En utbredt forklaring på de sosialdemokratiske partienes problemer i Europa, er at partiene lenge beveget seg til høyre i den økonomiske politikken og til venstre i den såkalte verdipolitikken og innvandringspolitikken – og at partiene på den måten forlot sine egne velgere, som ønsket en stikk motsatt kurs.
Det danske sosialdemokratiets leder, Mette Frederiksen, har tatt konsekvensen av dette og, i den tiden hun har vært leder, beveget partiet i motsatt retning. Hun har flyttet partiet tydelig mot høyre i verdi- og innvandringspolitikken og til venstre i den økonomiske politikken og i velferdspolitikken.
Frederiksens norske venner i Arbeiderpartiet har tidligere gjort det klart at de ikke vil gjøre som hun har gjort, og noen har også ment at hun begikk et historisk feilsteg.
Om det er et feilsteg eller ikke, kan sikkert diskuteres.
Det er i hvert fall et steg som ser ut til å kunne gjøre Frederiksen til statsminister og partiet hennes til et av de mest vellykkede sosialdemokratiske partiene i Europa. Det ligger for tiden an til å styrke stillingen i forhold til forrige Folketingsvalg i 2015 og få en oppslutning på 27 – 28 prosent. Slik meningsmålingene er nå, er partiet klart større enn det nest største partiet i Danmark.
Jeg er ganske imponert av hva Mette Frederiksen har fått til etter at hun overtok som leder for Socialdemokraterne i 2015. Og jeg snakker ikke da om standpunktene hun har inntatt, men om måten hun har gjennomført snuoperasjonen på. Det har vært gjennomtenkt, langsiktig og vedholdende, og det er gjort på en måte som hele tiden har holdt partiet samlet.
Det kan alltids diskuteres hvor mye hun har vært drevet av egen overbevisning og hvor mye som er drevet av taktikk. Hun hevder selv at hun på en rekke områder har endret oppfatning, blant annet om innvandringspolitikken. Men det er også klart at partiet hennes har gjort utstrakt bruk av ulike verktøy, som for eksempel såkalte fokusgrupper, for å finne ut hva som rører seg av holdninger i befolkningen.
Uansett hva hun og partiet har vært drevet av, har de lyktes på en ganske imponerende måte ved at de praktisk talt har nullet ut innvandringspolitikken som en viktig årsak til å velge bort sosialdemokratiet til fordel for Dansk Folkeparti, slik tilfellet har vært i flere tidligere valg.
I mai 2015 var det Dansk Folkeparti som hadde det soleklare sakseierskapet til innvandringspolitikken. På spørsmålet “Hvilket partis udlændingepolitik er du mest enig i?” svarte 34 prosent Dansk Folkeparti, mens bare 13 prosent svarte Socialdemokraterne og 10 prosent Venstre.
I tiden etterpå har sosialdemokratene gradvis nærmest seg Dansk Folkeparti. Men når Dansk Folkeparti og Socialdemokraterne i mai 2019 skårer omtrent likt, nemlig 17 og 16 prosent, har det også andre forklaringer. Nå er det nemlig kommet til to nye innvandringskritiske partier, Stram Kurs og Nye Borgerlige, som i samme måling skårer henholdsvis 5 prosent og 4 prosent. Men denne fragmenteringen er først og fremst et problem for den blå blokken.
Jeg har hørt forskere si at partienes sakseierskap ofte er så sementert at dersom et parti greier å “stjele” (litt av) sakseierskapet fra et annet parti, er det ofte kortvarig. Det kan selvsagt også tenkes i Socialdemokraternes tilfelle, for eksempel dersom Frederiksen, slik velgerne ser det, bryter løftet om ikke å lempe på innvandringspolitikken. Men planen om å “stjele” sakseierskapet fra Dansk Folkeparti – og nå faktisk dele det med Dansk Folkeparti – har i hvert fall så langt lyktes svært godt.
Hva er det andre partier kan lære av dette?
Jeg tror at det de kan lære, er at store og viktige veivalg, snuoperasjoner og bygging av troverdighet på saksfelt der den i utgangspunktet er lav, ikke kan gjøres med lettvinte utspill, en kortvarig innsats eller et parti som ikke iler langsomt og er samlet. Danske velgere ville ikke belønnet Mette Frederiksen med såpass høy troverdighet i innvandringspolitikken, hvis hun vinglet, var usikker, kom med svakt funderte utspill eller ledet et splittet parti.
Danskene går til valg 5. juni.
Hvis det ikke skjer noe helt uforutsett, vil Socialdemokraterne gjøre et godt valg, og den røde blokken kan få flertall.
Men spenningen er ikke over med det.
En vanskelig parlamentarisk situasjon kan gjøre det svært vanskelig, uansett om det er rød eller blå blokk som får flertall.
Men det får være tema for en annen blogg!