Også MDGs gode liv må finansieres

I en kronikk i Aftenposten 15. desember skrev jeg at det finnes grunner til å stille spørsmål ved om mer arbeid alltid er et gode for den enkelte. Mange syns for eksempel at det er fint å arbeide mindre når de har små barn, og noen ønsker å arbeide mindre av hensyn til miljøet.

Som individer må vi ta konsekvensen av de valgene vi gjør. Hvis vi vil arbeide mindre, blir også inntekten mindre.

Også de politiske partiene må ta konsekvensene av de valgene de gjør. De kan ikke fortsette å bygge ut velferdsstaten, hvis de ikke har tanker om hvordan den skal finansieres.

Det er arbeidet vårt, og det at vi arbeider stadig smartere, som finansierer velstanden vår og dermed også velferdsstaten. Dagens velferdsstat er i utgangspunktet ikke fullfinansiert, så hvis vi bare fortsetter som nå, blir det automatisk mindre velferd.

Hvis vi vil ha en like omfattende velferdsstat som vi har nå, eller fortsette å bygge den videre ut, slik de fleste partiene vil, må noe gjøres:

  • Vi kan arbeide mer, men det skal ganske mye til, særlig siden den langsiktige trenden er at vi arbeider gradvis mindre ved å ta ut noe av velstandsøkningen i økt fritid. Men politikken påvirker oss: Pensjonsreformen har fått oss til å jobbe litt mer enn vi ellers ville gjort.
  • Vi kan arbeide smartere og dermed øke produktivitetsveksten, som har blitt mindre enn den var før. Vi vet ikke sikkert, men nye teknologiske fremskritt kan bidra til det.
  • Vi kan øke egenandeler, skatter og avgifter. Men hvis dette skal være den eneste løsningen, har vi et problem. Skattene må nemlig økes så mye at vi risikerer å drepe enhver lyst til både å arbeide og investere.

I et svar til meg bekrefter nasjonal talsperson i MDG, Arild Hermstad, at partiet ønsker at vi skal arbeide mindre av hensyn til miljøet. Og partiet skal ha ros for å innrømme at det ikke har råd til nye utvidelser av velferdstilbudet.

Men MDG tar ikke i tilstrekkelig grad konsekvensene av sine valg.

MDG burde for eksempel konsekvent stemme mot alle forslag som fordyrer velferdsstaten. Det gjør ikke partiet i dag.

MDG bør også tale klarere om skatt. Partiet sier riktig nok at skattenivået må opp, men unnlater å si hvor mye, enda mindre arbeid vil kreve en vesentlig økning av nivået. Finansdepartementet har egnet ut at gjennomsnittlig skattesats må øke med 11 prosentpoeng, dersom vi for eksempel skal ha seks timers arbeidsdag.

MDG håper tydeligvis at en grønn skatteomlegging skal ramme minst mulig, siden de som opptrer miljøvennlig, vil slippe høyere skatt. Men hvis den grønne skatteomleggingen virker etter hensikten, slik at de grønne skatteinntektene tørker inn, vil man trenge desto større skatteøkninger som går ut over alle.

Jeg er ikke enig med MDG i at økt verdiskaping er uforenelig med å ta hensyn til klimaet og miljøet. Men de som mener det, har desto større problemer med å finansiere fremtidens velferdsstat.

MDG har mange gode tanker om hvordan vi skal kunne leve det gode liv.

Men også MDGs gode liv må finansieres.

Stortingsrepresentantenes hverdag: Gjør de noe viktig?

I går skrev jeg en blogg der jeg uttrykte meg kritisk til hvordan enkelte stortingsrepresentanter forholder seg til arbeidet i Stortingets komiteer.

Bloggen har fått enkelte til å tro at jeg mener at stortingsrepresentanter generelt sluntrer unna arbeid, at de ikke arbeider så mye som de bør gjøre, eller at de ikke har gode hensikter med det arbeidet de gjør.

Det mener jeg ikke. De aller fleste stortingsrepresentanter, og særlig de som har ledende verv, arbeider svært hardt og mye, og de ønsker alle å bidra til å skape et enda bedre samfunn enn vi allerede har.

Enkelte har også trukket slutninger av min kritikk som det ikke er grunnlag for. Det er for eksempel ikke grunnlag for å kritisere stortingsrepresentantene for at ikke alle er i stortingssalen når det pågår debatter. Skulle de vært det, ville hele systemet brutt sammen. De har altfor mange forpliktelser til at det er mulig. Men det vi kan være sikre på, er at de som skal være med i debatten og har ansvar for det angjeldende saksfelt, følger med.

Det er i tillegg noen som minner meg om at også Erna Solberg og Siv Jensen hadde stort fravær fra komitémøtene da de var i opposisjon, og det er helt riktig. At de parlamentariske lederne, særlig for de store partiene, har hatt svakt oppmøte i komiteene, er veldig gammelt nytt.

Så hva var det nye nå?

Det nye ser ut til å være at Arbeiderpartiets parlamentariske leder, Jonas Gahr Støre, ikke engang prøver å delta på noen av komitémøtene. Når han ikke har deltatt på noen av de i alt 60 møtene som har vært avholdt i 2017 og 2018, tyder det på en bevisst og systematisk nedprioritering av komitéarbeidet. Jeg legger også merke til at fraværet ikke er noe som beklages. Støre har simpelthen valgt det bort, fordi han mener at andre kan gjøre arbeidet for han. Andre stortingsrepresentanter, som forsvarer han og andre som har stort fravær, forklarer det blant annet med at det ikke skjer noe viktig i komitémøtene.

Dette syns jeg er uheldig. For selvsagt skjer det noe viktig i komiteene. Det som skjer der, er avgjørende for at Stortinget skal kunne fylle sin oppgave. Hvis det ikke skjer noe viktig i komiteene, kunne jo komiteene bare blitt nedlagt, eller man kunne  droppe å avholde møter. Men det store flertallet av stortingsrepresentantene møter faktisk opp i komiteenes møter og gjør det komiteene skal gjøre – nemlig forberede og legge til rette for debatter og avstemninger når Stortinget møtes i plenum.

Jeg har forståelse for at de parlamentariske lederne har veldig dårlig tid, og at de ikke alltid har muligheten til å møte i komiteenes møter. Men hvis det er så travelt at man i praksis ikke har tid til å møte i noen møter, burde man, i respekt for Stortinget, ta opp spørsmålet om en endret arbeidsform. Det ville være bedre enn å snakke ned det arbeidet som skjer i komiteene, som om de representantene som tar vervet sitt på alvor, tilhører et slags B-lag som driver med mindre viktige ting.

En mulighet kunne være formelt å frita de parlamentariske lederne fra å ha et komitéverv eller å frita dem fra å møte. Personlig syns jeg det er en fin side ved det norske politiske systemet at ikke noen stortingsrepresentanter står “over” andre, og at de alle er likemenn og -kvinner. Men hvis det er umulig for de parlamentariske lederne å delta i komiteenes arbeid, kan de like gjerne fritas på ordentlig.

Det er ikke positivt med stadige oppslag om at de skulker og snakker om det arbeidet som foregår i komiteene, som mindre viktig. Det etterlater inntrykk av manglende respekt for Stortingets arbeid, og akkurat på det området bør ikke stortingsrepresentantene gå i front.

 

 

 

 

 

 

Stortinget må ta Stortinget alvorlig

I dag har TV2 et oppslag som viser hvor ofte noen av våre fremste stortingsrepresentanter har deltatt på møtene i de stortingskomiteene de er medlemmer av. 

Den som kommer dårligst ut, er Jonas Gahr Støre, som i år har deltatt på null av 30 møter i utenriks- og forsvarskomiteen. Og dette er ikke noe nytt når det gjelder Støre. Han deltok ikke på noen møter i 2014 heller, og, slik jeg forstår saken, var han heller ikke til stede på noen møter ifjor. I 2016 deltok han på fire av i alt 37 møter.

Det interessante med saken er at både Støre selv og andre bare bagatelliserer det dårlige oppmøtet. Støre syns ikke det er noe å henge seg opp i, siden andre i Arbeiderpartiet deltar på møtene, og han har viktigere ting å gjøre. Og både Trygve Slagsvold Vedum og Bjørnar Moxnes forsvarer han. “Å stille på et komitemøte som er en ren formalitet av 5 min varighet i stedet for å møte velgere ute i landet, er ikke nødvendigvis best bruk av tida”, skriver Moxnes på Twitter. Og han får støtte også fra høyrehold: “Å henge ut noen av de mest hardtarbeidene politikerne som «skulkere» er grenseløst fordummende. Ta gjerne debatt om prioriteringen «møte folk» vs komité, men da under en annen overskrift enn skulking“, skriver tidligere Høyre-politiker Bengt Eidem. Også Sylvi Listhaug utmerker seg ved å delta på få møter og forsvarer det på samme måte: “Det er viktig for meg å være ute og møte vanlige folk, og ta opp deres problemer.” 

Jeg syns både Olaug Bollestad og Knut Arild Hareide svarer langt bedre for seg. Bollestad sier at det er “viktig å prioritere stortingsarbeidet og komitéarbeidet, og samtidig klare å ta vare på organisasjonen. Jeg bruker jo mye tid, men det er jo det jeg er valgt til”. Og Hareide oppsummerer det kanskje aller best: “KrF er veldig opptatt av at vi er valgt av folket til Stortinget og at stortingsarbeidet er det viktigste vi gjør”, sier KrF-lederen.

Jeg er helt enig med Knut Arild Hareide.

Hvis man lar seg velge til Stortinget, så skal man vise respekt for oppgaven og det arbeidet som gjøres på Stortinget. Hvis man syns Stortinget arbeider på en tungvint måte og for eksempel avholder for mange møter, må man ta opp det og heller forsøke endre arbeidsmåtene fremfor bare å skulke møtene. “Skulk” er et sterkt uttrykk, men når man deltar på null av i alt 30 møter – og mønsteret gjentar seg år etter år, kan det nesten ikke kalles noe annet enn skulk. Og møtene er selvsagt ikke bare korte og nærmest unødvendige, slik Moxnes fremstiller det.

Jeg syns det er oppsiktsvekkende at ikke stortingsrepresentantene våre selv ser hvor viktig det er at de viser god rolleforståelse og respekt for Stortinget. Det er ikke partiene vi har valgt – det er representantene. 

Sterke institusjoner, som borgerne kan ha respekt for, er helt avgjørende for at vi skal kunne ta vare på det liberale demokratiet.

Men hvem kan ha respekt for Stortinget og Stortingets arbeid når ikke stortingsrepresentantene selv har det?