Støres brygge

Menneskene er selvsagt ikke uviktige i politikken. Vi ønsker oss gjerne politikere som er kompetente og troverdige. Og vi påvirkes selvsagt av hvem vi liker godt og mindre godt. 

Det er heller ikke urimelig å kreve at politikerne våre følger lover og regler de selv har vedtatt, og at det er en viss sammenheng mellom liv og lære. Derfor er det også bra at mediene dekker og avdekker alvorlige lov- og regelbrudd begått av dem som har eller søker politiske ombud.

Det er nok likevel de færreste som ønsker seg feilfrie politikere, eller som mener at mediene skal avsløre alt de blir tipset om. Når man er midt i en opphetet valgkamp er det også viktig å stille seg spørsmål om hvorfor en sak overhodet blir en sak.

Det er vanskelig å se at den saken som Finansavisen slår stort opp i dag, og som VG har omtalt nærmere her, fortjener så mye oppmerksomhet. Saken er gammel, den har visstnok vært omtalt før, og det er vanskelig å se at Støre personlig har gjort noe som er kritikkverdig. Det virker som det har forekommet svart arbeid på hytta hans, og det er i så fall ikke bra – men, såvidt jeg kan forstå, har Støre selv vært uvitende om dette – og han har gjort det som med rimelighet kan forventes av en privatperson som bestiller håndverkertjenester til sitt hjem: Han har avtalt en pris og fått en faktura med spesifisert moms. Det vil være umulig for en privatperson, som f.eks. skal pusse opp et hus, å ettergå alle arbeidsforhold og underleverandører til det firmaet han eller hun inngår kontrakt med. Men dersom man er ekstra opptatt av å gjøre ting riktig, skader det ikke å sjekke at vedkommende man inngår en kontrakt med, virkelig er næringsdrivende og er registrert i merverdiavgiftsregisteret.

I det angjeldende tilfellet ble for øvrig Støre tipset om at ikke alt var som det skulle være hos den han hadde gjort avtalen med, og det vil nok normalt få folk i hans posisjon, som gjerne vil gjøre ting riktig, til å undersøke saken nærmere. Men det sier Støre at han har gjort, og jeg syns det er vanskelig å hevde at han kan klandres for at han ikke har dokumentasjon på dette seks år etter. 

På Politisk kvarter ble Støre forsøkt tatt i en slags dobbeltmoral, fordi Arbeiderpartiet nettopp har fremmet et forslag i Stortinget om å utvide det såkalte solidaransvaret til bestiller, noe Støre innrømmet ville gjelde i et tilfelle som hans, dersom forslaget hadde blitt vedtatt. Men er det riktig? Mener virkelig Arbeiderpartiet at alle privatpersoner skal sjekke alt “bakover” når de inngår en kontrakt med f.eks. en håndverker? Skal jeg be om å få se lønnsslippene til de som vasker i mitt hus, etter at jeg har betalt fakturaer med moms til et firma som er registrert?

Det høres både urimelig og tungvint ut.

Noen prøver å gjøre denne saken til en større sak, fordi det tidligere er avslørt at Støre har investert i et byggeprosjekt der arbeidsforholdene riktig nok er lovlige, men ikke i samsvar med de arbeidsforholdene Arbeiderpartiet ønsker seg – og fordi Støre visstnok har latt et polskeid firma, som kunne tilby en lav pris, male huset sitt. Det siste er heller ikke ulovlig, men kanskje i strid med Arbeiderpartiets ønsker, siden mange på venstresiden mener at alle priser og lønninger i samme bransje bør være mest mulig like.

For mange politikere i Norge, og enkelte andre i ledende posisjoner,  har blitt kritisert eller felt for små feil og formaliteter – eller for noe som i ettertid viste seg slett ikke å være en feil. For politikere har blitt felt eller tatt sin hatt og gått fordi de ikke utførte arbeidet og fylte ombudet sitt slik de burde. 

Så la oss holde oss til politikken i den tiden som er igjen av valgkampen – og reservere skandaleoppslagene til de virkelige skandalene. 

Oppdatert: Jan Arild Snoen i Minerva har også skrevet om saken her

Flisespikkeri fra Faktisk.no

Forleden kommenterte jeg hvordan Faktisk.no faktasjekket et utsagn om formueskatten som Jonas Gahr Støre kom med i en debatt med Erna Solberg. Faktisk.no bedømte utsagnet som “helt sant”, enda svaret var helt irrelevant som svar på spørsmålet han fikk, og helt irrelevant som argument i debatten om formuesskatten. 

Nå har Faktisk.no faktasjekket et annet utsagn om formuesskatten, som Jan Tore Sanner har kommet med – nemlig om det er sant at formuesskatten er “særnorsk”.  Og her konkluderer Faktisk.no med at utsagnet er “delvis feil”. 

Men hvordan kom Faktisk.no frem til denne konklusjonen? 

Faktisk.no har sjekket om det finnes andre land som har formuesskatt. Det viser seg, som vi vet, at det fortsatt finnes noen få land som har formuesskatt, men at ingen har en formuesskatt som er lik den norske. Et gjennomgående trekk er at den slår inn på et høyere nivå, og/eller at det er mange unntaksregler. Et mulig unntak er Sveits, som delvis har en formuesskatt som ligner vår. Det er likevel i praksis vanskelig å sammenligne Norge og Sveits, siden kantonene i Sveits i stor grad selv kan bestemme hvordan skatten skal utformes. Såvidt jeg kan forstå, er også skatten på et lavere nivå.

Et godt kontrollspørsmål fra Faktisk.no kunne derfor vært dette: Hva må en typisk eier av en mellomstor bedrift betale i formuesskatt av bedriftens verdi i de respektive landene?  Er det noen som må betale like mye som i Norge? Dette spørsmålet har ikke Faktisk.no stilt, men mitt tips er at svaret på det siste spørsmålet er nei.

Men selv om dette svært relevante spørsmålet ikke er stilt, kan vi likevel slå fast følgende: Skatten er “særnorsk”, fordi den er utformet på en særnorsk måte, og den er høyst sannsynlig også “særnorsk”, fordi den treffer eiere av små og mellomstore bedrifter i større grad og med større styrke enn den gjør i de andre landene med formuesskatt. Og selv om vår formuesskatt skulle være mer lik den sveitsiske formuesskatten enn den er lik de andre landenes formuesskatt, er den altså likevel ikke helt lik den formuesskatten de har i Sveits.

I tillegg er kanskje følgende av en viss relevans for en vurdering av “sannhetsgehalten” i Sanners utsagn:

Faktisk.no har altså kommet til at det for tiden betales en form for formuesskatt i Sveits, Spania, Frankrike, Nederland og Liechtenstein. Men dette er jo ikke land som har innbyggere som eier mye i Norge. Utenlandske konkurrenter i Norge kommer stort sett fra Sverige, Danmark, USA og Storbritannia, og dette er land som ikke har formuesskatt. Sagt med andre ord: Siden de utenlandske konkurrentene i Norge i så stor grad kommer fra land som ikke har formueskatt, vil skatten for norske eiere i praksis uansett virke “særnorsk”.

Utsagnet som Sanner kom med, og som Faktisk.no ønsker å sjekke, er dette: «Vi vil fjerne den særnorske straffeskatten på norskeide jobber». Men siden Faktisk.no ikke er helt sikker på hvordan de skal forstå ordet “særnorsk”, har de også henvendt seg til direktøren i Språkrådet. Hun kan fortelle at “særnorsk” “både kan bety «noe vi bare har i Norge», og «noe vi gjør på en egen måte i Norge».”  

Alt oppsummert: Utsagnet, som Jan Tore Sanner har kommet med, er – ifølge normal språkbruk og Språkrådets definisjon av ordet “særnorsk” – helt sant. Formuesskatten er særnorsk, fordi vi har utformet den “på en egen måte i Norge”. Den er i praksis også svært særnorsk fordi den etter alle solemerker er høyere i Norge enn i andre land, og fordi det i all hovedsak er land som ikke har formuesskatt, som konkurrerer med norskeide bedrifter i Norge. I tillegg kan det jo nevnes at et par av landene som fortsatt har formuesskatt, planlegger å fjerne den.

Når Faktisk.no bedømmer Sanners utsagn som “delvis feil”, er det, i beste fall, flisespikkeri.

Noe lignende skjedde da den andre faktasjekkeren, Detektor på NRK, mente at Audun Lysbakken tok “delvis feil” da han sa at 98.000 barn lever i “fattige” familier fremfor å si familier med “vedvarende lavinntekt”. Det norske fattigdomsbegepet er et relativt fattigdomsbegrep, og det betyr at våre fattige ikke lever på eksistensminimum eller er fattige på samme måte som de er i mange andre land. Det er selvsagt fint å opplyse om hva “fattig” betyr i Norge, men det er flisespikkeri å arrestere en politiker fordi han eller hun bruker ordet “fattig” om de som, tross alt, er de fattigste (eller minst rike) i vårt samfunn.

Og for å vende tilbake til formuesskatten og illustrere hvor absurd denne faktasjekken kan være: 

Støre kommer med et utsagn som, etter at rådgiveren hans har presisert hva det betød, viser seg å være sant – men som er helt irrelevant for debatten og for spørsmålet han fikk.

Sanner kommer med et utsagn som, etter at Språkrådet har forklart hva det betyr, viser seg å være sant – og som er helt relevant for debatten.

Likevel mener Faktisk.no at den ene snakker “helt sant”, mens den andre får vite at han tar “delvis feil”

Å sjekke fakta på denne måten bidrar ikke til å opplyse debatten, men til å forvirre den.

 

Kommentatorene

En gang hørte jeg et program på dansk radio om hvorvidt pressens oppgave bare er, etter beste evne, å søke sannheten og opplyse oss – eller om den også skal formidle egne meninger, altså kommentere det som skjer.

Det var journalister som diskuterte, og en av dem gikk veldig langt i å mene at all kommentatorvirksomhet var av det onde. Det var overraskende å høre at noen kunne ha så strenge holdninger til hva journalistikk er og skal være, men det var interessant. Jeg har ikke en like streng holdning, men også jeg er skeptisk til noe av kommentatorvirksomheten i norsk presse, særlig når det gjelder politikk: Jeg syns den ofte er veldig omfattende, og jeg syns ikke alltid at mediene er flinke nok til å skille mellom subjektive kommentarer og presumtivt objektiv opplysning. Sjangrene blandes uten at det alltid er klart for lytteren, seeren eller leseren.

Det fine med kommentaren som sjanger er at den kan hjelpe oss til å tolke og forstå ting som vi ellers ville ha vanskelig for å forstå, blant annet fordi vi ikke kan være eksperter på alt. Det problematiske med kommentaren, spesielt når det gjelder politikk, er at den også er med på å forme vårt eget syn. 

Selv syns jeg kommentatorvirksomheten i NRK fortjener spesiell oppmerksomhet, siden NRK har et helt særegent samfunnsoppdrag. Jeg syns kommentatorvirksomheten fungerer best når NRK inviterer andre kommentatorer og sørger for at de har ulik politisk bakgrunn eller kommer fra medier med ulik politisk profil. Da får de ofte frem et mangfold av meninger om en gitt debatt eller politisk situasjon. Jeg syns ofte det fungerer mindre godt når NRKs egne kommentatorer påtar seg å felle “dommer” over det som skjer politisk, delvis fordi det da blir mer ensidig. 

Et eksempel på at NRK tillater seg å felle dommer over politikernes innsats hørte vi i dag. Da fortalte NRKs kommentator Magnus Takvam at han mente at Jonas Gahr Støre var en dobbelt vinner av den direktesendte TV-debatten i går, at Trygve Slagsvold Vedum ikke kom helt til sin rett fordi temaene ikke passet så godt for han, og at Knut Arild Hareide ikke greide å balansere særlig godt mellom de ulike hensynene han må ta når han både er del av det borgerlige samarbeidet og kommer med “knallhard kritikk av Frp”. Da intervjueren viste til at Erna Solberg mente at det hadde blitt mye “kakling” og avbrytelser i debatten, viste Takvam til de små partiene, som kjempet “med nebb og klør” for å komme på med sine saker i valgkampen.

Jeg antydet på Twitter at dette var lite nøytralt, men Takvam svarte at det ikke var “partisk” – det var bare en “analyse”. 

Men det finnes selvsagt ingen analyse av en slik debatt som er objektiv. Her er for eksempel min helt ikke-objektive analyse av programmet:

* Jeg syns det var veldig mye støy fra salen. At applausen var ulikt fordelt på de ulike politikerne er neppe noe å gjøre med, hvis man ikke deler ut “kvoter” til partiene, men når det innimellom også ble pepet mot enkelte av debattantene, syns jeg det er en uting. Jeg foretrekker klart debatter hvor publikum forholder seg mer i ro.

* Jeg syns programlederne ikke alltid følger godt nok opp, men aksepterer argumenter mer fordi de er gode “soundbites” og “one-linere” enn fordi de reelt og substansielt sett er gode argumenter.

* Jeg syns også det var vanvittig mange avbrytelser og mange som snakket i munnen på hverandre. Jeg irriterer meg veldig over det – og her tror jeg at jeg har mange seere med meg. Saken er jo at det nesten bare er folk litt opp i årene som ser slike debatter (nesten alle er over 50 år), og vi liker ikke “krangling” og avbrytelser, og det gjør, for den sakens skyld, kanskje heller ikke de unge. Det var heller ikke mitt inntrykk at det først og fremst var småpartiene som avbrøt fordi de kjempet “med nebb og klør” – jeg syns det virket som det særlig var Lysbakken og Støre som avbrøt mest og til dels også på en litt hånlig og ironisk måte overfor Solberg. Eller tar jeg feil, fordi jeg ikke er objektiv nok?

* Men også hvis jeg skulle vurdere partiledernes innsats innenfor det valgte konseptet, så blir jeg henvist til personlig smak og behag: Jeg kan f.eks. bedømme dem ut fra stil, retorikk, substans eller kroppsspråk – hvor dominerende eller “usynlige” de var i debatten eller hvordan de for eksempel traff en gitt målgruppe.

Når man har drevet med politikk en stund, vet man omtrent hvordan kommentatorene tenker og vil bedømme partiledernes innsats i en slik debatt. Det var derfor ikke vanskelig å tippe at Jonas Gahr Støre ville vinne, at Audun Lysbakken ville gjøre det bra, og at Erna Solberg ville få god omtale. På de gitte premisser er jeg også enig i det. Men selv ikke kommentatorene er enige om alt. Og for meg er det vanskelig å forstå at både Aftenposten og VG gir Trine Skei Grande karakteren to. Lysbakken hylles nærmest for sitt, etter min mening, patosfylte innlegg om ulikhet, mens Skei Grandes gode innlegg om verdiskaping liksom ikke betyr noe. Det syns jeg rett og slett er rart.

Alt oppsummert: Når NRK feller dommer over hvem som “vinner” og “taper” i NRKs egne debatter, er det flere potensielle fallgruver. NRK har makten over konseptet, spillereglene og gjennomføringen, og dette blir ikke problematisert, muligens fordi det er vanskelig å problematisere sitt eget konsept.  Og dommene som felles, er selvsagt subjektive, rammet inn av en type tenkning om hva som er godt og dårlig, som nok er felles for mange som nå er i Arendal, men som ikke nødvendigvis treffer alle “der hjemme”.

Derfor bør NRK, særlig foran et valg, være varsom med å felle enkle dommer som kan forme andres meninger. 

 

Jonas og Gro på sofaturné sammenligner 2017 og 1986. Det er interessant!

På Kveldsnytt torsdag var det et innslag om “Jonas og Gro på sofaturné”. Gro Harlem Brundtland har engasjert seg litt mer enn vanlig i Arbeiderpartiets valgkamp i år, fordi hun syns det er ekstra viktig nå. Hun sammenligner situasjonen i 2017 med 1986, da hun overtok regjeringsmakten etter Kåre Willoch: “Da var det blitt resultater som var negative. Folk merket at vridningen mot høyre i politikken ikke var gunstig. Du fikk skattekutt, og det var svekket velferd, og vi fikk økonomisk krise på toppen.”

Og til Nettavisen utdyper hun: “Jeg har irritert meg mye de siste fire årene. Historien fra Willoch-regjeringen på 1980-tallet har gjentatt seg, med skattekutt og privatiseringer. 2017 minner om 1986, da vi måtte overta på grunn av de negative ringvirkningene”, sier Brundtland, som legger til at Høyre i hennes tid var “mot alt vi gjorde for å bedre likestillingen. Senere har de skjønt at vi hadde rett. Men vi kan ikke ha etternølere i regjeringskontorene.”

Fordelen med å ha levd en stund er, som Jonas Gahr Støre sier i samme intervju, at man kjenner historien. “Mange av de spørsmålene vi diskuterer nå, handler om velferd og verdiskapning, og da er det viktig å se hva vi har gjort tidligere,” sier Støre.

Jeg er enig. Det kan være viktig å se hva vi har gjort tidligere. Men hva man ser, avhenger tydeligvis av hvem som ser, eller når man ser – før eller etter et valg – og om man er i posisjon eller opposisjon.

Selv husker jeg nemlig historien om Kåre Willoch og 1980-tallet på en helt annen måte.

Vi kan diskutere om det noen gang etter annen verdenskrig har skjedd et systemskifte i norsk politikk. Meningene vil være delte, for det avhenger jo av hva man mener med “systemskifte”. Men jeg tror svært mange kan være enige om at det nærmeste vi kommer noe som minner om et systemskifte, skjedde under Willoch-regjeringen fra 1981 til 1986. Da forlot Norge reguleringsøkonomien, og det ble gjennomført en rekke reformer som deregulerte og liberaliserte mange markeder og sektorer. Gro Harlem Brundtland videreførte denne politikken i en grad som får historikeren Einar Lie til å mene at Brundtland minnet mer om Thatcher enn Willoch gjorde

Brundtland sier nå at det skjedde “privatiseringer” under Willoch-regjeringen. Det er ikke lett å se hva hun sikter til. Ifølge boken Nyliberalisme, skrevet av en rekke forfattere ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, har det igrunnen ikke skjedd noen store privatiseringer i Norge. Men det har skjedd store endringer når det gjelder fristilling og deregulering av offentlige oppgaver, og her gjorde nok Brundtland mer enn Willoch. Det var hun, og ikke han, som deregulerte energi- og telemarkedet. Og de store delprivatiseringene av statsselskapene er det jo særlig Jens Stoltenberg som skal ha æren for. Og dette var ikke så vanskelig for Gro og Jens, for Høyre var selvsagt for den (høyre)politikken de førte.

Brundtland sier at “folk merket at vridningen mot høyre i politikken ikke var gunstig”. Men er det sant? Arbeiderpartiet tapte valget både i 1981 og 1985, selv om Arbeiderpartiet, isolert sett, gjorde et godt valg i 1985. Det var ikke en valgseier som gjorde at Brundtland overtok i 1986.

Så hvorfor vant ikke Arbeiderpartiet valgene i 1981 og 1985? Og hva gjorde Brundtland med alt det Willoch-regjeringen hadde gjennomført i årene før hun overtok?

Ifølge Thorbjørn Jagland, som etterfulgte Brundtland som partileder og statsminister, gjennomførte Willoch “reformer som var helt nødvendige. Det boblet og kokte så mye under overflaten så mange steder at det ville ha eksplodert hvis ikke reformene hadde kommet.”

Og: “Liberaliseringen som Willoch gjennomførte, ble aldri reversert.” “Arbeiderpartiet gjorde aldri noe forsøk på å reversere reformene.”

Jagland skriver at det var Høyre som var på parti med folket på denne tiden, og at Arbeiderpartiet på ett plan “alltid hadde forsømt seg, nemlig i hensynet til enkeltmenneskets behov for å utfolde seg.” 

I 1985 gikk Arbeiderpartiet og Brundtland til valg på en “velgergaranti” med en rekke kostbare løfter. Men det holdt likevel ikke. Ifølge Jagland førte dette til en selvransakelse i Arbeiderpartiet, som kom til at det var “nødvendig å frata høyresiden monopolet på å kjempe for enkeltmenneskets frihet”, og at partiet derfor måtte “klargjøre sitt syn på hva frihet er”. Dette førte frem til den såkalte frihetskampanjen i Arbeiderpartiet, som var “provosert frem av høyrebølgen og delvis inspirert av den”.

Det var altså ikke for mye “vridning mot høyre” som var problemet for Arbeiderpartiet – det var for lite.

Etter flere år med interne prosesser i Arbeiderpartiet vedtok partiet, i 1987, et valgmanifest som, ifølge Jagland, var “gjennomsyret” av den nye frihetsretorikken. Og som Jagland skriver: “Dette innebar litt av en revolusjon i Arbeiderpartiet.” 

Alt i alt virker altså Brundtlands historiefortelling veldig merkelig. På 1970-tallet flyttet Arbeiderpartiet seg mot venstre. Partiet hadde en voldsom tro på statlig styring og regulering av både næringsliv og menneskers liv. Arbeiderpartiet var, for igjen å bruke Jaglands ord, tilhenger av “kollektive ordninger (som) hadde stivnet”.  På slutten av 1970-tallet spilte reguleringsøkonomien fallitt, og den lot seg ikke redde.   

Frem mot 1987, da Arbeiderpartiet endelig gjennomførte sitt systemskifte, var det intens debatt i partiet. Mange var sterke motstandere av de reformene Willoch-regjeringen gjennomførte. Jagland var blant dem som internt tok til orde for å skape økt fleksibilitet i arbeidsdelingen mellom offentlig og privat sektor, større valgfrihet for borgerne, et mer fleksibelt arbeidsmarked og effektivisering av offentlig sektor. Men det tok altså mange år før han og hans meningsfeller fikk gjennomslag.

Den Willoch-regjeringen som Brundtland nå sier foretok en “vridning mot høyre” som folk ikke syntes var gunstig, gjennomførte en lang rekke reformer, bl.a. i olje- og energipolitikken, penge- og kredittpolitikken, boligpolitikken, mediepolitikken, forvaltningspolitikken og åpningstidspolitikken – for å nevne noe. Og ingenting er altså forsøkt reversert, hvilket vel kan tyde på at folk flest stort sett syns “vridningen” var gunstig. Den nye politikken er blitt politisk fellesgods og en viktig årsak til at Arbeiderpartifolk fortsatt kan si at de er stolte av “den norske modellen”. 

Gro Harlem Brundtland har likevel et poeng når hun snakker om at det var økonomisk krise på siste halvdel av 1980-tallet. Liberaliseringen av penge- og kredittpolitikken gikk absolutt ikke på skinner. Det er delte meninger om hvem som har skylden for det, så her hitsetter jeg bare Jaglands forklaring: “Brundtland-regjeringen gjorde blant annet det som Willoch-regjeringen ikke klarte å få gjennomført blant annet på grunn av stor motstand fra Arbeiderpartiet, nemlig at opphevelse av kredittreguleringene måtte følges opp av løsere bånd på renten.” Så da Brundtland kom til makten, gjorde hun det Willoch hadde ønsket å gjøre, og ikke det Arbeiderpartiet hadde sagt i opposisjon. Hun gjeninnførte ikke kredittreguleringene, men valgte å “slippe opp renten for å få utlånene under kontroll”. 

Gro Harlem Brundtlands sammenligning med 1986 virker i beste fall malplassert – i verste fall dypt ironisk. Det er nok mulig at Høyre ikke støttet alt hun gjorde i likestillingspolitikken. Men generelt var det Arbeiderpartiet som var “etternøler” på denne tiden, og det var Arbeiderpartiet som etter hvert skjønte at høyresiden “hadde rett”. 

Om det viser seg å bli historien om 2017 også, gjenstår å se.

 

 

 

 

Faktisk.no om formuesskatten: Faktisk helt irrelevant

Forleden arrangerte Civita valgkampens første duell mellom statsminister Erna Solberg og statsministerkandidat Jonas Gahr Støre. Det ble en interessant debatt som jeg anbefaler alle å se.

Etter duellen har Faktisk.no gjennomført en faktasjekk av et utsagn som Jonas Gahr Støre kom med. Støre sa at «beskatning av formue i bredt, i mange andre land, er høyere enn den er i Norge», og dette utsagnet bedømmer Faktisk.no som “faktisk helt sant”. I saken blir det presisert at det Støre mente med “formue i bredt”, er alle former for formue, eller som rådgiveren hans formulerer det: “arv og gave, aksjer, eiendom mv.”  Det er særlig skatt på eiendom som er høyere i mange andre land enn den er i Norge.

Bortsett fra at Faktisk.no ledsager saken av en tabell som ikke er helt oppdatert (enkelte land innførte midlertidig formuesskatt i forbindelse med finanskrisen, men har fjernet den igjen etterpå), har alle rett her: Det Støre sier er riktig, og det Faktisk.no konkluderer med, er riktig.

Men hvorfor faktasjekket Faktisk.no dette utsagnet? Var det noen som tvilte på at det var sant? Og hvilken relevans har det for debatten om formuesskatten her hjemme?

Jeg forestiller meg at Faktisk.no kanskje mente at utsagnet var relevant for debatten om formuesskatten her hjemme. Utsagnet falt tross alt som svar på et spørsmål om formuesskatten. 

Ifølge Faktisk.no ble nemlig Støre spurt om “hvordan han ser på argumentet om at formuesskatten forskjellsbehandler utenlandske og norske eiere av bedrifter”, hvoretter det fulle svaret hans lød:

“Dette er skatt du betaler når du bor i Norge. Hvis du bor i en kommune, der hovedtyngden av formueskatten kommer inn, så nyter du godt av barnehager, eldreomsorg og tilrettelegging for at folk kan komme i jobb – en del av vår store modell. Hvis du er en utenlandsk eier så betaler du skatt til ditt utland. Beskatning av formue i bredt, i mange andre land, er høyere enn den er i Norge.”

Hvis jeg ikke visste bedre, ville jeg tolket dette slik: Norske borgere som eier bedrifter i Norge, må betale formuesskatt. Det slipper utlendinger som eier bedrifter i Norge, men de må til gjengjeld betale formuesskatt i sitt eget land, og den er ofte mye høyere enn den er i Norge.Tolker man det slik, er det jo ikke sant at formuesskatten i Norge er så ille, eller at den er så “særnorsk”.

Men slik kan man altså ikke tolke det. Poenget til Støre er rett og slett irrelevant for den norske debatten. Og la meg prøve å forklare hvorfor:

De eneste landene som nå har formuesskatt utenom Norge, er – meg bekjent – Sveits, Liechtenstein og Frankrike. Men innretningen er en annen, og skatten slår ikke inn på like lavt nivå som i Norge. I Frankrike, for eksempel, er det færre som betaler formuesskatt enn det er i Norge, enda befolkningen er 10 ganger så stor. Og Macron har visstnok planer om å avvikle formuesskatten på arbeidende kapital helt.

Det er kun private bedriftseiere som har bostedsadresse i Norge, som betaler formuesskatt i Norge. Hverken offentlige eller utenlandske eiere betaler formuesskatt i Norge. I Norge er det nå 308.000 personer som betaler formuesskatt på arbeidende kapital, altså næringskapital, hvorav 92 prosent har en formue på under 10 millioner kroner og 99 prosent har en formue på under 25 millioner kroner.

De utenlandske eierne betaler heller ikke formuesskatt i sitt eget land, medmindre de er bosatt i et av de tre nevnte landene og har så stor formue at formuesskatten slår inn.

Det er altså ingen tvil om at formuesskatten på arbeidende kapital virker diskriminerende på norske eiere.

At utlendinger betaler mer i eiendomsskatt i sine hjemland, er et helt irrelevant poeng. Eiendomsskatten virker ikke diskriminerende eller konkurransevridende mellom norske og utenlandske eiere. Alle betaler eiendomsskatt i de land som har eiendomsskatt – også i Norge i de kommuner som har det. Og får vi noen gang en nasjonal eiendomsskatt i Norge, vil selvsagt den også gjelde alle med eiendom i Norge.

I parentes bemerket er det jo for øvrig dette mange motstandere av formuesskatten på arbeidende kapital sier, nemlig at det ikke er selve skattenivået som er problemet, men skatteinnretningen, altså at selve formuesskattens innretning er gal. Og mange mener at man gjerne kan erstatte formuesskatten på arbeidende kapital med en eiendomsskatt. Opprinnelig var det jo utbytteskatten som skulle erstatte (deler av) formuesskatten, men det løftet løp politikerne fra: Utbytteskatten kom og økte  kraftig, slik at den provenymessig nå utgjør omtrent dobbelt så mye som formuesskatten på arbeidende kapital – men uten at formuesskatten forsvant. 

At andre land har arveavgift, er heller ikke relevant. En arveavgift kan være en likviditetsutfordring, men vrir ikke investeringer. Og dessuten er det en myte at Høyre/Frp-regjeringen bare har fjernet arveavgiften. Den er riktig nok blitt borte for folk som arver huset og hytta som foreldrene bodde i, men det er samtidig innført en annen arveskatt i stedet. Den gamle arveavgiften ble nemlig byttet ut med kontinuitetsprinsippet: Hvis du arver en bedrift, utløser ikke det skatt nå, men om du selger den, blir det gevinstskatt beregnet fra den siste gangen den ble omsatt eller etablert, og det med kapitalskattesats og ikke de 10%, som arveavgiften var på slutten for arv mellom nære slektninger.

Det er altså helt riktig at mange land har høyere eiendomsskatt enn vi har i Norge. Men dette betyr ikke automatisk at de samlet sett har et høyere skattenivå, og det berører ikke den norske debatten om formuesskattens uheldige sider, hvorav dette er én: Norske eiere i Norge betaler formuesskatt på arbeidende kapital. Utenlandske, statlige og kommunale eiere i Norge gjør det ikke. 

Støres utsagn var altså helt sant. Men det var nok også irrelevant.

 

Ord som skygger for innhold

Jeg må innrømme at jeg ble litt nedstemt av å høre Politisk kvarter i går, der Sylvi Listhaug og Knut Arild Hareide barket sammen i en såkalt verdidebatt. Det var tegn til munnhuggeri, og ordene som falt etterpå – om å “sleike (imamer) oppetter ryggen” – er ikke akkurat dagligdags statsrådstale.

Jeg hørte programmet litt forsinket, så allerede på forhånd visste jeg at debatten hadde oppildnet frontene. Den lille debatten mellom Listhaug og Hareide var polarisert, og dermed bidrar den også til å polarisere den store debatten.

Er det bra?

På en måte er det bra med mer polarisert debatt, hvor ting settes mer på spissen. I demokratier som vårt, kan det også bli søvndyssende mye konsensus og kompromiss, og veldig små forskjeller mellom partiene. Ser vi bakover i tid, må vi til Willoch-regjeringen for å spore et nytt retningsvalg av betydning i norsk politikk, og det er et retningsvalg Arbeiderpartiet senere har sluttet opp om. Derfor kan det, i en valgkamp der retningsvalgene ikke er like fundamentale, være behov for å tydeliggjøre og overdrive forskjellene for å få frem de ulike alternativene. 

På andre måter kan en mer polarisert debatt være problematisk. Det kan være problematisk, hvis det generelt og på et dypere plan bidrar til et mer polarisert og splittet samfunn, og det kan være problematisk, hvis denne formen for debatt skygger for en mer reell og løsningsorientert debatt om problemer vi bør gjøre noe med.

For meg var Politisk kvarter i går et eksempel på det siste. Jeg får problemer med å forholde meg til innholdet i debatten, fordi jeg blir mer opptatt av formen på debatten. Og etterpå blir det “sleike oppetter ryggen”-sitatet som står igjen fremfor noen av de viktige temaene som ble diskutert.

Hvis jeg bare skal forholde meg til innholdet, er det, etter min mening, Listhaug som tar opp de mest sentrale verdiene i den såkalte verdidebatten vi har hatt de siste par ukene. Ytringsfrihet, likestilling og den liberale rettsstaten er tross alt viktigere enn vafler og KRLE-faget. Hun har dessuten helt legitime poenger når hun påpeker at mye bistand har virket mot sin hensikt, og at det kan være like “nestekjærlig” å ta imot færre flyktninger og asylsøkere til Norge mot å hjelpe til mer i nærområdene. Det er selvsagt heller ikke illegitimt å mene at hijab bør forbys i barneskolen, eller at søndagsåpne butikker ikke er et angrep på kristne verdier. 

Så hvorfor får ikke Listhaug mer støtte? Hvorfor oppildner hun bare sine egne og de som allerede er begeistrede tilhengere – og ikke flere andre? Hvorfor ypper hun sånn til motstand? Hvordan kan det for eksempel ha seg at Shoaib Sultan overhodet tør å mene at Listhaug var frekk, og legge til at “frekkhet ikke er en norsk verdi”, da hun stilte noen helt betimelige spørsmål om synspunkter på steining og dødsstraff til en imam som åpenbart har ment noe om dette tidligere? Hva var egentlig galt med den talen Sylvi Listhaug holdt på dette møtet? 

Det “gale” er selvsagt ikke innholdet i alt Listhaug sier – men måten hun gjør det på. Hun har valgt en konfronterende og polariserende stil og velger ofte ord som dramatiserer og vekker oppsikt. Dette forsterkes ytterligere ved at hennes meningsmotstandere ofte tolker henne i verste mening, noe Kaj Skagen har skrevet godt om. Det virker som hennes rådgiver, Espen Teigen, blir forbauset når Listhaug ikke får mer støtte for den omtalte talen, eller når hun snarere blir kritisert – men jeg tror kanskje ikke han egentlig er så forbauset. Jeg tror både han og Listhaug vet hva de gjør: De har valgt en stil og en måte å kommunisere på som fører til at folk enten “hater” eller “elsker” henne. Og det er for øvrig nøyaktig slik også hennes “tvillingsøster”, Inger Støjberg, virker i dansk politikk. 

Eller man kan si det på en annen måte: Mangel på støtte, også når hun tar opp gode og viktige saker, er en pris hun betaler for å velge en så konfronterende stil. Om dette er en pris hun med glede eller ugjerne betaler, kan vi bare spekulere om.

Journalist Mathias Fischer har nå skrevet bok om Sylvi Listhaug: “Kors på halsen”. Jeg har ikke rukket å lese den, men ifølge anmeldelsene, blant annet i Dagbladet, skriver han der også om hva slags statsråds- og politikertype Sylvi Listhaug er. Slikt kan være fin voksenopplæring for velgerne. I politikken teller både stil og substans, og det kan være greit å vite.

 

Oppdatert kl. 13.07

Ja, norske verdier og vaner er under press

De som sier at norske vaner og verdier er under press, har selvsagt rett.

    Jeg har merket det hele livet.

    Mine norske matvaner, for eksempel, er helt annerledes i dag enn de var da jeg var ung. Moren min lagde riktig nok noe som het risotto, men det var det ingen andre som visste hva var. Men ellers holdt vi oss til urnorske retter som kjøttkaker og fiskekaker, og kanskje koteletter og vafler på søndag. På lørdag fikk vi en liten brus.

    Men de norske matvanene ble gradvis satt under press. Da jeg var 17 år, spiste jeg min første pizza. Da jeg ble litt eldre, smakte jeg for første gang en gresk salat. Og deretter gikk det liksom slag i slag: De norske matvanene ble satt under stadig større press. 

    Også reisevanene har endret seg. Da jeg var barn, ferierte familien stort sett i Norge. Jeg var ikke utenfor Norden før jeg ble 17 år, men fra da av ble også ferievanene satt under press. Jeg begynte å reise på Interrail, og fra da av har det bare gått én vei: Jeg har reist og sett stadig mer av verden.

    Vi hadde også andre vaner i familien den gangen. De norske familieverdiene sto tross alt sterkt. Fedrene jobbet, mens mødrene var hjemme sammen med barna. Vi spiste til faste tider, og det var en “nabokjerring” i hver oppgang. Vi hadde viktige fellesarenaer som i dag har gått tapt: Alle mødrene og barna som var sammen i blokken der jeg bodde – eller i fellesvaskeriet i kjelleren, der man kunne vaske og rulle tøy sammen. Men også disse verdiene ble satt under press. Mødrene begynte å jobbe, barnehagene ble bygget ut, og alle fikk sin egen vaskemaskin.

    Noe av det mest uvanlige vi hadde i min familie, var søsteren min. Hun var lesbisk. Den gangen var det ikke en norsk verdi at homofile skulle være likestilt og ikke diskrimineres. Så det er veldig bra at dette er blitt en norsk verdi nå.

    Da jeg var ung, handlet vi bare på hverdager mellom klokken ni og fem, og det ble stor strid da noen foreslo at det skulle være lov til å selge brød og melk etter klokken fem på hverdager og på søndager. Mange mente at de norske verdiene ble satt under press. Det var liksom noe unorsk ved ikke å ha et tydelig skille mellom arbeid og fritid, hverdag og helligdag.

    Medievanene var også helt annerledes. Vi hadde én radiokanal og én TV-kanal, selv om noen av oss også fikk inn svensk TV, slik at vi kunne se Hylands Hörna. Og avisene var partiaviser, som enten støttet Høyre eller Arbeiderpartiet eller for eksempel KrF. Vi hadde et fellesskap, fordi alle så og hørte det samme og kunne diskutere det under formiddagsmaten dagen etter. Det er riktig nok ikke helt sant, siden avisene mer fungerte som ekkokamre, men slikt er lett å glemme. Disse norske medievanene – NRK-monopolet, for eksempel, som stort sett ble styrt av en kringskastingssjef fra Arbeiderpartiet – ble av mange sett på som ekstremt viktige for å ta vare på det norske. Men som alle vet: Medievanene ble satt under press, og i dag kan nesten alle lage sin egen avis og like og dele så mye de vil.

    Ytringsfriheten sto sterkt den gangen også, men på mange måter står den sterkere i dag. Det er i hvert fall ingen forfattere som blir trukket for retten, fordi de har skrevet bøker vi ikke liker, slik Agnar Mykle ble omtrent da jeg ble født. Men både da og nå er det tendenser til selvsensur, og det er ikke alle politikere som er like støe i argumentasjonen  når de skal forsvare ytringsfriheten. 

    Det var ikke like mye innvandring da jeg var ung. Jeg traff riktig nok noen av de første pakistanerne som kom til Norge, fordi jeg bodde i nærheten av Spigerverket, der de jobbet. Men jeg hadde ikke nærkontakt med en skikkelig “neger” (ja, vi sa det den gangen) før jeg var nesten 20 år – og da i USA. I dag er det flere i min familie som har mørk hudfarge, og de er norske. 

    Den gangen hadde vi også skikkelige statsbedrifter, og vi drev med aktiv næringspolitikk. Flere bedrifter og bransjer ble praktisk talt styrt fra et kontor i Industridepartementet. Næringslivet var gjennomregulert – ikke med generelle rammebetingelser, men med spesielle betingelser for de enkelte bransjer og bedrifter. I dag ville nok noen anse dette styringsregimet som både illegitimt og korrupt, men det var veldig norsk den gangen. Men etter hvert gikk det så dårlig at noen mente vi måtte deregulere, delprivatisere og liberalisere markeder og bedrifter. Det var sterkt omstridt. Det var som å tråkke på de norske verdiene. Men Kåre Willoch gjorde det likevel, og etter han tok Gro Harlem Brundtland steget videre. 

    Den gangen hadde vi et skattesystem som riktig nok var veldig norsk, men som var veldig ineffektivt og potensielt urettferdig. Blant annet var det lettere å skjule inntekter og formue, jobbe svart og betale penger “under bordet”. Dette har norske politikere gjort noe med, gjennom de tre skattereformene som har vært gjennomført på 1990- og 2000-tallet. Jeg tror, hvis jeg skal være ærlig, at verdier som nøysomhet, rettferdighet og likhet for loven, som noen kanskje mener er norske verdier, står mye sterkere med dagens skattesystem enn de gjorde med tidligere tiders systemer. Det er for eksempel ingen som har ment at det har vært unorsk å øke eierbeskatningen kraftig det siste tiåret.

    Da jeg gikk på skolen, gikk jeg i ren jenteklasse. Vi hadde håndarbeid, men ikke sløyd. Vi hadde også gym, og da vi ble litt eldre, var det meningen at vi skulle dusje på skolen. Men jeg var så sjenert at jeg stort sett snek meg unna – uten at jeg tror at jeg har tatt noen langvarig skade av det. I dag er jo alt annerledes, og nå er det en norsk verdi at gutter og jenter har svømmeundervisning sammen, og at alle dusjer. Hadde jeg gått på skolen i dag, og vært like sjenert, tror jeg at jeg hadde hatt store problemer med å leve opp til denne norske verdien. Kanskje jeg hadde valgt en friskole i stedet, der toleransen for forskjellighet var litt større. 

                                                             -o-

    Det er, som flere har påpekt, lett å harselere med den verdi- og kulturdebatten som pågår nå. Deltakerne i debatten berører mange viktige og interessante spørsmål. Men jeg tror også de begår noen feil, som jeg har forsøkt å illustrere i teksten foran:

    De skiller i for liten grad mellom det som er verdier, og det som er fenomener og tradisjoner.

    De skiller i for liten grad mellom uttrykk som er forskjellige, simpelthen fordi de er preget av situasjon, tid, sted og livsbetingelser.

    De skiller i for liten grad mellom det som er norsk, og det som er universelt, som f.eks. ytringsfriheten.

    De overdriver truslene mot det norske, og de blander for mye partipolitikk inn i diskusjonen. Det er selvsagt ikke annet å vente når det er valgkamp, men det gjør lett at man tilbyr smålige svar på store spørsmål. 

    Første gang jeg et holdt et foredrag om globalisering, var på 1990-tallet. Noen hadde begynt å problematisere globaliseringen, og det gjorde at vi ble provosert til å tenke. Konklusjonen min er den samme i dag som den var da: Globaliseringen og den teknologiske utviklingen har samlet sett vært til stor fordel, både for rike Norge og for mange av verdens fattige. Den har gitt oss en enorm velstandsvekst og gjort det mulig med en kraftig utbygging av velferdsstaten. Men den er ikke uten problemer. Vi kan ikke vente å få alle fordelene uten å få noen av ulempene. Derfor har vi også utfordringer i dag, som vi var lykkelig forskånet for da jeg var barn: Det kommer noen mennesker hit som har andre vaner og verdier enn oss. Vi utfordres blant annet av mennesker med et annet syn på demokratiet og behovet for integrering. Vi må konkurrere med bedrifter i mange flere land. Vi må møte folk som er villige til å jobbe for lavere lønn enn vi er, eller som til og med er villige til å tigge. Vi må håndtere et større mangfold i befolkningen. Vi må takle et folk som har større kunnskap og økte forventninger blant annet til velferdsstaten. Vi må håndtere nye typer kriminalitet. Og vi må erkjenne at noe kanskje også går tapt i familiene og sivilsamfunnet når så mange velferdsoppgaver overlates til staten.

    Men løsningen er ikke bare å lengte tilbake. Nesten alt er tross alt bedre i dag enn det var før. For hvert år som går, får flere mennesker muligheten til å leve gode liv.

    Så fremfor bare å påstå at det finnes noen norske verdier som er truet, kan vi diskutere de utfordringene og problemene vi faktisk har. Det har jo vist seg at vi stort sett finner gode løsninger i Norge – hvis vi vil.

     

     

    Er det flaut eller dumt å måle ulikhet mer presist? SV og Klassekampen mener det.

    Forleden foreslo kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen at vi bør forsøke å måle den økonomiske ulikheten mer presist

    Det er mange måter å måle ulikhet på, men bakgrunnen for forslaget er den såkalte Gini-koeffisienten, som er det mest brukte målet på ulikhet, og som ikke inkluderer verdien av gratis eller billige offentlige tjenester. Dette forklarte jeg nærmere blant annet i dette blogginnlegget.

    Røe Isaksens forslag har vært fremmet før, blant annet av Arbeiderpartiets Anniken Huitfeldt, da Arbeiderpartiet var i regjering. Hva de mener nå, vet jeg ikke – men jeg har registrert at SV er negative. Riktig nok mener stortingskandidat Kari Elisabeth Kaski at “det er på tide at verdien av offentlige ytelser inkluderes i ulikhetsmålene i Norge”, men advarer også mot å tro at “fattigdommen virkelig blir redusert”, dersom Røe Isaken får det som han vil. Sjefen hennes, derimot, virker mindre positiv. Ifølge Lysbakken er ikke SV opptatt “av å telle annerledes, men av å prioritere annerledes”, samtidig som han forteller hva som er SVs viktigste forslag, nemlig en kraftig økning av barnetrygden. Lysbakken syns det er “flaut” at Røe Isaksen kommer med et slik forslag nå.

    Lysbakken får følge av Klassekampen, som på lederplass i dag  skriver følgende: “Det er i ferd med å avtegne seg et mønster i ulikhetsdebatten. Mens venstresida forsøker å løfte problemene med økt ulikhet øverst på den politiske dagsorden, forsøker høyresida å dysse dem ned eller nyansere dem i hjel. Isaksens ellers betimelige påpekning av velferdsstatens betydning for små forskjeller må også forstås i denne sammenhengen. I livene til dem det gjelder, spiller det ingen rolle om fattigdommen lar seg halvere med en ny regnemåte, eller om det står verre til i våre naboland. Uansett hvordan man snur og vender på det er bunnlinja denne: Ulikhetene har økt betydelig og vil øke videre. Det er et problem som ikke bør løses i statistikken, men i politikken.”

    Kaski og Klassekampen har selvsagt helt rett i én ting: Det skjer ingenting med de fattigste, bare fordi forskerne eventuelt begynner å måle ulikhet på en annen måte. Men det kan hjelpe de fattige likevel: Jo mer presis kunnskap vi har, jo lettere er det selvsagt å føre god og målrettet politikk. Det er igrunnen oppsiktsvekkende at noen kan være mot å diskutere og føre politikk basert på så god kunnskap som mulig.

    Klassekampen beklager seg over at “høyresida” forsøker å “nyansere” problemene med økt ulikhet. Jeg antar at Civita muligens er en del av den høyresiden Klassekampen kritiserer. Men kanskje Klassekampen og andre deler av venstresiden burde gå i seg selv og spørre hvorfor det er behov for nyanser? Kanskje det har noe med venstresidens måte å “løfte problemene” på? La meg bare ta ett eksempel: Klassekampen har i hele sommer hatt en rekke oppslag, intervjuer og reportasjer om ulikhet – senest en serie intervjuer med partilederne på venstresiden. Et etterlatt inntrykk er at ulikheten har økt ekstra mye under den blåblå regjeringen, at høyresiden ikke er så opptatt av å bevare små forskjeller, og at høyresiden i hvert fall ikke er opptatt av å bruke skatt som et virkemiddel i fordelingspolitikken. 

    Klassekampen har rett i at høyresiden er mindre opptatt av skatteprosenter enn velferd i fordelingspolitikken, ettersom skatt er langt mindre viktig enn velferden. Men Klassekampen underkommuniserer et svært viktig element i ulikhetsdebatten, nemlig skattereformenes virkning på ulikheten på henholdsvis kort og lang sikt.

    Norge har i løpet av de siste 30 årene gjennomført tre store skattereformer – på begynnelsen av 1990-tallet, i 2005/06 og for et par år siden. Disse har hver gang ført til en relativt sterk kortsiktig økning i den målte ulikheten uten at dette reflekterer endringer i den reelle ulikheten. Etter den forrige reformen sank ulikheten igjen, og det er det sannsynlig at den vil gjøre denne gangen også.

    Økningen i den målte ulikheten i forbindelse med innføring av skattereformene er ikke et uttrykk for at forskjellene vokser i Norge eller for at det skjer noe usunt i norsk økonomi – det er tvert om. Skattereformene har gitt oss bedre skattesystemer og synliggjort formuer og inntekter på en bedre måte – og, på sikt, ledet til større økonomisk likhet enn vi ellers ville fått. Norge har i dag et bedre, mer rettferdig og sunnere skattesystem enn de fleste andre land, også noen av våre nærmeste naboland.

    Skattereformene kunne gjennomføres, fordi det ble inngått brede kompromisser i Stortinget på tvers av tradisjonelle skiller, og fordi det hver gang har vært nedsatt et svært kompetent offentlig utvalg for å forberede reformene. Ingen av reformene har blitt nøyaktig slik utvalgene foreslo, men de har i høy grad fulgt opp de prinsippene utvalgene la til grunn. Og til Klassekampens orientering: “Høyresiden”, ikke minst partiet Høyre, har deltatt fullt ut, i likhet med blant annet Arbeiderpartiet, i både utrednings-, forslags- og vedtaksfasen. Når det gjelder den siste reformen, som er under gjennomføring nå, var det SV som meldte seg ut – mens Fremskrittspartiet er med. 

    Det er denne typen reformer som får norsk økonomi til å fungere bedre enn mange andre lands økonomier, og som på lang sikt bidrar til å holde ulikheten nede, også før man regner inn de mer umiddelbare omfordelende effektene av velferdsstaten og skattesystemet. Men slike svært vesentlige forhold synes nærmest å være blindflekker for deler av venstresiden. Derfor må debatten nyanseres, dersom vi skal kunne drøfte gode og hensiktsmessige tiltak mot ulikhet.

    Men tilbake til Røe Isaksens forslag: Er dette et bedre og viktigere forslag nå enn det var for eksempel da Arbeiderpartiet foreslo dette for noen år siden? Etter min mening ja – og det er tre grunner til det:

    For det første: Det kan gi oss en bedre, mer nyansert (!) og kunnskapsbasert debatt om ulikhet – hvilket er viktig for å vite hvilke tiltak vi bør sette inn. Det er lenge siden en av Norges fremste forskere på ulikhet, Rolf Aaberge, påviste hvordan en manglende forståelse av velferdsstatens virkemåte  bragte for eksempel Thomas Piketty på avveie i debatten om ulikhet, særlig i land som Norge: Han forsto rett og slett ikke, eller hadde ikke tatt i betraktning, institusjonenes og velferdsstatens betydning. Og fordi mange på venstresiden, blant annet tankesmien Agenda, slukte nesten alt fra Piketty rått, endte det opp med en fullstendig misvisende beskrivelse av Norges utfordringer. Det ble blant annet påstått at Norge var på vei mot et Downton Abbey- samfunn, hvilket er absurd. Det er vanskelig å forstå hvorfor det er en fordel å være unyansert.

    For det andre: Skal Norge sammenligne seg med andre land, må selvsagt målemetoden være lik for alle. Jeg vil tippe at en utfordring er at det ikke uten videre er lett å endre de statistiske metodene for alle. Det er likevel et vesentlig poeng at verdien og omfanget av gratis og billige tjenester er større i Norge enn i de aller fleste andre land, siden dette er et av kjennetegnene ved den nordiske og norske velferdsmodellen. Det er selvsagt viktig ikke å overdrive – offentlig finansierte skoler, for eksempel, er vanlig i alle OECD-land – men på andre områder skiller vi oss ut. Det kan derfor ikke være helt uten interesse å vite at vi har omtrent den laveste målte ulikheten i verden, og at ulikheten, både i absolutt og relativ forstand, vil bli enda mye lavere, dersom vi tar med offentlige tjenester.

    For det tredje: Det er en tydelig trend blant fagfolk og eksperter, og i stigende grad blant politikere, at man vil vri velferdsordningene fra kontantytelser og overføringer til tjenester. Dette har vært foreslått av både Brochmann I-utvalget, Brochmann II-utvalget og det såkalte Barnefamilieutvalget. Disse forslagene har mange partier fulgt opp med omfattende interne diskusjoner og delvis også i de programmene som er vedtatt for neste stortingsperiode. Motivene varierer noe, fra for eksempel å ville hindre trygdeeksport til å ville hjelpe fattige barnefamilier eller barn av innvandrere med integrering, men det bærer langsomt i den samme retningen. Det er for eksempel stadig mindre oppslutning om kontantstøtten. Og både det rødgrønne byrådet i Oslo og Høyre/Frp-regjeringen har innført gratis barnehage og SFO for enkelte grupper. Denne utviklingen gjør det enda mye mer relevant å få et bedre mål på den faktiske ulikheten og fattigdommen i Norge. 

    Det er, som sagt, mange måter å måle ulikhet og fattigdom på. 

    Når FN måler fattigdom i fattige land, bruker de gjerne et absolutt fattigdomsbegrep. Det er ikke lett, og for den som vil fordype seg i det, finnes det rike muligheter i denne rapporten som Nikolai Hegertun og Øyvind Eggen har skrevet.

    I rike land, hvor de færreste er fattige i absolutt forstand, bruker vi gjerne et relativt fattigdomsbegrep, som blant annet er beskrevet i dette notatet om tiltak mot ulikhet. Men EU og OECD måler den relative fattigdommen på litt ulik måte, og antallet fattige blir høyest, hvis man bruker OECD-metoden.

    Men det finnes også andre tenkelige metoder for å si noe om graden av fattigdom i et land. Professor og filosof i Civita, Lars Fr. Svendsen, tok for noen år siden til orde for en ny fattigdomsdefinisjon, der man tar utgangspunkt i hva folk behøver i et gitt land: “Vi kan for eksempel ta utgangspunkt i en “forbrukspakke” av ulike varer og aktiviteter som man behøver for å leve som en fullverdig borger i et gitt samfunn. De som faller under det inntektsnivået som kreves for å finansiere en slik pakke, vil være å betrakte som fattige.”

    En slik “forbrukspakke” kunne også inneholde (offentlige) tjenester som det er rimelig at mennesker har i et samfunn som vårt.

    Når valgkampen er over blir det kanskje rom for flere nyanser og for å drøfte nærmere hvordan vi kan forstå og måle ulikheten og fattigdommen mer presist, slik at virkemidlene vi setter inn, blir så gode som overhodet mulig.