uansett hva hun og partiet har vært drevet av, har de lyktes på en ganske imponerende måte ved at de praktisk talt har nullet ut innvandringspolitikken som en viktig årsak til å velge bort sosialdemokratiet til fordel for Dansk Folkeparti, slik tilfellet har vært i flere tidligere valg.

I mai 2015 var det Dansk Folkeparti som hadde det soleklare sakseierskapet til innvandringspolitikken. På spørsmålet “Hvilket partis udlændingepolitik er du mest enig i?” svarte 34 prosent Dansk Folkeparti, mens bare 13 prosent svarte Socialdemokraterne og 10 prosent Venstre.

I tiden etterpå har sosialdemokratene gradvis nærmest seg Dansk Folkeparti. Men når Dansk Folkeparti og Socialdemokraterne i mai 2019 skårer omtrent likt, nemlig 17 og 16 prosent, har det også andre forklaringer. Nå er det nemlig kommet til to nye innvandringskritiske partier, Stram Kurs og Nye Borgerlige, som i samme måling skårer henholdsvis 5 prosent og 4 prosent. Men denne fragmenteringen er først og fremst et problem for den blå blokken.

Jeg har hørt forskere si at partienes sakseierskap ofte er så sementert at dersom et parti greier å “stjele” (litt av) sakseierskapet fra et annet parti, er det ofte kortvarig. Det kan selvsagt også tenkes i Socialdemokraternes tilfelle, for eksempel dersom Frederiksen, slik velgerne ser det, bryter løftet om ikke å lempe på innvandringspolitikken. Men planen om å “stjele” sakseierskapet fra Dansk Folkeparti – og nå faktisk dele det med Dansk Folkeparti – har i hvert fall så langt lyktes svært godt.

Hva er det andre partier kan lære av dette?

Jeg tror at det de kan lære, er at store og viktige veivalg, snuoperasjoner og bygging av troverdighet på saksfelt der den i utgangspunktet er lav, ikke kan gjøres med lettvinte utspill, en kortvarig innsats eller et parti som ikke iler langsomt og er samlet. Danske velgere ville ikke belønnet Mette Frederiksen med såpass høy troverdighet i innvandringspolitikken, hvis hun vinglet, var usikker, kom med svakt funderte utspill eller ledet et splittet parti.

Danskene går til valg 5. juni.

Hvis det ikke skjer noe helt uforutsett, vil Socialdemokraterne gjøre et godt valg, og den røde blokken kan få flertall.

Men spenningen er ikke over med det.

En vanskelig parlamentarisk situasjon kan gjøre det svært vanskelig, uansett om det er rød eller blå blokk som får flertall.

Men det får være tema for en annen blogg!

5.juni er det valg i Danmark.

Hele tre innvandringskritiske partier stiller til valg.

Dansk Folkeparti har fått selskap av to andre partier som kan komme over sperregrensen, nemlig Nye Borgerlige og Stram kurs.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Til sammen er det nå 13 partier som stiller til valg i Danmark, hvilket skaper en til dels kaotisk valgkamp og risiko for at det blir problemer med å danne en styringsdyktig regjering etter valget.

Danske velgere prioriterer ikke innvandring like høyt som de gjorde før. Gjennomsnittet av målingene viser per i dag at Dansk Folkeparti, Nye Borgerlige og Stram kurs til sammen får 17 prosent av stemmene og 28 mandater, mens Dansk Folkeparti ved siste valg alene fikk 21,1 prosent av stemmene og 37 mandater. Men dette må også forstås i lys av at også de andre partiene nå garanterer at det vil bli ført en stram innvandringspolitikk. Socialdemokratiet vil videreføre den innvandrings- og integreringspolitikken som den borgerlige regjeringen og Dansk Folkeparti har ført.

Men selv om innvandringssaken betyr mindre for velgerne, og selv om velgerne får omtrent den samme innvandringspolitikken enten det blir en fortsatt borgerlig regjering eller en sosialdemokratisk regjering, er innvandringspolitikken blitt svært sentral i starten av den danske valgkampen. Årsaken er den fragmenteringen av partibildet som nå skjer, og at flere partier har innvandringspolitikken som eneste og viktigste sak. Det skyldes også at forslagene som fremmes og retorikken som brukes, blir stadig mer ekstrem og rabiat. Lederen for Stram kurs har en retorikk og politikk som betegnes som rasistisk og nazistisk – og han har åpenbart lært mye av Trump. Han snakker usant, gir sine meningsmotstandere økenavn og beskylder mediene for å lyve.

Resultatet av det som nå skjer i Danmark, er økt populisme og polarisering, et hardere samfunnsklima og potensielt større problemer med å skape levedyktige flertall og stabil styring.Og som jeg skrev i Aftenposten for en uke siden: Tilliten til politikerne kollapser.

Jeg syns det er grunn til å tenke over dette når vi ser på situasjonen i Norge.

Også vi har et parti som profilerer seg som innvandringskritisk, og som har politikere som fører en populistisk retorikk som kan virke splittende, og som ofte kommer med radikale forslag. Fremskrittspartiet vil dessuten, nærmest per definisjon, tiltrekke seg de velgerne som har de mest ekstreme meningene på innvandringsfeltet. Slik er det med alle ytterpartier og ensakspartier: Rødt (og SV før Rødt ble et parti av av betydning) tiltrekker seg de mest rabiate kommunistene, og MDG tiltrekker seg lett de mest ekstreme og kanskje autoritære stemmene på klimafeltet.

Men samtidig som Frp tiltrekker seg de som deler oppfatningene til Nye Borgerlige og Stram kurs, er partiet en bred koalisjon. Jeg tror nesten ikke noe annet parti ideologisk sett spenner så bredt som Fremskrittspartiet gjør nå. De rommer enkelte nasjonalkonservative (som Christian Tybring-Gjedde), enkelte høyrepopulister (som Per Willy Amundsen), enkelte kristen-konservative (som Sylvi Listhaug i hvert fall delvis er) og mange liberale (som Jon Georg Dale og Ketil Solvik-Olsen). De merkelappene, som her er nevnt, er sikkert ikke dekkende for alt disse politikerne står for, og det er ikke sikkert de er enig selv – men jeg tror de gir en indikasjon på den ideologiske bredden i partiet.

Det er, såvidt jeg kan bedømme, ikke tegn til partisplittelse i Frp – og det er heller ingen seriøse tegn til at det dukker opp nye innvandringskritiske partier til høyre for Frp. Nå kan det sies at det også er litt vanskeligere enn i Danmark, siden vi har en høyere sperregrense, men i Norge har det knapt nok vært gjort forsøk på å etablere et seriøst innvandringskritisk alternativ til Frp.

At det er slik, må i stor grad være Siv Jensens fortjeneste. Hun greier, nesten på mirakuløst vis, å holde dette partiet samlet, og hun står svært sterkt i partiet.

Det er et problem for dem som ser Fremskrittspartiet utenfra, at det ikke er så lett å forstå hva slags parti dette egentlig er. Den liberale fløyen, som blant annet står sterkt i FpU, er mer disiplinert og lavmælt enn den mer høyrepopulistiske fløyen. Det er også naturlig at mediene dekker den populistiske fløyen mer enn den fløyen som er mer “mainstream”. Men det betyr ikke nødvendigvis at det er de mest ytterliggående som alltid får eller har flertall i partiet. Det viste også landsmøtet.

Spørsmålet mange har reist, er hva som skjer den dagen Siv Jensen går av som partileder.

Jeg tror det blir lenge til, blant annet fordi hun selvsagt ser at valg av ny leder også kan bli et viktig retningsvalg for partiet. Men før eller siden må det jo skje.

Mitt inntrykk er at de liberale forstår at det må være plass også til de mer nasjonalkonservative og høyrepopulistiske i partiet – men at de ikke uten videre kan være med på at partiet ledes i den retningen. Jeg tror med andre ord at det er svært tvilsomt om for eksempel Sylvi Listhaug kan være en like samlende lederskikkelse som Siv Jensen er.

Det er vanskelig å forestille seg noe land i Europa nå uten innvandringskritiske og grønne partier. Men hva slags partier dette er, varierer veldig. Noen av dem er mer seriøse, moderate og liberale enn andre.

Det er lett og riktig å reagere på en del av de utspillene og uttalelsene som av og til kommer fra Frp. Mine kolleger og jeg har gjort det ofte.

Når man følger valgkampen i Danmark, er det samtidig lett og riktig å huske at Fremskrittspartiet skiller seg positivt ut. Det er et av de mest moderat og liberale innvandringskritiske partiene i Europa.

Det er bra for Fremskrittspartiet, fordi det gjør det mulig for partiet å få innflytelse.

Og det er bra for Norge.

I sosiale medier ser vi dessverre en tendens til at mange latterliggjør og utdefinerer meningsmotstandere fremfor å forsøke å forstå og diskutere substans.

Det finnes folk som ikke er interessert i meningsbrytning, og som ikke vil høre eller se argumentene fra noen de er uenig med. De foretrekker ekko-kammeret, der ingen stiller spørsmål ved vedtatte “sannheter”.

Dette er en ødeleggende debattkultur som alle som deltar i samfunnsdebatten, og som har et minimum av evne til etisk refleksjon, må forsøke å motvirke. Vi bør føle det som et personlig ansvar, men det er også et ansvar for de organisasjonene og institusjonene vi måtte representere. Uten å bli altfor høystemt kan jeg si at det å bidra til en saklig, åpen og respektfull debattkultur er et viktig mål for Civita.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Stor ble derfor min forundring da jeg forleden leste en lederartikkel i Dagsavisen, og jeg skal forklare hvorfor:

For cirka tre uker siden publiserte Civita et notat skrevet av Steinar Juel om formuesfordelingen i Norge.

Notatet har skapt debatt.

Kalle Moene og Rolf Aaberge er uenig med Juel, noe de skrev om i Aftenposten, og Moene senere i DN. Steinar Juel har svart dem både i Aftenposten og DN, og debatten er nok ikke slutt. Jeg kommer imidlertid ikke nærmere inn på substansen i debatten her.

Også Dagsavisen har fått svar fra Steinar Juel, riktig nok i en sterkt forkortet versjon av det innlegget han opprinnelig sendte til avisen.

Det som overrasket meg med Dagsavisens lederartikkel, var igrunnen tre ting:

Det minst overraskende var at lederskribenten ikke etterlater noe inntrykk av å ha lest Juels notat eller satt seg inn i saken selv. Det kan jo selvsagt være et feil inntrykk, men jeg tror det ikke. Jeg tror Dagsavisen  velger å tro på den ene debattanten fremfor den andre. Hvorfor Dagsavisen gjør det, kan vi bare spekulere i. Det kan selvsagt skyldes at den ene har mer overbevisende argumenter enn den andre, men det kan nok også skyldes at den ene sier at formuesfordelingen er svært skjev, mens den andre sier at den ikke er så skjev som vi kan få inntrykk ut fra de tradisjonelle beregningene som gjøres. En siste mulighet er at Dagsavisen velger å tro på Moene fremfor Juel, fordi Moene tilhører venstresiden, mens Dagsavisen mener at Juel er “Høyre-mann”.

Noe mer overraskende er den harselerende tonen Dagsavisens lederskribent velger. Steinar Juel er en meget erfaren og respektert økonom og svært seriøs samfunnsdebattant, som for tiden blant annet er medlem av Norges Banks hovedstyre, og hvis sist kjente politiske ståsted var Senterpartiet, da han deltok i Willoch-regjeringen som politisk rådgiver. Han har vært tilknyttet Civita på deltid i cirka tre og et halvt år.

Hva Steinar Juel stemmer i dag, vet jeg ikke, men han har, meg bekjent, aldri omtalt seg selv som “Høyre-mann”. Men det er slik Dagsavisen fremstiller han: Som en “Høyre-mann” og “bankmann” som er et slags nytt “stjerneskudd” i Civita. “Ikke så god Juel”, skriver den kreative lederskribenten, som mener at Civita-notatet “ikke henger på greip”.

Det verste og mest overraskende med lederartikkelen er imidlertid avslutningen. Der skriver avisen: “Vi venter spent på svaret nå som Juel er lagt flat. Kanskje var det best om han ble liggende flat.”

Hvordan skal man egentlig forstå dette?

At Dagsavisens lederskribent er hellig overbevist om at Juel må strekke hendene i været og si at han tok feil, får så være. Det er neppe annet å vente, dersom avisen egentlig ikke har satt seg inn i saken, men bare stoler blindt på Juels meningsmotstandere.

Verre er den siste setningen, for der står det da vitterlig at det aller beste er at Steinar Juel stopper å debattere og holder kjeft?

Det ligner mistenkelig på mye av det vi kan se i sosiale medier.

Det Dagsavisen gjør i denne lederen, er i virkeligheten å krympe det offentlige ordskiftet.

Avisen er ikke egentlig opptatt av hva debattantene sier – den er mer opptatt av hvem som sier det eller hvor vedkommende (tilsynelatende) kommer fra.

Avisen tegner et opphøyd og positivt bilde av dem som avisen er enig med – og et karikert, falskt og negativt bilde av han som avisen er uenig med.

Og til slutt ber altså avisen, på lederplass, om at debatten stoppes, og at Steinar Juel holder munn.

Dette er en avis som hvert år mottar over 30 millioner kroner i statsstøtte.

Det kan være mange gode grunner til å gi statsstøtte til Dagsavisen.

At avisen kommer med oppfordringer til seriøse samfunnsdebattanter om å slutte å debattere bør ikke være en av dem.