Handlingsregelen – mantra eller mening?

I dag morges var Jens Stoltenberg og Erna Solberg i NRKs Politisk kvarter.

Ett av temaene som ble diskutert, var handlingsregelen.

Påstanden fra Stoltenberg er at Regjeringen følger handlingsregelen, og at Høyre har gjort det til nå – men at Høyre nå er på en glideflukt når partiet vil samarbeide med FrP, fordi FrP ikke vil følge handlingsregelen og dermed setter landets økonomi i fare.

Påstanden fra Solberg er at Regjeringen allerede bryter handlingsregelen, at det tross alt er positivt at FrP nærmer seg Høyre og de andre partiene i synet på handlingsregelens faktiske innhold, og at Høyre aldri vil føre en uansvarlig økonomisk politikk, men snarere gjøre mer enn Regjeringen for å følge handlingsregelen slik den egentlig er.

En del av uenigheten mellom Solberg og Stoltenberg burde være lett å oppklare. Men ettersom det er liten tradisjon i norsk journalistikk for avgjøre slike dueller ved at pressen selv avdekker fakta, kan vi regne med at debatten vil bølge videre. Mitt tips er at dette vil være et kjernepunkt i Arbeiderpartiets og særlig statsministerens angrep på Høyre og de borgerlige partiene i valgkampen. Handlingsregelen er ikke akkurat en del av skaperverket, men den vil nok gradvis bli en del av “den norske modellen”.

For Arbeiderpartiet er det ikke viktig å ha en reell diskusjon om handlingsregelen, måten Regjeringen følger – eller ikke følger – den på, eller om det kan tenkes andre, like gode regler. Det siste ble tydelig bl.a. da statsministeren på en nærmest brutal måte avviste Norges Bank-sjefens forslag til en revisjon av regelen. Regjeringens avvisning av forslaget skyldtes neppe hensynet til økonomien, men hensynet til valgkampen. Arbeiderpartiet har simpelthen interesse av at velgernes inntrykk er at Regjeringen følger handlingsregelen til punkt og prikke og dermed trygger norsk økonomi – mens de borgerlige partiene vil gamble med regelen og dermed sette norsk økonomi over styr.

Men har Stoltenberg rett?

Norske regjeringer har mer å rutte med enn alle andre regjeringer. For andre regjeringer er det skatteinntektene som setter grensen for hvor mye de kan bruke. Den norske regjeringen har mange titalls milliarder kroner mer å rutte med hvert år pga petroleumsvirksomheten – i 2012 anslagsvis 150 milliarder kroner ekstra eller ca. 15 prosent av det totale budsjettet. Alle regjeringer har til nå brukt litt mer hvert år, bl.a. pga vekst i økonomien, men under Stoltenberg II-regjeringen har det vært spesielt mye mer å rutte med, selv om den har holdt seg innenfor handlingsregelens grenser.

Jeg tror de fleste har oppdaget at handlingsregelen er en regel for hvor mye penger vi kan bruke. Færre vet nok at det også er en regel for hva vi skal bruke pengene til. Alle har hørt om fire prosent-regelen (og at dette tallet kan være litt høyere og litt lavere det enkelte år, avhengig av konjunkturene), men færre vet hva de fire prosentene skal brukes til.

Da handlingsregelen ble vedtatt, var alle partier enige om at det ekstra handlingsrommet som petroleumsinntektene ville gi, skulle prioriteres til å øke vekstevnen i norsk økonomi. Konkret pekte alle partiene på at prioriterte områder burde være

a) vekstfremmende skattelettelser,

b) infrastruktur, og

c) forskning og utdanning.

Er dette en regel den nåværende regjering følger?

Svaret er nei, og det hører man igrunnen når Stoltenberg snakker om det. Han påstår ikke at Regjeringen følger denne delen av handlingsregelen – han bare sier at Regjeringen gjør mye som er riktig og viktig når det f.eks. gjelder forskning og samferdsel. Det kan det selvsagt være noe i, men det har ingenting med selve den diskusjonen å gjøre, som Stoltenberg ellers ser seg veldig tjent med – om hvem som er flinkest til å følge handlingsregelen. Regjeringen har muligens vært flink til å følge en del av regelen, men dårlig til å følge den andre delen av regelen.

La meg ta det punkt for punkt:

Handlingsregelen tilsier at Regjeringen skal bruke deler av det økte handlingsrommet til “vekstfremmende skattelettelser”.Det har ikke skjedd. Stoltenberg I-regjeringen foreslo faktisk å bruke halvparten av handlingsrommet til “vekstfremmende skattelettelser”, og det har, logisk nok, i hvert fall ikke skjedd. I stedet har de rødgrønne låst fast skattenivået på 2004-nivå, hvilket har medført en skatteøkning på fem – seks milliarder kroner siden de overtok.

Handlingsregelen tilsier også at deler av handlingsrommet skal brukes til infrastruktur (les: samferdsel), forskning og utdanning. Heller ikke dette er noe Stoltenberg II-regjeringen har fulgt opp. Ifølge NHO, som har regnet på det for perioden 2005 – 2010, er det “liten overensstemmelse med de opprinnelige intensjonene” i handlingsregelen. Funnet er at kun fire prosent av handlingsrommet i denne perioden var prioritert til mersatsing til forskning, utdanning og samferdsel. Dette står i klar kontrakst til Bondevik II-regjeringens prioriteringer, der kun 13 prosent ikke gikk til de konkrete målene i handlingsregelen. Mer om dette kan for øvrig leses her:  http://www.civita.no/assets/2011/03/1631-civita-notat-5-2011. pdf.

Heller ikke 2012-budsjettet følger opp handlingsregelens konkrete intensjoner. Det er nullvekst til forskning, Fondet for forskning og innovasjon er lagt ned, og gaveforsterkningsordningen er avviklet. På samferdelsområdet står det noe bedre til i 2012.

Så for å oppsummere: Både Arbeiderpartiet og Høyre kan nok skryte av at de følger intensjonen i handlingsregelen om hvor mye vi kan bruke. Men bare Høyre kan påstå at partiet – i regjering – også fulgte intensjonen om hva man skulle bruke pengene til.

Fremskrittspartiets forslag til ny handlingsregel inneholder i hvert fall to positive elementer for dem som er opptatt av å forsvare handlingsregelen: FrP erkjenner at det er grenser for hvor mye penger som kan brukes. Og FrP vil gjerne prioritere investeringer som styrker vekstevnen i norsk økonomi, herunder de formålene som handlingsregelen var ment å ivareta. Også Senterpartiet ønsker å diskutere tiltak som kan prioritere investeringer i samferdsel høyere.

Fremskrittspartiets forslag til ny handlingsregel er ikke et ferdig forslag til regel (slik jeg leser den), og den blir ikke realisert slik den er. Men det er en tilnærming til de andre partiene, og det fortjener partiet anerkjennelse for. Samtidig er det på tide å forlate forestillingen om at Arbeiderpartiet og de rødgrønne er de eneste som evner å følge handlingsregelen. Så langt er det faktisk Bondevik II-regjeringen som har greid det best.

Formålet med handlingsregelen er todelt: Den skal sikre at petroleumsinntektene også kommer fremtidige generasjoner til nytte, og den skal sikre en stabil og fornuftig innfasing av petroleumsinntektene, slik at vi unngår press i økonomien.

Ettersom Regjeringen allerede har brutt regelen, må det være mulig for å alle parter å føre en edruelig debatt om hvordan man kan gjøre det bedre. I en slik diskusjon bør også Norges Bank-sjefen ønskes velkommen.

Det gir mening å ha en god handlingsregel å forholde seg til. Slik Stoltenberg nå fører debatten, fremstår handlingsregelen mer som et mantra.

 

 

 

 

 

 

Fremskrittspartiets landsmøte

De fire borgerlige partilederne har for tiden de samme tre målene for valget i 2013:

* De ønsker å skifte ut den nåværende regjering.

* De ønsker en regjering der deres eget parti er med.

* De ønsker at partiet deres skal bli størst mulig.

Å nå alle disse målene samtidig er lettere sagt enn gjort. Utfordringen er, kort fortalt, at det som skal til for å nå ett av målene, kan gjøre det vanskeligere å nå et annet. For partilederne er derfor dette en øvelse i strategi og godt lederskap.

Høyre har det for tiden lettest. Alle de andre partiene vil gjerne samarbeide med Høyre, som dessuten flyr høyt på meningsmålingene og derfor også regner med å ha den mest sannsynlige statsministerkandidaten. Høyres holdning til det borgerlige samarbeidet er dessuten forlengst avklart. Partiet vil, nå som i 2009, gjerne samarbeide med alle de tre andre partiene – og gjerne i regjering.

Likevel blir det feil å legge til grunn at disse avklaringene har kommet gratis i Høyre. Det er relativt kort tid siden partiets oppslutning var meget lav, og partilederen var lite populær. Høyre har dessuten, inntil relativt nylig, vært dypt splittet i synet på hvorvidt man ville samarbeide med FrP i regjering. Under Erna Solbergs ledelse er det gradvis blitt stor oppslutning om at et samarbeid med FrP er mulig og nødvendig – og for mange også ønskelig. En av de siste og mest gjenstridige Høyre-profilene som sluttet seg til dette synet, var Kåre Willoch.

I Venstre har oppgaven frem mot det siste landsmøtet vært vanskeligere. Skulle partiet ha håp om å få skiftet ut den nåværende regjeringen og selv komme i regjering, måtte det skje et fundamentalt skifte i partiets strategi. Og under Trine Skei Grandes ledelse er det dette som har skjedd: Etter at Venstre i 2009 garanterte at det aldri ville bidra til å slippe FrP inn i regjering, garanterer Ventre nå at det vil samarbeide med FrP om å skaffe landet en ny, borgerlig regjering.

Det skjedde naturligvis ting på Venstres landsmøte som markerte avstand til de andre borgerlige partiene, særlig FrP. I Trine Skei Grandes tale ble det lagt vekt på flere viktige Venstre-saker, som både Høyre og FrP er uenig i. Det er også klart at Venstre har gitt uttrykk for at partiet foretrekker en regjering bestående av Høyre, Venstre og KrF –  uten FrP.

Det overveldende inntrykket som sitter igjen etter Ventres landsmøte, er imidlertid et svært viktig skifte av strategi: Venstre garanterer at et borgerlig flertall skal gi borgerlig regjering. Venstre garanterer at partiet vil gå inn for at alle de fire partiene skal forhandle, dersom det blir borgerlig flertall. Venstre vil gjerne komme i en regjering med Høyre og KrF, men sier også at partiet kan støtte en regjering der FrP er med – og partiet utelukker ikke at det også kan sitte i regjering med FrP.

Dette er godt gjort av Skei Grande og gledelig for dem som ønsker borgerlig samarbeid. Det er dessuten verdt å merke seg at det mindretallet på Venstres landsmøte som ikke ville gå så langt, var ganske lite – og at det også var et mindretall som ville gå lenger.

I Kristelig Folkeparti står Knut Arild Hareide overfor en oppgave som er like vanskelig, dersom han ønsker å nå samme konklusjon. Hvorvidt det blir resultatet, vet vi antagelig mer om i september, da KrF tar sikte på å avklare sitt syn.

I helgen som kommer, har Fremskrittspartiet landsmøte. At partiet vil markere sine egne saker, også der partiet er uenig med de andre borgerlige partiene, er helt naturlig. Det som er mer interessant, er hvilket overveldende inntrykk landsmøtet vil gi når det gjelder borgerlig samarbeid. Vil også FrP strekke ut en hånd, slik Venstre nylig har gjort – og hvordan skal i så fall FrP gjøre det?

Jeg ser i hvert fall to muligheter for at også FrP og Siv Jensen med dette landsmøtet kan gå ett skritt til i retning et borgerlig samarbeid:

* Partiet kan forlate sin strategi om at det er uaktuelt for FrP å støtte en regjering av Høyre, KrF og Venstre. Dette ville, etter min mening, betydd lite i praksis, men det kunne vært symbolsk viktig – fordi det kunne skapt en form for symmetri og “solidaritet” på borgerlig side – der alle partier hadde samme strategi. Forutsetningen er at også Høyre uttrykte seg slik, selv om mange sikkert ville mene at det ville være anstaltmakeri, ettersom alle partier gjerne ser Høyre i regjering.

Jeg tror imidlertid ikke dette kommer til å skje i FrP – i hvert fall ikke nå. Siv Jensen er allerede forut for landsmøtet krystallklar på at hun vil fortsette å gi den samme beskjeden: FrP vil ikke støtte en regjering der partiet ikke selv er med. Om det er et standpunkt FrP vil kunne revurdere siden, vil bare tiden vise.

* Det andre partiet kan gjøre, er å justere retorikken sin og, i hvert fall i sitt stille sinn, anerkjenne den svært positive utviklingen som nylig har skjedd i Venstre og tidligere i Høyre. Dette er tross alt en betydelig seier for FrP.

SIv Jensen er opptatt av å understreke hvor upopulær Bondevik II-regjeringen var, og hvordan denne regjeringen drev med “kraftfull avvisning” av FrP. Det er lett å forstå hvorfor Siv Jensen gjør dette, men jeg tror ikke det er så klokt. Jeg tror hun undervurderer virkningen av hele tiden å snakke ned sine fremtidige samarbeidspartnere, og jeg tror hun undervurderer forskjellen på å samarbeide med Carl I Hagens Fremskrittsparti og Siv Jensens Fremskrittsparti – hvilket er ment som et kompliment. Som medlem av Bondevik II-regjeringen kjenner jeg meg for øvrig ikke helt igjen; jeg samarbeidet med FrP hele tiden.

Først neste år får vi endelig svar på hvor stor den politiske avstanden vil være mellom de borgerlige partiene, for da skal de vedta sine stortingsvalgprogram. Men også den retoriske avstanden har betydning, og den kan man gjøre noe med nå.

Det er tre mulige utfall av FrPs landsmøte når det gjelder partiets holdning til borgerlig samarbeid: Økt konfliktnivå, redusert konfliktnivå – eller status quo. I lys av at Venstres landsmøte tross alt sendte ut langt mer positive signaler enn før, hadde det vært ønskelig at det også skjedde fra FrPs landsmøte.

I FrPs tilfelle tror jeg det best og mest realistisk kan skje gjennom en noe mer forsonende og positiv retorikk.

Det er ikke sikkert det oppildner partifellene så mye.

Men det kan gjøre det lettere å komme i regjering.

 

 

Nye selvoppgjør i skolepolitikken

Arbeiderpartiet tar nå et nytt oppgjør med seg selv i skolepolitikken.

Trond Giske, som leder en gruppe som skal “snekre” ny kunnskapspolitikk for Arbeiderpartiet før stortingsvalget i 2013, sier til Aftenposten at  “Arbeiderpartiet har vært for lite tydelige på at vi også heier på de flnke”. “Noen har fremstilt det som om vi elsker gjennomsnittseleven. Det er et vrengebilde. Men vi må bli klarere på at vi også vil dyrke de som har ekstraordinære talenter”. 

Det skal bli interessant å se hva som kommer ut av Arbeiderpartiets nye selvoppgjør. Det er nemlig ikke det første oppgjøret som finner sted på venstresiden.

Allerede i 2006 sa Anniken Huitfeldt, som da var Arbeiderpartiets skolepolitiske talsperson, at Arbeiderpartiet måtte ta et oppgjør med sin egen skolepolitikk. “Vi har gjort noen feil i likhetens navn“, sa Huitfeldt. “Vi har nedprioritert betydningen av kunnskap. VI har i altfor stor grad godtatt at det ikke er så farlig at noen faller helt av…”

Huitfeldt ramset opp fem feil som Arbeiderpartiet hadde gjort, og tok deretter et “kraftfullt oppgjør” med et tankegods som hadde hatt gode levekår i partiet : “Når en av fem leser dårlig, går det ikke an å unnskylde det med at han er jo så sosialt integrert og deltar i gymmen. Alle trenger grunnleggende ferdigheter”, begynte Huitfeldt, før hun fortsatte med en omtale av de andre fire feilene som Ap hadde gjort.

Også i SV har det vært mange selvoppgjør. Et av de største sto tidligere kunnskapsminister Øystein Djupedal for, da han i 2007 uttalte at SV rett og slett hadde “valgt feil” i skolepolitikken. “SV har nok til tider tatt litt for lett på dette med kunnskap. Vi har kommet til en kollektiv erkjennelse om at vi har valgt feil ved ikke å stille krav. Barn må lære å lese…. SV har ikke prioritert krav til at elevene tilegner seg kunnskap i norsk, matte og engelsk.”

I Bård Vegar Solhjells bok, som kom ut ifjor, oppsummeres det siste tiåret ganske greit: “For eit tiår sidan var det valkamp med skule høgt på dagsordenen. Medan den faglege debatten om skulen på det tidspunktet var innhaldsorientert, var den politiske debatten framleis dominert av kvantitet. Pengar, talet på lærarar og oppussing av skolebygg. Viktige spørsmål alt i hop, men det skugga også for ein minst like viktig innhaldsdebatt: Kva verdiar og innhald skal prege skulekvardagen? Korleis lærer elevane det dei treng? Og kva er det? I perioden fra 2001 og framover overtok innnhaldsdebatten totalt, drive fram mellom anna av meir kunnskap om innhaldet i skulen. Venstresida var ikkje førebudd på denne debatten, medan høgresida var budd og handterte den godt. Inntrykket av at høgresida var oppteken av kvalitet og venstresida av kvantitet, fekk feste seg.”

Statsminister Jens Stoltenberg var også sent ute. Han “kom ut av skapet” i nyttårstalen i 2008, da også han omsider hadde skjønt at noe hadde gått galt i norsk skole.Siden har han imidlertid snakket lite om skolen.

Skal man forstå hvorfor venstresiden stadig tar disse oppgjørene med seg selv, må man bl.a. lese meningsmålinger. Trond Giske, f.eks., viser til at det nå er Høyre som har størst troverdighet i skolepolitikken, men at Ap gjerne vil “ta førsteplassen tilbake”.

Men skal man forstå hva som skal til for at selvoppgjørene skal få reell betydning og ikke bare være en retorisk øvelse, må man forstå den nære skolehistorien.

Jeg anbefaler i den forbindelse en klassiker, nemlig Kaare Skagens foredrag om “Skolen – venstresidens fiasko?” – her gjengitt i en kortversjon i Klassekampen.

 

First House: Hysteri eller hykleri?

Det er forståelig at mennesker som vet lite om politikk og samfunnsliv, synes at kommunikasjonsfaget eller fenomenet lobbyisme kan virke litt mystisk.

Jeg syns det er mer mystisk at tidligere og nåværende stortingspresidenter, politikere og journalister lager så mye ståhei om kommunikasjonsbransjen generelt og om eks-politikere i bransjen spesielt.

Etter min mening er kritikken mot bl.a. First House dels basert på gale oppfatninger om hva disse selskapene gjør, dels er det en (bekvem?) avsporing fra andre og langt mer interessante forhold, hvis man er interessert i avsløre uheldig eller illegitim makt(mis)bruk.

Kommunikasjonsbransjen er ikke ny, og den er selvsagt ikke – per se – en illegitim, unødvendig eller “farlig” bransje. Det er tvert om naturlig at det blir et økende behov for kommunikasjonstjenester i et samfunn der kommunikasjon både blir viktigere og ofte vanskeligere.

Det er heller ikke unaturlig eller per definisjon uheldig at det bedrives lobbyvirksomhet i et demokrati – snarere tvert om. Å drive lobbyvirksomhet betyr å forsøke å påvirke politikere og beslutningstakere utenom valg gjennom direkte kontakt, og det må selvsagt være lov. Men hvem er det som gjør det?

Generelt kan vi skille mellom tre typer lobbyister: Det er de som taler på vegne av seg selv (f.eks. en bedrift eller en person som vil fremme sin sak) – de som taler på vegne av en interesseorganisasjon (dvs. ansatte og tillitsvalgte i slike organisasjoner) – og de som taler på vegne av en klient (dvs. kommunikasjonsselskaper, advokater o.l.).

I Norge er det først og fremst interesseorganisasjonene som driver lobbyvirksomhet, mens kommunikasjonsbransjen nesten ikke gjør det. I USA, som Thorbjørn Jagland underlig nok viste til da han skulle advare mot First House-fenomenet, er det mange profesjonelle lobbyister som fremmer sine klienters sak overfor politikerne. I Norge er det LO, NHO, Unio, Bondelaget og Norges Idrettsforbund som er lobbyister, og som fremmer sine medlemmers interesser overfor politikerne. Det finnes hundrevis av slike organisasjoner i Norge, og skulle kommunikasjonsbransjen dukke opp på Stortinget, ville det nok helst skjedd i regi av Kommunikasjonsforeningen.

Noen av de enkeltbedriftene eller interesseorganisasjonene som bedriver lobbyvirksomhet, har nok på forhånd fått hjelp og råd fra First House eller et av de andre kommunikasjonsbyråene. Spørsmålet er hva som er galt med det? Også staten kjøper kommunikasjonstjenester av byråene, slik vi også kjøper tjenester fra regnskapsbyråer, advokater og arkitekter. For en stortingspresident virker sikkert rådene latterlig enkle, men det forteller nok mer om hvor kompleks politikken og styringssystemet vårt er blitt og hvor stor avstand det kan være mellom de som “kan systemet” og er “innenfor” og de som står utenfor og ikke vet hvordan de best kan forsøke å påvirke politikere.

I den grad kommunikasjonsbyråene en sjelden gang opptrer selv, på vegne av en klient, er det policy i bransjen å oppgi hvem de opptrer på vegne av.

Jeg tror likevel at denne typen arbeid tross alt utgir en liten del av kommunikasjonsbyråenes hverdag. De fleste oppdrag er antagelig av en annen art, og mange av dem er antagelig nokså prosaiske, spesielt for poltikere, som selv er profesjonelle kommunikatører.

Men: Selv om det ikke er kommunikasjonsbransjen som driver lobbyvirksomhet i Norge, er det nok likevel riktig å si at lobbyaktiviteten er økende – og altså da særlig i regi av interesseorganisasjonene. Jeg tror det er flere grunner til det, som politikerne kanskje heller bør interessere seg for:

* Demokrati handler ikke bare om å avlegge stemme hvert fjerde år – men om retten til å være med å påvirke beslutninger også mellom valg.

* Partiene er veldig lukket. Under to prosent av befolkningen er med på å bestemme hvem som stiller til valg i Norge. Innslaget av “innavl”, karrierepolitikere, profesjonalisering og statlig finansiering av partiene skaper større avstand til velgerne.

* Bedrifter og organisasjoner stemmer ikke, men har sine egne interesser, som de gjerne vil gjøre gjeldende.

* All skaperkraft sitter ikke i departementene eller i Stortinget. Selv ikke politikere overskuer alle virkninger og bivirkninger av et gitt forslag – eller mangel på forslag.

* Høringsdemokratiet utelukker mange. Skal man f.eks. gjennomføre en høring om hvorvidt russefeiringen bør legges før eller etter eksamen, er det ingen måte å høre foreldrene på, for de har ingen organisasjon.

* Mulighetene til å påvirke er større, bl.a. fordi man kan sende epost direkte til politikerne.

Veldig mye av den lobbyvirksomheten politikerne utsettes for, er helt ufarlig. Mye er positivt – men det kan nok også være slitsomt, fordi det er enormt mange som henvender seg. Men ofte får de nyttig informasjon, som kan brukes i behandlingen av en sak.

Når blir så denne typen virksomhet farlig, illegitim eller uheldig?

Den blir først og fremst farlig dersom lobbyvirksomheten er skjult – og dersom politikere lar seg lokke, presse eller true til å innta standpunkter de ellers ikke ville tatt. Skjer dette samtidig som det begås lov- og regelbrudd, har man overskredet en ny grense – som jeg imidlertid ikke går nærmere inn på her.

Hvis man virkelig er opptatt av slik skjult påvirkning, som kan føre til at politikere føler seg lokket, presset eller truet til å innta andre standpunkter, som kanskje fremmer særinteresser på bekostning av fellesinteresser, tror jeg man skal lete helt andre steder enn i kommunikasjonsbransjen. Etter min mening bør man da særlig lete to steder:

For det første bør man lete der det er tette organisasatoriske og/eller finansielle bånd mellom sterke interesseorganisasjoner og bestemte partier. Ett eksempel er relasjonen mellom LO og Ap – en annen er antagelig mellom Senterpartiet og landsbruksinteressene.

For det annet bør man lete der det er kompakte og tette faglige bånd mellom departementer, direktorater og fagmiljøer på den ene siden – og interesseorganisasjoner på den annen. Utdanningsdepartementet, utdanningsbyråkratiet og lærerorganisasjonene har nok i mange år vært et eksempel på et slikt “jerntriangel”, men det finnes flere. Det er jo et merkelig fenomen i Norge at ledere for rene interesseorganisasjoner for f.eks. lærere, politifolk og sykepleiere, ofte opptrer som eksperter og “dommere” i den politiske debatten som vedrører dem selv.

Et særlig spørsmål som har vært reist i tilknytning til kommunikasjonsbransjen, er om det er uheldig eller illegitimt at eks-politikere og embetsmenn jobber i bransjen. Også det er et underlig spørsmål, fordi svaret egentlig er nokså enkelt.

Tidligere politikere kan selvsagt ikke ha yrkesforbud, og det er ikke ønskelig at alle er livstidspolitikere. De må i utgangspunktet kunne ta seg en hvilken som helst jobb, og det er i utgangspunktet også positivt at de pendler mellom politikk og arbeidsliv.

Men slike overganger kan i visse tilfeller være vanskelige, slik det også er ellers i arbeidslivet. Derfor er det av og til greit med regler for hvordan slike overganger skal skje. Det gjelder i mange vanlige yrker, og det bør også gjelde statsråder. Slike regler kan dreie seg om karantene, om taushetsplikt, om saksforbud osv – der hensikten er å beskytte den interne informasjonen man sitter på, beskytte forretningshemmeligheter og å beskytte omdømmet og tilliten til f.eks. statsrådsgjerningen.

Slike regler finnes allerede, og jeg tror de er strenge nok. Men hvis stortingspresidenten eller andre mener at de bør gjøres enda strengere, står han selvsagt fritt til å fremme forslag om det.

Jeg syns det hadde vært mer fair om de gjorde det – fremfor bare å utstede moralske dommer over fritidspolitikere eller tidligere heltidspolitikere som har valgt å ta en jobb i en bransje de tross alt har noe å tilføre.

Politikere og eks-politikere besitter en type samfunnskunnskap som svært mange mennesker ikke har. Det er positivt om de deler den med flere, så lenge de gjør det i de ryddige formene jeg her har skissert.

 

 

 

Borgerlig samarbeid – snart behov for kjøreregler?

I november ifjor skrev jeg et blogginnlegg om bevegelsene på borgerlig side.

Når jeg leser denne bloggen nå, er det igrunnen bare å slå fast at det er gått omtrent slik jeg spådde. De borgerlige partiene nærmer seg hverandre og en situasjon der de kan slå fast at de vil samarbeide, dersom de vinner valget i 2013.

For Høyres del har det lenge vært klart. Høyre ønsker å samarbeide med både KrF, Venstre og FrP – og gjerne i regjering.

FrP ønsker det samme.

Venstre vil ta endelig standpunkt i forbindelse med landsmøtet i midten av april, men siden Trine Skei Grande allerede har kommet med en løypemelding, vet vi omtrent hvor det bærer: Venstre vil høyst sannsynlig kunne garantere at et borgerlig flertall skal gi borgerlig regjering, og at de vil forhandle med alle de tre andre partiene, dersom de vinner valget. Dette standpunktet er også omtalt som “Oslo-modellen”, dvs. måten de borgerlige partiene i Oslo har samarbeidet og forholdt seg til hverandre på. 

KrF har signalisert at partiet høyst sannsynlig vil fremskynde sin avklaring når Venstre har kommet med sin, og da ligger det an til at partiet kan ta en beslutning i september. Jeg tror det er sannsynlig at KrF vil velge samme løsning som Venstre: Blir det borgerlig flertall, blir det borgerlig regjering – og alle fire partier kan forhandle med hverandre.

Ingen av partiene kan garantere nøyaktig hva forhandlingene fører til – det er jo derfor man forhandler. Spørsmålet er om noen av partiene på forhånd – altså forut for valget og forhandlingene – vil utelukke noen mulige regjeringsalternativer.

Pr i dag sier både Venstre og KrF at de finner det lite sannsynlig at de kommer til å regjere sammen med FrP, men de utelukker det ikke fullstendig. Jeg tror det er en klok strategi, bl.a. fordi det gir større handlingsrom til bl.a. å håndtere uforutsette hendelser frem mot og etter valget.

Et annet spennende punkt er hva partiene vil si om muligheten for å bli et støtteparti for en borgerlig regjering de ikke selv er med i. Venstre har – i tråd med prinsippet om at borgerlig flertall skal gi borgerlig regjering – åpnet for å bli støtteparti for en regjering med FrP og uten Venstre, og dette vil også KrF måtte vurdere. Jokeren her er FrP, som så langt ikke ser ut til å ville endre sitt standpunkt, som er at de ikke vil være støtteparti for en regjering de ikke selv er medlem av.

Skal det skapes balanse og symmetri på borgerlig side, bør kanskje alle fire partier erklære det samme som Venstre ser ut til å falle ned på – nemlig at de vil kunne støtte en borgerlig regjering de ikke selv er med i.

I september er det ett år igjen til valget. Hvis det allerede da foreligger en avklaring av samarbeidssituasjonen på borgerlig side i tråd med det jeg her har skissert, er det en utmerket plattform for valgkampen som skal komme. I så fall kan det også være på tide å diskutere noen kjøreregler for det videre samarbeidet.

Både de rødgrønne partiene og mediene vil være kontinuerlig opptatt av å så splid mellom de fire borgerlige (eller ikke-sosialistiske) partiene. Skal de fire partiene unngå at det er dette som setter dagsorden, bør de sammen finne frem til noen enkle kjøreregler. Noen slike kjøreregler kan være disse:

* De bør fortsette det konstruktive samarbeidet i stortingskomiteene – om saker og substans. Vi hører ikke så mye om det når vi har flertallsregjering, men faktum er at de borgerlige partiene i betydelig grad nærmer seg hverandre politisk gjennom det praktiske arbeidet som skjer i Stortinget. Dette vil også lette forhandlingene som eventuelt skal skje etter valget.

* De bør gradvis dempe trangen til å markere seg selv på bekostning av sine samarbeidspartnere på borgerlig side – og konsentrere seg om å presentere en alternativ politikk til den rødgrønne. Det er fullt forståelig at Venstre vil markere avstand til FrPs innvandringspolitikk, at KrF vil markere avstand til Høyres verdipolitikk, og at FrP og Høyre vil markere avstand til den andres syn på handlingsregelen. Men når vi nærmer oss valget, er neppe dette oppskriften på borgerlig valgseier. Da gjelder det å markere avstand til den regjeringen man vil skifte ut.

* De bør unngå å komme med nedsettende karakteristikker av hverandre – og kanskje endog omtale hverandre i respektfulle og, av og til, entusiastiske ordelag, i hvert fall når det er grunnlag for det. Og det er det sikkert av og til, siden man tross alt er i stand til å samarbeide med hverandre.

* De bør unngå å overdrive problemene med å bli enige og å inngå kompromisser i saker de er uenige om. Den politiske historien er full av “utrolige” kompromisser og samarbeidskonstellasjoner vi ikke trodde kunne bli mulig. Det er ikke så mange år siden et regjeringssamarbeid mellom SV og Ap virket helt umulig, men det lot seg gjøre. Slik vil det også være på borgerlig side: Hvis man vil finne løsninger, finner man løsninger. Det er selvsagt vanskelig på forhånd å si hvor disse løsningene skal ligge – og alle vil gjerne beholde en god forhandlingsposisjon – men å si at “alle må gi og ta” bør ikke være vanskelig.

* Om det blir nødvendig å avklare noen vanskelige saker eller standpunkter før valget, gjenstår å se. Det avhenger mye av den politiske debatten og hvordan den utvikler seg. Det er ikke nødvendigvis nødvendig, men det kan bli nødvendig – og det bør partiene være mentalt forberedt på.

* De borgerlige partiene bør også ta sine forholdsregler mot pressen og unngå å bli viklet inn i unødige misforståelser, som på utsiden ser ut som krangler og uenighet. Slikt skjer, hvis man f.eks tar pressens gjengivelse av hva andre har sagt for god fisk. Sjekk alltid med kilden selv, lærte jeg av faren min – og det er en god regel.

* Til slutt gjelder det å utvikle god politikk. Det vil partiene, hver for seg, gjøre i forbindelse med programprosessene. Men noen saker bør utredes i detalj, slik at de kan iverksettes raskt. Dessuten må man tenke over hva som kan være geniune fellesprosjekter og ikke bare kompromisser som innebærer at du får A, hvis jeg får B, noe som i verste fall kan fremstå som en sprikende politikk.

De borgerlige partiene ligger til sammen fortsatt godt an på meningsmålingene. Mange vil stemme på dem, både fordi de foretrekker disse partiene, men nok også fordi mange mener det trengs en utlufting i regjeringskontorene. Når vi ikke lenger diskuterer politikk – men nesten bare skandaler – er det antagelig på tide.

Men borgerlig valgseier blir ingen walkover.

De borgerlige partiene må vinne velgerne, ha en god politikk og vise evne til å gjennomføre politikken.