SV har åpenbart bestemt seg for å gjøre “forskjells-Norge” til sitt hovedtema foran valget i 2017.

Det er et tema som passer godt for SV, og det kan være strategisk klokt, fordi SV på dette området kan fremheve skiller, ikke bare i forhold til de borgerlige partiene, men også i forhold til Arbeiderpartiet. Ett eksempel er formuesskatten, der SV står utenfor kompromisset som ble inngått mellom de borgerlige partiene og Arbeiderpartiet i forbindelse med behandlingen av skattereformen i Stortinget i vår.

I tillegg til at valget av tema kan være et smart valg, er det saklig sett et viktig tema. Det å forebygge voksende økonomisk ulikhet er noe alle partier er opptatt av, samtidig som de har forskjellig syn på hvor store problemene er, hva som er årsaken til dem og hvordan man mest effektivt kan møte dem. Slik sett vil nok de aller fleste si at SV har et sympatisk budskap.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Men selv om saken er sympatisk, må de kritiske spørsmålene stilles. SVs fremstilling av ulikhetsproblemet er nemlig ikke uproblematisk, og SVs løsninger er selvsagt ingen objektiv fasit.

La oss se på en reklamefilm SV har laget for å spre budskapet sitt via sosiale medier. Den er sikkert effektiv rent kommunikasjonsmessig – men hva med innholdet?

Grovt sett kan man si at filmen består av tre deler: Den første delen beskriver et økende ulikhetsproblem i Norge de siste 20 år. Den andre delen forklarer oss hvilke negative konsekvenser denne utviklingen har. Og den tredje delen forteller oss at vår nåværende regjering, fremfor å “stoppe denne utviklingen”, bare fortsetter å øke forskjellene.

Filmen mangler, etter min mening, tre viktige elementer – hvis man vil gjøre noe med ulikheten:

Den sier bare noe om hvor stor ulikheten er – ikke hvor liten den er i forhold til andre land. På ett punkt foretas det en sammenligning med USA på en måte som kan få seerne til å tro at det generelt er verre i Norge enn i USA, men det er det jo absolutt ikke.

Det andre jeg savner, er noen ord om hva årsakene til den økte ulikheten er. Det nevnes for eksempel ikke med ett ord at en viktig årsak til den økte barnefattigdommen (slik vi definerer fattigdom i Norge) er innvandring fra land utenfor EØS, som SV har en liberal holdning til.

Og det tredje jeg savner, er noen ord om løsninger på det ulikhetsproblemet filmen beskriver. Den sier bare at vi har “alle muligheter” til å “snu utviklingen”, hvilket vel må bety at SV har en oppskrift på å få til reduserte forskjeller. Men hva oppskriften er, sier filmen ingenting om.

Men alt dette er jo kanskje spørsmål SV vil komme tilbake til, for eksempel i en senere film – så jeg skal la dette ligge.

Det jeg syns er mer kritikkverdig med filmen, er at den etterlater et feilaktig inntrykk av hva som faktisk skjer i Norge og hvilken virkning den økte ulikheten har hatt. 

Det skjer ved at filmen først beskriver hvordan forskjellene har økt i Norge de siste 20 år, og deretter slår fast at “alle taper når forskjellene øker”. 

Man kan absolutt problematisere den beskrivelsen SV gir av ulikhetsutviklingen i Norge. Et vanlig mål på økonomisk ulikhet er den såkalte ginikoeffisienten, og den viser at ulikheten i Norge de siste 20 år har vært lav og nokså stabil. Ser vi i stedet på de siste cirka 30 år (fra 1986 til 2014), har ulikheten, målt ved gini, økt fra 0,21 til 0,25, hvilket vil si at vi fortsatt har svært lav ulikhet sammenlignet med andre land. Men SV har rett i at barnefattigdommen har økt (særlig pga innvandring), og at vi har fått flere milliardærer. 

Men har dette hatt de konsekvenser SV påstår?

“Alle taper når forskjellene øker”, sier SV i filmen, i direkte forlengelse av beskrivelsen av utviklingen i Norge. “Den økonomiske veksten bremser, og vi får dårligere helse og kortere levetid. Utdanningsnivået svekkes, og vi får sosiale problemer som kriminalitet og mindre tillit oss imellom”.

Men er det sant at dette har skjedd i Norge?

Nei.

Ingenting av det er sant.

Den økonomiske veksten har vært sterk, til dels svært sterk i Norge i denne perioden. Vi har fått bedre helse og lenger levetid, og utdanningsnivået har økt. Kriminaliteten er redusert, og tilliten oss imellom har økt. 

Betyr det at det SV sier i filmen er blank løgn?

Nei, det er ikke blank løgn, for helt generelt kan store, uheldige og sterkt økende forskjeller bidra til dårligere resultater på alle de områdene SV nevner. Men det er ikke en én til én-sammenheng, og det er heller ikke slik at økt ulikhet automatisk fører til andre negative utviklingstrekk. Det kommer an på – både hvor stor ulikheten er, hvor mye ulikheten øker, hva som er årsaken til at den øker og hvilken politikk man fører for å kompensere for eller forebygge uheldige konsekvenser av at ulikheten øker. Og det er heller ikke sant at disse negative konsekvensene har inntruffet i Norge, slik filmen kan få oss til å tro.

Men om det ikke er blank løgn, er det lite hjelpsomt, hvis man vil forstå hva som driver ulikheten, hvilken type ulikhet som er mest skadelig og hva man kan gjøre med den. Og det blir heller ikke særlig redelig når stemmen i filmen, etter å ha ramset opp alle de (for Norges del fiktive) negative konsekvensene av økt ulikhet, fortsetter budskapet ved å antyde at “denne utviklingen”, som altså viser tilbake på alt det negative som tilsynelatende har inntruffet, kunne vært stoppet, men at Regjeringen i stedet har valgt å gjøre det enda verre.

SV har valgt et viktig valgkamptema, som mange vil sympatisere med. Men det betyr ikke at partiet bør slippe unna kritiske spørsmål. 

Spesielt ikke når SV må fortegne utviklingen for å få en god nok sak.

For cirka et år siden inviterte tankesmien Agenda sentrale personer fra Venstre, KrF, SV, Ap og Sp til å sitte i et utvalg sammen med Marte Gerhardsen for å utmeisle en felles integreringspolitikk. De forslagene som vakte mest debatt, men ganske liten oppslutning, dreide seg bl.a. om restriksjoner på bruk av religiøse klesplagg. 

Selv er jeg skeptisk til denne typen utvalg – av mange grunner. Jeg forstår ikke helt poenget med at en leder for en tankesmie skal inngå kompromisser med politiske partier eller personer i politiske partier. Det er også en form for privatisering av politikken, ettersom de politikerne som deltok, får en heller uklar rolle. I det offentlige rom får man både inntrykk av at det er partiene som har sittet i utvalget, at det er oppnevnte partirepresentanter som har gjort det, og at det er privatpersoner som “tilfeldigvis” tilhører et bestemt politisk parti, som har gjort det, dvs. sittet i et utvalg og inngått kompromisser. Formelt sett er det nok det siste som er riktig.

På den annen side: Agenda og Civita har etter hvert fått veldig ulike roller, og det er selvsagt ingenting i veien for at vi er forskjellige. Ett eksempel er at Agenda har som formål å drive politikkutvikling for det de kaller “sentrum-venstre”, som visstnok for tiden er de omtalte partiene – mens Civitas utredninger og politikkforslag er til fri avbenyttelse for hvem som helst som vil bruke dem eller la seg inspirere av dem.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

I dag fikk vi et eksempel på hvor problematisk denne arbeidsformen, etter min mening, kan være: Det viser seg at Høyre/Frp-regjeringen har bestemt at den ikke vil foreslå et nasjonalt forbud mot religiøse klesplagg som dekker ansiktet, fordi dette ikke er noe stort problem i Norge nå, og fordi kommunene selv gjerne kan forby det f.eks. på skolen, dersom de ønsker det.

Dette har fått Jan Bøhler i Arbeiderpartiet, som er tilhenger av et nasjonalt forbud, til å reagere, og som argument bruker han Agenda-utvalget.

NRK kalte utvalget “tverrpolitisk”, og dette er også et uttrykk Bøhler bruker. Men Høyre og Frp har jo aldri vært invitert inn i Agenda-utvalget, siden Agenda har bestemt seg på forhånd for at Høyre og Frp ikke har de beste løsningene. De beste løsningene ligger nemlig, ifølge Agenda, “i sentrum/venstre”. Men likevel mener altså Bøhler at det er “spesielt at Listhaug her går imot hva sentrale folk i Venstre, KrF, SV, Sp og Ap mener”, fordi man “nå kunne ha skapt tverrpolitisk enighet om” et nasjonalt niqab-forbud.

Dette er interessant, av flere grunner:

For det første er det interessant at Bøhler fremstiller det som “spesielt” at Høyre/Frp-regjeringen ikke mener det samme som det private Agenda-utvalget, der altså Høyre og Frp helt bevisst ble holdt utenfor.

For det annet er det interessant å registrere at Bøhler mener at Stortinget nå “tverrpolitisk” bare kan vedta et niqab-forbud basert på en enighet i et Agenda-utvalg, enda ingen partier faktisk har programfestet et slikt nasjonalt forbud, og enda ingen partier har stemt for slike forslag når de tidligere har vært fremmet av Frp. (Man kan si at det er rart at Frp da ikke foreslår det samme i regjering, men slik fungerer regjeringsarbeid: Frp regjerer sammen med Høyre i en mindretallsregjering og baserer sitt arbeid på Sundvollen-erklæringen og samarbeidsavtalen med Venstre og KrF. Dessuten kan det ha kommet til saklige innvendinger som gjør at Frp ikke vil foreslå noe forbud nå.)

Men altså: Hverken Høyre, Venstre, KrF, Ap, Sp, MDG eller SV har, såvidt jeg har greid å finne ut, programfestet et nasjonalt forbud mot ansiktsdekkende klesplagg i skolen og/eller i det offentlige rom (jeg tror heller ikke Frp har gjort det, men dette partiet har i det minste fremmet forslag om det i Stortinget). Skulle begrunnelsen for å vedta det likevel, være et privat utvalg som enkelte politikere har deltatt i som privatpersoner – ja, da snakker vi om en privatisering av politikken, hvilket betyr at partidemokratiet, partienes medlemmer og organer, som har vedtatt partiprogrammene, blir satt ut av spill.

Det er selvsagt ikke noe i veien for at et parti bestemmer seg for å mene noe som ikke står i partiprogrammet, inngå kompromisser med andre partier eller å forandre mening om noe, dersom det er nødvendig. Men da følger det av partidemokratiet at man må følge visse prosedyrer vis a vis egne organer og medlemmer – og ikke bare henvise til at enkeltpersoner i noen av partiene har blitt enige om noe som partiene selv ikke mener.

Men når alt dette er sagt: “Sentrum/venstre”, som altså visstnok har de beste løsningene, har flertall på Stortinget. Så hvis de vil ha et nasjonalt forbud, kan de bare vedta det. Hvis Bøhler mener at ting så å si er i boks med Agenda-utvalget, så trenger han ikke Høyre og Frp. De har jo uansett, per definisjon, ikke de beste løsningene.

(Denne teksten er tidligere i dag publisert på facebook, men noen ba meg tynt om å publisere den på bloggen min også.)

For cirka 14 dager siden skrev jeg et innlegg om hvor uheldig det er med lekkasjer fra Regjeringens behandling av langtidsplanen for Forsvaret.

Ingen i pressen har gitt uttrykk for at de er enig med meg eller har forståelse for det jeg sier. I Dagsavisen mente de at lekkasjer er bra, noe jeg svarte på her – og også Dagens Næringsliv sa seg uenig med meg i Politisk kvarter.

Det er fortsatt ingen i pressen, som jeg har lagt merke til, som reflekterer over hvilke negative konsekvenser slike lekkasjer kan ha. Riktig nok mener man at lekkasjene har bragt forsvarsministeren i en vanskelig situasjon, men det er, slik pressen ser det, hennes eget problem. For øvrig tjener det visstnok bare demokratiet at dokumenter lekker ut – enten det er regjeringsnotater eller interne, faglige innspill fra for eksempel FFI.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Dagbladets leder i dag er et godt eksempel. Den illustrerer på en utmerket måte hvordan disse lekkasjene ikke bidrar til å opplyse debatten, men til å forvirre den – hvilket utmerket godt også kan være hensikten fra den eller de som lekker. Det er nemlig ingen som med disse lekkasjene virkelig får innsyn i den fortrolige delen av Forsvarsdepartementets eller Regjeringens behandling av langtidsplanen – til det mangler enorme mengder informasjon. Lekkasjene omfatter bare en brøkdel av de dokumentene som har vært i omløp, og ingen kjenner til de samtalene som ble ført, de vurderingene som ble gjort eller de vedtak som ble truffet underveis. Og vi får heller aldri vite det, ettersom slike lekkasjer skaper en asymmetri i debatten: Noen misforstår, mistolker og spekulerer i det som lekkes ut, men ingen av dem som virkelig kjenner saken, kan delta i debatten om dokumentene som lekkes. Det er umulig av mange grunner: Den eller de som har lekket dokumentene, har begått et alvorlig lovbrudd. Det kan ikke “belønnes” med at de får sette premissene for debatten eller tvinger de lovlydige til å begå lovbrudd ved selv å lekke. Dessuten er det nesten umulig å redegjøre i detalj for alt man har tenkt, utredet eller drøftet i løpet av en svært omfattende, langvarig og kompleks beslutningsprosess. En god prosess i slike saker krever at mange er med, at det er høy grad av tillit mellom de som deltar, og at man kan tenke og teste ut tanker helt fritt. 

Problemet nå er at slike prosesser høyst sannsynlig vil bli snevret inn. Jeg føler meg sikker på at denne saken bidrar til en generell svekkelse av tilliten i “systemet”. Alle blir mer oppmerksomme på faren for lekkasjer og vil opptre deretter. I verste fall vil den gode kulturen og arbeidsmoralen i departementene – og samarbeidet mellom politiske ledelse og de faglige medarbeiderne – bli dårligere, og det er, virkelig, et stort tap for Norge. Og for å presisere det nok en gang: Jeg aner ikke hvem som lekker – det er uansett, slik Trygve Slagsvold Vedum uttrykte det forleden, gift i systemet.

Jeg kan mye om forvaltningen, men jeg kan ikke like mye om Forsvaret. Likevel er det lett å se at det nå sies og skrives utrolig mye som både er rart og feil. Intervjuet med Robert Mood i Aftenposten, som Dagbladets leder bygger på, er bare ett eksempel. Selve hovedpåstanden i intervjuet, om at forsvarsevnen blir svakere og ikke sterkere de neste fem til ti årene, underbygges ikke og er heller ikke riktig. Det som skal skje allerede i 2017, vil øke, ikke svekke, kampkraften. Intervjuet etterlater også inntrykk av at for eksempel kampfly først skal prioriteres om mange år, mens kampflyanskaffelsen faktisk pågår for fullt. Oppslaget formidler dessuten rene faktafeil, bl.a. om omfanget av Heimevernet.

Dagbladet kolporterer synspunktene til Mood og legger til litt ekstra for kjente, blant annet ved å vise til en lekket rapport fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) til Regjeringen. Dagbladet hevder, mer eller mindre direkte, at Regjeringen bryter med de lange linjene i forsvars- og sikkerhetspolitikken og dermed i forholdet til NATO, men det er vel egentlig motsatt: Det er Dagbladets lange linje som ville ha fjernet oss fra NATO, mens Regjeringens opplegg er en forutsetning for at vi skal kunne bevare forholdet til NATO. I denne forbindelse kan det kanskje være nyttig å lese dette avisinnlegget fra FFI. 

Dagbladet kaller det et “prestisjenederlag” for forsvarsministeren at hun (hvis vi skal tro medienes tolkning av lekkede dokumenter) gikk inn for å bevilge mer til Forsvaret de neste 20 år enn det som nå er foreslått i langtidsplanen. Men når man kaller dette et “prestisjenederlag” viser det bare at man ikke vet noe om hvordan de interne (budsjett)prosessene i regjeringen er. Eller for å si det på en annen måte: Dersom dette er logikken, lider samtlige statsråder i Norge, i alle regjeringer, det ene prestisjenederlaget etter det andre.

Noe jeg syns er veldig merkelig, er at ikke flere undersøker og leser hva forsvarssjefen mener om forslaget til langtidsplan. Dagbladet er opptatt av “en lang rekke lekkasjer og kritiske innlegg fra sentrale offiserer og eksperter” (jeg har for øvrig lagt merke til en av dem, som nå er i våpenhandlerbransjen), men hvorfor ikke av forsvarssjefen?

Forsvarssjefens mening kan nemlig leses i sin helhet, som et vedlegg til langtidsplanen. Og hva sier han? Jo, han sier blant annet dette til slutt: 

“Gjennom denne proposisjonen har regjeringen tatt et veivalg i den langsiktige utviklingen av Forsvaret, noe jeg anser å være svært positivt. Et historisk økonomisk løft i 20-årsperioden legger grunnlaget for å kunne utvikle et relevant forsvar som er i stand til å løse de pålagte oppgavene.”

Og: 

“Regjeringen foreslår i stor grad å endre Forsvaret i tråd med mitt fagmilitære råd. Forsvaret utvikles med en tilstrekkelig operativ evne til å møte de sikkerhetspolitiske utfordringene. Videre prioriterer regjeringen å øke beredskapen og relevansen til de kapasitetene vi allerede har, før vi moderniserer og fornyer strukturen.”

Det er virkelig en skjebnens ironi at nettopp forsvarsminister Ine Eriksen Søreide nå utsettes for så mye kritikk. 

Hun har mer kunnskap, til dels svært mye mer kunnskap, om Forsvaret og forsvarspolitikk enn veldig mange forsvarsministere før henne.

Hun er veldig respektert internasjonalt.

Hun har, mer enn noen før henne, lagt opp til en åpen og ærlig debatt om situasjonen i Forsvaret og hva som skal til for å styrke forsvarsevnen.

Hun har fått gjennomslag for et historisk løft i bevilgningene til Forsvaret – etter å ha overtatt et forsvar som ville fått en realnedgang i årene som kommer, dersom ingenting ble gjort. Forslaget hun legger frem, ligger så nært opp til forsvarssjefens ønske at han har sagt seg meget fornøyd.

Og hun står støtt i stormen – antagelig fordi hun kan sakene sine, og fordi hun vet at hun har stor støtte, blant annet i Forsvarets ledelse.

Det er selvfølgelig en fjær i hatten for Klassekampen og  Dagens Næringsliv at de, over lang tid, har fått tilgang til interne notater fra Regjeringens behandling av langtidsplanen for Forsvaret. 

Men den eller de som lekker, begår lovbrudd og skader vårt demokrati. 

Når jeg holder foredrag om den norske eller nordiske modellen og om alt vi har lyktes med i våre samfunn, pleier “godt embetsverk” alltid å stå på listen. Vi har, målt mot andre land, en effektiv og ukorrupt forvaltning, som, etter beste evne, tjener alle regjeringer like godt. Derfor er det ekstremt sjelden at det lekker fra embetsverket. Og det skjer så å si aldri at såkalte regjeringsnotater (“R-notater”), som ligger til grunn for regjeringens saksbehandling, kommer på avveie. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Når slike notater nå faktisk har kommet på avveie, er det lett å tenke at det er embetsverket som lekker. Men det kan man ikke vite. Et R-notat går nå vanligvis ut til nærmere 150 personer, hvis man legger sammen politisk ledelse og relevant embetsverk i departementene. Man kan godt innskrenke spredningen, dersom man tror det er viktig, men det vanlige er at alle betrodde medarbeidere, som skal kunne mene noe om notatene, får tilgang. Så hvem som lekker, er vanskelig å si: Det kan være noen i embetsverket, men det kan også være noen i politisk ledelse i et av departementene – eller det kan være andre, mer tilfeldige kilder, fordi noen – som egentlig ikke skulle ha tilgang til notatene – likevel har fått det. 

Uansett er det altså et lovbrudd – og et tillitsbrudd av dimensjoner. Ifølge mediene har PST forsøkt å finne den eller de som er skyldige, men så langt uten å lykkes. Men finner de han, hun eller dem, bør det få alvorlige følger.

Hvorfor er det så viktig at slike lekkasjer ikke aksepteres?

Et enkelt svar kunne være at det i regjeringsapparatet bør være som på alle andre arbeidsplasser, og at man har en lojalitetsplikt overfor arbeidsgiver og taushetsplikt om interne forhold. 

Et annet svar er at Norges regjering også behandler saker som dreier seg om rikets sikkerhet, og at taushetsplikten da selvsagt er særlig viktig.

Men i regjeringsapparatet står det om så mye mer. Det gjelder selve demokratiet. Vår gode forvaltning og vårt gode demokrati er blant annet tuftet på tillit – på at vi kan stole på at det for eksempel er mulig å tenke, snakke, skrive og diskutere fritt om alle saker før man konkluderer. Vi hadde en lignende sak i 2006, da Bjarne Håkon Hanssen var arbeidsminister, og offentligheten fikk “sjokk”, fordi den rødgrønne regjeringen overhodet hadde diskutert sykelønnsordningen – som om det er forbudt å tenke og reflektere over ulike handlingsalternativer, uansett hvor “politisk umulige” de måtte være.  

Konsekvensene av at det ikke blir mulig å diskutere, tenke og skrive fritt er åpenbare: Man vil rett og slett slutte å tenke og diskutere frimodig, og man vil innskrenke kretsen av mennesker man diskuterer med. Man vil også i langt høyere grad nøye seg med en muntlig saksbehandling, som ikke kan ettergås av noen, og som også blir mer unøyaktig. Man vil begynne å se seg over skulderen, slutte å stole på medarbeidere og – alt oppsummert – gi oss en mindre effektiv og intellektuelt åpen forvaltning.

Av de samme grunner er det umulig for forsvarsminister Ine Eriksen Søreide å kommentere notatene som har lekket ut. En eller flere utro tjenere, med motiver vi ikke kjenner, prøver å ødelegge en alminnelig saksbehandling og demokratisk prosess, og de kan selvsagt ikke få legge premissene for debatten. Eriksen Søreide ville dessuten, hvis hun først kommenterte noe, komme i en håpløs situasjon – fordi ethvert svar bare ville lede til nye spørsmål om en intern saksbehandling hun hverken kan eller bør diskutere. 

Jeg vet ikke hvor omfattende behandlingen av langtidsplanen har vært i Regjeringen – men vi kan anta at den har vært meget omfattende. Vanligvis behandles saker i regjeringen med ett R-notat i én konferanse. Men er saken stor, kompleks og/eller uvanlig viktig, vil regjeringen som regel behandle mange regjeringsnotater – der kanskje forutsetningene også endrer seg underveis, fordi det kommer til ny informasjon, videre utredning og/eller endrede økonomiske rammebetingelser. Bare Kunnskapsløftet, som jeg i sin tid hadde ansvaret for, ble behandlet i et titalls regjeringsnotater, og det ville jo være håpløst å gi seg inn på en debatt om det som sto i disse notatene, dersom ett eller to av dem kom på avveie i ettertid. 

Enkelte mener likevel at når lekkasjene nå har skjedd, så kan man ikke unnlate å bedømme forsvarsministerens og Regjeringens uttalelser og endelige forslag i lys av det man kan lese i de notatene som er lekket ut. Dette er, isolert sett, lett å forstå. Problemet er bare at pressen ikke helt forstår hvordan en regjering behandler slike saker, der store bevilgninger er involvert. 

Så hvordan skal man forstå at forsvarsministeren nå sier seg svært fornøyd med den langtidsplanen hun har lagt frem, som foreslår å bruke 165 milliarder ekstra kroner på Forsvaret de neste 20 år – enda hun, ifølge lekkasjene, sa at det var behov for 206 milliarder kroner i et internt regjeringsnotat i februar i år? 

Mange skriver at Eriksen Søreide har “tapt” i Regjeringen og antyder at hun nærmest lyver når hun sier at hun nå er fornøyd.

Dette er, etter min oppfatning, helt feil. Hvis man skal tolke budsjettkampene i regjeringen slik, ville alle statsråder fremstå som “tapere”, eller som noen som sier de er fornøyd med noe de internt tidligere sa var altfor lite.

For la oss rekapitulere hva som har skjedd i denne saken:

Ine Eriksen Søreide overtok ansvaret for et forsvar som var i mye dårligere forfatning enn noen på forhånd hadde forstått.Samtidig forelå det ingen planer om vekst i budsjettene – det ville, tvert om, gått mot en realnedgang for Forsvaret, dersom ikke noe ble gjort.

Hun visste at oppgaven med å få utviklingen i Forsvaret på rett kjøl ville bli formidabel. Likevel valgte hun å foreta en omfattende og åpen kartlegging av situasjonen. Hun ga også forsvarssjefen i mandat å utrede konsekvensene av et videreført budsjettnivå, samt av den strukturen han ønsket, dersom han fikk mer penger – og hva den i så fall ville koste.

Det viste seg at forsvarssjefen ønsket seg 175 milliarder kroner de neste 20 år. Men siden forsvarssjefen utmerket godt kjenner budsjettprosessene i staten, tror jeg trygt vi kan legge til grunn at han tok litt godt i for å være på den sikre siden.

Så hvordan skulle forsvarsministeren greie å sikre seg disse pengene?

I utgangspunktet er det nesten en umulig oppgave. Det er svært vanskelig å få en regjering (les: Finansdepartementet) til å binde seg til å prioritere en sektor med bestemte beløp langt frem i tid. Det kalles “forkantprofilering” på kammerset, fordi man unntar en sektor fra de årlige prioriteringer alle andre sektorer må finne seg i. Jeg skrev om dette fenomenet i Aftenposten forleden. 

Budsjettprosessen i regjeringsapparatet er også alltid slik at statsrådene aldri får det de ber om. Tilsvarende, men med motsatt fortegn, gjelder for Finansdepartementet: Det må alltid gi litt mer enn det i utgangspunktet hadde tenkt. Hele budsjettprosessen, som jeg har skrevet om her, er altså basert på et forhandlingsspill, som man må kunne og kjenne for å lykkes. Man kan like eller mislike at prosessen er slik, men det er slik den er.

Basert på min egen erfaring som statsråd i to regjeringer, og hvordan jeg selv ville tenkt, er det ikke urimelig å anta følgende: Hadde Eriksen Søreide bedt om 175 milliarder kroner de neste 20 år, slik forsvarssjefen ønsket seg, ville hun fått mye mindre. Hennes mulighet til å få noe i nærheten av det forsvarssjefen ba om, ville være å “høyne budet” og be om mye mer. At hun så lyktes med å få omtrent det forsvarssjefen ba om, er egentlig en stor seier, så det var nok ikke helt uten grunn at forsvarssjefen var så fornøyd som han var da langtidsplanen ble lagt frem. Det er en historisk satsing, eller som forsvarssjefen selv uttrykker det: “Et historisk løft for forsvaret”.   

Når noen nå reagerer på at ikke de 165 milliardene skal bevilges med lineære beløp hvert år, eller at det ikke allerede nå er besluttet hvor mye som kommer hvert år de neste 20 år, virker det nesten latterlig. I Norge har vi på veldig mange områder en helt urealistisk forestilling om hvor mye penger man kan absorbere på ulike sektorer uten at det fører til en ineffektiv pengebruk. Bare pengene bevilges, er norske politikere fornøyd – mens de ofte glemmer å undersøke om pengene overhodet kan brukes på en fornuftig måte. Derfor bør de årlige bevilgningene tilpasses forsvarets evne til å nå målene i langtidsplanen. Anniken Huitfeldt (Ap) reagerer også på at en del av regningen kan komme når Arbeiderpartiet sitter i regjering, men slik er det vel tross alt i et demokrati? Det er jo nå man må betale for kampflyene, enda de ble bestilt av den rødgrønne regjeringen? 

Lekkasjene som har skjedd, er svært alvorlige og får i verste fall konsekvenser for hvordan den norske regjering kan arbeide i fremtiden.

Det er selvsagt langt mindre alvorlig at de også avsporer en viktig debatt, men det er altså også en konsekvens.