Historisk utvidelse av abortloven

I dag har regjeringen sendt ut et høringsnotat, der den foreslår å liberalisere loven om svangerskapsavbrudd, altså abortloven.

Regjeringen foreslår å utvide loven med en ny paragraf 2a, som gjør at også “fosterreduksjon regnes som svangerskapsavbrudd”.

Det er nytt.

Dersom forslaget legges frem for Stortinget og får flertall der, vil lovgiver altså ha slått fast at noe som hverken var mulig, tenkelig eller lovlig da loven ble vedtatt, blir lovlig.

Og det som blir lovlig, er at svangerskapet for ett eller flere fostre i et flerlingesvangerskap kan avbrytes, samtidig som svangerskapet for ett eller flere fostre fortsetter. Ønsker om slik fosterreduksjon skal avgjøres av en nemnd, og nemnda kan legge en rekke ulike kriterier til grunn for å innvilge svangerskapsavbruddet. Kriteriene er såpass mange og lite strenge at det er vanskelig å se for seg at ikke alle som ønsker det (før levedyktighetsgrensen), vil få innvilget abort.

Årsaken til at abortloven nå også skal omfatte fosterreduksjon, som hittil ikke har vært å anse som et svangerskapsavbrudd, er at fosterreduksjon er blitt teknisk og medisinsk mulig, og at det rent faktisk skjer. Da bør det, i likhet med vanlig abort, også lovreguleres.

Årsaken til at slik fosterreduksjon etter regjeringens oppfatning bør behandles av en nemnd, er at det reiser andre etiske spørsmål enn en vanlig abort, at selve inngrepet er teknisk og medisinsk meget avansert og ressurskrevende og potensielt også mer belastende for kvinnen enn andre aborter, og at fagfolkene som utfører disse abortene, har bedt om både lovregulering og nemndbehandling. Det kan også være et argument at inngrepet (foreløpig) ikke kan skje før etter utgangen av 12. svangerskapsuke.

Deler av opposisjonen har varslet at de vil reversere forslaget, straks de får sjansen. Men det vil de neppe. Det eneste de vil gjøre, er å fjerne kravet til nemndbehandling når svangerskapsavbruddet gjelder friske fostre, og når ønsket om å få fjerne ett eller flere friske fostre, er fremsatt før utgangen av 12. svangerskapsuke. I treårsperioden 2016 – 2018 ble det, ifølge høringsutkastet, utført til sammen 14 fosterreduksjoner ved tvillingsvangerskap uten påvist alvorlig sykdom hos fosteret.

Arbeiderpartiets fremstilling av lovendringen som en “historisk innskrenkning av abortloven” er, etter min mening, ikke riktig. Jeg mener det er en historisk utvidelse av loven. Grunnen til at Arbeiderpartiet snakker om “innskrenkning” er at Lovavdelingen i Justisdepartementet i 2016 kom til at abortloven, slik den nå er, åpner for å abortere friske fostre ved flerlingesvangerskap. Men denne saken og tolkningen har aldri vært politisk utredet eller behandlet.

Det er for øvrig verdt å merke seg at fagmiljøene allerede 2009 henvendte seg til Helsedirektoratet med spørsmål knyttet til reguleringen av fosterreduksjon. Direktoratet tok det opp med departementet i 2010, men først i februar 2016 kom Lovavdelingen med sin uttalelse. Jeg antar det betyr at departementet ga oppdraget til Lovavdelingen i 2015, hvilket betyr at både den rødgrønne regjeringen og Høyre/Frp-regjeringen brukte tid på å besvare fagmiljøenes henvendelse. Men den rødgrønne regjeringen, med blant andre Jonas Gahr Støre som helseminister, brukte lengst tid – kanskje fordi Senterpartiet ikke er enig med Arbeidepartiet i denne saken. Senterpartiet har, tvert om, fremmet et eget forslag om å forby selvbestemt fosterreduksjon. Jeg antar at Senterpartiet vil ha samme oppfatning, dersom det igjen skal dannes en Ap-ledet regjering der også Senterpartiet er med.

Personlig syns jeg det er litt forbausende at ikke regjeringen i høringsuttalelsen foreslår å lovfeste at valget av foster ved fosterreduksjon skal være tilfeldig, det vil si at et ikke skal skje noen seleksjon utover det som abortloven allerede legger til rette for. Jeg vet at dette er praksis i dag, men det kan bli en vanskelig skanse å holde. I andre land foretas det allerede svangerskapsavbrudd på grunnlag av kjønn, for eksempel fordi foreldre ønsker seg en “kjønnsbalansert” søskenflokk. Man kan også tenke seg mange andre forhold som vil gjøre det fristende å fjerne ett foster fremfor et annet.

Da vi fikk abortloven på 1970-tallet, ville all snakk om fosterreduksjon vært å anse som science fiction.

Det er bare et spørsmål om tid før det oppstår nye muligheter, som vi i dag vil betrakte som science fiction.

Det er rart at våre lovgivere, uansett hvilket ståsted de har, syns det er greit at det er Lovavdelingen og ikke Stortinget, som er vår folkevalgte og lovgivende forsamling, skal ta stilling til og gi oss lover om bruken av disse mulighetene.

 

Oppdatert: Mange har reagert på denne teksten, og noen av reaksjonene skyldes at min ordbruk ikke er tilstrekkelig presis. La meg derfor presisere dette: 1) Forslaget fra regjeringen innebærer en innstramning i gjeldende rett, dvs. i den praksis som er etablert etter at Lovavdelingen kom med sin uttalelse i 2016. 2) Denne uttalelsen gjaldt fosterreduksjon på friske fostre etter abortlovens paragraf 2 (senabort) og fosterreduksjon før utgangen av 12. uke på grunnlag av selvbestemmelse. Innstramningen i nåværende praksis vil bare gjelde den siste gruppen. 3) Høringsforslaget som regjeringen har lagt frem, innebærer en historisk utvidelse av lovteksten, blant annet ved at det føres inn i loven at fosterreduksjon skal være å anse som svangerskapsavbrudd og dermed omfattes av loven. En slik historisk endring, og den praksis som er etablert både etter 2016 og tidligere, bør være gjenstand for politisk diskusjon og behandles av lovgiver.

KrFs fremtid

Det er mange som har lest bloggen jeg skrev på fredag om arven etter Knut Arild Hareide.

Ifølge Berit Aalborg i Vårt Land ble den også mye lest og diskutert på konferansen til nettverket Drivkraft i går.

Av en liten twitterdialog jeg hadde med Kjell Magne Bondevik i går, og i teksten til Berit Aalborg, fremgår det at flere i KrF oppfattet mitt blogginnlegg som en anbefaling til KrF om hva slags parti KrF bør være, og at det jeg anbefaler, er å gjøre partiet til et lite og smalt verdikonservativt parti. Motivet mitt skal visstnok være å styrke Høyre, hvis vi skal tro det Berit Aalborg skriver: “Flere av de «røde» KrFerne ønsker seg noe annet enn et lite verdikonservativt parti, som har som oppgave å supplere Høyre, slik de oppfattet Clemet. I gangene pekte flere på at dette er en strategi fra høyresiden, slik at Høyre slipper å forholde seg til et stort KrF, slik som på slutten av 90-tallet.”

Men min blogg var ingen anbefaling til KrF om hva KrF skal være. Den var min politiske analyse av hva som har skjedd og ikke skjedd med KrF i Knut Arild Hareides tid som leder.

Hva slags parti KrF bør være, er selvsagt noe KrF må finne ut selv. Men siden jeg en gang har vært invitert til å skrive hva jeg mener om dette – av KrF’ere – kan jeg jo kort gjengi det jeg der tok til orde for, nemlig at KrF burde bli et bredt og moderne kristendemokratisk parti på borgerlig side og dermed en farlig konkurrent til Høyre. Jeg argumenterte mot at KrF skulle avfinne seg med å måtte være et lite parti.

Innlegget mitt, som sto i en bok som ble laget til minne om Jon Lilletun, ble for øvrig skrevet våren 2015 som en kommentar til en artikkel Berit Aalborg hadde skrevet. Det er interessant å lese det den dag i dag i lys av alt som er skjedd i og med KrF siden.Jeg har dessverre ikke tilgang til Aalborgs innlegg.

Så hvorfor nevnte jeg da abort- og bioteknologi – og barne- og familiepolitikken i min forrige blogg?

Grunnen er selvsagt ikke at jeg mener at dette er det eneste KrF skal mene noe om eller profilere seg på.

Jeg nevnte det fordi jeg tror dette er viktige saker for KrF, uansett hvor bredt partiet profilerer seg:

* KrF er og vil være det åpenbare partivalget for dem som har et restriktivt syn på abort og bioteknologi og mener at dette er saker som er viktigere enn (alle) andre saker.

* Alle partier, som vil tiltrekke seg velgere, bør ha en sak som velgerne forbinder partiet med, som skiller partiet fra andre partier, og som er viktig for velgerne. Og her er en litt alternativ barne- og familiepolitikk en helt åpenbar kandidat for KrF. Det er i hvert fall vanskelig å se andre saker som velgerne syns er viktige, og der KrF kan få en tydeligere profil eller høyere troverdighet enn andre partier.

Jeg har stor forståelse for mange av de “røde” KrF’ernes ønske om å bredde ut partiet. Men jeg tror ikke at en nødvendig konsekvens av å ville bredde ut partiet er at det må gå til venstre. Jeg tror heller ikke det er klokt å gjemme bort det som er partiets hjertesaker og fortrinn – eller ikke å erkjenne at alle partier trenger noen tydelige profilsaker.

Både barne- og familiepolitikken og bistandspolitikken er slike saker for KrF, men av disse to er nok til syvende og sist familiepolitikken viktigst for mange velgere når de skal avlegge stemme.

 

Arven etter Hareide

Skal Knut Arild Hareide huskes for de resultatene han aldri oppnådde?

Det virker nesten slik.

Hareide har fått en slags heltestatus på norsk venstreside og i store deler av pressen, og selvsagt blant mange såkalte røde i KrF. Simen Bondevik, som er leder i Viken KrFU, mener Hareide vil “gå ned i KrF-historien som en martyr”.

Knut Arild Hareide ble leder av Kristelig Folkeparti i april 2011. Han har vært godt likt både i og langt utenfor partiet, og han har ofte gjort det svært godt i politiske debatter, blant annet fordi han har vært humørfylt og selvironisk, både på vegne av seg selv og partiet.

Men resultatene har uteblitt.

Det har gått jevnt og trutt nedover, både i kommunevalg og stortingsvalg. I 2015 fikk KrF sitt dårligste kommunevalgresultat siden krigen, og det samme skjedde i 2017, da partiet bare såvidt havnet over sperregrensen.

Det har altså ikke vært tegn til fremgang for partiet i de nesten åtte årene som Knut Arild Hareide har ledet partiet.

Kunne det gått annerledes, hvis Hareide hadde ledet partiet på en annen måte?

Det er det ingen som vet. Men jeg syns det er interessant å registrere at partiet i denne perioden heller ikke har hatt noen tydelig profil. Jeg tror Aslak Eriksrud i TV2 var inne på noe vesentlig da han under KrFs veivalgprosess ble spurt om KrF burde gå til venstre eller høyre for å øke oppslutningen. Eriksrud svarte at det antagelig ikke spilte noen rolle, fordi KrFs største problem ikke var mangelen på veivalg, men mangelen på et politisk prosjekt: Hvorfor skal folk stemme på Kristelig Folkeparti?

Det finnes et par åpenbare grunner til å stemme på Kristelig Folkeparti.

Alle som er spesielt opptatt av de kristne verdienes plass i samfunnet, og alle som er opptatt av å føre en restriktiv politikk når det gjelder abort og bioteknologi – og som mener at disse spørsmålene er viktigere enn andre spørsmål – vil ha en god grunn til å stemme på KrF. Det ville ikke gjøre KrF til et stort parti, men det ville kunne gjøre KrF til et litt større parti, dersom KrF profilerte seg mer på disse sakene. Meningsmålinger viser stort sett at det store flertallet er uenig med KrF i slike spørsmål. Men mindretallene, som til dels er betydelige, fortjener også en tydelig stemme i debatten.

Men selv om dette er saker som KrF kan tjene på, er det ikke saker som Knut Arild Hareide har profilert spesielt sterkt. Jeg vet ikke hvorfor, men det kan ha sammenheng med at Hareide gjerne vil distansere KrF fra denne typen saker, fordi det er saker som gjør at partiet blir mer mislikt av flere, og fordi sakene kan lede til ubehagelige konfrontasjoner i den politiske debatten. I den såkalte reservasjonssaken virket det som KrF og Hareide hadde større problemer med å tåle den motstanden som kom, enn Solberg og Høie hadde. Samtidig skal det, i rettferdighetens navn, sies  at det ikke bare er lett å lede KrF. Enkelte i partiet har problemer med forholdet mellom religion og politikk. Det bidrar til å gjøre det vanskelig for alle å lede partiet.

Blant mer alminnelige saksfelt som KrF kan profilere seg på, er det som nå er blitt et satsingsområde for partiet, nemlig barn og familie og “trygg oppvekst”.

I løpet av de siste tiårene har det skjedd enorme endringer barne-, familie- og likestillingspolitikken i Norge, noe jeg har skrevet om blant annet her, der jeg innleder med å spørre: Hvor langt kan staten gå i å overta ansvaret for våre barn før foreldrenes rett og ansvar forvitrer? Og hvor langt må staten gå for å få oppfylt sitt ønske om en lik og rettferdig barndom for alle?

Svaret er at staten etter hvert har gått svært langt i å gripe inn i familielivet og bestemme hvordan barndommen skal være. En modell der staten i stor grad bestemmer hvordan familien skal fordele permisjonen i barnets første leveår, og deretter forventer at barnet begynner i barnehage mens foreldrene jobber mest mulig, har også svært stor politisk oppslutning. Det er etter hvert vanskelig å se forskjell på det høyre- og venstresiden står for.

Men hvor er KrF?

Det burde være rom for et parti som skilte seg litt ut på dette området. Mange mennesker er uenig i at staten skal gripe så sterkt inn i familienes valg. Mange syns det er for tidlig for små barn å begynne i barnehagen allerede når de er ett år. Noen syns det er viktig å jobbe litt mindre mens barna er små, slik at de kan være mer sammen med dem enn de kan hvis de jobber fulltid. Og det gryende permisjonsopprøret burde jo være en tydelig indikasjon på at det fins et velgermarked også for KrF.

KrF har allerede mye på programmet som gjelder barn og familie, og nå er mye av det også blitt regjeringens politikk. Men selv ikke KrF tør for eksempel helt og fullt å overlate fordelingen av fødselspermisjonen til familiene selv. Hensynet til likestilling trumfer hensynet til familienes valgfrihet, også i KrF. Men dermed viskes også profilen ut, fordi KrF blir som alle andre partier. Og hva skal vi med KrF da?

Så for å oppsummere dette poenget: KrFs begredelige resultater under Knut Arild Hareides ledelse kan kanskje ha sammenheng med at KrF ikke lenger har en tilstrekkelig særegen profil. Jeg kan tenke meg at mange, særlig på den røde siden i KrF, syns at “KrF classic” virker for lite moderne, og at det er om å gjøre å bli kvitt stemplet som bakstreversk. Men jeg tror at en slik analyse er feil. Det er i hvert fall ingen grunn til å kjøpe premisset om at det er spesielt fremtidsrettet å være minst mulig sammen med barna sine eller å la staten detaljregulere hvordan familiene skal innrette seg i barnets første leveår. Ingen lever helt like liv.

Det er dessuten generelt altfor enkelt å dele KrF’ere inn i “kristensosialister” og “mørkemenn”. Akkurat som det på den blå siden er mange som ønsker seg et åpent og moderne KrF, fins det mange på den røde siden som ikke akkurat fremstår hypermoderne rent politisk.

Hyllesten av Hareide som partileder kan altså umulig skyldes resultatene KrF har oppnådd eller veldig tydelige saker som KrF har profilert seg på. Det er vel snarere forestillingen om det han kunne ha oppnådd, dersom han hadde vunnet kampen om veivalget, som nå skaper sorg både i og utenfor partiet. Han tente en gnist, ifølge Kjell Magne Bondevik, som mange nå vil bevare. I morgen møtes et hundretalls mennesker i regi av et nettverk som heter Drivkraft, som visstnok skal være et slags rødt nettverk for folk som er eller nylig har vært medlemmer av KrF. Også dette nettverket skal ta vare på det engasjementet Hareide skapte gjennom sin tale til landsstyremøtet i september, da han innledet veivalgprosessen i partiet.

At man kan skape seg et positivt ettermæle som leder ved bare å få folk til å tenke på noe som kunne ha skjedd, er i grunnen godt gjort.

Det som virkelig bør ha betydning for Knut Arild Hareides ettermæle, er, etter min mening, hvordan han nå bidrar eller ikke bidrar til å få et ryddig lederskifte i partiet, og til å gi den nye ledelsen best mulige vilkår for ledelse og for å samle partiet etter den opprivende prosessen det har vært igjennom. Hverken Olaug Bollestad, som nå er leder, eller Kjell Ingolf Ropstad, som kanskje blir leder, har hatt noe ønske om å bli ledere nå. De blir det kun som følge av de beslutningene Knut Arild Hareide selv har truffet, og da fortjener de også hans fulle støtte.

Mange har vært opptatt av hvordan den “blå” siden håndterte veivalgprosessen i KrF sist høst. Jeg syns det har vært oppsiktsvekkende liten interesse for hvordan Knut Arild Hareide håndterte den.

Jeg syns for eksempel at det er rart at ikke flere har ettergått prosessen forut for talen som Hareide holdt til landsstyret i slutten av september. Han hadde tross alt skrevet en bok, og han holdt en svært godt forberedt tale – og alt ble lansert og kommunisert på en godt planlagt måte. Det som ble Hareides veivalg, var til og med presentert av Einar Steensnæs i Vårt Land et par uker før, og var det helt tilfeldig? Mange sentrale partifolk i KrF ble overrasket og overrumplet av veivalget, men hvem ble ikke overrasket, og hvem var involvert på forhånd? Sett utenfra virker det som om både partiledere i andre partier, tidligere KrF-ledere og ansatte i partiet var mer involvert enn mange sentrale tillitsvalgte var.

Fra starten av var Hareide helt klar på at veivalget ikke skulle dreie seg om han som leder, men slik ble det likevel. Først bare lekket det ut, neppe helt tilfeldig – og deretter slo han det fast under selve landsmøtet. Veivalget ble altså også et spørsmål om å beholde Knut Arild Hareide som leder. Det hele minner meg om Gro Harlem Brundtland, som, i forbindelse med EU-avstemningen, valgte den helt motsatte tilnærming: Hun sa at EU-avstemningen ikke dreide seg om henne, hverken som partileder eller statsminister. Og det var et løfte hun holdt, høyst sannsynlig til det beste for både landet og partiet.

Men også etter at Hareide hadde tapt avstemningen og dermed skulle gå av, ble det mye rot: Først ville han vente med å fratre til et eventuelt forhandlingsresultat var godkjent av partiets landsstyre. Samtidig ville han ikke forhandle selv, men overlot dette til andre, som dermed fikk en svært vanskelig oppgave, fordi Hareide hele tiden holdt det åpent om resultatet kunne bli godt nok. Til slutt overrasket og overrumplet han alle igjen ved å stemme mot den fremforhandlede plattformen, enda han syns innholdet var godt. Det veivalget landsmøtet hadde gjort, var altså uten betydning for Hareide når det kom til stykket. Og på toppen av det hele: Mens alt dette skjer, lar han hele partiet og det politiske Norge bruke uker og dager på å spekulere i om han vil fortsette som parlamentarisk leder.

Denne typen lederskap inviterer hverken til ro eller forsoning – eller til noen mulighet for å brette opp ermene og begynne å gjøre en god jobb. Når en leder opptrer så uforutsigbart og uryddig, vil det forplante seg til resten av organisasjonen. Derfor er det ikke så rart at splittelsen mellom “rød” og “blå” side i KrF fortsatt er tydelig, også for oss som ser det utenfra. De “blå” har strukket ut mange hender til de “røde”, blant annet ved å ta inn dyktige Dag Inge Ulstein i regjeringen og andre “røde” i regjeringsapparatet – men det er vanskelig å se at de “røde” strekker ut så mange hender til de “blå”.

Knut Arild Hareide er hovedtaler på Drivkrafts arrangement i morgen. Arrangøren sier at de vil fortsette å la seg inspirere av det Hareide sa til KrFs landsstyre i september.

Det Hareide sier i morgen, vil ha stor betydning for KrFs fremtid og dermed for hvordan KrF vil lykkes i regjering.

Derfor kan Knut Arild Hareide  for eksempel forklare at svært mye av det han ønsket seg og etterlyste i talen sin til landsstyret i september, nå er blitt regjeringens politikk. Det er det blitt fordi Hareide, Ropstad og Bollestad har vært enige om politikken, og fordi Ropstad, Bollestad og Erik Lunde gjorde en så god jobb i forhandlingene. Forsamlingen kan dermed la seg inspirere, ikke bare av det som kunne ha skjedd – men også av det som faktisk skjer.

Det skal bli spennende å høre om Hareide vil appellere til samling i partiet – og om han i handling vil vise at han mener alvor.

 

 

 

 

 

 

 

Hets og sjikane på nettet

I dag tok Politisk kvarter opp et viktig tema, nemlig netthets. 

Partisekretær i Arbeiderpartiet, Kjersti Stenseng, og Aina Stenersen fra Fremskrittspartiet i Oslo, fortalte hvordan trusler og sjikane på nettet skremmer mennesker, og kanskje særlig kvinner, bort fra politikken. De fortalte også at partiene nå må iverksette tiltak for å beskytte politikere mot mye av det som skrives i kommentarfelt og på sosiale medier.  Og selv om Aina Stenersen, slik jeg forsto det, ikke lenger orker å være på Twitter, mente nok begge at det er viktig at politikere er til stede på sosiale medier. Problemet er bare at det er blitt stadig vanskeligere for mange. Som Kjersti Stenseng sa: Folk må få slippe å komme hjem etter en lang dag i lokalpolitikkens tjeneste for så å måtte lese på sosiale medier at de er dumme, udugelige eller stygge – eller det som verre er. Ifølge Stenseng bør de også skånes for å gå inn i noen av de vanskeligste diskusjonene som trekkes opp i kommentarfelt og på sosiale medier.

I ytterste konsekvens kan denne utviklingen være en fare for demokratiet. Hvis flere vegrer seg mot å påta seg verv, hvis flere folkevalgte trekker seg tilbake fra samfunnsdebatten eller gjør seg mindre tilgjengelig for folk flest i frykt for å møte hets, sjikane og trusler, er det selvsagt en sterkt beklagelig utvikling. Det er heller ikke positivt, dersom det må settes opp enda flere “murer” av profesjonelle kommunikasjonsfolk mellom politikerne og folket.

Noen spør om det egentlig er blitt verre enn det var før – om det for eksempel er mindre folkeskikk i dag enn det var før i tiden, slik blant andre Fredrik Solvang har vært inne på. 

Jeg antar at det er umulig å svare sikkert på det. Tonen kunne være svært hard før også – det vet vi som blant annet opplevde EU-kampen i 1994. Det er 30 år siden jeg første gang hadde “æren” av å motta trusler og sjikane, og det er 25 år siden jeg hadde mine, til dags dato, verste opplevelser som følge av at jeg var politiker og deltar i samfunnsdebatten.

Det er altså viktig ikke å overdrive hvor mye hets det er eller hvor mye verre det er blitt. Jeg kan likevel ikke skjønne annet enn at den teknologiske utviklingen må ha gjort at opplevelsen i dag må være mye verre for mange, fordi tempoet og omfanget av hets, trusler og sjikane er så mye større. Og jeg vil legge til: Selv om man ikke akkurat dør av iskald ironi og ondsinnet sarkasme, så gjør heller ikke slike “uskyldige” kommentarer livet så lett for dem som blir utsatt for det. Bare tanken på at voksne, ofte anonyme mennesker syns det er greit å utsette unge samfunnsengasjerte mennesker for denslags, gjør meg nedstemt og forbannet.

Det de snakket om på Politisk kvarter i dag, gjelder både ulike kommentarfelt, Twitter og Facebook, om enn i varierende grad, avhengig av hvem og hva det gjelder. En del av dem som bedriver hets og sjikane, opererer nok dessuten både i kommentarfeltene på Facebook og i ulike medier, og på Twitter. Og siden jeg også har sett rikelig med sjikane og stygge kommentarer på Twitter selv, twitret jeg i dag en link til Politisk kvarter, der jeg skrev at jeg “tror mange her på Twitter kan ha nytte av å høre #polkvart i dag”.

Det var ikke så mange som brød seg, men reaksjonene som kom, var dessverre helt som forventet. 

Noen få vennlige sjeler likte tweeten eller tok meg litt spørrende i forsvar, men de fleste som kommenterte og ble retwitret, var negative og, ja, ironiske eller sarkastiske: Civita og Clemet tåler ikke kritikk. Politisk kvarter handlet om netthets, ikke “erting” på Twitter. Clemet burde ha rettet “kanonen” sitt et annet sted, det er mye som er verre enn Twitter. Stakkars Clemet, som har opplevd så  mye vondt på Twitter. Twitter er som en barnehage i forhold til Resett og enkelte i Frp, så Clemet burde gått dit først. Skjønner ikke hva Clemet mener med tweeten sin, Politisk kvarter handlet først og fremst om grove trusler, og dét fins ikke på Twitter.

Den som ikke hørte at Politisk kvarter også handlet om Twitter og om “vanlig” sjikane og ikke bare om grove trusler, bør høre om igjen. Men ellers er det dette å si om reaksjonene:

Jeg tror ingen av dem som reagerer på denne måten, er utsatt for det Stenseng og Stenersen i dag snakket om på Politisk kvarter. I verste fall er de snarere blant dem som gjør det vanskelig for mange å være på sosiale medier. Og vi vil aldri få gjort noe med dette problemet, dersom ikke hver og en starter med seg selv – helst ikke ved å trekke seg tilbake, men ved å forsøke å oppføre seg ordentlig. En god test kan være å prøve tenke over om den kommentaren du sender av gårde, er noe du skulle ønske at noen av dine nærmeste ble utsatt for. En annen test kan være å forsøke å ta andre debattanter seriøst eller å behandle andre med respekt. Hvordan vi kan bekjempe netthets ble for øvrig diskutert av Mathilde Tybring-Gjedde fra Høyre og Hulda Holtvedt fra Grønn Ungdom i Civitas podkast Liberal halvtime forleden.

Mange av dem som oppfører seg mest ubehøvlet på sosiale medier og i kommentarfelt, gjør det anonymt. Det virker ynkelig, men er på sett og vis forståelig. Det kan ikke være lett å være stygg mot andre i full offentlighet. Desto mer oppsiktsvekkende er det når noen gjør det under fullt navn. At det også finnes stortingsrepresentanter som er villige til å gjøre samfunnsdebatten om til et gjørmebad, slik Per-Willy Amundsen gjorde forleden, er sjokkerende.

Det er vanskelig å si hvor mange politikere som allerede har trukket seg tilbake fra sosiale medier, fordi ubehaget blir for stort. Men jeg tok en liten sjekk på noe, som jeg syns er interessant, før jeg skrev denne bloggen. 

Vi har åtte partier på Stortinget, og alle disse partiene har sine egne ungdomsorganisasjoner. Av de åtte lederne for disse organisasjonene, er det, så langt jeg har greid å finne ut, bare tre som er på Twitter, mens alle er på Facebook. (Oppdatert: Det skal være ni organisasjoner, hvorav fem er på Twitter. Takk til Svein Tore Marthinsen for det!)

Steenseng sa på Politisk kvarter at det er viktig at politikere er til stede på sosiale medier. Man skulle kanskje tro at det var aller mest naturlig og lett for de som er unge. 

Så hvorfor velger fem av åtte ledere for partienes ungdomsorganisasjoner å holde seg borte fra Twitter?

Holder det med Facebook, eller er det noe med Twitter som gjør denne plattformen mindre attraktiv og interessant?