En gang hørte jeg et program på dansk radio om hvorvidt pressens oppgave bare er, etter beste evne, å søke sannheten og opplyse oss – eller om den også skal formidle egne meninger, altså kommentere det som skjer.
Det var journalister som diskuterte, og en av dem gikk veldig langt i å mene at all kommentatorvirksomhet var av det onde. Det var overraskende å høre at noen kunne ha så strenge holdninger til hva journalistikk er og skal være, men det var interessant. Jeg har ikke en like streng holdning, men også jeg er skeptisk til noe av kommentatorvirksomheten i norsk presse, særlig når det gjelder politikk: Jeg syns den ofte er veldig omfattende, og jeg syns ikke alltid at mediene er flinke nok til å skille mellom subjektive kommentarer og presumtivt objektiv opplysning. Sjangrene blandes uten at det alltid er klart for lytteren, seeren eller leseren.
Det fine med kommentaren som sjanger er at den kan hjelpe oss til å tolke og forstå ting som vi ellers ville ha vanskelig for å forstå, blant annet fordi vi ikke kan være eksperter på alt. Det problematiske med kommentaren, spesielt når det gjelder politikk, er at den også er med på å forme vårt eget syn.
Selv syns jeg kommentatorvirksomheten i NRK fortjener spesiell oppmerksomhet, siden NRK har et helt særegent samfunnsoppdrag. Jeg syns kommentatorvirksomheten fungerer best når NRK inviterer andre kommentatorer og sørger for at de har ulik politisk bakgrunn eller kommer fra medier med ulik politisk profil. Da får de ofte frem et mangfold av meninger om en gitt debatt eller politisk situasjon. Jeg syns ofte det fungerer mindre godt når NRKs egne kommentatorer påtar seg å felle “dommer” over det som skjer politisk, delvis fordi det da blir mer ensidig.
Et eksempel på at NRK tillater seg å felle dommer over politikernes innsats hørte vi i dag. Da fortalte NRKs kommentator Magnus Takvam at han mente at Jonas Gahr Støre var en dobbelt vinner av den direktesendte TV-debatten i går, at Trygve Slagsvold Vedum ikke kom helt til sin rett fordi temaene ikke passet så godt for han, og at Knut Arild Hareide ikke greide å balansere særlig godt mellom de ulike hensynene han må ta når han både er del av det borgerlige samarbeidet og kommer med “knallhard kritikk av Frp”. Da intervjueren viste til at Erna Solberg mente at det hadde blitt mye “kakling” og avbrytelser i debatten, viste Takvam til de små partiene, som kjempet “med nebb og klør” for å komme på med sine saker i valgkampen.
Jeg antydet på Twitter at dette var lite nøytralt, men Takvam svarte at det ikke var “partisk” – det var bare en “analyse”.
Men det finnes selvsagt ingen analyse av en slik debatt som er objektiv. Her er for eksempel min helt ikke-objektive analyse av programmet:
* Jeg syns det var veldig mye støy fra salen. At applausen var ulikt fordelt på de ulike politikerne er neppe noe å gjøre med, hvis man ikke deler ut “kvoter” til partiene, men når det innimellom også ble pepet mot enkelte av debattantene, syns jeg det er en uting. Jeg foretrekker klart debatter hvor publikum forholder seg mer i ro.
* Jeg syns programlederne ikke alltid følger godt nok opp, men aksepterer argumenter mer fordi de er gode “soundbites” og “one-linere” enn fordi de reelt og substansielt sett er gode argumenter.
* Jeg syns også det var vanvittig mange avbrytelser og mange som snakket i munnen på hverandre. Jeg irriterer meg veldig over det – og her tror jeg at jeg har mange seere med meg. Saken er jo at det nesten bare er folk litt opp i årene som ser slike debatter (nesten alle er over 50 år), og vi liker ikke “krangling” og avbrytelser, og det gjør, for den sakens skyld, kanskje heller ikke de unge. Det var heller ikke mitt inntrykk at det først og fremst var småpartiene som avbrøt fordi de kjempet “med nebb og klør” – jeg syns det virket som det særlig var Lysbakken og Støre som avbrøt mest og til dels også på en litt hånlig og ironisk måte overfor Solberg. Eller tar jeg feil, fordi jeg ikke er objektiv nok?
* Men også hvis jeg skulle vurdere partiledernes innsats innenfor det valgte konseptet, så blir jeg henvist til personlig smak og behag: Jeg kan f.eks. bedømme dem ut fra stil, retorikk, substans eller kroppsspråk – hvor dominerende eller “usynlige” de var i debatten eller hvordan de for eksempel traff en gitt målgruppe.
Når man har drevet med politikk en stund, vet man omtrent hvordan kommentatorene tenker og vil bedømme partiledernes innsats i en slik debatt. Det var derfor ikke vanskelig å tippe at Jonas Gahr Støre ville vinne, at Audun Lysbakken ville gjøre det bra, og at Erna Solberg ville få god omtale. På de gitte premisser er jeg også enig i det. Men selv ikke kommentatorene er enige om alt. Og for meg er det vanskelig å forstå at både Aftenposten og VG gir Trine Skei Grande karakteren to. Lysbakken hylles nærmest for sitt, etter min mening, patosfylte innlegg om ulikhet, mens Skei Grandes gode innlegg om verdiskaping liksom ikke betyr noe. Det syns jeg rett og slett er rart.
Alt oppsummert: Når NRK feller dommer over hvem som “vinner” og “taper” i NRKs egne debatter, er det flere potensielle fallgruver. NRK har makten over konseptet, spillereglene og gjennomføringen, og dette blir ikke problematisert, muligens fordi det er vanskelig å problematisere sitt eget konsept. Og dommene som felles, er selvsagt subjektive, rammet inn av en type tenkning om hva som er godt og dårlig, som nok er felles for mange som nå er i Arendal, men som ikke nødvendigvis treffer alle “der hjemme”.
Derfor bør NRK, særlig foran et valg, være varsom med å felle enkle dommer som kan forme andres meninger.